Nordmenn er blitt flinkere til å stumpe røyken, og resultatet begynner nå å vise seg i kreftstatistikken. Spesielt i de store byene går antall nye tilfeller av lungekreft ned.

– Vi kan være vitne til et tidsskille. Helt siden 1990-årene har det samlede tallet på lungekrefttilfeller blant kvinner og menn steget, år for år. Men i 2013 var tallet lavere enn året før. Dette er svært gledelig, og vi regner med at nedgangen i raten for menn vil fortsette, sier forsker Tom K. Grimsrud i Kreftregisteret.

Aller størst har nedgangen vært i Oslo. Byen har gått fra å være verst i klassen til å bli et av fylkene med lavest forekomst. Også Bergen, Trondheim og Tromsø har hatt en positiv utvikling. I Finnmark er antallet derimot økende.

Lungekreft er den kreftformen som tar flest liv i Norge. Røykevanene i ulike deler av landet sammenfaller med forekomsten av lungekreft.

Kvinner henger etter

Forskerne er fortsatt bekymret for utbredelsen av lungekreft hos kvinner og de høye tallene i nord og i sør.

– Lungekreftraten for kvinner har økt foruroligende gjennom flere år, særlig i alderen 65 og oppover, selv om det er noen tegn til avflating gjennom siste femårsperiode, sier Grimsrud.

I tillegg er forekomsten blant menn fortsatt svært høy i Finnmark og til dels i Agder-fylkene og i Vestfold.

Mer hudkreft i sør

I tillegg til den årlige statistikken over krefttilfeller i Norge, har Kreftregisteret denne gangen laget en delrapport om forskjeller i de ulike landsdelene.

Den viser at de sørligste fylkene har to til tre ganger så høy forekomst av hudkreft som fylkene i nord.

De siste fem årene har økningen vært ekstra sterk i Agder-fylkene, Buskerud og Telemark for begge kjønn. I tillegg gikk kurven opp for kvinner i Rogaland og menn i Vestfold.

I den andre enden av skalaen ligger menn i Finnmark, Troms, Nordland og Hedmark. Det er også lavere forekomst for både menn og kvinner i Oppland, Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal.

Den generelle trenden hvor hudkreft er mer utbredt i sør, strekker seg tilbake til målingene begynte på 1950-tallet. Årsaken er at folk i sør er mer utsatt for skadelig soling enn folk i nord.

Ulik testing for prostatakreft

Forskerne har også funnet en del variasjon i forekomsten av prostatakreft, men det kan ha sammenheng med ulik praksis for bruk av testmetoden PSA for å påvise sykdommen.

Finnmark hadde den laveste forekomsten av prostatakreft, men samtidig den laveste bruken av denne testmetoden.

Forskerne har studert hvordan en del faktorer slår ut – som røykevaner, alkoholbruk, kosthold, fysisk aktivitet og genetikk – men har ikke funnet noen klare risikoområder.

– Det kan godt tenkes at risikoen for prostatakreft er en sum av eksponeringen fra flere risikofaktorer, heter det i rapporten.

Røyking er enda farligere enn hittil antatt – les på forskning.no tirsdag morgen hvor stor andel av røykerne som kommer til å dø av røykingen.

Et kamera opprinnelig laget for å holde øye med vegetasjon fra bane kan nå se kreftceller i hud, og feil på solceller og i samlebåndsproduksjon.

Kameraet ble opprinnelig laget for ESAs satellitt Proba-V som holder øye med vegetasjonsdekket på jorda. Satellitten er belgisk og ble skutt opp i 2013.

Scanner jorda på to dager

Proba-Vs kamera har et svært bredt synsfelt som scanner jorda i striper som er 2250 kilometer brede. Det gjør at den lille satellitten på knapt 160 kilo kan se hele jordas vegetasjonsdekke på bare to dager.

I motsetning til vanlige digitalkameraer danner Proba-Vs kamera bildet linje for linje mens objektet som fotograferes er i bevegelse, det vil si mens jorda snurrer rundt under satellitten. Dermed er Proba-Vs kamera svært raskt og kan se ting som er for hurtige for det menneskelige øyet.

Kameraet ser også på en bølgelengde, den kortbølgete infrarøde delene av spekteret, som mennesker ikke kan se.

- For oss kan to grønne trær se like ut, men med Proba-Vs kamera kan vi se at et tre vokser bra mens det andre er sykt, sier Michael Francois ved ESA.

Slik holder Proba-V øye med tilstanden til for eksempel regnskogene i Sør-Amerika, og gir bønder i Afrika muligheten til å beregne hvor stor avlingen blir.

- Når bøndene kan se om veksten ligger foran eller etter tidligere år, får de også informasjon om det vil bli nok mat, sier Koen van der Zanden ved det belgiske firmaet Xenics. Det er Xenics som har laget spesialkameraet.

Perfekt ved samlebåndsproduksjon

Kameraets evne til å se det usynlige har også gitt det fortrinn i ulike kommersielle oppgaver på jorda.

Med støtte fra ESA og det belgiske overføringsprogrammet for romteknologi har Xenics videreutviklet  kameraet til å kunne se feil og mangler i produksjonssammenheng.

- Den høye oppløseligheten under fart gjør kameraet perfekt til å oppdage defekter i gjenstander som beveger seg hurtig og ser like ut for det menneskelige øyet, som for eksempel flasker på samlebånd eller plast som skal til resirkulering, sier Koen.

Det gjør også kameraet nyttig for å sjekke solcellepaneler under produksjon. Når solcellepanelene belyses kan spesialkameraet raskt avgjøre hvor effektive de er ved å se etter mørkere punkter i den svake gløden som solcellene gir fra seg når de absorberer lys.

Ser under huden

Kameraets spesielle bølgelengde gjør også at det kan se dypere ned i hudens mange lag enn noe annet kamera. Det gir leger sjansen til å oppdage visse sykdommer som hudkreft tidligere enn før.

Siden kameraet er så raskt, kan det også scanne hele huden til et menneske i løpet av kort tid.

- Dette ligger fortsatt noen år frem i tid, men når kameraet våre begynner å hjelpe leger med å diagnostisere hudsykdommer vil vi føle oss dobbelt så stolte av spin-off-teknologien fra rommet, sier Koen.

Gir ledende markedsposisjon

Kameratet har også vært til stor hjelp for Xenics. Firmaet har nå en ledende posisjon innen kortbølget infrarød sensorteknologi.

- Dette er et utmerket eksempel på hvordan innovasjon opprinnelig utviklet for ESAs romprogrammer kan bli nyttig for europeisk industri gjennom overføring av teknologi fra rommet, sier Sam Waes, ESAs teknologimegler i Belgia.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Romteknologi finner stadig ny bruk på jorda, gjerne i helt uventete sammenhenger. For eksempel sørger teknologi utviklet for romteleskop vibrasjonsfritt miljø for vanskelige øyeoperasjoner.

I Sverige har tøy fra romdrakter blitt til brannsikkert undertøy for stålindustrien.

Også norske bedrifter er med på overføringen av teknologi fra rommet til jorda. Norske teknologimeglere ønsker seg flere forslag til bruk av romteknologi i nye produkter.

Med den sveitsiske piloten André Borschberg ved spakene, tok solflyet av østover fra Abu Dhabi mandag morgen. Han og landsmannen Bertrand Piccard skal bytte på å fly Solar Impulse 2 rundt jorda de neste fem månedene.

Prosjektets mål er å fronte nytten av fornybar energi, og de to oppfinnerne og flygerne skal etter planen presentere sine erfaringer på klimakonferansen i Paris i desember.

17 000 solceller

Mandagens avgang fra Al-Bateen flyplass i Emiratene er et resultat av parets forskning og testing gjennom 13 år.

– Dette prosjektet er en menneskelig utfordring, sa Borschberg før avreise søndag.

Solflyet hans har bare ett sete og veier ikke mer enn en stor bil, men vingespennet er like bredt som hos et stort passasjerjetfly. Vingene er dekket av 17 000 solcellepaneler som forsyner fire propeller med strøm.

Flyet er ventet å lande i Oman senere mandag, før pilotene fortsetter den 35 000 kilometer lange reisen.

Ren framtid

På ferden rundt jorda skal Solar Impulse etter planen innom blant annet India, Kina, Hawaii og New York, før det krysser Atlanteren og vender tilbake til Abu Dhabi i De forente arabiske emirater. Totalt er det planlagt tolv mellomlandinger fram til Jorda er rundet en gang på sensommeren – uten at en eneste dråpe drivstoff er brent.

– Vi ønsker å dele vår visjon om en ren framtid, sier Piccard.

– Klimaendringene er en fantastisk mulighet til å bringe nye, grønne teknologier som sparer energi, berger planetens naturressurser, gir inntjening, skaper jobber og opprettholder vekst på markedet, tilføyer han.

På den lengste strekningen skal en av de to sveitserne tilbakelegge 8500 kilometer på fem dager over Stillehavet, mellom Nanjing i Kina og Hawaii.

Yoga

Borschberg og Piccard har sagt at de akter å benytte seg av selvhypnose og yoga for å holde ut de lange soloflygningene og ekstreme temperaturforandringene. Maskinen kan fly på autopilot, og flygerne har trent på å kunne sove i 20-minuttersøkter for så å våkne opplagt.

I et kontrollsenter i Monaco sitter 65 meteorologer, flygeledere og ingeniører og holder oppsyn med prosjektet. Dersom det skulle dukke opp et problem mens piloten sover, vil bakkemannskapet kunne vekke ham.

Borschberg og Piccards idé ble latterliggjort av flybransjen da den først ble lansert. I 2013 brukte sveitserne drøyt to måneder på å krysse det amerikanske kontinentet med en tidligere modell av Solar Impulse.

Senter for internasjonalisering av utdanning (SIU) og Forskningsrådet lyser ut midler for å øke utveksling og utenlandserfaring for forskere og studenter på alle stadier i karrieren. Dette skal føre til at vi får flere norske, verdensledende miljøer innen høyere utdanning, forskning og innovasjon. Søknadsfristen er 27. mai.

Internasjonale partnerskap for fremragende utdanning og forskning (INTPART) er et nyopprettet, internasjonalt partnerskapsprogram. Programmet skal stimulere til langsiktig faglig samarbeid for forskere og studenter i åtte prioriterte land utenfor Europa: Brasil, Canada, India, Japan, Kina, Russland, Sør-Afrika og USA.

– Vi inviterer nå aktuelle fagmiljøer til å søke om midler til treårige partnerskap. Maksimum støtte er satt til 1,5 millioner kroner årlig. Det er ingen faglige begrensninger. Dette er et sterkt og raust insentiv for faglig kvalitetsutvikling, sier SIU-direktør Alf Rasmussen.

Vil øke antallet internasjonale partnerskap

Forskningsrådets direktør, Arvid Hallén, mener at INTPART kan bli et nyttig virkemiddel for å etablere og styrke kontakten mellom norske og internasjonale forskningsmiljøer.

‒ Jeg har tro på dette programmet. For å utvikle flere verdensledende miljøer må norske forskere komme seg ut, og vi må få flere utenlandske forskere hit. Disse midlene vil kunne gå til å dekke seminarutgifter, sommerkurs og utvekslingsopphold, men også til langsiktige forskningsprosjekter og utvikling av felles studieprogram og grader for å utvikle varige bånd mellom fremragende institusjoner.

‒ Det unike er at vi nå slår sammen flere typer finansiering til en samlet pott for å stimulere til internasjonale partnerskap. På denne måten ønsker vi å få frem bærekraftige og spenstige institusjonssamarbeid, som gjerne kan bygge på flere forskningstema. Vi vil finansiere en helhetlig portefølje av sterke partnerskap, sier Hallén.

Tar sikte på årlige utlysninger

INTPART er en direkte oppfølging av regjeringens satsing på å utvikle flere verdensledende fagmiljøer i Norge. Midlene kommer fra Kunnskapsdepartementet, men programmet er utviklet og skal driftes av Norges forskningsråd og Senter for internasjonalisering av utdanning (SIU) i samarbeid.

Det er en uttalt målsetning at partnerskapsprogrammet også skal bidra til å styrke koblingen mellom forskning og høyere utdanning i det internasjonale samarbeidet.

Denne første utlysningen retter seg mot institusjoner og fagmiljøer som leder eller deltar i senterordninger, slik som Senter for fremragende forskning, Forskningssentre for miljøvennlig energi, Senter for fremragende utdanning, Senter for forskningsdrevet innovasjon og næringsklynger på NCE- og GCE-nivå.

Det tas sikte på årlige utlysninger. Senere utlysningene kan rettes mot andre målgrupper og ha annen prosjektstørrelse. Det vil også forekomme spesielle prioriteringer knyttet til land og/eller tematiske områder, i tillegg til de generelle kravene om høyere utdannings- og forskningssamarbeid. Erfaringer fra denne første utlysningen vil bli tatt med inn i den videre utviklingen av INTPART.

Les mer:

INPART hos Forskningsrådet. Søknadsfrist er 27. mai.

Vitaminet K2 har vist seg å være viktig for benbygningen vår og kan beskytte mot benskjørhet. En annen mulig effekt er at K2 hindrer åreforkalkning, selv om det ikke er like godt dokumentert.

Nå har forskere ved matforskningsinstituttet Nofima undersøkt hvorvidt innholdet av vitamin K2 varierer mellom raser og muskler hos storfe. Resultatene viser at det er mer K2 i lårkjøtt, eller bankekjøtt, enn i indrefilet. Det er også mer av vitaminet i kjøttet fra rasen Jersey sammenliknet med Norsk Rødt Fe (NRF).

Vitamin K er et fettløselig vitamin, og mens K1 først og fremst finnes i planter, finnes K2 i animalske produkter som kjøtt, lever og ost.

Vitamin K i norsk kosthold

Det har vært antydet at den høye forekomsten av benskjørhet i Norge kan knyttes til lavt inntak av vitamin K.

– I Norge er kjøtt en viktig kilde til inntaket av vitamin K, fordi biotilgjengeligheten er høy, sier seniorforsker Bente Kirkhus i Nofima. Biotilgjengelighet vil si hvordan forskjellige næringsstoffer tas opp i kroppens celler og i tarmen.

I USA anbefaler myndighetene et daglig inntak på cirka 100 mikrogram vitamin K. I Norge og EU finnes ingen vitamin K-anbefalinger per i dag. Ifølge forskerne vil et normalt kosthold dekke behovet for vitamin K.

K2 produseres også av bakterier vi har naturlig i tarmen, og denne produksjonen dekker deler av behovet.

Dyrenes aktivitet øker mengden K2

Forskerne har studert tre muskler fra storferasene Jersey og Norsk Rødt Fe (NRF). NRF er den mest vanlige rasen i Norge, mens Jersey ble valgt fordi den er kjent for det møre kjøttet sitt.

Forsøkene startet da dyrene var én til to måneder gamle og varte frem til de ble slaktet etter 18 til 24 måneder. I løpet av forsøksperioden fikk alle dyrene likt fôr. De gikk på beite på Jæren om sommeren, i vinterhalvåret fikk de grovfôr og en liten andel kraftfôr, som ikke var beriket med vitamin K.

– Vi har sett at musklene som var mest i bevegelse, inneholdt mest K2. Det var mest K2 i bankekjøttet, fulgt av ytrefilet, minst var det i indrefilet. Men alle de tre musklene og begge rasene er gode K2-bidragsytere, påpeker forsker Rune Rødbotten i Nofima.

Han legger til at det ikke var noen sammenheng mellom mengde fett i muskelen og andelen K2, og heller ikke mellom dyrets alder og K2.

Referanse

Rune Rødbotten m.fl: Vitamin K2 in different bovine muscles and breeds. Meat Science. 2014. Doi:10.1016/j.meatsci.2014.01.005

Av og til smaker gulrøtter som om de skulle vært sprøytet med white spirit. Det er de nok ikke. 

Den er nok snarere stresset. 

– Gulrot produserer nemlig bitterstoffer som respons på stress, forklarer Randi Seljåsen.

Hun tok doktorgraden på gulrot og stress på matforskningsinstituttet Nofima. De siste tolv årene har hun arbeidet hos Bioforsk på Landvik i Grimstad, der hun fortsatt forsker på gulrot.

Støtdemping i vaskeanlegg

En av synderne heter etylen. Lagrer du gulrot sammen med epler eller annen frukt, blir de bitre fordi frukten gir fra seg etylen. Men gulrøttene produserer også etylen selv når de ikke blir pent behandlet:

– Hvis de får sår i overflaten, kan det bli produsert etylen, og hvis de får hard håndtering, forteller Seljåsen.

De siste årene har bransjen blitt mye flinkere til å behandle gulrøttene pent.

De fleste vaskeanlegg har i dag gode støtdempere og falldempere, rask avkjøling etter stress og lav temperatur i vaske- og pakkeanlegget. Rask avkjøling struper disse prosessene.

– For gulrot er det også veldig viktig at den får tilstrekkelig med oksygen i emballasjen, slik at cellene ikke blir kvalt og utvikler emmen smak på vei til forbrukerne. Dette har ført til at næringen i dag har høyt fokus på at emballasje til gulrot må slippe inn nok oksygen, sier gulrotforskeren.

Det kan for eksempel gjøres gjennom ørsmå hull i plasten.

Best i beger

Den beste gulroten selges i beger, ifølge forsknings- og utviklingssjef Nina Heiberg i Gartnerhallen. 

«Beger» er bransjens navn på plastkurven gulrøttene ligger i, og det hele pakkes inn i en gjennomsiktig plastpose.

 – Forbrukerne liker ikke dobbeltemballasje. Men begeret har en misjon, og du vil jevnt over oppleve at begergulrot er den beste, sier Heiberg.

Begeret skal bidra til at smaken holder seg mye bedre fordi den beskytter mot slag og annen påvirkning utenfra.

Norsk gulrot nesten hele året

Også bonden merker seg at gulrotemballasjen har blitt bedre. 

– Tidligere kunne gulrot ta smak av plasten i posten, sier Jens Kase, og forteller om nye plastblandinger som sørger for at gulroten beholder den smaken den skal ha.

Bonden fra Rygge dyrker gulrot for Gartnerhallen. 

Han er opptatt av å håndtere gulrøttene pent og holde temperaturen lav. På den måten er det også mulig å lagre den slik at butikkene kan tilby norsk gulrot nesten hele året. Sesongen utvides hele tiden, og nå er det bare tre uker hver forsommer at det må importeres gulrot.

I riktig jord

Men det holder ikke med god behandling hvis ikke gulroten dyrkes i riktig jord.

– Vi har prøvesmakt samme sort gulrot fra forskjellige steder på Toten og Minnesund, og det var voldsomt store forskjeller, forteller forsker Mette Goul Thomsen hos Bioforsk.

Hun har arbeidet med å finne ut hvilken sort som gir den beste smaken når den dyrkes på et bestemt sted.

– Det er vanskelig å finne et konkret svar, fordi det er så mange faktorer som virker inn, sier Thomsen, og peker for eksempel på at gulrot vanligvis smaker søtere når den høstes sent.

Foreløpig har arbeidet med å finne riktig sort til riktig sted blant annet ført til utviklingen av knaskegulrøtter. Men de fleste resultatene er så ferske at de ikke har gitt seg utslag i nye produkter i butikkene ennå.

Sykdom neste

– Det har vært en veldig positiv utvikling både på sorter, kvalitet og holdbarhet. Det neste nå må bli at vi må jobbe mer med lagringssykdommer, mener produktsjef Espen Gultvedt i Bama.

– Når hele partier går ut på grunn av sykdommer, går det jo først og fremst ut over økonomien til produsentene. Derfor må de bli bedre til å forebygge og håndtere lagersykdommer, mener han.

Arne Asphjell var noen måneder gammel da han fikk kikhoste i 1946. Barna ble ikke vaksinert mot kikhoste på den tida. Sykdommen som angriper luftveiene, var noe nesten alle måtte gjennom. De nysgjerrige nabobarna som ville komme på besøk til den nye babyen, tok antakelig med seg hosten til huset der Arne bodde.

Selv om de fleste fikk kikhoste, var det ikke alle barn som kom helskinnet ut av den. Sykdommen kan være særlig alvorlig for de aller minste. De kraftige hosteanfallene kan føre til pustevansker og i verste fall dødsfall. Under en epidemi i 1949 døde 80 barn.

For Arne var det nære på. Han ble svært syk.

Sendt opp i fly

Flere uortodokse metoder ble prøvd ut. Lille Arne ble sendt opp i fly sammen med andre syke barn, i håp om at høyden skulle ha gunstig virkning. Flyturer mot kikhoste ble også brukt i Sverige og England i denne perioden.

Men ingenting så ut til å hjelpe. På et tidspunkt var han så dårlig at moren fikk panikk.

– Jeg hostet så jeg mistet pusten, jeg var blå i ansiktet. Moren min har fortalt at hun la meg i armene til faren min og sa: «Nå dør han», sier Arne Asphjell.

– Men det gikk heldigvis bra.

Legen begynte på dødsattesten

Det var ikke mindre dramatisk for Odd Karlsen. Han hadde ikke rukket å få vaksinen som var innført i barnevaksinasjonsprogrammet året før. Odd var bare seks uker gammel da han fikk kikhosten i 1953.

Hjemme hadde den voldsomme hosten ført til at Odd lå livløs i armene til foreldrene.

Legen som kom på hjemmebesøk, skal ha satt seg ned for å skrive dødsattesten. Det var ikke håp for gutten.

– Han sa at det ikke var noe mer å gjøre, at faren min bare kunne legge fra seg ungen, sier Odd Karlsen.

Men moren tok saken i egne hender. Hun holdt Odd opp-ned og fikk ut noe slim. Så hev den vesle skrotten etter pusten og vendte tilbake til livet.

«Jeg ga meg ikke,» har moren fortalt ham. Det er Odd Karlsen glad for i dag.

Alvorlig syk også i dag

Kikhoste kan være alvorlig også i våre dager, selv om behandlingen er blitt bedre.

«Da min datter var tre uker gammel, fikk hun kikhoste. Hun var veldig syk og lå i respirator i en uke. Den første natta på sykehuset hadde hun over 50 anfall. Et anfall var så kraftig at hun hadde hjerte- og pustestans,» skrev en mor i Tidsskrift for Den norske legeforening i 2004.

Spedbarn dør fortsatt av kikhoste i Norge, men det skjer svært sjelden i dag. De siste dødsfallene som ble meldt, var ett i 2003 og ett i 2004. De var begge barn under tre måneder som ikke hadde rukket å bli vaksinerte. Er man vaksinert, kan man få en mildere variant av sykdommen.

• Les også: Fem til ti barn døde av meslinger hvert år

Vi er langt unna tilstandene på 1940-tallet, men det er mange som får kikhoste i Norge i dag. Etter flere år med få tilfeller, blusset sykdommen opp igjen fra rundt 1997. Kikhoste er svært smittsomt, og vaksinen de aller fleste barn får, varer ikke så lenge. Etter noen år er det på tide å ta en ny dose. Det er det mange voksne som ikke gjør.

Vil at voksne skal vaksineres

Helsemyndighetene vil at alle skal friske opp vaksinene sine hvert tiende år. Det er for å beskytte både seg selv og de aller minste barna, som kan bli så hardt rammet. Babyer er utsatte før de får vaksinen tre måneder gamle. Derfor er det viktig at befolkningen ellers er vaksinert.

Kikhoste er farligst for de minste barna, men også større barn og voksne kan bli langvarig syke, opplyser overlege Margrethe Greve-Isdahl ved Folkehelseinstituttet.

– Hvis man ikke lar seg vaksinere, kan man risikere å bli alvorlig syk, i verste fall kan det føre til dødsfall. Du kan også risikere å smitte sårbare og uvaksinerte, sier Greve-Isdahl.

• Les også: Poliorammet refser vaksinemotstandere

Fordi kikhoste igjen har blitt et helseproblem i Norge, har myndighetene innført flere runder med vaksiner for barn og unge. I 2006 kom en ny dose i 2. klasse på barneskolen, noe som har ført til at færre barn i den aldersgruppa blir smittet. Men det er også mange ungdommer som får kikhoste, derfor blir det siden forrige skoleår gitt vaksine til elever det siste året på ungdomsskolen.

– I tillegg holder vi på å evaluere om rådene våre er gode nok for å beskytte de aller yngste barna, eller om vi må endre våre anbefalinger, sier Greve-Isdahl.

Velger vaksiner

Arne Asphjell har en omfattende sykdomshistorie, i likhet med mange andre født før barnevaksinasjonsprogrammet kom. I oppveksten var han gjennom både kusma og meslinger, i tillegg til kikhoste.

Han tenker egentlig at han vil ta færrest mulig vaksiner, men har vaksinert sine egne barn og seg selv i tråd med anbefalingene.

– Dette må folk få bestemme selv, sier Asphjell.

Arbeiderpartiets ordførerkandidat i Oslo, Tone Tellevik Dahl, vil derimot vurdere å gjøre vaksiner obligatoriske, ifølge Aftenposten.

Odd Karlsen, som også var døden nær av kikhoste, er på sin side klar på at det er uforsvarlig av foreldre ikke å vaksinere barna sine:

– Det forstår jeg ikke. Det er helt idiotisk, sier han.

– Jeg tror jeg har undersøkt rundt tre millioner bilder av fisk, sier Shale Rosen, postdoktor ved Havforskningsinstituttet, og ler.

Han leder arbeidet med å utvikle en fotoboks som tar bilde av fisken mens den er på vei gjennom trålen. All fisken som går inn i trålen, må også gå gjennom fotoboksen, som heter Deep Vision.

Rosen sitter og ser gjennom bildene fra siste test i et improvisert kontor på forskningsfartøyet G.O. Sars. Nå foregår det forskning på bærekraftige fangstmetoder utenfor kysten av Troms og Finnmark.

– Det er stort sett torsk, men det dukker opp en annen art en gang iblant, sier Rosen.

– For eksempel uer.                           

– Mer nøyaktig fiskemengde

En av Norges aller største næringer dreier seg om å hente fisk opp fra sjøen. Fiskerne får utdelt en fiskekvote, som er basert på anslag over hvor mye fisk det er i havet.

Anslagene over hvor mye fisk som finnes i sjøen, er svært viktige for fiskenæringen og fiskebestandene. Hvis fiskekvoten er for stor, kan det bli tatt opp for mye fisk, slik at det går ut over bestanden. Kvoten bør heller ikke være for liten, siden fiskerne gjerne vil ta opp så mye de kan.

– Deep Vision kan være et nyttig verktøy for å få mer nøyaktige målinger av fiskemengde, sier John Willy Valdemarsen, forsker ved Havforskningsinstituttet og toktleder om bord på G.O. Sars. Han er også leder for Crisp – forskningssenter for miljøvennlig fangst.

Fotoboksen

Selve systemet har vært under utvikling i flere år, og består av en kasse som står mellom trålen og oppsamlingsposen hvor den fangede fisken havner. Inne i denne kassen er det et kamerasystem med blitzer, som tar bilder av all fisk som passerer gjennom boksen.

Deep Vision har et stereoskopisk kamera, som består av to kameraer som står ved siden av hverandre, omtrent som et par menneskeøyne. Dette gir dybde i bildene og gjør det lettere å vurdere fiskens størrelse.

Ute i havet utenfor Nord-Norge testes den nyeste varianten av Deep Vision. Alle mulige funksjoner ved boksen må testes ut og undersøkes. Teknikken må fungere, og utformingen på boksen må være god nok til at den lett kan slepes og hales inn og ut av fiskebåten.

Fiskeliv på forskjellige dybder

Forskjellige fiskearter lever på forskjellige dybder i havet. Dette er en utfordring for forskere som vil undersøke nøyaktige bestander og fiskemengder. Vitenskapelige prøver av fisk og sjødyr tas ofte med trål fordi det er en effektiv måte å fange fisken på.

Når trålen settes ut, beveger den seg ned fra grunt vann, og dypere og dypere ned i havet. Når trålen trekkes opp, må den hales opp fra dypet. Dermed trekker trålen med seg mange forskjellige arter fra forskjellige lag i havet.

– Du får en pose med fangst, uten å vite nøyaktig hvor fisken befant seg da den ble fanget, sier Valdemarsen.

Hvor er torsken?

Her kommer Deep Vision inn. Boksen kan trekkes på forskjellige vanndybder, og ta bilde av de forskjellige fiskeartene som lever for eksempel på 100 meters dyp. Denne informasjonen kan være svært interessant sammen med bilder fra ekkoloddet, som blant annet brukes til å finne store fiskestimer eller måle fiskemengde.

Et signal sendes gjennom vannet, treffer en eller mange fisk og blir reflektert tilbake til sensorer på båten. Dermed dukker det opp fiskeekko på skjermene i båten. Dette kan kanskje si noe om hvor stor fisken er eller hvilken art som sendte fra seg ekkoet, men informasjonen er usikker.

For eksempel er det mange fisker som kan dukke opp mellom 0 og 300 meter under havoverflaten, men hvor er torsken og hvor stor er den?

Her kan Deep Vision for eksempel brukes til å ta prøver i forskjellige vanndybder. Prøvene kan brukes til å få bedre oversikt over hvor fisken faktisk befinner seg, og hvilke arter som lever sammen i små økosystemer i vannlagene i havet.

– Hvis du bare bruker ekkolodd, så får du ikke denne informasjonen, sier Valdemarsen.

Død fisk

Noen ganger må forskningsfartøy kaste en del tonn med fisk. Forskningsfartøy kan ikke selge fisken videre, men de har lov til å kaste fangst over bord, i motsetning til fiskebåter.

– For eksempel da vi skulle undersøke makrellbestanden, ble det kastet 150–200 tonn med fisk gjennom hele toktet. Båtene har ikke kapasitet til å håndtere fiskemengdene, forteller Valdemarsen.

– Men vi prøver å kaste så lite som mulig.

En av tankene bak Deep Vision er at forskere kan ta bilde av fisken som lever på forskjellige havdyp, uten å måtte ta fisken opp. Da er trålposen åpen, så fisken går rett gjennom hele trålen.

– Ideen er at man kan gjøre disse undersøkelsene uten å måtte drepe fisken, sier Shale Rosen.

Ikke helt i mål

Deep Vision testes ut, og ikke alt er klart for daglig bruk.

– Det er enda en vei å gå før det blir et nyttig forskningsverktøy, sier John Willy Valdemarsen.

Dette er først og fremst på grunn av datasystemene som skal analysere alle bildene som kommer ut av boksen mens den er nede i havet. Det blir tatt fem bilder i sekundet, og hvis trålen er ute i to timer, blir det 36 000 bildepar som må analyseres.

­– Målet er at art og størrelse blir automatisk bestemt, men det er ikke helt på plass ennå, sier Shale Rosen.

Colaboks i fotoboks

Det har også ført til at Rosen har sett på enormt mange bilder av forskjellige fisk, sjødyr, colabokser og alt annet som har gått igjennom Deep Vision. Nå er arbeidet lettere, siden analyseprogrammene klarer å luke vekk alle bildene som ikke viser fisk.

– Jeg har brukt noen måneder på å kikke gjennom bildene, sier han.

– Dette er veldig tidkrevende, og det må bli automatisert før det kan tas i bruk, sier Valdemarsen.

Prøver under vann

John Willy Valdemarsen nevner også at forskerne har behov for å ta representative prøver av fisken som blir undersøkt, for å for eksempel bedømme hvor gamle de er eller kikke på mageinnholdet.

– Men da trenger vi bare 100–200 fisk, ikke mange tonn.

Dette kan løses med en luke nede i boksen, som sluser noen uheldige fisk inn i en prøvebeholder. Rosen forteller at dette er under utvikling.

Rosen forteller også at de håper å lage en kommersiell variant av Deep Vision, ved siden av en forskningsutgave.

– Den kan for eksempel brukes på en trål, hvor man kan skille mellom store og små fisk. Fiskere vil helst ha store torsk og kan dermed følge med på hva slags fisk som går inn i trålen.

Referanser

Crisp – Havforskningsinstituttet

Underwood MJ mfl: Deep Vision: An In-Trawl Stereo Camera Makes a Step Forward in Monitoring the Pelagic Community. PLoS ONE, 2014. doi:10.1371/journal.pone.0112304

Rosen, Shale mfl: DeepVision in-trawl imaging: Sampling the water column in four dimensions. Fisheries Research, November 2013. doi:10.1016/j.fishres.2013.08.002. Sammendrag

Bisfenol A (BPA) er et industriframstilt kjemisk stoff som blant annet finnes i matbokser, leker, vannkokere og ulike former for emballasje. Stoffet kan vandre fra beholderen og over i innholdet – for eksempel mat, drikke eller hudkrem – og derfra videre til miljø, dyr og mennesker.

EUs mattrygghetsorgan EFSA gikk i januar ut med en ny risikovurdering, der tolererbart daglig inntak av bisfenol A ble satt ned fra 50 til 4 mikrogram per kilo kroppsvekt. 

• Les også: Fremdeles uenige om bisfenol A

Prøver hentet fra reker, fisk og vann viser at det å innskrenke bruken av det hormonforstyrrende kjemikaliet bisfenol A åpner for bruk av andre typer bisfenoler.

Mange typer bisfenoler

– At EFSA nå setter ned grenseverdien for bisfenol A så mye, forteller oss også at de er blitt langt mer kritiske til bruken av stoffet, sier seniorforsker Martin Schlabach ved Norsk institutt for luftforskning (NILU).

– Det vi nå venter på, er å se hva som vil skje med retningslinjene for de andre bisfenoltypene som finnes.

Schlabach og hans kollega, seniorforsker Pawel Rostkowski, analyserte i 2013 en rekke ulike prøver fra kyst- og ferskvannsmiljøer. Der lette de etter både bisfenol A og slektningene bisfenol AF, B, F, S, og BP.

Enkle løsninger

I prøvene, som ble hentet fra blant annet slam og avløpsvann fra vannrenseanlegg, sigevann fra avfallsdeponier, sedimenter fra Oslofjorden og Mjøsa, reker fra Oslofjorden og abbor fra Mjøsa, fant forskerne et vidt spekter av bisfenoler.

Bisfenol A forekom i flest prøver og i størst mengde, men bisfenol F var også tilstede i forholdsvis høye nivåer flere steder. Årsaken til dette er enkel:

– Når myndighetene strammer inn på bruken av bisfenol A, begynner industrien å lete etter enkle måter å erstatte det på, forklarer Schlabach.

 – Vi ser at bisfenol S allerede er i ferd med å ta over for bisfenol A i produksjon av termisk papir i kvitteringsruller. Videre kan bisfenol F og bisfenol B muligens erstatte bisfenol A i ting laget av epoksyharpiks og polykarbonat – for eksempel epoksylakk og plastbestikk.

• Les også: Farlig kjemikalie i kvitteringer

De ulike bisfenoltypene har strukturelle likheter, de oppfører seg på omtrent samme måte.

– Det betyr at produsentene slipper å bruke masse penger på å bytte ut produksjonsutstyret sitt når én bisfenoltype blir regulert. Dessverre betyr det også at de muligens viderefører de samme negative helseeffektene, sier Schlabach.

Har du sagt A, må du også si…

EFSAs rapport konkluderer med at bisfenol A ikke er til skade for mennesker dersom det daglige inntaket holder seg under den anbefalte grensen på 4 mikrogram per kilo kroppsvekt.

– Vi vet at bisfenol A virker hormonforstyrrende, forklarer Rostkowski.

– Det vil si at stoffet kan påvirke hormonbalansen i mennesker og dyr, og skade utvikling og vekst. Det vi dessverre ikke vet nok om, er hvordan de andre bisfenolene påvirker mennesker og miljø, men foreløpige undersøkelser viser at bisfenol F og bisfenol S kan ha tilsvarende effekter. 

• Les også: Miljøgift i plast svekker sexlyst

De to forskerne har heller ikke noe godt svar på hvordan effekten blir når du «legger sammen» to eller flere ulike typer bisfenoler.

Det de frykter, er at man ikke bare får en såkalt additiv effekt, at stoffenes effekt dobler seg, men at bisfenoler kan fungere synergistisk. Det vil si at stoffene sammen gir en sterkere negativ effekt enn de hadde gjort hver for seg – at to pluss to kan bli fem.

Bisfenoler til hverdags

Per i dag finnes det bare retningslinjer for bruk av bisfenol A i ulike husholdnings- og industriprodukter. De andre bisfenoltypene er ennå ikke fullstendig kartlagt og regulert. I følge dagens regelverk betyr dette at produsenter kan erstatte bisfenol A med andre bisfenoler i sine varer, merke dem som «BPA-frie», og selge produktene fram til eventuelle andre bisfenoler blir erklært uegnede eller farlige.

– Vi har per i dag ikke tilstrekkelige økotoksikologiske data for alle bisfenolene som nå er i bruk, og det betyr at vi heller ikke kjenner de potensielle risikoene, forklarer Rostkowski.

– Det er derfor ønskelig at det finansieres en forskningsaktivitet der alle bisfenoltypene vurderes i forhold til både menneskelig helse og miljø.

• Les også: Bisfenol A kan skade nyfødte hjerner

Inntil videre må vi altså gå ut fra at bisfenol A «med venner» er en del av vår hverdag, men hva kan forskerne anbefale for dem som ønsker å begrense det daglige inntaket?

– Tenk enkelt: Bruk metall og glass der du kan, sier Schlabach.

Referanse:

Kevin Thomas & Martin Schlabach: Screening program 2013 – New bisphenols, organic peroxides, fluorinated siloxanes, organic UV filters and selected PBT substances (pdf), rapport M-176, Miljødirektoratet 2014.