Det spesielle sukkeret, kalt Neu5Gc, finnes i kjøttet til de fleste pattedyr, mest i okse, men også i gris og sau, men ikke i kylling og fisk. Det finnes også i mindre mengder i meieriprodukter. Koking fjerner ikke sukkeret fra maten.

Mennesker har normalt ikke dette sukkeret i kroppen, men når vi spiser kjøtt fra disse dyrene, suges sukkeret opp av tarmen og spres videre med blodet. Fordi sukkeret ligner veldig på et annet sukker som naturlig finnes i menneskekroppen, oppdager ikke cellene i kroppen forskjellen, og tar det opp.

Gir betennelse, og dermed kreft og andre sykdommer

Men de hvite blodlegemene oppdager forskjellen, og sender ut antistoffer. Dermed oppstår en betennelsesreaksjon, som vi ikke kan merke, men som er i cellene. Hvis vi regelmessig spiser rødt kjøtt, vil denne betennelsen bli kronisk. Slike kroniske betennelser kan gi kreft, ifølge en nyhetsmelding fra University of California San Diego, som står bak funnet.

Forskerne tror også at sukkeret kan forklare andre sykdommer etter betennelse, for eksempel aterosklerose, populært kalt åreforkalkning, og diabetes type2, som ofte kalles alderdomsdiabetes, selv om den også kan ramme yngre folk.

I forsøkene ble laboratoriemus foret med dette sukkeret. Musene var genetisk endret, slik at de, som mennesker, ikke hadde sukkeret i kroppen. Dermed fikk de betennelsesreaksjon, og dannelsen av kreftsvulster økte fem ganger i leveren, et sted hvor mus ofte får kreft.

Sukkeret samlet seg spesielt opp i disse svulstene. Hos mennesker er slike oppsamlinger mer vanlige i tykktarmen, prostata og eggstokkene, ifølge studien som publiseres i tidsskriftet Proceedings of The Natonal Academy of Sciences.

Dette er første gang sammenhengen mellom sukkeret og kreftdannelse er vist i levende organisme, om enn foreløpig bare i museforsøk. Forskerne understreker at resultatene bare delvis kan overføres til mennesker. Musene fikk blant annet ensidig kost med sukkeret Neu5Gc, mens mennesker normalt spiser mer variert.

Det er også en mulighet for at antistoffene som lages i betennelsesreaksjonen faktisk også kan bekjempe kreftcellene hos mennesker. Mer forskning om hvordan menneskekroppen tar opp sukkeret er nødvendig, skriver forskerne i studien

I mars i år rapporterte også forskning.no at en gruppe norske og utenlandske forskere hadde saumfart studier om rødt kjøtt og kreftfare. I en artikkel i tidsskriftet Meat Science konkluderte de med at vi ikke har sikre svar på om rødt kjøtt og behandlet kjøtt i seg selv gir tarmkreft.  Likevel anbefaler norske kostholdsråd at vi maksimalt spiser 500 gram rødt kjøtt i uka.

Til venstre (rødt): Neu5Gc, eller N-Glykolneuraminsyre, sukkeret som menneskekroppen ikke selv lager, men som finnes i rødt kjøtt, og som kan gi betennelsesreaksjoner. Til høyre: Et lignende sukker som også finnes i menneskekroppen, Neu5Ac, eller N-acetylneuraminsyre. Dette sukkeret ligner så mye på Neu5Gc at menneskekroppen tar opp Neu5Gc. Først når immunsystemet oppdager feilen, oppstår betennelsesreaksjonen, som blant annet kan gi kreft. (Foto: Wikimedia Commons, bearbeidet av Arnfinn Christensen, forskning.no)

Skyldes gammel tilpasning

Den mekanismen forskerne fra University of California har påvist, vil uansett ikke kunne virke på andre kjøttetende dyr enn mennesker. For de har nemlig sukkeret Neu5Gc naturlig i kroppen, og får ikke kreft av å spise rødt kjøtt. Forskerne tror at mennesket mistet evnen til å lage dette sukkeret for rundt tre millioner år siden.

Grunnen til at det skjedde, kan være forsvar mot en type malaria som var vanlig på den tida. Den bandt seg til sukkeret Neu5Gc og slapp inn i kroppen på den måten. De av våre tidlige forfedre som ikke hadde dette sukkeret i i kroppen, overlevde bedre denne typen malaria.

Nå har imidlertid en ny type malaria funnet nye veier inn i menneskekroppen, og den gamle tilpasningen hvor sukkeret ble fjernet, gjør oss altså muligens mer utsatte for kreft og andre sykdommer.

Referanse:

Annie N. Samraj mfl: A red meat-derived glycan promotes inflammation and cancer progression, Proceedings of The National Academy of Sciences, 29.12.2014, sammendrag, doi:10.1073/pnas.1417508112

Mens 2013 var et meget dårlig år for kongeørnunger i Norge, tror forskerne at 2014 har vært et mer normalt år

– Resultatene fra områdene med intensiv overvåking av kongeørn, viser at det ble registrert 65 flyvedyktige unger i år, mot bare 26 unger i de samme områdene i fjor, sier Morten Kjørstad, leder i Rovdata.

Rovdata har ansvaret for overvåkingen av kongeørn i Norge. Den går ut på utstrakt overvåking av hele landet, og intensiv overvåking i 11 utvalgte områder.

Overvåker 165 territorier

I hvert av de intensive overvåkingsområdene, følger Rovdata opp 15 faste kongeørnterritorier innenfor et område med radius på 50 kilometer.

Områdene sikrer god geografisk spredning, og er valgt ut for å gi et representativt bilde av situasjonen for kongeørn i landet.

• Les også: Kongeørnen sliter med hekkemotivasjonen

– Det ble i snitt produsert 0,39 unger per territorium i overvåkingsområdene i år, mot 0,16 i fjor. Resultatet varierer en god del mellom områdene, men det ble produsert unger innenfor alle områdene, forteller Kjørstad.

Flest unger var det i Lund-området i Rogaland og Vest-Agder, der det var ti flyvedyktige unger i år.

Fra 1992

Seks av områdene som blir overvåket intensivt, har siden 1992 vært studieområder for Program for terrestrisk naturovervåking. Kongeørn har inngått i denne naturovervåkingen, og man har dermed mange år med data på ungeproduksjon fra disse områdene.

– Den årlige produksjonen hos kongeørn i disse seks områdene har i snitt vært 0,42 unger per territorium i perioden fra 1992 til 2013, så resultatene for 2014 er på gjennomsnittet for perioden, sier Kjørstad.

Overvåkingen i de andre fem områdene startet opp i 2013. Fra neste år blir overvåkingen utvidet med enda et nytt område.

– Målsettingen har hele tiden vært å gjennomføre intensiv overvåking i tolv ulike områder i landet, og det tolvte området blir etablert ved kysten innenfor fylkene Møre og Romsdal og Sør-Trøndelag, forteller Kjørstad.

Nytt bestandstall over nyåret

Det ferskeste estimatet på hvor mange par med kongeørn som har territorier i Norge er fra 2008. Bestanden ble da anslått til å telle mellom 1176 og 1454 par.

– Vi har over lang tid arbeidet med å fremskaffe et oppdatert bestandsestimat for kongeørn i landet, og målet er nå at vi skal legge fram nye tall rundt månedsskiftet januar–februar, sier Kjørstad.

• Les også: Ukens fugl: Kongeørn

Et oppdatert bestandsestimat er nødvendig for å fastslå hvordan bestandens størrelse er i forhold til målet som Stortinget fastsatte i 2004. Politikerne vedtok den gang å opprettholde bestanden i hver region slik den var da.

Romsenterets eget band spilte ”The Mighty Quinn (Quinn The Eskimo)” på årets julebord. Og etter at jeg nå har lest meg igjennom all infoen på årets julegave-CD ”Bob Dylan & The Band: The Basement Tapes Raw”, så er det på tide å skrive litt om is. Sjøis.  

Vi bør selvsagt vente til hele 2014 er unnagjort før vi gjør opp de fleste geofysiske statistikkene for året. Men en ting kan vi fastslå allerede nå: Sjøisen i Arktis har gjort et skikkelig comeback etter å ha vært nede for telling for et par år siden.

Sjøisens utbredelse kan fjernmåles på en rekke forskjellige måter:

• Daglig grovkartlegging med ca. 10 km detaljoppløsning fra satellitt, tvers igjennom skydekket, med passive mikrobølger (DMSP, Shizuku).
• Værsatellittbilder med ca 1 km oppløsning, avhengig av klarvær (NOAA, METOP).
• Miljøsatellitter med ca 0,3 km oppløsning (Terra og Aqua MODIS, kun i klarvær)
• Radarsatellittbilder med ca 0,1 km oppløsning (Radarsat-2, Sentinel-1A).

I tillegg flyr for tiden ESAs CryoSat med en radar-høydemåler som klarer å estimere isens tykkelse i en tynn stripe rett under satellitten. Ved å samle opp mange slike passeringer kan man beregne midlere istykkelse hver måned.

Nedtur og opptur i Arktis

Det er vel kjent at sjøisens utbredelse i nord satte en minimumsrekord i 2007, og fulgte opp med enda en ny rekord i 2012. Naturlig nok var spenningen stor om hva som ville skje deretter. Det var ingen klimamodeller som spådde noen rask kollaps av sommerisdekket i Arktis, og det skjedde da heller ikke. Sjøisen har hentet seg inn betydelig i 2013 og 2014.

CryoSat ble skutt opp våren 2010 og har nå fem høstsesonger bak seg. De to siste årene har estimert isvolum for oktober/november ligget godt over nivået fra 2012.  

Dataene fra CryoSat sammenliknes med PIOMAS-modellen for istykkelse og isvolum, som kjøres i nær sann tid (og bakover i tid) i Seattle, WA. Satellitten bidrar altså med meget verdifull verifisering av modellen, som kan estimere isens tykkelse og volum tilbake til 1979:

Kloden sett under ett

Globalt (nord + syd) lå sjøisdekket ganske lavt i årene 2005-2012. Med comeback for isen i nord, og nye maksimumsrekorder for sjøisen utenfor Antarktis, har bildet vært helt annerledes i 2013 og 2014: Det er for tiden litt mer isdekket areal på havet globalt enn gjennomsnittet for de 35 årene med globale satellittmålinger av sjøisen:

Ingen vet med sikkerhet hvordan sjøisen vil være om et år. Det vi derimot kan si, er at sjøis neppe kan ha vært noen årsak til at 2014 blir et meget varmt år. For det har altså vært litt mindre åpent hav enn normalt dette året.

Og ellers?

2014 blir, med klar margin, det varmeste året som er målt i Norge.

Globalt sett vil jeg tro at årets desember ender blant de fem varmeste globalt. Og at noen av de globale temperaturseriene dermed vil sette årsrekord. Vi får se når resultatene kommer i januar.  

God nyttårshelg til leserne. Husk å ta hensyn til satellittene når dere skyter opp raketter!

– Middels vannstrømhastighet på om lag 0,8 kroppslengde per sekund gir best resultat, sier stipendiat Frida Laursen ved Havforskningsinstituttet.

Laursen har undersøkt hvordan ulike vannstrømhastigheter påvirker ung laks. Gjennom seks uker studerte hun hvordan fisk under ellers like forhold, levde i tre forskjellige vannstrømhastigheter, fra 0,2 til 1,5 kroppslengder per sekund.

Resultatene viser at det kan være gunstig på flere måter at hastigheten på strømmen ligger langs en gyllen middelvei.

– Denne svømmehastigheten gir samme gode vekst som ved lave hastigheter, og like høyt proteininnhold i fileten som fisk med høyest svømmehastighet, sier Laursen.

Fisken organiserer seg bedre i merden og unngår kollisjoner og finneskader.

– Uønsket adferd går også ned, noe vi ser igjen på stressparameterne fra blodprøvene. Ved denne svømmehastigheten er stressnivået på omtrent samme nivå i hele gruppen, fastslår Laursen.

Laks som lever med lav vannstrømhastighet, får ifølge Laursen høyere fettinnhold i fileten enn i middels til høy vannstrøm.

For høy vannstrømhastighet gir redusert vekst, mer skader på finnene og flere kollisjoner.

Biter mindre

I de seks ukene forsøket varte, studerte Laursen hvordan fisken opptrådde under de ulike strømforholdene. Hun kartla skader på finnene, vekst og også hvordan strømmen påvirket muskler og skjellet hos fisken.

Hun kartla adferd som biting, kollisjoner og plassbytter i laksestimen. Og observasjonene stemmer godt overens med målinger av stressindikatorer fra blodprøver.

– Lav vannstrømhastighet fører til mer variert oppførsel i merden og høyere stressnivå hos laksen.

– Når hastighet øker, ser vi at fisken organiserer svømmingen og lettere finner sin plass i forhold til de andre. Fisken blir mindre aggressiv, gjør sjeldnere forsøk på å bite eller stjele plassen fra de andre, og laktatnivået i blodet går ned, forklarer Laursen.

Bakgrunn:

Frida Laursen ved Havforskningsinstituttet er stipendiat i Forskningsrådets Havbruksprogram. Doktorgradsarbeidet er en del av det større forskningsprosjektet “Exposed salmon farming in high currents and waves”, som skal bidra til å sikre en forsvarlig utvikling mot bruk av mer eksponerte oppdrettslokaliteter.

Tidligere deltok barna i foreldrenes gårdsdrift. Slik fikk de mye kunnskap og interesse for gårdsdriften.

Moderniseringen av næringen og en rekke krav fra storsamfunnet har ført til at dette ikke er like enkelt lengre. 

- Det oppstår lett et kompetansegap mellom generasjoner. Moderne gårdsbedrifter er blitt mer avanserte, og krever både teknologisk, naturfaglig, juridisk og økonomisk kompetanse. Tilbud om agronomutdanning til dem som ønsker å overta, er derfor veldig viktig for å sikre at vi har tilstrekkelig kompetanse i landbruket, forteller forsker Ingebjørg Vestrum. 

Trainee-program

Hun har nylig vært med på å evaluere prosjektet Trainee i landbruket, der en ny modell for agronomutdanning er prøvd ut. Målet er å øke rekrutteringen til landbruket. Modellen er basert på opplæring på egen gård, kombinert med nettstudier og samlinger.

Prosjektet ble startet av Fylkesmannens landsbruksavdeling i Finnmark sammen med Innovasjon Norge, Tana videregående skole og Finnmark Bondelag. 

- Den gamle praktikantordningen i landbruket blir avviklet 1.1.2015, og i denne ordningen var det ikke mulig med praksis på egen gård. Dette, samt at Finnmark har særlige utfordringer knyttet til at melkebruk blir nedlagt, er bakgrunnen for dette forprosjektet, forklarer Vestrum.

Vestrum har også, sammen med kollegaer, intervjuet alle traineer, mentorer, skole og andre som har vært involvert i prosjektet. 

Hun har i tillegg, sammen med Merete Fabritius, besøkt alle melkebrukene som har vært involvert i utprøvingen av modellen. 

Tryggere og stoltere

Deltagerne i prosjektet ga tydelig uttrykk for at den økte kompetansen de hadde fått gjennom prosjektet, gjorde at de følte seg tryggere når de skulle overta gårdsdriften, sier Vestrum.

Noen ga også uttrykk for en betydelig stolthet over å ha fått en formell utdanning, forteller Fabritius.

Som en av deltakerne forteller: “… jeg kan ikke tro at jeg har en utdanning!”

Kombinasjon av teori og praksis

Forprosjektet har vart i tre år, og fire av de fem traineene som deltok, har fullført agronomutdanningen. Tre av traineene i prosjektet har også formelt overtatt gårdsbedriften.

- Vi vet ikke noe om trainee-ordningen blir videreført, men forprosjektet virker å ha gitt gode resultater. I evalueringen peker vi blant annet på at målgruppen må presiseres, og det må også utredes hvordan en slik utdanning skal finansieres, påpeker Fabritius.

En grå novemberdag i 2012: Inne i det godt bevoktede kjellerrommet i Nasjonalgalleriet strålte fargene desto mer intenst, fra ett av verdens mest berømte malerier, i skarpt blåhvitt lys.

Halogenlampen beveget seg sakte opp og ned på et motorisert stativ. Men selv om fargene i Skrik av Munch nærmest skar i øynene for oss som så på, var de ingenting mot fargene som det hyperspektrale kameraet klarte å fange opp.

 Der hvor øyet og et vanlig kamera bare ser ulike blandinger av de tre primærfargene rødt, grønt og blått, kunne det hyperspektrale kameraet fra firmaet Norsk Elektro Optikk skille mellom 160 adskilte fargenyanser.

Og ikke nok med det:  Et annet hyperspektralt kamera, som også beveget seg metodisk opp og ned langs de svungne penselstrøkene til Munch sammen med halogenlampen, kunne skille 256 nyanser av usynlig infrarødt lys.

Skrik i flere hundre farger

–Det viste seg faktisk at dette infrarøde lyset var mest nyttig når vi skulle finne ut hvilke fargepigmenter Munch hadde brukt, sier Jon Yngve Hardeberg til forskning.no.

Hardeberg er professor på Avdeling for informatikk og medieteknikk ved Høgskolen i Gjøvik, og har sammen med sine kolleger nylig publisert resultatene av denne spesielle fotoseansen på Nasjonalgalleriet for litt over to år siden.

Resultatet har blitt den mest detaljerte avbildningen av Skrik noensinne, både i bildeskarphet og i adskillelsen av forskjellige farger, fra det blå lyset gjennom alle regnbuens farger og langt inn i det usynlige infrarøde området.

Fargesignaturer

På en skjerm trer skjulte detaljer i maleriet fram. De allerede surrealistiske fargene i maleriet blir enda mer surrealistiske når smale fargebånd får hver sin komplementære farge for at små fargeforskjeller skal stå klart fram for selv det utrente øyet.

Riper og retusjerte områder lyser opp. Men slike funn er ikke de viktigste for konservatorene på Nasjonalgalleriet.

–Vi har anvendt hyperspektral avbildning for å kunne bestemme hvilke fargestoffer eller pigmenter maleren har brukt, forteller Hardeberg.

Kan se hvordan Munch malte

Slike fargestoffer blekner med tiden. Men den særegne fargesignaturen til hvert pigment holder seg, særlig inn i det usynlige infrarøde området.

–Selv om mange deler av maleriet ser ut til å ha den samme gulfargen, kan de være malt med forskjellige pigmenter, sier Hardeberg.

Hvis konservatorene kjenner pigmentene, kan de rekonstruere maleriet slik det så ut da det var nytt. De kan også forstå hvordan penselstrøkene ble påført, altså hvordan Munch malte. Med hyperspektral avbildning kan dette gjøres uten å ta prøver av maleriet, og av hele overflaten i minste detalj.

Vasking av data

De to siste årene har gått med til å utvikle metoder for å analysere de store mengdene rådata fra opptaket i november 2012.

Først måtte data justeres for ujevn belysning og variasjoner i bildebrikken. Så ble data vasket, ikke med såpe og vann, men med metoder som fjernet støy, slik at de mest interessante fargevariasjonene ble tilbake.

Så ble fargevariasjonene datavasket i enda en omgang. De som varierte mest mulig uavhengig av hverandre, og dermed var mest interessante, stod fram i all sin klarhet.

Fargefasit

Så var tiden kommet for å bestemme pigmentene. Det kunne gjøres ved å sammenligne fargesignaturene med en fasit.

Denne fasiten stammer delvis fra tidligere kjemiske analyser av pigmentprøver fra Skrik. Denne fasiten ga stor sikkerhet, fordi disse prøvene var eldet likt med resten av dette spesielle maleriet.

Fasiten stammer delvis også fra et bibliotek av fargesignaturer for pigmenter, laget av pigmentprodusenten Kremer.

Når pigmentene er bestemt, kan Hardeberg og kollegene hans få dem til å lyse opp i kunstige farger på dataskjermen.

Forsøk gjennom mange år

Skrik av Munch er ikke det første maleriet som er analysert i mange farger. Allerede på slutten av 1980-tallet ble det utviklet et multispektralt kamera i det EU-støttede prosjektet VASARI. Dette prosjektet ble avløst av et annet EU-prosjekt som ble avsluttet i 2005, CRISATEL.

CRISATEL-scanneren kunne bare skille 13 farger fra hverandre. Den brukte et hjul med forskjellige fargefiltre, som skilte ut farger i det synlige lyset og i infrarødt lys nær det synlige lyset, men ikke de nyttigste infrarøde bølgelengdene lengre ned i den usynlige infrarøde fargeskalaen, slik som i Munch-analysen.

Fra Gjøvik til Louvre

Kameraene fra Norsk Elektro Optikk bruker heller ikke fargefiltre, men et gitter som sprer lyset utover i alle farger. Kameraet virker omtrent som en bordskanner, og skanner linje for linje av bildet, der hver linje brettes ut i hundrevis av adskilte farger på bildebrikken.

Disse norske hyperspektrale kameraene er også i bruk i det kjente franske kunstmuseet Louvre i Paris, opplyser Hallvard Skjerping i Norsk Elektro Optikk til forskning.no. Dette skjer i samarbeid med Høgskolen i Gjøvik, der Hardeberg arbeider.

I Louvre skal det blåhvite halogenlyset og kameraet sveipe over malerier av blant andre van Gogh, og fange opp fargesignaturer i det synlige og infrarøde området.

Hensikten er den samme som for Munch, å bestemme pigmenter for å kunne bevare og restaurere maleriene best mulig.

Referanser og lenker:

Fargelaboratoriet ved Høgskolen i Gjøvik

Hardeberg, J. Y., George, S., Deger, F., Baarstad, I., Palacios, J. E. H. (2014) Spectral Scream: Hyperspectral image acquisition and analysis of a masterpiece. To appear in Public paintings by Edvard Munch and some of his contemporaries. Changes and conservation challenges, Tine Frøysaker, Noëlle Streeton, Hatmut Kutzke, Biljana Topalova-Casadiego and Françoise Hanssen-Bauer, eds., Archetype Publications, London, 2015.

Hyperspectral image capture and analysis of The Scream painted by Edvard Munch in 1893, kort sammendrag av artikkelen over.

Hilda Deborah, Sony George, Jon Yngve Hardeberg: Pigment Mapping of the Scream (1893) Based on Hyperspectral Imaging, Image and Signal Processing, Lecture Notes in Computer Science Volume 8509, pp. 247-256, 2014, abstract, DOI: 10.1007/978-3-319-07998-1_28

Pigment mapping of The Scream (1893) based on hyperspectral imaging, Powerpointpresentasjon som pdf, basert på artikkelen over

Om VASARI-skanneren, på nettsidene til University of Southampton

Om prosjektene VASARI og CRISATEL, utdrag fra boka Digital Heritage: Applying Digital Imaging to Cultural Heritage, Google Books

– Barna får for lite fett og for mye protein i barnehagen dersom de følger anbefalingene om mager melk, sier Anna Haug ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU).

Helmelk er best for barna, mener hun.

Haug er professor i ernæring, og har flere ganger tatt til orde for at barn bør drikke helmelk.

Det mener nemlig myndighetene at barna bør holde seg unna.

Nå har Haug regnet på sammensetningen av kalorier i kostholdsrådene, og hevder at myndighetene går mot sine egne anbefalinger.

Uenige om melkefettet

Melk inneholder mange viktige næringsstoffer. Men hva med melkefettet, er det sunt eller usunt? Ekspertene er uenige om melkefettet.

Noen mener mager melk er best, andre heller mot at melkefettet er sunt i seg selv.

Det har vært en pågående debatt i flere år, og den blusset opp igjen etter at amerikanske Time magazine fylte forsiden med tittelen “Spis smør” i sommer. Aftenposten fulgte opp med en sak om norske fagfolk som krangler om melkefettet.

Norske myndigheter anbefaler magre meieriprodukter, også i barnehagen. Barna bør drikke skummet melk, ekstra lett- eller lettmelk, skriver Helsedirektoratet i Retningslinjer for mat og måltider i barnehagen.

– Uakseptabelt å fraråde helmelk

Samtidig anbefaler de offisielle kostholdsrådene at barn over to år bør få 25-40 energiprosent fra fett. Det vil si at en så stor andel av energiinntaket kommer fra fett. Tilsvarende bør 10-20 prosent av energiinntaket komme fra proteiner.

Dette får ikke barna i et typisk barnehagemåltid dersom de drikker mager melk, har Haug regnet ut. Med en brødskive med mager leverpostei, et glass skummet melk og et halvt eple, er energiprosenten fra fett bare seks prosent, mens protein står for nesten 24 prosent. Med lettmelk blir det litt bedre, men fortsatt ikke innenfor anbefalingene: 16 energiprosent fett og 22 energiprosent proteiner.

Bytter barnet ut den magre melken med helmelk, blir balansen derimot bedre mellom fett og proteiner, henholdsvis 29 prosent og 18 prosent. Da er måltidet i tråd med anbefalingene.

– Dette viser at det er helt uakseptabelt at det frarådes å bruke helmelk i barnehagen. Regelen bør fjernes, sier Haug.

For mye protein kan gi fedme

Det er viktig at barna får i seg nok fett. «Det frarådes at fettinntaket begrenses til under 25 energiprosent fordi kosthold med lavt fettinnhold kan redusere nivået av HDL-kolesterol, øke triglyseridnivået og forverre glukosetoleransen hos dem som er følsomme for dette», skriver Helsedirektoratet i rapporten Anbefalinger om kosthold, ernæring og fysisk aktivitet.

For mye protein er heller ikke bra for barna.

«Det er overbevisende dokumentasjon for at høye inntak av protein i spedbarnsalderen og i tidlig barndom øker risikoen for fedme senere i oppveksten», skriver Helsedirektoratet i sin rapport.

– Enkeltmåltider ikke viktigst

– Det er ikke meningen at anbefalingene skal gjelde for hvert eneste måltid, sier Henriette Øien, avdelingsdirektør i Helsedirektoratet.

– Det viktige er at barna får i seg nok fett over tid. Det gjør de, landsrepresentative undersøkelser viser at både to- og fireåringene ligger godt innenfor anbefalingene om 25-40 prosent fett.

– Slår anbefalingene om nok fett og mager melk hverandre i hjel?

– Nei. Det er tatt høyde for at de fleste barnehagebarn lever på brødskiver i barnehagen, og spiser middag når de kommer hjem. Det viktige er at helheten i kostholdet er riktig, sier Øien.

Dessuten er det ikke sikkert at sammensetningen i et vanlig brødskivemåltid er slik Haug har regnet ut. Barna kan for eksempel ha plantemargarin på brødskiven, påpeker hun.

Fullverdige måltider

Men Haug mener direktoratet ikke kan vri seg unna paradokset ved å vise til at barna får nok fett hjemme.

– Helsedirektoratet sier selv i sin anbefaling for mat i barnehagen at det skal legges til rette for minimum to ernæringsmessig fullverdige måltider hver dag. Derfor mener jeg at de må se på hvert måltid også, ikke kun på det som spises i løpet av dagen, sier Anna Haug.

Men det direktoratet legger i et fullverdig måltid, er at maten skal velges fra de tre anbefalte matgruppene, forklarer Øien. (se faktaboks)

Vil ha mindre mettet fett

Myndighetene anbefaler mager melk fordi de ser at befolkningen får i seg for mye mettet fett, og at mesteparten av dette fettet kommer fra meieriprodukter og kjøtt, ifølge Øien i Helsedirektoratet.

De minste barna får i seg omtrent så mye fett som det som er anbefalt. Dersom de drikker helmelk, kan det bli for mye mettet fett, forklarer Øien. De spiser jo pålegg, kjøtt og godteri i tillegg til å drikke melk.

– Man kan selvsagt drikke helmelk dersom man får i seg mindre mettet fett ellers, sier Øien.

Det er det umettede fettet myndighetene vil at vi skal spise mest av. Det finnes blant annet i fisk og planteoljer. Inntaket av mettede fettsyrer bør begrenses til under 10 energiprosent, skriver de i sine anbefalinger. De vil at vi skal bytte ut noe av det mettede fettet med matvarer som inneholder mindre mettet fett, fordi det kan redusere risikoen for hjerte- og karsykdommer.

– Tør ikke endre rådene

Men det er forskjeller også mellom ulike typer mettet fett. Haug mener ingen studier har klart å slå fast at det mettede melkefettet henger sammen med hjerte- og karsykdommer, mens Øien mener resultatene peker i ulike retninger.

Det finnes mange studier, og ingen sikre konklusjoner.

Haug mener melkefettet kan gi metthetsfølelse, som kanskje gjør at barna spiser færre mellommåltider. Karbohydrater kan derimot omdannes til mettet fett i leveren, og kan øke nivået av mettet fett mer enn det inntak av melkefett gjør, hevder hun.

Hun tror myndighetene ikke tør å endre kostholdsrådene de har gitt i 40 år.

– Jeg tror det ligger veldig mye prestisje her, de vil ikke endre før de vet sikkert at melkefettet er sunt. Men jeg mener det holder at det ikke er bevist at det er usunt.

Helsedirektoratet er uenig.

– Det er flere eksempler på at vi har endret råd underveis, sier Øien.

– Vi anbefalte folattilskudd til gravide da det ble klart at det reduserte risikoen for alvorlige skader på fosteret. Også økt kunnskap om transfett har ført til at vi kan gi klarere anbefalinger.

– Råd kan endres

De gjeldende rådene fra myndighetene kom i 2012. De er basert på råd fra flere enn 100 nordiske kostholdseksperter, som oppdaterer rådene hvert åttende år.

Det er ikke så ofte, når det stadig kommer ny kunnskap om kosthold. Men i 2015 skal et nasjonalt råd for ernæring komme sammen for å diskutere det norske kostholdet. Slike råd blir utarbeidet jevnlig, og kostrådene vekker ofte sterke meninger.

Rådet skal skaffe seg en oversikt over de siste årenes forskning. Det kan på sikt føre til nye anbefalinger, forteller Øien.

– Det kommer stadig motstridende studier som er viktige å følge med på. Det blir spennende å se hva som skjer med anbefalingene når det gjelder melkefett, sier Øien.

Transfett er utpekt som verstingen, men foreløpig skiller ikke norske myndigheter mellom melkefett og annet mettet fett når de skal gi sine anbefalinger. Det kan bli aktuelt dersom melkefettet viser seg å være mer gunstig enn myndighetene har trodd.

– Det har ikke vært grunnlag for å endre rådene foreløpig, men det kan hende at det blir det, sier Øien.

Det er ikke bare slik at vi mennesker utvikler teknologi, skal vi tro resultatene som nå publiseres i Current Biology.

Teknologien utvikler også oss.

En sammenligning av folk som bruker smarttelefoner og mennesker som sverger til den tradisjonelle mobilen, antyder at hjernen tilpasser seg telefonen.

Smarttelefonbrukerne hadde mer aktivitet i hjernen når fingrene rørte ved noe, enn folk med dum telefon. Og jo mer folk hadde brukt smarttelefonen, jo mer reagerte hodet på fingerkontakt. Dette antyder at hjernen reorganiserer seg på grunn av telefonbruken, mener forskerne.

- Jeg var virkelig overrasket over omfanget av endringene introdusert av smarttelefonbruk, sier forsker Arco Ghosh fra Universitetet i Zürich ifølge en pressemelding fra Cell Press.

Musikere og folk flest

Forskeren mener at vår nylige omfavnelse av smarttelefoner faktisk utgjør en unik mulighet for hjerneforskere. Bruken gjør det nemlig lettere å undersøke hjernens tilpasninger hos vanlige mennesker.

Tidligere har flere forskere gjort tester hvor de sammenligner musikere som spiller et strengeinstrument med folk flest. Det har vist at hjernen til musikerne reagerer mer på lillefingerbruk enn vanlige folk.

Men når ble denne forskjellen skapt? De fleste musikere begynner å spille allerede som barn, og dette kan ha endret utviklinga av hjernen før voksen alder. Men hva skjer når vi begynner med noe nytt i voksen alder?

Ble kilt på fingrene

Ghosh og kollegaene hans festet rett og slett måleutstyr utenpå skallen på 26 smarttelefonbrukere og 11 som benyttet gammalteknologi. Så registrerte forskerne hjerneaktiviteten mens de kilte deltagerne på tommelen, pekefingeren og langfingeren.

Samtidig ble informasjon om mobilaktiviteten de siste ti dagene hentet ut av forsøkspersonenes mobiltelefoner.  

Da viste det seg altså at hjernen til smarttelefonbrukere ikke bare reagerte sterkere på berøringene, men at størrelsen på reaksjonen også så ut til å henge sammen med de siste dagenes telefonbruk.

- Dette antyder sterkt at hjernebarken ble omformet i løpet av denne tidagersperioden, skriver forskerne i Current Biology.

Og det skiller seg i så fall ut fra forskningen på musikere. Den har ikke vist noen tendens til utvikling i takt med den siste ukas traktering av instrumentet.

Kanskje har musikerne fått en mer stabil tilpasning på grunn av øvingene tidlig i livet?

Forskerne vet ikke. Og de er heller ikke sikre på hva forandringene inne i hjernen faktisk består i.

Kan henge sammen med smerte

Kanskje handler det om at kontakten mellom hjernecellene i områder av hjernen er blitt mer effektiv, spekulerer Ghosh og co. Eller kanskje hjernen har tillatt mer kontakt mellom områder i hodet hvor kommunikasjonen tidligere var begrenset.  

Det er i det hele tatt mye å lure på rundt denne saken. For eksempel hva denne økte reaksjonen har å si for smarttelefonbrukerne. Forskerne skriver at endringene i hodet ikke nødvendigvis bare er positive.

Hos musikere har hjernens tilpasninger også vært forbundet med bevegelsesforstyrrelser. Og tilpasninger i områdene som har å gjøre med følesansen, kan henge sammen med kronisk smerte.

Referanse:

Anne-Dominique Gindrat m. fl., Use-Dependent Cortical Processing from Fingertips in Touchscreen Phone Users, Current Biology, 5. Januar 2015, http://dx.doi.org/10.1016/j.cub.2014.11.026. Sammendrag.

Ti av 50 vasket ikke hendene etter toalettbesøk under en kongress for kirurger.

– Det er et noe overraskende resultat. Man tenker at spesielt leger burde vite bedre, sier overlege Henrik S. Jørgensen, som er nestleder i Dansk Kirurgisk Selskab. Han er ikke en av forskerne bak den nye undersøkelsen.

Jørgensen påpeker at dårlig håndhygiene kan medføre smitte og alvorlige infeksjoner blant pasienter.

Kan smitte pasienter

Ifølge den nye undersøkelsen, som er publisert i det danske Ugesskrift for Læger, vil om lag syv prosent av alle sykehuspasienter får en infeksjon mens de er innlagt.

– God håndhygiene er noe av det viktigste man kan gjøre for å unngå slike infeksjoner, men det er vanskelig å opprettholde blant personalet, skriver forskerne.

En av forskerne, Jacob Rosenberg, er forbauset over hvor dårlig håndhygienen var.

– Det er høyst bekymringsfullt. Det er jo ikke like viktig på en kongress som på sykehuset. Men hvis de oppfører seg slik når de håndterer pasienter, kan de få sårinfeksjoner, sier Rosenberg, som er klinisk professor ved Københavns Universitet og kirurg ved Herlev Hospital.

Indirekte smitte

Nestleder i Dansk Kirugisk Selskab, overlege Henrik S. Jørgensen, påpeker at det finnes helt fastlagte prosedyrer for å vaske og rense hender og armer før en operasjon.

– Det ligger veldig dypt i kirurger å sørge for god hygiene i forbindelse med en operasjon. Problemet ligger nok mer i annen form for kontakt med pasienter, altså den indirekte smitten, sier Jørgensen.

Sykepleiere er flinkere

– Det har vært veldig stort fokus på håndhygiene på danske sykehus i de siste årene. Vi har undersøkt om personalet følge prosedyrene for håndhygiene, før og etter kontakt med en pasient, sier Jørgensen.

– Leger er imidlertid ikke like flinke som sykepleierne, forteller han.

Han mener det kan være fordi legene ofte bare skal gi pasientene en kort, muntlig beskjed – og derfor kan glemme håndhygienen før de går videre til neste pasient.

– Sykepleierne skal ofte vaske pasienten, ordne bandasjer og lignende. Det gjør kanskje at man blir mer oppmerksom på håndhygienen, sier Jørgensen.

Skribenter har bedre hygiene enn kirurger

Den nye undersøkelsen ble gjentatt på en kongress for medisinske skribenter (American Medical Writers Association).

– Vi valgte denne kongressen fordi deltakerne sannsynligvis ville være godt informert om at håndhygiene er viktig, men uten kliniske rutiner, skriver forskerne.

Her var det bare én av 50 som hoppet over håndvasken.

Bare mannlige kirurger

En mulig forklaring kan imidlertid være at det bare ble observert menn ved kirurg-kongressen, mens det var 40 prosent kvinner på kongressen for skribenter.

Det kan ha påvirket resultatene, for kvinner er mer påpasselig med håndhygiene, skriver forskerne.

Professor Jacob Rosenberg forklarer at det ikke var noen kvinner på kirurgikongressen.

– Vi stilte opp en mann på herretoalettet. Der sto han og rettet på slipset igjen og igjen. Imens talte han hvor mange som vasket hendene. Noe tilsvarende gjorde vi på dametoalettet, forteller Rosenberg.

Den nye undersøkelsen inngår som en del av Ugeskrifts for Legers julenummer, hvor man hvert år setter fokus på forskning av den mer lette og humoristiske enden av skalaen.

Jacob Rosenberg mener likevel at resultatet er «svært foruroligende».

– Det er ren dumhet kirurgene utviser. Så jeg håper de ikke gjør det samme ved sykehusene, sier Rosenberg. 

Referanse:

Hver femte kirurg vasker ikke hænder efter toiletbesøg – et etnografisk feltstudie, Ugeskrift for Læger (2014)

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.