For biologar har navnet Galapagos ein heilt særleg klang, sidan det var her Charles Darwin gjorde observasjonane som la grunnlaget for evolusjonsteorien hans.

Og i november fekk professor Øystein Wiig frå Naturhistorisk museum ved Universitetet i Oslo høve til å overrekkja ei spesiell gåve til The Charles Darwin Foundation på nettopp Galapagos: Ein kopi av det han omtalar som «den viktigaste skallen i verda av ei galapagossjøløve».

Bakgrunnen for at eksemplaret av galapagossjøløva er på museum i Oslo, nærmast på andre sida av kloden, var eit prosjekt for å oppretta ein norsk koloni på Galapagos i 1925.

Koloniseringsprosjektet stranda, mellom anna på grunn av mangel på ferskvatn. Men det gav i alle fall Alf Wollebæk, som den gong var styrar for Zoologisk museum i Oslo, høve til å vera med på turen og gjera innsamlingar. Blant desse var altså skallen av galapagossjøløva.

Leis meir om skallen og om galapagossjøløva hos Naturhistorisk musem.

– Ingen andre steder har bestanden vokst fortere, sier prosjektleder Sigurd Heiberg Espeland i Havforskningsinstituttet.

I nesten ti år har hun og kollegene forsket på bevaringsområder for hummer langs kysten av Skagerrak. De tre siste årene har det vært forbudt å fiske hummer i området utenfor Askerøya og Sandøya i Tvedestrand kommune.

Samtlige av Norges fem bevaringsområder for hummer viser at hummerbestanden i disse områdene øker, men ingen av områdene har så langt hatt en så positiv utvikling som i Tvedestrand.

Dobling av bestanden

Etter årets prøvefiske på hummer i Tvedestrand bevaringsområde, kan Havforskningsinstituttet nå med sikkerhet si at det er betydelig mer hummer inne i dette området enn utenfor.

Forskerne gjennomfører hvert år et standardisert prøvefiske etter hummer i det ytre bevaringsområdet. Dette prøvefisket blir gjennomført med nesten fire hundre teinetrekk mellom august og september.

Resultatene regnes ut fra hvor mange hummer som blir fanget i én teine i løpet av ett døgn. Litt over en tredjedel av trekkene ble gjort inne i bevaringsområdet, resten ble gjort i områdene rundt.

Espeland oppsummerer tallmaterialet på denne måten:

– På utsiden av bevaringsområdet fikk vi litt mindre enn en halv hummer per teine som hadde stått ute én natt. Dette var veldig likt fangstene vi har fått de tre siste årene. Inne i bevaringsområdet fikk vi til sammenligning nesten én hummer per teine, altså dobbel så stor fangst.

Undersøkelsen viser at økningen ikke bare kan skyldes noen veldig heldige teiner, men at det nå faktisk er mange flere hummer inne i bevaringsområdet enn utenfor.

I 2013 så forskerne en tendens til økt fangst, men den gang var det større sjanse for at det kunne ha vært en tilfeldighet. Foreløpig ser det ut til at hummerfangsten har økt mest i midten i området, der hummeren er best beskyttet.

Hummeren blir større

Hummeren som ble fanget i bevaringsområdet var også tydelig større enn den som ble fanget utenfor. Litt overraskende for forskerne var det at gjennomsnittsstørrelsen var nesten den samme som i fjor.

– Vi hadde forventet en økning slik vi så fra 2012 til 2013, sier Espeland.

Men størrelsen på de ti prosent største hummerne inne i bevaringsområdet hadde likevel økt fra 2013 til 2014.

Prøvefisket foregår ved at teinene settes tilfeldig ut der kartet viser litt bratt terreng med dybder mellom 10 og 30 meter. Teinene settes tilfeldig for å unngå at de som gjennomfører prøvefisket lærer seg hvor det er bra fiske, og at det derfor ville blitt bedre fangster.

Kun teiner som har stått én natt blir medregnet som en del av prøvefisket, og samtlige hummere blir satt ut igjen akkurat der de blir fanget. 

– Hvorfor den store økningen?

– Det virker som folk i tvedestrandsområdet har vært flinke til å respektere forbudet mot å fiske hummer her, og det er viktig både for å få økt bestanden og for at vi skal få best mulig forskningsresultater, sier Espeland.

Området er også relativt stort, slik at hummerne i midten er godt beskyttet. Espeland sier også at dette viser hvor stor virkning hummerfisket har på bestanden.

Uvanlig store mengder døde humler under lindetrærne har vært et vanlig syn i parker og alléer over hele landet i sommer.

– Hvorfor humlene dør vet vi ikke sikkert, sier Frode Ødegaard, insektforsker ved Norsk institutt for naturforskning.

Hovedteoriene går ut på at humlene forgiftes av lindenektaren eller at humlene sulter i hjel foran matfatet. Andre hevder at humlene dør en naturlig død siden linda blomster seint samtidig med at humlebestanden er på topp og mange humler likevel skal dø.

Foreløpig kan ingen av disse teoriene verken bekreftes eller avvises. Både forskere, politikere, gartnere og birøktere er i villrede om hvordan man skal reagere på dette og hvilke tiltak som bør iverksettes.

– For å finne ut mer om hvilken betydning lindedøden har for humlebestandene, vil det være vesentlig å sette i gang et overvåkingsopplegg slik at man kan finne ut noe om omfanget av humledøden og ikke minst variasjonen fra år til år.

– Parallelt med dette bør det forskers mer på å forstå årsakene til humledøden, sier Ødegaard.

Kan være alvorlig

Lind blomstrer når humlebestandene er på topp og de fleste humlearbeiderne likevel snart skal dø. Kanskje har humledøden mindre betydning for bestandene enn man skulle tro?

– Dersom store mengder humlearbeidere dør tidligere enn normalt, kan det ha vesentlig betydning for produksjonen av nye dronninger og hanner som skal føre slekten videre.

– Og hvis dronningene, som på denne tida er ute og samler opplagsnæring, rammes av den samme skjebnen vil det være særlig alvorlig for bestanden, forklarer Ødegaard.

Komplekse sammenhenger utfordrer 

Ifølge Ødegaard ser det ut til at det er vanlige humlearter, som jordhumler, som dominerer dødsstatistikken, og i mindre grad truede arter. Selv om de siste normalt vil være fåtallige i byene og vanskelig å oppdage.

På den annen side er det de vanlige humleartene som står for storparten av pollineringen av frukt og bær i bynære strøk og i jordbrukslandskapet. Dersom linda medfører vesentlig nedgang i bestandstall for vanlige humlearter, kan det få økonomiske konsekvenser for landbruket.

For naturen er kompleks, og ulike arter påvirker hverandre i forskjellig grad. 

Lind er ei god trekkplante for honningbier, som ikke ser ut til å rammes i samme grad. Fravær av lindetrær kan kanskje føre til større konkurranse mellom honningbier og villbier (inkludert humler) mot slutten av sesongen.

På den andre siden har planting av parklind og storlind medført at vi nå har fått etablert en svartelistet tegeart i store mengder på Østlandet. Dette er et lite insekt som kan medføre stor skade på naturlige lindetrær og forstyrre balansen i naturlige økosystemer.

– Hva bør man gjøre?

– Problemet er at vi rett og slett ikke vet nok, dermed er det også vanskelig å peke på hva som er de rette tiltakene, sier Ødegaard.

– For humlenes del, og for opprettholdelse av biologisk mangfold i bynære strøk, mener jeg det vil være et viktig tiltak å unngå nyplanting av fremmede lindesorter. Når det gjelder eventuell hogst av lindetrær, bør man først få større klarhet i omfanget og hvor alvorlig problemet er, avslutter insektforskeren.

Han er større og mer muskuløs enn mange av foreldrene på sidelinja, på overleppa er hårene i ferd med å bli mer enn en skygge, og de jevnaldrende motstanderne preller av som dråper med vann når de prøver seg i en duell om ballen. Ingen av de som står og ser på, er i tvil om hvem av de 22 guttene på banen som kommer til å bli proff.

En fotballkamp mellom 14-åringer kan være en studie i ulikhet. De som er tidlig utviklet dominerer, og de vil gjøre det i mange år ennå.

Men det er spjælingene som vinner til slutt.

En studie som har fulgt serbiske gutter fra de var 14 til de ble 22 år, viser nemlig at disse har langt større mulighet til å nå målet om landslaget og spill i de store europeiske ligaene.

– Det at de sent modnede regelmessig spiller mot gutter som har kommet lenger i utviklingen, kan tvinge dem til å overvinne de biologiske forskjellene ved å utvikle andre egenskaper som øker prestasjonen, spekulerer Sergej Ostojic ved Universitetet i Novi Sad og hans forskerkolleger.

Mer enn fysikk

Smidighet, teknikk, taktiske evner og mental styrke er alle egenskaper som kan hjelpe de små til å klare seg mot, og kanskje også overvinne, de større guttene.

For det er selvfølgelig mye mer som spiller inn enn ungdommenes fysiske utvikling.

– Talentutvikling er veldig komplekst, og det blir litt snevert bare å fokusere på modning eller biologisk alder, sier Jan Emil Ellingsen, førsteamanuensis i idrett ved Høgskolen i Bergen.

Han mener fysikken kan ha betydning, men den spiller liten rolle dersom det andre ikke er på plass.

• Les også: Hvordan blir noen barnetalenter superstjerner?

– Før var det mye fokus på fysikk og biologi. Men talentforskningen viser at dersom man ønsker topprestasjoner i idrett, må utviklingen av hele mennesket stå sentralt, sier Ellingsen til forskning.no.

– Ikke minst er det sosiale miljøet av stor betydning både i og utenfor treningen, og at foreldre, trenere og kamerater oppleves som positive og støttende.

Var allerede gode

De 55 unge fotballspillerne som ble rekruttert til den serbiske studien, var langt fra et gjennomsnittlig utvalg. De spilte alle for ledende klubber i Serbia, og 12 av dem var også med på U14-landslaget.

Ved hjelp av røntgenbilder av venstre hånd og håndledd fikk de angitt en biologisk alder, som i større eller mindre grad samsvarte med fødselsattesten. Dersom forskjellen på de to aldersangivelsene var større enn et halvt år, plasserte forskerne dem i gruppene tidlig og sent utviklet.

Dette skjedde i 2006. Åtte år senere slo forskerne opp i fotballstatistikken for å se hvem de fant igjen, og hvor.

Guttene som var tidlig utviklet, utgjorde nesten halvparten av den opprinnelige gruppen. Men bare 12 prosent av disse kom seg videre til de fem største europeiske ligaene (Spania, Italia, England, Tyskland og Frankrike) og til landslaget innen de var blitt 22 år.

– Trenerne i ungdomsfotballen ser ut til å prioritere spillere som er tidlig modne, skriver Ostojic og Co.

De frykter at denne skjeve fordelingen kan føre til at talentfulle gutter med litt langsommere modning, gir opp fotballen. Særlig med tanke på disse har større sjanse for å bli virkelig gode. Hele 60 prosent av de sent utviklede nådde nemlig toppen.

For gruppen med normalt utviklede var tallet 38 prosent.

Forskerne konkluderer med at det er god grunn til å ta ekstra godt vare på talentfulle, men biologisk underlegne gutter hvis målet er å utvikle toppspillere. I hvert fall de som allerede er gode nok til å delta på et høyt nivå.

Så kan man kanskje også sende en tanke til de tidlig modne som får dominere og være gode i barndommen og ungdommen, for så å bli forbigått ved det siste hinderet.

– Fotballen ser ut til å ekskludere tidlig utviklede gutter til fordel for sent utviklede etter hvert som prestasjonsnivået deres øker, skriver forskerne i studien.

Talent er ikke statisk

Talent er ikke nødvendigvis noe du har eller ikke har. Derfor er det ingen selvfølge at en 11–12-åring som ser talentfull ut, blir topputøver senere i livet.

Kanskje ser de tidlig utviklede mer talentfulle ut enn de egentlig er. De behersker teknikker som andre, langsommere utviklede, ikke gjør. De får mer oppmerksomhet, og skulle slik sett kunne bli enda bedre enn sine mindre utviklede jevnaldrende.

– Faren er at en talentfull 12-åring spesialiserer seg altfor tidlig i én idrett, og ikke har andre ben å stå på, sier Jan Emil Ellingsen.

• Les også: Unge spillere viser tegn til utbrenthet

– All forskning viser at allsidighet når lengst, understreker han.

Idrettsforskeren er selv involvert i et forskningsprosjekt som studerer trenere innenfor både fotball, svømming, turn og ski.

– I våre studier, og i mye annen forskning, er det miljøet og menneskene barna møter som er det aller viktigste. Trenerne, som selvsagt må være faglig dyktige, må også være flinke til å snakke med barna, vise at de bryr seg. Og foreldrene må være opptatt av barnas beste, ikke bare gode resultater i barn- og ungdommen, sier Ellingsen.

Referanse:

Ostojic m.fl: The Biological Age of 14-year-old Boys and Success in Adult Soccer: Do Early Maturers Predominate in the Top-level Game? Research in Sports Medicine, 2014;22(4):398-407. doi: 10.1080/15438627.2014.944303.

Osteoporose, også kalt beinskjørhet, er en sykdom som svekker skjelettet og gjør at ben brekker, selv uten belastning.

Nye funn viser imidlertid at benskjøre ben kjemper tilbake.

Ved hjelp av små kjemiske forandringer av DNA, reduseres sykdommens utvikling. Skjelettet tar med andre ord i bruk mekanismer rundt seg for å bremse sykdommen.

Kroppen kan ikke stoppe sykdommen på egenhånd, men kanskje kan forskere dra nytte av kroppens egen motstand for å utvikle en effektiv behandling.

Gener bremser og stimulerer benoppbygging

Skjelettet vårt brytes hele tiden ned og bygges opp igjen. Og i løpet av 10 år er hele skjelettet fornyet. Dette kalles benets remodellering. Ettersom vi blir eldre blir det ubalanse i remodelleringen. Nedbrytningen skjer raskere enn gjenoppbyggingen, og skjelettet svekkes.

I normal remodellering sørger noen gener for å kompensere normal slitasje ved å produsere benmasse, mens andre sørger for at gjenoppbyggingen holdes i balanse ved å forhindre at benproduksjonen blir for kraftig.

De ulike genene i skjelettet vårt jobber i harmoni for å sørge for en best mulig bentetthet.

Professor Kaare M. Gautvik og hans kollegaer viser at ett av genene i denne prosessen, SOST, er forskjellig hos syke og friske kvinner.

De har undersøkt genet i detalj for å finne ut hvorfor det er annerledes hos syke sammenliknet med friske kvinner i samme aldersgruppe.

Midlertidig tilpasning av genene

– Omtrent 70 prosent av benmassen vår er genetisk bestemt, resten skyldes andre faktorer som ernæring og livsstil, forteller Gautvik.

Han har identifisert åtte gener som til sammen kan forklare omtrent 40 prosent av den genetiske variasjonen i benmassen. Av disse åtte er det særlig SOST-genet som har fanget oppmerksomheten.

I remodelleringsprosessen produserer SOST et protein som bremser benoppbygning. Forskerne forventet i utgangspunktet at genet bidro til nedsatt benmasse hos benskjøre ved å lage mer av proteinet sitt. De ble derfor overrasket da de fant ut at SOST-genet hadde nedsatt aktivitet hos kvinner med beinskjørhet og dermed lagde mindre av det hemmende proteinet.

Når kroppen blir rammet av beinskjørhet bremser den genet som hemmer benoppbygging for å motvirke sykdommen.

Mekanismen som står bak kroppens egen bekjempelse av beinskjørhet kalles epigenetikk. Epigenetikk innebærer at arvestoffet DNA modifiseres av enzymer ved å tilføre en kjemisk gruppe.

I motsetning til en mutasjon hvor byggestenene i DNA forandres, fører ikke epigenetikk til en varig endring av DNA, men en tilpasning som gjør at genet kan fungere bedre i en ny situasjon.

En glemt folkesykdom

– Beinskjørhet er først og fremst en kvinnesykdom og derfor litt glemt av den offentlige manneverdenen og helsevesenet, sier Gautvik.

Han er opptatt av å skape oppmerksomhet rundt den oversette folkesykdommen.

I følge Folkehelseinstituttet vil 40 prosent av alle kvinner over 50 år få et brudd som følge av beinskjørhet. Brudd i lårhals, håndledd og rygg er vanlige, og medfører ofte alvorlige komplikasjoner og funksjonsnedsettelser som varer livet ut.

I tillegg til mye lidelse for de som er rammet, krever behandling og rehabilitering etter brudd store offentlige ressurser som kunne vært redusert dersom man hadde diagnostisert sykdommen på et tidlig stadium for derved å gi bedre forebygging og behandling av beinskjørhet.

Unikt materiale

Over 300 kvinner som var over overgangsalderen ble undersøkt medisinsk, og av dem var det omtrent 100 som fylte inkluderingskriteriene. Av alle disse ble det tatt blodprøver og benprøver.

Forskerne har tatt i bruk avanserte biokjemiske og genteknologiske metoder for å analysere alle molekyler som lages i osteoporotisk ben. Disse har så blitt sammenlignet med friske ben.

Med det blir skjelettet det første av menneskets organer hvor vi kjenner den molekylære sammensetning som danner grunnlaget for oppbyggingen.

I tillegg vil blodprøver av kvinnene gjøre det mulig å oppdage substanser i blodet, såkalte biomarkører, som kan si noe om tilstanden i benene. Et av målene er å utvikle en ny diagnostisk prøve på osteoporose eller belyse risiko for å få sykdommen.

– Kunnskap om hvordan genene i skjelettet fungerer under sykdom kan gi oss en ny angrepsvinkel for å behandle sykdommen, sier Gautvik.

Referanse

Reppe S m.fl.: Methylation of bone SOST, its mRNA, and serum sclerostin levels correlate strongly with fracture risk in postmenopausal women. J Bone Miner Res. 2014 Aug 22. doi: 10.1002/jbmr.2342.

Skal man være en ekte rapper, virker det som om det finnes flere sjangerkrav man må følge. For det første skal man kunne vise til en tilhørighet til et lokalt miljø, og artistene spiller gjerne på det å stå utenfor det normale samfunnet.

I tillegg er musikken ofte preget av macho-stereotyper som forherliger kriminalitet, materialisme og sexisme.

Her i Norge har rap etter hvert blitt en godt etablert sjanger som selger mye, men har artistene greid å gi musikken sin egen, norske vri?

Birgitte Sandve har i sin doktorgrad undersøkt rap-artistene Jesse Jones, Lars Vaular og duoen Karpe Diem, ved å analysere konserter, tekster, musikkvideoer og hvordan de er framstilt i media.

Hun finner mye som tyder på at norske rappere har gjort den amerikanske sjangeren til sin egen.

Lokal tilhørighet

Sandve mener at et av de viktigste rap-kravene er å “keep it real”. Med det mener hun et krav om at artistene skal være troverdige. Her i Norge tror Sandve at nærhet til hjemsted, bakgrunn og eierskap til sjangeren spiller en stor rolle for artistenes måte å holde det ekte på.

Ved å bruke samplinger fra andre låter, settes meningsinnholdet i en ny kontekst, samtidig som det knytter seg tett opp til noe vi allerede kjent med.  

I et av eksemplene hennes, låta Gategutt av Oslo-rapperen Jesse Jones, brukes et kutt fra Lillebjørn Nilsens låt med samme navn.

- Det etableres en slags sammenheng på tvers av tid og rom når Jones fremstiller seg selv som “kriminell svarting” og samtidig henter fra Nilsens sang som handler om en hvit gategutt. Det er et eksempel på hvordan ideer om identitet og urbanitet er koblet sammen musikalsk, forteller Sandve.

Maskuline stereotyper

I tillegg til lokal nærhet, er hiphopen dominert av et tidvis overdrevent macho-image, og over tid har imaget gått over i stereotypiske forestillinger om voldelige, sexistiske menn.

- Dette er en problematisk side ved sjangeren, men det er også viktig å forstå den sosiale konteksten som var med på å forme disse ideene, forklarer Sandve.

Hun forteller at hiphop-kulturen oppstod i New York på 70-tallet, i bydeler som var preget av sosial nød, gjengkriminalitet og rasediskriminering. Da ble rappen en viktig arena for minoritetsungdommer for å kunne beskrive sine erfaringer med undertrykking i det amerikanske samfunnet. Det kan ha bidratt til å skape macho-imaget vi finner i rap i dag.

- Man kan si at den harde maskuliniteten en finner i mye amerikansk rapmusikk speiler det samfunnet og de vilkårene som sjangeren oppstod under.

- Noen av disse elementene finner man igjen i norsk rap, men mye er også annerledes. Dette henger sammen med at de forholder seg til en ganske annen virkelighet enn mange av sine amerikanske kollegaer, fortsetter Sandve.

Den norske rapperen Jesse Jones spiller på denne macho-stereotypen, men samtidig toner han ned sexsismen som er mer vanlig for amerikansk gangster rap. Lars Vaular utfordrer sjangeren når han kliner med den førti år eldre jetseteren Edna Falao i musikkvideoen Fett.  

Viktig med image

De ulike elementene som utgjør rappens sjangerkrav kan også si noe om artistens identitet. Ofte kan man se hvordan syn på kjønn, lokal tilhørighet og en outsider-rolle i samfunnet former artisten.

- Man skaper en persona, en kobling mellom artisten på scenen, personen bak scenen, og ulike karakterer som framstilles gjennom låter og videoer, sier hun.

- Så man kan ikke være rap-artist uten å ha kommet fra harde kår?

- Sammenlignet med de stedene hiphop-kulturen først oppstod, er det ingen av rapperne jeg har sett på som kommer fra spesielt harde kår. Men likevel har de skapt seg et image av at de står på siden av majoritetsamfunnet, mener Sandve.

Norskhet i dag

Det er tydelig at norske rappere har funnet sin vei inn til norsk kultur, selv om de holder seg tett opptil amerikanske sjangerkrav. Når impulser utenfra blandes med det som er lokalt, får man et nytt syn på hvordan man oppfatter norskhet i dag.   

Karpe Diem, som blant annet spiller på sin sammensatte kulturelle og etniske bakgrunn, gir rom for nytolkning av norsk identitet. Som eksempel nevner Sandve blant annet duoens fremføring av Byduer i dur etter 22. juli.

- Når gruppa ble valgt ut til å fremføre låten under den første minnegudstjenesten etter 22. juli, ble det interessant å se hvordan den i utgangspunktet lokale Oslo-forankringen de har også blir en del av formidling av nasjonal identitet, forteller hun.

Retter søkelyset

I likhet med amerikansk rap, uttrykkes det også frustrasjon i norsk rap over en virkelighet som artistene selv opplever.

- Jesse Jones beskriver det å være svart nordmann oppvokst på østkanten i Oslo, det gir rom for å snakke om den etniske stigmatiseringen som skjer i samfunnet. Lars Vaular på sin side skildrer mannlige karakterer som står på sidelinjen av samfunnet.

Fordi disse artistene har fått en plass i mainstream-kulturen, får også outsiderne som artistene beskriver en plass i samfunnet, mener Sandve.

- Det viser at musikk gir et bilde på samfunnet en lever i. Med tanke på at norsk rapmusikk er en kilde til underholdning og identifikasjon for et stadig voksende publikum, blir det derfor viktig å ta på alvor hvilke underliggende ideer om identitet og tilhørighet som formidles av rapperne vi hører på, slår Sandve fast.   

forskning.no lykkes ikke i å komme i kontakt med artistene i Sandves forskning. 

Referanse:

Birgitte Sandve skal forsvare sin avhandling Staging the real: identity politics and urban space in mainstream Norwegian rap Music ved Universitetet i Oslo den 11. desember

Avhandlingen inngår i forskningsprosjektet Popular Music and Gender in a Transcultural Context.

– Min studie viser at alle kommuner må gi barn med overvekt et ordentlig tilbud – så tidlig som mulig.

Det sier overlege Ane Kokkvoll ved Finnmarkssykehuset. Hun har i sin doktorgrad ved UiT – Norges arktiske universitet, hatt fokus på barnefedme, som er et økende problem i dagens samfunn.

Hun tok utgangspunkt i en undersøkelse i Finnmark som viste at blant førskolebarn født i 1999 og 2000 slet 16 prosent av guttene og 22 prosent av jentene med overvekt eller fedme. Noe som er høye tall sammenlignet med andre studier i landet gjort på samme tid, ifølge Kokkvoll.

Delte barnefamilier inn i to grupper

Dermed startet hun opp Aktivitetsskolen ved Hammerfest sykehus.

97 familier i Finnmark, med overvektige barn, ble loddtrukket til to forskjellige grupper.

Den første gruppen fikk oppfølging over to år, med hjelp og veiledning fra barnelege, sykepleier, helsesøster og ernæringsfysiolog.

Den andre gruppen fikk i tillegg til dette møte likesinnede familier med overvektproblematikk. Disse familiene fikk sammen dra på friluftsskole med fokus på friluftsliv, samt tre dagers opphold ved barneavdelingen på sykehuset med veiledning om kost og aktivitet.

Positiv effekt på barna

– Alle familiene fikk møte kursede hjelpere med løsningsorientert fokus. Familien i den siste gruppen fikk også trening to ganger i uka med egen trener én gang i uka, forklarer Kokkvoll.

Da to år var gått var det tid for at ungene skulle måles på nytt. De var nå blitt i gjennomsnitt 12 år, og det viste seg at barna, uavhengig av hvilken gruppe de tilhørte, hadde klart å redusere sin grad av overvekt.

– Men barna som hadde møtt andre familier hadde et mer gunstig midjemål med tanke på alder og utvikling. De kan ha redusert sin risiko for hjerte- karsykdom og diabetes, men dette må vi se nærmere på, sier hun.

– Må være tett på

Nå mener Kokkvoll at kommunene må ha økt fokus på overvektige barn og tilby dem tett og sammensatt veiledning.

– Det er kanskje et stykke fram til at kommunene skal klare å ha den samme oppfølgingen som i min studie, men det er absolutt mulig. Noen grep kan man ta med seg, for et godt samarbeid og felles kompetanseheving blant hjelpere i primær- og spesialisthelsetjeneste er helt nødvendig for å lykkes, sier hun.

Psykiske goder

Kokkvoll kan i tillegg fortelle at ungene i studien hadde merkbar positiv utvikling i de psykiske helsetestene etter to år oppfølging. Spesielt tilknytning til venner og emosjonelle symptomer var forbedret.

– Studier tyder på at livskvalitet kan gå litt ned hos ungdom når de går inn i pubertet, men det var ikke tilfelle med disse barna, poengterer Kokkvoll.

Bakgrunn:

Kokkvoll disputerer ved Det helsevitenskapelige fakultet ved Uit – Norges arktiske universitet 11.desember.

Referanse:

Kokkvoll m.fl: Single versus multiple-family intervention in childhood overweight—Finnmark Activity School: a randomised trial, Archives of Disease in Childhood, December 2013, doi:10.1136/archdischild-2012-303571.

I landbruksområdene rundt byen Akole i delstaten Maharashtra i India lever mennesker tett sammen med leoparder. Uten de store konfliktene.

I andre deler av landet er det store problemer.

Hver uke blir mennesker drept av leopard i India.

Hvorfor går det noen ganger bra, mens det andre ganger ender med tragedie?

Forskere fra Norsk institutt for naturforskning (NINA) og Høgskolen i Hedmark har samarbeidet med indiske forskere om å finne svaret på dette. 

Forskeren har satt GPS-halsbånd på de store pattedyra. Slik har de kunne følge rovdyrenes bevegelser nøye.

Studien ble nylig publisert i tidsskriftet PlusOne. 

Gikk inn på kjøkkenet

John Linnell er en av NINA-forskerne som har deltatt i prosjektet. Han forteller at det har vært et spennende prosjekt, både faglig og følelsesmessig.

– Alle leopardene vi hadde GPS-merket gikk en eller annen gang i løpet av prosjektet inn i husene til folk, og gjerne inn på kjøkkenet. De fulgte vanligvis etter hunder, som er et hovedbyttedyr for leoparder i dette området, forteller han.

Som forsker følte Linnell et ansvar for at leopardene han hadde vært med på å merke ikke skulle skade noen. Derfor slo hjertet litt ekstra da han så at leopardene beveget seg så tett inntil menneskene. Men i de aller fleste tilfellene så ikke de som bodde i husene dyret.

En av leopardene som forskerne merket, slo seg ned i en åker med sukkerrør, bare 300 meter fra en barneskole, da hun hadde født to unger. Små barn passerte leoparden hver eneste dag, uten å se den.

– I dette prosjektet har vi forstått at leoparder er ekstremt sky. De kan bo helt inntil mennesker og samtidig være usynlige. Samtidig har vi vist hvor tilpasningsdyktige de er. De kan trives i landskaper hvor det bor ekstremt mange mennesker og tilpasse seg menneskenes liv.

Stadig vanligere å bo nær mennesker

De siste 10-15 årene har det blitt stadig vanligere at leoparder bosetter seg nært mennesker i India. Forskerne er litt usikker på hva som er årsaken. Forklaringen er mange, og de er ulike.

En av forklaringene er at leopardene har blitt tallrike, siden de har vært totalfredet helt siden 1950-tallet i India.

– Leoparder har ikke tilgang på Google Earth. Når de velger seg et sted å bo, gjør de det tilfeldig. Noen ganger klarer de å finne en leveområde i skogen, andre ganger kommer til områder med mange mennesker, forteller forskeren.

Leopardene er veldig tilpasningsdyktig. Den kan trives i landbruksområder, der de kan gjemme seg i høyt avling som mais eller sukkerrør på dagtid. Den jakter bare på natten. Alt den trenger er noen å spise og steder å gjemme seg. En åker er like bra som en jungel.

– Menneskenes husdyr er attraktive mat for leopardene. Hovedsakelig er det hunder som blir tatt. Selv om inderne liker hundene sin, har de en annen status enn her i Norge, derfor skaper ikke dette så mye konflikt.

Husdyr som sauer og geiter blir tatt inn om kvelden, derfor blir de sjeldnere leopardmat.

Men ofte går det galt

Men møtet mellom menneske og rovdyret er ikke bare preget av harmoni i India.

Leoparder dreper ofte mennesker. Noen steder i landet har det vært et stort økning i antall drepte av rovdyret.

– Mange steder i India krever innbyggerne at leoparden blir fjernet når den dukker opp i lokalsamfunnet. Det er ikke lov til å drepe den. Derfor blir mange leoparder flyttet til steder der det ikke bor mennesker.

Det er da konflikten dukker opp, sier Linnell.

Hvis leoparden blir flyttet til et fremmed sted, opplever den nemlig stress og usikkerhet.

– Leoparden er svært avhengig av å kjenne landskapet den bor i. Hvis den har kunnskap om hvem som bor der, når de beveger seg ute, om de har husdyr, osv., da har den kontroll. Da kan konflikt unngås. Men blir den flyttet, kan den bli farlig. 

– Den blir fort stresset hvis den får problemer med å finne mat i en ukjent landskap, eller på grunn av konflikter med andre leoparder som bor i området allerede. Hvis det er noen jeg ikke vil treffe på en mørk natt i India, så er det en stresset og sulten leopard, sier Linnell.

– En annen problem er at leoparder som er flyttet, ofte kommer tilbake til sitt kjente område. Den betyr at det er viktig  for indisk forvaltning å investere i forebyggende tiltak for å unngå konflikter, i stedet for å reagere i etterkant.

Har vi noe å lære?

Leoparden har en helt spesiell stilling i India. Den er totalfredet, og dette er ikke oppe til diskusjon, mener Linnell.

– Mange mennesker i det området vi har studert tilber en leopardgud som heter Waghoba. Selv om en leoprad dreper et menneske, krever ikke folk at den skal bli avlivet. Vi snakker tross alt om en gud!

Han mener det er oppløftende å se hvilken respekt indere har for ville dyr, og hvor stor evne de har til å akseptere at også de har en plass i verden. Selv om konsekvensen av et møte mellom et menneske og et vilt dyr kan være alvorlige, har de fortsatt en grunnleggende respekt for dyret.

– Kanskje har vi her i Skandinavia noe å lære av inderne der, nemlig at også vi må ofre noe for å  at det skal være plass for rovdyr i vår moderne verden? 

Referanse:

Morten Odden, Vidya Athreya, Sandeep Rattan, John Linnell: Adaptable Neighbours: Movement Patterns of GPS-Collared Leopards in Human Dominated Landscapes in India, PlosOne

Forskere ved Høgskolen i Gjøvik prøver å finne ut hvordan farger på tekstilprøver kan gjengis helt korrekt på papir. På den måten vil man spare seg arbeidet med å sende tekstilprøver frem og tilbake i produksjonsprosessen.

Ved å skrive ut papirprøver av farger som samsvarer nøyaktig med fargen på tekstilen under alle lysforhold, vil tekstilindustrien spare både tid og penger.

– Dette er en ny og fremtidsrettet gren av trykkteknologien. Denne forskningen vil ha stor betydning for den grafiske industrien, sier professor Jon Yngve Hardeberg ved Høgskolen i Gjøvik.

Utvidet fargespekter

Det finnes mange fargestandarder som skal prøve å korrigere for ulike tolkninger. I grafisk industri er CMYK en hjørnestein. Den siste tiden har det imidlertid blitt introdusert flere fargekanaler i trykk, slik at fargespekteret er utvidet.

Dette er for å møte forskjellige begrensninger man støter på innen konvensjonelle trykksystemer.

Med tradisjonell firekanals trykkteknologi (CMYK) er det ikke mulig å oppnå en nøyaktig reproduksjon av fargene, men ved å legge til rød, grønn og blå trykkfarger har forskerne utvidet spekteret betydelig.

– Da kan flere tekstilfarger inkluderes. Fremdeles savnes det visse fargenyanser, så helt i mål med dette arbeidet er vi ikke, sier Hardeberg.

Tidkrevende postgang

Farger består av synsinntrykk, og vår oppfatning av fargen avhenger av en rekke faktorer i omgivelsene. Lysforhold selvfølgelig, men også underlaget fargen er trykket på.

Designere må ta stilling til hvilke farger de skal velge på klærne som skal produseres, og for eksempel bestemme hvilke farger som passer sammen i et mønster. Da reiser spørsmålet seg: Hvordan sikre at fargen som velges faktisk samsvarer med fargen klærne til slutt får?

For å sikre dette har tekstilbransjen tradisjonelt sendt fysiske tekstilprøver frem og tilbake mellom de ulike partene i prosessen. Man må være sikker på at man faktisk diskuterer nøyaktig den samme fargen, og ikke risikerer at nyansen fortoner seg forskjellig på for eksempel tekstilprøver, papir eller skjerm.

Muligheten for heller å kunne skrive ut fargeprøver hvor som helst ved behov, med like stor nøyaktighet og kvalitet som en tekstilprøve, vil gjøre det unødvendig å bruke kostnads- og tidkrevende postgang, og bidra til å gjøre arbeidet i tekstilbransjen mer dynamisk.

Et felt i utvikling

– Når man jobber med farger og fargegjengivelser, er det svært viktig at man kan kommunisere entydig omkring fargene, altså at man ikke har flere oppfatninger av en og samme fargekode, eller ulike gjengivelser av den samme fargen på ulike typer underlag, sier Hardeberg.

Dette er et velkjent problem innen fargeteknologi, og arbeidet med å kunne skrive ut og gjengi farger så eksakt og likt som mulig er stadig under utvikling.

– Utveksling av erfaring mellom privat og akademisk sektor er spesielt viktig her, påpeker Hardeberg.

Flerfargetrykk er en type teknologi som er i sterk vekst, og mulighetene øker i omfang. Forskere finner stadig nye områder å anvende kunnskapen på feltet på, og tekstilbransjen har mye å hente på å bruke denne type teknologi.

Referanse:

Slavuj, Marijanovic & Hardeberg: Colour and spectral simulation of textile samples onto paper: a feasibility study, Journal of the International Colour Association 2014, 12.

Studien inngår i EU-forskningsprosjektet Colour Printing 7.0 (CP 7.0): Next Generation Multi-Channel Printing