Det viser en ny undersøkelse som Kompetansesenteret for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri for Helse sør-øst har gjennomført. Undersøkelsen er den mest omfattende som er gjort på dette feltet i Norge.

Et landsdekkende utvalg av fanger er blitt undersøkt. Hele 92 prosent av utvalget hadde på undersøkelsestidspunktet tegn på personlighetsforstyrrelse eller en annen psykisk lidelse. Forekomsten av lidelsene var langt høyere enn i befolkningen for øvrig.

Flertallet rammet

Mest utbredt var personlighetsforstyrrelser. Hele 73 prosent i utvalget viste symptomer på en eller flere slike forstyrrelser, med antisosial som den klart vanligste. Tegn på antisosial personlighetsforstyrrelse ble observert hos 59 prosent av de 821 fangene som ble undersøkt.

Forekomsten er langt lavere i befolkningen som helhet. Blant innbyggere i Oslo er utbredelsen av personlighetsforstyrrelser blitt målt til 13 prosent.

Samtidig er fordelingen av personlighetsforstyrrelser annerledes enn i befolkningen som helhet. Den såkalt «eksentriske» typen, som paranoid eller schizofren, er vanligst i den generelle befolkningen, mens den «dramatiske» typen, som antisosial eller ustabil, er minst vanlig. I fengslene er det omvendt.

Vanlig med rusmidler

Rusmiddelmisbruk hadde også høy forekomst i undersøkelsen med en utbredelse på 51 prosent, mens angstlidelser ble observert hos 42 prosent av utvalget og depresjon hos 21 prosent.

En overvekt av fangene som ble undersøkt, viste symptomer på flere lidelser samtidig.

Psykoser forekom hos anslagsvis 4 prosent av fangene. Psykoser regnes som de mest alvorlige psykiske lidelsene, og hvis beregningene som er gjort i undersøkelsen stemmer, betyr det at det kan sitte rundt 150 personer i norske fengsler med en pågående psykose.

De nye bærekraftmålene (Sustainable Development Goals) diskuteres nå internasjonalt. Hvilke mål skal vi samle oss rundt fram mot 2030. Utenriksministeren, helseministeren og kunnskapsministeren sendte ut en felles invitasjon 29. september til å delta i Visjon 2030-initiativet.

De ønsker en nasjonal dugnad innen helse og utdanning: «I dette ønsker vi å finne ut og synliggjøre hvordan ambisiøse mål på helse og utdanning konkret kan nås, gjerne gjennom å se de to sektorene i sammenheng og utvikle tilnærmingsmåter som fremmer helse og utdanning. Skisserte løsninger må være gyldige også utenfor Norges grenser».

Det er positivt at de tre ministrene nå har tatt et felles initiativ. Det er også helt i tråd med anbefalingene i HelseOmsorg21 om at departementene må arbeide på tvers innen utdanning, forskning og innovasjon for å fremme den globale folkehelsen.

Et viktig forslag i HelseOmsorg21 som jeg har omtalt tidligere, er å etablere et Norwegian Global Health Institute (NGHI) som et distribuert senter i de fire universitetsbyene Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø.

Hensikten er å etablere fire sentre som kan være utgangspunktet for samarbeid mellom helseforetak, universitet og høgskoler, forskningsinstitutter og næringsliv, og som samlet utgjør det nasjonale instituttet, NGHI. Slik kan vi bygge kapasitet og kompetanse i Norge for å fremme kunnskap, kvalitet, internasjonalisering, tverrfaglighet, arbeidsdeling og samhandling relatert til global helse i utdanning, forskning og innovasjon.

Målet er et bedre samarbeid mellom sentrale myndigheter, utdanningssektoren, helsetjenesten, næringslivet og instituttsektoren for å bidra til å bygge kapasitet i lav- og middelinntektsland og at samarbeidet med disse landene blir bedre forankret på institusjonsnivå.

I følge forslaget til Statsbudsjett skal landet bruke nærmere tre milliarder til global helse i 2015. Regjeringen har til nå sett det nødvendig å bruke penger på amerikanske tenketanker og universitet for å sikre tilstrekkelig kompetanse for å bruke bistandsmidlene på en god måte. Forslaget om et NGHI vil bidra til at mer nødvendig kompetanse vil være tilgjengelig og synlig i Norge og ikke minst representere én adresse for myndighetene. Slik kan også et faglig sterkt NGHI bli viktig i arbeidet for å understøtte Regjeringen mål med bærekraftmålene innen helse og utdanning.

Det ligger i forslaget at utdanningsinstitusjonene må være sterkt involvert i NGHI. Det er viktig at studentene møter de globale helseutfordringene i studiene. Ved NTNU har vi blant annet studentgrupper innen Ingeniører uten grenser og Biologer uten grenser. Jeg bruker å si at teknologifakultetene ved NTNU kan bidra mer til global helse enn Det medisinske fakultet, men at det er nødvendig med et tett samarbeid med de medisinske miljøene. Derfor er det avgjørende at vi klarer å engasjere studentene med gode problemstillinger og prosjekter som også bedrer den globale folkehelsen. Vi begynner i tillegg med en master i global helse høsten 2015.

Det er også viktig at de vitenskapelige ansatte ved helseutdanningene har det globale perspektivet med i alle fagområdene sine. Det er nødvendig for å gjøre studentene våre i stand til å jobbe i helsetjenesten i mindre rike land enn Norge, men i tillegg være i stand til å håndtere helseutfordringer knyttet til mer reising og innvandring.

Det ligger ingen sterke føringer i forslaget til HelseOmsorg21 om hvordan de regionale sentrene bør organiseres ut over at det trengs en basisfinansiering. Vi er ved Det medisinske fakultet, NTNU vertskap for en felles global helsesatsing mellom Helse Midt-Norge/St. Olavs Hospital og fakultetet. I dette samarbeidet har vi nær kontakt med de andre fakultetene ved NTNU, Høgskolen i Sør-Trøndelag (HIST) og SINTEF.

Det er mulig å tenke seg at dette kan være basis for et senter i Midt-Norge. Med en basisfinansiering kunne vi ta ansvaret for en nasjonal forskerskole i global helse som noen ønsker at vi gjør, styrke samarbeidet mellom institusjonene i regionen, koordinere virksomheten mot de tre andre foreslåtte regionale sentrene og ha tilknyttet personer med ansettelsesforhold i andre organisasjoner som St. Olavs Hospital, HIST, SINTEF og kanskje Næringsforeningen i Trondheimsregionen. I Bergen er det naturlig å ta utgangspunkt i Senter for internasjonal helse.

Det viktige er at det ligger ressurser i basisfinansieringen til å involvere flere organisasjoner. Forutsetningen for å være med i det regionale senteret må være et ønske om å bidra til samarbeid med de andre involverte organisasjonene og fremstå som en samlet ressurs innen global helse. Størstedelen av finansieringen både nasjonalt og internasjonalt må som ellers innen forskning vinnes gjennom konkurranser om å ha de beste prosjektene.

Forrige fredag hadde vi besøk av representanter fra Utenriksdepartementet. I mars planlegger departementet å presentere idéene og konseptene som er et resultat av invitasjonen til å delta i Visjon 2030-initiativet. Konferansen holdes i Trondheim og det er ønskelig at NTNU er sterkt involvert i arrangementet.

Jeg gleder meg til å høre hva som kommer inn av gode forslag og til konferansen i Trondheim. Jeg håper inderlig at forslaget om et Norwegian Global Health Institute blir en del av departementenes ønske om en felles satsing for å nå de nye bærekraftmålene.

Hvis du er en sunn og frisk voksenperson, trenger du ikke en influensavaksine. Det er konklusjonen fra The Cochrane Collaboration som har gjennomgått 90 studier på området.

Ifølge studien må 71 personer vaksineres hvis man vil unngå bare ett tilfelle av influensa. Vaksinasjon viser ingen effekt på antallet fraværsdager og sykehusinnleggelser.

Kjent fra før

– Dette er en kjent observasjon, sier Allan Randrup Thomsen, som er professor i virologi på Institutt for internasjonal helse og immunologi ved Københavns Universitet.

Overlege Tyra Krause fra Statens Serum institut er heller ikke overrasket.

– Ifølge studien beskytter influensavaksinen seks av ti mot influensa, men den har ingen effekt på innleggelse. Det er ikke overraskende, for unge og friske mennesker har ikke en økt risiko for alvorlig influensa. Derfor anbefaler vi den bare til risikogruppene, sier Krause, som er overlege ved Statens Serum institut.

Risikogruppene er:

• eldre over 65
• gravide
• kronisk syke
• overvektige

Disse fire gruppene har større risiko for å få alvorlige komplikasjoner av influensa, noe som kan medføre dødsfall.

Beskytter ikke mot symptomer

I tillegg til å se på antallet sykedager, har Cochrane-forskerne sett på symptomer som feber og hoste. Man må vaksinere 40 personer for å unngå ett tilfelle med influensasymptomer.

Det er heller ikke overraskende, sier Tyra Krause.

– Hvis man ser på de influensalignende symptomene, så er ikke effektiviteten spesielt god. Det skyldes at du kan ha influensalignende symptomer uten å ha influensa. Ofte vil du være smittet med andre luftveissykdommer. Når du ser på en hel influensasesong, er det kanskje bare ti prosent av de som er gått til legen med influensalignende symptomer, som har influensa, sier Krause.

Effekt varierer

Grunnen til at 71 personer må vaksineres før én person unngår influensa, er at risikoen for sykdommen ikke er spesielt stor.

Men effekten er en helt annen i risikogruppene, poengterer forskerne.

– Hos de friske vil man se på hvor mange dager man er vekk fra jobben, mens effekten måles i dødelighet og sykehusinnleggelse hos risikogruppene. Vaksinen tar toppen av infeksjonen, og det betyr langt mer hos de eldre enn de yngre, sier Allan Randrup Thomsen.

Risikogruppene bør vaksineres

Selv om vi vaksineres mot influensa, er vi ikke 100 prosent trygge. Det skyldes blant annet at influensavirus endrer seg fra år til år, og at immunforsvaret responderer dårligere på vaksiner med alderen.

Cochrane-forskerne undersøkte i fjor effekten av influensavaksinasjon hos eldre over 65 år. Studien viste at vaksinering ikke lønner seg i denne gruppen.

Det er overraskende, mener influensaforsker Ab Osterhaus. Sammen med en gruppe forskere undersøkte han effekten igjen, og de kom fram til motsatt konklusjon.

– Eldre mennesker kan bli rammet hardt av influensa, sier Osterhaus, som er professor i virologi ved Erasmus Medical Center.

Allan Randrup Thomsen er enig.

– Det er en klar indikasjon på at personer i risikogruppene bør vaksineres, siden influensavirus kan føre til alvorlige sykdommer og død i disse gruppene, sier han.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Som nasjon spiser vi sunnere enn før. Sammenlignet med for noe tiår siden hiver vi innpå med mer frukt og grønnsaker og mindre sukker og fett. Likevel er vi ikke i mål.

Fortsatt er mange langt unna fem om dagen. Og forekomsten av overvekt er doblet siden 1980-tallet. I dag veier rundt halvparten av alle voksne i Norge for mye.

Derfor kan det trenges større strategier for å hjelpe oss med å spise sunnere. Men hva slags virkemidler har best effekt? Hvilke grupper skal tiltakene rettes mot? Og hvem bør ha ansvar for å sette strategiene ut i livet?

Marije Oostindjer fra NMBU og kollegaene hennes stilte en rekke lignende spørsmål til 1178 tilfeldig utvalgte mennesker i Norge, for å finne ut hva de mener.

Viktig hva folk mener

Det viste seg at de fleste mente at alle har et visst ansvar for at vi som nasjon skal spise sunnere. Men når det var sagt, var det to grupper som ble pekt ut:

- Folk mente at helsemyndighetene og matindustrien har hovedansvaret for å sette i verk strategier, sier hun til forskning.no.

Medier, politikere og dagligvareforretninger slapp derimot billigere unna.

Professor Jøran Hjelmesæth fra Senter for sykelig overvekt ved Sykehuset i Vestfold og Universitetet i Oslo har ikke selv sett resultatene av spørreundersøkelsen, men mener det er viktig å finne ut hva folk synes. 

- Hvis de mener at helsemyndighetene og industrien bør ta ansvar, da synes jeg vi i helsevesenet må ta det på alvor. Det er flott å høre at de mener det, for da betyr det at de lytter til oss, sier han.

Utdanning og informasjon

Så hva burde helsemyndighetene og industrien gjøre?

Deltagerne i undersøkelsen mente at mer utdanning og informasjon om kosthold og mat var den beste strategien. Og tiltakene burde rettes spesielt mot foreldre, skoler og barn.

I tillegg mente folk at matindustrien burde utvikle nye sunne produkter, og at reklame for usunn mat burde begrenses.

De var derimot ikke så opptatt av utvikling av mer persontilpasset ernæring eller funksjonell mat – altså mat som er utviklet for å ha spesielle helserelaterte egenskaper.

- For en tid tilbake kom det for eksempel en type yoghurt hvor produsenten hadde endret fettet, slik at metthetsfølelsen skulle vare lenger, forteller Oostindjer.

Produktet ble imidlertid borte fra hyllene etter bare noen måneder, antageligvis på grunn av liten etterspørsel. NMBU-forskeren forteller at forbrukerne ofte er skeptiske til slik mat.

- Når produktet markedsføres som en sunnere variant, forventer forbrukerne at det ikke smaker så godt som de vanlige typene. Modifiserte ingredienser kan også gi en følelse av at maten er mer unaturlig.

Enighet om tiltak

I forskningsprosessen samlet Oostindjer også diskusjonsgrupper med representanter fra matindustrien, forskningsmiljøer og interesseorganisasjoner. Disse gruppene mente at også mediene og politikerne hadde et betydelig ansvar for å dette i verk strategier. 

Men alt i alt så det ut til at deltagerne i både gruppene og i spørreundersøkelsen var temmelig enige: De ville fokusere på informasjon og utdanning til foreldre og skoler, mindre reklame for usunn mat og nye sunne varer.

- Dette er gode nyheter. Dersom matsektoren hadde hatt et helt annet syn enn konsumentene, ville det vært et problem, sier Oostindjer.

Hun er imidlertid ikke sikker på hvor stor effekt vi kan få ut av mer undervisning om mat i skolene og generell informasjon om mat.

Endre matmiljøet

Strategien har vært prøvd, med varierende hell. I en del tilfeller har selv omfattende skoleopplegg med undervisning og gratis frukt bare ført til bagatellmessige endringer i kostholdet hos ungene, forteller forskeren.

- Et visst nivå av utdanning og kunnskap om ernæring er definitivt nødvendig, men det er ikke sikkert at dette i seg selv er nok til å endre folks adferd.

- Jeg tror vi må ha litt større endringer.

I stedet for å bare lære ungene mer om mat må vi kanskje også satse mer på å endre hele matmiljøet på skolen, tror forskeren. Slik kan vi håpe på at barna utvikler nye spisevaner og en bedre matadferd mens de vokser opp.

Oostindjer er heller ikke sikker på at tiltak for å øke bevisstheten rundt matvalg alltid når fram til de som trenger det mest.

Legg kaloriene lenger unna

- Hvem leser etikettene på mat og informasjon om kosthold? Ofte er det de som bryr seg fra før. Kanskje burde vi i tillegg utforske muligheten for å få folk til å velge de sunne alternativene uten at de trenger å være så bevisste.

Det handler om at miljøet og omstendighetene vi er i påvirker hva vi gjør.

Eksperimenter har for eksempel vist at folk forsyner seg med færre kalorier i salatbaren når de må strekke seg litt lenger for å nå tak i de mest energirike ingrediensene. Det samme gjelder når skjeene i begrene med ost og andre kaloritunge varer er små.

Poenget er at folk velger sunnere, selv om de har full frihet til å gjøre som de vil.

For frihet er nemlig et nøkkelord i resultatene fra spørreundersøkelsen.

Trenger modige politikere

Det viste seg at de aller fleste mente at barn ikke burde ha tilgang på usunn mat på skolen. Men samtidig var deltagerne helt klare på at de selv ville forbeholde seg retten til å velge usunt dersom de ønsket det.

Hjelmesæth mener det er fullt mulig å beholde valgfriheten, samtidig som man gjør det lettere å velge sunt.

Han tror vi kan oppnå mye med å bruke avgifter og prisregulering til å gjøre usunn mat dyr og sunn mat billig. Selv om dette kan skape protester både i industrien og blant konsumentene.

- Dette lar seg gjøre, sier han.

- De krever bare modige politikere. Og det har vi hittil ikke hatt her i Norge.

Referanse:

M. Oostindjer, G. V. Amdam, B. Egelandsdal, Getting Norway to eat healthier: what are the opportunities?, Skal publiseres i Scandinavian Journal of Public Health, 2014.

Det er noe som ikke stemmer. En ukjent masse lurer – overalt i universet, på jorda, ja, tvers gjennom kroppen din akkurat nå.

Å finne ut hva dette noe er, er jobb nummer én for noen tusen fysikere.

Foreløpig har ikke forskerne funnet noen forklaring, selv om det letes med lys og lykte: i verdensrommet, i isen i Antarktis og på laboratorier som Cern.

For en tid tilbake presenterte CMS-eksperimentet ved Cern noen data som ikke stemmer med dagens viten. Professone Are Raklev ved UiO og Ben Allanach ved Cambridge kastet seg over materialet sammen med doktorgradsstipendiat Anders Kvellestad ved UiO.

Viste avvik fra rådende teori

- Vi jobbet dag og natt i to uker. Det var litt for spennende til å la det ligge! forteller Kvellestad, og forklarer:

- Dataene viste et avvik fra den rådende teorien: standardmodellen for partikkelfysikk, som forklarer det vi vet til nå. Vi elsker jo avvik. Særlig etter mange års tørke, hvor alt som kommer fra LHC-eksperimentene viser en deprimerende god overensstemmelse med standardmodellen. LHC er verdens største partikkelakselerator og en del av Cern.

Avvik betyr nemlig at det kan være noe nytt der, noe som fysikerne ennå ikke vet hva er.

Vi kommer tilbake til avviket, men først litt teori.

Å la to verdener møtes

Den mest populære hypotesen for mørk materie er at den består av partikler som vi ikke kan se, men som vi kan ane effekten av, blant annet på galaksers rotasjon.

Teorien kalles supersymmetri, eller Susy.

Supersymmetri er mer enn én teori, det er et helt rammeverk. Susy er veldig interessant for teoretikere å jobbe med, men uhyre vanskelig for eksperimentalister å motbevise.

Susy kan forklare mange problemer på en gang, for eksempel hvorfor Higgspartikkelen er så lett.

Supersymmetri åpner også opp for én felles teori for tre av de fundamentale naturkreftene, og Susy er en ingrediens i enda dypere teorier som strengteori.

- Mørk materie er nok det mest nærliggende vi ikke ikke kan forklare, mener Kvellestad. Vi vet fra en rekke observasjoner fra astrofysikken at det er noe der, og så leter vi etter teorien som kan forklare det vi ser.

Supersymmetri er omvendt: Vi har denne store, flotte teorien, men mangler observasjoner. Det er veldig fristende å forsøke å la de to verdenene møtes, sier Kvellestad.

- Historisk sett har fysikk-teorier som inneholder matematiske symmetrier gjort det bra.

Men jeg tror det er viktig å ikke forelske seg for mye i i én teori, mener Kvellestad, og fortsetter:

- For meg personlig er det mest interessant å se om vi kan komme noe videre i vår forståelse av verden ved å bruke dette førende prinsippet. Å basere fysikkteorier på matematiske symmetrier har vist seg å være svært vellykket. Supersymmetri kan være det neste steget i denne utviklingen.

En avvikende trekant

Men tilbake til avviket som ble observert i CMS-eksperimentet.

- Avviket er ikke så stort, sier Kvellestad, men når dataene tegnes i et histogram har det en form som er interessant for oss supersymmetrikere.

Overskuddet av partikler danner en ekstra bulk i form av en trekant i histogrammet. Og supersymmetriteori forutsier nettopp at slike trekanter opptrer i dataene.

- Etter å ha latt datasimuleringer tygge på dette fant vi at signalet fint kan passe med en supersymmetrisk modell, forteller Kvellestad.

La oss se litt nærmere på hva forskerne har gjort. I et datasett har CMS-eksperimentet sett for mange leptoner (fellesnavn på elektroner og myoner, en liknende, men tyngre partikkel) i forhold til det som er forventet med dagens teori.

Spørsmålet Raklev, Allanach og Kvellestad stilte seg var om dette over overskuddet av leptoner kan skyldes at eksperimentet har produsert supersymmetriske kvarker?

Gyllen kaskade

Susy-kvarken lever bare en kort stund før den omvandles til en annen partikkel, som igjen forvandles til en ny og deretter enda en. For hver gang en slik omvandling skjer sendes det ut en partikkel. Fenomenet kalles en gyllen kaskade.

I de to siste forvandlingene sendes det ut leptoner, som kan registreres i eksperimentet.

Så hvor sikkert, eller usikkert, er det at dette virkelig er restprodukter av supersymmetriske partikler?

Partikkelfysikken opererer med statistiske sannsynligheter. Hvor sikkert et signal er oppgis i standardavvik og måles i sigma. Vi husker jubelen over 5 sigma da Higgspartikkelen ble oppdaget.

5 sigma er den magiske grensen for oppdagelse i partikkelfysikk. Sannsynligheten for at dataene dine ikke bare er støy er da 99,9999 %.

Alex Read fysikkprofessor ved UiO, har vært sentral i søk etter Higgspartikkelen ved Cern, og forteller i denne videoen hvorfor dette er så viktig.

Sannsynligheten for å finne et avvik

Signalet som Kvellestad har analysert er på 2,6 sigma. Det vil si at hvis en hadde gjort det samme eksperimentet 200 ganger, ville kun ett eksperiment hatt så stort avvik.

Ifølge forskerne, er det ikke så enkelt som å si at dette er ganske sikkert.

- CERN-eksperimentene leter etter avvik overalt i dataene sine. Sannsynligheten for å finne en slik trekant som vi fant, på akkurat dette stedet i dataene, er riktignok liten. Men sannsynligheten for å finne en trekant ett eller annet sted er ganske mye større, forklarer Kvellestad.

Så viktig er det å huske på dette at det har fått et eget navn i fysikernes sjargong, nemlig look elsewhere-effekten.

Hvis du møter en bekjent på T-banen kan det virke ganske usannsynlig at akkurat denne personen skulle befinne seg på samme bane som deg – og ja, dette er faktisk usannsynlig. 

Men siden du har mange bekjente, er det ikke nødvendigvis så usannsynlig at du skulle treffe en eller annen bekjent.

Forskjellen i (u)sannsynlighet mellom det å treffe én bestemt bekjent og det å treffe en eller annen bekjent, er akkurat som forskjellen mellom det å se et bestemt avvik i datasettet og det å se et eller annet avvik i datasettet.

Signaler på både 3 og 4 sigma dukker opp i eksperimenter for så å forsvinne igjen med mer data, så det er viktig å være litt nøktern.

- Om dette var det eneste vi hadde sett på i vår analyse ville vi ikke vært så begeistret, sier Kvellestad.

Får trolig svar til sommeren

- Vi undersøkte også om dataene kunne forklare observasjonene av mørk materie, og det kan de faktisk.

Om dette stemmer eller ikke, om det virkelig er rester av Susy-partikler som dukket opp i dataene til CMS, vil LHC kunne gi svar på når maskinen startes opp igjen med dobbelt energi i 2015.

- Vi vet jo ikke hva som kan dukke opp. Sommeren 2015 blir veldig spennende. Da offentliggjør sannsynligvis eksperimentene CMS og Atlas de første dataene fra vårens kjøringer. Drømmescenariet er at signalet vårt vokser når de neste dataene blir presentert, sier Anders Kvellestad.

- Hvis vi ikke ser noen tegn til supersymmetri i den neste kjøringen til LHC tror jeg noe av motivasjonen for å jobbe med disse teoriene forsvinner, avslutter han.

De fleste av oss vet at for at en plante skal vokse og trives, må den blant annet ha sollys, vann og ikke minst karbondioksid (CO2).

Men hva skjer med plantene om det atmosfæriske innholdet av CO2 øker drastisk fremover, som følge av klimaendringer?

Ifølge amerikanske forskere vil det stimulere planter til å produsere enda mer pollen enn de gjør i dag.

Verdensdekkende

Tidligere har det vært foreslått at økte mengder av CO2 kan ha ført til at Norges skoger har vokst seg tredobbel siden krigen.

Nå viser forskere i en studie nylig publisert i PLOS One, hvordan store mengder CO2kan påvirke gressarten Timotei. Det er det mest brukte fôrgresset i Norge og en kilde til allergiske reaksjoner.

Dette gjorde de ved å isolere plantene, for så å utsette dem for ulike mengder av både CO2 og ozon, to gasser det spås en betydelig økning av i fremtiden. Forskerne så at ved å doble gassinnholdet fra det som er vanlig i dag, økte pollenproduksjonen med 53 prosent.

I tillegg oppdaget de at plantene som vokste under de høye utslippene, hadde flere blomster som videre økte produksjonen med 200 prosent, altså det dobbelte av det maksimale en plante vanligvis produserer.

- Dette er det første beviset på at pollenproduksjon hos gressarten blir betydelig stimulert av økte mengder karbondioksid, sier Christine Rogers som har ledet studien, i en pressemelding.

- Det har verdensdekkende betydning fordi det finnes i stort sett alle økosystem og på grunn av den høye forekomsten av gressallergi, fortsetter Rogers.

En hypotetisk framtid

Resultatene lyder nærmest som en dommedagsprofeti for pollenallergikere, men Hallvard Ramfjord, pollenanalytiker ved Astma- og Allergiforbundet, tror ikke forskernes konklusjon trenger å være så dyster.

Han påpeker at planters behov for CO2 allerede er godt kjent, og at det derfor er rimelig nærliggende å tro at en økning av dette stoffet vil øke produksjonen.

- Det virker litt modig å konkludere med en slik voldsom økning i pollenmengdene det neste hundreåret, da produksjonen av gresspollen bare er en av mange faktorer som vil innvirke på hva allergikerne vil bli utsatt for, skriver Ramfjord i en mail til forskning.no

Selv om han ikke er i tvil om at klimaet endrer seg, tror han det kan ha ulike effekter på spredningen av pollen. Med regnfulle somre vil for eksempel noe av pollenet vaskes bort istedet for å sveve rundt i lufta.

Ramfjord trekker også forutsetningen om en fremtidig økning av CO2 i tvil.

- Hundreårs-estimatet baserer seg vel blant annet på at de siste års økning av CO2 i atmosfæren vil fortsette. Hvordan utviklingen av CO2 vil bli over en så lang periode er imidlertid usikker, påpeker han.

Ramfjord tror tiltak som allerede er iverksatt, som EUs nedskjæring av utslipp og økt satsing på alternative energiformer, kan ha mye å si for hvordan atmosfærens fremtid ser ut.  

Referanse:

Albertine, J (et.al) Projected Carbon Dioxide to Increase Grass Pollen an Allergen Exposure Despite Higher Ozone Levels. PLOS One (2014)

Truslene mot naturen er mange, og i kampen om oppmerksomheten har klimaendringene vunnet frem. Dermed har det blitt mindre oppmerksomhet på det forskerne kaller biomangfold og økosystemer. 

Men nå skal det såkalte Naturpanelet, en parallell til FNs klimapanel, få opp både kunnskapsnivået og interessen for dette feltet, og faktisk regne ut hvordan naturen kan verdsettes. Både i overført betydning, men også i kroner og øre. 

- Vi trenger kunnskap om natur for ikke å overutnytte naturressursene, sier professor Gunnar Austrheim.

Han er en del av den norske ekspertgruppen som skal levere innspill til Naturpanelet.

Panelet skal ta for seg spørsmål om hvordan tilstanden for verdens økosystemer er og hvilke goder de gir til samfunnet? Hvilke drivkrefter skaper endringene i naturgoder og hvordan påvirker de vår velferd?

- Vi trenger ren luft, rent drikkevann, grønne områder, fornybare ressurser. Vi trenger skog, men også jordbruksprodukter, sier Austrheim, men tilstanden for naturen som leverer disse godene, og muligheten for at seinere generasjoner kan høste av de samme godene, har vi begrenset kunnskap om.

Temaet er i disse dager også aktuelt i forbindelse med konferansen Naturverdier under press, som arrangeres av Forskningsrådet.  

Naturen blir kjedeligere

Ordet naturgoder brukes om det forskerne kaller biologisk mangfold og økosystemtjenester. 

For deg og meg betyr tap av naturgoder at naturen blir kjedeligere, men også at vi gradvis mister noe av naturgrunnlaget vi er avhengig av. For eksempel at rapphøne er forsvunnet fra landet, selv om den er tallrik andre steder. At fem arter av bjørnebær er kritisk truet. At flere sommerfugler blir sjeldnere og sjeldnere fordi naturtypene der de trivdes forsvinner. Laksevarianten namsblanken overlever delvis på nåde og flaks.

Som regel handler det om at artene er borte fra Norge, men fremdeles finnes i andre land. I noen tilfeller har artene også forsvunnet fra resten av verden, og er dermed ugjenkallelig mistet.

Naturen påvirkes av våre liv

Det handler om at vi har så få eksemplarer igjen av en art at variasjonen mellom resten av dem er liten, noe som gjør den sårbar.

Det handler også om at arter som tidligere var vanlige blir sjeldne å se, fordi folks levevis endrer seg og gamle kulturlandskap gror igjen.

- For meg er mennesket en del av naturen, sier Austrheim. 

– Vi er jo nødt til å sette spor etter oss, men vi må gjøre det på en måte som sikrer naturgodene for kommende generasjoner.

Til sist handler det dermed også om at naturtyper forsvinner, eller blir sjeldne, om at enger vokser igjen når bøndene gjør byfolk av seg og at øyer langs kysten ikke lenger brukes som beitemark.

Små endringer kan bety leve eller dø

16 prosent av Norges landareal er vernet. Det meste er fjell, sier Austrheim.

Tallet betyr at Norge på papiret har oppfylt en internasjonal avtale om å verne en viss andel av landområdet, men betyr ikke at naturvariasjonen er sikret.

Det er nesten uproblematisk å verne fjellområder. Ingen skulle etablere et supermarked midt på Hardangervidda likevel, eller bygge et tietasjes boligkompleks midt i Rondane. Verre er det når ulike interesser står mot hverandre, som for eksempel vern mot vekst. 

Kanskje gjør det ikke så mye at et veiprosjekt truer noen salamandere eller en gressart som nesten ingen har hørt navnet på før. Den lille endringen i kommunens planer som legger et boligfelt der det tidligere fantes en frodig blomstereng full av insekter kan umulig skade noen.

Men sluttresultatet av alle disse reguleringene, når du legger alle de små endringene sammen, kan bety forskjellen på om arter overlever eller ikke.

Norge har en mose som bare finnes i et lite område i Drammen og Asker, en annen som bare finnes i Nord-Trøndelag. Disse er ikke kjent fra noen andre steder i verden. For å vite at vi skal ta ekstra godt vare på dem, må vi først vite hvor de finnes. Blant annet derfor må vi kartlegge utbredelsen, så arten tas hensyn til ved neste inngrep.

Tre trender i Norge

I Norge ser vi tre tydelige trender, sier Austrheim.

Nær byene ødelegges natur og landbruksområder, siden det blir trangere om plassen der. Noen av de mest verdifulle naturområdene finner vi der det er mange mennesker. Ofte var det jo nettopp på grunn av den friske elva og den dyrkbare jorda at folk opprinnelig valgte å bosette seg på et sted som senere ble til en by.

Samtidig mister vi naturlandskap fordi bygdene avfolkes og jordbruket opphører.

Utnyttingen av fornybare ressurser har også kostnader for miljøet. Tilgang på drikkevann må vi ha. Mange steder vil folk jakte. De vil ha fisk, gjerne mye av den. Vi vil bygge vindmøller, utnytte vannkraft og satse på bioenergi, men til hvilken pris for naturen?

Verdien av naturgoder er noe av det Naturpanelet skal finne ut.

- Dette er et stort arbeid som må gjøres i fellesskap og som krever en god slump penger over statsbudsjettet sier professor Gunnar Austrheim.

Ødeleggelsen av korallrev

To tredjedeler av verdens naturtyper er i tilbakegang, konkluderte en gruppe ledende eksperter i 2005. Arbeidet er enormt og komplisert, og ble foretatt på globalt nivå.

Jeg tror på betydningen av økt kunnskap som kan gi politikerne grunnlag for handling, sier Austrheim.

Den store rapporten Millennium Ecosystem Assessment førte til større oppmerksomhet omkring ulike økosystem i trøbbel, om ødeleggelse av korallrev og overutnytting av havene og regnskogene.

Men den nye rapporten skal gå mye mer i detalj, og ta for seg tilstanden i ulike regioner.

- Norge har vært en sentral bidragsyter i oppstarten av Naturpanelet. Våre erfaringer med flere tiårs deltakelse i Klimapanelet gir forventninger til at Norges innsats i Naturpanelet vil gi høy avkastning både i form av forbedret beslutningsgrunnlag og styrkede nasjonale forskningsmiljøer på tvers av sektorene, mener seniorrådgiver Baste fra Miljødirektoratet.

Han sier det er mange eksempler på at biologisk mangfold og økosystemer har viktige roller i det norske samfunn, for eksempel flomdemping, matproduksjon, bioenergi, vannrensing, karbonlagring, rekreasjon og kulturarv, og det er derfor viktig med kunnskap som setter norske myndigheter i stand til å sikre dette også for fremtidige generasjoner.

I sommer publiserte en gruppe forskere ved NASA en studie som viser Grønlands topografi uten is. Det som kommer fram, er at man i deler av det man trodde var innland på Grønland, er områder under havnivå.

Uten is vil Grønland derfor se ut som en ring av fjell, med dype fjorder som strekker seg fra kysten og innover i landet, ikke så ulikt Norge.

– Mens man tidligere trodde mye av innlandsisen var landfast og ikke i kontakt med havet, ser vi nå at isen er mer sårbar enn man tidligere har regnet med. Siden mer av iskappen er i kontakt med havet, er den mer utsatt for smelting, sier Kerim Nisancioglu, forsker ved Universitetet i Bergen og Bjerknessenteret.

Overflatesmelting

I den første delrapporten av FNs klimapanels femte hovedrapport har man undersøkt potensialet for nedsmelting av Grønland, hvor mye vann man forventer isen vil tilføre havene, og hvilke mekanismer som er viktige for nedsmeltingen.

Siden den kom ut i fjor har forskerne arbeidet videre.

– Spesielt når det gjelder hvordan isen på Grønland smelter, har vi kommet lengre. Vi ser for eksempel at smeltevannet fra overflaten av Grønlandsisen er viktigere for tap av is enn temperaturene i fjordene, sier Nisancioglu.

Forklaringen er at smeltevann fra overflaten finner veien ned til bunnen av isen og flyter ut mot fjordene. Når smeltevannet kommer ut i fjorden under isen, fører dette til at varmt fjordvann trekkes inn og smelter brefronten ytterligere. Dette forsterker igjen prosessen med kalving og gjør igjen at tapet av is i fjordene forsterkes.

Havnivå med nye øyne

Den nye topografien over Grønland med dype fjorder og store deler under havnivå gjør at forskerne på nytt må se på hvordan dette vil påvirke havnivåstigning.

– Spesielt viktig blir det å finne temperaturgrensen med tanke på global oppvarming som vil gi en nedsmelting av Grønlandsisen. Det ser ut til at vi kan risikere å miste Grønlandsisen også innenfor togradersmålet. Men dette vil ta lang tid, sier Nisancioglu.

Referanse:

Morlighem m.fl: Deeply incised submarine glacial valleys beneath the Greenland ice sheet, Nature Geoscience, 7 2014, doi:10.1038/ngeo2167.