Norge kan feire to grunnlovsjubileer i år. Ett for at det er 200 år siden den norske Grunnloven ble underskrevet, og ett for EØS-avtalen som er 20 år.  Den siste er også en slags grunnlovsfeiring. Dette fordi EU-tilknytningen gjør at det er EUs ‘grunnlov’ som i praksis gjelder her til lands. Dette blir vi igjen minnet på nå når Norge trolig slutter seg til det felles europeiske system for kontroll av finansmarkedene. Her skal kompetansen med å føre tilsyn overføres til ESA (EFTAs overvåkingsorgan), som skal skygge EU.

En grunnlovsmessig hengemyr

Nå skal Stortinget bruke § 115 som krever tre fjerdedels flertall for myndighetsoverføring. Men denne paragrafen gjelder, som det heter, myndighetsavståelse til «en internasjonal sammenslutning som Norge er tilsluttet eller slutter seg til på et saklig begrenset område…». Men Norge er ikke medlem av EU, og ser ikke ut til å ville søke om medlemskap i overskuelig framtid.  Denne paragrafen er tidligere bare brukt da EØS-avtalen ble vedtatt, ikke da Schengen avtalen ble inngått. Spørsmålet da som nå er om slike avtaler kan sies å innebære en myndighetsavståelse på «et saklig begrenset område».

Med sine lappverks- og ad-hoc løsninger har Norge beveget seg inn i en grunnlovsmessig hengemyr, som en synker stadig lengre ned i. Norge er fanget i en felle. Vi er kommet i et skvis mellom formelt ikke-medlemskap og en stadig dypere EU integrasjon. Myndighetene kan ikke gjøre annet enn stadig å tilpasse seg EU om norsk næringsliv skal kunne konkurrere på lik linje med andre i Europa. Etter hvert er EU også blitt en sikkerhetspolitisk aktør som Norge klenger seg på. Alenegang er risikabelt for et lite land.

Norsk selvråderett undermineres

Kalamitetene startet med EØS som er den mest omfattende avtalen Norge har inngått. Konsekvensen er at Norge er med i det indre marked på lik linje med EUs medlemstater. Hver regjering etter 1994 har brakt Norge nærmere EU, og flere parallelle avtaler utenfor EØS er inngått. Det gjelder avtaler om grensekontroll, om asyl, om politisamarbeid. Rundt tre fjerdedelen av den lovgivningen som gjelder for medlemsstatene, gjelder også for Norge. Nye avtaler er kommet til over tid, og de eksisterende avtaler utvikles og utvides.

Det er ikke akkurat avgivelse av suverenitet på et «saklig begrenset område», som slår en når en tar i betraktning mengden av avtaler som er inngått og måten Norge er tilknyttet EU på. EØS, Schengen, nye tilsyn og EU-byråer som Norge avgir suverenitet til gjør forestillingen om nasjonal selvstendighet temmelig blass. Heller er det slik at Norge har avgitt suverenitet gjennom vanlige flertallsvedtak i Stortinget på en rekke områder, betaler (gjennom «EØS-kontingenten») og er underlagt EU-retten på lik linje med EUs medlemsstater. Norge har avgitt suverenitet uten å få den kompensasjon i form av medbestemmelse som EU-medlemskap gir. I Norge gjelder ikke slagordet fra den amerikanske frigjøringskampen om «ingen skattlegging uten representasjon». Tvert i mot, Norge adlyder og betaler, men er ikke representert i de organer som bestemmer.

Med denne tilknytningsformen har Norge i realiteten skadet sin demokratiske styringskjede, og oppnådd det motsatte av det som var hovedhensikten med å stemme nei. Men ved å gjøre EØS til vår varige tilknytningsform, blir norsk selvråderett paradoksalt nok underminert.

Ingen utvei for Norge

Norge har gått i integrasjonsfella som for tiden ikke har noen utgang. Veien ut gjennom medlemskap er sperret på grunn av stor EU-skepsis. Ingen politiske partier fronter en ny folkeavstemning om medlemskap. Det skal mye til for å endre folkemeningen og noe annet enn folkeavstemning er utenkelig. Den andre veien ut av fella går gjennom oppsigelse av EØS-avtalen og andre avtaler, og er også sperret. Norge kunne i prinsippet beskytte sin suverenitet og sitt demokrati om landet hadde gått ut av EØS og fått til en frihandelsavtale med EU. Men etter alt å dømme kan ikke Norge få en frihandelsavtale som den Sveits har. EU ikke har noen interesse av det og signaliserer heller at flere burde komme inn under EØS-modellen, som er ubyråkratisk og har få omkostninger for EU.

Sveits ser dessuten ut til å ha de samme problemer som Norge med å avgrense EUs innflytelse. De har mange avtaler med EU og effektene av dem er stort sett de samme som her til lands. Dette skyldes at EU ikke er en mellomstatlig organisasjon, som løser problemer på begrensete saksområder. EU er en overnasjonal enhet som har kompetanse på de fleste politikkområder. Intet politikkområde, intet departement er uberørt av EU. Den kommunalpolitiske dagsordenen er talende nok i stor grad bestemt av EUs direktiver og forordninger.

EU kommet for å bli

Det er noe forstemmende med hele situasjonen. Mens de andre landene i Europa sitter rundt samme bord for å løse felles problemer, må Norge ty til gammeldags diplomati og lobbyisme. Norges statsminister må dra på statsbesøk for å få snakke med sine kollegaer i Europa om Norges interesser. Fra et nasjonalt ståsted fortoner det seg slik at Norge har tapt suverenitet på grunn av den europeiske integrasjonsprosessen. Fra et europeisk ståsted fortoner det seg slik at Norge har forkastet muligheten for medbestemmelse. Det norske eksemplet viser at en ikke kan være uberørt at den europeiske integrasjonsprosessen.  Det viser også at selv om «folket sa nei», så kunne ingen ansvarlige politikere ta avstemningsresultatet til følge, men måtte få til en løsning som ivaretok Norges økonomiske interesser.

Siden 1994 har den europeiske integrasjonsprosessen skutt fart. Med alle dens feil og mangler ser EU ut til å være kommet for å bli. Men jo mer omfattende samarbeidet blir, jo dypere integrasjonen blir, jo mer problematisk blir situasjonen for Norge. Det ser imidlertid ikke ut til å bekymre. Man dyrker fortida, og overser nåtida:1814 feires med fynd og klem av det offisielle Norge, og Nei til EU farter land og strand rundt og feirer 1994 som om ingenting skulle ha skjedd.

Grunnlovskonferanse på UiO

ARENA Senter for europaforskning ved Universitetet i Oslo organiserer en internasjonal konferanse om dette den 4. november.  Dette på dagen to hundre år etter at Norges ferske Grunnlov ble revidert. Er EU det eneste «game in town» i globaliserings tidsalder eller finnes det alternativ? Hva har finanskrisen gjort med demokratiet i Europa? Vel møtt!

Ida Skaar, Veterinærinstituttet.

Har du lest Frank Schätzings roman Svermen (Der Schwarm)? Det er en nesten 1000 sider lang røverhistorie om en gigantisk og ukontrollerbar økologisk katastrofe som truer menneskeheten, og det er bare den på alle måter fabelaktige norske forskeren Sigurd Johanson som kan redde oss (det er litt kult da!).

Boka begynner forsiktig med rare børstemark, mystiske maneter og ville fiskestimer, før det så smått begynner å ta av med horder av giftige krabber og gale, ondsinnede hvaler. Etter hvert tar det enda mer av: kontinentalhylla i Nordsjøen raser sammen, og en enorm tsunami legger Stavanger og Trondheim øde på null tid. Samtidig rammer katastrofen flere steder i verden, også USA. Det viser seg at det er hittil ukjent intelligent liv, yrr, på de store havdypene som star bak det hele. Og fordi vi mennesker har forvaltet vår naturarv så slett, slår yrr nå grusomt og nådeløst tilbake i selvforsvar.

Yrrs karakteristika er litt ullent fremstilt, men det er en slags små, selvlysende blå organismer som kan organisere seg til store amorfe og slimaktige samfunn eller kolonier. De kan da opptre i ymse former, alt fra å strekke seg ut i tynne strenger til å anta kuleformer med kanonstyrke. Ikke så ulikt slimsopp kanskje?

Slimsoppene er kosmopolitter, og noen av dem har rocka norske navn som trollsmør og ulvemelk. Slimsoppene ble tidligere klassifisert som sopp, men siden de har mer til felles med alger har de blitt flyttet til protistene. Men de heter altså fortsatt slimsopp, de produserer sporer og noen av dem har cellevegg med kitin som soppene. Så da ser vi litt stort på det, spesielt når vi kommer over kule publikasjoner. 

Det finnes nemlig flere briljante forskere enn nevnte Sigurd Johanson, blant annet den japanske forskeren Toshiyuki Nakagaki. Han jobber med slimsoppen Physarum polycephalum (hvilket betyr flerhodet) og var den første på banen med forsøk som indikerte at flerhodede slimsopper kanskje også kunne bruke hodene smart. Når Physarum polycephalum skal skaffe seg mat, enten det er i skoger rundt om i verden eller på næringsagar på laben, lager den protoplasmiske, forgreinede rør av slim som den strekker ut mot maten, og som etterlater seg slimete spor. Forskerne la merke til at slimsoppen konsekvent søkte mot nye matfat og unngikk de klissete områdene der den allerede hadde vært. Kanskje slimsoppen brukte sporene til å huske hvor den hadde vært?

Toshiyuki Nakagaki og kollegene hans plasserte derfor slimsopp i kvadratiske labyrinter av plast. Og slimsoppen vokste villig vekk og fylte ut all tilgjengelig plass. Så satte forskerne ut fristende matpakker i hver ende av labyrinten. Fire timer senere var blindveikorridorene tomme og soppen befant seg utelukkende langs den kortest mulige veien mellom de to matpakkene. 

Dette var jo spennende, så i oppfølgende forsøk plasserte forskerne havregryn eller andre godbiter på agarplater i tilsvarende posisjoner som store byer og tettsteder. Geografiske begrensninger som vulkaner og vannforekomster ble simulert ved å legge ut salt eller andre uhumskheter. I løpet av få dager hadde slimsoppen laget en miniatyrutgave av Tokyos jernbanenett eller motorveiene i USA, Canada, Storbritannia, Spania, Mexico, Nederland og Brasil. Skal man tro slimsoppen har Canada et mer effektivt veinett enn USA. Akkurat som ingeniører som vil lage effektive transportsystemer utnytter slimsoppen de mest energiøkonomiske rutene. Forskerne ble så imponert over slimsoppenes atferd at de har foreslått å bruke slimsopp for å planlegge fremtidens veinett. 

Visstnok kan slimsoppene også håndtere andre komplekse matematiske utfordringer som å lage et Voronoi-diagram eller en Delaunay-triangulering (hva nå det måtte være), så tanken om biologiske datamaskiner basert på slimsopp har også blitt lansert.

Andre eksperimenter tyder på at slimsoppene har en slags rudimentær intern klokke som den kan bruke for å forutse og forberede seg for fremtidige miljøendringer. Tetsu Saigusa plasserte en P. polycephalum i et spor i en agarplate i et varmt og fuktig miljø (slimsopp trives best i høy fuktighet). Slimsoppen krøp langs sporet, men hver halvtime ble både temperatur og fuktighet redusert. Det førte til at slimsoppen respondere med å bevege seg saktere for å spare energi. Selv når disse endringene opphørte bremset slimsoppen likevel ned hver halvtime for tilslutt å stoppe helt opp.

Og som ikke det var nok å både navigere og planlegge (og vissnok også skape slimsopp-punk!) er slimsoppene effektive på enda flere måter. Den beste dietten for slimsopp består av to tredjedeler protein og en tredjedel karbohydrater. Audrey Dussutour ved University of Paul Sabatier i Frankrike plasserte slimsopp i sentrum av en skål med forskjellige menyvalg, hver med et unikt forhold mellom proteiner og karbohydrater. Og selvsagt: slimsoppen foretrakk hver gang den mest optimale matpakka. En beundringsverdig standhaftighet. 

Slimsoppene ble utviklet for minst 600 millioner, kanskje en milliard, år siden, lenge før selv det enkleste nervesystem var utviklet. Likevel svimer ikke slimsoppene formålsløst rundt fra ett sted til et annet, de utforsker nøye omgivelsene sine og finner de mest effektive rutene mellom interessante ressurser. Med litt velvilje kan vi si at de husker, forutser og beslutter, alt helt uten hjerne. Ved å få til så mye med så lite er slimsoppene utrolig vellykkete. Mulig at yrr ikke er så helt borti natta likevel?

Vi lever i Melkeveien, hvor vår egen sol bare er én av hundrevis av milliarder med stjerner i galaksen, holdt sammen av tyngdekraften.

Forskere anslår at det finnes 170 milliarder galakser i det synlige universet. Hubble-teleskopet har nå undersøkt en gruppe på 500 galakser kalt Pandoras gruppe, som ligger fire milliarder lysår unna.

Glød fra 200 milliarder stjerner

Inne i denne gruppen har Hubble funnet spor etter gigantiske galaksekollisjoner. I løpet av de siste seks milliarder årene virker det som om seks galakser blitt revet fra hverandre på grunn av kollisjoner mellom galaksene.

På grunn av de intense og enorme tyngdekreftene i galaksekjernene, vil massevis av stjernesystemer bli slengt ut av banene sine når galaksene braker sammen. Disse stjernene blir kastet ut av galaksene som kolliderer, og må fortsette turen alene gjennom rommet.

Ifølge NASA har astronomer lenge trodd at lyset fra disse bortviste stjernene har vært mulig å oppdage, men lyset må nødvendigvis være veldig spredt og svakt.

Hubble-astronomene mener de har funnet den svake gløden ved hjelp av Hubbles svært sensitive infrarøde sensorer. Gløden har blitt farget blå i bildet over, og astronomene anslår at mer enn 200 milliarder ensomme og utkastede stjerner bidrar med ti prosent av galaksegruppens lysstyrke.

Galaksekollisjoner er egentlig ganske vanlige i en astronomisk sammenheng.

Melkeveiens framtidige kollisjon

Selv om disse kollisjonene har skjedd milliarder av lysår unna, kan det kanskje si noe om framtiden til vår egen galakse.

Forskere vet med ganske stor sikkerhet at Melkeveien kommer til å kollidere med vår nærmeste galaksenabo, Andromeda-galaksen. Man har lenge visst at Andromeda og Melkeveien er på vei mot hverandre i høy hastighet, men det var ikke før i 2012 at forskere med sikkerhet kunne si at kollisjonen kommer til å skje.

 Kollisjonen skjer om rundt fire milliarder år, og Andromeda og Melkeveien kommer tilslutt til å smelte sammen til én galakse, etter noen voldsomme sammenstøt.

Videoen under er en NASA-simulering som viser hvordan kollisjonen kommer til å se ut. Du kan også tydelig se hvordan materie blir slengt ut av hver galakse, når galaksekjernene nærmer seg hverandre.

Selv om krasjen høres ut som et dommedagsscenario, er det så lenge til at det neppe er noe å bekymre seg om. I løpet av fire milliarder år har vår egen sol est ut og blitt mye varmere, og jorda vil begynne å bli ganske ubeboelig allerede om 600-1000 millioner år.

Likevel vil solsystemet sannsynligvis overleve kollisjonen. Stjernene i galaksene er såpass langt fra hverandre at det er ekstremt usannsynlig med stjernekollisjoner. Sannsynligvis vil solsystemet ende opp lengre vekk fra galaksekjernen enn det vi er i dag.

Referanser:

G. Besla, m.fl.: THE M31 VELOCITY VECTOR. III. FUTURE MILKY WAY M31–M33 ORBITAL EVOLUTION, MERGING, AND FATE OF THE SUN.  doi:10.1088/0004-637X/753/1/9

NASA – Hubble Sees ‘Ghost Light’ From Dead Galaxies

Wikipedia – Andromeda – Milky Way-collision.

Lungekreft er en av de hyppigste kreftformene vi har, og om lag 2000 nordmenn dør årlig av sykdommen.

En stor andel av dem som får lungekreft, dør. Fem år etter diagnose er det kun 11 prosent av mennene og 14 prosent av kvinnene som er i live.

Risikoen kan reduseres med 20 prosent dersom alle røykere og eksrøykere gjennomgår årlig CT-undersøkelse, ifølge en studie utført for det amerikanske nasjonale kreftinstituttet, skriver The New York Times.

Studien begynte i 2002. De som deltok, hadde røykt en pakke sigaretter hver dag i 30 år eller to pakker i 15 år. Også tidligere storrøykere, som hadde stumpet røyken i løpet av de siste 15 årene, var inkludert.

Masseundersøkelsen ser ut til å redusere risiko for dødsfall fra andre årsaker også, ved at screening kan bidra til å avdekke andre sykdommer i tillegg.

Det hele startet hjemme på kjøkkenbenken til oppfinner Svein Kvalvik, med rekeskall og kjøkkenredskaper. 

Etter flere runder med utprøving i elv og sjø, havnet rekecoctailen til slutt i laboratoriet til Nofima-forsker Sten Siikavuopio, der fiskens atferd ble studert og duktekstrakter utviklet og testet. 

I dag mottar de to forskerne, sammen med Sintef-forsker Ferdinand Männle årets innovasjonspris fra Norges Forskningsråd. Innovasjonen er det første vitenskapelig dokumenterte agnet på verdensmarkedet.

Mer bærekraftig

Med luktagnet Kvalivikbait har de tatt steget fra laboratorium til produksjon av et lokkemiddel for fritidsfiskere. Det ble satt i produksjon og kom på markedet i fjor som et geleaktig lim til å smøre på sluk og fluer. Nå kommer lineagnet av et nedbrytbart materiale som ligner på vanlig fiskekjøtt. Framtidas linefiskere kan snart bytte ut sild og makrell med et kunstig agn lagd på restråstoff fra fiskeindustrien. Agnet består av luktstoffer i form av aminosyrer og et nedbrytbart bindemiddel.

- Dette agnet vil skape et mer bærekraftig fiske. Å bruke fisk som mennesker kan spise er kostbart, samtidig som det er mer etisk riktig å bruke matfisk til konsum, sier forsker Sten Siikavuopio.

Det de ikke kan motstå

Funderingen som skjedde under de mange timene langs elver og på sjøen for den ihuga fritidsfiskeren Svein Kvalvik, ble videreført på kjøkkenet hjemme. Han visste at fisken ble tiltrukket av lukt, så hvorfor ikke lage et luktagn, tenkte han.

- Jeg har lang erfaring i å få fisk, kråkeboller og krabber til å spise. I fangstbasert akvakultur skal ville dyr over på fôr som vi lager. Et fôr som må lages med kjærlighet og omtanke. De ulike fiskeslagene er som mennesker, de har sine helt klare lukt- og smakspreferanser. Noen er faktisk veldig kresne i matveien, forteller Siikavuopio.

- Så vi må eksperimentere og finne det de faktisk ikke kan motstå.

Testet med tåteflaske

Torsken svømmer rolig rundt i karene sine på Havbruksstasjonen utenfor Tromsø. (se video) Arbeidet på laboratoriet med å skille ut de ulike duftene av skal nå testes av hovedpersonene selv.

Ei tåteflaske med det forskerne tror er en attraktiv godlukt for en torsk, føres ned i karet. Å tilføre hele karet med luktstoff, forvirrer fisken, så duftene må isoleres. Ulike dufter og ulike tåteflasker avslører hva den foretrekker.

Torsken svømmer nysgjerrig rundt flasken, og er villig til å ta en kamp med kompisen for å få patte på flaska og sikre seg en smak.

- Vi bruker ulike flasker med ulike dufter. Slik fant vi ut at den er selektiv i sine valg, forklarer Siikavuopio. På denne måten kunne de også bestemme hvilke dufter det framtidige lineagnet skulle inneholde. Tre typer lukter har de kommet fram til, og de tiltrekker seg ulike fiskeslag. Torsken har sin favoritt og får sitt agn. Vil du fiske kveite, laks eller røye, bruker du et annet.

Storstilt forsøksfiske med line

-Torsken luktesans er helt fantastisk. Den tiltrekkes av lukter på 700 meters avstand.

Forskerne har nå forsterket luktene og sammensetningen av ekstrakter i det nye lineagnet. Et storstilt forsøksfiske er også gjennomført, og flere kommer.

- Feltforsøkene hittil er så oppløftende at jeg er sikker på at dette blir et etterspurt produkt, sier gründer Kvalvik.

-Men vi skal fortsette prøvefisket før agnet slippes på markedet. Vi må være 110 prosent sikre på at det kunstige agnet fungerer.

Lukter på et internasjonalt marked

Siden Norge er en ledende fiskerinasjon, og forskning og utvikling her blir lagt merke til i utlandet, tror Kvalvik at luktagnet vil ha muligheter i et internasjonalt marked.

Innovasjonsprosjektet som har vært støttet med 20 millioner kroner fra ulike finansieringsprogrammer, har ikke bare skapt en nyvinning. Det blir også skapt arbeidsplasser i Lyngen kommune i Troms, hvor flere lokale samarbeidspartnere går sammen for å produsere luktagnet.

- Det er utrolig morsomt å skape noe som kan komme til nytte, og at forskningen er samfunnsnyttig. Vi bobler over av nye ideer, ler Kvalvik og Siikavuopio som i kveld kan innkassere Forskningsrådets gjeveste pris på 500.000 kroner.

Kvalivikbait konkurrerte med 700 andre nominerte bidrag.

- Det er en enorm anerkjennelse for arbeidet vi har gjort, og det viser omverdenen at vi har gjort mange fornuftige ting, sier Kvalvik.

Førre veke vart forskingsmidlane frå Kreftforeningen delt ut, totalt heile 173 millionar kroner. 

Feiringa og utdelinga hadde tittelen Forsking på ramme alvor, og vart arrangert i ulike byar for å offentleggjere kven dei heldige vinnarane i 2014 er. På Radiumhospitlalet i Oslo vart programmet opna av Ulf Prytz, ein friskmeldt og livsglad mann med ei imponerande historie om å våge å leve eit rikt liv fult av familie og nye opplevingar. Dette gav kreftforskinga i eit viktig og inspirerande perspektiv for oss forskarar. Arbeidet vi gjer nyttar og er med på å redde liv. 

Forskar Hege Russnes heldt vidare eit interessant innlegg om kor viktig det er med samarbeid på tvers av landegrenser og fagdisiplinar for å finne ny kunnskap og nye metodar for diagnose og behandling. Det tredje punktet på programmet var to korte innlegg om kva forskingsmidlar frå Kreftforeningen har betydd for den enkelte forskar. Seniorforskar Jørgen Wesche fortalde om si karriere finansiert av Kreftforeninegn, og eg fekk takke og fortelje om utanlandsopphaldet (sjå under).

For min del var arrangementet ei viktig synleggjering av at det skjer mykje viktig forsking på høgt nivå på Oslo Universitetssjukehus, støtta med heile 69,2 millionar kroner i år. Eg er svært takknemleg til alle som har samla inn pengar til denne forskinga! Den er viktig for både forskarar, pasientar og framtidige generasjonar. 

Kva har utenlandsstipend frå Kreftforeningen betydd for meg?

Eg heiter Åsmund Eikenes og er stipendiat i gruppa til Harald Stenmark, i ei stilling finansiert av Kreftforeningen. Eg var heldig og fekk eit generøst utenlandsstipend i fjor sommar og budde midt i Los Angeles i solfylte California i 8 månader. Det er noko av det lurast eg har gjort i heile doktorgraden min.

Prosjektet eg har jobba med her på Radiumhospitalet har handla om celledeling og kreft, og laboratoriet eg besøkte i LA har eit fokus på stamceller og aldring. Eg var interessert i å prøve å kombinere min kompetanse med amerikanarane sine erfaringar og metodar, og resultatet vart som seg hør og bør både spennande og utfordrande. Eg vil trekke fram tre ting ved utanlandsopphaldet som har vore viktige både for meg og for forskingsprosjektet mitt.

For det første satte eg stor pris på å bli eksponert for ein amerikansk forskingstradisjon med høge forventingar til idear, resultat og betyding av forskinga si. Som gjestestipendiat ved UCLA fekk eg høyre ei imponerande rekke foredrag om det meste frå hjerneforsking til kreftbehandling, frå biofysikk til utviklingsbiologi. Heile tre nobelprisvinnarar var innom campus i løpet av 6 veker. Eit imponerande spekter av unge talent og erfarne forskarar gav inspirasjon til å tenke stort om mitt eige prosjekt og mine eigne ambisjonar.

Det å jobbe på eit amerikansk toppuniversitet tvinga meg også til å gjere nokre refleksjonar om kontrastane til norske tilhøve. Det vart naturleg å stille meg sjølv spørsmål som: Er prosjektet mitt på rett veg, er Radiumhospitalet på rett veg? Er det arbeidsinnsats, IQ eller noko anna som skil slike toppmiljø frå skandinaviske tilhøve?

Eg skal inrømme at eg i grunn vart litt letta då eg erfarte at mine amerikanske kollegaer også sleit med utstyr som ikkje samarbeida og cellekulturar som vart kontaminerte. Men det dei ikkje manglar, er trua på at ideen deira er knallgod.

I tillegg til inspirasjonen frå UCLA har desse erfaringane også gitt meg viktige perspektiv på mine eigne forskingsspørsmål og ambisjonar for forskinga vi gjer her på huset. Både på metodikk og innsats er vi på høgde med dei store i USA. Det viktigaste eg trur vi manglar er rom for store ambisjonar i ein kultur utan jantelov.

Som eit tredje punkt vil eg nemne at utanlandsopphaldet har trigga ei interesse for å fortelle gode historier om vitenskap. På UCLA fekk eg inspirasjon til å byrje å skrive om forsking, både på engelsk og på nynorsk, både for fagfolk og for svigermor. Eg vart positivet overraska over kor kjekt eg syntes det var å jobbe med ord og setningar for å formidle idear og resultat på ein best mogleg måte.

Eg skreiv om forskinga mi, om bananflugene vi har oppe i sjette etasje, om livet som PhD-student på besøk i Amerika, og om nye artiklar eg syntes var spennande. Uerfaren og smitta av den amerikanske draumen sende eg slike tekstar til mellom andre Aftenposten, til Nature, til eit norsk forlag og til bloggseksjonen hjå forskning.no.

Mi erfaring er at denne entusiasmen for formidling, for tydeleg kommunikasjon basert på engasjerande historier og gode spørsmål har gjort meg til ein flinkare PhD-student. Eg har vorte flinkare til å ta eit steg tilbake frå detaljane. Dette hjelp meg til å forstå korleis dei ulike delane av forskingsprosjektet mitt heng saman og kvifor det eg gjer er spennande og nyttig.

Resultatet av forskingsopphaldet i California er at i tillegg til at eg har lært mykje av det som trengs for å bli ein god forskar, har eg også fått smaken på ei rolle som forskingsformidlar. For meg har støtta frå Kreftforeningen vore svært viktig for å finne min plass i kreftforskinga.

Eg vil avslutte med å seie tusen takk til Kreftforeningen for støtta til åra som stipendiat og til forskingsopphaldet på UCLA. Eg vil også oppfordre kollegaene mine til å gjere det same. Reis ut, bli inspirert, og kom heim med nye planar og idear. God tur!

Av Truls Raastad, professor ved Seksjon for fysisk prestasjonsevne. 

Overdreven machotrening kan gi alvorlige skader, såkalt rabdomyolyse. Skadene kan gjøre at man settes tilbake flere måneder i muskelstyrke – eller til og med være livstruende.

I løpet av de siste to årene har det vært mange medieoppslag om personer som har trent på seg store muskelskader, såkalt rabdomyolyse. Felles for disse er at de har deltatt på treningstimer med et innhold som har vært langt tøffere enn de er i form til. Det er imidlertid meget enkelt å unngå rabdomyolyse ved å følge vanlige treningsprinsipper. Økningen i antall tilfeller de siste år vitner derfor om en farlig trend med fokus på mer macho ekstremtrening – og at det er for lite kompetanse i disse treningsmiljøene.

Også godt trente personer 

Det er ofte relativt utrente personer som får rabdomyolyse, men det kan også forekomme hos meget godt trente personer når de prøver seg på nye øvelser. Et slikt eksempel er Vibeke Skofterud som i sommer pådro seg rabdomyolyse på sin første samling med sitt nye lag. Hun gjennomførte 100 kroppshevinger (pull ups/hang ups) på 25 minutter og fikk hjelp til å heise seg opp på mange av disse. Dette er den treningsformen hvor det hyppigst er rapportert rabdomyolyse, og det er spesielt når man får hjelp til å klare mange repetisjoner, eller når man hopper opp og senker seg ned igjen, at overbelastningen på muskulaturen (albuebøyerne) blir stor. Normalt er det ikke så mange jenter (eller gutter) som klarer mange kroppshevinger uten hjelp, og det er det å heise seg opp som er begrensningen. Muskulaturen vår er imidlertid mye sterkere når den bremser en bevegelse, så når vi får hjelp til å komme opp, klarer vi å senke oss kontrollert ned igjen. Problemet er imidlertid at dette gir en ekstrem belastning på muskulaturen. Det vil alltid oppstå en del muskelødeleggelser første gangen man gjør dette, eller når man har hatt et lengre treningsopphold. Her en noen eksempler på treningsøkter gjennomførte på norske treningssentre som har resultert i kraftig rabdomyolyse i albuebøyerne:

• Crossfit. Man skal gjøre 90 kroppshevinger på kortest mulig tid og får lov til å hoppe opp når man ikke klarer å heise seg opp ved egen hjelp. Det finnes flere tilfeller av gutter som har fått rabdomyolyse første gang de prøver denne økta.

• Challenge – en crossfit inspirert gruppetime på treningssentre. Man skal gjøre 70 kroppshevinger på fem minutter og får lov til å hoppe opp når man ikke klarer å heise seg opp ved egen hjelp. Vi har flere rapporterte tilfeller hvor jenter som går på timen for første gang får rabdomyolyse

Gjennomgående mønster

Et gjennomgående mønster i alle disse tilfellene er at de som trener i utgangspunktet bare har klart noen få (eller ingen!)

repetisjoner på egen hånd, og deretter har hoppet opp og senket seg rolig ned igjen. De har med andre ord gjennomført nærmere 70 repetisjoner hvor de bare holder igjen mens de rolig senker seg ned (eksentriske muskel aksjoner; muskelen bremser bevegelsen).  Dette er nesten identisk med de programmene vi gjennomfører når vi som forskere i kontrollerte omgivelser ønsker å skape størst mulig muskelødeleggelser for å studere restitusjonsforløpet etter skader. Den mest effektive protokollen vi har benyttet består av 70 maksimale eksentriske bevegelser med albuebøyerne, altså at albuen rettes ut mens forsøkspersonene holder igjen alt de klarer. Med denne protokollen halveresmuskelstyrken. Rundt 30 prosent av de som gjennomfører en slik protokoll får rabdomyolyse (se Paulsen et al. 2010 og 2012).

Slike treningsprogrammer er derfor muskelødeleggende og har absolutt ingen treningseffekt!

Selv for de som ikke får rabdomyolyse etter en slik protokoll er det kun negative effekter. De får stor reduksjon i muskelstyrke, og det tar 1-3 uker før de er fullstendig restituert. For de som får rabdomyolyse tar det 8-12 uker før de muskelfibrene som har dødd er erstattet av nye. Etter dette må de som har vært skadet aktivt trene seg opp igjen i løpet av 2-3 måneder før de er tilbake til utgangspunktet. Dette er med andre ord treningsopplegg som overhodet ikke gir noen positive effekter, og i verste fall kan sette deg 3-6 måneder tilbake i muskelstyrke. I tillegg kan du få nyresvikt, som kan være livstruende, selv om dette er sjeldent ved treningsindusert rabdomyolyse.

Hvorfor?

Hvorfor gjennomføres da denne type trening på trenings- og crossfit-sentre rundt om i landet?  Svaret på dette er sannsynligvis

den farlige kombinasjonen av at det er blitt mer populært med mer ekstreme og «macho» treningsprogram samtidig som det er personer uten tilstrekkelige kvalifikasjoner som veileder på slike timer. Hvem ville ha betalt for en treningstime hvis de fikk opplyst at det var 30 prosent sjanse for å få rabdomyolyse? Og at du i alle fall ville bli betydelig svakere som følge av treningsøkten?

Problemstillingen med rabdomyolyse har vært kjent lenge i crossfit-miljøene, og heldigvis er det mange som tar forhåndsregler for å unngå at nye medlemmer skal pådra seg tilstanden. Alle tilfellene som fortsatt rapporteres gjennom media viser imidlertid at det er en lang vei å gå før man kan si at hele bransjen driver forsvarlig.

Det samme kan sies om treningssentre som har adaptert noe av treningsfilosofien fra crossfit, og helt ukritisk bruke dette på sine kunder. Jeg vil spørre hvor det faglige lederskapet har vært når disse tilbudene har blitt utviklet og iverksatt? Til ansvarlige på treningssentrene: vet dere ikke at det er idioti å planlegge 70 pull-ups for en gruppe jenter som i utgangspunktet kanskje bare klarer én på egenhånd?

Som kunde vil det alltid være lurt av deg å sjekke fagkompetansen til personlige trenere og instruktører på treningssenteret ditt. Husk på at det ikke er om instruktørene ser veltrente ut og har utstråling og karisma som er kvalitetsstempelet. En instruktør med god faglig kompetanse vil aldri sette noen til å gjøre 70 kroppshevinger hvis de aldri har gjort det før. Hun heller han ville aldri pushe en kunde til utmattelse de første gangene de gjør en øvelse.

Alle trenere og instruktører bør vite at den beste treningseffekten ikke oppnås ved å ta seg maksimalt ut på hver treningsøkt.

For å få optimal treningseffekt bygger man gradvis opp belastningen på muskulaturen, slik at det er godt innenfor muskelens tåleevne. Maksimal utmattelse er bare hensiktsmessig i konkurranser for å prestere best mulig der og da, men det er ikke gunstig for treningseffekten! Et opplegg der flere deltagere skal gjennomføre et visst antall repetisjoner i en øvelse på kortest mulig tid, er derfor ikke en hensiktsmessig for trening, men kun egnet for konkurranse. Optimal trening oppnås kun når den individuelle treningsbelastningen er tilpasset hver enkelt kundes treningsnivå.

Oppfordringer

Til slutt vil jeg komme med tre oppfordringer til berørte grupper:

• Til alle: Det er ikke farlig å trene, tvert imot, men bruk hodet og ikke la deg pushe til total utmattelse av overivrige personlige trenere eller instruktører.
• Til instruktører og personlige trenere: Husk på de grunnleggende treningsprinsipper med progresjon og individuelt tilpasset trening. Opplever kundene dine kraftig stølhet etter øktene dine har du kjørt dem alt for hardt, og de vil ikke få en positiv treningseffekt av økta!
• Til ledere av treningssentre: Se på formell faglig kompetanse når du ansetter medarbeider og sørg i alle fall for at du har noen med flere års treningsfaglig utdanning (universitets- eller høyskolenivå) i ledende faglige stillinger. Det er også en fordel at medarbeidere har god treningserfaring selv, men på samme måte som man ikke blir ernæringsekspert av å ha spist mye, så blir man heller ikke treningsekspert bare av å ha trent mye selv!

–––––––––

Hva er rabdomyolyse?

Rabdomyolyse er store muskelødeleggelser som oppstår i etterkant av et traume (stor belastning) mot en muskelgruppe. Traumet kan være påført av at kraftig støt mot muskulatur (for eksempel i bilulykker), langvarig redusert blodtilførsel (for eksempel hvis en person sovner i sterk rus med muskel i klem), eller som følge av en ekstrem fysisk belastning. Treningsindusert rabdomyolyse oppstår når muskulaturen belastes langt utover sin tåleevne i én enkelt treningsøkt. Under selve treningsøkten oppstår det skader i muskelfibrene og man føler at styrken gradvis forsvinner. Dagen etter en slik overbelastning kjenner man som regel en kraftig stølhet og det kan være vanskelig å rette ut leddet slik at muskelen strekkes. I løpet av de to første dagene etter overbelastningen er det en tiltagende inflammasjonsprosess med kraftig svelling av den ødelagte muskelen, og det er i denne perioden at selve rabdomyolysen oppstår. Noen muskelfibre repareres, men de som har fått den største belastningen dør (nekrose). I denne fasen tømmes mye av innholdet i de døende muskelfibrene ut i omgivelsene, og store mengder muskelproteiner kommer over i blodbanen. Blodkonsentrasjonen av muskelproteinet kreatin kinase (CK) brukes derfor ofte som en markør på om man har fått rabdomyolyse og typisk stiger verdiene fra 100-200 IU (normalt) til 5 000-20 000 dagen etter. I de mest alvorlige tilfellene kan man måle verdier over 200 000 IU 2-5 dager etter overbelastningen. Denne kraftige økningen av muskelproteiner i blodet er en stor belastning for nyrene og kan i verste tilfelle medføre nyresvikt. Nyrene klarer ikke å holde tilbake alle muskelproteinene når de overstiger en viss mengde i blodet og en brunaktig (tefarget) urin er også et sikkert tegn på en kraftig rabdomyolyse og et varsko om at man bør oppsøke lege for en grundigere undersøkelse.

–––––––––

Referanser

G. Paulsen, I. M. Egner, M. Drange, H. Langberg, H. B. Benestad, J. G. Fjeld, J. Hallen, and T. Raastad. A COX-2 inhibitor reduces muscle soreness, but does not influence recovery and adaptation after eccentric exercise. Scand J Med Sci Sports 20 (1):e195-e207, 2010.http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/19522751?dopt­Citation

G. Paulsen, I. Egner, T. Raastad, F. Reinholt, S. Owe, F. Lauritzen, S. H. Brorson, and S. Koskinen. Inflammatory markers CD11b, CD16, CD66b, CD68, myeloperoxidase and neutrophil elastase in eccentric exercised human skeletal muscles. Histochem.Cell Biol., 2012.http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/23224298?dopt­Citation

G. Paulsen, U. R. Mikkelsen, T. Raastad, and J. M. Peake. Leucocytes, cytokines and satellite cells: what role do they play in muscle damage and regeneration following eccentric exercise? Exerc.Immunol.Rev. 18:42-97, 2012. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/22876722?dopt­Citation

F. Lauritzen, G. Paulsen, T. Raastad, L. H. Bergersen, and S. G. Owe. Gross ultrastructural changes and necrotic fiber segments in elbow flexor muscles after maximal voluntary eccentric action in humans. J Appl Physiol 107 (6):1923-1934, 2009.

Moderne jordbruk og fuglehabitat som forsvinner eller blir forurenset får skylden for den dramatiske nedgangen i bestanden, skriver forskningstidsskriftet Ecology Letters.

– Dette er en advarsel fra fugler over hele Europa. Den måten vi håndterer miljøet på er ikke bærekraftig for mange av våre vanligste arter, sier Richard Gregory ved Royal Society for the Protection of Birds.

– Bevaring og juridisk beskyttelse av alle fugler og deres habitat er helt avgjørende om nedgangen skal stanses, sier han.

90 prosent av nedgangen har funnet sted blant de vanligste artene i Europa, som åkerhøne, lerke, spurv og stær.

Bestanden av enkelte sjeldnere arter har derimot økt de siste årene, trolig som følge av miljøvern og andre beskyttelsestiltak.

Undersøkelsen bygger på analyse av fugledata fra 25 europeiske land, der arter og bestand er kartlagt.

Den globale fuglebestanden ble av forskere midt på 90-tallet anslått til å ligge på mellom 200 og 400 milliarder individer.

Mange assosierer kanskje rock og fengsel med Johnny Cash og Folsom Prison.

Men foruten en natt eller to i fyllearresten, satt Johnny Cash aldri i fengsel. Det gjorde imidlertid bandmedlemmene i Me and THE BAND’its.

De traff hverandre bak murene og begynte å spille sammen der. Nå skriver de rockelåter, øver tre ganger i uka, spiller konserter og drar på turné. Og det gjør de for å komme seg videre i livet, både i og utenfor fengselet.

• Les også: Satser på musikk i fengselet

- Musikken blir en måte å takle tilværelsen i fengselet på, men den kan også hjelpe med å håndtere livet utenfor fengselsmurene, sier Lars Tuastad.

Han spiller også i Me and THE BAND’its, men har aldri sittet inne. Han er forsker og er nå ferdig med sitt doktorgradsprosjekt der han har forsket på bandet han selv spiller i.

Ikke alltid lett å være fri

Tuastad har jobbet med musikkterapi i over ti år, og lang erfaring fra prosjektet Musikk i Fengsel og Frihet (MIFF), der musikkterapi kobles med kriminalomsorg og ettervern. 

- Musikk skaper en følelse av frihet, men den kan også bidra til å takle friheten, når den først kommer, sier forskeren.

• Les også: Fanger er misfornøyde med rusarbeid i fengselet 

Tuastad har spilt sammen med Me and THE BAND’its i nesten ti år, lenge før han begynte å forske på dem. De har spilt med hverandre både i fengsel, under åpen soning og ute i det fri.

Får problemer både inne og ute

Han forteller at det kan være vanskelig for kriminelle å være ferdig med fengselet når de er ferdig med soningen. Det er lett å falle tilbake til gamle vaner.

- Når de har sonet sin straff og er helt fri, da trenger de steder å lande, sier han.

Og å lande i et rockeband er bedre enn å lande andre steder, ifølge forskeren. – Musikken blir en vei ut av kriminaliteten.

Valgte bandet framfor hevn

Og det ble den etter en dramatisk hendelse i fjor, der bandet ble nødt til å velge mellom musikken og kriminaliteten:

Like oppunder jul blir vokalisten, Kjellemann, knivstukket etter å ha avslått et tilbud om å kjøpe heroin. Han overlever knivangrepet med et nødskrik.

Fjorten dager etter hendelsen øver Me and THE BAND’its, og Kjellemann annonserer at han har noe viktig å melde. Han forteller at han har bestemt seg for ikke å hevne knivangrepet. Begrunnelsen hans er at musikkprosjektet er for viktig, og at han derfor ikke kan gjøre noe som risikerer at han mister det.

- Både frontfiguren og de andre i bandet følte egentlig at de burde ta affære. Det gjorde andre folk i miljøet også. Men Kjellemann svarte med IKKE å ta affære, og heller la det ligge. Og det ble en reaksjon i seg selv, sier Tuastad.

- Her ble bandet og musikken viktigere enn alt annet.

Aksjonsforskning i fengsel

Det at Tuastad har vært såpss involvert i sitt eget forskningsobjekt, er ikke helt uvanlig innen forskning. Dette kalles aksjonsforskning og innebærer at forskeren ikke bare observerer og analyserer, men at han også er involverer seg i det han forsker på.

I dette prosjektet har Tuastad både vært forsker og bandmedlem. Han har vært med på øvinger én gang i uka, mens de i tillegg har øvd to ganger uten han. Han er også med når de spiller konserter og drar på turné. 

Hele veien har han gjort lyd- og videoopptak av øvelsene og gått gjennom dem med resten av bandet. Han har skrevet detaljerte skildringer av møtene de har hatt og gjort intervjuer med hver enkelt og samlet i grupper. 

Stikkordet er ifølge Tuastad refleksjon. 

- Vi har hele veien reflektert rundt alt som har skjedd. Det er vel kanskje litt det man gjør, når man er med i et felles prosjekt som dette, sier han.

Dette har skapt et samhold som ifølge Tuastad har gjort at aksjonforskningsprosjektet i seg selv faktisk har ført til omfattende endringer i livene til bandmedlemmene. Budskapet til både forskningsprosjektet og Me and THE BAND’its er altså lik: Musikken er en vei ut av kriminaliteten. 

Vil synge egne fortellinger

Mesteparten av sangene har vokalisten skrevet selv. Kjellemann har mye å si og mange historier å fortelle, om et levd liv, barndommen sin, oppveksten og voksenlivet. Sangene hans handler om det å være kriminell, om rus, etikk og moral, kjærlighet, familie, vennskap, endring, musikk og politikk.

- Å stå på en scene å bruke egne fortellinger og sanger, er en del av rehabiliteringen, sier Tuastad.

Me and THE BAND’its kaller konsertene sine for konsertforedrag, fordi de mener fortellingen er så viktige.

• Les også: Adventsmagi bak murene

Kriminolog og sosiolog Hedda Giertsen mener også at fortellingene bør være en sentral del av rehabiliteringen av kriminelle.

- Det er vel et allment trekk, at vi prøver å fortelle vår historie, men ekstra viktig er det nok når noe kan være vanskelig å forstå for en selv og andre, sier Giertsen.

Hun er professor i kriminologi og rettssosiologi ved Universitetet i Oslo og mener at musikk gir muligheter for å finne andre personer med lignende erfaringer, erkjennelser, tanker og følelser.

- Noen har vært der før, og man er ikke alene, sier hun.

På lik linje med trening

Giersten mener at når fanger og kriminelle får spille musikk, er det på lik linje med det at de får trene, studere eller lage mat. Alle disse tingene fungerer som et slags friminutt fra fengselet.

Hun mener det er viktig at de får muligheten til å være noe annet enn fanger, som for eksempel musiker, elev eller student, om det så bare er for et øyeblikk.

- De går over i en rolle som folk ellers i samfunnet er i, og som peker fremover mot en vanlig posisjon i samfunnet, sier hun.

- Hovedsaken er å få nye erfaringer og bli kjent med nye sider ved seg selv.

Og ifølge Lars Tuastads forskning har rockerne i Me and THE BAND’its hatt gått av å være i band sammen. Og ifølge forskeren selv har han også hatt godt av det.

• Se portrett av Kjellemann og hør utdrag fra musikken til Me and THE BAND’its på NRKs livsstilprogram Underveis.

Referanse:

Lars Tuastad: Innafor og utanfor. Rockens rolle innan kriminalomsorg og ettervern. Universitetet i Bergen 2014 ISBN 978-82-308-2819-9 (doktorgradsavhandling).

Delstaten Pernambuco i det nordøstlige Brasil var for 15 år siden landets mest voldelige delstat. I dag er voldsnivået på vei ned mot landsgjennomsnittet. Stipendiat Kristian Hoelscher ved Universitetet i Oslo kan forklare årsaken.

– Institusjoner betyr mye for forekomsten av vold i et samfunn. Dette har ikke blitt diskutert særlig tidligere, og bør få mer oppmerksomhet, sier Hoelscher.

Mens mange tenker på institusjoner som et bygg med for eksempel en skole eller et sykehus, har samfunnsvitere en videre definisjon av begrepet.

Folk i et samfunn deler normer. De gjør ofte ting på samme måte, finner de samme løsningene. Dette fellesskapet kan også kalles en institusjon.

– En institusjon kan også være et normsett og en sosial praksis som ligger til grunn når samfunnsmedlemmer skal løse viktige oppgaver, sier Hoelscher.

Hvordan et samfunn vurderer betydningen av rettstaten eller menneskerettighetene er eksempler på slike institusjoner. Politiet og rettssystemet er to mer håndgripelige tilfeller.

Hoelscher har sett på hva slike institusjoner betyr for hvor mye vold det er i et samfunn. Tidligere studier har konkludert med at nye og uetablerte demokratier har svake institusjoner og at de derfor er sårbare for borgerkrig.

Hoelschers studier tyder på at svake institusjoner også påvirker den ikke-statlige volden i samfunnet.

Mordratene i 160 ulike land viser at det nettopp er landene med nye eller svake demokratier som skårer høyest. Dette gjelder særlig nye demokratier i Latin-Amerika og Afrika sør for Sahara. I en studie av 55 byer i 40 ulike land, er det byene med de svakeste demokratiene som opplever mest uro og sosiale opprør.

Hoelscher bestemte seg for å studere et godt eksempel: Delstaten Pernambuco i Brasil.

Pakt for livet

Brasil er et såkalt «ukonsolidert demokrati», der institusjoner ikke nødvendigvis er legitime eller til å stole på, og lenge var Pernambuco et lite hyggelig eksempel. Men på få år gikk delstaten fra å være Brasils mest voldelige til å nærme seg landsgjennomsnittet.

Hoelscher tilbrakte tre måneder i Pernambuco i 2013, der han intervjuet lokale politikere, politifolk, jurister og vanlige innbyggere. Voldsutviklingen hadde snudd i 2007, og ifølge dem han snakket med, var hovedårsaken en større institusjonell endring.

– Guvernør Eduardo Campos hadde bestemt seg for å ta tak i delstatens problemer med vold og korrupsjon. Han ville gjøre delstaten tryggere, og han brant for det, sier Hoelscher.

Campos introduserte et program som han kalte «Pakt for livet». Han økte lønningene til politiet og sørget for en atferdsendring der de ikke lenger gikk inn i byområder med pistolene i været, men i stedet tilbrakte tid der, ble kjent med mennesker og bygde tillit. Samtidig sørget han for en bedre kartlegging av kriminaliteten i delstaten. Steder med høy kriminalitet ble bedre beskyttet.

– Hver uke ble det gjennomført møter der alle politikonstablene i delstaten deltok. Hvis noen hadde gjort en dårlig jobb, måtte de forklare seg. De som gjorde det bra, ble forfremmet, sier Hoelscher.

Ikke bare en investering

På mange måter virker det logisk at en slik innsats vil redusere kriminaliteten i et samfunn. Men det var ikke første gang det ble brukt ressurser på sikkerhetstiltak i Pernambuco. Det var imidlertid første gang at resultatene virkelig ble merkbare.

– Tidligere hadde svake og korrupte institusjoner hindret gode resultater. Campos klarte å endre dette. Pernambuco hadde, som mange andre delstater i Brasil, vært et sted der det var vanlig å premiere vennene sine. Nå var det de som gjorde en god jobb som ble premiert, sier Hoelscher.

Tilliten til politiet ble styrket, og det var ikke lenger mulig å kjøpe seg fri fra straff. Voldsbruken gikk ned.

– Dette var mer enn bare en investering. Campos klarte å skape en dyp institusjonell reform, der holdninger og praksiser i samfunnet ble endret.

– Institusjoner må få oppmerksomhet

Hoelscher mener at erfaringene fra Pernambuco viser hvordan svake og dårlig fungerende institusjoner kan opprettholde voldsnivået i et samfunn. Selv om delstaten hadde et demokratisk valgt styre, var ikke dette i seg selv nok til å skape endring.

En guvernør med et brennende engasjement og et statlig byråkrati som kunne fullføre institusjonelle endringer, ble redningen. Eduardo Campos ble presidentkandidat i Brasil, men døde i en flystyrt i august 2014.

– Jeg sier ikke at andre faktorer, som ulikhet og fattigdom, er ubetydelige. Men med sviktende institusjoner er det ekstra vanskelig å få bukt med voldsproblemene, sier Hoelscher.

Ettersom flere land går over til demokratiske styreformer, er det ekstra viktig å være oppmerksom på institusjoners betydning, påpeker doktorgradsstipendiaten.

– Land som gir økonomisk støtte og internasjonale organisasjoner må vurdere hvordan de kan bidra til å bygge opp under demokrati og institusjoner. Lokale initiativer som ledes av dedikerte politiske ledere, kan oppnå mye, sier Hoelscher.

Referanser:

Hoelscher: Politics and social violence in developing democracies: Theory and evidence from Brazil, Political Geography, Volume 44, January 2015, Pages 29–39, doi: 10.1016/j.polgeo.2014.08.002.

Hoelscher disputerte 24. oktober ved Institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo med avhandlingen Institutions and Social Violence.