For å ta knekken på bakterier blir mange matprodukter varmet opp til en bestemt temperatur før den raskt kjøles ned igjen. Dette gjøres i en såkalt autoklav, en maskin der maten enten står stille eller roterer mens den varmes opp. Prosessen gir også maten lang holdbarhet.

– Det nye nå er at vi kan riste maten samtidig som den varmes opp, i en såkalt Shaka-autoklav. Prosessen går mye fortere, og maten blir bedre både på næringsinnhold og smak, forteller Nofima-forsker Dagbjørn Skipnes.

Bedre kvalitet

– Metoden er uovertruffen på grønnsaker. Etter risteprosessen får vi ut faste biter med en frisk farge og fin konsistens, og ikke minst bevares både smak og næringsinnhold, forteller Skipnes.

I tradisjonelle autoklaver trekker varmen inn i matvaren fra utsiden, slik at når kjernen har oppnådd ønsket temperatur, og bakteriene settes ut av spill, er de ytre delene av maten blitt varmet opp for mye.

I Shaka-autoklaven får maten en mye jevnere varme, og man unngår problemet med at deler av produktet får for høy temperatur.

Også supper, sauser, pastaretter, surkål og fiskepålegg er testet ut med svært positive resultater.

– Barnemat krever kraftig varmebehandling, noe som går ut over både ernæringsmessig kvalitet, farge og smak. Men med Shaka-behandling beholder barnematen næringsstoffene bedre og den ser mye mer innbydende ut, sier Skipnes.

Ikke alt tåler risting

Forskerne har også funnet produkter som ikke egner seg for risting. Særlig gjelder det fisk, som får strukturen ødelagt av ristingen, og produkter som trenger lang koketid for å få den riktige smaken, slik som fårikål og trøndersodd.

– Vi prøvde oss med en fiskesuppe med fiskebiter i, og bitene ble ristet i stykker. Men denne suppen viste seg å være svært populær blant barna. Vi døpte den «Barnas fiskesuppe», smiler forskeren.

Da forskerne etterpå reduserte ristehastigheten, gikk oppvarmingen nesten like fort uten at fiskebitene ble skadet.

Bedre produkter og nye konsepter

Forskerne har samarbeidet med bedriftene Orkla Foods, Smaken av Grimstad og Sandanger som testet produkter de allerede har i porteføljen sin. Mange av produktene scoret bedre på både smak, konsistens og næringsinnhold sammenlignet med produkter som har vært gjennom en vanlig autoklav.

Et nytt konsept forskerne utviklet var å koke grøt i autoklaven. Da kan man slå to fluer i ett smekk og både koke grøten og drepe bakterier samtidig. Det samme ble også gjort med godt hell med surkål.

– Den nye teknologien inspirerer til utvikling av helt nye konsepter, men gir også mulighet til å gi et løft til matvarer som tidligere ikke har vært aktuelle å sterilisere. For eksempel kan vi tenke oss en renessanse for hermetiske epler og plommer, sier Skipnes.

Sparer tid, energi og plass

Shaka-metoden gjør også at produksjonsprosessen går raskere. Tiden det tar å sterilisere matvaren er kortet ned med mellom 60 og 93 prosent, avhengig av hvilken matvare. En raskere prosess betyr at matprodusenten også sparer energi, og kan klare seg med mindre lagringsplass.

– Vi får en mye mer kontinuerlig produksjon og mer intensiv arealutnyttelse, sier Skipnes.

Med store fordeler både i kvalitet og produksjon, er det dermed et betimelig spørsmål hvorfor ingen norske matproduksjonsbedrifter foreløpig har tatt i bruk Shaka-teknologien.

Dokumentert sikkerhet

Flere bedrifter har ventet på dokumentasjon på hvor sikker metoden er med tanke på å eliminere farlige bakterier.

Stipendiat Baris Ates har gjennom sitt doktorgradsarbeid jobbet med saken de siste årene. Gjennom flere eksperiment tilsatte han Listeria og andre farlige bakterier i fiskesuppe. Etter Shaka-behandlingen var suppen like trygg som supper som ikke hadde fått disse bakteriene tilsatt.

Hans arbeid har nå dokumentert at de samme metodene for å beregne hvordan matvarer blir trygge i vanlig autoklav også fungerer for Shaka-autoklaven.

Fortsatt på gjerdet

En Shaka-autoklav er en stor investering som vil være krevende og til dels uaktuelt for små matprodusenter. Større matprodusenter har andre hensyn å ta.

Smaken av Grimstad var en av bedriftene som testet produktene sine hos Nofima. Innkjøpsleder Ole Bjerkås er usikker på om dette er fremtidens teknologi.

– Shaka-autoklavene er mindre enn de vanlige, så vi får tatt unna færre produkter om gangen. Og det er selvsagt også et prisspørsmål. Våre nye eiere har bestemt at vi skal satse på vanlige autoklaver. Og ettersom våre produkter fikk middels gode resultater etter lagring, ser vi ikke den helt store fordelen, sier Bjerkås.

Orkla Foods Norge opplevde at Shaka-behandling minimerer eller helt unngår den brune brennekanten som ofte kan sees i bunnen av hermetikkbokser. Andre produkter som lett klumper seg sammen, fikk en jevnere konsistens.

– Flere av produktene som ble testet fikk tydelig mer ferskhetpreg med bevegelse inne i autoklaven. Men siden noen råvarer ikke tåler så godt bevegelsen, kan vi ikke bruke en slik autoklav på alle produktene våre. Da bør vi i tilfelle ha flere autoklavteknologier for å kunne produsere et vidt spekter av produkter, sier Mona Storødegård, produktutvikler i Orkla Foods.

Selv om produksjon av mange forskjellige produkter kan være til hinder for å investere i utstyret, er Storødegård optimistisk på vegne av Shaka-teknologien.

– Jeg tror at en mer skånsom behandling av matvarer blir betydelig viktigere for forbrukerne i fremtiden. Shaka-behandling av produkter kan være en metode for å imøtekomme dette.

– Vi mener at produkter laget med Shaka-teknologi vil kunne få et løft i kvaliteten og gi forbrukerne mat med større ferskhetspreg, slik at de får en enda bedre matopplevelse, sier hun.

Inn i krystallkula

I Nofima jobber forskerne videre for å teste, dokumentere og utvikle kunnskap om Shaka-teknologi og hvordan den kan forbedre matvarer. Om noen av disse kommer i butikkhyllene, gjenstår å se.

– Ett mulig scenario er at et stort selskap lanserer en serie helt nye produkter som ingen har sett maken til. Dette vil kanskje få andre matprodusenter på glid, sier Nofima-forsker Dagbjørg Skipnes.

– En annen mulighet er at utenlandske produsenter kommer på markedet med sine produkter som er behandlet på denne måten. Det er flere Shaka-autoklaver hos både franske og amerikanske produsenter.

Vinterstress og overvintringsskader er et stort problem i golfgreenen.

Graset i en golfgreen klippes veldig kort seks–sju ganger i uka gjennom sesongen. Ned til 3,5 millimeter er vanlig. I tillegg er greener bygget på næringsfattig sandjord.

– Alt dette gir plantene en stresset situasjon, og de er spesielt sårbare på høsten, forteller forsker Wendy Waalen i Bioforsk.

Da skal plantene nemlig samle opplagsnæring og starte herdingsprosessen for å klare seg gjennom vinteren.   

Vinterskader gir tap

Vinterskader kan fort utgjøre flere hundre tusen kroner i tapte inntekter og kostnader til reparasjon av greenene. I gjennomsnitt er kostnaden av slike vinterskader i Skandinavia cirka 300 000 kroner, viser en tidligere undersøkelse.  

– Man kan kjøpe nytt greengress på rull fra Østerrike, men det er dyrt. Derfor må de fleste golfbaner reparere vinterskadene ved å så på nytt i den døde gressmatta. Vinterskader vil derfor gi ekstra arbeid, kostnader og mindre spilletid.  

Det er mange faktorer som påvirker hvordan plantene takler vinteren, påpeker Waalen.  Hun er en del av Bioforsk Turfgrass Research Group, som nå undersøker hvordan golfgreener og grøntanlegg kan takle vinteren bedre.

I et forskningsprosjekt vil de finne ut hvordan svovel, nitrogen samt lysforhold påvirker grasets evne til å tåle vinterstress med frost, isdekke og snømugg.  Ut fra resultatene vil de også utarbeide anbefalinger for optimal høstgjødsling av gras under ulike lysforhold og i ulike klimasoner i Skandinavia. 

Optimal gjødsling

– Det er uenighet om hva som er riktig gjødsling på høsten, sier Waalen.

For mye gjødsling gir vekst og næringstap, men samtidig kan riktige mengder med nitrogen og svovel være spesielt viktig for gras på næringsfattige sandgreener.  

Nitrogen gir plantevekst, men sterk vekst utover høsten vil svekke plantenes evne til å tåle lavere temperaturer. Samtidig trenger plantene næring for å lade opp til vinteren.

• Les også: Hundekvein best for greenen

– Selv om plantene har avsluttet veksten, foregår det fortsatt mange prosesser som krever energi.   Plantene bygger opp lagringskarbohydrater, proteiner og fettsyrer, som er viktige for å overleve vinteren, sier Waalen.

En hypotese er at vinterherdingen i golfgreener, spesielt på næringsfattig sandjord, blir hemmet på grunn av mangel på nitrogen.

Snømugg

Samtidig er sammenhengen mellom svovel og soppvekst gammel kunnskap. I 1800-tallets Frankrike ble svovel sprøytet på druene for å hindre sopp. I prosjektet skal det undersøkes om svovelgjødsling kan redusere soppvekst, og dermed redusere behovet for å bruke soppdrepende middel.

– Snømugg er en viktig faktor for vinterstress. Den trives under snødekke, men hemmes av lav temperatur. Derfor er barfrost gunstig i forhold til snømugg, sier Waalen.

Snømugg er en samlebetegnelse på sopper som angriper gras og korn om vinteren. Angrep av sopp kan gi flekker eller større flater med dødt gras.

Waalen poengterer at snømugg ikke må forveksles med isbrann. Det er den største utfordringen på mange golfbaner, og skyldes vekslende mildvær og frost, slik at smeltevann fryser til is og skader graset.

Lys og skygge

Forskerne har etablert to forsøksfelt på golfgreener. I gjødslingsforsøket tilføres ulik mengde nitrogen og svovel de to gressartene tunrapp og krypkvein.

Et av forsøkene ligger på et lysimeteranlegg ved Bioforsk Landvik slik at nitrogenlekkasje kan måles. Det andre forsøket går på hvordan lys og skygge påvirker herdingen.

– Høst gir lavere sol og mer skygge. Vi vet at skygge om høsten er gunstig for soppveksten, men mindre om hvordan det påvirker herdingen i plantene. Vi vil derfor sammenligne gras som ligger i skygge med gras i fullt solskinn, sier Waalen.

Fra disse forsøkene blir det tatt inn prøver til laboratoriet på forskjellige tidspunkter gjennom vinteren å teste og måle plantenes evne til å motstå frysing, anaerobe forhold og rosa snømugg. Resultatene får vi i etter prosjektet avsluttes i 2017.

Rundt 15 prosent av alle barn rammes av atopisk eksem, anslår Astma- og allergiforbundet. Mange med atopisk eksem får god hjelp av fuktighetskremer og salver med kortison. Men hos noen lar ikke eksemet seg knekke.

I slike tilfeller kan det bli aktuelt med kortisontabletter eller annen behandling som virker i hele kroppen. Det kan ofte være effektivt. Men slik behandling kan også ha uheldige bivirkninger, spesielt hos barn.

Nå mener imidlertid amerikanske forskere at våtbandasjer i mange tilfeller kan brukes i stedet.

Våtbandasjer

Metoden er alt annet enn høyteknologisk:

Først bader du og smører huden med et tynt lag kortisonsalve og så med masse fuktighetskrem. Så dekker du området med en fuktig bandasje innerst og en tørr bandasje ytterst og lar det hele sitte på i noen timer, for eksempel over natta.

Metoden brukes både i Norge og i andre land. Mange har gode erfaringer, men det finnes lite forskning på hvor effektiv behandlinga faktisk er. Nylig publiserte imidlertid Noreen Heer Nicol fra University of Colorado og kollegaene hennes resultatene fra den hittil største studien av våtbandasjer.

De var svært positive.

Barn med vanskelig eksem

Forskerteamet hadde fått tak i 72 barn i alderen 6 måneder til 12 år, med vanskelig eksem. Disse ungene hadde vært igjennom flere typer behandling, inkludert kortisontabletter, uten at det hadde lyktes leger og foreldre å få bukt med problemene.

Så gikk forskerne i gang med fem til ti dagers kurs og behandling med våtbandasjer. (Se detaljer i faktaboksen.)

Plagene til de små pasientene ble målt etter SCORAD – et system for å vurdere hvor alvorlig eksemet er. De hardest rammede skårer over 50 i dette systemet, mens de med moderat eksem ligger mellom 25 og 49. Mild eksem gir mindre enn 24.

Dramatisk bedring

- Da disse barna ankom, skåret de gjennomsnittlig rett rundt 50, så de var alvorlige tilfeller. Da de dro, var gjennomsnittsskåren på mindre enn 15, sier Mark Boguniewicz fra National Jewish Health i en pressemelding. Han er en av forskerne bak undersøkelsen.

- En slik forbedring på så kort tid var svært, svært dramatisk.

Det så i tillegg ut til at behandlinga hadde langsiktig virkning. En måned etterpå var barna fortsatt mye bedre i huden.

- Ikke overraskende

Jan-Øivind Holm, overlege ved Seksjon for hudsykdommer ved Oslo Universitetssykehus, synes ikke resultatene er overraskende.

-Vi har god erfaring med metoden og vi vet at en gjenoppretting av fuktigheten i det ytterste hudlaget gjør at betennelsesprosessene dempes, skriver han i en epost til forskning.no.

Samtidig mener han at den nye forskningen er en god påminnelse.

- Vi må ikke glemme viktigheten av gode lokalbehandlinger, i en tid hvor behandling med tabletter og sprøyter stadig får større plass, også ved hudsykdommer.

Lokalbehandling betyr at man behandler bare huden, i stedet for å velge kortisontabletter eller andre alternativer som virker i hele kroppen. 

Både Holm og forskerne bak den amerikanske forskningen understreker at hudens evne til å fungere som en barriere spiller en viktig rolle i atopisk eksem.

Gjenoppretter hudbarrieren

Huden skal virke som en barriere som holder fuktigheten inne og støv og fremmede stoffer ute.

De siste åras forskning peker mot at huden til mennesker med eksem ikke klarer denne jobben så godt som den skal. I stedet lekker den. Fuktighet ut og uønskede stoffer inn. Dette gir betennelsen i huden som vi kjenner som eksem.

- En tørr hud har dårlig barriere, og blir en trigger for inflammasjon i vevet, skriver Holm.

Men våtbandasjene hjelper nettopp betent eksemhud med å gjenopprette barrieren.

Holm sier behandlingsformen brukes aktivt ved hans seksjon. Men han understreker at det er flere faktorer som påvirker hvilken type behandling man velger.

- Det er ikke bare et spørsmål om dokumentert effekt, men også ressursbruk og pasienters bekvemmelighet.  Når det gjelder behandling av hudsykdommer, der pasienter har omfattende utslett og kløe, så vil de individuelle preferanser veie tungt.

Boguniewicz fra National Jewish Health advarer også mot å sette i gang behandling med våtbandasjer på egen hånd.

Han mener helsepersonell må være med, både på å avgjøre om dette kan være en nyttig behandling og å gi opplæring i metoden.

Referanse:

N. H. Nicol, M. Boguniewicz, M. Strand & M. D. Klinnert, Wet Wrap Therapy in Children with Moderate to Severe Atopic Dermatitis in a Multidisciplinary Treatment Program, Journal of Allergy and Clinical Immunology: In Practice, vol. 2, nr. 4, s. 400-406

Biter av gamle satellitter, raketter og annet romskrot skaper store problemer for romfartsorganisasjonene. Nå skal det samarbeides for å få bedre oversikt.

Romsøppel er en trussel for romfarten. Hundretusenvis av små og store rester fra menneskelig aktivitet i rommet går i bane rundt jorden.

Det er svært viktig å overvåke dette søppelet. Hvis vi ikke vet hvor søppelet er, kan en bit krasje inn i en annen satellitt, et romfartøy eller den internasjonale romstasjonen. Da kan hundrevis av millioner kroner forsvinne rett ut av vinduet på grunn av noe uheldig plassert søppel.

I verste fall kan astronauter miste livet på grunn av romsøppel, og forskere vurderer om søppelet kan fjernes.

Den europeiske romfartsorganisasjonen ESA har også rapportert at romfartøyene må styre unna romsøppel oftere enn før. Nå gjør de fire til seks slike manøvre i året, og antallet stiger.

Nå har ESA og U.S. Strategic Command undertegnet en samarbeidsavtale om å utveksle informasjon om romsøppel. U.S. Strategic Command (STRATCOM) har ansvaret for USAs militære affærer i verdensrommet.

Forskjellige baner

ESA selv mener naturlig nok at denne samarbeidsavtalen vil gjøre det lettere å unngå framtidige kollisjoner.

– Vi får mer informasjon om den lave jordbanen, et område med svært mye skrot. Vi kommer også til å ha flere operasjoner i dette området, sier Jean-Jacques Dordain, direktør i ESA, i en pressemelding.

ESA er veldig opptatt av å få raske svar når de spør om informasjon.

– Det kan være svært knapt med tid i noen scenarioer. Hvis en oppskytning går i lavere bane enn planlagt eller vi plutselig mister kontakten, må vi gjennom færre formaliteter og kan få dataen vi trenger på kortere tid.

Romstasjonen måtte flytte på seg

Den 27. oktober, bare noen dager siden, måtte Den internasjonale romstasjonen gjøre en manøver for å unnslippe romsøppel.

Ved å bruke litt skyvekraft fra romfartøyet Georges Lemaître ATV, ble hele ISS’ masse på 450 tonn dyttet noen meter for å gjøre en ørliten baneendring, og dermed unngå romsøppelet.

Skrekkscenariet er en prosess som kalles Kessler-syndromet. Denne effekten ble blant annet dramatisert i filmen Gravity fra 2013. Hvis litt romskrot krasjer inn i annet romskrot, kan dette starte en kjedereaksjon som sprer ødeleggende biter i mage retninger.

En slik kjedereaksjon ville gjort det vanskelig å bruke noen av jordbanehøydene, siden banene ville vært stappfulle av romsøppel. 

Referanser:

ESA – ATV-5 pushes Station away from space debris

ESA – Steering ESA satellites clear of space debris

Et nytt forskningsprosjekt, drevet fra Aarhus Universitet og Syddansk Universitet, setter fokus på grove grønnsaker, som brokkoli, kål og rotgrønnsaker.

Doktorgradsstudent Tove Kjær Beck er en av de som har undersøkt hvem som spiser hva. Formålet er å forbedre fremtidige kampanjer.

Undersøkelsen hennes viser en tendens:

– De fleste tilhører den gruppen som spiser færrest grønnsaker. Det kan bli et helseproblem, sier Beck.

Motiveres ikke av mat

Tove Kjær Beck spurte 1000 tilfeldig utvalgte dansker i alderen 18 til 75 år om grønnsaksvanene deres. Hun deler folk inn i fire grupper.

• De motiverte: Denne gruppen spiser mange typer kål og rotfrukter, og tilbereder dem på mange forskjellige måter. Gruppen er opptatt av mat og bruker over én time om dagen på å tilberede middagen. Helse er ikke altavgjørende, men smaken er i fokus. Det er spesielt eldre som tilhører denne kategorien.
• Rødbete-gruppen: Spiser ikke mange grove grønnsaker, men mye syltede rødbeter, persillerot og hvitkål. Gruppen er drevet av gamle mattradisjoner som de har med seg fra barndommen. Det er spesielt menn over 70 år, som ofte dyrker grønnsaker selv, som tilhører denne gruppen. De tilbereder ofte maten på samme måte hver gang.
• Gulrot-gruppen: Spiser mye gulrøtter, siden det er en veldig vanlig og tilgjengelig grønnsak. De spiser ikke så mange grove grønnsaker, men er drevet av en sunn livsstil. Gruppen er veldig fysisk aktiv. Det er som regel kvinner i alderen 30–50, med kjernefamilie, ofte med høyere utdannelse enn gjennomsnittet. Bruker ikke så lang tid på kjøkkenet.
• De umotiverte: Denne gruppen spiser færrest grønnsaker og unngår dem på grunn av smaken. De bruker høyst 15–30 minutter på å tilberede middagen, som ofte består av ferdigretter. Det er som regel unge menn, og mange røyker. De som står uten arbeid, tilhører ofte denne gruppen.

Resultatene viste imidlertid en klar overrepresentasjon i noen grupper, for eksempel unge menn i kategorien de umotiverte.

– Omkring 45 prosent tilhørte denne gruppen. Dette er den nye generasjonen, som ikke er drevet av tradisjoner. De vet ikke hvordan de skal tilberede maten, sier Beck.

– Det handler ikke om penger, for gruppene bruker like mye på mat. «De umotiverte» spiser lite grønnsaker fordi de ikke liker dem, sier hun.

Vet ikke at de er usunne

Tove Kjær Beck påpeker at det kan bli vanskelig å få gruppen med de umotiverte til å spise sunnere. Problemet er at de ikke vet at de spiser usunt.

– 25 prosent mente de spiste nok grønnsaker. Det gjør det vanskelig å kommunisere med denne målgruppen, sier hun.

Hun mener at situasjonen ikke har oppstått tilfeldig. Foreldrene har hatt stor innflytelse på denne gruppen.

– Foreldrene tilhører ofte samme gruppe, og foreldrenes matvaner er viktige, sier hun.

Beck foreslår at man bør endre på ferdigrettene. Produsentene kunne legge til flere grønnsaker, for eksempel på ferdiglagede pizzaer, foreslår hun.

Forskningsformidling er et populært tema. «Alle» har populærvitenskapelig forskningsformidling på agendaen; det være seg forskere, journalister, informasjonsmedarbeidere, Norsk Forskningsråd eller NRK. Forleden så jeg for eksempel et svært så opplysende program som heter «Folkeopplysningen» på NRK, der troverdigheten til legemiddelforskning ble satt i tvil ved hjelp av grønne og røde permer (problemet er at legemiddelindustrien skjuler de røde permene). I doktorgradsutdanningen ved det Medisinske fakultet på Universitetet i Oslo har det kommet et eget doktorgradskurs der hensikten er å gjøre oss doktorgradsstudenter flinkere til å formidle forskningen vår til folk flest – både muntlig og skriftlig. «Alle» skal kunne forstå det vi forsker på – «alle» bør få vite om det.

Tradisjonen er at forskere formidler sin egen forskning til andre forskere på samme felt; det være seg i vitenskapelige tidsskrift som kun forskere leser eller på vitenskapelige konferanser hvor kun forskere deltar. Jeg tror mannen i gata ville steilet av oppgitthet eller stupt om i akutt kjedsomhet hvis han skulle deltatt på en slik konferanse (eller lest en forskningsartikkel for den del). På vitenskapelige konferanser er det vitenskapeligheten som er i fokus, noe som gjerne innebærer at forskere overgår hverandre i detaljer, nyanser og eventualiteter. For mannen i gata er det vanskelig å få tak i essensen i det som blir sagt, da den lett blir borte i forskernes streben etter å være nyansert og reflektert. Dette ønsker man altså å komme bort ifra ved å fokusere på populærvitenskapelig formidling. Her er idealene klarhet, forståelighet, relevans og hvorvidt det fenger.

Men saken har flere sider. Jeg har nå prøvd meg flere ganger på populærvitenskapelig formidling. For ett år siden var jeg deltager i Forsker Grand Prix der jeg fikk fire minutter til å snakke om hva jeg forsker på. Det er fantastisk lite tid til å snakke om et tema som jeg har brukt år på å sette meg inn i.

I år – på Forskningsdagene – deltok jeg på «Forsker på scenen» og fikk da ti minutter; et helt hav av tid i forhold til fire minutter, men allikevel lite å presse tre år inn på. Det er flere eksempler, men det holder. Populærvitenskapelig formidling kan være veldig gøy; fordi jeg får oppmerksomhet om det forskningstemaet jeg brenner for; og det er en vanskelig men fornuftig øvelse å koke ned materialet sitt til essensen; til en tykk, smakfull kraft. Den er det lettere for folk flest å smake enn en stor vandig suppe. Populærvitenskapelig formidling kan også hjelpe en selv som forsker til å forstå hva som er ens viktigste budskap: det har i alle fall jeg opplevd. Ting blir klarere når det gjøres enklere. Men, jeg lurer på om en del populærvitenskapelig formidling kan komme til å forenkle og popularisere forskningen så mye at den fremstår som banal: Kanskje folk får inntrykk av at dette var da unødvendig forskning? Dette visste vi fra før. Hvorfor er det så viktig å forske på dette da? Osv.

Jeg har vært på en ny finale i Forsker Grand Prix; denne gang som tilhører. Ti lovende doktorgradsstudenter har på en original og til dels genial måte lagt frem sin forskning på fire minutter for at mannen i gata skal forstå. Jeg føler meg inspirert og opplyst. Men jeg er samtidig litt oppgitt for jeg lurer på hvor grensen går for populistisk formidling. I konkurransen om å overgå hverandre med effekter og originale påfunn kan slik forskningsformidling komme til å smake mer av showbusiness enn forskningsformidling. Forstå meg riktig; forskningsformidling trenger ikke være tørt og kjedelig, men det trenger, og bør ikke, være ren underholdning. Hvorfor forsker vi egentlig? Det er i hvert fall ikke for å underholde. Vi forsker som regel for å løse et seriøst problem, og det er sjeldent morsomt. Jeg forsker for eksempel på eldreomsorg og på helsepersonells store utfordringer med å tilby den rette kompetansen til våre syke eldre. Hvor morsomt kan du egentlig gjøre det? Det er mange med meg som sliter med å nå opp i kampen om å bli hørt – om å få sin viktige forskning fram – hvis det skal være så innmari morsomt – så underholdende for folk.

En annen side av saken er at populærvitenskapelig formidling ikke oppleves som helt stuerent. Som nevnt så er tradisjonen for forskningsformidling balanse og nøkternhet, gjennomsiktighet og etterprøvbarhet. De fleste forskere er oppdratt i denne tradisjonen og det er av disse forskerne vi nye læres opp. Flere med meg opplever da at vi ikke blir tatt seriøst når vi kommer med våre populærvitenskapelige presentasjoner. Det er liksom ikke ordentlig forskning. Det er lettbeint og man tar kjappe svinger. Ja, det gjør vi; vi har jo fått beskjed om det på kurs i populærvitenskapelig formidling; et kurs som ble holdt av en informasjonsmedarbeider med utdanning i media og kommunikasjon (eller noe sånt). Jeg opplever at det er kulturkræsj mellom den tradisjonelle vitenskapelige tradisjonen som hviler som en bibelsk rettesnor i etablerte forskere og en moderne informasjonskultur der alt skal selges.

Så hva er konklusjonen? Den er tvetydig….(uff, dette ble litt for vanskelig å formidle). På den ene siden er fokus på populærvitenskapelig formidling en stor mulighet for forskere for å skape interesse og engasjement blant folk flest for forskning generelt og sitt tema spesielt. Det er dette som er «hypen» nå, og det er bare å hive seg på, ellers så seiler en akterut. På den andre siden synes jeg formidlingen må være seriøs, og ikke ta av i forhold til x-factor eller idol-nykker. Jeg kjente jeg krympet meg på stolen når den ene dommeren på Forsker Grand Prix stadig komplimenterte deltagerne i forhold til hvor pene de var, hvor fine kjoler de hadde osv. Det har da ingen ting med saken å gjøre!