Helt siden spillet Death Race kom ut i 1976 har forskere lett etter sammenhenger mellom dataspill og vold. Det som i dette spillet var pixlete monstre man kunne kjøre over, er i dag ikke i nærheten så realistisk som fiendtlige og uskyldige figurer som meies ned i nyere spill, fra serier som Grand Theft Auto (GTA).

I en ny studie har amerikanske forskere funnet at opplevelsen av å være med i spillet – i møtet med spillfigurer og vold i 3D – gjør deg aggressiv og sinna. De undersøkte hvordan man blir påvirket av vold i spill og sjekket om størelsen på skjermen og 3D-briller hadde noe å si.

Les også: Voldelige dataspill frikjennes av forskere

Nyteknologi øker spillets realisme

Forskerne ved Ohio State University fant at de som hadde spilt voldelige spill i 3D viste flere tegn på sinne etterpå, sammenlignet med de som spilte i tradisjonelt 2D. De som hadde spilt på en vanlig skjerm opplevde ikke at de var særlig påvirket av volden.

Funnene ble nylig lagt frem under konferansen Science Writers 2014 New Horizons av forsker Brad Bushman, professor i kommunikasjon og psykologi ved Ohio State University i USA.

Bushman sier at man blir lettere sinna når man spiller med 3D-briller.

- Ettersom teknologien i videospill har blitt bedre, har volden sterkere effekt på spillerne, sier Bushman i en pressemelding.

Bowling eller massedrap

I studien deltok 194 studenter, hvorav én tredjedel var kvinner. Alle spilte spillet GTA IV i 15 minutter. Halvparten ble instruert om å spille voldsomt og drepe så mange spillfigurer som mulig, mens resten skulle spille harmløst, og blant annet gå på bowling i spillet.

Studentene spilte enten på 17-tommers 2D-skjerm, 96-tommers 2D-skjerm eller 96-tommers tredimensjonal skjerm, iført passende 3D-briller. Etter spillrunden fikk elevene 34 adjektiver til å beskrive sitt humør. Sint, irritert og rasende var blant dem. De ble også stilt en rekke spørsmål om hvorvidt de følte de virkelig var i spillverdenen, og hvor mye de følte spillfigurene var ekte.

Spillvold avler dårlig samvittighet

En annen amerikansk studie, fra tidligere i år, viste også hvordan spillere påvirkes, og hvordan moralen deres utfordres. I den studien skulle en gruppe spille som terrorister og uberettiget meie ned uskyldige mennesker, mens den andre skulle som FN-soldater befri fanger i en leir.

Forskerne antok at forsøkspersonene som spilte som terrorister ville bli mer sensitive og tenke moral, slik man gjør ellers i dagliglivet. 

De som spilte som terrorister rapporterte at de fikk dårlig samvittighet av å drepe uskyldige mennesker. 

– En amerikaner som spiller som terrorist vil sannsynligvis se på sine voldelige og urettferdige handlinger som mer umoralske enn hvis han gjør de samme handlingene som en fredssoldat fra FN, sier Matthew Grizzard ved Universitetet i Buffalo.

Forskerne farges av ikke å forstå

Den danske spillforskeren Lars Konzack har tidligere uttalt at mye forskning på sammenhenger mellom spill-vold og virkelig vold er farget av forskeres angst for et medium de ikke forstår.

Spillforskeren avviser at spillere ikke klarer å skille mellom spill og virkelighet.

- Det er det ikke dokumentasjon for, og tanken virker svært naiv når man tenker på at den første gangen ble fremsatt i 1976, da dataspill besto av prikker på en skjerm, sier den danske spillforskern Konzack.

Det er ikke bare forskere som sier man ikke blir påvirket av spillvold. Det foreligger vid debatt om temaet, og Brad Bushman har selv fått kjeft av hardbarka spillentusiaster. På Twitter skriver Bushan:

- En spillentusiast sa nylig dette om min forskning: “De som som tror spilling forårsaker agressivitet burde skytes!”

I den nye studien opplevde de som fikk beskjed om å være voldelige i GTA, som også spilte med 3D-briller, at de ble sintere enn 2D-gamerene. De vodlelige 3D-spillerne opplevde at de ble dobbelt så sinte som de voldelige 2D-spillerne.

I dag finnes det mange fuglearter som kan herme etter lyder og menneskeord. Men hvorfor er det slik at noen fugler klarer å forme ord og lyder, mens andre kun holder seg til sin egen fuglekvitring? 

De fleste paleontologer – forskere som studerer fortidens livsformer – mener at fuglene stammer fra små rovdinosaurer. De første fuglene er funnet fra 205-135 millioner år siden, og det har blitt observert mer enn 120 fellestrekk mellom rovdinosaurene og fuglene. Dette er trekk som ikke finnes hos noen andre dyr. 

Siden dinosaurtiden, har fuglene gjennomgått store forandringer. De har blitt bedre til å fly, halen har blitt kortere, armene og fingrene har vokst sammen, bakbeina har fått gripemulighet, knoklene har blitt mer hule, hjernen og brystbeinet er nå større, og munnen og tennene har forsvunnet til fordel for nebbet. 

Større hjerne og mer talent

Trond Amundsen, professor ved instituttet for biologi ved NTNU, poengterer at fuglenes sangevner henger sammen med fuglehjernens evolusjon. I forskningen sin undersøker Amundsen dyrenes atferd, deres familie-og kjønnsliv, og samspillet mellom disse. 

Fuglearter med en mer komplisert sang har generelt en større hjerne. Og evnen til å synge og herme er knyttet til bestemte deler av hjernen. Hos sangfuglene kan man finne noe som heter det høyere vokale senter. 

– Evnen til å herme er medfødt og utviklet gjennom evolusjon. Herming er læring, men noen fugler er flinkere enn andre. Mange som hermer plukker opp alt mulig rart, sier Amundsen til forskning.no. 

Amundsen legger til at det å herme kan være en enkel måte å utvide sitt sangrepertoar. Fuglene lærer seg som oftest lyder som ligner litt på de de har i repertoiret fra før av. Det betyr ikke at de lærer seg lyder som de allerede kan, men som de klarer å fremføre rent fysisk.

 – Det vi ikke riktig forstår er hvorfor noen arter er så mye flinkere til å herme enn andre, sier han.  

Informasjon, men ikke språk

Forskerne kaller fuglesang og andre fuglelyder for signaler – de forteller noe til mottakeren om den som synger, eller om hva som skjer rundt dem. 

– Vi vet at lydene brukes til å fortelle om farer, jage bort rivaler og sjekke opp parnere. Det er masse informasjon i fuglesangen, og vi har nok bare så vidt begynt å forstå hva de forteller til hverandre, forteller Amundsen. 

Han legger til: 

– Nå er det ikke så mange fugler som etterligner menneskeord. Det er mest papegøyer, til en viss grad enkelte kråkefugler, og kanskje noen til. Disse fuglene aner ikke at det er ord de sier, ettersom de ikke har noe begrep om språk og snakke i vår forstand, gjør de ikke. 

Fuglesangen læres gradvis

Petter Bøckman har ikke et svar på hvorfor noen fuglearter klarer å etterligne menneskeord og fraser. Han er zoolog ved det Naturhistoriske museet, og forteller at det i dag finnes mellom ni og ti tusen ulike fuglearter i verden. Snakkeferdighetene blant disse varierer fra art til art. Mens noen fugler er i stand til å herme etter enkelte få ord og lyder, har andre et godt språkøre og musikalsk talent.

– Når fugleungene klekkes, kan de ikke sin egen arts sang fullt ut, forteller Bøckman.

Hvor mye som er medfødt, varierer litt mellom arter. Generelt kan man si at det er mer læring hos de som har en mer avansert sang, logisk nok. Ganske likt et menneskebarn, må de derfor lære seg å kommunisere på den riktige måten.

Søker tilhørighet

De fleste fugler er sosiale dyr som søker samhørighet med flokken sin. De første leveukene består av uforståelige lyder, men etter hvert, lærer fuglene å etterligne sine foreldre og de dominerende fuglene i flokken. 

Mange papegøyer, men også andre fuglearter har av denne grunn utviklet ulike dialekter. Disse sosiale skapningene bruker sin særegne sang for å vise tilhørighet, advare andre fugler om territorialgrenser og snakke om hannens fortreffelighet, forteller Bøckman.

Dette kan være en forklaring på hvorfor tamme papegøyer og undulater begynner å herme etter menneskene. Dette gjelder særlig stemmen til eieren, som i fuglens øyne, er familiens dominerende leder. Disse fuglene hermer som oftest etter den frasen eller ordet de hører flest ganger  innenfor husets fire vegger, fordi de oppfatter lyden som karakteriserende for familien sin og dermed seg selv.

Intellektuelle skapninger

Generelt regner man papegøyer og særlig kråkefugler som smarte fugler.

Kråken har mye menneskelig over seg. De svarte fuglene er omtrent like kjappe til å løse bestemte oppgaver som åtteåringer.

De husker blant annet ansikter, er langsinte om du gjør noe fælt mot dem, og de er gode til å finne løsninger på sine hverdagslige problemer, for eksempel når det gjelder å få tak i mat. Kråkene er også flinke til å herme etter lyder, ord og fraser. 

Men også papegøyer er flinke til å lage og bruke redskaper.

– Nylig viste britiske forskere at en papegøyeart kan lære å lage og bruke et redskap til å få tak i mat. Det forskes en del på hva som skjer i hjernen til kråkefugler når de løser oppgaver, men det er mye vi fortsatt ikke vet, forklarer Trond Amundsen.

Hermer etter alle slags lyder

Mange av de artene som ikke hermer etter menneskelyder, kan på sin side, herme etter andre fugler og lyder. Trond Amundsen forteller at noen blåstruper kan etterligne en sauebjelle eller en togfløyte. Han forteller også at den australske lyrefuglen kan lage en nesten perfekt etterligning av motorsag hvis den bor i et område med skogdrift. Mens myrsangeren er kjent for sin fantastiske etterligning av andre fugler. På lydkuttet som er fra Ås i Akershus, kan du høre hvordan myrsangeren høres ut:

Smarte på sin egen måte

Selv mener Trond Amundsen at det er for lett å tenke at fugler er smarte hvis de er gode til å gjøre sånt som vi mennesker gjør – hvis de kan telle, gjengi ord eller bruke redskaper. Amundsen mener at disse egenskapene vanligvis ikke er viktige i et fugleliv. For han er fuglene smarte på sin egen måte.

– Det at en granmeis kan huske flere tusen gjemmesteder for mat er ganske smart. Fugletrekket og navigering er også veldig imponerende. Blåstrupene vi har studert reiser helt til India om vinteren, men finner tilbake til samme norske fjelldal og ofte samme lille åsrygg når våren kommer. Det synes jeg er ganske utrolig. Det er derfor ikke sikkert at vi blir så veldig kloke av å måle dem i forhold til det vi mennesker er flinke til.

Møkka til haren er om dagen bløt og fin og full av næring og vitaminer, i motsetning til nattbæsjen som er harde små kuler. Om haren ikke får spist dagmøkka, som produseres i blindtarmen, blir den underernært i løpet av kort tid.  

Den «norske» haren (Lepus timidus), eller nordharen som den også heter, er vanlig stort sett over hele landet. Den er imidlertid spesielt tilpasset et liv i karrige fjelltrakter og polare strøk.  Haren skifter farge på pelsen med årstidene, og er gråbrun om sommeren og snøhvit om vinteren.

På Jæren og andre steder på Vestlandet der det er lite eller ingen snø, blir harene ikke hvite men blågrå om vinteren (jærhare). En voksen hare kan bli opp til fem kilo og 60 cm lang. Den får 1–3 kull unger i året, og i hvert kull er det vanligvis 2–6 unger.

I tillegg til nordharen kan man, spesielt i Østfold, også treffe på arten sørhare (Lepus europaeus). Dette er en fremmed art, som i Norsk svarteliste 2012 er vurdert til å utgjøre svært høy økologisk risiko i norsk natur.

Sørharen hører egentlig hjemme i Sør- og Øst-Europa, og er i større grad knyttet til kulturlandskapet enn nordharen. Sørharen i Norge har spredt seg fra bestander i Sverige der den er satt ut.

Haren er et dyr det er knyttet adskillig overtro til. Det finnes mange forestillinger og sagn om trollharer, og i Norge og Europa forøvrig var det en utbredt tro på at kvinner som i løpet av svangerskapet så en hare ville føde unger med hareskår.

For øvrig nevner bibelen haren som et urent dyr, og noen steder i Norge var derfor ikke vanlig å spise hare i eldre tid.

Hvert år rømmer nærmere en halv million laks fra norske oppdrettsanlegg. Rømlingene utgjør en alvorlig trussel for de ville laksestammene. Flere tiår med målrettet avl har resultert i en kjøttrik og hurtigvoksende oppdrettslaks.

Den ville laksen er mer atletisk og på andre måter spesielt tilpasset livet i det fri. Disse egenskapene kan utvannes hvis den påvirkes for mye av rømt oppdrettslaks.

– Med steril oppdrettslaks unngår vi at rømt laks sprer genene sine. Men metoden er ikke uproblematisk, sier Florian Sambraus ved Havforskningsinstituttet.

– Steril laks er mer var for høye temperaturer og lavt oksygennivå og den mister lett appetitten hvis vannet er for varmt. Den er også mer utsatt for grå stær og deformiteter i ryggsøylen, forklarer doktorgradsstudenten.  

Fosfor gjorde susen

Havforskingsinstituttet har gjort forsøk med steril oppdrettslaks i en årrekke, og på forskingsstasjonen Matre i Masfjorden kommune er det produsert flere generasjoner med steril laks.

En del av de mannlige sterile laksene kan bli kjønnsmodne, men de produserer ikke levedyktig avkom. De resterende kaster ikke bort energi på å utvikle reproduksjonsorganer, men investerer alt i veksten.

– Skjelettet til laksen består i hovedsak av mineraler. I perioder med hurtig vekst er nivået av mineraler lavt, og det kan påvirke ryggsøylen negativt, forklarer Sambraus. 

– For å motvirke dette ga vi laksen fôr som var tilsatt ekstra fosfor; et mineral som styrker og stabiliserer skjelettet.

Diettforsøkene ga gode resultater. Laksen som hadde fått ekstra fosfor, hadde et høyere innhold av mineraler i ryggsøylen og færre misdannelser.

Den sterile oppdrettslaksen blir også lettere rammet av øyesykdommen grå stær. Sambraus og kollegaene undersøkte om kosttilskudd kan redusere også denne plagen.

– Vi delte ett år gammel laks i to grupper som fikk fôr som var tilsatt ekstra histidin, sier Sambraus.

Histidin er en såkalt essensiell aminosyre. Aminosyrer er byggesteiner i proteiner. Noen av disse produseres naturlig av dyr og mennesker, mens de essensielle må tilføres gjennom kosten.

– Etter fem måneder på denne dietten så vi en klar forbedring av grå stær hos den gruppen som fikk mest histidin, sier han.  

Riktig temperatur bidrar også

Forskerne så ytterligere fremgang hos laks som, i tillegg til kosttilskuddet, ble holdt i vann som hadde en temperatur på ti grader.

– Forsøkene viser at det er fullt mulig å redusere de uheldige konsekvensene av sterilisering. Vi ser at riktig temperatur og kosthold og en kombinasjon av disse to faktorene øker velferden til den enkelte sterile oppdrettslaksen.

– Det er også godt nytt for villaksen, sier Sambraus.

Mye gikk galt denne uken. På Vestlandet er oppryddingen i gang etter flomvannets herjinger. Litt lenger nord venter man fortsatt på fjellknausen som nektet å falle. På skytefeltet Wallops øst i Virginia lurer man fortsatt på hva som gikk galt da Antares-raketten med romfartøyet Cygnus slett ikke ville stige til værs. 

Og i skrivende stund kommer meldingen om at Virgin Galactic nettopp har hatt en meget stygg ulykke under prøveflyvning med sitt romfly SpaceShipTwo. Dessverre. 

Vi får håpe at ting går som planlagt når ESAs romsonde Rosetta skal sende sin lille landingsrobot Philae ned til kometen med det vanskelig navnet om halvannen uke … 

Global temperatur – 2014 på vei mot rekord

Også HadCRUT4 meldte om en rekordvarm september. Og nå ser det faktisk ut til at 2014 vil bli et rekordvarmt år på statistikkene fra både NOAA, Hadley og JMA. Nyeste verdi for ENSO-indeksen Nino3.4 er +0,57, og Southern Oscilliation Index ligger på -9. Begge deler indikerer at vi får en varm november, også. Oktober var helt sikkert temmelig varm, selv om noen offisiell verdi for global temperatur ikke foreligger enda.

Her er året 2014 så langt, illustert fra NOAA: 

Dagens artikkel

Det er så mange andre ting jeg gjerne skulle ha fortalt om, for eksempel disse artiklene: 

• “Toward a Consistent Reanalysis of the Climate System” (Dee et al., BAMS, Aug 2014).
• “A brief history of climate – the northern seas from the Last Glacial Maximum to global warming” (Eldevik et al., Quaternary Science Reviews, 2014).
• “Issues Related to the Use of One-dimensional Ocean-diffusion Models for Determining Climate Sensitivity” (Abraham et al., J Earth Sci Clim Change, 2014).

Men siden det er satellittene som er min kjepphest, så får jeg i dag nøye meg med å si noen ord om artikkelen “Relative contribution of ocean mass and deep steric changes to sea level rise between 1993 and 2013″ (Purkey, Johnson & Chambers), som nylig ble publisert i JGR: Oceans. Temaet der er noe vi har touchet innom ofte her på bloggen: Hvor mye av den observerte havnivåstigningen skyldes oppvarming av havet , og hvor mye skyldes tilførsel av mer vann til havet? 

Data fra både altimetersatellitter, havbøyer og tyngdefeltsatellitter inngår selvsagt i denne studien. Og kort fortalt, så er konklusjonen at bidaget til havnivået fra økt masse (mer vann) i havet er ca 1,5 mm/år. Dette svaret finner forfatterne både når de ser på tyngdefeltmålingene alene, og når de ser på observert havnivåøkning fratrukket bidraget fra observert oppvarming. Selvsagt er det variasjoner fra år til år, men i et perspektiv på et tiår eller to ser det ut til at man har klart å “lukke” dette regnskapet. Og forfatterne har et klart budskap om at det ikke holder bare å se på de øverste 700 meter av havet.  

Her hjemme

Og i Norge? Tittelforsvarer 2011 hadde en oktober som var ca 2 grader varmere enn normalen (for perioden 1961-1990). Det samme gjelder årets oktober. 2014 beholder dermed sitt store forsprang i kampen om å bli det varmeste året som er observert i Norge. 

2011 avsluttet sterkt, med november og desember henholdsvis 4,6 og 3,3 grader varmere enn normalen. Men selv om 2014 presterer på “normal-nivå” ut året, så blir det ny årsrekord for Norge. Såpass stort er forspranget etter at ti måneder er unnagjort.  

God helg. Håper vi slipper naturkatastrofer og raketteksplosjoner neste uke.  

Det er ikke noe nytt at velferdsdebatten dreier seg om plikter, frykt for misbruk og hvem som er de verdige trengende.

Men nå ser vi en tydelig dreining i de velferdspolitiske diskusjonene. Det legges mer vekt på økonomiske, sosiale og moralske insentiver, mer vekt på kontroll og det blir stilt større krav til den enkelte. Det strammes også til i offentlige ytelser.

Velferdsstaten leverer svært godt: Sysselsettingen har økt de siste 40 årene. Norge er et av de landene i verden med flest folk i arbeid og har en svært høy andel kvinner, eldre, innvandrere og folk med helseproblemer i arbeidsstokken.

Norge er også et av de landene som har flest lavt utdannede i arbeid. Vi har lite ledighet, lite lønnsforskjeller, lite fattigdom og inntektsulikhet, stort arbeidstilbud, stor fornyelsesevne, høy politisk legitimitet og stor fordelingsvilje.

Og likestillingen er både et resultat av, og en forutsetning for, velferdsmodellen.

Reformer i kø

På 2000-tallet har det blitt lagt enda sterkere vekt på arbeid, og velferdsreformene står i kø, som for eksempel NAV- reformen med kvalifiseringsprogram, introduksjonsprogram og arbeidsavklaringspenger, pensjonsreformen og samhandlingsreformen.

Det blir i dag lagt mer vekt på kontroll, og kravene til den enkelte strammes til.

Mange utfordringer

Ja, velferdsmodellen har flere utfordringer når det gjelder trygd, behovet for arbeidskraft, forventet utgiftsøkning og færre til å tjene inn. Fortsatt trenger vi systemer som kan ivareta sliterne samtidig som arbeid belønnes, å hindre framveksten av en ny underklasse i vårt flerkulturelle samfunn og å bevare et solidarisk samfunn uten fattigdom og med lite sosial ulikhet.

Men, hvilken nytte kan det ha å kutte i uførepensjon eller å presse syke ut i arbeid i enda større grad nå?

Forskning viser at sjenerøse velferdsordninger ikke gjør at folk lar være å jobbe, og det fører ikke til synkende arbeidsmotivasjon. Folk i sjenerøse velferdsstater viser også mer positive holdninger til å jobbe enn tilfelle er i andre land.

Hjelper det med reformer?

Hjelper det med reformer, økonomiske insentiver og aktivitetskrav når både produksjons- og konkurranseforhold på arbeidsmarkedet gjør det vanskelig for de med lav produktivitet å få innpass? Eller når arbeidsgivere rett og slett sier nei?

Det er de syke, de med helserelaterte ytelser og langtidsmottakerne av økonomisk sosialhjelp som dagens arbeidsmarkedet ikke har behov for og som arbeidsgiverne ikke vil ha.

Og det er de samme gruppene som utsettes for kraftig insentivbruk og innstramninger i offentlige ytelser.

Det er svært uheldig hvis folk blir skremt fra å søke offentlig hjelp. Det kan føre til nye og flere sosiale problemer hvis folk med reelle behov enten må få hjelp fra familien og venner eller leve i fattigdom.

Et viktig poeng med velferdsstaten har alltid vært å sikre individets selvstendighet. Går utvikling i retning av at færre søker hjelp vil dette fundamentet trues.

Se til Sverige

I velferdspolitiske debatter blir vi stadig bedt om å se til Sverige. De har kuttet i trygdeytelsene, og andelen mennesker i «utenforskapet» har gått ned. Men, er det bra når svenskene de siste åtte åra, med høyrestyre, har finansiert skattekutt til de rike med velferdskutt til de svakeste?

Svensk statistikk fra 2012 viser at 140 000 svensker i arbeidsfør alder står helt uten registrert inntekt, studerer ikke og mottar heller ingen form for offentlig støtte – altså finnes det nå en stor gruppe som er enda mer utenfor enn dem som regnes i utenforskapet.

Det er ikke velferdsordningene som undergraver velferdsstaten.

Velferdsordningene er rettigheter som anerkjenner at man skal være innenfor samfunnet uansett om man er frisk eller syk, i jobb eller ikke. Det som truer velferdsstaten er mistenkeliggjøringen av mennesker som får offentlige ytelser og beskriver ungdom som navere, at sykefravær skyldes latskap og at uføre mangler arbeidsmoral.

Truer den gode viljen

Det kan true velferdsstaten hvis universelle velferdsordninger for alle erstattes av behovsprøvde ordninger for de få. Vi må ikke risikere at viljen til å betale for fellesgodene forsvinner. Det kan øke sannsynligheten for at skattebetalere med god inntekt får gode grunner til å melde seg ut av fellesskapet og heller satse på private ordninger.

Det som truer velferdsstaten er medias omtale av «kraftig økning i sykefravær og antall uføre ». Da er det ikke rart at det finnes høy aksept for endring og kutt i velferdspolitikken.

Tross svakheter i velferdsmodellen er resultatene gode.

Det viktigste er kanskje ikke debatten om velferdsordningene, men det at velferdsstaten bidrar til en jevnere fordeling av verdiskapning og makt og mellom ulike sosial lag, menneskesynet som ligger til grunn og holdningene hele velferdssystemet er basert på: tillit, likeverd og fellesskap.

Økonomi og forskningspolitikk

173 millioner kroner til kreftforskning

De første av 109 forskere har fått tildelt midler til sine forskningsprosjekter fra Kreftforeningen.

Kreftforeningen

Regjeringa kuttar ut bistandsland: Må seia nei til helsestudent frå Gambia

Helsestudentar frå Gambia får ikkje lenger pengar til å studera i Noreg. – Eg blir arg og irritert, seier medisinprofessor Johanne Sundby, som fryktar at eit 22 år langt samarbeid om helseforsking kan ta slutt.

Uniforum

Over og ut for likestillingsprisen

Regjeringen vil ikke lenger premiere likestillingsarbeid i akademia. 

Forskerforum

NMBU-rektor etterlyser nye virkemidler for likestilling

Det er synd at likestillingsprisen nå fjernes, mener NMBU-rektor. Hun etterlyser nye virkemidler som kan erstatte den.

NMBU

Lønnsom transportforskning går løs på ti nye år

“Grønn bølge” for lastebiler om natten, kø-prising av tog og smarte godsvarer som finner ruten sin selv. Resultatet av åtte års transportforskning i Smartrans ble denne uken levert samferdselsminister Solvik-Olsen. Forskningsrådet lanserer nå et nytt tiårig transportforskningsprogram.

Forskningsrådet

Norske forskere må søke både i EU og USA

Forskningsrådet stimulerer til samarbeid med fremragende miljøer på begge kontinenter og anbefaler å søke både USAs føderale programmer og Horisont 2020.

Forskningsrådet

Endringer ved neste utlysning av SFF

Ny utlysning av sentre for fremragende forskning – SFF – er planlagt senhøsten 2015. Forskningsrådet har justert måten søknadene vil bli vurdert på i første trinn i søknadsbehandlingen. Også målene for SFF-ordningen er oppdatert.

Forskningsrådet

–  Modig og konkret langtidsplan for forskning og høyere utdanning

Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning får skryt for forpliktende opptrapping. – Men den svarer ikke på sektorens behov, mener forskerne.

Forskerforum

––––––––––––––—

Sammenslåinger

UiO vil underlegga seg Simula og Universitetssenteret på Kjeller

Simulasenteret på Fornebu og Universitetssenteret på Kjeller kan bli slått saman med Universitetet i Oslo. Simula går imot, medan senteret på Kjeller er avventande.

Uniforum

– For mye er for uklart til å fatte fusjonsvedtak nå

Rektor Gunnar Bovim har ingen klar fusjonsanbefaling til NTNUs styre. Til det henger for mange ubesvarte spørsmål i lufta, mener han.

Universitetsavisa

–  Uheldig at Sintef-direktøren er så avvisende til sammenslåing

Styremedlem i NTNU, Bjarne Foss, mener Sintef-direktør Unni Steinsmo har en uheldig holdning til debatten om NTNU og Sintef skal slås sammen.

Universitetsavisa

––––––––––––––—

Diverse

UiO-ledere må pålegge de ansatte å skrive nynorsk

– Målbruk er først og fremst et lederansvar, understreker seksjonssjef Kristin Solbjør i Språkrådet. Lykkes ikke Universitetet i Oslo i å øke nynorskandelen på nett og papir, kan Språkrådet bringe saken videre til Kunnskapsdepartementet.

Uniforum

Registrerer studentenes lesevaner

Ekstern programvare logger leserdata gjennom tusenvis av UiOs e-bøker.

Universitas

Khrono skal videreføres

Styret ved Høgskolen i Oslo og Akershus har enstemmig gått inn for å videreføre den uavhengige nettavisen Khrono.

Universitetsavisa

Trykket annonsørens pressemelding

– Det er viktig å kunne tøye strikken litt av og til, sier Inside-redaktør Daniel Gauslaa.

Universitas

Føler seg pressa ut av Studenttinget

Baksnakking, uformelle prosedyrar og hemmelege møte i kulissane. Tidlegare nestleiar hevdar å ha blitt utsett for eit politisk spel i Studenttinget.

Dusken

Meteorologisk institutt nytt medlem i Framsenteret

Meteorologisk institutts overvåking og forskning i nordområdene vil være viktige bidrag for å utvide og styrke Framsenterets faglige kompetanse.

Framsenteret

– Det ble i fjor registrert 44 valpekull, noe som var det laveste antall registrerte kull siden 2002, men også det over bestandsmålet. I år er antall registrerte kull steget til 52, som er 13 flere enn det nasjonale målet, forklarer Morten Kjørstad, leder i Rovdata.

Stortinget har vedtatt at det skal fødes 39 kull med jervevalper i Norge hvert år. Bestanden har ligget over målet hvert år etter 2002, da det ble registrert 30 valpekull i landet.

– Bestanden er i år beregnet til å bestå av 343 voksne jerver, og dette er en liten nedgang fra 350 dyr i fjor. Dermed fortsetter nedgangen fra 2012, da estimatet var på 395 individer, sier Kjørstad.