Jeg har levd innesperret i en 400 punkters verden i mange år. For 400 pixels – det har vært bredden på bildene her på bloggen på forskning.no. Nå kan vi bruke litt større bilder – og det er nok både satellittene, leserne og nettoperatørene glade for.

Vi starter med to gamle kjenninger i nytt format. Først Jostedalsbreen, sett fra NASAs satellitt Aqua 28. august. Joda, breen er der enda – men den er nok litt tynnere enn den var i skoleatlaset mitt på folkeskolen.

Så inn i fjorden ved Scoresby Sund på Grønlands østkyst, sett fra NASAs satellitt Terra 27. august. Fine farger, både i fjellet og på fjorden:

Nå blir det også mulig å lese noe av det som står med liten skrift på figurene. Her er f. eks. den løpende ett års reanalysen av temperatur for perioden fra 28 august 2013 til 27 august 2014. Det har definitivt vært et varmt ”år”, slik vi ser her sammenliknet med den meget varme normalen for perioden 1981-2010. Men, som vi har fått påpekt i utallige innlegg i løpet av disse 365 dagene, det har vært kaldt ved de store sjøene over there.

El Niño or not?

For Southern Oscillation Index (SOI) settes gjerne grensen for El Niño ved verdien -8. Lørdagens SOI-verdi er -9,8 og spenningen stiger i Stillehavet …

Her ser vi at det kommer varmt vann vestfra, som gjerne vil opp til overflaten for å påvirke ENSO-indeksene. Jeg vil tro at global temperatur kommer til å bli meget høy i hvert fall i september og oktober. 

Sjøisen

Sjøis-kurven for Arktis ligger nå omtrent jevnt med kurven for 2013. Vindforholdene i år har gjort at det er uvanlig mye sjøis i området mellom Svalbard og Franz Josef Land. Vi får se om lavtrykkene endrer noe på det i september og oktober.

Og ellers?

I bilen er det Eric Clapton & Friends som snurrer denne helgen, med albumet ”The Breeze – An Appreciation of J J Cale”. Man hører lett når Mark Knopfler eller Willy Nelson tar over mikrofonen og gitaren i studio der. Men Clapton himself har virkelig jobbet hardt denne gangen for å låte enda mer JJ Cale enn salige Cale selv, for å si det sånn. Mimre-mimre.  

Vi ses til innspurt både for sjøis, ENSO og global temperatur utover høsten.  

Ansatte og studenter ved Norges idrettshøgskole blogger om fysisk aktivitet, prestasjonsevne, coaching, psykologi, kultur, samfunn, idrettsmedisin, kroppsøving, pedagogikk og mye mer.

Årets bloggere er: 

Gunnar Breivik, professor ved Seksjon for kultur og samfunn på NIH. Hans spesialfelt er idrettens filosofi, etikk og vitenskapsteori. 

Per Øystein Hansen, stipendiat ved Seksjon for kultur og samfunn. Hans fagområder er toppidrett og antidoping.

Dag Vidar Hanstad, leder for Seksjon for kultur og samfunn. Hans fagområder er doping og antidoping, organisasjonsendringer, media og toppidrett.

Gaute Slåen Heyerdahl, stipendiat ved Seksjon for kultur og samfunn. Hans fagområder er idrettshistorie, Olympiske leker og IOC.

Geir Jordet, professor ved Seksjon for Coaching og psykologi. Hans fagområder er fotball, idrettspsykologi, prestasjon under press og utvikling av ekspertise.

Sigmund Loland, rektor ved NIH. Han tok sin doktorgrad i 1989 og hans fagområder er idrett og etikk, idrettsfilosofi og vitenskapsteori.

Finn Olstad, professor ved Seksjon for kultur og samfunn. Han er idrettshistoriker og har skrevet en rekke bøker, blant annet “Norsk idretts historie” og “Fotball! Norges fotballforbund 100 år”.

Mari Kristin Sisjord, førsteamanuensis ved Seksjon for kultur og samfunn. Hennes fagområde er idrettssosiologi, og hun jobber blant annet med likestilling, idrett og mangfold.

Berit Skirstad, førsteamanuensis ved Seksjon for kultur og samfunn. Hun er fagansvarlig for studieretningen Sport management.

Jorunn Sundgot-Borgen, professor i fysisk aktivitet og helse ved Seksjon for idrettsmedisinske fag. Spesialområde er vektregulering og spiseproblematikk. Har vært nestleder i Statens råd for aktivitet siden 2008.

Reidar Säfvenbom er førsteamanuensis ved Seksjon for kroppsøving og pedagogikk, NIH. Hans fagområder er pedagogikk, ungdom og fritid.

Gro Rugseth er førsteamanuensis i Seksjon for kroppsøving og pedagogikk. Hun har helsefaglig bakgrunn og forsker på funksjonshemminger og annerledeshet knyttet til fysisk aktivitet.

Er fisk bare nerveautomater? Reagerer de uten å oppleve smerten? Eller er fisk i stand til å lide, å ha det vondt? To grupper forskere gir delvis motsatte svar.

Den ene gruppen kan vi kalle pro-leiren. De mener at fisk kan føle smerte. På Dyreetikkonferansen i Trondheim i sommer var temaet deres fiskelykke. Ordspillet var bevisst valgt. Deltakerne var ikke opptatt av lykken til fiskeren. De var opptatt av lykken til fisken.

To forskjellige syn

- Alt tyder på at fisk kan føle smerte, sa Tore Kristiansen. Han er leder for faggruppen dyrevelferd på Havforskningsinstituttet i Bergen. De andre deltakerne var enige.

De har også det norske lovverket på sin side. Dyrevelferdsloven har klare krav. Fisk er også dyr, selv om de ikke har høy bambifaktor, var omkvedet på konferansen.

Men det finnes også forskere med et annet syn. Vi kan kalle dem kontra-leiren. De mener at forsøkene som skal vise at fisk opplever smerte, ikke holder.

Derfor kunne vi også kalt dem vet ikke-leiren. Men de tror det er mer sannsynlig at fisk ikke kan oppleve smerte.

Fisk kan ikke snakke

Mange av de som har dette synet, finnes i USA og Canada. En frontfigur fra dette miljøet er amerikaneren James D. Rose, professor emeritus ved institutt for zoologi og fysiologi ved University of Wyoming.

Rose er førsteforfatter på en forskningsartikkel som stiller det grunnleggende spørsmålet i tittelen: Can fish really feel pain? Kan fisk virkelig føle smerte?

Er det i det hele tatt mulig å svare på et slikt spørsmål? Fisk kan jo ikke snakke. Vi kan ikke spørre dem om hva de føler.

- Vi må kanskje innse at forskningen aldri kan gi oss et svar med to streker under, sier Øyvind Aas-Hansen til forskning.no. Han er forsker ved Nofima i Tromsø, og har i flere år forsket blant annet på fisk og nervesignalene de reagerer med når de blir utsatt for smertefull påvirkning.

Det er nettopp slike konkrete forsøk som gir motsatte konklusjoner fra de stridende forskerne. Hvordan kan de konkludere så forskjellig?

Strømstøt i halen

For å finne ut av det, kan vi legge ut på en reise gjennom argumentene. I denne reisen skal vi følge fiskens nervesystem, fra smertekilden gjennom nervene opp til sentralnervesystemet til de ender i hjernen.

Forsøkene som Aas-Hansen og hans kolleger gjorde, gikk grunnleggende til verks. Torsk ble bedøvet, og plassert i en renne der oksygenrikt vann rant over gjellene. Så fikk de strømstøt i halen.

Slike forsøk kan fortelle noe om nervesignalene fra det som kalles nocireceptorer, for eksempel i huden. Dette er smertefølere som reagerer når vevet blir skadet, for eksempel av slag, etsende stoffer eller, som i dette forsøket, av elektriske støt.

Nervesignalene går videre til sentralnervesystemet og hjernen. Forskerne målte disse signalene i hjernen ved hjelp av elektroder under huden, oppå hodet til torsken.

Nervesignaler er ikke smerte

Slike forsøk kan blant annet si noe om nervesignalene og måten de forplanter seg på. Men slike nervesignaler er ikke det samme som smerte.

Hadde nervesignalene fra nocireseptorene vært det samme som smerte, ville bedøvelse vært uten virkning. Bedøvelsen bryter nerveforbindelsen fra nocireseptorene og videre til ryggmargen og hjernen.

Motsatt kan vi føle smerte uten signaler fra nocireseptorene. De voldsomme hodesmertene ved migrene oppstår inne i hjernen, mener de fleste forskere. Hjernen har ingen nocireseptorer.

Striden mellom forskerne oppstår også i hjernen – til fisken. Hva skjer når nervesignalene fra nocireseptorene når fram hit?  Hva kreves for at signalene fra nocireseptorene skal oppleves som smerte?

Oppfører seg som mennesker

Forsøket med den bedøvede torsken viste at de sterkeste nervesignalene fra nocireseptorene ble forsinket. Dette kan tyde på at fiskehjernen gjør noe med signalene. Men hva?

Pro-leiren viser til flere forsøk når de mener at fiskehjernen gir opplevelse av smerte. Fisk oppfører seg på samme måte som mennesker når nocireseptorene får seg en støyt. Fisken prøver å unngå smertekilden, oppfører seg urolig eller gnir smertestedet. Men kontra-leiren advarer mot å overtolke slike tegn.

- Vi hevder at det er vitenskapelige svakheter i måten slike forsøk utformes, gjennomføres og tolkes på, skriver Steven Cooke i en epost til forskning.no.

Reagerte på samme måte med amputert hjerne

Cooke er førsteamanuensis ved institutt for biologi på Carleton University i Canada, og medforfatter på forskningsartikkelen som Rose fronter. Artikkelen viser til forsøk med rotter der blant annet hjernebarken var fjernet. Hjernebarken er den mest avanserte delen av hjernen.

- Da rottene fikk en injeksjon, reagerte de på samme måte som en normal rotte. De laget lyder, forsøkte å bite kanylen eller hånden til den som gjennomførte eksperimentet, og slikket injeksjonsstedet, heter det i artikkelen.

Derfor viser ikke uro, unnvikelse og gnikking av smertestedet nødvendigvis at dyrene opplever smerte, mener kontra-folkene.

- Dyrene kan reagere på smerte med oppførsel som virker avansert og kompleks, men hvis de ikke har en avansert hjerne med høyere funksjoner, vil de ikke oppleve smerten som ubehag, sier Aas-Hansen.

Hvor sitter bevisstheten?

- Det er en enorm forskjell på en fiskehjerne og en menneskehjerne, sier Owe Landström til forskning.no. Han er overlege på smerteklinikken ved Universitetssykehuset i Nord-Norge og på Smärtcentrum ved Karolinska sykhuset i Stockholm.

- Vår hjerne er et evolusjonært luksusprodukt, ekstremt energikrevende. Den er det absolutt mest avanserte nevrologiske system vi kjenner til. Om den ikke er koblet til bevissthet, hva er da dens funksjon? Hvilke funksjonelle forskjeller finnes mellom fiskehjernen og menneskehjernen? Det bør være fokus for forskningen, mener Landström.

Forskerne i pro-leiren og kontra-leiren er enige i at smerteopplevelse trenger bevissthet. Uenigheten oppstår rundt spørsmålet: Har fisk bevissthet?

Kontra-forskerne kobler bevisstheten til hjernebarken. Mennesker og andre pattedyr har hjernebark. Fisk har ikke hjernebark.  Derfor kan de neppe ha bevissthet, mener de.

Lidelsesdimensjonen i smerte hos mennesker avhenger av funksjonene i de delene av hjernebarken som frambringer bevissthet, heter det i artikkelen som Rose fronter. Blant disse delene av hjernebarken er det som kalles neocortex.

- Fisker har ikke neocortex, også kalt assosiasjonsområdet, som gir oss mulighet til bevissthet. Smerte er en opplevelse, en bevissthet, og det er ingen tegn til at fisker har bevissthet, bekrefter Landström.

- Det er vel ingen som mener at det er i hjernebarken bevisstheten ligger. Bevisstheten er vel noe som oppstår i hele nervesystemet. Det er vel ingen som har lokalisert den til noe bestemt sted, sa derimot Kristiansen.

- Emosjonelle sentre ligger i det vi kaller det limbiske systemet. Det har vi jo til felles med fisk og alle andre dyr, påpekte han overfor forskning.no.

Det limbiske systemet består blant annet av midthjernen, som de hjerneamputerte rottene fortsatt hadde. Altså kan de, selv uten hjernebark, ha en slags opplevelse av smerte.

- Noen forskere mener at bevissthet kan ha utviklet seg gradvis, og at fisk kan ha en enkel form for bevissthet. I så fall kan det tenkes at fisk kan oppleve smerte, men at opplevelsen vil være noe helt annet en det vi mennesker forbinder med smerte, sier Aas-Hansen.

Fisk kan lære, og planlegge

Men pro-leiren stanser heller ikke her. Fisken har også andre tricks oppunder finnen, som tyder på at fiskehjernen er avansert nok til å være bevisst og oppleve smerte på høyere nivåer.

Som for eksempel læring. Fisk kan lære å holde seg unna slikt som gir smerte. Riktignok trenger du ikke hjerne for å lære. Også rundormer og andre primitive organismer lærer, på den måten at de endrer oppførsel etter tidligere erfaringer. Fisken er mer avansert enn som så, ifølge Kristiansen. Han viste til egne forsøk.

Ett av dem går ut på det som kalles trace-kondisjonering.  Ett eksempel er at et lydsignal varsler noe som skal skje. Hvis dyret kan lære med trace-kondisjonering, er det nok å sende lydsignalet, så reagerer dyret.

- Læring og smerte er forskjellige fenomener, kontrer Cooke. – Det har lenge vært kjent at fisk kan lære, og det er gode studier av dette emnet. Men hvis fisk var i stand til å lære, og huske tilsynelatende smertefulle episoder, hvorfor kan jeg da fange den samme fisken med den samme fiskeredskapen flere ganger på samme dag?

Kristiansen mener derimot at fisk er avanserte dyr med avanserte handlinger. Han har gjort forsøk som viser at fisk har en hensikt med det de gjør. De kan planlegge.

- Vi har for eksempel lært opp fisk til å dra i små perler for å få fôr. Altså rein innovasjon på en måte, sa han til forskning.no.

Flere typer bevissthet

På konferansen Fiskelykke i Trondheim deltok også filosofen Morten Tønnessen, førsteamanuensis ved Institutt for sosialfag på Universitetet i Stavanger og opptatt av dyrevelferd som leder av den norske avdelingen av Minding Animals International. Han mente at det er viktig å skille mellom forskjellige typer bevissthet.

- Den mest avanserte bevisstheten er menneskets selvbevissthet.  Men en slik selvbevissthet er ikke nødvendig for å oppleve smerte, sa han til forskning.no.

- Det er ingen biologer i dag som vil si at det eneste viktige skillet på forskjellige typer bevissthet går mellom menneskets selvbevissthet og andre dyrs bevissthet. Det finnes viktige forskjeller på langt lavere nivåer, fortsatte Tønnessen.

Ett eksempel er evnen til å ha andreordens oppfatninger, altså sette seg inn i hvilke ønsker og oppfatninger andre har.  Noen dyr kan ha denne evnen, mens noen mennesker kan mangle den helt eller delvis, for eksempel autister.

- Autister er likevel fullverdige mennesker, men dette viser at skillelinjene ikke nødvendigvis går mellom menneske og andre dyr. Slike konkrete spørsmål tror jeg en må gå inn på når en skal snakke meningsfullt om bevissthet, som da selvfølgelig er knyttet til diskusjonen om evnen til blant annet å føle smerte, sa Tønnesen.

Nevrologi eller filosofi?

Vil forskerne noensinne finne ut hva bevissthet er? Ja, mener Owe Landström.

- Dette er ikke et filosofisk spørsmål. Det er nevrologi. Det er nervesystemer som opplever smerte. Vi kommer til å få mer og mer innsikt i hvordan de fungerer. Vi kommer til å kunne bestemme hvilke dyr som er rene nevrologiske automater og hvilke som har bevissthet, sier han til forskning.no.

Naturvitenskapen nærmer seg bevissthet ved å måle den som et avgrenset fenomen, for eksempel ved å ta bilder av hjernen med magnetresonans (MR). Men en slik tilnærming er problematisk, mener Svein Anders Noer Lie. Han er førsteamanuensis ved Institutt for filosofi og førstesemesterstudier på Norges Arktiske Universitet i Tromsø.

Peker ut over seg selv

- Bevisstheten er rettet ut over seg selv. Den befinner seg på mange måter ikke inne i hjernen. Det er vanskelig å si til noen at de skal tømme bevisstheten sin. Bevissthet har et innhold, og det innholdet befinner seg utenfor bevisstheten, sier Lie til forskning.no.  Dette kan høres selvmotsigende ut, men Lie klargjør med en katt som eksempel.

- Hvis jeg tenker på en katt, kan ikke analyser av nervecellene fortelle meg hva innholdet i bevisstheten, altså en katt, er, sier han. For å finne ut det, må vi ut i virkeligheten og studere en katt.

- Bevisstheten er altså kjennetegnet av at den kan inneholde det vi er relatert til. Den forbinder oss til den verden vi uansett er en del av. Vi er relasjonelle vesener, sier Lie.

Samspill med virkeligheten utenfor

Ut fra denne tankegangen mener han at smerte må sees i et videre perspektiv. Årsaken til smerten er ikke bare direkte fysisk påvirkning. Den finnes ofte i samspillet mellom dyret og virkeligheten rundt, eller mennesket og virkeligheten rundt.

- Hvis jeg går til legen og klager over vondt i ryggen, kan den konkrete årsaken være et tungt løft. Men den videre årsaken er manglende fysisk aktivitet, kombinert med stress, sier Lie.  Et slikt liv har ikke evolusjonen laget oss for.

- Både mennesker og dyr har en naturlig levemåte. Hvis de hindres i å utfolde denne levemåten, kan det oppstå mer subtile former for smerte, sier Lie.

Også en pensjonert snurpenotfisker på Dyreetikkonferansen argumenterte for at smerte er mer enn nervesignaler og konkret fysisk smerte.

- Noe av poenget med villfisk har med velferd å gjøre. De kan søke lykken, leve naturlig i overenstemmelse med sitt opprinnelige miljø, sa han.

Alle vil ha fiskevelferd

Kontra-leiren er mer opptatt av den fysiske konkrete smerteopplevelsen, men angriper den fra mange naturvitenskapelige vinkler.

- For å studere smerte hos fisk på en skikkelig måte, må man kunne forstå dyrefysiologi og medisinsk biokjemi og farmakinetikk ordentlig, skriver Cooke til forskning.no.

Men selv om han kritiserer pro-siden for skråsikkert å påstå at fisk kan føle smerte, er han ikke mot dyrevelferd. Men begrunnelsen er rent nytteorientert.

- Å vedlikeholde velferden for fisk er viktig fra et pragmatisk perspektiv. Vi vet at stress og skader kan påvirke vekst, oppførsel og helse. Så det å gjøre hva man kan for å opprettholde velferden er fornuftig, skriver han.

- Dyrevelferd gir økt kvalitet på produktet. Det er noe forbrukere er villige til å betale for, bekreftet også Susanna Lybæk, vitenskapelig rådgiver i Dyrevernalliansen på Dyreetikkonferansen.

Forskning – ikke religion

Dette tyder på at striden mellom pro-leiren og kontra-leiren ikke står om dyrevelferden i seg selv, men om hvordan den skal begrunnes. Skal den begrunnes både i hensynet til fisken og hensynet til menneskene som skal spise fisken, eller bare i det siste?

- Ett problem er antropomorfisme, at vi tolker inn menneskelige følelser og tanker i dyr, kommenterer Landström.

- Så finnes den etiske siden av problemet. Når vi ikke vet noe sikkert, skal vi likevel behandle den som om den kan føle smerte. Likevel vil jeg ha mer vitenskapelig stringens i diskusjonen, fortsetter han. Også Aas-Hansen stiller seg bak et slikt krav.

- Forskning skal jo ikke være vår tids religion. Det er svært viktig at man har et edruelig forhold til hva forskning er og at forskning kan ta feil og ikke svare på alt. Det viktige er jo at forskningen er åpen og hele tiden etterprøves. Slik får vi ny kunnskap, sier han.

Referanser og lenker:

J. D. Rose et.al: Can fish really feel pain? Fish and Fisheries, 2014, 15, 97-133, DOI: 10.1111/faf.12010

Stian Ludvigsen et.al: Evoked potentials in the Atlantic cod following putatively innocuous and putatively noxious electrical stimulation: a minimally invasive approach, Fish Physiology and Biochemistry, DOI 10.1007/s10695-013-9834-2

Nilsson J, Kristiansen TS et.al: Learning in cod (Gadus morhua): long trace interval retention, Animal Cognition 2008/11, 215-222

James D. Rose, Francis W. Flynn: Lordosis response components can be elicited in decerebrate rats by combined flank and cervix stimulation, Physiology&Behaviour, Vol.53, Issue 2, August 1993, pp. 357-361

Nettsidene til Dyreetikkonferansen

Alle som har overlevd hjerteinfarkt har en viss risiko for å få nye problemer senere i livet. Men hvor stor denne risikoen er, varierer mye fra pasient til pasient.

Hjertespesialister på sykehusene kan dele inn pasienter i høy- og lavrisikogrupper, basert på en rekke helseopplysninger.

Bilder av pasientens hjerte er et viktig hjelpemiddel for å fastslå denne risikoen. Hjertespesialistene vurderer da hvor godt hjertet er i stand til å tømme seg ved hvert hjerteslag, noe som på fagspråket kalles LVEF (Left Ventricular Ejection Fraction).

Er LVEF veldig nedsatt, har pasienten stor risiko for alvorlige forstyrrelser i hjerterytmen, som kalles arytmi. Har hjertet et stort arr etter et infarkt, er det også en risiko for å få alvorlig rytmeforstyrrelse.

Høy og lav risiko

Høy- og lavrisikopasienter har krever ulik type behandling. De med antatt høy risiko kan blant annet få en automatisk hjertestarter operert inn i kroppen.

Men dagens metoder for å skille disse gruppene er ikke gode nok. LVEF er den viktigste indikatoren, men beregning av arrstørrelsen utføres manuelt og er dermed svært tidkrevende.

Treffsikkerheten kunne også vært bedre, og sannsynligvis får mange pasienter lagt inn hjertestarter uten at det er nødvendig. Dette er dyrt for samfunnet og ubehagelig for den det gjelder.

Elektronisk bildeanalyse

En fersk doktorgradsavhandling fra Universitetet i Stavanger gir håp om bedring. Lasya Priya Kotu har utviklet et program som skal gjøre det enklere og raskere for legene å skille mellom høy- og lavrisikopasienter.

Hennes studie omfattet magnetresonans-bilder, altså MRI, av 54 pasienter som har hatt hjerteinfarkt og blitt behandlet på Stavanger universitetssjukehus. Det var mellom seks og tolv bilder av hvert hjerte.

Hjertespesialistene hadde vurdert 30 av dem som lavrisikopasienter, mens de resterende 24 ble plassert i høyrisikogruppen.

Forskerne visste derimot ikke hvilke bilder som tilhørte høy- eller lavrisikogruppen da de analyserte dem.

Spesialprogram

Metoden som ble brukt kalles probability mapping. Det innebærer at en datamaskin finner mønstre i bilder basert på spesielle kjennetegn.

I dette tilfellet utviklet Kotu et spesialprogram som analyserte hjertearrenes tekstur, størrelse og plassering. I jakten på likheter og ulikheter ble hvert enkelt bilde sammenlignet med alle de andre bildene.

Resultatene var oppløftende. Klassifiseringen av høy- og lavrisikopasienter kun basert på bildeanalyse viste seg å være korrekt i 90 prosent av tilfellene.

Dette er litt bedre enn hva legene oppnår manuelt, med både MR-bilder og andre hjelpemidler.

– Jeg understreker at vår forskning baserer seg på et lite utvalg, så vi kan ikke si dette helt sikkert. Resultatene må kvalitetssikres i nye studier, sier Kotu.

Likevel er både stipendiaten og veilederen hennes, professor Kjersti Engan, optimistiske.

– Denne forskningen viser at det ligger mye informasjon i disse bildene. I forhold til dagens praksis er dette dessuten en mer effektiv og objektiv metode. Hvis et automatisk system kan skille ut pasienter med lav risiko, kan legene heller bruke mer tid på tvilstilfellene, sier Engan.

– Lovende

Klassifisering av pasienter i grupper i henhold til fare for senere hjerteforstyrrelser er en viktig oppgave, ifølge Leik Woie, tidligere overlege på hjerteavdelingen ved Sykehuset i Stavanger.

– Forbedringer vil potensielt kunne redde liv og spare samfunnet for penger ved at pasienter får den behandlingen de trenger, men ikke dyre behandlinger hvis de ikke trenger det, sier han.

Woie har samarbeidet med universitetet om dette forskningsprosjektet.

Han viser til at helsevesenet i dag bruker store ressurser på forebygging og behandling av hjerteinfarkt. Bare i Norge opereres det inn flere hundre hjertestartere i året.

– Finner vi bedre metoder for å velge de pasientene som trenger hjertestartere, vil besparelsene ikke bli millioner, men milliarder av kroner på verdensbasis, sier Woie.

Referanse:

Lasya Priya Kotu: Analysis of Myocardial Infarction in Cardiac Magnetic Resonance Images. PhD Thesis UiS no. 224 – Mai 2014.

Til å begynne med blir oljen drevet opp av det naturlige trykket i reservoaret. I neste omgang må oljeselskapene bruke forskjellige metoder for å drive oljen ut av vanskelige geologiske strukturer og porøse bergarter. 

Det er altså ikke bare å bore ned så oljen spruter opp. 

I Norge jobber forskere ved Improved Oil Recovery (IOR) for å øke oljeutvinningen, noe de har holdt på med nesten fra starten av vår korte, 45-årige oljealder. 

- Like vanlig som å bore ned er det blitt å injisere vann og kjemikaler for å tvinge oljen frem av sine gjemmesteder så vi kan pumpe den opp, forteller petroleumsforsker Aksel Hiorth ved International Research Institute of Stavanger (IRIS).

Denne uken har han vært i aksjon under ONS 2014 (Offshore Northern Seas) i Stavanger. 

Pumper bare halvparten

Hiorth forteller at det er ganske vanlig i Nordsjøen at selskapene bare får opp litt over 50 prosent, omtrent halvparten, av forekomstene som ligger i grunnen. Noen steder klarer de å få opp så mye som 70 prosent.

- Målet med arbeidet vårt er å øke normalandelen fra 50 til 70 prosent og kanskje mer, forteller han, og understreker at målet ikke uten videre vil kunne nås for alle felt eller områder av felt. 

Det koster enorme beløp å bygge opp petroleumsfelt fra bunnen av, og det forskerne på IOR-senteret som åpnet i mars vil vise er at smarte måter å øke utvinningen på er langt rimeligere. 

– Vi ønsker å åpne oljebransjens øyne for lønnsomhetspotensialet som ligger i økt utvinning. Å bruke eksisterende installasjoner er dessuten langt mer miljøvennlig enn nye utbygginger, sier kommunikasjonsleder Mona Winge i IRIS. 

Utvinningsutvalgets rapport fra 2010 viser for øvrig at dersom aktørene klarer å utvinne én prosent mer fra feltene, så tilsvarer det alt man kan produsere fra et mellomstort oljefelt. Det vil si opp mot 500 milliarder kroner. 

Tilsetningsstoffer

Noen forekomster er immobile, det vil si at den ikke flytter seg så lett når vann injiseres. Noen områder lar seg dessuten ikke flømme – fylle opp med vann – så lett.

– Vi jobber med å tilsette stoffer i vannet som gjør at vi får fortrengt mer av oljen, enten ved at vi sveiper større deler av felt eller får ut mer av områdene som er flømmet, forteller Hiorth.

Mye av forskningen hans er sentrert rundt kjerneprøver fra felt. IRIS har flere laboratorierigger som brukes til å studere flømningsegenskapene i slike prøver som hentes opp dypt nede i bunnen under havet. 

Fra forskning til anvendelse

Med forskjellige metoder klarer forskerne å utvinne mer fra kjernene enn man normalt ville klare.

– Men det er ikke sikkert at du vil oppnå det samme ute på feltet. Forskning på å oppskalere resultatene fra laboratoriet til petroleumsfelt er derfor et viktig arbeid. Mye arbeidet ved IOR-senteret går på å utvikle verktøy som kan hjelpe oss med å beregne effekten ute i den virkelige verden, forteller Hiorth.

Han vedgår at det er mye arbeid og logistikk ved å bruke metodene i laboratoriet i praksis.

– Det hadde vært kjekkere å kunne kjøre tankbiler ut på et oljefelt og sette i gang. I Nordsjøen må vi engasjere skip og masse ekspertise. Noen kvier seg nok for både å sette i gang slike prosjekter og ta kostnadene ved det. Ved å sannsynliggjøre et positivt utfall håper vi å senke lista for å forsøke. 

Ny forskning fra Cambridge University kaster lys over mystiske, forhistoriske vesener som plutselig forsvant for mer enn 600 millioner år siden. Disse vesenene, som hører til de aller første dyreartene, dominerte i havet i sin storhetstid.

For 600 millioner år siden var havet fullt av noen mystiske, juletrelignende vesener, rangeomorfer. Forskere har hatt problemer med å forstå hvorfor de plutselig døde ut, men nå mener engelske forskere at de har funnet svaret, skriver Livescience.

De har samlet og undersøkt fossiler fra hele verden og skapt 3D-rekonstruksjoner av de merkverdige vesenene. Det har ført til ny kunnskap om hvordan de levde og døde.

Nye havforhold og svømmende fiender

De viktigste grunnene til at vesenene forsvant, var nye havforhold og rovdyr som kunne svømme.

Forskerne mener at vesenene absorberte næring direkte gjennom sine juletreaktige kropper. Derfor trivdes de der det var mye næring i vannet. Det fikk fatale følger når den kjemiske sammensetning i verdenshavene begynte å endre seg.

Som dagens koraller var disse vesenene immobile. De kunne derfor ikke hamle opp med svømmerne, som raskt vant frem i den kambriske perioden (540 til 490 millioner år siden).

– Når den kambriske perioden begynte, kunne ikke artene fra den forrige perioden, ediacarium, overleve. Siden den gang har verden ikke sett lignende vesener, fortalte forskningsleder Hoyal Cuthill i en pressemelding i forbindelse med at studien ble publisert i tidsskriftet PNAS nylig.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Jeg var vel rundt åtte år da jeg ble med far på min første fisketur. Bekken i Østfold var liten, og det var abboren vi dro opp også.

Jeg var uforberedt på det som skulle skje. Ennå kan jeg gjenkalle lyden da far tok fisken av kroken og vred hodet bakover. Lyden av nakkevirvler som knekker. Noen siste reflektoriske sprell, og så den lille halen som lå stille i bøtta.

- Slik har fisken det minst vondt, forklarte far, etter at katten hadde fått sitt, og vi spiste kveldsmat, brød med stekte fiskebiter fulle av små bein.

Umandig, livsfjern blekfisk

Gjennom mange år har bilder i skolebøker, blader og aviser, og på film og fjernsyn gnidd inn det glade budskap: Fisk er havets sprellende sølv, fisk er sunt, fisk er moro og sport. Fisk er alt annet enn et lidende dyr.

«Lutefisken lengter hjem til havet», sang vi skoleguttene, og lo hjertelig. Jeg lo også, så godt jeg kunne.

Etter som årene gikk, sildret slike holdninger gjennom hjernevinningene og ned i ryggmargen: Å lide med fisken som spreller i garnet er umandig, livsfjernt. Den som sliter med slikt, er selv en fisk. En blekfisk.

Fisk skal ikke lide

Så gikk årene. Sakte, men sikkert har samfunnet sivilisert seg selv. Flere og flere reagerer på at dyr er forbruksvare. Selv om fisk verken har pels eller store, uttrykksfulle øyne, er de i ferd med å få status som dyr, ikke bare zoologisk, men også etisk.

Da jeg besøkte Fiskeriforskning i Tromsø for ti år sida, fikk jeg for første gang møte forskere som var opptatt av at fisken ikke skulle lide. Ny teknologi skulle sikre smertefri avlivning av oppdrettsfisk. Blekfisken i meg ble glad.

Nå har Fiskeriforskning blitt NOFIMA, men stemmene har blitt sterkere, og formulerer seg sikrere. For et par uker siden besøkte jeg en norsk konferanse som i sin helhet var viet velferd for fisk. Forskere møtte dyrevelferdsaktivister, fiskere, oppdrettere, helsemyndigheter. Til og med en filosof med engasjement for dyrevelferd møtte jeg på konferansen. For første gang følte jeg meg litt stolt over å være en blekfisk.

Forskning er ikke flertallsdemokrati

Støttet av en streng norsk dyrevelferdslov kunne de norske forskningsmiljøene gi et klart budskap på konferansen: Fisk er avanserte dyr, som kan føle smerte. Noen få forskere er riktignok uenige, men de er en isolert gruppe.

Blekfisken i meg bleknet. Dette var illevarslende overtoner i forskerstemmene. Noen er uenige, men de er ikke noe å bry seg om. Hadde jeg havnet i en stim av selvpålagt meningsdisiplin?

Forskning er ikke flertallsdemokrati. Det er ikke slik at flertallets mening automatisk er den riktige. Det som teller, er argumentene. Det klassiske eksempelet er den tyske forskeren Alfred Wegeners teori fra 1912 om at kontinentplatene driver som flak over jordskorpen. Den ble forkastet og latterliggjort av flertallet helt fram til geofysikeren Jack Oliver leverte ugjendrivelige seismologiske bevis for Wegeners teori i 1968.

Forskning skal være fri utveksling av argumenter, ikke meningspress. Hvem var denne isolerte gruppen som det ble referert til på konferansen, og hva mente de egentlig?

How Does it Feel to Be a Fish?

Den isolerte gruppen består av forskere fra flere land, viser det seg. De kommer fra mange faggrupper, nevrofysiologer, sansefysiologer, hjerneforskere, medisinere og flere. Deres hovedbudskap er: Vi vet ikke om fisk kan føle smerte. Forskningen som støtter et slikt syn, holder ikke mål. Samtidig toner de flagg gjennom tåken av usikkerhet: De mener det er usannsynlig at fisk kan føle smerte.

Jo mer jeg dukker ned i argumentene, desto sikrere blir jeg på usikkerheten. Det hele koker i siste instans ned til en maritim variant av det ikoniske spørsmålet som filosofen Thomas Nagel første gang stilte i 1974: What Is it Like to Be a Bat? How Does it Feel to Be a Fish – in pain?

På begge sider av smertekløften argumenterer nemlig forskerne for at bevissthet er nødvendig for å føle smerte. Men hva er bevissthet? Nagel stilte sitt ikoniske spørsmål for å klargjøre at materialistiske teorier om hjernen ikke klarer å favne begrepet bevissthet.

Bevisst om bevisstheten

For å tre dette filosofiske problemet som perler på en rundsnor: Du må ha en svært avansert bevissthet for i det hele tatt å kunne være bevisst din bevissthet. Bevissthet er et menneskeskapt begrep. Det er skapt ut fra menneskets opplevelse av seg selv.

Bevissthet er ett av de språklige og intellektuelle resultatene av menneskets vidunderlige evne til å dele opp virkeligheten, sette navn på delene og betrakte dem med et innbilt utenfrablikk, slik ingeniøren studerer tannhjulene i sitt maskineri.

Men mennesket kan ikke se virkeligheten utenfra. Mennesket er selv i virkeligheten. Ingeniøren er tannhjul i maskineriet. Mennesket står ikke utenfor bevisstheten. Vi kan bare si noe sikkert om hva bevissthet er ved å oppleve oss selv. Bevissthet er subjektivt.

Gjemme bort uenighet

Alle argumentene til forskere på begge sider av smertekløften er ikke annet enn indisier. Fisk har bevissthet fordi de oppfører seg likt som oss, sier noen. Fisk har neppe bevissthet fordi hjernene deres mangler hjernebark, stedet for bevissthet, sier andre. Men de kan ikke vite.

Fristelsen er sikkert stor for forskerne på begge sider til å framstå som sikrere enn de er for å få penger til videre forskning. Gjensidige antydende beskyldninger om å være kjøpt og betalt av sportsfiskere som shopper god samvittighet, eller sponset av dyreverninteresser kanalisert gjennom press mot lovgiverne og den offentlige mening, orker jeg ikke å forholde meg til. Den samme typen beskyldninger, bare i enda bitrere form, har jeg hørt fra begge sider av klimakløften.

Det er som interessert lekmann jeg blir irritert når forskere prøver å gjemme bort uenighet og usikkerhet. Tror de ikke jeg har nok i hodet til å kunne vurdere argumentene selv?

Dyrevelferd er menneskevelferd

Konklusjonen på usikkerheten trenger nemlig ikke å bli at vi skal ture fram som før, med fisk trengt sammen i trålen med sprengt svømmeblære, eller lusebefengte i merdefengsler. Hvis det er slik at vi er usikre på om fisk kan føle smerte, hvorfor ikke la usikkerheten komme fisken til gode?

Og ikke bare fisken. Også blekfisken. Dyrevelferd er menneskevelferd. Helt siden jeg for første gang hørte lyden av nakkevirvler som knakk på en liten abbor ved en bekk i Østfold, har jeg nemlig opplevd sterkt og direkte: Fiskens smerte er min smerte.

En japansk forskergruppe har utviklet en måte å finne ut hvor effektive organiske solceller er. Organiske solceller bruker organiske molekyler for å lage strøm av sollys.

Organiske solceller er laget av billige råmaterialer. De kan framstilles i store mengder, og de kan lages bøyelige. Til gjengjeld er de mindre effektive enn de vanlige silisiumcellene.

Mer komplisert virkemåte

Organiske solceller er også mer kompliserte i virkemåten enn vanlige solceller av silisium. Derfor har det vært vanskeligere å finne ut hvordan de kan gjøres mest mulig effektive.

- Når sollyset frigjør elektroner i et organisk materiale, kan de bli fanget i et “nett”, forklarer Erik Stensrud Marstein, leder solcellelaboratoriet på Institutt for energiteknikk.

Elektronene er bundet opp i det som kalles et eksiton. Eksitonet må deles opp for å få ut strømmen.

- Det er de grunnleggende mekanismene knyttet til hvordan ladninger dannes, som de japanske forskerne har sett på, sier Marstein til forskning.no.

Grunnleggende arbeid

Forskerne har utviklet en metode basert på laser som gjør det mulig å teste mange forskjellige kombinasjoner av organiske materialer.

- Dette er et grunnleggende viktig arbeid. Det er mye spennende ved organiske solceller, sier Marsten.

- Med det samme materialet som brukes i plastposer, kunne du nesten ha dekket en hel ørken med solceller, fortsetter han.

Silisium faller i pris

Men selv om organiske solceller på sikt kan bli billige å lage i stor skala, peker Marstein på at også vanlige silisiumceller faller sterkt i pris.

- Også silisium kan lages i storskala. Årlig lages det rundt 3-400 kvadratkilometer med vanlige solceller av silisium i verden.

Dessuten er det ikke bare solcellen som koster. Både organiske og silisumbaserte solceller må bygges inn i glasspaneler, og de trenger også elektronikk.

- Virkningsgraden er derfor svært viktig å få opp, og her har silisium et klart fortrinn i dag, sier Marstein.

Referanse:

Yutaka Moritomo et.al: Effect of temperature on carrier formation efficiency in organic photovoltaic cells, Applied Physics Letters, 19.8.2014.

- Munnen er en del av kroppen som mange helsearbeidere nedprioriterer, sier forsker ved Høgskolen i Oslo og Akershus, Trude Myhrer.

Sammen med forskningskolleger har hun gjort en studie av tannhelse og livskvalitet hos folk som har fått hjerneslag.

Skilt helsetilbud og sviktende informasjon

Det viser seg at en tredjedel av de slagrammede opplevde dårligere tannhelse etter slaget.

Og kun fem prosent av ble informert om tannstell i rehabiliteringsperioden.

- Verst ut kommer de eldre som fortsetter med å bo hjemme og som er avhengige av hjemmetjenester, sier Myhrer.

- De vil også ha behov for hjelp til daglig munnstell.

Studien viser at det ofte er opp til de pleietrengende selv å sørge for å få god nok tannbehandling. Og det kan være for krevende for folk som nettopp har fått slag. Det gjør at tannstellet ofte ikke blir noe av.

- Dermed får de en dårlig munnhygiene og helsesituasjonen blir fortere dårligere for den det gjelder, sier forskeren.

For eldre i institusjon er situasjonen litt bedre fordi tannhelsepersonell er tilknyttet institusjonen på en eller annen måte.

Skiller tenner og kropp

I Norge faller ikke tannbehandling inn under det ordinære helsetilbudet som er finansiert over Folketrygden.

Unntaket er barn og ungdom opp til 16 år, som med jevne mellomrom innkalles til kontroll hos tannlege eller tannpleier og eventuelt gratis behandling.

Eldre i institusjon har krav på gratis behandling, men det er ingen automatikk i systemet som sørger for at de kommer til den behandlingen de har behov for.

Myhre mener at det må være større fokus på informasjon om tannstell og munnhygiene i rehabiliteringen etter hjerneslag.

- Oppfølgingen slike pasienter får, må inkludere tannhelsepersonell allerede fra et tidlig tidspunkt, slik at man reduserer muligheten for skader, sier hun.

Henger nøye sammen

Hensikten med studien var å kartlegge de slagrammedes egne oppfatninger om tannhelse og tygge- og svelge-funksjonene, og sammenhengen det har med generell livskvalitet.

Det er tidligere forsket lite på dette feltet. Man har likevel antatt at mennesker som har gjennomgått et hjerneslag gjerne får mer problemer knyttet til spising, drikking og daglig munnhygiene.

Årsaken er lammelser i ansikt, munn, tunge, samt redusert førlighet til å betjene bestikk og tannbørste.

- Vår studie bekrefter dette og viser i tillegg at graden av selvopplevd, tannhelserelatert livskvalitet henger sammen med opplevelsen av generell livskvalitet, på godt og vondt, sier Myhrer.

- I og med at flere og flere nå overlever hjerneslag, og vi alle ønsker at også disse skal ha så god livskvalitet som mulig, blir rehabiliteringsfasen veldig viktig.

Ved å sørge for godt stell av munnhulen og tennene i rehabiliteringsfasen økes muligheten til god livskvalitet også etter hjerneslag, mener hun.

- Helsemyndighetene er her med på å skape et problem som enkelt kunne vært unngått, men som er med å forringe livskvaliteten for mennesker i en utsatt situasjon, sier forskeren.

Referanse:

Myhrer, Trude; Haugen, Hilde Kjærnet; Willumsen, Tiril; Bergland, Astrid: Tannhelse og livskvalitet hos personer etter hjerneslag. Sykepleien Forskning, 2014

Er egentlig det vaskemiddelet like effektivt for kjøkkenbenken din nå når produsentene har gjort det mer miljøvennlig? Eller har miljøvennlighet gått på bekostning av kvaliteten?

Folk er mindre troende til å kjøpe miljøvennlige varer dersom hovedformålet med forbedringen av varen er nettopp å gjøre den mer miljøvennlig, ifølge en ny studie. I hvert fall i USA, der undersøkelsen er gjort.

Dersom reklamen derimot sier at produktet har blitt bedre, og tilfeldigvis også mer miljøvennlig som en sideeffekt, kjøper vi det.

Det fant Yale-forskerne, som publiserer sin artikkel i tidsskriftet Journal of Consumer Research.

Tilfeldig lykketreff

Når et selskap skal selge mer av et produkt, viser de ofte til at produktet har blitt enda bedre siden sist. Som oftest betyr det at produktet har fått bedre ytelse, for eksempel har kameraet fått bedre linse eller større minnekapasitet.

Men stadig oftere reklamerer selgerne med at produktet er blitt bedre for miljøet eller at det er produsert på en måte som er mer rettferdig for menneskene som har laget det, gjennom rettferdig handel. Slike forbedringer gjør ikke nødvendigvis noe med ytelsen til produktet.

I reklamen kan selskapet kommunisere endringen på to måter, omtrent slik:

«Vi bryr oss om miljøet, og derfor har vi gjort produktet vårt mer miljøvennlig».

«Vi prøvde egentlig å videreutvikle en del av dette produktet, og heisann, som en heldig tilfeldighet ble det også mer miljøvennlig».

Pakke inn miljøbudskapet

Forbrukerne i studien ble presentert for rengjøringsmidler til bruk hjemme. De ble enten fortalt at selskapet forsøkte å gjøre vaskemidlene bedre for miljøet, eller at miljøfordelen var resultat av en annen forbedring.

Deltakerne mente at de sistnevnte produktene var av høyere kvalitet, og var mer positive til å kjøpe produktet dersom miljøforbedringene var uintenderte.

Det kan jo tenkes at forbrukerne da mener de får to for én, både kvalitetsforbedring og miljøvennlighet.

Men forskerne tror forbrukerne frykter at når selskapet bruker ressurser på miljøvennlighet, går det på bekostning av ressursene brukt til å forbedre kvaliteten på produktet.

Selv da de ikke fikk noen opplysninger om selskapets intensjoner, var deltakerne overbevist om at det var så som så med kvalitetskontrollen når det gjaldt de miljøvennlige produktene. Det kan tyde på at en del amerikanske forbrukere mener miljøvennlige produkter er av lavere kvalitet enn andre produkter, skriver forskerne.

Kanskje amerikanske selgere ikke bør nevne miljøvennlighet i det hele tatt?

Da risikerer de å gå glipp av kjøpere som faktisk er opptatt av miljøet.

Den gylne middelvei kan se ut til å være å kommunisere både kvalitet og miljø, uten å legge for stor vekt på miljø.

Forskerne anbefaler selskaper som reklamerer for bedre produkter å nevne miljøforbedringer som en tilfeldighet, eller å legge vekt på at hovedmålet med forbedringen var å øke kvaliteten på produktet.

Referanse:

Newman, G.E., m.fl.: When Going Green Backfires: How Firm Intentions Shape the Evaluation of Socially Beneficial Product Enhancements. Journal of Consumer Research, vol. 41, oktober 2014.