Noen merker assosierer vi lett med et bestemt land. 

Volkswagen bruker for eksempel utrykket “Das Auto” i sin internasjonale reklame for å understreke den tyske opprinnelsen. Ikea’s logo er gul og blå og de bruker svenske produktnavn over hele verden.

Og den norske bedriften Bergan fritid understreker sin norske opprinnelse i firmalogoen sin, “Bergans of Norway”.

Nå har forskere ved BI funnet ut at det kan være lurt å røpe at produktet kommer fra Norge, særlig hvis det handler om norsk natur og norske forhold.

- Det er sammenhengen mellom et lands image og viktige egenskaper ved produktet som avgjør om opprinnelseslandet påvirker kjøpsadferden, sier Erik B. Nes ved Handelshøyskolen BI. 

Gir Norge økt merkeverdi?

Nes har gjort en studie av når det kan være fornuftig å bruke Norge som opprinnelsesland i internasjonal markedsføring.

Tekstilbedriften Helly Hansen ble valgt ut som et eksempel.

Norge er ikke spesielt kjent for å produsere klær og har heller ikke mye konfeksjonsindustri igjen. Helly Hansen er likevel er kjent varemerke i Tyskland. Men selskapet bruker ikke sin norske opprinnelse i merkestrategien.

Forskerne gjennomførte et eksperiment blant 243 studenter ved et universitet i Tyskland for å undersøke effekter av å bruke opprinnelsesland i markedsføringen. Studenter er nemlig en relevant målgruppe for Helly Hansens produkter.

Eksperiment med Helly Hansen

Deltakerne ble tilfeldig delt inn i to grupper. Den første gruppen fikk se bilder av tre typiske produkter fra Helly Hansen og selskapets logo. De fikk vite at Helly Hansen ble etablert i 1877.

Denne første gruppen fikk ingen informasjon om opprinnelsesland. Nærmere ni av ti visste ikke at merket var norsk da de ble spurt om det på slutten av undersøkelsen.

Den andre eksperimentgruppen fikk se de samme produktbildene og logo, men de får informasjon om at Helly Hansen ble etablert i Norge og dagens produkter har norsk opprinnelse.

I dag brukes Helly Hansen som gatemote og er kjent for produkter som er velegnet for arbeid, sport og overlevelse. Her fra Oslo Fashion Awards i Oslo.

(Foto: Stian Lysberg Solum/SCANPIX)

Produktene ble gjennomgående presentert som “Helly Hansen of Norway”. Denne andre gruppen ble spurt om hvilke oppfatninger de har av Norge og norske produkter.

Deltakerne ble spurt om i hvilken grad de trodde på dette Helly Hansens merkeløfte og om de kunne tenke seg å kjøpe produktene.

De ble også spurt om hvilket inntrykk de hadde av norske produkter og om karakteristiske kjennetegn ved norsk natur og klima.

Resultatene av studien blir offentliggjort intidsskriftet Journal of Euromarketing.

Norsk opprinnelse gir økt merkeverdi

Studien viser at de tyske forbrukerne som deltok i undersøkelsen, trodde mer på Helly Hansens merkeløfter når de ble knyttet til Norge. Norge har et omdømme som er med på å støtte opp under selskapets produkter.

Forbrukerne vurderte altså produkter fra “Helly Hansen of Norway” høyere enn identiske produkter kun fra “Helly Hansen”, uten Norge i navnet.

Helly Hansen lover deg sport- og fritidsprodukter som er laget for de røffeste omgivelsene på planeten. Selskapet gjør et poeng av at de samarbeider med folk som tilbringer flere dager utendørs enn innendørs.

- Helly Hansen utvikler produkter som skal fungere under krevende klimatiske forhold. Studien viser at Norge er kjent for nettopp krevende klima, sier Nes

- Derfor vil bruk av norsk opprinnelse forsterke merkeverdien.

Referanse:

Nes, Erik B. and Geir Gripsrud  (2014) “When Does It Pay Off to Link a Brand Name to a Country?”. Akseptert for publisering i Journal of Euromarketing.

Honningbier er viktige for oss mennesker. Sammen med andre insekter sørger de for en tredjedel av maten vår. De bestøver frukt, nøtter og grønnsaker.

For første gang har forskere undersøkt genene til honningbier verden over.

Det er et resultat av samarbeid mellom Sverige, Norge, Japan, Jordan, Brasil, Sør-Afrika, Tyrkia og Spania.

Forskerne har gensekvensert biene, det vil si at de har kartlagt genene.

Slik kunne de finne ut hvor biene mest sannsynlig har sitt opphav.

Svaret overrasket forskerne. For honningbiene viste seg å ikke komme fra Afrika, slik mange har trodd.

Nyttig fangenskap

Det hele startet trolig i Asia.

For 300 000 år siden forlot noen bier Asia og spredte seg utover Europa og Afrika, ifølge studien.

Forskerne så på variasjoner i genene.

De tok for seg 140 bier fra 14 ulike populasjoner, og fant at det var overraskende stor variasjon blant honningbiene.

Rent genetisk kan biene se ut til å ha dratt nytte av birøkting, fordi folk har krysset bier fra helt ulike deler av verden.

Mennesker har drevet med birøkt i minst 7000 år, skriver forskerne.

Allerede for 3000 år siden reiste folk langt med bier i bagasjen.

Klimatrussel

Klimaendringer har påvirket forekomsten av bier gjennom historien.

Antallet bier har variert sterkt, blant annet som følge av istidene.

Mens det var en nedgang i antallet bier i Europa under istidene, dro biene trolig nytte av et mer fordelaktig klima i Afrika. Der ble de flere.

Endringer i genene viser at biene tilpasset seg blant annet klima.

Også i dag er bier truet. Noen mulige forklaringer det har vært pekt på er at bier rammes av klimaendringer, at bier tar skade av plantevernmidler og at bier rammes av sykdommer og virus.

Forskerne tror kunnskap om hvordan biene har tilpasset seg i fortida kan hjelpe oss med å redde dem i dag. Det trengs flere studier for å finne ut hvordan.

– De biologiske mekanismene bak motstandsdyktighet mot sykdommer og tilpasning til klima er kunnskap som kan bli avgjørende for å beskytte honningbiene i en raskt omskiftelig verden, sier en av forskerne, Matthew Webster ved Uppsala universitet i Sverige, i en pressemelding.

Referanse:

Wallberg, A., m.fl.: A worldwide survey of genome sequence variation provides insight into the evolutionary history of the honeybee Apis mellifera. Nature genetics, online 24. August 2014.

Vitenskapelige publikasjoner er i ferd med å oversvømmes av dårlig akademisk kildebruk, mener Ole Bjørn Rekdal.

– Dette er en katastrofal utvikling for akademia, mener han.

De siste årene har førsteamanuensisen ved Høgskolen i Bergen studert hvordan akademikere bruker kilder. Han har funnet mange stygge eksempler på at vitenskapelige publikasjoner har blitt en boltreplass for vandrehistorier.

I sommer publiserte Rekdal to artikler om ulike typer dårlig akademisk kildebruk.

Den ene av dem, med tittelen  Academic urban legends, utløste massevis av blogginnlegg, delinger på Twitter og flere henvendelser fra internasjonal presse.

I denne artikkelen har han med noen eksempler på hvordan akademikere i flere tiår har formidlet, forvrengt, plagiert og videreformidlet myter gjennom vitenskapelige publikasjoner.

Mest kjent er kanskje spinathistorien.

Forestillingen om spinat som en god kostkilde for jern stammer fra analyser fra 1800-tallet, godt hjulpet av tegneseriefiguren ”Skipper’n”, som spiste spinat for å bli sterk. 

Mange tror fortsatt at spinat er en god kilde til jern, selv om dette bare er en akademisk vandrehistorie.

(Foto: Lars Gejl, Scanpix)

Selv om det nå er mange år siden denne oppfatningen ble motbevist, er det fortsatt en historie som vandrer.

Det samme gjør historien om hvordan denne myten oppsto. Det er nemlig påstått, i vitenskapelig litteratur, at det skyldes at et komma ble satt feil av tyske kjemikere, som dermed tidoblet plantens jerninnhold.

Den spektakulære kommafeilen som fikk verden til å spise mer spinat har blitt referert til i flere tiår. Helt til Mike Sutton, kriminolog ved Nottingham Trent University, begynte å lete etter primærkilden i 2010. Han viste at hele historien manglet dokumentasjon, og at historien om kommafeilen faktisk er nok en akademisk myte.

Tidspress og slurv

Rekdal mener at årsaken til at rykter og myter blir omformet til etablerte sannheter, er flere. Mangel på kunnskap er en av dem. Hastverk og publiseringspress er andre.

Rekdal nevner et eksempel på hvor galt det kan gå:

I 2005 publiserte den berømte britiske botanikeren David Bellamy et leserbrev i New Scientist. Der gikk han kraftig ut mot klimaforskernes påstand om at verdens isbreer smelter. Bellamy påstår her at 555 av verdens 625 isbreer ikke minker, men tvert imot øker i omfang.

Verdens isbreer smelter ikke, de øker tvert imot i omfang. Det hevdet David Bellamy, en kjent britisk botaniker, i et leserinnlegg i New Scientist. – Han leverte med dette et spetakulært eksempel på at akademikere av og til kan være grenseløst slumsete, klønete og regelrett dumme, mener Ole Bjørn Rekdal.

(Foto: Erlend Haarberg, Samfoto)

Det viste seg at botanikeren hadde funnet opplysningene på et særdeles upålitelig nettsted, som hevdet at 55 prosent av verdens isbreer øker. Dette tallet kan spores videre bakover til et slags tidsskrift drevet av en svindler, og til nok en obskur nettside hvor tallet opptrer sammen med en  henvisning til en ikke-eksisterende artikkel i Science.

Til alt overmål hadde Bellamy sannsynligvis vært så uheldig å glemme å trykke på shift-tasten da han skulle skrive inn %-tegnet etter dette tulletallet. Han forvandlet «55 %» til «555» og ga dermed leserne av New Scientist enda bedre grunn til ikke å bekymre seg over menneskeskapte klimaendringer.

Det ligger en dobbel tragedie i slike saker som dette, mener Rekdal.

Bellamy har utvilsomt påført klimasaken stor skade, og den gjør seg kanskje fortsatt gjeldende gjennom lesere og politikere med utpreget grad av selektiv hukommelse.

– Men Bellamy har også levert et spektakulært eksempel på at akademikere av og til kan være grenseløst slumsete, klønete og regelrett dumme, og at det derfor ikke er nevneverdig større grunn til å stole på dem enn på andre. Hvis slike oppfatninger får bre seg risikerer vi å stå maktesløse overfor en lang rekke viktige utfordringer, inkludert menneskeskapte klimaendringer.

Tidsskriftene har et ansvar

Rekdal mener at Bellamys temmelig absurde påstander kunne vært kvalt i fødselen gjennom et bittelite høflig spørsmål fra redaksjonen: «Hvor er dokumentasjonen på at disse 555 isbreene øker i omfang?»

Det vil alltid finnes inkompetente, travle og uredelige forskere som er mer eller mindre desperat ute etter å publisere eller markere seg på andre måter. Derfor ligger det et stort ansvar på tidsskriftene og forlagene, mener han.

Ole Bjørn Rekdal mener at norske lærebøker er glimrende eksempelsamlinger på dårlig kildebruk.

(Foto: HiB)

– Et av de åpenbare tiltakene er å gjenreise respekten for kildehenvisningen som et akademisk verktøy for dokumentasjon, etterprøving og kunnskapsbygging. Da må man slå hardt ned på alle typer dårlig og uredelig kildebruk, og ikke bare de tilfellene hvor kildehenvisningene er helt fraværende.

Det er ikke så vanskelig

Rekdal mener man kommer langt med sunn fornuft.

Når du setter inn en kildehenvisning, bør du sette deg inn i leserens situasjon, og stille deg selv noen kontrollspørsmål. Er kildehenvisningen viktig og relevant for det jeg skriver om? Er kilden gjengitt eller tolket på best mulig måte? Er den pålitelig? Er kildehenvisningen fullstendig?

– Det siste høres trivielt ut, men det er dessverre et faktum at mange akademiske kildehenvisninger er ubrukelige som verktøy for dokumentasjon eller kunnskapsbygging, rett og slett fordi forfatteren unnlater å nevne et sidenummer som kan hjelpe leserne fram til en bestemt side i en tykk bok.

Imponert over historikerne

De fleste fagmiljøer har kurs eller undervisning om akademisk kildebruk. Men mengde og kvalitet varierer nok enormt fra fagmiljø til fagmiljø, mener Rekdal.

– Av og til er det regelrett hjerteskjærende å se hvordan ærlige, dyktige og arbeidsomme studenter og forskere foretar de mest grusomme mageplask fordi de har gått glipp av et eller flere grunnleggende prinsipp for akademisk kildebruk.

Forskeren presiserer at han ikke har noe grunnlag for å komme med bombastiske generaliseringer om variasjoner mellom ulike fagfelt, men han er generelt imponert over historikere.

– Ellers er det fortvilende å se hvor mye dårlig kildebruk som forekommer i mange norske lærebøker. I stedet for å fungere som rollemodeller, fremstår mange av dem som glimrende eksempelsamlinger på hva man ikke skal gjøre.

Referanser:

Rekdal, O. B. (2014). Academic urban legends. Social Studies of Science, 44(4), 638–654. doi: 10.1177/0306312714535679

Rekdal, O. B. (2014). Monuments to academic carelessness: The self-fulfilling prophecy of Katherine Frost Bruner. Science, Technology & Human Values, 39(5), 744-758. doi: 10.1177/0162243914532138

Hvert år oppdages mer enn 3 600 tilfeller av tarmkreft i Norge, og forekomsten har økt raskt de siste tiårene. 

Tarmkreft er en av de vanligste kreftformene i Norge og om lag 40-50 prosent av pasientene som får tykktarmskreft dør av sykdommen. Derfor er tidlig diagnose og behandling avgjørende for god prognose. 

Hittil har forskerne trodd at pasienter som har fjernet utvekster på slimhinnen i tarmen – såkalte polypper – har økt risiko for tarmkreft. Derfor har helsemyndighetene anbefalt jevnlige kontroller med koloskopi. Det vil si en kikkertundersøkelse av tykktarmen for disse pasientene. 

Nå viser en fersk undersøkelse fra Universitetet i Oslo og Oslo Universitetssykehus at denne riskoen er overdrevet. 

Bruk heller ressursene på noe annet

- Mange pasienter som har fjernet polypper fra tykktarmen har ikke høyere risiko for å dø av tarmkreft enn den norske befolkningen som helhet. Dette står i motsetning til hva vi tidligere har trodd, sier forsker Mette Kalager.

Det betyr at pasienter med polypper kan ha mindre behov for koloskopi-kontroller enn tidligere antatt.

Forskerne Magnus Løberg og Mette Kalager med professor Michael Bretthauer (i midten).

(Foto: Dagrun K. Gjøstein, UiO)

- Ressursene bør heller brukes på pasienter som utredes for kreft eller har andre lidelser i tarmen, sier forsker Magnus Løberg.

De nye forskningsresultatene  publiseres i dag i New England Journal of Medicine. 

Screening har god effekt

Forskergruppen har undersøkt risikoen for tarmkreft hos mer enn 40 000 norske pasienter med polypper.

Pasientene ble fulgt over en periode på inntil 19 år etter polyppfjerning, og alle dødsfall ble registrert. Studien er den største i sitt slag i verden, og har fulgt pasienter over lengre tid enn alle tidligere studier.

Forskerne har tidligere funnet ut at screening for tarmkreft har god effekt, og at screening med tarmkikkert reduserte forekomst og dødelighet av tarmkreft.

Lange ventelister 

I dag må mange pasienter vente i flere måneder på time til koloskopi ved norske sykehus fordi kapasiteten er for liten. Dette gjelder også pasienter med symptomer på tarmkreft. 

- Pasienter som tidligere har vært til koloskopi og fjernet polypper utgjør en stor og raskt voksende gruppe pasienter på venteliste til koloskopi. Fordi enda flere blir fanget opp via screening, vil antallet pasienter med polypper stige raskt siden de skal til kontrollundersøkelser senere, forklarer Løberg.

Forskningsgruppen er nå i gang med å planlegge en oppfølgingsstudie som skal starte tidlig i 2015. Da skal de teste ulike tidsintervaller for kontroller etter polyppfjerning for å se om sjeldnere kontroller er like effektive som de hyppige som tilbys i dag.

Den nye studien vil inkludere 30 000 pasienter fra Norge og andre europeiske land.

Referanser: 

Øyvind Holme, m.fl.: Effect of Flexible Sigmoidoscopy Screening on Colorectal Cancer Incidence and MortalityA Randomized Clinical Trial. JAMA. Aug. 2014. 

Hvor mye penger fikk egentlig hun der forskeren på det der instituttet til det prosjektet hun søkte om? Og hva handlet det egentlig om?

Nå kan du finne svaret i en helt ny database.

Søk selv i Prosjektbanken her

Og lurer du på hvem av fylkene Oslo og Sør-Trøndelag som har fått mest penger til forskning de siste årene? (Svarene er at Oslo har fått 9,1 milliarder kroner og Sør-Trøndelag har fått 6,7 milliarder.)

Og når Forskningsrådet siden 2007 har brukt 569 millioner kroner på det store forskningsprogrammet Miljø2015, hvor gikk egentlig disse pengene? Og hvem betalte? Svarene finner du også enkelt nå.

Søk på forskere og temaer

Pengene Forskningsrådet deler ut får det fra departementene. Mest kommer fra Kunnskapsdepartementet.

Forskningsrådets nye statistikkverktøy gjør det mulig for deg som er nysgjerrig, eller rett og slett bare vil vite mer, å finne ut hvor mye penger ulike forskere har fått, hvilke fagfelt som har fått penger og hvem som betaler.

Prosjektdatabasen gjør det også mulig å søke opp forskere og temaer. 

Dag O. Hessen ved Institutt for biofag på Universitetet i Oslo er en aktiv forsker. Fra Forskningsrådet har han mottatt i alt 49,3 millioner kroner til 18 ulike prosjekter han har ledet. Forskningen hans spenner fra dyreplankton i Botswana til nitrogen i norsk fjelljord.

(Foto: (Opplysningene er generert fra Prosjektbanken))

Nå kan du se hvem som har fått midler til å forske på banansnutebillen og hvem som antakelig vet en del om mytedannelse blant innbyggerne på Salomonøyene i Stillehavet.

Instituttene har fått mest

De siste 16 årene har Forskningsrådet delt ut hele 84,2 milliarder kroner. Pengene er fordelt på nesten 42 000 forskningsprosjekter.

Forskningsinstituttene har fått mest penger: I alt 14,1 milliarder kroner fordelt på 3700 prosjekter.

Universitetene har fått nest mest, 11,2 milliarder kroner.

Næringslivet har fått 5,1 milliarder kroner fra Forskningsrådet til å forske og utvikle.

Grunnforskning og anvendt forskning

Av statistikkverktøyet kan du også se at Forskningsrådet de siste fem årene har delt ut 8,2 milliarder kroner til forskningsprosjekter som kan puttes i den store sekken kalt Globale utfordringer.

Akkurat like mye – 8,2 milliarder kroner – er brukt til alt som kan puttes i sekken Miljøforskning.

Mens forskning som kan påklistres lappen Anvendt forskning har fått drøye 15 milliarder kroner fra Forskningsrådet de siste fem årene, er om lag 13 milliarder kroner gått til  sånt som fortjener å kalles Grunnforskning.

Dette har pengene fra Forskningsrådets to største bidragsytere – Kunnskapsdepartementet og Næringsdepartementet – gått til de siste 16 årene.

(Foto: (Fra Prosjektbanken))

Om Prosjektdatabasen

Det har vært en utfordrende oppgave for dataingeniører å samle all informasjonen hos Forskningsrådet i en database som fungerer enkelt. Deler av dette prosjektet omtales som pionerarbeid.

Forskningsrådet advarer om at ikke alt er på plass ennå. Søker du på temaet ”utmattelsessyndrom” kan det hende at du også bør søke på ”ME”.

Mye står på engelsk i dagens forsknings-Norge og noen prosjekter kan for eksempel kun ha med ordet ”cod”. Da hjelper det ikke om du har søkt på ”torsk”.

Flere opplysninger og tall skal komme inn i Prosjekbanken, lover Forskningsrådet. For eksempel vil det etter hvert dukke opp doktorgrader også. 

Den svenske regjeringen kommer torsdag trolig til å åpne for at NATO-styrker kan settes inn i Sverige etter at forhandlinger med alliansen nå nærmest er sluttført.

– Det kan komme en beslutning fra regjeringen i nær fremtid, sier forsvarsminister Karin Enström.

Finlands forsvarsminister Carl Haglund bekrefter at landet kommer til å inngå en såkalt vertslandsavtale med NATO under toppmøtet i Cardiff i Wales 4.-5. september.

– Må betale pris

Den svensk-finske NATO-tilnærmingen skjer samtidig med at forholdet mellom Russland og Vesten er på sitt kaldeste siden jernteppets fall for over 20 år siden. Årsaken er Russlands annektering av den ukrainske Krim-halvøya, russiske påstander om vestlig støtte til maktskiftet i Ukraina og anklager fra Vesten om at Russland støtter pro-russiske krefter i Øst-Ukraina.

Seniorforsker John Kristen Skogan ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt sier de nye signalene fra de nordiske landene neppe vil bli tatt godt imot av Russlands president Vladimir Putin.

– Dette er en tydelig markering av mishag overfor Russland både fra finsk og svensk side, sier han til NTB.

– Men dette er en pris Putin må betale for sin vedvarende og klare støtte til separatistene i Øst-Ukraina. De bryr seg nok ikke, men for Putin er ikke dette likegyldig, sier seniorforskeren.

Inngår avtaler

Verken Sverige eller Finland er NATO-medlemmer, men åpner nå for å ta imot NATOs hurtigreaksjonsstyrke NRF. Styrken vil heretter trolig kunne øve på svensk og finsk jord og bli satt inn i de to landene ved en eventuell krise.

Ved øvelser i Finland skal landet sørge for at det praktiske og logistiske fungerer, for eksempel at soldatene får mat og ammunisjon, melder nyhetsbyrået FNB.

I Sverige er det bred politisk enighet om en gradvis tilnærming til NATO. Socialdemokraterna støtter derfor at den konservative regjeringen åpner for et enda tettere samarbeid.

– Alt vi gjør, går ut på å unngå konflikter, men i det inngår også at vi må ha militær slagkraft, sier partiets forsvarspolitiske talsperson Peter Hultqvist.

– Kan bli ny debatt

Miljöpartiets forsvarspolitiske talsperson Peter Rådberg er imidlertid mer skeptisk. Han mener regjeringens forslag ikke er forankret i Riksdagen.

– Dette øker spenningene i Østersjøen snarere enn det motsatte, sier han til nyhetsbyrået TT.

Rådberg sier Sverige «knapt kan komme nærmere» fullt NATO-medlemskap hvis også alliansens hurtigreaksjonsstyrke skal få trene på svensk jord.

Skogan understreker at han ikke kjenner svensk og finsk politikk spesielt godt, men utelukker ikke at NATO-debatten vil blusse opp i de to landene på grunn av konflikten mellom Russland og Vesten.

– En slik avtale vil bety at skrittet til fullt NATO-medlemskap blir litt kortere – om det skulle bli aktuelt. Jo lenger dette trekker ut i tid, desto større blir sjansen for at det kan åpne for en NATO-debatt i Finland og Sverige, sier han.

To deler

Styrken som nå trolig får innpass i Finland og Sverige, NATO Response Force (NRF), består av to deler: en reaksjonsstyrke (IRF) med omtrent 13 000 soldater og en forsterkningsstyrke (RPF) på rundt 15 000.

– Dette er ytterligere en måte å få til et strukturert samarbeid med NATO på, sier pressevakt Jesper Tengroth i det svenske forsvaret.

Han beskriver avtalen som «ytterligere en kloss som faller på plass» i Sveriges samarbeid med NATO. (©NTB)

Overvåkingsutstyret ble satt opp etter at en ansatt ved IFI i 2012 så en fremmed person i nærheten av pauserommet ved instituttet. Den ansatte mente opplevelsen ga en «generell følelse av utrygghet». Han tok derfor initiativ til å overvåke rommet med fire webkameraer, skriver Universitas.

Mannen sluttet kort tid etter, men kameraene fortsatte å filme alt som skjedde på pauserommet. Nå beklager instituttledelsen saken.

– Dette burde ikke ha skjedd. Den daværende instituttledelsen skal ha blitt fortalt om overvåkingen, men informasjonen ble dessverre ikke tatt videre til riktig instans. Det var en åpenbar feil at man ikke spurte om lov, sier instituttleder ved IFI Knut Liestøl.

Det ble hengt opp en plakat i pauserommet som opplyste om at det ble tatt bilder, men formålet ble ikke oppgitt. Kameraene var koblet til en bestemt datamaskin som sto på et laboratorium.

– Samtlige bilder fra overvåkingen er nå slettet, opplyser instituttleder Liestøl.

Ifølge informasjonssjef Ove Skåra i Datatilsynet er reglene for kameraovervåking strammet inn de senere årene.

– Man må kunne vise til behov for å verne liv og helse for å starte overvåking. Det er ikke nok med en generell enkeltepisode eller følelse av utrygghet, sier han.

«Qui Cuo, en 20 år gammel mor, satte fyr på seg selv for å protestere mot Kinas undertrykkende politikk overfor Tibet. Begravelsen hennes trakk demonstranter.»

Dette kan du ikke skrive på nett i Kina uten å regne med å bli sensurert.

Mens korrupsjonsanklager mot en navngitt kinesisk politiker går helt fint.

Millioner av kinesere mener mye på sosiale medier. Samtidig har Kina et stort system som passer på at innbyggerne ikke ytrer seg helt fritt på nett.

Hva er logikken bak den strenge sensuren?

Det har amerikanske forskere ved Harvard og University of California, San Diego forsøkt å finne ut.

Den nye studien i tidsskriftet Science bekrefter det andre har antydet: Kinesiske myndigheter slår ikke ned på kritikk av dem selv – så lenge kritikken ikke oppfordrer folk til faktisk å gjøre noe med samfunnsforholdene.

Myndighetene er mest redde for opprør utenfor nettet.

Derfor ble ordet sjasmin automatisk blokkert på mange nettsteder i 2011. Det kunne vise til kinesiske aktivisters forsøk på å starte et opprør for demokrati, Sjasminrevolusjonen, inspirert av den arabiske våren.

Maskiner og mennesker sensurerer

For første gang er det laget et stort eksperiment som ser på hvordan sensuren foregår og hvilke typer meninger som blir sensurerte i Kina.

– Det er en unik studie, forskerne er de første som har gjort en så systematisk undersøkelse av sensuren, sier Mette Halskov Hansen, professor i Kina-studier ved Universitetet i Oslo (UiO).

– Den slår fast at det er en kompleks form for sensur, som foregår i mange ledd og på mange måter, sier hun.

Den største overraskelsen var den store variasjonen i metoder som ble brukt i sensuren, både av mennesker og maskiner, skriver de amerikanske forskerne.
 
Først luker automatiske systemer ut ord som kan være farlige. Deretter går horder av ansatte gjennom innleggene for å vurdere om de bør redigeres, fjernes, publiseres eller holdes tilbake fra internett.

Lurer maskinene

Kinesiske nettbrukere er kreative i forsøkene på å omgå sensuren, ifølge Mette Halskov Hansen, professor i Kina-studier ved Universitetet i Oslo.

(Foto: UiO)

Teknologien som automatisk siler ut mistenkelige ord er viktig, men langt fra nok.
 
– Myndighetene lykkes i sin sensur først og fremst fordi de har svært mange mennesker som jobber med sensur. Ingen vet helt hvor mange, sier Hansen.
 
Nettbrukerne lurer kanskje maskinene, men ikke menneskene.
 
– Folk er ekstremt kreative i sine forsøk på å omgå sensuren. Dersom ord blir sensurert, lager de nye ord for å uttrykke det de vil. Kinesiske tegn er geniale slik sett, fordi to ord kan skrives helt forskjellig, men uttales likt. Maskinene oppdager ikke slike koder, men det gjør menneskene som sitter og sensurerer manuelt, sier Hansen.
 
Det er få protester mot sensuren, forklarer hun, men kineserne utfordrer den kontinuerlig ved å hele tida prøve hvor grensene går, og finne nye måter å skaffe seg informasjon på.

Utestengt på livstid

For å forstå hvordan sensurmyndighetene tenker, laget forskerne sitt eget diskusjonsforum. De installerte de anbefalte programmene for å følge nettreglene.

Brukerstøtten hos selskapene som solgte programmene viste seg å være en unik kilde til innsikt.

De delte gladelig råd om hvordan forskerne, som selvsagt ikke røpet at de var forskere, best kunne drifte nettstedet i tråd med reglene for sensur.

– Et av rådene var å ha flest mulig ansatte som kunne følge med på problematiske innlegg, sier en av forskerne bak studien, Gary King, til Science.

Han har forsket på sensur i Kina før, men studien han publiserte i 2013 observerte bare nettdebatten, og fikk dermed ikke fanget opp meldinger som aldri kom på nett.

For en god del av innleggene blir fjernet lenge før de kommer online. Brukere kan også bli blokkert, midlertidig eller for alltid.

Seks av ti vurderte kom aldri på nett

I den nye studien gikk forskerne aktivt inn i debatten.

De opprettet fiktive brukere på 100 blogger og andre sosiale medier, inkludert Kinas svar på Twitter, Sina Weibo. Deretter forsøkte de å publisere mer enn 1000 innlegg som kommenterte nyhetsbildet.

Slik kunne de se hvordan innholdet i noen innlegg ble endret, hvilke innlegg som ble fjernet etter publisering, og hvilke sensuren bestemte seg for å la være å publisere.

Fire av ti innlegg ble vurdert av sensursystemet, enten automatisk eller manuelt.

Av disse innleggene kom seks av ti aldri på nett.

– Kontroversiell metode

Metoden er kontroversiell, mener Hansen. Forskerne kan ikke gå i detalj om hvordan de har gått fram, fordi de har fått hjelp av kontakter i Kina til å gjennomføre forskningen. Kineserne kunne fått problemer med myndighetene dersom de ble oppdaget.

Selv om forskerne har funnet en egnet metode for å avdekke alle trinnene i sensurprosessen, kan dette også avsløres gjennom andre typer studier, sier Hansen.
 
Hun viser til doktorgraden til Cuiming Pang ved UiO, som gjennom mer inngående studier av ett nettsamfunn kunne følge diskusjonene moderatorene hadde om publisering og se hvilke typer innlegg som endte med å bli holdt tilbake fra nettet.
 
Det er en svakhet ved studien at den framstiller det som om sensuren av nettstedene er svært sentralt styrt fra kinesiske myndigheter, mener forsker Yu Xie ved University of Michigan, ifølge Science. Lokale byråkrater sees på som vellykkede dersom de klarer å beholde stabiliteten i sitt lokalsamfunn, og har dermed en personlig interesse i å holde opprør i sjakk.
 
Studien avdekker heller ikke den omfattende selvsensuren som trolig foregår i Kina.
– Redaktørene av diskusjonsforum sensurerer innlegg fra brukerne, fordi de er redde for sensurmyndighetene. Brukerne sensurerer trolig også seg selv, bevisst eller ubevisst. Det trenger vi flere studier av, sier Hansen.

Viktig ventil

«Bare regulering kan gjøre internett tryggere og mer behagelig», skrev Folkets Dagblad, kommunistpartiets hovedorgan, da myndighetene skjerpet kontrollen av internett i 2012.

Tross streng kontroll, tillater kinesiske myndigheter sosiale medier av flere grunner, forklarer Hansen.
 
– De er viktige som en ventil, slik at folk kan lufte sine meninger og frustrasjoner. Dessuten vil Kina gjerne delta i verdenssamfunnet og være et teknologisk sterkt land, og det får de ikke til uten å være aktive på nett. Sosiale medier gir også myndighetene et innblikk i hva folk tenker og gjør.

Referanse:

King, G., m.fl.: Reverse-engineering censorship in China: Randomized experimentation and participant observation. Science, 22. august 2014.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen vil ikke vente på Stortinget, men legge ned høgskolene til og med før regjeringen legger fram sin varslede strukturmelding, skriver Khrono.

Opplysningene skal, ifølge avisen Fremover, ha kommet i et brev som departementet har sendt til ledelsen ved Universitetet i Tromsø og som avisen har fått tilgang til.

Torbjørn Røe Isaksen

(Foto: Skjalg Bøhmer Vold, Khrono)

— Departementet ser at Nord-Norge er noe mer moden for strukturelle endringer enn en del andre steder i landet, slik at det kan være aktuelt å gjøre disse uten å avvente at stortingsmeldingen om strukturen samlet sett er lagt frem, heter det i brevet ifølge Fremover.

Statssekretær Bjørn Haugstad bekrefter til avisen at alt peker mot at det går mot at alle høyskolene – det vil si Narvik, Harstad og Nesna – snart er historie, og at debatten først og fremst vil dreie seg om hvordan ett eller to universiteter skal bygges opp.

Les hele saken på Khrono.no