Arkeologer har funnet store deler av et skjelett nedgravd på en steinalderboplass på Brunstad i Stokke. Det kan være så gammel som 8000 år. Det er snakk om en voksen person, og vedkommende er funnet i en grav. Det vil si at personen er plassert på dette stedet som en del av et begravelsesritual.

– Funnet er sensasjonelt selv i nordeuropeisk sammenheng, sier arkeolog Almut Schülke på Kulturhistorisk museum ved Universitetet i Oslo, som har jobbet på utgravningen.

forskning.no fikk i forkant av offentliggjøringen være med på museets laboratorium, mens arkeologene gjorde det møysommelige arbeidet med å skille eldgamle, myke og sårbare skjelettrester fra beinhardt jordsmonn:.

Fra før i Norge har vi ingen funn av et såpass sammenhengende skjelett fra så langt tilbake i tid. I Sømmevågen ved Stavanger lufthavn fant arkeologer i sommer menneskerester som dateres til cirka 4000 år f. Kr, og i Søgne i Vest-Agder har man funnet hodeskaller som antakelig er 1500 år eldre enn Brunstad-mennesket.

Funnet i sammenkrøpet stilling

Det var i fjor sommer at arkeologene oppdaget Brunstad-graven, under utgravingen av steinalderboplassen i Stokke, på en tomt der det skal bygges et konferansesenter. Gravstedet har antakelig ligget ganske nært vannkanten da personen ble gravlagt der. Jordsmonnet rundt skjelettet er idag steinhardt, og teamet hugget med meisel og skrekkblandet fryd for å avdekke de gamle beinrestene.

Feltsesongen sommeren 2014 var en svett affære, og da Schülke og kollegaene innså at de hadde med menneskebein å gjøre, bestemte de seg for å hugge ut større jordblokker med beinrestene, og heller fullføre utgravningen av dem i kontrollerte forhold i laboratoriet.

forskning.no har også tidligere i år skrevet om Brunstad-graven, men på det tidspunktet kunne ikke arkeologene si helt sikkert hva de egentlig hadde funnet, annet enn at det var snakk om menneskerester i det som antakelig var en grav.

– Skjelettet lå i en grop som var oppbygget rundt kantene med steiner. Gropen var omtrent en meter bred og en og en halv meter lang, sier Schülke.

Personen er begravet sittende eller liggende på ryggen med beina oppunder seg i det man på arkeologspråket kaller hockerstilling, med hodet svakt framoverbøyd.

Det har ikke vært mulig å bestemme om personen er en kvinne eller en mann. Både kranierestene og sporene etter bekkenet er for dårlig bevart til at de kan gi svar på dette spørsmålet. Videre analyser av beina vil imidlertid kanskje kunne si noe om hva vedkommende spiste, og flere andre tegn på hva slags omgivelser dette mennesket levde i.

Sammenligner med andre steinaldergraver

I Sverige har man funnet menneskegraver med skjeletter fra denne perioden i steinalderen, for eksempel i Tågerup og i Skateholm i Skåne, men dette er ikke dagligdagse oppdagelser.

– Det å finne skjelettrester i så gamle graver er veldig uvanlig, sier Fredrik Molin. Han er prosjektleder for en steinalderutgravning ved Motala Sørøst-Sverige.

forskning.no har tidligere skrevet om funn herfra, blant annet om en hodeskalle som mystisk nok ble funnet plassert på en stake, og om en gjenstand som forskerne litt humoristisk foreslo at kunne være et steinalder-sexleketøy.

Her har arkeologene også funnet graver med menneskerester, men beina er ganske dårlig bevarte, og kanskje litt yngre enn mennesket i Brunstad-graven. I utgravningen ved Motala ser man av gravene at menneskene både er blitt gravlagt utstrakt på ryggen og i hockerstilling, som personen i Brunstad-graven.

Det ser man også i andre graver fra samme tid.

– Det virker som om det er noe unisont over graver fra denne perioden, sier Molin.

I Motala, som på Brunstad-boplassen, er graven plassert svært nær selve boplassen.

– Det gjør at det er en nær relasjon mellom det levende samfunnet og de døde, og det er interessant sammenlignet med hvordan vi har det i dag. Nå holder vi istedet en avstand til de døde, sier Molin.

Fant bein fra hele kroppen

Beinekspert Sara Gummesson har også arbeidet ved utgravningen ved Motala ström. Nå er hun en del av teamet som har gravd ut, konservert og analysert Brunstad-skjelettet.

– Vi fant kranierester, lårbein og leggbein, ribbein og en arm, sier hun.

Gummesson viser fram deler av hodeskallen, før hun peker mot noe som ligner en morken trerot. Det er underarmsbeina.

– Vi ser av posisjonen til disse beina at personen må ha blitt gravlagt med håndflaten pekende opp, sier hun.

Arkeologene fant ingen tegn på at steinaldermennesket er begravet i en kiste eller lignende. Ved noen anledninger har det vært tegn på at mennesker i denne perioden er blitt svøpt i tekstil før de er blitt begravet, men dette er usikkert, ifølge Gummesson.

En av vanskelighetene de har hatt med å datere beina er at flere av dem er fullstendig infiltrert av røtter. Visse steder er beinet mer eller mindre blitt en rot. Det har gjort det vanskelig å vite om man daterer beinet eller rota. C14-analysene har i Brunstad-graven gitt ulike svar på hvor gamle beina er.

Ett prøvesvar daterte dem til å være 5000-6000 år gamle, mens et annet daterte beina til å være like gamle som boplassen, nemlig opptil 8000 år gamle.

Det er den siste dateringen som forskerne har mest tro på.

De fant ingen andre gjenstander i graven, men jobber med å analysere nærmere kullrester og flekker av flint.

Flere svar på hvordan personen i graven levde, og flere hemmeligheter som den gravlagte fremdeles holder skjult, vil vi kanskje få når flere prøvesvar er klare, nærmere sommeren.

Les arkeologenes egen blogg fra Brunstad-plassen her.

Arkeologer har funnet store deler av et skjelett nedgravd på en steinalderboplass på Brunstad i Stokke. Det kan være så gammel som 8000 år. Det er snakk om en voksen person, og vedkommende er funnet i en grav. Det vil si at personen er plassert på dette stedet som en del av et begravelsesritual.

– Funnet er sensasjonelt selv i nordeuropeisk sammenheng, sier arkeolog Almut Schülke på Kulturhistorisk museum ved Universitetet i Oslo, som har jobbet på utgravningen.

forskning.no fikk i forkant av offentliggjøringen være med på museets laboratorium, mens arkeologene gjorde det møysommelige arbeidet med å skille eldgamle, myke og sårbare skjelettrester fra beinhardt jordsmonn:.

Fra før i Norge har vi ingen funn av et såpass sammenhengende skjelett fra så langt tilbake i tid. I Sømmevågen ved Stavanger lufthavn fant arkeologer i sommer menneskerester som dateres til cirka 4000 år f. Kr, og i Søgne i Vest-Agder har man funnet hodeskaller som antakelig er 1500 år eldre enn Brunstad-mennesket.

Funnet i sammenkrøpet stilling

Det var i fjor sommer at arkeologene oppdaget Brunstad-graven, under utgravingen av steinalderboplassen i Stokke, på en tomt der det skal bygges et konferansesenter. Gravstedet har antakelig ligget ganske nært vannkanten da personen ble gravlagt der. Jordsmonnet rundt skjelettet er idag steinhardt, og teamet hugget med meisel og skrekkblandet fryd for å avdekke de gamle beinrestene.

Feltsesongen sommeren 2014 var en svett affære, og da Schülke og kollegaene innså at de hadde med menneskebein å gjøre, bestemte de seg for å hugge ut større jordblokker med beinrestene, og heller fullføre utgravningen av dem i kontrollerte forhold i laboratoriet.

forskning.no har også tidligere i år skrevet om Brunstad-graven, men på det tidspunktet kunne ikke arkeologene si helt sikkert hva de egentlig hadde funnet, annet enn at det var snakk om menneskerester i det som antakelig var en grav.

– Skjelettet lå i en grop som var oppbygget rundt kantene med steiner. Gropen var omtrent en meter bred og en og en halv meter lang, sier Schülke.

Personen er begravet sittende eller liggende på ryggen med beina oppunder seg i det man på arkeologspråket kaller hockerstilling, med hodet svakt framoverbøyd.

Det har ikke vært mulig å bestemme om personen er en kvinne eller en mann. Både kranierestene og sporene etter bekkenet er for dårlig bevart til at de kan gi svar på dette spørsmålet. Videre analyser av beina vil imidlertid kanskje kunne si noe om hva vedkommende spiste, og flere andre tegn på hva slags omgivelser dette mennesket levde i.

Sammenligner med andre steinaldergraver

I Sverige har man funnet menneskegraver med skjeletter fra denne perioden i steinalderen, for eksempel i Tågerup og i Skateholm i Skåne, men dette er ikke dagligdagse oppdagelser.

– Det å finne skjelettrester i så gamle graver er veldig uvanlig, sier Fredrik Molin. Han er prosjektleder for en steinalderutgravning ved Motala Sørøst-Sverige.

forskning.no har tidligere skrevet om funn herfra, blant annet om en hodeskalle som mystisk nok ble funnet plassert på en stake, og om en gjenstand som forskerne litt humoristisk foreslo at kunne være et steinalder-sexleketøy.

Her har arkeologene også funnet graver med menneskerester, men beina er ganske dårlig bevarte, og kanskje litt yngre enn mennesket i Brunstad-graven. I utgravningen ved Motala ser man av gravene at menneskene både er blitt gravlagt utstrakt på ryggen og i hockerstilling, som personen i Brunstad-graven.

Det ser man også i andre graver fra samme tid.

– Det virker som om det er noe unisont over graver fra denne perioden, sier Molin.

I Motala, som på Brunstad-boplassen, er graven plassert svært nær selve boplassen.

– Det gjør at det er en nær relasjon mellom det levende samfunnet og de døde, og det er interessant sammenlignet med hvordan vi har det i dag. Nå holder vi istedet en avstand til de døde, sier Molin.

Fant bein fra hele kroppen

Beinekspert Sara Gummesson har også arbeidet ved utgravningen ved Motala ström. Nå er hun en del av teamet som har gravd ut, konservert og analysert Brunstad-skjelettet.

– Vi fant kranierester, lårbein og leggbein, ribbein og en arm, sier hun.

Gummesson viser fram deler av hodeskallen, før hun peker mot noe som ligner en morken trerot. Det er underarmsbeina.

– Vi ser av posisjonen til disse beina at personen må ha blitt gravlagt med håndflaten pekende opp, sier hun.

Arkeologene fant ingen tegn på at steinaldermennesket er begravet i en kiste eller lignende. Ved noen anledninger har det vært tegn på at mennesker i denne perioden er blitt svøpt i tekstil før de er blitt begravet, men dette er usikkert, ifølge Gummesson.

En av vanskelighetene de har hatt med å datere beina er at flere av dem er fullstendig infiltrert av røtter. Visse steder er beinet mer eller mindre blitt en rot. Det har gjort det vanskelig å vite om man daterer beinet eller rota. C14-analysene har i Brunstad-graven gitt ulike svar på hvor gamle beina er.

Ett prøvesvar daterte dem til å være 5000-6000 år gamle, mens et annet daterte beina til å være like gamle som boplassen, nemlig opptil 8000 år gamle.

Det er den siste dateringen som forskerne har mest tro på.

De fant ingen andre gjenstander i graven, men jobber med å analysere nærmere kullrester og flekker av flint.

Flere svar på hvordan personen i graven levde, og flere hemmeligheter som den gravlagte fremdeles holder skjult, vil vi kanskje få når flere prøvesvar er klare, nærmere sommeren.

Les arkeologenes egen blogg fra Brunstad-plassen her.

Som navnet antyder, er minstelønn den absolutt laveste summen en ansatt har rett på i lønn. En arbeidsgiver kan med andre ord ikke sette en timesats lavere enn denne.

Det høres kanskje forlokkende ut, men ikke hvis minstesatsen legges så lavt at du går ned i lønn. Det er dette som trolig vil bli resultatet for arbeidstakere i de nordiske landene, dersom EU innfører en felles europisk minstelønn. Derfor har de alltid kjempet imot en slik ordning. 

Dagens minstesatser for timelønn spriker nemlig sterkt fra land til land. I euroverdi er ytterpunktene Luxembourgs 11,1 euro og Bulgarias ene euro per arbeidstime.

– Dersom EU pålegger en minstelønn som skal være på mellom 50 og 60 prosent av enten lønnsgjennomsnitt eller medianinntekt, vil dette være et betydelig løft for arbeidstakerne i mange land. Men for eksempel i Frankrike ligger allerede minstelønna på dette nivået, forteller Fafo-forsker Line Eldring.

Gjenopplivet debatt

Innad i EU og EØS har medlemslandene så langt fått stå helt fritt til å lovfeste minstelønn eller ei – og hvor høy den eventuelt skal være. Det siste året har imidlertid debatten om en felles europeisk minstelønn blusset opp på ny.

To hendelser har hatt stor symbolsk betydning for dette:

• I sommer tok den nyvalgte presidenten i Europakommisjonen, Jean-Claude Juncker, til orde for at EU burde pålegge medlemslandene å ha en minstestandard for lønn.
• Samtidig innførte EUs økonomiske lokomotiv og mønsterelev – Tyskland – for første gang en minstelønn. Denne fikk virkning fra 1. januar.

– Begge disse hendelsene har bidratt til å dytte debatten høyere opp på agendaen i Europa, understreker Eldring.

Eget ansvar for lønn

Først og fremst kan en fornyet debatt ses på som en anerkjennelse av at den frie flyten av arbeidskraft mellom landene fører til lavlønnskonkurranse og sosial dumping. Samtidig øker omfanget av deltid og midlertidige arbeidskontrakter, mens omfanget av fagorganiserte og tariffavtaledekning synker.

I tillegg ser vi at kravene om økonomiske innstramminger i kriserammede land har hatt store sosiale kostnader – blant annet i form av at lønningene faller dramatisk.

Selv om flere tunge aktører mener at en felleseuropeisk minstelønn kan være god medisin mot alt dette, tviler Eldring på om EU faktisk vil utforme et minstelønnsdirektiv. I allefall med det aller første. EUs sentrale institusjoner har nemlig stort sett valgt å holde seg unna temaet lønn.

Elding påpeker imidlertid at det i forbindelse med finanskrisen ble skapt en presedens der den mektige troikaen bestående av Den europeiske sentralbanken, EU og Det internasjonale pengefondet, mente at minstelønna var for høy i enkelte krisepregede land. 

– I prinsippet burde de da også kunne påpeke at den er for lav, mener hun.

Et delt Europa

De aller fleste av EU- og EØS-landene har allerede en form for lovpålagt minstelønn. Kun syv land har ikke vedtatt dette – blant annet Norge og de andre nordiske landene.

Det finnes tre forskjellige metoder for å sikre at arbeidstakerne får en lønn som er til å leve av:

• Minstelønna settes gjennom det nasjonale lovverket – av de politiske myndighetene. Dette vil da være en nedre grense som ikke kan brytes.
• Minstelønna dannes gjennom tariffavtaler – framforhandlet av partene i arbeidslivet. Hver tariffavtale vil da i prinsippet ha hver sin minstelønn.
• I tillegg har mange land innført muligheten til å allmenngjøre tariffavtaler. Dette er en måte å spre lønnsbetingelser fra tariffavtaler over også til uorganiserte deler av arbeidsmarkedet, for eksempel en hel bransje.

I land med svake fagbevegelser og/eller der man ikke har tradisjoner for et omfattende trepartssamarbeid, som i Norge, blir alternativ 2 raskt mindre aktuelt. Lønnsdannelsen vil da i større grad være overlatt til konkurransen om arbeidskraft eller ligge i hendene på politikerne. 

Oppfattes som egoistiske

I den europeiske fagbevegelsen er debatten om minstelønn betent. De to siste møtene i Den europeiske faglige samorganisasjon (ETUC) har vært åsted for heftige dragkamper mellom nordisk og italiensk fagbevegelse på den ene siden og den resterende europeiske fagbevegelsen på den andre.

Det den nordiske fagbevegelsen frykter, er blant annet å miste kontroll over lønnsdannelsen.

– Selv om tariffavtalene ikke dekker hele arbeidsmarkedet, setter de en standard. For eksempel på mange kafeer og restauranter vil mange ansatte jobbe uten tariffavtale, men likevel oppgi at de får tarifflønn.

Arbeidstakere i Norden risikerer med andre ord en lavere minstelønn enn de allerede har, og de små og store seirene som fagbevegelsen har vunnet gjennom tariffavtalene vil kunne begynne å rakne.

– I et slikt scenario vil lønnsnivået raskt kunne bli satt under press. Og selv om noen arbeidstakere vil kunne få et økonomisk løft, vil gevinsten forsvinne for mange andre, påpeker Eldring.

Fafo-forskeren tror likevel fraksjonene i den europeiske fagbevegelsen burde forsøke å komme hverandre i møte.

– Utfordringene den nordiske fagbevegelsen har med å formidle sin bekymring, er store. De blir lett oppfattet som egoistiske når de ikke vil støtte et krav om minstelønn, sier hun.

– Selv om bekymringen er reell nok, burde de kanskje vise en større forståelse for motpartens behov for en europeisk lov. Situasjonen for arbeidstakerne i andre land er en helt annen enn i Norden.

Mange veier til Brussel

Jean-Claude Juncker nevnte i sin tale at en sosial minstesikring kan være et alternativ til felles minstelønn.

Særlig i land med brede velferdsordninger – som i Norden – vil ulike ytelser og økonomiske ordninger som staten finansierer være et sikkerhetsnett som hjelper personer som har lav lønnsinntekt.

Dette vil neppe være en garanti for de nordiske landenes lønnssystem, advarer Eldring. Særlig Norge, Danmark og Sverige vil nemlig slite med å dokumentere at lønns- og velferdssystemet er helt uten hull.

Hun trekker fram den norske bilvask-bransjen som eksempel:

– Her har en viss andel virksomheter vist seg som notoriske i elendige lønnsnivå og arbeidsvilkår. Dette ligger langt fram i tid, men dersom dette vedvarer, uten en allmengjort tariffavtale, ville man raskt kunne motta krav om å innføre lover om minstelønn. Selv om dette neppe heller ville hindre alle kjeltringene, sier hun.

– Se til Finland

Dersom lavlønnskonkurranse og sosial dumping fortsetter å bre om seg på de nordiske arbeidsmarkedene, tror Eldring at vi bør vurdere å se til Finland.

Her skjer allmenngjøring av tariffavtaler i langt større grad enn for eksempel i Norge.

Debatten i Sverige og Danmark går høyt om hvorvidt også de bør åpne for allmenngjøring av tariffavtaler. 

– Hvis vi fortsatt har et arbeidsmarked med så store forskjeller på grunn av lavlønnskonkurranse, vil kanskje allmenngjøring bli omgjort til en mer permanent og omfattende ordning. Da vil det også være færre områder hvor en eventuell lovpålagt minstelønn vil ha en selvstendig effekt, argumenterer Eldring.

En norsk minstelønn?

Selv om ideen om en egen nasjonal lovpålagt minstelønn – uavhengig av EU – har relativt liten gjennomslagskraft i Norge, er det stadig vekk noen som snuser på ideen. Senest i november i 2014 tok en gruppe stortingsrepresentanter for Venstre til orde for at vi bør utrede en nasjonal minstelønn. Fremskrittspartiet foreslo det samme i 2012.

Blant arbeidsgiverorganisasjonene har både NHO og Virke uttalt seg positivt om en slik minstelønn stemt fram av politikerne.

Eldring tror likevel ikke disse gnistene vil ulme opp med det første her til lands.

– Fremskrittspartiet har arbeidsministeren. Likevel benytter de ikke muligheten til å presse gjennom en minstelønn. Det ville da også blitt oppfattet som en stor provokasjon av mange av aktørene i arbeidslivet. Alle de politiske forslagene har da også rettet seg mot å utrede minstelønn, ikke å innføre det, bemerker hun.

I Norge dør moren i forbindelse med 7 av 100 000 fødsler. I land som Tanzania og Afghanistan er tilsvarende tall 460 per 100 000, ifølge CIAs The World Factbook. Det betyr at risikoen er 65 ganger høyere for at den fødende dør, enten under fødselen eller som følge av komplikasjoner.

Et av FNs såkalte tusenårsmål for hvordan man skal bekjempe fattigdom i verden, var å redusere dødeligheten blant fødende med 75 prosent. I mange utviklingsland vil ikke dette målet lykkes i løpet av 2015, slik ambisjonen var.

Dødeligheten blant fødende er fremdeles høy i mange land. Men enkle metoder kan kanskje berge både mor og barn.

– Å engasjere familien, utvikle en enkel helseapp og styrke undervisning innenfor global helse er blant tiltakene som skal redde livet til flere mødre og deres barn, mener forskere som har kommet med forslag til hvordan dødeligheten blant fødende og deres barn kan reduseres.

Ulike land vil kreve ulike tiltak, men det finnes fellesnevnere, mener Professor Elisabeth Darj ved NTNU og førsteamanuensis Muhammad Zaman fra Boston University. De bruker Tanzania som eksempel på et land der dødeligheten blant mødre og barn er høy.

Svakt helsevesen

I Tanzania går hele 97 prosent av gravide kvinner til helseundersøkelse minst én gang, men bare 43 prosent går de anbefalte fire gangene. Det nasjonale helseprogrammet er justert for å bedre tilbudet og redusere antallet som dør i barsel.

Men ferske studier viser at de gravides bevissthet rundt komplikasjoner er liten.

– Familiene vurderer ofte selv risikoen, og tar lite hensyn til råd. Det betyr at mødre oppsøker helsevesenet sent, og derfor får de hjelp sent, sier Darj.

• Les også: Lærer jenter å ta selvstendige valg

Tilgangen til helsestell er for øvrig svært varierende i landet. I Tanzania bor 70 prosent av befolkningen på bygda. Men 80 prosent av legene bor i Dar-es-Salaam, landets største by.

Allerede i 2002 ble helsevesenet gjort om slik at det skulle legges mer vekt på undersøkelser før fødselen. Men fremdeles er det mye som gjenstår, og planene er ikke gjennomført godt nok. Et svakt helsevesen får skylden.

Engasjere familien

For å bøte på dette er det gjort forsøk på å engasjere vordende fedre og øvrig familie i større grad. De får lære hva slags faresignaler de skal se etter hos den blivende moren og planlegge for fødselen, som når og hvordan de skal ta seg til fødestuen eller kalle på jordmor.

Dette ser ut til å gi en viss effekt.

– Tradisjonelt er det mennene som bestemmer over økonomien i familien. Derfor er det ekstra viktig å få med dem, for at de skal forstå når kona må oppsøke hjelp, sier Darj.

Enkel app

Et håp gir det at hele 56 prosent av befolkningen har egen mobiltelefon.

– Det betyr at det blir lettere å tilkalle hjelp. Smarttelefoner byr på muligheter for å utvikle programmer som kan være til nytte, sier Darj.

• Les også: Norske melkegeiter har blitt gull verdt i Tanzania

Darj og Zaman foreslår å utvikle en gratis, enkel app som kan gi medisinske råd i en form som er tilpasset kulturen i landet, og som er tilgjengelig for flere typer telefoner.

– Appen kan gi familien råd om når det er på tide å oppsøke hjelp, og dermed forhindre forsinkelser, sier Darj.

Darj har håp om at denne appen kan utvikles ved NTNU, som hun mener har de teknologiske forutsetningene, engasjementet for arbeidet og erfaringen fra Tanzania. Universitetet er allerede involvert i flere prosjekter i landet.

De fleste oppdrettslakser foretrekker å oppholde seg på samme dyp. Dermed svømmer de ofte tett sammen.

Forskere har undersøkt fisk som svømte med en tetthet på henholdsvis 8 og 70 kilo fisk per 1000 liter vann. Begge deler er innenfor stimtettheten som normalt observeres i merdene, innhegningene der oppdrettslaksen lever.

– Laks som svømmer ved høyere tetthet, altså flere kilo fisk per liter vann, fikk færre lus på seg enn de som svømte ved lavere tettheter, sier forsker Frode Oppedal ved Havforskningsinstituttet.

• Les også: Mutert arvestoff spreier seg

Innenfor fiskeoppdrett er høy tetthet normalt forbundet med dårlig fiskevelferd og mer sykdom.

– Men for oppdrettslaks kan det se ut til å være litt annerledes når det gjelder lakselus, forteller stipendiat Francisca Samsing fra universitetet i Melbourne i Australia.

Fortynningseffekt

Lakselus er en parasitt som fester seg på laksen og spiser på slim og hud. Parasitten i seg selv er irriterende, behandling mot den er ofte stressende og med økende antall lus reduseres laksens velferd.

– Normalt øker antall parasitter per fisk når de svømmer tettere på hverandre, men det avhenger av om parasitten aktivt eller passivt finner verten.

– I den perioden lakselus er smittsom for laksefisk, driver den fritt rundt i overflatevannet. Den har liten egenbevegelse og driver dit strømmen fører den frem til den «aktiveres» av at det er laks i nærheten, sier Oppedal.

For parasitter som søker aktivt etter verter, viser en rekke studier på landlevende dyr at antall parasitter på vertsdyret synker dersom vertene står tett sammen. Denne prosessen kalles fortynningseffekt. Nå har forskerne bekreftet at dette også kan gjelde for fisk i sjøen.

– Om lusen kommer inn i en merd, vil hver enkelt fisk ha mindre sjanse for at lusen fester seg på akkurat den dersom de går i stim med høy tetthet, forklarer Samsing.

Hva har reinsdyr og laks til felles?

I naturen beskytter enkeltindivider seg mot angrep fra rovdyr ved å samle seg i grupper. Jo større gruppen er, jo mindre er sjansen for at hvert enkelt individ skal bli funnet av rovdyr. Den samme sammenhengen er også funnet i forbindelse med enkelte parasitter.

Det vil si at større grupper med potensielle verter reduserer risikoen et individ har for å bli angrepet av parasitten.

• Les også: Sjøørreten spises opp av lakselus

– Reinsdyr i store flokker får færre insektbitt enn de som lever i små flokker. Vi fant en lignende sammenheng mellom oppdrettslaks og angrep av lakselus, der det ser ut som om tette laksestimer beskytter enkeltindividene, sier Oppedal.

Kunstig lys

Laks i merder i sjøen samler seg på dypet hvor svømmeforholdene er best med tanke på blant annet temperatur og lys. Men også sultnivå og hvordan og når fisken fôres, påvirker hvor den samler seg.

Selv om det er sammenheng mellom det totale antallet individer i merden og hvor tett de svømmer, overstyres dette av hvor laksen ønsker å oppholde seg. Den faktiske svømmetettheten er vanligvis 1,5 til 5 ganger høyere enn det volumet i merden tilsier.

Når laksen har prøvd å unngå høye temperaturer, har det blitt observert at svømmetettheten har vært 20 ganger høyere enn det volumet tilsier.

• Les også: Én lakselus blir til to

– Sammen med en økt forståelse av interaksjonen mellom laks, lakselus og miljøet rundt merdene kan resultatene våre benyttes til å finne nye strategier for å øke velferden til oppdrettslaks, sier Tim Dempster, Samsings veileder ved Universitetet i Melbourne.

Siden dybden laksen velger å svømme på, er avhengig av lys, kan oppdrettere bruke kunstig lys til å styre hvor laksen skal svømme i merden.

– Vi vet at luselarvene hovedsakelig finnes nær overflaten i perioden når de kan infisere laks siden de går mot lyset på dagtid. Dersom oppdretter benytter dypt lys vil laksen både unngå luselarver direkte ved at den unngår overflaten, og ved å svømme tettere reduseres risikoen for at den enkelte laks skal få parasitten på seg, sier Dempster.

Referanse:

Samsing, Oppedal m.fl: High host densities dilute sea lice Lepeophtheirus salmonis loads on individual Atlantic salmon, but do not reduce lice infection success (pdf), Aquaculture Environment Interactions, desember 2014, doi: 10.3354/aei00118.

Hvis du synes det er litt tungt å være på jobben, kan det være du burde få deg litt frisk luft. Ny forskning viser at bare en halv times spasertur tre ganger i uken gjør deg mer fornøyd og mindre stresset.

– Humørendringer kan bedre produktiviteten, og så er det jo viktig for den enkelte, sier Cecilie Thøgersen-Ntoumani, professor ved Curtin University i Australia.

Endrer hele dagen

Thøgersen-Ntoumani har undersøkt 56 ansatte ved University of Birmingham, hvor hun selv har arbeidet.

Ingen av deltakerne rørte seg så mye til daglig, men gjennom 10 uker skulle de gå en tur på 30 minutter tre hverdager, samt to ganger i helgen. Det er den anbefalte minimumsgrensen for bevegelse fra myndighetene.

To dager i uken rapporterte deltakerne om følelsene sine gjennom en app, både morgen og ettermiddag. Appen gjorde det mulig å rapportere følelsene mens de var ferskt i minne; en feilkilde andre forskningsprosjekter har slitt med.

Deltakerne ble i mye bedre humør enn en kontrollgruppe. De opplevde også mindre nervøsitet.

På grunn av innviklede beregninger og analyser kan ikke Thøgersen-Ntoumani sette noe presist tall på forbedringene, men hun anslår at man klatrer et halvt trinn opp en humørskala som går til 5.

Solid undersøkelse

Undersøkelsen får ros fra Anne-Marie Elbe, som forsker på motivasjon og idrettspsykologi ved Københavns Universitet.

– Dette er toppforskere, og det er veldig bra at de har gjennomført en intervensjonsstudie. Resultatene er også oppmuntrende: Det å gå kan nesten alle gjøre, sier Elbe.

Undersøkelsen viser at mosjon i arbeidstiden er til stor hjelp for de ansatte.

Ansatte som er mindre stresset og mer entusiastiske, er trolig mer produktive. Det burde man også undersøke, påpeker Anne-Marie Elbe.

– Man kan måle produktivitet og antall sykedager. Det vil være interessant for arbeidsgivere, mener hun.

Den beste turen

Det er flere ting Cecilie Thøgersen-Ntoumani ønsker å undersøke:

• Om endringene virker over tid

• Om gjelder andre bransjer og stillinger

• Om turen påvirker søvn, livskvalitet, vekt og lignende

• Om det er forskjell på ulike turer, for eksempel i naturen eller i byen

Resultatene er publisert i tidsskriftet Scandinavian Journal of Medicine & Science in sports.

Referanse:

C. Thøgersen-Ntoumani mfl.: Changes in work affect in response to lunchtime walking in previously physically inactive employees: A randomized trial, Scandinavian Journal of Medicine & Science in Sports; DOI: 10.1111/sms.12398 Sammendrag

Helen Elizabeth Brown mfl.: Does physical activity impact on presenteeism and other indicators of workplace well-being?, Sports Med (2011), DOI: 10.2165/11539180-000000000-00000> Sammendrag

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Den internasjonale romstasjonen

NASA kjøper plass på Sojus – for sikkerhets skyld

6. februar meldte NASA om et påtenkt kjøp av seks tur/retur-seter på Sojus i 2018/2019. Hensikten er å sikre transport av astronauter til/fra romstasjonen i tilfelle Boeing CST-100 og SpaceX Dragon V-2 skulle bli forsinket. Planen er at de nye amerikanske kommersielle, bemannede romfartøyene skal kunne tas i bruk fra sent 2017.

Prisen på et tur/retur-sete i en Sojus er for tiden ca. 76 millioner dollar.

Oppskytning av Sojus-kapsel med mannskap til romstasjonen, 23. november 2014.

Dragon-kapselen returnerer med nyttelast

Dragon-kapselen fra SpaceX´ femte kommersielle forsyningsferd til Den internasjonale romstasjonen fallskjermlandet i Stillehavet 417 kilometer sydvest for Long Beach i California 11. februar klokken 01.44 norsk tid. Det ubemannede romfartøyet hadde forlatt romstasjonen fem og en halv time tidligere.

Om bord var 1680 kilogram returlast som omfattet prøver, utstyr og data fra flere biologiske og bioteknologiske eksperimenter, for eksempel høykvalitet proteinkrystaller og planter fra vekststudier av røtter og celler i mikrogravitasjon. Dessuten ferdige deler og utstyr fra den første demonstrasjon av 3-D printing i rommet.

Kapselen ble fraktet med skip til Long Beach for uttak av noe NASA-last. Deretter gikk turen til SpaceX´ prøvefasiliteter i McGregor, Texas.

Europeisk forsyningskapsel brant opp under retur, som planlagt

ATV-5, Georges Lemaître, den siste av ESAs fem ubemannede forsyningsfartøyer, desintegrerte og brant opp etter planen over den sydlige delen av Stillehavet 15. februar klokken 19.04 norsk tid. Romfartøyet medførte interne videokameraer for å registrere hvordan ødeleggelsen skjedde.

Siden debuten i 2008 har ATV forsyningsfartøyene levert totalt noe i overkant av 31 500 kilogram forsyninger og utstyr til romstasjonen. 

Video fra ESA som viser ATV-5 mens den fjerner seg fra romstasjonen.

Romtransport

Ny stor kinesisk bærerakett snart klar

9. februar opplyste Kinas SASTIND (State Administration of Science, Technology and Industry for National Defense) at en serie statiske prøver av motorene på Long March 5´s nederste trinn var gjennomført med godt resultat. Dette betyr at den nye tungløft-bæreraketten vil kunne skytes opp for første gang alt neste år.

Raketten skal kunne plassere en nyttelast på 25 tonn i en lav jordbane, eller 14 tonn i en geostasjonær overføringsbane. Den skal være planlagt brukt til oppskytning av en månesonde for transport av prøvemateriale til Jorden og til frakt av de store seksjonene i Kinas kommende romstasjon.

SASTIND understreker at motorene bruker et ikke giftig og ikke forurensende flytende drivstoff.

Prøve av rakettmotor til Long March 5-raketten, ukjent kilde.

Mer pålitelige kinesiske oppskytninger

En annen melding som gjelder kinesiske bæreraketter belyser økningen i pålitelighet som har funnet sted: For 200 oppskytninger gjennomført til utgangen av desember 2014 var påliteligheten for de første 100 (tidsrommet 1970-2007) 93 prosent, et tall som skal ha økt til 98 prosent for de neste 100.

For brukere, operatører og forsikringsselskaper er 95 prosent hevdet å være et internasjonale akseptabelt nivå.

Europeisk gjenbrukbart raketttrinn

Den franske romorganisasjonen CNES har inngått et samarbeid med tyske selskaper om utvikling av et gjenbrukbart rakett-trinn som går på flytende oksygen og metan.

Vellykket retur av ubemannet europeisk miniromferge

ESAs lille, ubemannede IXV (Intermediate eXperimental Vehicle) gjennomførte 11. februar en vellykket suborbital prøveferd. Med  løftskrog-form, det vi si flat underside og buet overside, har fartøyet ikke vinger; styring og stabilisering oppnås med små rakettmotorer i rommet og to skrogflaps-flater på undersiden bak i atmosfæren. Lengden er 5,0 meter, bredden 2,2 meter og oppskytningsvekten 1900 kilogram.

Prøveferden 11. februar gjaldt først og fremst tilbakevendingsegenskapene. Overflatetemperaturer på opptil 1700 grader C var forventet, og ble målt på over 300 punkter.

Oppskytningen skjedde fra Kourou med en Vega bærerakett. Separasjon foregikk i en høyde av 340 kilometer, og IXV fortsatte til 412 kilometer før fartøyet på veien ned møtte atmosfæren i ca. 120 kilometer med en hastighet på 7,5 kilometer i sekundet, omtrent den samme som ved tilbakevending fra lav jordbane.

I siste omgang ble et fallskjermsystem benyttet for å redusere hastigheten, og landing fant sted i Stillehavet like vest for Galapagos-øyene. Oppblåste ballonger sørget for at IXV holdt seg flytende til det kunne heises om bord i et redningsfartøy.

Innsamlede data skal i første omgang tilføres ESAs PRIDE (Programme for Reusable In-Orbit Demonstrator for Europe).

Enda en nesten-myklanding for Falcon 9

Også ved oppskytningen av romobservatoriet DSCOVR med en Falcon 9 fra Cape Canaveral Air Force Station 12. februar (se Romforskning) var hensikten å prøve en myklanding av bærerakettens første trinn på en ubemannet, selvdrevet plattform i Atlanterhavet utenfor Florida-kysten etter bruk, men også denne gang mislyktes SpaceX. Det vil si, forsøket ble egentlig avblåst på grunn av kraftig vind med høy sjø og bølger som slo over plattformen.

Men Elon Musk la som forrige gang an en optimistisk tone da han i etterkant summerte opp hva som hadde skjedd: ”Raketten landet mykt i havet, punktlig vertikalt. Stor sannsynlighet for landing på plattformen i rolig vær.”

Kommunikasjon

Ny Telenor-satellitt snart opp fra Kourou

12. februar meldte SSL (Space Systems Loral) at Telenor Satellite Broadcastings Thor 7 var ferdig bygget slik at den i nær fremtid kan fraktes til Kourou for oppskytning med en Ariane 5.

Thor 7 er en flerbrukssatellitt utstyrt med Telenors første Ka-bånd nyttelast konstruert for det maritime markedet og VSAT-terminaler. Høyeffekt-dekningen omfatter Nordsjøen, Norskehavet, Rødehavet, Østersjøen og Middelhavet.

Men satellitten har også en Ku-bånd nyttelast for kringkastings- og fjernsynstjenester i Sentral og Øst-Europa, og den vil kunne bruke opptil 25 aktive Ka-bånd punktantenner pluss en styrbar antenne samtidig. Ka-bånd nyttelasten omfatter 11 transpondere. Satellitten er basert på SSL 1300 plattformen, og er konstruert for en levetid på 15 år.

Etter oppskytning (30. mars er antydet) skal den plasseres i geostasjonær posisjon ved 1 grad vest.

Video fra Telenor viser byggingen av Thor 7.

Jordobservasjon

Kostbare og forsinkede met-satellitter

12. februar holdt underkomitéer for Oversight og Environment i den amerikanske Kongressen høringer for å finne forklaringen på hvorfor landets neste generasjon meteorologiske satellitter har blitt forsinket og er preget av kostnadsoverskridelser. Også følgen av forsinkelsene ble belyst.

Navigasjon

Russisk-kinesisk romsamarbeid

I oktober 2014 ble det på høyt politisk nivå besluttet å opprette en interstatlig komité for russisk og kinesisk satellittnavigasjon.

Første møte i komtéen, avholdt i Beijing 10. februar, tok opp formelle sider og muligheten for samarbeid også innen andre rom-sektorer, for eksempel produksjon av rakettmotorer. Russland var på møtet representert ved Roskosmos-sjef Igor Komarov, Kina ved lederen av landets nasjonale romorganisasjon.

Romforskning

Amerikansk romværsatellitt til L1

Det amerikanske romobservatoriet DSCOVR (Deep Space Climate Observatory) ble skutt opp tre minutter over midnatt norsk tid 12. februar med en Falcon 9 bærerakett fra Cape Canaveral Air Force Station. Observatoriet skal plasseres i L1 Lagrange-posisjonen på linjen mellom sentrum av Solen og Jorden, ca. 1,5 millioner kilometer fra Jorden, for å holde øye med solvindaktiviteten, det vil si måle solvind-partiklenes hastighet og retningen på magnetfeltet de trekker med seg fra Solen. Dette er viktig informasjon for romvær-meldingstjenesten.

DSCOVR skal i tillegg ta bilder av den solbelyste Jorden.

Romobservatoriet ble opprinnelig foreslått i 1998 av USAs visepresident Al Gore, men den gang som en lavkost satellitt ved navn Triana eller Goresat. Hensikten skulle være å ta fortløpende bilder av jordkloden. Observatoriet er utstyrt med fire instrumenter, og hadde en oppskytningsvekt på 570 kilogram.

Kostnadene for prosjektet er anslått til 340 millioner dollar. Bak står NOAA, NASA og det amerikanske flyvåpenet.

Video fra SpaceX om DSCVR-satellitten, med opptak av oppskytningen.

Mange resultater fra Mars Reconnaissance Orbiter

7. februar hadde NASAs Mars Reconnaissance Orbiter tilbakelagt 40 000 omløp rundt Den røde planeten. Fra en ca. 300 kilometer høy polbane er det i løpet av ni år oversendt 247 terabits data, inklusive bilder, som bygger opp om inntrykket av et mangeartet, dynamisk himmellegeme.

Observasjoner av kraterpregede områder, de eldste på planeten, viser at ulike typer vannmiljøer har dannet mineraler. Noen av disse miljøene har vært gunstigere for liv enn andre.

I senere tidsepoker synes det som om vann i gassform har beveget seg syklisk mellom polare isdeponier og lavereliggende forekomster av is og sne. Utstrakt lagdannelse i is og bergarter ble til gjennom hundretusener og kanskje millioner av år. Akkurat som for isalder-perioder på Jorden er lagdannelsene knyttet til sykliske endringer i vinkelen på planetens rotasjonsakse og sollysintensiteten ved polene.

Vår tids Mars-klima er også dynamisk, med flyktig karbondioksid og muligens flytende sommervann som lager nye eller endrer bestående renner.

Nye observasjoner fra NASAs Lunar Reconnaissance Orbiter kan tyde på at det er flere hydrogen-deponier i kraterskråninger som vender mot Månens sydpol enn mot ekvator.

3D-animasjon med flytur over Mawrth-dalen på Mars, basert på data fra Mars Reconnaissance Orbiter.

Militær romvirksomhet

Amerikansk kommunikasjonssatellitt for mobile terminaler

Den tredje satellitten i MUOS (Mobile and User Objective System) serien  kommunikasjonssatellitter for det amerikanske forsvaret ble skutt opp med en Atlas V fra Cape Canaveral Air Force Station 21. januar. Oppskytningen av den første satellitten i serien foregikk i 2012, den andre i 2013. Nummer tre skal opp til sommeren.

MUOS er et UHF-system som blant annet skal gi større kommunikasjonsmuligheter for nyere og mindre bakketerminaler. Det vurderes om også internasjonale partnere skal kunne bruke systemet.

Japansk rekognoseringssatellitt

Japan benyttet en H-2A bærerakett for å skyte opp en radar-rekognoseringssatellitt fra Tanegashima-basen 1. februar.

Satellitten er den femte i en serie, der det av fire tidligere er to optiske og to med radar. En ny satellitt, planlagt skutt opp i mars, blir trolig av den optiske typen.

Rimelige, flybårne satellitter

ALASA (Airborne Launch Assist Space Access) er navnet på et program i regi av USAs DARPA (Defense Advanced Research Projects Agency) med formål å skyte opp små, flybårne satellitter rimeligere og raskere enn før. Eller, mer konkret, plassere 45 kilograms satellitter i lave jordbaner på 24 timers varsel til en pris av under 1 million dollar for hver.

I et foredrag nylig fortalte Bradford Tousley fra DARPA-ledelsen om fremskritt til nå, blant annet en vellykket Fase 1 for konstruksjon, dessuten valget av Boeing som primærkontraktør for Fase 2. Denne fasen omfatter 12 prøver med et integrert  prototyp-system. Fase 2 kontrakten med Boeing ble undertegnet i mars 2014.

Reduksjon av oppskytningskostnaden til 1 million dollar var en betydelig utfordring DARPA tok på flere områder, og Fase 2 konstruksjonen gjør bruk av både kommersielt tilgjengelig avionikk og avanserte komposittmaterialer. Det kanskje mest radikale er forsøket på å bruke et nytt, høyenergi-monopropellant drivstoff, der altså brenselet og oksidasjonsmiddelet er produsert i én væske. Den flybårne løsningen er naturligvis også en kostnadsreduserende forenkling.

Hvis utprøvingen av det nye drivstoffet går etter planen, er meningen å gjennomføre den første flyprøven sent i år, og det første forsøket på å plassere en satellitt i bane i første halvdel av 2016. Avhengig av resultatene, kan opptil 11 ytterligere oppskytninger bli foretatt gjennom sommeren 2016.

Det er ikke sagt noe om flyet som skal frakte raketten og satellitten på den første etappen, men en DARPA-illustrasjon viser raketten montert til undersiden av et høyverdig kampfly som kan minne om en Lockheed Martin F-22 Raptor.

Animasjonsvideo fra DARPA viser ALSA-konseptet.

Diverse

Ny iransk observasjonssatellitt

Iran skjøt opp sin fjerde observasjonssatellitt 2. februar. Fajr (Soloppgang) var den første siden 2012 – de tre foregående ble skutt opp mellom 2009 og 2012. Så vel satellitten med en vekt på 52 kilogram som bæreraketten av typen Safir 1B er konstruert og bygget i Iran. Fajr ble plassert i en 231/477 kilometers bane med inklinasjon 55 grader.

I februar 2010 skjøt Iran opp en satellitt som medførte en rotte, små skilpadder og insekter. I januar 2013 ble en ape bragt ned i live.

Av Raino Malnes, professor ved Institutt for statsvitenskap ved UiO. 

Et av de mindre kjente diktene til Jan Erik vold, som står i samlingen kykelipi fra 1969, heter «hei johnson». Det er adressert til Lyndon B. Johnson, som var amerikansk president fra 1963 til 1969, og det lyder slik:

hei johnson

jeg har et forslag

hvis vi holder opp å skrive om vietnam

vil du holde opp å bombe ok

Dette er et forsøk på bestikkelse. Noen lover å legge bånd på sine ytringer i bytte mot at andre lar være å bombe. Det er et spesielt tilfelle av bestikkelse, på den måten at målet er å få noen til å slutte gjøre noe som er galt.

Er det greit å bestikke noen ved å tilby dem å holde munn for å få dem til ikke å gjøre noe de uansett bør la være å gjøre?

La oss skru tiden tilbake. Drapene i Paris har ennå ikke funnet sted. Charlie Hebdo og andre medier er gjenstand for utpressing. Noen truer med terror for å få dem til å la være å trykke visse tegninger. Det utpresserne truer med å gjøre, er galt – så galt det går an å være. Er det forsvarlig, etisk sett, å gi etter for den slags utpressing?

—

En tanke er at hva vi bør gjøre, i disse og andre tilfeller, kommer an på hva det vil føre til å handle slik eller sånn. Dette kan kalles utslagssiden av saken. Den har å gjøre med det som ventelig kommer ut av handlingen. Det kan dreie seg om mer enn virkninger på liv og velferd – også, for eksempel, det Immanuel Kant er opptatt av når han vil ha oss til å behandle andre mennesker som mål i seg selv.

Man kan hevde at saken har enda en side. Den kan kalles uttrykkssiden og er ikke lite lett å beskrive. Det jeg har i tankene, er at en handling kan stå i godt eller dårlig lys, og kaste godt eller dårlig lys over den som utfører handlingen, uansett om utslaget av handlingen er positivt eller negativt.

Å bestikke noen for å få dem til unnlate å gjøre noe de uansett ikke bør gjøre, er ikke særlig flott. Det skulle ikke vært nødvendig. Vi hadde ikke behøvd å gjøre det hvis folk oppførte seg anstendig, og hvis vi gjør det likevel, gir vi etter for umoral. Målet er riktignok å komme umoralen til livs, og anta at vi klarer det. I så fall oppnår vi noe fint. På utslagssaken av saken er alt vel. Men ikke desto mindre vi har fått en flekk på oss. Vi har gjort noe ynkelig. Det er ikke snakk om skitne hender. Så galt er det ikke. Men det er kommet en skamplett på oss. Dette kan i sin tur gi seg ulike utslag, for eksempel at noen tar oss for å være sveklinger og behandler oss deretter. Men det er ikke derfor det vi gjør er ynkelig. Ynkeligheten hører til uttrykkssiden av saken, og den er en side for seg.

—

I det tilfellet vi snakker om – nå er vi tilbake til tiden før 7. januar – er det farlig ikke å gi etter for utpressingen. Hvis aviser og andre medier gir etter og gjør det utpresserne forlanger, vil de som lever der avisene utgis og mediene virker, ha mer trygghet enn de får hvis mediene ikke legger bånd på seg. Og trygghet teller. Å være trygg er stort. Når Thomas Hobbes beskriver krigens redsler, lister han først opp materielle ødeleggelser og kulturelt forfall, men «verst av alt», sier han, er «den vedvarende frykten og faren for å bli drept».

Redaktøren av Charlie Hebdo sa: «Jeg vil heller dø oppreist enn leve på knærne». Hans standpunkt er: Hvis prisen for trygghet er å falle på kne for utpressere av dette slaget, kan det være det samme med tryggheten.

Denne holdningen har noe flott over seg. Men hvis vi ser på utslagssiden av saken, knytter det seg åpenbart et problem til den: den tar fra mange mennesker en ogd del trygghet. Noen av disse menneskene deler redaktørens holdning. Men ikke alle deler den.

Det er et dikt av Ron Padgett – en slags hustavle – som heter «How to be perfect», og den siste strofen i diktet lyder: “If there’s shooting in the street, don’t go near the window”. Noen mennesker er mer skvetne enn andre. De vil veldig gjerne være trygge, også til prisen av ynkelighet. Det bør de få lov til, og derfor hviler det en skygge – en dyp skygge – over den ellers flotte holdningen til redaktøren av Charlie Hebdo.

—

Jeg kan tenke meg to innvendinger. Den første er at utpresserne ikke har til hensikt å holde sin del av avtalen. De gjør et nummer av tegningene for å få et påskudd til å gjøre noe de ville gjort uansett. I så fall driver de strengt tatt ikke med utpressing, men forsøker å få oss til å tro at de gjør det.

Hvis dette er tilfellet, har mye av det jeg sier, bare akademisk interesse. Men selv om noen av dem som står bak utpressingen, har til hensikt å terrorisere oss uansett, gjelder det neppe alle. Ved å legge bånd på seg, fjerner ikke mediene faren for terror, men de demper den, og det er heller ikke lite.

Den andre innvendingen er at det er farlig å la seg utpresse; det er ikke bare farlig å gi etter for utpressingen. Noen – disse utpresserne eller andre som kommer etter dem – kan få blod på tann og forsøke mer av det samme.

Men ingenting tyder på at viljen til å hegne om ytringsfriheten er lunken. Ytringsfriheten er ingen skjør plante i land som har hatt ytringsfrihet lenge. Hvis noen skulle ta tilbakeholdenhet i tilfellet med tegningene som indikasjon på at liberale samfunn mangler ryggrad, så har de såpass mangelfull kontakt med virkeligheten at det neppe gjør noe fra eller til hvilket signal vi sender dem i denne saken. —

Jeg skal skifte tema fra utpressingen til ytringene. Jeg skal ikke spørre om det bør være tillatt å trykke blasfemiske tegninger. Spørsmålet er om mediene bør la være å trykke dem selv om det er tillatt. Spørsmålet gjelder mer spesielt store medier, for eksempel aviser som ligger fremme overalt og har en sentral plass i den offentlige samtalen, som alle bør delta i, eller i alle fall lytte til. Er det allright at slike medier setter slike tegninger på trykk?

Før jeg svarer, skal jeg nevne en elementær, men viktig distinksjon fra troslivets psykologi. Det er distinksjonen mellom det noen tror på en helhjertet måte, og det man bare heller til å tro. Jeg har den helhjertede oppfatningen at datteren min har brune øyne; jeg heller til å tro at hun har gjort alle leksene til i morgen.

Jeg heller også til å tro at det ikke er allright at store medier trykker tegningene vi snakker om. Jeg har to grunner, og de er usikre på hver sin måte, men inntil videre har de det som trengs for å holde på meg.  

Den første grunnen skal jeg anskueliggjøre ved hjelp av en illustrasjon fra en annen tid.

I 1953 sendte det som den gangen var den eneste kringkastingskanalen i Norge, en tale av predikanten Ole Hallesby, og Hallesby sa blant annet dette:

«Hvordan kan du som er uomvendt [til kristentro], legge deg rolig til å sove om kvelden, du som ikke vet om du våkner i din seng eller i helvete?»

Dette var egnet til å skremme vettet av noen hver i 1953. Noen mennesker som har vokst opp med forestillingen om helvete tett på seg, forteller at den forårsaket varig angst.

Å sende Hallesbys tale i radio, var lovlig. Var det, moralsk sett, forsvarlig?

Hallesby hadde trolig stor trang til å få sagt det han sa, og NRK hadde trang til å kringkaste det, men jeg heller til den oppfatningen at talen ikke burde gått på luften. Jeg antar at noen muslimer kjenner minst like stort ubehag når de ser sin profet karikert, som noen radiolyttere gjorde da Hallesby skremte dem med helvete.

Verdien av at folk sier det de har trang til å si, uansett hva det måtte være, er todelt: Det kan være godt for dem å få sagt det, og det kan være godt for alle at det blir sagt. Alt som innebærer at folk legger bånd på seg, tærer på disse verdiene.

John Stuart Mill, som har levert verdens mest berømte forsvar for ytringsfrihet, mente det er godt at veldig mye blir sagt. Bare på den måten kan opplysning komme i stand. Han fremholdt særlig verdien av at tossete ting blir sagt. Tosserier trengs for å holde opplysningsarbeidet gående. Mill ville ganske sikkert ment at det var riktig å publisere Hallesbys tale om helvete og andre bisarre forestillinger om det hinsidige.

Ville han også ment at tegningene vi snakker om, er en del av opplysningsarbeidet som det er om å gjøre å holde gående? Er det et viktig bidrag til opplysning å få folk til å le av religion?

En gang var det trolig det. Men jeg heller til å tro at dette ikke lenger er tilfellet. Riktignok skader det neppe opplysningens sak at noen latterliggjør religiøse skikkelser. Men om det skulle tjenes saken, så er bidraget sannsynligvis for småtteri å regne.

—

Den andre delen av begrunnelsen for standpunktet jeg har antydet, skal jeg gjøre kort. Det er ikke lett for mennesker med ulik innstilling til det ene og det andre å leve sammen i fred og fordragelighet. Vi klarer det ikke, med mindre vi jenker oss etter hverandre. Det er ikke alle holdninger som bør få komme til uttrykk, i alle fall ikke hvor som helst.

Jeg gjør denne delen av begrunnelsen kort, blant annet fordi jeg ikke er sikker på hvordan jeg skal møte et motargument som kom fra en dansk venn som leste et tidlig utkast til manuskriptet jeg leser. Han fremhever verdien av debattkultur der vi kan diskutere «alle … mulige emner der kalder på stærke følelser». Jeg ser verdien. Kanskje kan hans argument hektes på argumentet om verdien av opplysning, som jeg hentet fra John Stuart Mill. I så fall kan det bli verre å forsvare standpunktet jeg heller til å ta.

—

Nå har mennesker blitt drept, fordi de ikke la bånd på sine ytringer, og nå vi si klart fra at, uansett hva man måtte mene om å sette tegningene på trykk, så er drap mye verre.

Skal vi gå et skritt til og si at nå bør tegningene settes på trykk overalt, i små og store, marginale og sentrale, medier, for å understreke det jeg nettopp sa: at uansett hvor god grunn det var til ikke å trykke tegningene i første omgang, er så drap noe helt annet og noe langt, langt verre?

Jeg heller til å svare nei også på det spørsmålet. Min venn og kollega Robert Huseby har latt meg få låne denne analogien. Anta at noen får sparken på grunn av utroskap. Det er, antar jeg, galt å være utro. Det er også galt, og mye verre, å si opp noen fordi hun er utro. Vi bør vise at vi ikke godtar at det siste skjer. Men vi bør ikke vise det ved selv å være utro, fordi grunnen til ikke å være utro, er like god nå som den var på forhånd, før oppsigelsen på grunn av utroskap fant sted.

Jeg har nevnt noen grunner til ikke å trykke tegningene av profeten. Det skaper utrygghet av et slag som hvem som helst må få lov til å leve med hvis de selv ønsker det, men ingen ikke bør gjøre andre nødsaget til å leve med. Det er også ufølsomt og egnet til å gjøre samfunnsliv vanskeligere enn det allerede er. Disse grunnene er like gode nå som de var før 7. januar.

––––––

Innlegget er basert på UiO foredraget « Etter Paris… Frie ytringer- etikken og de politiske realitetene»