3D-animasjonen kan trekke munnen ut i et bredt smil eller smile mer forsiktig, vise tenner eller la være. Modellen regulerer også hvor mye munnvikene peker oppover og om smilet blir symmetrisk eller asymmetrisk.
800 amerikanere som forskerne rekrutterte på et marked, fikk se 15 små animasjoner av smil som utfolder seg og fem stillbilder av smilende fjes. Deltakerne svarer ikke nødvendigvis det som amerikanere flest ville svart.
De fleste syntes ansiktene så glade ut, men langt fra alle smil fungerte på denne måten. Forakt var også en følelse som deltakerne leste ut av de forsøksvise smilene.
Munnvikene må opp
Med datamodellen blir det lettere å manipulere detaljer enn når forskerne ber en forsøksperson om å uttrykke følelser. Ulempen er at smilet ikke blir fullt så naturlig som i et ekte ansikt.
I forskernes modell skjer det for eksempel ingenting med øynene når smilet blir større, noe som kan forklare det noe anstrengte uttrykket når tennene kommer fram.
Bevegelse rundt øyne og andre deler av ansiktsuttrykket kan derimot fikses i framtidige studier, mener de. Det kan også være lurt å skanne ansiktene til smilende personer framfor å tegne dem selv.
Men selv uten smilende øyne kan det være en fordel å vise tenner. Det kommer an på resten av uttrykket rundt munnen. Det hjelper å endre vinkelen på smilet. Når munnvikene peker mer oppover, blir det sett på som et bedre smil.
Vil hjelpe pasienter uten smil
Forskerne leker seg ikke med smil for moro skyld, men ser for seg at kunnskapen kan brukes i ansiktsoperasjoner på mennesker som har fått ødelagt evnen til å smile.
De nevner studier som har vist at du kan bli deprimert av ikke å kunne smile. Ikke minst er det viktig å kunne uttrykke følelser overfor andre mennesker på en måte som mottakeren forstår.
Til tross for at det gjøres mange slike operasjoner etter alt fra ulykker til slag, har det ikke vært helt lett å vite hva kirurgene kan gjøre for å gjenskape smilet på en best mulig måte.
Mange tror for eksempel at det er det bredeste smilet som gjelder og fokuserer på at pasienten kan få til det.
Nå bør de i stedet ta hensyn til at det må være en balanse mellom bredden og vinkelen på smilet, skriver forskerne.
Tenk å få snakke med psykologen hjemme i din egen stue. Det ble testet ut i det europeiske prosjektet MasterMind, som norske forskere og fagpersoner ved Nasjonalt senter for e-helseforskning og Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN) har vært en del av.
– Tilbakemeldingene vi har fått er at Skype øker både kvalitet og tilgjengelighet på behandling av psykisk sykdom. Pasienten får «møte» behandleren hjemme i egen stue, og fastleger får faglig veiledning fra spesialister via videokonferanse, forteller Geir Øyvind Stensland fra Psykisk Helse- og rusklinikken ved UNN.
Spesialistene var mest skeptisk
Prosjektet ble avsluttet i februar i år. Så langt kan deltakerne konkludere med at dialogen mellom spesialister og allmennleger ble bedre, samtidig med at både pasient og behandler melder tilbake om effektiv kommunikasjon via skjerm.
Faktisk ble kommunikasjonen noen ganger bedre via skjerm enn ansikt til ansikt på behandlerens kontor.
– Pasientene har vært veldig positive til tilbudet. Den største skepsisen til å gå i gang ligger ikke blant de som skal bruke tilbudet, men hos oss: spesialistene. På grunn av mer tilgjengelige kommunikasjonsverktøy, både i helsevesenet og hos befolkningen, bør spesialister tenke ut nye arenaer og nye metoder for behandling, mener Stensland.
Hovedmålet med forskningsprosjektet har vært å teste ut teknologiske løsninger som gjør det mulig å yte likeverdige tjenester, uavhengig av geografi, og gi god kommunikasjon mellom spesialister og fastleger.
I tillegg til at pasientene har fått møte en psykologspesialist via sikkerhetsgodkjente videosamtaler, innebærer prosjektet at sykehuset jevnlig har hatt veiledningsmøter med fastlegene via nett.
Slik får fastlegene mulighet til å gi bedre behandling av folk med psykisk sykdom.
Fastleger jobber ofte med mange kompliserte saker uten støtte. Tanken bak dette prøveprosjektet er at det skal ganske lite ekstra støtte til.
Gjennom prosjektet får både pasienter og fastleger tilgang til det internettbaserte selvhjelpsverktøyet MoodGym. Pasienten kan ta det i bruk alene eller sammen med fastlegen. Så kan psykologspesialisten kobles inn via Skype – fastlegen kan fortsatt delta sammen med pasienten hvis hun ønsker det.
Og når sykehus og fastleger har mer kontakt, mener forskerne at pasienten får et mer helhetlig behandlingsforløp.
God samtale
Psykologspesialist Jane Kjøterøe har ledet de fleste behandlersamtalene i prosjektet og har gjennomført over 150 Skype-konsultasjoner med i alt 15 pasienter.
– Det er selvsagt et for lite utvalg til å trekke konklusjoner, men tilbakemeldingene vi har fått er positive, sier hun.
Enkelte pasienter melder at kommunikasjonen blir mer konsentrert og ærlig. De kommer raskere til poenget.
Det er åpenbart godt å prate fra tryggheten i eget hjem, bekrefter sjefsforsker Nils Kolstrup ved Nasjonalt senter for e-helseforskning.
– En del pasienter synes det er vanskelig å møte opp på psykiatrisk poliklinikk. Derfor er det bedre å få behandling hjemme, sier Kolstrup.
Disse Skype-samatalene ville ikke ha fungert like godt uten video, ifølge Kjøterøe.
– Det å se hverandre og lese hverandres kroppsspråk er også viktig. En pasient meldte at samtalen for hennes del ble mer ærlig med Skype enn over telefon, opplyser Kjøterøe.
Hun ser at teknologien kan gi flere muligheter i behandlingen.
– Istedenfor en vanlig 45 minutters samtale på kontoret kan jeg snakke med pasienten 10 minutter om morgenen og motivere til et mål som skal nås senere samme dag. Så kan vi snakke i flere korte bolker gjennom dagen, noe som kan hjelpe pasienten bedre i sin prosess.
Dette krever en annen organisering av arbeidsdagen til psykologspesialistene enn de er vant til i dag.
– Som behandler, må du da evne å organisere arbeidsdagen slik at dette går an, påpeker psykologspesialisten.
Kjøterøe vil heretter veilede poliklinikkene og andre ved sykehuset som ønsker å starte behandling via videosamtaler.
Fysisk kontakt forsvinner
Kjøterøe er nøye med å minne om at taushetsplikten må overholdes. Pasienten mottar en sikker Skypelink fra behandler foran hver samtale, som de logger seg inn på. Så ber hun alltid pasientene være bevisste på om de sitter slik at andre kan høre eller se videosamtalen.
Åpenbare ulemper ved å bruke Skype er at muligheter til fysisk kontakt forsvinner: Det å ta noen i hånda eller tilby litt papir hvis tårene kommer. Ellers ser ikke spesialistene så mye negativt ved metoden.
Fagpersonene som har deltatt i dette prosjektet, ser for seg at konsultasjoner via Skype kan utvides til å behandle flere sykdommer. Både psykiske og fysiske.
Stensland mener dette vil jevne ut forskjeller i helsetilbudet.
– Vi oppnår at vi kan gi mer likt tilbud til hele befolkningen uavhengig av geografi. Pasienter kan slippe en god del reisevei, og sykehuset kan spare penger ved å gjøre spesialisten tilgjengelig der pasientene er. Dette burde rulles ut i hele helse-Norge.
Nordmenn er generelt mer interessert i nyheter enn andre folk i Europa. Mens resten av verden sliter med såkalte nyhetsunnvikere og flukt fra tradisjonelle medier, er politikk, internasjonale forhold og lokale nyheter noe vi i Norge fortsatt er ganske interessert i.
Det sier vi i hvert fall, når vi blir spurt om det. Det viser nye tall om nordmenns nyhetsbruk fra Reuters Institute Digital News Report og Universitetet i Bergen.
Men hva med unge folk? Får de fremdeles nyheter fra de tradisjonelle kanalene eller stoler de heller på at sosiale medier oppdaterer dem på ting som skjer?
Nå viser en ny studie fra Høgskolen i Sørøst-Norge at norske studenter har mye mer tillit til tradisjonelle medier som NRK og Aftenposten enn de har til Twitter, Facebook og blogger.
– Jeg ble ganske overrasket over at norsk ungdom hadde så sterk tillit til norske nyhetsmedier. Jeg måtte faktisk dobbeltsjekke flere ganger, sier Eiri Elvestad, forsker ved Høgskolen i Sørøst-Norge.
Hun har sammenlignet norske, israelske og britiske studenters tillit til nyhetsmedier.
De norske studentene forklarer den store tilliten med at mediene er større og har lengre fartstid enn for eksempel Facebook, Twitter og uavhengige bloggere.
De stoler også spesielt på NRK fordi de tror journalistene der fremstiller nyhetene på en mer nøytral og uavhengig måte.
Snakket med studenter fra alle land
Selve studien er basert på en spørreundersøkelse blant 940 norske, britiske og israelske studenter.
37 av disse ble valgt ut til å bli intervjuet. Forskerne spurte deltakerne om ting det ikke alltid er like lett å få svar på i en vanlig spørreundersøkelse. I intervjuene er det også rom for at forskerne kan tolke intervjuobjektene og føre mer uformelle samtaler med dem.
– Antall deltakere i studien er relativt få, og det kan argumenteres for at unge voksne som studerer, ikke er representative for unge folk generelt, sier Elvestad.
Hun mener likevel studien kan si noe om forskjellen mellom unge folks nyhetsmediebruk i de tre landene.
Det gjør også professor Hallvard Moe ved Universitetet i Bergen.
– Her har forskerne målt tillit på en mer spesifikk måte enn man har gjort tidligere. Og det å sammenligne disse tre landene gir god kunnskap om unge folks bruk av nyhetsmedier, sier medieprofessoren.
Han mener studien bidrar til å forstå hvem mediene har betydning for og på hvilken måte.
– Det er viktig for demokratiet og samfunnsdeltakelsen, sier han.
Selv om landene i undersøkelsen er ganske like på enkelte områder, er de relativt ulike på andre.
Mens vi i Norge har både høyt forbrukt og mye tillit til tradisjonelle medier, har de i Storbritannia generelt lav tillit.
– Det kan være fordi de har hatt flere medieskandaler de siste årene, sier Elvestad.
For eksempel da journalister drev ulovlig avlytting av kjendiser i det nå nedlagte News of The World og da BCC anklaget den britiske regjeringen for å ha manipulert opplysninger om Iraks potensielle masseødeleggelsesvåpen.
– I Storbritannia har de også et mer liberalt mediesystem med begrenset pressestøtte, noe som gjør at avisene må gå lenger i tabloidiseringen. Dette kan ha negative konsekvenser for tilliten, sier forskeren.
I Norge var det svært få av informantene som hadde konkrete eksempler på saker som gjorde at de stolte mindre på norske nyhetsmedier, slik som i Storbritannia. Det gikk heller på at de selv hadde blitt intervjuet av journalister i lokalpressen og så blitt feilsiterte.
Israel i en presset situasjon
I likhet med folk i Norge leser israelere mye nyheter. Mer enn i mange andre vestlige land. Men i motsetning til oss lever israelerne i svært krevende og konfliktfylte politiske omgivelser.
Kanskje nettopp derfor er de israelske studentene mer kritiske til sine nasjonale allmennkringkastere. De stoler altså mindre på nyhetene fordi det kommer fra statlig hold.
I Norge er det helt motsatt. Norske studenter stoler mer på NRK nettopp fordi den er statlig.
– En av nordmennene vi intervjuet sa at «De er jo staten, så de har vi mer tillit til», forteller Elvestad.
Det at folk har så mye tillit til mediene i Norge, kan også bety at de er villige til å betale for nyheter på nett enn det folk i andre land er.
– Norske medier sliter med å overleve økonomisk på lik linje med resten av verden. Men siden unge nordmenn har såpass sterk tillit til norske medier, har norske medier et fortrinn, sier Halvard Moe.
Denne tilliten kan altså være verdt en god del for norsk presse når flere nå må legge seg bak betalingsmur for å finansiere journalistikken – en journalistikk som tydeligvis er ganske verdifull for unge norske mennesker.
De sosiale mediene er svært ulike
Felles for ungdommene fra Norge, Storbritannia og Israel er at alle har mindre tillit til sosiale medier. De rangerer den tradisjonelle journaliststikken høyere enn både bloggere og andre sosiale medier.
Men hva menes egentlig med sosiale medier?
I studien refererer forskerne både til Twitter, Facebook, Youtube og uavhengige blogger.
– Vi vet fra før at dette er veldig ulike medier som blir brukt på veldig ulike måter av veldig ulike folk. Så det kan være uheldig å slå disse sammen under ett, sier Hallvard Moe, som også har forståelse for at forskerne valgte å gjøre det sånn.
Han har selv bidratt med forskning på norske folks medievaner i rapporten fra Reuters Institute Digital News Report tidligere i sommer.
– Sosiale medier kan bestå av alt fra tanter, venner, blogger, politikere, etablerte nyhetskilder, utdanningsinstitusjoner og så videre.
Moe mener altså det kan være nyttig å skille ulike sosiale medier fra hverandre for å forske på medier og tillit. I undersøkelsene han gjorde for Universitetet i Bergen viste det seg at Twitter for eksempel er et sosialt medium som folk mener er nyttig når de skal oppdatere seg på nyheter. Men bare en av tre mener Facebook funker til samme formål. Der er det mer tilfeldig hvilke nyheter som dukker opp i feeden, og de blir foret med nyheter på Facebook mens de gjerne driver med andre ting.
– Vi finner mer ut om unge folks tillit til medier dersom vi skiller de forskjellige sosiale mediene fra hverandre i forskningen, tror Moe.
Eiri Elvestad, Angela Phillips og Mira Feuerstein: Can Trust in Traditional News Media Explain Cross-National Differences in News Exposure of Young People Online? Digital Journalism. Juni 2017. DOI: http://dx.doi.org/10.1080/21670811.2017.1332484. Sammendrag.
Mens IT-forskere og forbrukere er opptatt av 3D i alt fra TV og spill til Virtual Reality, er forskere ved Sintef, NTNU og Universitetet i Oslo opptatt av materialer i 2D.
Det vil si materialer som bare er et atom tykke. Det mest kjente er grafén.
Grafén er sterkt, lett, gjennomsiktig og en god strøm- og varmeleder. Det består av ett lag karbonatomer i et sekskantmønster.
Oppdagelsen av hvordan du kan lage et flak av karbonatomer sikret de to fysikerne Andre Geim og Konstantin Novoselov Nobelprisen. Grafén er kalt et supermateriale med egenskaper som forskere verden over jobber med å utnytte.
En av de første kommersielle tingene det ble brukt til er LED-lys der lyskilden er dekket av et lag grafén for å lede bort varme og dermed øke levetiden til LED-pæren.
Men det finnes nærmest uendelig mange muligheter for hva materialet kan brukes til.
Superfølsomt instrument
Forskerne Ozhan Koybasi og Branson D. Belle ved Sintef vil bruke graféns unike elektriske egenskaper til å måle stråling svært nøyaktig. Dersom de lykkes kan helsepersonell få bedre kontroll av strålingsmengden i medisinsk utstyr som CT.
Teknologien vil også gjøre dosimetrene mye mer nøyaktige. Dosimetre brukes blant annet til å se hvor mye stråling en pasient får ved kreftbehandling og hvor mye stråling personell utsettes i løpet av arbeidsdagen, enten det er i en kreftavdeling eller ved et kjernekraftverk.
Mange av dagens strålingsdetektorer er laget av halvledere, samme type materialer som brukes i all elektronikk. Men de har liten følsomhet for å måle svak stråling. Et lag med grafén oppå halvlederen kan forbedre egenskapene dramatisk.
Virkemåten er slik:
Når et foton av røntgenstråling treffer halvlederen, frigjøres elektroner som flytter over i grafénlaget. Der setter de opp en målbar strøm. Dermed er det mulig å måle posisjonen og energien til fotonene og hvor mange det er av dem med mye større nøyaktighet enn med dagens metoder. For å beskytte det tynne grafénlaget legger forskerne på et gjennomsiktig lag av et isolerende materiale over og under, før det legges på halvlederen.
– Grafén er ikke et modent materiale ennå, og vi må finne ut hvordan grafén kan legges på ulike halvledere uten å ødelegge de gode egenskapene. Når vi har fått det til for røntgenstråler, vil vi utvikle detektorer også for andre typer fotoner, sier Koybasi.
Beveger seg inn i 2D-universet
Den omfattende forskningen på grafén åpner veien for en utvikling av en rekke andre 2D-materialer, blant dem forbindelser med grunnstoffet bor.
– Bornitrider er en familie 2D-materialer som er isolatorer i motsetning til grafén som er et halvmetall. Mellom de to ytterpunktene finnes mange andre 2D-materialer. Den fundamentale forskningen går mot hvordan grafén kan kombineres med disse materialene. Vi er i ferd med å bygge opp en ny klasse materialer som ikke finnes i naturen, sier Belle.
Forskere ved NTNU, i samarbeid med selskapet CrayNano, er også i ferd med å utvikle LED-teknologi med UV-stråling.
UV-stråling brukes nemlig til å sterilisere medisinsk utstyr og til å rense vann, uten å bruke kjemikalier eller antibiotika.
– UV-lys ødelegger DNA i bakterier og virus og dreper dem uten bruk av kjemikaler eller antibiotika. Det går ikke an å bli resistent mot lys og det er spådd en voldsom vekst i desinfeksjon med UV-lys både på sykehus og i vannrensing og luftrensing, sier daglig leder Morten Frøseth i CrayNano AS.
LED har blitt dagligdags i lamper og dataskjermer, men det har vært vanskelig å utvikle effektive LED for ultrafiolett lys. Ved å bruke grafén kan CrayoNano lage LED som lyser mye sterkere enn dagens UV-LED.
Ved Universitetet i Bergen jobber førsteamanuensis Mihaela Roxana Cimpan og hennes gruppe med en ny klasse partikler til kreftbehandling sammen med Norsk institutt for luftforskning og partnere i Polen og Romania i et europeisk prosjekt.
Partiklene er magnetiske og bare noen nanometer store. En nanometer er en milliarddels meter. Overflaten blir dekket av flere lag grafén der det er satt på antistoffer som kjenner igjen kreftcellene.
– Slike multifunksjonelle nanopartikler har et stort potensial i kreftbehandling tilpasset den enkelte pasient. Fordelen med å bruke grafén på overflaten er at den gir en tett dekning av den magnetiske kjernen og beskytter kjernen mot oksidasjon, forklarer Cimpan.
De magnetiske partiklene gjør kreftsvulsten synlig når pasienten undersøkes i en MR-maskin. En annen variant av partiklene skal kunne brukes til å avlevere medisin rett i kreftsvulsten. Partiklene skal først prøves ut på lungekreft hos forsøksdyr.
Den hellige gral
Til å begynne med er grafén blitt brukt til å erstatte andre materialer der de unike egenskapene kommer til nytte. Nå kommer en bølge prosjekter der forskerne vil bruke grafén på anvendelser som andre materialer ikke kan.
– Dette er det hellige gral i grafénforskning. Det blir som da plasten ble utviklet. Menneskeheten visste ikke helt hva det skulle brukes til, men nå er det overalt. For materialforskere er grafén helt unikt, sier Belle.
«The Android Love Doll» kan tilby deg 50 ulike sex-stillinger. Den håndlagde sex-roboten er lagd av silikon og blir varm når du tar på henne. Under samleiet stønner hun av tilfredsstillelse.
Slik lyder reklamen for en av mange moderne sex-dukkene som nå er på markedet.
Produsenten reklamerer også med at dukkene deres snart kan ta over husarbeidet og gi deg mer tid til familien og til bare ha det gøy.
Andre produsenter reklamerer med at de snart vil kunne klone din avdøde kone eller eks-kjæresten.
Produsenten av Harmony, en av de siste robotene på markedet, snakker til eieren om en rekke temaer og husker informasjon fra tidligere samtaler, ifølge produsenten.
Det europeiske Foundation for Responsible Robotics kom med en rapport denne uka hvor de tar for seg vår seksuelle fremtid med roboter. I rapporten diskuteres etiske problemstillinger rundt dette fenomenet.
De kommersielle aktørene har fullstendig tatt over dette området, konkluderes det med i rapporten.
Nå må andre på banen. Både politikere og folk flest bør bli opptatt av fenomenet. Det mener en av forfatterne av rapporten, professor Noel Sharkey. Han er professor i kunstig intelligens og robotikk ved Universitetet i Sheffield og er intervjuet av The Telegraph.
En hjelp for pedofile?
Funksjonshemmede, eldre, demente og ensomme.
Dette er alle grupper som eventuelt kan ha god nytte av en sex-robot, ifølge de britiske forskerne. De tar opp fordeler med den nye teknologien, men også de etiske problemstillingene. De står i kø.
Er det for eksempel greit å behandle pedofile med en sex-robot som ser ut som et barn?
Dette er et av spørsmålene britene mener vi nå bør begynne å diskutere.
Dette er ikke science fiction. I Japan har en selverklært pedofil etablert et selskap som produserer disse dukkene, ifølge britiske Mirror. I mars kunne VG fortelle at tollvesenet har avdekket flere tilfeller hvor nordmenn bestiller seksualiserte dukker som er fremstilt som barn. Fredag ble en mann fra Østfold siktet av politiet å ha bestilt en slik dukke.
– Vi må snakke om dette
Forskningsleder Harald Throne-Holst ved Høgskolen i Oslo og Akershus forsker på ansvarlig teknologiutvikling. Han er enig med britene. Dette trenger vi å snakke om.
– Det er mange kompliserte etiske og samfunnsmessige utfordringer knyttet til denne utviklingen. Den utfordrer både våre normer og vårt lovverk. Vi må diskutere grensene. Hva er akseptabelt og ikke? Det er nemlig forskjell på å forestille oss alt det vi kan gjøre med ny teknologi og hva vi bør bruke denne teknologien til.
Han mener at denne utviklingen er for alvorlig til at vi kan overlate det til teknologiutviklerne. De vil, som så ofte før, dytte syke gamle og syke foran seg.
– Det kan tilsynelatende høres prisverdig ut at man ønsker å hjelpe en person med Alzheimer som vil ha sex. Men det er nok ikke personer med Alzheimer som driver dem. Det er massemarkedet, vanlige kvinner og menn. Det er der den store profitten ligger.
Flere single gir større marked
Sexolog Gro Isachsen mener at ingen vet hvor vanlig det er med bruk av sexdukker i befolkningen.
– Det er det bare de som selger sexleketøy som vet. Men slike leketøy har blitt solgt de siste 50 årene, og nå blir de mer og mer like virkelige mennesker, skriver hun i en e-post til forskning.no.
Det vanligste leketøyet eller hjelpemidlet til nå har vært kopier av kroppsdeler, av underlivet til kvinner eller dildoer som er en kopi av mannens penis, forteller hun. Og fenomenet er ikke nytt.
– De eldste dildoene som er funnet, stammer fra Egypt og er ca. 4000 år gamle. Kvinner har også i mange tiår forlystet seg med såkalte fucking machines, en dildo festet til en maskin.
Isachsen tror markedet for sex-roboter nok er voksende i og med at flere og flere nå lever lenger som single.
Robotene kommer
Hadde du spurt Harald Throne-Holst for fem år siden om han ville få seg en robot hjemme, hadde han benektet det. I sommer har han anskaffet seg en robot som klipper plenen hans.
– Robotene kommer mer og mer. Og de blir mer og mer menneskelignende.
– Gressklipperen min har jo allerede fått et navn, Roberta. Når robotene blir mer og mer menneskelignende begynner vi å få følelser for dem. Dette vil utfordre oss til å tenke nytt om hva det vil si å ha en identitet og hva det vil si å være et menneske, mener Throne-Holst.
En oppblåsbar Barbara reagerer ikke. Hun snakker ikke til deg. Men hva med en sex-robot som beveger seg og kan snakke? Er det greit at du lever ut dine voldelige fantasier på en dukke som er så menneskelignende? Er det OK å voldta en dukke?
Throne-Holst spør seg om hva konsekvensen kan bli av at mennesker bruker roboter til å leve ut sine fantasier.
– Vil en sex-robot som ser ut som et barn gjøre at pedofile får utløp for sine fantasier der og ikke gjør overgrep på menneskebarn? Eller vil bruk av en slik robot gjøre det mer legitimt å ha sex med andre barn og tvert imot føre til flere overgrep?
Porno førte ikke til mer voldtekt
Sexolog Gro Isachsen mener det er vanskelig å si hva som vil skje i framtiden.
– Da porno ble frigitt, mente mange at det kom til å føre til flere voldtekter. Det skjedde ikke. Det er nå også diskusjoner om barnedukker vil fremme eller hemme pedofile fra å begå overgrep.
For kort tid siden ble en last med sexdukker i barnefigurer stoppet på en norsk flyplass. Så det finnes allerede lovhjemler mot slik import, minner hun om.
Sexologen ser noen fordeler med utviklingen.
– En sex-robot er nok en tryggere partner enn et menneske av kjøtt og blod for mange som sliter med prestasjonsangst eller prematur ejakulasjon. En robot kan for eksempel brukes til å trene i ferdigheter som ligner mest mulig på et reelt samleie, uten at brukeren blir bebreidet om utfallet ikke tilfredsstiller partneren.
Skillet mellom en dukke og et menneske blir mer utvisket når vi også har med kunstig intelligens å gjøre, mener Isachsen.
– Men en dukke er en dukke og et menneske er et menneske.
De fleste foretrekker kjøtt og blod
Foreløpig er det heller tynt med forskningen på sex-roboter.
Den britiske rapporten som kom denne uken viser til en rekke spørreundersøkelser om dette i Europa og USA. Disse tyder på at det kan være et stort marked for disse robotene.
Det er generelt flere menn enn kvinner som svarer bekreftende på at de kan tenke seg å ha sex med en robotkvinne. Men det er også mange kvinner som svarer bekreftende på at hun gjerne vil ha en robot i sengen.
En av produsentene har gjort suksess med en mannlig sex-robot som har en penis som går fra slapp til stående posisjon, heter det i rapporten.
Isachsen treffer ofte kvinner som blir mer tilfredsstilt av vibratoren enn de blir av partneren sin.
– Det samme vil nok gjelde en robot, både for kvinner og menn. Selv om de fleste som har gode seksuelle erfaringer ganske sikkert vil foretrekke å ha sex med et menneske.
Produsentens utfordring er å lage roboter som er så avanserte at mennesker kan føle at de har et nært forhold til dem.
Jo mer avanserte robotene blir, desto flere behov vil de dekke, mener Isachsen.
– Jeg tror de aller fleste ønsker å være sammen med et menneske av kjøtt og blod, om de har valget.
Kilde:
Sharkey, N., van Wynsberghe, A., Robbins, S., & Hancock, E: Our Sexual Future with robots, Rapport fra Foundation for Responsible Robotics.
Ved ein vidaregåande skule i Rogaland bruker lærarane blogging aktivt i undervisinga. Det kan tilføre noko nytt til undervisinga, viser ei ny undersøking.
– Blogg-framgangsmåten såg ut til å gjera at elevane både skreiv – og snakka om å skriva – på ein heilt annan måte, fortel Arne Olav Nygard.
Han har undersøkt den pedagogiske nytten av å bruka digitale teknologiar i undervisninga i doktorgraden sin ved Lesesenteret ved Universitet i Stavanger.
Elevane var sjølv positive til å skrive blogg som ein del av undervisninga, fortel Nygard.
– Dei gav uttrykk for at bloggen fekk dei til å skriva på ein annan måte enn til dømes i tradisjonell norskundervising. Elevane sa, lett metaforisk, at på bloggen følte dei seg mykje friare. Dei sette denne skrivinga i kontrast til anna skriving i skulen, som dei følte la unødvendige band på dei.
Undersøkte bloggande klasse
Nygard så nærare på 14 elevar på studieførebuande linje ved skulen i Rogaland. Elevane hadde vald faget Trykk og foto, og utgangspunktet var at forskaren blei nysgjerrig på korleis dei oppfatta ei slik blogg-orientert undervising. Og korleis tekstane deira – blogg-postane – stod fram som skriftlege uttrykk.
I framhaldet blei dette utgangspunktet undersøkt både gjennom observasjon og intervju av elevane og analysar av bloggtekstane deira.
Tekstane var kortare, og elevane oppgav at dei ikkje opplevde at dei var underlagt dei same formelle krava som i andre fag, til dømes Norsk. Dei gjekk til oppgåva som bloggarar, der dei opplevde at dei sjølv kunne gje tekstane sine retning og form. Elevane skildra dette som produktivt og frigjerande.
På eit overordna plan tilførte teknologibruken noko til undervisinga som ikkje kunne blitt oppnådd utan denne bruken, meiner forskaren. Han fortel at publiseringa gjorde at elevane fekk ein ny motivasjon for å formidle fagkunnskapen sin skriftleg. I lesevitskapen blir denne evna kalla «skriftlegheit» – eller «literacy» på engelsk.
– Elevane måtte stå til ansvar for skriftlegheita si på ein annan måte enn ved den tradisjonelle «skrivebordsskuffe-skriftlegheita,» som ein gjerne koplar til skulen. I dette prosjektet fekk arbeidet til elevane ein annan status, ei anna rolle, som dei tok på alvor. Det offentlege aspektet – publiseringa – gjorde noko med måten dei skreiv på – elevane greip det ansvaret i overraskande stor grad. For dette er jo elevar som tidlegare alltid har skrive utelukkande for læraren, i alle fag.
Han håpar funna hans kan bidra til diskusjonen om bruk av teknologi i undervisinga i skulen.
– Dette er eit døme på bruk av teknologi som myndiggjer og ansvarleggjer elevane. Noko som jo er i tråd med sentrale mål i opplæringa – elevane skal gjerast myndige gjennom skrift, forklarer Nygard.
Læraren har ei viktig digital rolle
I løpet av prosjektet blei Nygard overraska over engasjementet og konsentrasjonen elevane hadde framfor datamaskinen. Sjølv i lengre skriveøkter var elevane jamt over svært konstruktive og produktive i arbeidet, ifølgje forskaren. Han meiner skulen sin tenking rundt bruken av digitale verktøy og organiseringa av denne, var ein viktig årsak til dette.
Rolla til lærarane er sentral for at elevane skal ha utbytte frå digitale sjangrar, ifølgje Nygard.
– Elevar blir i ein teknologisk samanheng gjerne sett på som ei nærast mytologisk gruppe. Dei «kan alt» om det digitale, medan skulen alltid vil koma haltande eller halsande etter. Studiet mitt viser at læraren – trass i at ho ikkje har vakse inn i ein skriftkultur prega av digitale medium – faktisk kan bidra til at dei forstår korleis dei kan bruka digitale verktøy på ein klok måte.
Nygard meiner at den positive effekten av blogg-skrivinga var heilt avhengig nettopp av at læraren rettleidde elevane.
– Skulen er i stand til å setja dette i kontekst for eleven, innanfor rammene av utdanningssystemet. Ikkje berre som ein «flashy» teknologi for å skapa variasjon, gjera noko spennande mot slutten av timen eller liknande, men faktisk talt med ambisjon om å gi innsikt i korleis ein kan formidle skriftleg på ein måte som myndiggjer dei, fastslår Arne Olav Nygard.
Referanse
Arne Olav Nygard: Digital Literacy Practices in Education. An Investigation of the Use of Blogs in a Norwegian High School, Doktorgrad Universitetet i Stavanger.
Grønn og fornybar energi blir mer og mer aktuelt. I framtiden skal hvert hus produsere energi selv og benytte mulighetene for fornybar energi fra sol og vind. Men vel så viktig er hvordan vi bruker energien:
– Overskudd av grønn energi må ikke kastes bort, men brukes slik at forbruket matcher produksjonen, sier forsker Anis Yazidi ved Høgskolen i Oslo og Akershus.
– Da er vi i balanse og benytter mulighetene i naturen.
Vi overbelaster strømnettet
Problemet er at folk flest har en tendens til å bruke mye strøm samtidig som alle andre gjør det. Dermed må strømnettet vårt jobbe på spreng i visse perioder på dagen. Samtidig er det også tider på dagen når vi bruker lite strøm.
Strømselskapene bruker utrolig mye ressurser på å oppgradere strømnettet til å takle økende strømforbruk og ha god nok kapasitet på de tidene hvor forbruket er høyest.
Derfor mener Yazidi at det tross alt er lurere å spre strømforbruket utover dagen, slik at vi ikke overbelaster strømnettet vårt.
– Jeg kan kanskje vente med å starte vaskemaskinen til det er optimalt energimessig og ikke når forbruket er på topp med høy belastning i strømnettet.
Dermed kan strømprodusentene bruke mindre ressurser på oppgradering av nettet. Dessuten kan energi fra sol, vind- og vannkraft, som også produseres på andre deler av døgnet enn når forbruket er på topp, utnyttes bedre.
Ny teknologi for styring av elektrisk utstyr som vaskemaskiner, oppvaskmaskiner og ladere for elbiler via Internett og trådløse nett gir også muligheter for å bruke utstyret til ulike tider uten at man selv trenger å skru av og på manuelt.
Forskeren forklarer at det handler om å planlegge strømforbruket i Smart grid, en ny generasjon strømnett som styres via Internett for å utnytte tilgangen på energi mer effektivt.
Sammen med kolleger har Yazidi utviklet et datasystem som tar imot intensjoner om å bruke elektrisk utstyr.
– Vi har betingelser som at produksjonen bør matche forbruket, samtidig som folk kan velge å starte forbruket på ulike tidspunkt, sier Yazidi.
– Da gjøres det mange interaksjoner til vi havner i en tilstand av likevekt, et samspill, som er fornuftig for nettet.
Det kan sammenlignes med forhandlinger, hvor forbrukerne forhandler med hverandre og prøver å finne en optimal løsning.
Dette er en desentralisert måte å styre strømforbruket på. Det er vi som forbrukere som bestemmer, men i samspill med de andre.
– Det er altså ikke et sentralt system som bestemmer, sier forskeren.
Yazidi fikk sammen med Rajan Thapa, Lei Jiao og B. John Oommen «Best Paper Award» på «International Conference on Smart Grid Inspired Future Technologies» for en artikkel om denne løsningen.
– Jeg tror de så på det som et lite gjennombrudd i feltet. De er veldig interessert i nye idéer, nye måter å gjøre ting på og særlig det at man kan gjøre det på en desentralisert måte.
Forskerne vil nå jobbe videre med å utvikle idéen.
– Det blir en utfordring å oppskalere systemet til et stort antall brukere. For til nå har det virket på et lite antall.
– Vi vil også prøve å gjøre spillet mer rettferdig. Å sørge for at ikke noen på tilfeldig vis får for mye på lang sikt.
Potensialet er stort, og det trengs ikke nødvendigvis løsninger som er helt perfekte, mener forskeren:
– Selv en liten besparelse på fem prosent kan være fornuftig. Det blir det fort milliarder av kroner av i stor skala. Til og med enkle idéer kan spare mye, framhever Yazidi.
Referanse:
Thapa, R. m.fl: Scheduling Domestic Shiftable Loads in Smart Grids: A Learning Automata-Based Scheme. Artikkel presentert ved International Conference on Smart Grid Inspired Future Technologies. (2017)
Huntingtons sykdom er en arvelig lidelse, og har du først fått sykdomsgenene, er det nærmest hundre prosent sikkert at du blir syk. De fleste merker de første symptomene rundt 40-årsalderen.
Da begynner det sykdomsfremkallende genet å lage et protein – huntingtin – som er giftig for hjernen. Stoffet ødelegger hjernecellene. Dette lager symptomer som muskelrykninger, og etter hvert personlighetsforandringer, depresjon og demens.
Foreløpig har vi ingen måter å stoppe eller bremse Huntingtons sykdom. Men ny teknologi gir håp for framtida.
– Spennende studie
Et team av kinesiske og amerikanske forskere har brukt CRISPR – en ny metode for å redigere i genene våre – for å ødelegge Huntingtons-genet hos forsøksmus.
Lær hvordan CRISPR virker her:
Behandlingen viste seg å kunne stoppe sykdommen, og til og med reversere noen av symptomene som musene hadde.
– Det er et godt stykke igjen før dette vil kunne brukes til behandling i mennesker, skriver Sigrid Bratlie, seniorrådgiver i Bioteknologirådet i en epost til forskning.no.
– Når det er sagt, er studien veldig spennende, og tyder på at genredigering med CRISPR i fremtiden kan gi behandlingsmuligheter for en alvorlig sykdom som det til nå ikke har funnets noen behandling for.
Alle har Huntington-gener
Genet som er knyttet til Huntingtons, finnes hos oss alle. Men det er bare noen helt spesielle varianter av dette genet som fører til sykdommen.
Disse farlige variantene kan oppstå helt av seg selv, på grunn av en tilfeldig feil i genet. Men i de aller fleste tilfellene arver de rammede genvarianten av foreldrene sine.
Den enkle genetiske årsaken gjør Huntingtons til en perfekt kandidat for genredigering. For hvis vi kan klippe i DNAet, kan vi vel forsøke å klippe i stykker genet som lager trøbbel?
Sprøytes inn i hjernen
For få år siden kom den første studien hvor forskerne hadde klart å stoppe Huntingtons hos mus ved å bruke genteknologi. Men den gangen endret de ikke selve sykdomsgenet. De hindret bare prosessen hvor genet lager det giftige proteinet.
En slik behandling vil dessverre ikke gi varig virkning. Pasienten vil være avhengig av stadig behandling for å holde sykdommen fra livet.
Og det er et problem, når medisinene ikke kan tas som piller, men må sprøytes inn i hjernen for å virke.
I den nye studien har forskerne imidlertid valgt en annen mulighet.
Ødela genet
Su Yang fra Emory University og kollegaene hans har ødelagt selve Huntington-genet permanent. Og det så altså ut til å ha en positiv effekt.
Det ble ikke lenger produsert skadelig huntingtin-protein i musehjernene. Dyra ble også bedre av symptomene sine, noe som tyder på at hjernen klarte å reparere noen av skadene som allerede hadde skjedd.
Dermed er det altså en mulighet for at teknikken kan danne grunnlag for fremtidig behandling mot Huntingtons hos mennesker.
Men mye gjenstår.
Vanskelig å få medisinene fram
En av de store utfordringene er å få medisinene fram. For at behandlingen skal virke, må verktøyet CRISPR nemlig trenge inn i hver enkelt hjernecelle, og endre DNAet der inne. Forskerne bruker virus til å ta med seg CRISPR og sprøyte det inn i cellene.
Men for at virusene skal nå fram til hjernecellene, må de sprøytes inn og fordeles i hjernen. Det kan være temmelig utfordrende, selv i en bitte liten musehjerne. Det er ikke lettere med en diger menneskehjerne.
– Det vil være vanskelig å behandle absolutt alle de påvirkede cellene i hele hjernen, skriver Bratlie.
Men noen deler av hjernen er mer sårbar enn andre.
– Dersom man kan levere en slik medisin til mange nok celler i disse delene, kan det potensielt ha en betydelig effekt på sykdomsutviklingen og symptomene i pasienter med Huntingtons.
Ødelegger også friske gener
En annen ting er sikkerheten ved hele behandlinga.
Hva er for eksempel langtidseffekten av å sprøyte inn viruspartikler med CRISPR i hjernen på folk? Det må undersøkes grundig før man kan slippe en medisin på markedet.
Den nye behandlingen er i tillegg basert på et prinsipp som er både nyttig og potensielt skadelig:
Medisinen ødelegger ikke bare de skadelige variantene av Huntington-genet. Den klipper i stykker alle typer av genet. Rund baut.
Dette gjør en potensiell medisin mye mer anvendelig. Det finnes nemlig mange forskjellige varianter av genet som gir Huntingtons sykdom. Og skal du bare ødelegge det sykdomsfremkallende genet hos et menneske, må du tilpasse medisinen til varianten de har.
Lager du i stedet et legemiddel som virker på alle Huntington-genene, passer den samme medisinen for alle.
Men hva om de friske variantene av Huntington-genene gjør noe nyttig i kroppen? Kan det da være skadelig å slå dem ut?
– Det antas at dette genet ikke er viktig i voksen alder, i det minste virker det sånn i mus, men dette må studeres nærmere før man kan være sikker, skriver Bratlie.
Det er altså mye hvis-om-atte knyttet til den praktiske betydningen av den nye studien. Men Yang og co konkluderer likevel: Dette åpner en ny vei som kan føre til behandling for både Huntingtons og andre sykdommer.