- En mulig betydning av ordet er at det er en ytring som oppleves som et nedrig eller sjofelt angrep på ens personlige integritet, selvforståelse og virkelighetsforståelse. Krenking er altså en subjektiv opplevelse og kan ikke defineres i absolutt forstand, men vil oppleves i ulik grad av ulike personer i ulike omstendigheter. Det gemene og nedrige i ytringen er viktig for å kunne gjøre en grenseoppgang mot andre kritiske ytringer og motforestillinger.
Jeg tror derfor ytringens form og omstendighetene omkring den, inkludert maktforhold, er avgjørende for om den blir oppfattet som krenkende eller ikke.
- Hvorfor er det så vanskelig for ikke-religiøse å forstå at muslimer blir krenket av karikaturtegningene?
Det ser ikke ut til at alle har problemer med å forstå det, snarere tvert imot. Mange forstår at muslimer blir krenket og mener man derfor skal avstå fra slike ytringer og i stedet ta i bruk mer formålstjenlige former for kritikk. Andre forstår at de blir krenket og mener det er nettopp derfor denne formen er formålstjenlig, at muslimene må ”gjennomkrenkes”, gjerne som en del av en slags oppdragelse.
- Er det slik at alle muslimer føler seg krenket av karikaturtegningene?
- Nei.
- Hva ville vært en tilsvarende krenkelse for ikke-religiøse?
- Karikaturtegningene av profeten Muhammad kan ha et politisk siktepunkt, men samtidig forsøker de å rokke ved hans autoritet som overleverer av Koranen. Denne overleveringen forstår muslimene som en guddommelig åpenbaring som har gitt og gir dem et grunnlag for å forstå Gud, verden og sin egen rolle i denne verden.
”Ikke-religiøse” er ingen enhetlig kategori med en felles autoritet av en slik eksistensiell betydning, og en nøyaktig tilsvarende krenkelse kan kanskje være vanskelig å finne. Men det er mulig å tenke seg at en ondskapsfull ytring føles som et overgrep mot ens identitet, eksistensberettigelse eller det man holder høyt og kjært, som sine barn for eksempel.
- Mener du det er riktig eller galt å trykke karikaturtegningene av profeten Muhammed nå?
- En grunn til å vise tegningene kan være i en dokumentarisk eller analytisk sammenheng. Men ved publisering vil ikke funksjonen begrenses til det dokumentariske, men både publiseringen og selve tegningene leses også som innlegg i en debatt. De får nødvendigvis en instrumentell funksjon og går inn i en lang polemisk tradisjon. Dette gjør trykkingen problematisk.
Kathinka Frøystad, professor i antropologi ved Universitetet i Oslo og professor II ved Universitetet i Bergen.
- Hva er en krenkelse?
- En krenkelse er en opplevelse av å få ens innerste vesen tråkket på. Det er en følelse av å bli latterliggjort, ikke primært for det man gjør eller mener, men for det man er og det man holder for sant og verdifullt i livet.
I tillegg til å innebære en subjektiv smerte, innebærer krenkelser en fornemmelse av ondsinnet intensjon. Det er når overtramp oppleves å være gjort med hensikt at de gjør vondt og blir til krenkelser. Overtramp begått av uforvarende barn eller kulturelle noviser som en sosialantropolog på sitt første feltarbeid er det som regel lett å tilgi. Heldigvis – ellers ville jeg vært ille ute selv.
Kombinasjonen av subjektivitet og antatt intensjon gjør krenkelser til notorisk lite håndfaste, både i offentligheten og i jusen — altså i landene som fortsatt har juridisk beskyttelse mot slikt.
- Hvorfor er det så vanskelig for ikke-religiøse å forstå at muslimer blir krenket av karikaturtegningene?
- Vel, ikke er de religiøse og ikke har de vokst opp med noe avbildningsforbud. Den kristne tradisjonen som ga opphav til europeisk sekularisme, og som fortsatt preger den langt dypere enn den selv anerkjenner, har jo tvert imot en lang og rik tradisjon for å avbilde religiøse figurer.
Tenk bare på Michelangelo eller Da Vinci!
Ja, nesten enhver altertavle over hele Europa benytter avbildninger for å gjøre de besøkende i stand til å “tune” seg inn mot Bibelens hovedpersoner.
I europeisk kultur skapes identifikasjon primært gjennom kropp, ansikt og øyne, noe vi også kjenner fra hijab- og niqab-debatten. Det formløse er det vanskeligere for oss å fatte, og at noe dessuten nektes formgivning, er det nesten klin umulig for oss å forstå.
- Er følelsen av krenkelse mest kollektiv, eller er den personlig? Og føler alle i gruppa den like sterkt?
- En følelse av krenkelse er alltid personlig og ofte kollektiv i tillegg. Den er personlig fordi den rammer en rett i hjertet, på et av punktene som gir verden et fast holdepunkt. Samtidig kan den være kollektiv når den rammer holdepunkter som er delt, slik de alltid vil være når vi snakker om verdensreligioner.
Likevel er det selvsagt ikke slik at alle i en gruppe opplever krenkelser like sterkt. Noen er mer religiøse enn andre; og noen er også mer herdet i den forstand at de lenge har vært eksponert for vitsing på kryss og tvers. En trygg bakgrunn hjelper også. Antakelig er det når religiøse overtramp kommer på toppen av en vanskelig minoritetstilværelse med arbeidsledighet og langtidsstigmatisering at de oppleves som vondest.
- Hva ville vært en tilsvarende krenkelse for ikke-religiøse?
- Dette har jeg faktisk tenkt mye på de siste dagene. Hos oss har vi jo ikke mange tabuer igjen.
Det nærmeste jeg kan tenke meg er kanskje mobbing, enten det skjer på skolen, i nabolaget eller på arbeidsplassen. Mobbing innebærer nettopp en antatt intensjonell forhånelse som krenker vårt innerste vesen og svekker vår følelse av selvverd. For noen gjør mobbing så vondt at det er vanskelig å snakke om.
Den tyske filosofen Axel Honneth skriver noe sånt som at et inkluderende samfunn må bygge på minst tre nivåer av det å inkludere: i familien for å bygge selvsikkerhet, juridisk anerkjennelse for å bygge selvrespekt, og anerkjennelse i sivilsamfunnet for å bygge en bredere anerkjennelse.
Mobbing svekker således et enda dypere og mer personlig lag av selvrespekt enn det religiøse krenkelser gjør. Mobbing på grunnlag av karakteristikker man deler med andre – for eksempel rødt hår, religiøs bakgrunn – ligger kanskje nærmest her.
- Er det riktig å trykke karikaturtegningene nå?
- Jeg vil tro at sensitiviteten er mindre nå enn den var i 2005 til 2006. Jeg tror terskelen er senket for hvilke karikaturer man reagerer på. Når det er sagt, er noen av karikaturene som Charlie Hebdo fremdeles mye mer sårende og støtende for muslimer enn foreksempel de som ble trykket i Jyllandsposten.
De mener jeg at det er unødvendig å trykke, og jeg ser at medier som nå valgt å trykke karikaturer i solidaritet, har valgt og ikke trykke akkurat disse. Det synes jeg er fint.
Jeg synes det er bra, fordi jeg mener det er viktig å ta hensyn til de mange troende muslimene som ikke er brutale terrorister.
Jeg leste nettopp at danske Jyllandsposten nå lar være å trykke karikaturer i frykt. Det synes jeg er trist. En ting er å gjøre det av respekt, men det er noe annet å gjøre det i frykt.
Jan Oskar Engene, førsteamanuensis i statsvitenskap ved universitetet i Bergen.
- Hva er krenkelse?
- Det er egentlig opp til den som blir krenket å definere hva krenkelse er. Og der ligger litt av problematikken, at krenkelse ikke har en objektiv definisjon. Det kommer an på hva som er viktige verdier for den enkelte.
- Hvorfor er det så vanskelig for ikke-religiøse å forstå at muslimer blir krenket av karikaturtegningene?
- Man kan ikke generalisere og si at europeere er så ikke-religiøse at man ikke forstår det. Mange kristne føler seg også støtt av religionskarikaturer fra filmer og kunstverk. Men vi har gått over til et mer sekulært samfunn, hvor vi skiller i større grad mellom kirke og stat, også i Skandinavia.
Satiremagasinet står i en religionskritisk tradisjon som er dekket av ytringsfriheten, man har en toleranse for dem som kritiserer makten, men også andre verdier som folk holder hellig.
- Er det slik at alle muslimer føler seg krenket av karikaturtegningene?
- Man må være forsiktig med å generalisere og tillegge hvert medlem av en gruppe synspunkter.
- Hva ville vært en tilsvarende krenkelse for ikke-religiøse?
- Ikke-religiøse har ikke noe felles, samlet symbolsett som krenkelsen kan rette seg mot. Enkeltpersoner kan jo krenkes, da ut fra det som er den personens framtoning, standpunkt eller handlinger. Slik politikere karikeres ut fra hvordan de ser ut.
- Mener du det er riktig eller galt å trykke karikaturtegningene av profeten Muhammed nå?
- Et argument for, er at det har nyhetsverdi å vise hva magasinet står for. Det er ingenting i veien for å trykke karikaturene igjen, slik jeg ser det.
Jeg er ikke så sikker på at det vil provosere så mye mer om karikaturene spres mer. Det kan like godt være at luften har gått ut av ballongen. Jeg tror ikke det har samme polariserende effekt i dag, som da karikatursaken var ny for flere år siden da Jyllandsposten publiserte lignende satire.
Ole Jakob Filtvedt, postdoktor i Det nye testamentet ved Det teologiske menighetsfakultet.
- Hva er en krenkelse?
Jeg tror det er hensiktsmessig å definere krenkelse på en måte som ikke inkluderer alt man opplever som sårende eller støtende.
Kanskje går det an å si at en krenkelse er en handling som erfares som et alvorlig angrep på noe man holder såpass høyt at det oppleves som om det er en selv som rammes.
- Hvorfor er det så vanskelig for ikke-religiøse å forstå at muslimer blir krenket av karikaturtegningene?
- En ting er at man er fremmed for det å skulle forholde seg til noe som hellig. Like viktig tror jeg det er at de fleste sekulære europeere er så vant til at offentligheten oversvømmes av forsøk på å provosere, at det skal ganske mye til før man faktisk lar seg provosere.
Til sist kan det også være av betydning hvorvidt man har erfaring med å være en kontroversiell minoritet som er gjenstand for mistenksomhet og fordommer.
Jeg tror med andre ord at vi må lete etter forklaringer som ikke bare inkluderer religion, men som også tar høyde for hva slags politisk kultur man er vant med og hvilken plass man føler at man har i storsamfunnet.
- Tror du det er slik at alle muslimer føler seg krenket av karikaturtegningene?
- Nei, det skulle overraske meg. Muslimer er ulike og erfarer ting ulikt, de som alle andre.
- Hva ville vært en tilsvarende krenkelse for kristne eller ikke-religiøse?
- Jeg er faktisk ikke uten videre sikker på at tilsvarende krenkelser lar seg konstruere. For meg kan det nemlig virke som om det er noen spesifikke mekanismer som gjør seg gjeldende, knyttet til den politiske og kulturelle konteksten i Europa og møtet mellom den muslimske minoritet og majoritetssamfunnet.
Som kristen deler jeg erfaringen av å skulle forholde seg til det hellige, og ønsket om at dette skal møtes med respekt. Samtidig kunne man kanskje si at krenkelsen av Gud i og med Jesu død på korset faktisk er en integrert og sentral del av kristen tro. Dette betyr ikke at jeg ønsker at min tro skal krenkes, eller at jeg er immun mot å bli såret. Men det innebærer like fullt at jeg har noen positive teologiske kategorier tilgjengelig for å tolke latterliggjøring av Gud og min tro. At Gud har gjort seg sårbar for krenkelser, avvisning og latterliggjøring, peker til syvende og sist mot Guds selvhengivenhet og kjærlighet – ifølge kristen tro er jo evangeliet en utstrakt hånd til nettopp de gudløse.
- Mener du det er riktig eller galt å trykke karikaturtegningene av profeten Muhammed nå?
- Her er jeg ambivalent. Det finnes noen gode grunner til ikke å trykke tegningene. En ting er respekten for muslimer som sier at de opplever dette som en krenkelse. Enda viktigere er det kanskje at en aksjon for å trykke tegningene kan bidra til å sementere oppfatningen av at vi befinner oss i en sivilisasjonskonflikt, der noen skal overvinnes av andre.
Samtidig er det veldig sterke grunner som taler for å trykke tegningene, som solidaritet med dem som har mistet livet på grunn av sine ytringer, og ønsket om å slå ring rundt ytringsfriheten som et umistelig gode. Den viktigste motivasjonen må likevel være at bildene bidrar med substansiell og reell makt- religions-kritikk, og at de ikke bare fremstår som provokasjoner for provokasjonens egen skyld.
Samlet sett tenker jeg at aviser og tidsskrifter burde fortsette å kritisere, tulle med, karikere og utfordre alle instanser og autoriteter i samfunnet, herunder også muslimer og deres tro. I den grad dette kan gjøres på en intelligent måte ved hjelp av karikaturer av profeten Muhammed, støtter jeg dette.
Uansett er jeg sterk motstander av å forsøke å hindre krenkelser av det hellige i det offentlige rom, ved å lovregulere dette.
Evelin Gerda Lindner, doktor i medisin og psykologi, tilknyttet Universitetet i Oslo.
- Hva er en krenkelse?
- Det er en følelse du får når du forventer å bli respektert, men ikke blir respektert. Det kan utfolde seg veldig forskjellig blant individer, innen ulike kulturer og samfunnsformer.
For eksempel, under apartheidregimet i Sør-Afrika følte de hvite herrene seg krenket av det de mente var terroristen Nelson Mandela. Mandela på sin side følte seg krenket fordi han ikke fikk respekt for å være likeverdig.
- Hvorfor er det så vanskelig for ikke-religiøse å forstå at muslimer blir krenket av karikaturtegningene?
- Da vil jeg bare minne om hva vi brenner for. Ta for eksempel fotballsupportere. De føler seg ofte krenket av motstanderne, noe som av og til ender med slagsmål. Patriotisme er like relevant. Reaksjonene i Nord-Kora på den amerikanske filmen The Interview er også et eksempel på at krenkelse ikke har noe med religion per se å gjøre.
Hva kan psykologien bidra med hvis ønsket er å bli kvitt krenkelser?
- Dette er et minefelt. Du kan jo tenke deg om apartheid-regimet skulle satt Mandela i terapi i stedet for i fengsel, nettopp for at han skulle føle seg mindre ydmyket.
Psykologien spiller i så fall en farlig rolle.
Du har også det vi kan kalle ydmykelsesentreprenører. Etter 9/11-angrepet var det to psykologer som fikk millioner av dollar for å frikjenne torturmetodene som ble brukt. Landet var ydmyket, derfor følte de seg legitimert å innføre disse metodene.
I stedet burde de ha rådet USA til å ha mer is i magen.
- Hva ville vært en tilsvarende krenkelse blant ikke-muslimer eller ikke-religiøse?
- Dette har ikke så mye med religion å gjøre, men at man identifiserer seg med noe til en grad at det er umulig å tåle flere perspektiver.
- Mener du det er riktig eller galt å trykke karikaturtegningene av profeten Muhammed nå?
Jeg mener dette er et farlig spørsmål, som media har et ansvar for ikke å stille slike korttenkte spørsmål.
Det som er viktig er å bygge relasjoner først. Først da kan man ta risikoer. Men vi er ikke der nå.
Media sier at når man trykker faksimiler av karikaturtegningene så er det ikke ment å krenke noen. De argumenterer, for eksempel, med at de bare vil beskrive det som har skjedd. Hva hvis motparten mistenker at dette er bare noe de påstår, at de ikke mener det og at det ligger noe mer bak – kanskje et ønske om hevn eller å krenke?
Skal vi overleve som et globalt samfunn, må vi bygge sterkere dialoger, sterkere relasjoner først.