Det er veldig hyggelig når folk spør hvordan det går med doktorgraden, men jeg vet aldri helt hva jeg skal svare. Jeg elsker jobben min, og sånn sett går det jo kjempebra. Jeg jobber så effektivt og mye jeg kan, men er det nok? Er jeg i rute til doktortittelen der framme? Siden sist har jeg i hvert fall fått vite at artikkelen vi sendte inn før jul er et steg nærmere publisering, og det er en stor lettelse. Nå gjelder det å skrive den neste, og det er godt i gang.

I tillegg til forskningen har jeg snakket om hvaler, sex og besvimte hester i Abels tårn, blitt intervjuet av Journalen og Natur og Miljø om stengingen av museet, og jeg har møtt hundrevis av unger på Fossildag her på museet. Moro!

Her på bloggen skal jeg skrive om noe jeg nevnte i lista over de største forskningsnyhetene på fiskeøglefronten i 2014. Et av disse funnene har fått ufortjent lite oppmerksomhet. Jeg tenker å være så tabloid å si at en missing link har blitt funnet.

Jeg blir aldri lei av å fortelle at fiskeøglene, i likhet med hvalene, hadde forfedre på land. Dette har vi visst lenge, men det har manglet fossiler som viser hvordan disse forfedrene så ut. For hvalene, derimot, er det kjent en rekke fossiler som viser utviklingen fra planteetende klovdyr til dagens hvaler som spiser alt fra plankton til pingviner. Mange store endringer måtte skje med kroppen, for eksempel en måte å svømme på, et system for å puste og en måte å få unger på. I denne forvandlingen forsvant nesten alle hårene, bakbeina og de utviklet en hale å svømme med. Hvordan så denne forvandlingen ut for fiskeøglene?

Det er i Kina det skjer. Fra før av var de eldste fiskeøglene funnet der, og det samme gjelder det nye fossilet, som er 248 millioner år gammelt (se dette innlegget for oversikt over tidsperiodene). Øgla har fått navnet Cartorhyncus lenticarpus fordi den har en kort snute og en ankel med mye brusk. Den var bare 40 cm lang, og forskerne som beskrev den tror den sugde i seg maten, siden den var tannløs og hadde en stor munnhule i forhold til hvor høyt den kunne gape. Dette kan stemme bra med at de nye fossilene også beviser at dyra i gruppen Hupehsuchia var fiskeøglenes nærmeste slektninger. Disse hadde heller ikke tenner, levde i tidlig trias og hadde en rar kropp dekket av en slags beinplater.

Mange trekk ved C. lenticarpus tyder på at det levde delvis på land, delvis i vann. Ryggraden blir lenger når landdyr utvikler seg til vanndyr, og hos denne var antallet ryggvirvler midt i mellom det typiske for land og for vann. Neseborene ser også ut til å ha hatt en slags mellomposisjon. Beina var store og fleksible luffer, og ga antakelig muligheten til å gå på land i tillegg til å svømme. Ankelen likner den vi finner hos seler, så kanskje de beveget seg på samme måte? Ribbeina satt tett sammen og var kompakte, en tilpasning som er funnet hos flere andre dyr som lever i grunt vann. Øyet var ganske stort, men mindre enn hos de vanlige fiskeøglene.

Forskerne bak funnet spekulerer i om det var nettopp i Kina at fiskeøglene tok steget ut i havet. Neste oppgave er å finne årsaken til dette. Et mulig svar er stor konkurranse om maten på land, eller at de selv var i fare for å bli spist. Da kan havet ha framstått som et rikere og mer fredelig sted. Eller kanskje klimaet endret seg, slik at havet var det eneste levelige? Kanskje kan flere funn svare på gåten, men helt sikre blir vi som vanlig aldri.

Marshilsen fra Lene

PS: Her kan dere lese selve forskningsartikkelen

To ganger hvert tiende år. Det er så sjelden du rammes av influensa etter at du har passert 30 år. Influensainfeksjon er mye mindre vanlig enn folk flest tror, ifølge en studie fra britiske, amerikanske og kinesiske forskere.

Mens barna får influensa i annethvert år i gjennomsnitt, blir influensainfeksjoner sjeldnere etter hvert som de blir eldre. Symptomene som ligner på influensa, kan i virkeligheten komme av mange ulike typer virus. Dermed er det vanskeligere å vurdere hvor ofte folk blir smittet av influensa.

Symptomene ligner

– Det er mye diskusjon om hvor ofte folk får influensa, i motsetning til influensalignende sykdom forårsaket av noe annet, forklarer Adam Kucharski ved Imperial College i London i en pressemelding.

Ifølge ham kan det noen ganger være forkjølelsesvirus som står bak de influensa-lignende symptomene. Det bekrefter Olav Hungnes, som leder Folkehelseinstituttets virusovervåking av influensa.

– Det er ikke alltid så enkelt å vite om man har influensa eller en vanlig forkjølelse. Mange som smittes, har så godt immunforsvar at de bare får lette forkjølelsessymptomer. Men de kan likevel smitte andre som kan bli mye sykere, forklarer Hungnes.

Fant 40 år gamle antistoffer

Likevel går det an å avdekke at pasientene har hatt infeksjonen, hvis det tas blodprøver av dem senere. I den nye studien har forskerne analysert blodprøver fra frivillige sør i Kina. De så etter nivåene av antistoffer mot ni forskjellige influensastammer som sirkulerte mellom 1968 og 2009.

Ifølge Adam Kucharski er dette første gang noen har rekonstruert en smittehistorie fra nåtidige blodprøver.

Forskerne oppdaget at influensainfeksjon blant voksne faktisk er mye mindre vanlig enn mange tror.

I barndommen og ungdomsårene er influensa mye mer vanlig, muligens fordi yngre omgås mer og tettere med andre mennesker. Nøyaktig hvor ofte du får influensa, vil variere, avhengig av hvor utbredt influensainfeksjoner og vaksiner er, forklarer Steven Riley, som har ledet arbeidet med studien.

Forstår vaksiner bedre

Immunsystemet reagerer på influensavirus ved å produsere antistoffer som spesifikt retter seg mot proteiner på virusets overflate. Disse proteinene kan endres etter hvert som viruset utvikler seg.

Men du beholder antistoffer i blodet som viser hvilke virus du har møtt før. Dermed kunne forskerne anslå hvor ofte deltakerne hadde vært rammet av influensainfeksjon.

I tillegg utviklet de en matematisk modell for å finne ut hvordan immuniteten mot influensa endres over tid etter hvert som du møter ulike stammer av viruset. De influensavirus-stammene du møter tidlig, fremkaller sterkere reaksjoner enn dem som smitter senere i livet.

Funnene kan hjelpe forskerne til å vurdere hvordan immunitet mot historiske stammer vil påvirke hvordan vaksiner fungerer, og hvor effektive de vil være.

– Vi analyserte hvordan en persons immunitet mot influensainfeksjoner bygger seg opp gjennom livet. Denne informasjonen hjelper oss å forstå i hvilken grad befolkningen som helhet rammes, og hvor lett det er for nye sesong-virusstammer å spre seg gjennom befolkningen, sier Adam Kucharski.

Norsk influensatopp i februar

I Norge kan det se ut til at toppen av årets influensautbrudd er passert.

Den siste uken i februar – uke ni – var seks fylker rammet av mye influensa, og Aust-Agder verst. Der utgjorde snufsende, feberherjede menn og kvinner med influensasymptomer, fire prosent av legebesøkene.

Uken før rapporterte hele ni fylker om at mer enn tre prosent av legebesøkene skyldtes influensa. Verst var det i Akershus, med 4,3 prosent.

Referanse:

Adam J. Kucharski mfl: Estimating the Life Course of Influenza A(H3N2) Antibody Responses from Cross-Sectional Data, PLOS Biology, 3. mars, 2015. DOI: 10.1371/journal.pbio.1002082

Færre rammes av lungekreft nå som nordmenn røyker mindre, viser ny statistikk som Kreftregisteret presenterte mandag. Nå viser det seg at sammenhengen mellom røyking og tidligere død er enda sterkere enn tidligere antatt.

Hele to av tre dødsfall blant røykere, skyldes røykerelaterte sykdommer. Det viser en langtidsstudie der australske forskerne har fulgt mer enn 200.000 mennesker over flere år.

Studien er publisert i det internasjonale tidsskriftet BMC Medicine.

– Trøsten får være at andelen røykere går ned. Og at flere inntar nikotin gjennom mindre farlige alternativer som snus og e-sigaretter. Det sier forskningsleder Karl Erik Lund ved Sirus, Statens institutt for rusmiddelforskning, til forskning.no

Dør ti år før

For røyking kan ikke bare føre til kreft. Det er også en viktig årsak til hjerte- og karsykdommer, som hjerteinfarkt og hjerneslag.

Forskerne fulgte et tverrsnitt av befolkningen over flere år. Røykere har rundt tre ganger så høy risiko for å dø tidlig, som de som aldri har røykt, fant de ut.

Røykere vil dø omtrent ti år tidligere enn ikke-røykere, ifølge studien.

Studien ser ut til å være robust, med et stort utvalg over en solid observasjonsperiode, ifølge Karl Erik Lund.

Ifølge Lund støttes dette resultatet også av andre epidemiologiske undersøkelser.

– Langvarig sigarettrøyking er altså langt farligere enn hva vi antok bare for noen tiår siden, bekrefter Lund overfor forskning.no.

Farligere for hvert tiår

Da Lund begynte som tobakksforsker for snaut 30 år siden, ble risikoen beregnet til å være langt lavere.

– Da var anslaget at en av fire røykere ville dø fra en røykerelatert sykdom. Det var vel å merke hvis de begynte i tenårene og fortsatte ut over 40–50-årsalderen, forteller Lund.

Kort tid etter viste en undersøkelse av britiske leger at andelen måtte økes til en av tre.

Så ble disse britiske legene observert i nye ti år. Da viste resultatene at halvparten av røykerne hadde en overdødelighet.

– Nå er det gått ti nye år, og anslått risiko er igjen økt – denne gang til to av tre. Det er det flere epidemiologiske undersøkelser som tyder på, ifølge Lund.

Snus er ikke like farlig

Men ingen jammerdal uten lyspunkt:

– Trøsten får være at andelen røykere går ned. Og at inntaksmetodene for nikotin i økende grad skjer fra mindre farlige alternativer som snus og e-sigaretter, sier Lund til forskning.no.

– Det er aldri for sent å slutte uansett alder, eller hvor mye du røyker, oppmuntrer Scott Walsberger i det australske kreftrådet.

Faren øker med antall sigaretter

Selv å røyke litt, øker risikoen mye.

– De som røyker bare ti sigaretter om dagen, dobler risikoen for å dø sammenlignet med ikke-røykere. Det sier professor Emily Banks ved Australian National University, som har ledet studien.

Å røyke en pakke om dagen øker risikoen fire til fem ganger.

Kilde:

Emily Banks mfl: Tobacco smoking and all-cause mortality in a large Australian cohort study: findings from a mature epidemic with current low smoking prevalence. BMC Medicine 2015, doi:10.1186/s12916-015-0281-z,

Stadig oftere blir norske tettsteder rammet av flom. Ødelagte veier, biler som kjører seg fast i oversvømmelser og hus som trues av frådende vannmasser, er ikke lenger et uvanlig syn.

Folk som bor i flomutsatte områder, gjør det de kan for å håndtere vannet når og dersom det kommer, men de færreste forsøker å redusere framtidige flommer.

Stoppes høyt oppe

Ved å bremse vannet høyt oppe i et nedbørsområde, kan fremtidige flommer reduseres, mener forskere.

– I andre land har man arbeidet lenge med dette temaet, og flere ulike tiltak har vist seg å ha god effekt for å redusere flom, forklarer Jannes Stolte ved Bioforsk.

Han har ledet et forskningsprosjekt som har sett på ulike tiltak som kan redusere selve flomtoppen.

• Les også: Veier som tåler regn

– Felles for mange av tiltakene er at de ikke først og fremst må gjøres der man forventer en flom, men lenger oppe i samme nedbørsområde, sier Stolte.

Tid til å trekke ned i bakken

Prinsippet for å hindre flom, er å bremse vannet slik at det får tid til å trekke ned i grunnen. Dette kan gjøres på ulike måter.

For eksempel kan overvann ledes inn i naturlige våtmarksområder. Det kan også være aktuelt å bygge store tørre bassenger som står parat til å fylles når vannstanden stiger. Slike bassenger kan anlegges i et skogsområde eller være en del av parker eller idrettsanlegg i byer.

Langs elveleier kan det bygges kvistdammer som vannet renner igjennom, men der jord og sand blir liggende igjen.

Mange tiltak små

Også enkle tiltak hos hver enkelt huseier kan ha stor effekt. Grønne tak, der torv, gress eller andre planter bidrar til å holde på vannet, reduserer vannmengden fra hvert enkelt hus.

• Les også: Så sårbar er din kommune

Også frakopling av takrenner fra det kommunale avløpssystemet har god effekt og er med på å redusere faren for flom.

– I Norge er det ulike myndigheter som har ansvar for ulike samfunnsoppgaver. Statens vegvesen har ansvar for veiene våre, mens Norges vassdrags- og energidirektorat har ansvar for elvene.

– For å lykkes med et godt flomvern, er det avgjørende at ulike sektorer snakker sammen slik at man sammen kan gjøre fornuftige tiltak i et nedbørsområde, sier Stolte.

Lenker:

Om prosjektet hos Norges forskningsråd: Extreme weather in small catchments: new method for flood protection

På prosjektets hjemmeside hos Bioforsk: Exflood

Mennesker med narsissistisk forstyrrelse er ikke bare selvopptatte. De er også selvbeundrende og selvnytende. I motsetning til de selvsikre, som synes de er like bra som andre, mener narsissistene at de er bedre enn andre, selv når hint fra omgivelsene slett ikke peker i den retningen.

Narsissistene fantaserer om personlig suksess og mener at de fortjener spesialbehandling.

Men når de føler seg ydmyket, kan de blir svært aggressive og til og med voldelige. I tillegg til slike sosiale problemer, er narsissisme også knyttet til angst, depresjon og avhengighetslidelser.

I de siste tiåra har nivået av narsissisme blant unge i Vesten økt, skriver Eddie Brummelman og kollegaene hans i ukas utgave av forskningstidsskriftet PNAS.

Men hvorfor skjer det?

Arvelig?

Vi har ikke visst så mye om hvorfor noen blir narsissistiske, innrømmer forskerne.

Trekket ser ut til å være noe arvelig, og det kan delvis springe ut fra personlighetstrekk som dannes tidlig. Disse faktorene gjør noen mennesker mer disponerte for å utvikle narsissistiske trekk. Men miljøet spiller også en viktig rolle, mener forskerne.

Akkurat hva i miljøet, er imidlertid en annen sak. Tidligere forskningsresultater har pekt i ulike retninger.

Overvurdering eller kalde foreldre

Det finnes indikasjoner på at overlovprisende foreldre kan gi narsissistiske barn: Når mor og far gir inntrykk av at barnet er guds gave til menneskeheten, og fortjener bedre behandling enn røkla, bygger barna dette inn i sin egen forståelse av seg selv.  

På den annen side finnes det også funn som peker mot at foreldrenes varme har noe å si: Kalde, uengasjerte voksne kan få barnet til å plassere seg selv på en pidestall. Slik prøver de å tiltrekke seg anerkjennelsen de ikke får fra foreldrene, mener noen.

Nå har Brummelman og co gjort en omfattende undersøkelse for å finne ut hvilken hypotese som stemmer best.

Målte barn og foreldre

Forskerne undersøkte 565 barn på mellom 7 og 12, og foreldrene deres. Deltagerne måtte svare på spørreskjemaer fire ganger over en periode på ett og et halvt år.

Barna svarte for eksempel på om de var enige i at «barn som meg fortjener noe ekstra» eller «barn som meg er fornøyde med seg selv som person», for å måle nivåene av narsissisme og selvtillit. De ble også spurt om de følte at foreldrene satte pris på dem.

Foreldrene, på sin side, måtte svare på spørsmål som avslørte om de var varme eller hadde tendens til å overvurdere podene. De ble konfrontert med utsagn som: «jeg lar barnet mitt vite at jeg er glad i ham eller henne» eller «mitt barn er mer spesielt enn andre barn».

Resultatene viste klare sammenhenger, mener forskerne.

Barn av foreldre som overvurderte dem, var oftere narsissistiske. Men de hadde ikke høyere selvtillit. Foreldrenes varme overfor barna så derimot ut til å henge sammen med selvtillit, men ikke med narsissisme.

Nyttig redskap

Når foreldrene gir uttrykk for at barna er mer spesielle og har rett på mer enn andre barn, kan barna ta til seg formeningen om at de er overlegne individer, skriver forskerne i PNAS.

– Dette synet ligger i kjernen av narsissisme.

Når foreldrene behandler barna med varme og kjærlighet, vil ungene derimot ta inn oppfatningen av at de er verdifulle individer.

– Dette synet ligger i kjernen av selvtillit, skriver forskerne.

De advarer imidlertid igjen mot at miljøet ikke er den eneste faktoren som spiller inn. Det er slett ikke slik at alle barn med overvurderende foreldre vil bli narsissister.

Men Brummelman og co mener likevel at resultatene er relevante:

En smule foreldre-trening kan bli et nyttig redskap for å forhindre utvikling av narsissisme hos framtidige generasjoner, skriver de.

Referanse:

Eddie Brummelman mfl., Origins of narcissism in children, PNAS Early Edition, mars 2015. Sammendrag.

Når bedrifter slår seg sammen, eller en bedrift kjøper opp en annen, er målet naturligvis økte verdier. Synergier mellom selskapene som slår seg sammen, er magien som skal få to pluss to til å bli atskillig mer enn fire – til glede for både ledere og de som eier aksjer i bedriftene.

I praksis har fusjoner og oppkjøp vist seg å være en risikosport. De forespeilede gevinstene uteblir. Mange fusjoner og oppkjøp mislykkes.

Skylder på kulturen

Ledere er tilbøyelige til å skylde på kulturforskjeller når de mislykkes med fusjoner, konstaterer førsteamanuensis Paulina Junni ved Handelshøyskolen BI.

Junni og forskerne Eero Vaara, Riikka M. Sarala, Mats Ehrnrooth and Alexei Koveshnikov har gjort en studie av 92 fusjoner som finske bedrifter gjennomførte i perioden fra 2001 til 2004. Materialet omfatter både fusjoner innenlands og på tvers av landegrenser.

Forskerne var opptatt av å finne ut hvordan ledere forklarer resultatene av fusjoner og oppkjøp. Resultatene offentliggjøres i det internasjonale vitenskapelige magasinet Strategic Management Journal.

– Det kan være fristende for ledere å skylde på kulturforskjeller når fusjoner mislykkes. Kultur kan dekke over andre og mer komplekse årsaker til at det gikk galt. Det er en måte for ledere å redusere eget ansvar for det dårlige resultater, sier Junni.

Studien viser at tendensen til å forklare dårlige resultater med kultur forsterkes når ledere har tidligere erfaring med fusjoner og oppkjøp.

– Ledere ser ut til å lære seg at de lett kan forklare mislykkede fusjoner med kultur.

Ledere tar æren for suksess

Forskerne har også bedt bedriftslederne som deltok i undersøkelsen, om å vurdere sin egen rolle i gjennomføringen av fusjoner og oppkjøp. Studien viser at ledere er tilbøyelige til selv å ta æren for vellykkede fusjoner.

– Det kan lede til en illusjon om at de har kontroll og også en overdreven tiltro til egne ferdigheter, sier BI-forskeren.

Det hører med til historien at når det går fryktelig galt med en fusjon, vil ledere forklare det mislykkede resultatet med egne handlinger. I slike situasjoner vil de vise for seg selv og andre at de har en slags kontroll, selv om det gikk galt.

Hør hva de sier

– Det kan være vel verdt å høre nøye på hvordan ledere forklarer sine suksesser og nederlag, anbefaler Junni.

Ledere som lett forklarer suksess med egen fortreffelighet, kan fort bli fristet til å ta for stor risiko ved neste korsvei og dermed føre bedriften ut i trøbbel.

Det gjelder å være ekstra oppmerksom når ledere forklarer dårlige resultater med kulturforskjeller. Det kan gjøre at vi ikke ser de egentlige årsakene til at det ikke var så lett å slå sammen bedriftene.

– Når kulturforskjeller på denne måten får en negativ valør, risikerer vi å gå glipp av den mulige gevinsten som ligger i å bruke kulturforskjeller til verdiskaping, advarer Junni.

Referanse:

Eero Vaara, mfl. Attributional tendencies in cultural explanations of M&A performance. Strategic Management Journal. Volume 35, Issue 9,  pages 1302–1317, September 2014. Sammendrag.