Takket være historikerne vet vi i dag en del om hvordan overklassen levde for både hundre og fem hundre år siden. Men vår egen overklasse er vi ikke like interessert i, ifølge Fritt Ord-direktør Knut Olav Åmås.

Sist helg publiserte Aftenposten Åmås’ liste over de ti norske tabuene. Her finner vi både ensomheten, fattigdommen, den naturlige nakenheten og den frivillige barnløsheten. Temaer vi kan nikke vedkjennende til. Men så dukker det opp en liten raring: Den nye økonomiske overklassen.

Ikke de rikeste, men de nest rikeste blant oss, ifølge Åmås. Denne stadig voksende delen av befolkningen som tjener 5 til 25 millioner kroner i året og akkumulerer betydelige formuer.

Men det Åmås ikke går nærmere inn på, er hvorfor dette er et tabu. Hvorfor dette er så vanskelig å ta i og reflektere rundt?

La oss derfor fortsette å grave der Åmås setter punktum.

Utfordrer likhetsidealet

Poenget er at den nye overklassen utfordrer det norske likhetsidealet. Det at vi har en voksende andel rike, forkludrer selve bildet av Norge som et samfunn der alle har like muligheter. For hva om den private rikdommen hadde vært vekslet inn i goder som fellesskapet kunne dratt nytte av?

Det er vanskelig å kritisere de andres rikdom og forbruksvaner. Vi vil jo ikke bli beskyldt for ikke å unne dem både pengene, fremgangen og suksessen.

Men hva vet vi egentlig om dem, vi som ikke kjenner dem?

Ikke så mye. Og det er noe av problemet. Det er rett og slett for lite kunnskap om elitene i Norge.

Shoppingområdet rundt Stortinget har blitt et mekka for internasjonale luksusmerker som Luis Vuitton, Bottega Veneta, Gucci, Saint Laurent, Balenciaga, Stella McCartney, Mulberry, Hermés og Marc by Marc Jacobs. Luksussenteret Eger åpnet i 2009 og har utvidet flere ganger. Paula von Wachenfeldt, universitetslektor ved Centrum for motevitenskap ved Stockholms Universitet og bidragsyter i det nye fagtidsskriftet Luxury, sier i et intervju med DN i 2014 at hun ser fremveksten av en ny kjøpegruppe i nord, som er mindre flaue over forbruket sitt. (Foto: Scanpix, Stian Lysberg Solum)

Opptatt av lavstatusgrupper

Det har sjelden blitt stilt spørsmål ved faktiske ressursforskjeller i Norge. I jantelovens navn har eliten stort sett visst at de ikke skal stikke seg frem eller bli for høye på pæra. Slik unngår de nemlig at det blir rettet negativ oppmerksomhet mot egne privilegier.

Resultatet er at samfunnets privilegerte har fått leve sine liv mer eller mindre frikoblet fra journalistenes og forskernes kritiske blikk. Presseoppslag om de rike handler som regel mer om beundring av store pengebinger, overdådige fester og hyllester av god smak enn å avdekke skjevheter og skjulte maktstrukturer.

Samfunnsforskerne på sin side har tradisjonelt vært mest interessert i de svake gruppene i samfunnet: arbeiderklassen, minoriteter, fattige og ulike subkulturer. Bare tenk hvor mange timer med feltarbeid som er tilbakelagt i Groruddalen. Men vi har ikke klart å fange godt nok opp det som rører seg på toppen av samfunnspyramiden. 

Vi mangler for eksempel en bredere innsikt i hvordan de rike lever og forbruker, hva slags holdninger de har og hva de tenker om sin egen rikdom. Kanskje det er på tide å vende forskerblikket mot Holmenkollen?

Gylne ghettoer

Når det er sagt, så finnes det ferske eksempler på at forskere har begynt å klatre oppover samfunnsstigen. Her trengs det likevel stadig nytt påfyll, fordi trendene skifter så raskt. 

Et viktig bidrag er likevel boken Elite og klasse i et egalitært samfunn som kom ut i fjor. Her får vi vite at det finnes en elite av næringslivsledere som skiller seg fra den økonomiske overklassen ved at de også er store eiere. Vi får bekreftet at den norske formues- og eiereliten i økende grad reproduseres gjennom arv og at arv har blitt en stadig viktigere vei til rikdom. Slik den franske samfunnsøkonomen Thomas Piketty har vist at er tilfelle i resten av verden.  

I boken refereres også en annen studie, som viser at overklassen og øvre middelklasse i Oslo i stadig større grad klumper seg sammen. Forskerne avblåser ghettotilstander blant de fattige, og mener vi heller bør rette søkelyset mot de gylne ghettoene i Holmenkollen, på Bygdøy, Kjelsås, Nordberg og deler av Nordstrand.

Årsaken til at dette skjer, mener de, er et deregulert boligmarked, der inntektselitens økende økonomiske forsprang bidrar til at de kan velge fra øverste hylle.

Og konsekvensene – ja, de kan for eksempel leses ut fra Ung i Oslo-undersøkelsen. Der får vi vite at ungdommene generelt holder seg mer hjemme og sjelden eller aldri møter ungdom på tvers av byens vest- og østkant. 

Spesielt optimistiske for integreringen er det ikke, og det forsterker bare de stereotype oppfatningene folk fra øst og vest måtte ha om hverandre. 

Mer opptatt av eliteforskere

Det er imidlertid ikke bare enkelt å begynne å forske på folk på samfunnstoppen.

For det første er det lite informasjon å hente om dem fra offentlige databaser. De er også ofte for få til å komme med i kvantitative spørreundersøkelser, som ofte bare omfatter tusen til noen få tusen personer.

Et annet problem er at de rike sjelden eller aldri vil stille opp.

For noen år siden spurte sosiolog Katrine Fangen om ikke «den tilsynelatende likheten mellom middelklasseforskerne og overklassen er en årsak til at det for forskerne er mer eksotisk og interessant å forske nedover».

Jeg tror at mange av dagens samfunnsforskere har vært med på bratte nok klassereiser til å anse overklassen som eksotisk nok for et feltstudium.

En kanskje større barriere er det å fortelle høyt at du skal vie forskerkarrieren din til noe som ikke er utpekt som et samfunnsproblem. Det er for eksempel mer heltemodig å si at du skal tilbringe uker og måneder blant tiggere og rusmisbrukere enn blant lysekroner og italiensk design på Oslo vest.

Et større problem er nok at det er vanskelig å få forskningsmidler. Så lenge myndighetene har bestemt at utfordringene i samfunnet er rus, kriminalitet, overgrep og psykiske lidelser, så vil også forskningen rettes nedover.

Forskningsrådets programområder er i sin tur avhengige av bevilgninger fra departementene, og slik det ser ut nå, kan det virke som om det er viktigere å dyrke frem eliteforskere enn å forske på eliten.

Satire fra Ullevål Hageby

Fritt Ord-direktøren Knut Olav Åmås etterlyser uansett økt offentlig oppmerksomhet og refleksjon om rikdom.

Aftenposten bidro forsåvidt med det da den i en artikkelserie i 2013 spurte hva rikdommen gjør med oss. Problemet var bare at spørsmålet ble stilt generelt. Vi ble alle dratt inn i et slags stort rikt «vi», som om vi alle lever i en gyllen ghetto. Det handler om å se forbi Michael Kors-veskene, som har blitt allemannseie, og se etter forskjellene som utgjør en viktig forskjell.

Andre som har pirket i rikdomstabuet, er NRKs satireserie Kampen for tilværelsen.

Serien henter inspirasjon fra Christian Krohgs kjente maleri med samme navn, som skildret datidens største tabu, nemlig fattigdommen. Nå blir vi imidlertid tatt med inn bak de tunge eikedørene til kultureliten i Ullevål Hageby, der vi får ta del i de mer eller mindre absurde hverdagssituasjonene de tilsynelatende mest vellykkede blant oss, strir med. Kontrasten er enorm til de østeuropeiske fremmedarbeiderne som blir hyret inn når hekken skal flyttes 30 centimeter for å slippe til mer lys, eller for å sørge for at badet nok en gang har den tidsriktige finishen.

De dumme og kjedelige

Satire der altså. Men de få kvalitative studiene som finnes om den norske eliten, viser at virkeligheten kanskje ikke er så annerledes.

I en fersk studie av 13 familier som lever tett på den globale finanskapitalen, møter vi mødre som har hoppet av en jus- eller finanskarriere for å være hjemme og gjøre barna rustet for den beinharde globale konkurransen. Vi møter familier som nøye har valgt ut det rette nabolaget for seg og sine nærmeste, og der en eksepsjonelt høy levestandard er helt normal.

En annen undersøkelse blant 46 personer i oljebyen Stavanger gir et ganske oppsiktsvekkende vitnesbyrd om hvilke holdninger folk fra overklassen og øvre middelklasse har – både til seg selv og andre.

Som når «Lucas», advokat i 30-årene, blir spurt om hva slags mennesker han liker å omgås:

«Intelligente folk, rett og slett. Folk må være interessante og underholdende. Gud, så mye kjedelig folk det er rundt omkring. (…) Når jeg er på middagsselskaper, for eksempel, så passer jeg veldig på hvor jeg setter meg, nettopp fordi jeg ikke vil kjedes i hjel. Eller fordi jeg synes folk er dumme i hodet. Og blir jeg utsatt for dumhet, da har jeg lav terskel for å gå vekk. Jeg vil være rundt folk som er smarte og kunnskapsrike.»

Her spares det ikke på karakteristikker om de andre. Men som et av intervjuobjektene erkjenner:

«Jeg er glad dette intervjuet er anonymt».

En privatsak?

Graver vi dypt nok i den kultursosiologiske litteraturen, får vi altså små glimt av hva som rører seg på samfunnstoppene.

Mer opp i dagen er det når for eksempel kronprinsparet velger å ta barna ut fra den offentlige skolen for å starte på privatskole. Men ofte blir disse debattene tatt ned, med henvisning til at dette er et privat anliggende. En privatsak som vi andre ikke trenger å bry oss med. For vi er vel ikke smålige?

Jeg tror imidlertid det er viktig å få opp flere slike debatter. Det kan kjennes både vondt, vanskelig og klamt. Men bare slik kan vi få opp en diskusjon om hva slags samfunn vi ønsker oss i fremtiden. Og da må også forskerne og ikke minst de som sitter på pengesekken komme tydeligere på banen.

Hvis vi da ikke skal overlate til fremtidens historikere å tolke vår samtids overklasse?

Referanser:

Helene Aarseth. Næringslivselitens familiekulturer i det moderne Norge. Doktorgradsavhandling, Universitetet i Oslo, 2014. 

Olav Korsnes, mfl. (red.) Elite og klasse i et egalitært samfunn. Universitetsforlaget, Oslo 2014. 

Flere kvinner enn menn tar høyere utdanning. I 2014 var det for første gang flere kvinner enn menn som tok doktorgraden i Norge. Men til tross for dette, er det også her til lands færre kvinnelige førsteamanuensiser og professorer enn mannlige.

Dessuten er det lettere å bli toppforsker for menn.

Kvinner er også i flertall blant de deltidsansatte i akademia, og har mer undervisningsansvar. 

Midlertidige stillinger og grenseløs arbeidstid rammer kvinner hardere. Flere kvinner enn menn klarer ikke seigpiningen med å gå flere år i uvisshet i midlertidige ansettelser. De forsvinner heller ut fra akademia, ifølge en tidligere kartlegging som bladet Forskerforum har gjort.

Mangler uformelle nettverk

Nå har en amerikansk gruppe av bedriftsledere og akademiske ledere lansert en syvpunktsplan for å få bukt med ubalansen. Blant punktene er fleksibelt barnepass, midler til å ansette ekstra hjelp, interne likestillingsplaner og nye databaser over kvinner i medisin og ingeniørfag.

– Det er flott at man ønsker å ta kjønnsubalansen i forskningsverdenen på alvor, men jeg mener nok at dette er tiltak som befinner seg på overflatenivå, sier forskningssjef Cathrine Egeland ved Arbeidsforskningsinstiuttet til forskning.no.

– Det største problemet med akademia er den flytende tidskulturen, som rammer kvinner hardere, sier hun.

Menn får raskere faste stillinger ved universitetene enn kvinnelige forskere. Dette kan skyldes at menn i større grad er med i uformelle nettverk med eldre, mannlige professorer, som gjør det lettere for dem å få faste stillinger i akademia, ifølge britisk forskning.

– Kvinner mangler i større grad disse uformelle nettverkene, sier Egeland.

Grenseløs arbeidstid

Forskningen hennes peker i retning av at kjønnsubalansen skyldes grenseløsheten og den manglende reguleringen av arbeidstiden og arbeidsvilkårene. 

– Akademia har en annen, mer flytende tidskultur enn resten av arbeidslivet, og kjønnsubalansen er trolig blant annet en konsekvens av dette, sier Egeland. Ifølge henne er kvinner ved norske universiteter og høyskoler i større grad enn menn nødt til å gjøre arbeidsoppgavene sine i arbeidstiden. Mennene ser ut til å være friere til å jobbe utover kveldene, selv om de har familie.

– Dette gir kvinner andre konkurransebetingelser enn menn. For å gjøre karriere i akademia må man posisjonere seg, sier hun, og drar opp publisering som eksempel.

– Undervisning bør veie mer

Det gjør ikke saken enklere at kvinner oftere har stillinger med mer undervisning. 

– Skal man oppnå bedre kjønnsbalanse blant for eksempel professorene, tror jeg heller at man burde se på om ikke nettopp undervisning burde veie mer når det er snakk om opprykk, foreslår Egeland. 

Siteres sjeldnere

Ubalansen mellom kjønnene viser seg også i antall kvinner som er invitert til å holde foredrag på konferanser, andelen av tilskudd som blir gitt til kvinnelige forskere, og mer slitasje hos kvinner på alle trinn i karrierestigen.

Kvinnelige forskere siteres også mindre enn menn, viser en tidligere kanadiske studie. Det kan komme av at det er færre eldre, kvinnelige forskere. Studien viser at menn dominerer i siteringer av andre forskere i de aller fleste land i verden. 

Kilde:

Kristin A. Smith mfl: Seven Actionable Strategies for Advancing Women in Science, Engineering, and Medicine. Cell Stem Cell. 5. mars. Sammendrag.

Den daglige bruken har økt betydelig i USA de siste ti årene. Godt voksne kvinner som ikke er hvite og tjener lite, er mest skeptiske til rusmiddelet.

Det er faktisk dobbelt så mange amerikanske kvinner som menn som ser på bruk av cannabis som risikabelt. Kvinner over 50 frykter stoffet aller mest, viser en ny studie.

Også ungdom i Norge endrer holdning

De som er minst skeptiske, er mellom 12 og 25 år. De mest liberale har oftere videregående skole eller høyere utdanning og kommer oftere fra familier med god økonomi.

Willy Pedersen, professor i sosiologi ved Universitetet i Oslo, er ikke overrasket. Han vil snart publisere en studie som viser at holdningene til cannabis er i ferd med å endre seg blant unge med utdanning, også i Norge.

Nordmenn har tradisjonelt hatt langt mer restriktive holdninger til cannabis enn amerikanerne.

Mens cannabis er en vanlig del av det amerikanske ordskiftet og ofte blir framstilt positivt i filmer og bøker, er stoffet mer knyttet til utenforskap og subkulturer i Norge.

Første studien som beskriver endring

Den amerikanske studien er den første som beskriver endringen i holdningen til cannabis i USA over tid. Forskerne har spurt rundt 615 000 mennesker hva de mener om stoffet.

Undersøkelsen viser at holdningen har endret seg betydelig i perioden 2002 til 2012.

I 2002 mente 51 prosent av de spurte at det var forbundet med stor risiko å bruke cannabis regelmessig. I 2012 hadde andelen sunket til 40 prosent. «Regelmessig bruk» ble definert som én eller to ganger i uken.

Mer legalisering i USA de siste årene

Fra 2008 er det stadig flere amerikanske delstater som har legalisert cannabis til medisinsk bruk. I dag er det 23 delstater som tillater hasj og marihuana til slikt bruk. Tre delstater har avkriminalisert stoffet helt.

Cannabis kan blant annet brukes mot kvalme hos pasienter som får cellegiftbehandling. Mange pasienter med alvorlige psykiske lidelser tyr også til rusmidlet for å dempe symptomer.

Forskerne mener at mer liberale holdninger kan henger sammen med liberaliseringen.

En studie fra Australia viser at en liberalisering av cannabis har ført til at unge prøver cannabis tidligere. Anne Line Bretteville-Jensen ved Statens institutt for rusmiddelforskning sa i en kommenter til forskning.no i 2014 at hun mener det samme vil skje i Norge om vi avkriminaliserer bruken. 

– Ikke overraskende

Rusforsker Willy Pedersen er ikke overrasket over funnene i den amerikanske undersøkelsen. 

– Vi har sett over en tid at det er en jevnt økende tilslutning til legalisering av cannabis i USA. Ikke bare til medisinsk bruk, men også til rekreerende bruk.

Pedersen tror dette er første skritt på veien mot en legalisering av stoffet i USA.

– Folk gjør stadig flere erfaringer med cannabis, og stoffet løftes mye mer inn i den amerikanske samfunnsdebatten. I dag karakteriseres cannabis i liten grad som narkotika i USA.

Ikke så farlig

Og den unge, velutdannede befolkningen er i stor grad i samsvar med forskningen, mener Pedersen.

– Cannabis er langt ned på listen over de farlige rusmidlene. Det er enighet blant de fleste forskere om at stoffet relativt sett ikke har så store skadevirkninger, mener Pedersen.

En oppsummering av forskning på helseskadelige konsekvenser av cannabisbruk fra 2014, viser at avhengighet, lærevansker og psykiske lidelser er blant de negative effektene av å bruke cannabis. I følge denne studien øker cannabisbruk blant annet risikoen for alvorlige ulykker og psykiske lidelser som schizofreni.

– Unge har et mer realistisk bilde av stoffet

Gjennomgående har den norske befolkningen oppfattet illegale stoffer som mye mer farlig enn legale stoffer. Stoffer som er underlagt reseptplikt, ligger et sted midt på treet.

– Den velutdannede, hvite delen av befolkningen med relativt høy inntekt går foran når det gjelder holdninger til cannabis, ifølge Pedersen. – De har et mer realistisk bilde av skadevirkningene enn resten av befolkningen. 

Referanse: 

Lauren R. Paced mfl: Perceived risk of regular cannabis use in the United States from 2002 to 2012: Differences by sex, age, and race/ethnicity, Drug and Alcohol Dependence, februar 2015, Sammendrag

Galakser er fantastiske størrelser. De består av gass, støv og milliarder av stjerner og solsystemer. De beveger seg ofte som en spiral, bundet sammen av tyngdekraft. 

Inne i sentrum av galaksene er det en kollapset stjerne med en så voldsom masse at ikke engang lys slipper unna gravitasjonsfeltet. De kalles derfor for sorte hull.

Nå viser en ny undersøkelse at de sorte hullene også påvirker hvor mange stjerner det er i galaksen. De sorte hullene sender ut så kraftige røntgenstråler at de påvirker partiklene i galaksen, som en slags vind. 

Mye gass vil dermed blåses ut av galaksen, i stedet for å bli til stjerner. 

– Det er ganske fantastisk. Det er første gang vi har solide data som viser at sorte hull påvirker innholdet i galaksen. Det gir en dypere forståelse av hvorfor universet ser ut som det gjør, sier Finn Erland Christensen, seniorforsker på DTU Space. Han er en av forskerne som står bak den nye undersøkelsen, som er publisert i det anerkjente tidsskriftet Science. 

Færre stjerner 

Stjerner dannes normalt ved at enorme skyer av gass og støv kollapser på grunn av tyngdekraften. Siden sorte hull blåser gass ut av galaksen, dannes færre stjerner, konstaterer ph.d.-student Andreas Skielboe. 

– Vi har observert at galakser danner færre stjerner enn de burde ifølge teoriene våre. Vi har spekulert på om de sorte hullene kunne være årsaken. Nå har vi for første gang en bekreftelse av dette. Det er altså viktige nyheter, sier Skielboe, som arbeider ved Niels Bohr-instituttet ved Københavns Universitet. Han har ikke selv vært med på undersøkelsen. 

Ny teknologi banet vei 

Det store teamet av forskere – fra Danmark, Israel, USA, Storbritannia og Italia – studerte røntgenstråler fra en kraftig lysende galakse (en kvasar) ved å bruke to satellitter. 

Den ene satellitten (XMM-Newton) er sendt av opp den europeiske romorganisasjonen ESA, og den andre er en NASA-satellitt som kalles NuSTAR. Den amerikanske satellitten er utstyrt med et røntgenteleskop som er utviklet av blant andre forskere fra Danmark Tekniske Universitet. 

Teleskopet er spesielt følsomt for den «harde» røntgenstrålingen, som kan slippe unna omgivelser omkring et sort hull. Det er denne nye muligheten for observasjoner som har vært nøkkelen til oppdagelsen. 

– Et sort hull suger med sin enorme tyngdekraft til seg store mengder støv og gass fra hele galaksen, og det skaper varme og elektromagnetisk stråling. Den nye teknologien gjør at vi får langt bedre målinger av denne strålingen, sier Finn Erland Christensen. 

En vind av gass 

Ved å analysere energispekteret fra røntgenstrålingen kunne forskerne observere en vind av gass som beveget seg vekk fra det sorte hullet med en fart mellom 30 000 og 90 000 kilometer i timen. Det er mellom 10 og 30 prosent av lyshastigheten. 

De kunne regne ut at denne vinden stammer fra den innerste ringen av gass som går i bane omkring det sorte hullet. 

– Man vet at tyngdekraften omkring et sort hull er så kraftig at det krever mye energi å slippe unna. Det mye gass som går i bane rundt det sorte hullet, og det er den gassen som blir slynget ut i galaksen igjen, sier Christensen. 

Et sort hull er en maskin 

Man kan sammenlignes et sort hull med en maskin: Den suger til seg materie, men sender noe av denne materien fra seg, konstaterer Skielboe. 

– Vi er nå at det sorte hullet sender ut så kraftig stråling mye av gassen blåses vekk. Denne gassen ville ellers blitt til nye stjerner, sier Skielboe. 

Andre galakser 

Fortsatt er det bare en enkelt galakse som er undersøkt, påpeker Skielboe. 

– Jeg tror imidlertid de finner lignende data andre steder i universet, sier han. 

Referanse: 

E. Nardini mfl.: Black hole feedback in the luminous quasar PDS 456, Science (2015), DOI: 10.1126/science.1259202 Sammendrag

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Diabetes type 1 er en alvorlig sykdom som rammer mange barn og unge. Sykdommen gjør at bukspyttkjertelen slutter å produsere insulin. Insulin er et hormon som regulerer blodsukkeret ditt.

For høyt blodsukker skader på sikt de minste blodårene i kroppen. Dette kan igjen føre til alvorlige senskader som hjerteinfarkt, slag, blindhet, nyresvikt og fotamputasjoner.

Professor Knut Dahl-Jørgensen og doktorgradsstudent Lars Krogvold ved Universitetet i Oslo leder et forskningsprosjekt hvor de blant annet ønsker å finne ut om virus i bukspyttkjertelen kan være årsaken til denne typen diabetes.

De har tidligere funnet virus i hormonproduserende celler, de såkalte langerhanske øyer, i bukspyttkjertelen. Nå har forskningen gitt nye, spennende funn.

Gjenvinner evnen til å produsere insulin

– Vi fant ut at de insulinproduserende cellene fortsatt har evnen til å produsere insulin når de blir stimulert i et laboratorium, sier Krogvold.

– Det nye er at vi også fant ut at cellene økte evnen til å produsere insulin etter noen dager utenfor kroppen.

Hos noen ble evnen omtrent den samme som hos celler fra personer uten diabetes.

Noen av de hormonproduserende cellene i bukspyttkjertelen, betacellene, lager insulin når de blir stimulert med sukker.

Fra før visste forskerne at du ikke umiddelbart mister evnen til å produsere insulin når du får diabetes type 1.

Kan bedre pasientenes hverdag

– Våre funn kan bety at insulinproduksjonen delvis kan bli gjenopprettet dersom vi finner en måte å stanse sykdommen på. Potensialet for insulinproduksjon er større enn antatt.

– Risikoen for å utvikle senskader er mindre for de som har en viss insulinproduksjon. Mindre tilførsel av insulin betyr at du får det bedre som pasient, sier Krogvold.

Stimulert med glukose

Studien ble gjort for å finne ut om betacellene fortsatt hadde evnen til å lage insulin etter at pasienten fikk diagnosen. Forskerne la cellene i en løsning som sukkeret ble ledet gjennom. Deretter målte de insulininnholdet i denne løsningen.

– Det som er veldig spennende er at produksjonen av insulin øker når cellene fjernes fra kroppen og blir plassert i et miljø som ikke er diabetesfremkallende. At cellene produserer litt insulin første dagen etter at du har fått diabetes, er ikke uvanlig.

– Det som overrasket oss, var at cellene økte evnen til å lage insulin over tid, og etter få dager var nivået tilbake mot det normale, sier Krogvold.

RNA-sekvensering

I studien samlet forskerne vevsprøver fra bukspyttkjertelen fra levende pasienter kort tid etter at de har fått diagnosen.

En såkalt RNA-kartlegging ble utført på celler fra seks levende og to døde donorer. RNA-et i kartleggingen er en slags arbeidskopi av de genene som skal brukes i en prosess. For eksempel når cellen skal produsere insulin.

Resultatene ble sammenlignet med celler fra tre friske donorer.

– RNA for alle gener involvert i insulinproduksjonen, ble funnet i vevsprøvene. Dette tolker vi som at produksjonsapparatet for å fremstille insulin, fortsatt er intakt. Dette ble bekreftet da vi så at betacellene produserte insulin, sier Krogvold.

Referanse:

Lars Krogvold mfl: «Function of isolated pancreatic islets from patients at onset of type 1 diabetes; Insulin secretion can be restored after some days in a non-diabetogenic environment in vitro. Results from the DiViD study», Diabetes, februar 2015, doi: 10.2337/db14-1911. Sammendrag

Et sted mellom 15 og 20 prosent av alle små barn har på grunn vansker og sykdom, et større omsorgsbehov enn andre barn.

Norge har full barnehagedekning og en velfungerende velferdsstat. Likevel velger en god del kvinner som er i arbeidslivet og som får et barn med ekstra omsorgsbehov, å slutte å jobbe.

Hvorfor gjør de det?

Kronisk syke barn

Bet er en stor, norsk studie som viser at mødre med kronisk syke barn, ofte velger å forlate arbeidslivet og bli hjemme. Dette gjelder ikke bare mødre til barn med alvorlige funksjonshemminger, men også mødre til barn med atferdsproblemer eller språkvansker.

For tidlig fødsel, lav fødselsvekt, atferdsvansker, sen språkutvikling, leppe-ganespalte, Downs syndrom. 

Dette er noen av vanskene og lidelsene barna i denne undersøkelsen hadde. Forskerne har sett på konsekvenser av barnas sykdom for mødres arbeidsdeltagelse. Den har sett på sykefravær og sykefraværsdiagnoser, inntektsutvikling, psykiske helse og livskvalitet for mødrene gjennom småbarnsalderen

Dataene har forskerne hentet fra Den norske mor og barn-undersøkelsen (MoBa) der mer enn 90 000 mødre og 70 000 fedre har deltatt. MoBa omfatter kvinner som var gravide i årene 1999 til 2008.

Nedgang i livstilfredshet

I en av delstudiene i forskningsprosjektet sammenlignet forskerne mødre til friske barn, mødre til barn med leppe-ganespalte og mødre som fikk barn med Downs sykdom.

– Her så vi at mødrene til barn født med Downs syndrom, etter fødselen fikk en rask nedgang i generell livstilfredshet og en betydelig økning i angst- og depresjonsplager sammenlignet med småbarnsmødre for øvrig, forteller Ragnhild Bang Nes, som er forsker ved Folkehelseinstituttet.

– Blant mødrene til barn som ble født med leppe-ganespalte, observerte vi bare et moderat forhøyet nivå av angst og depresjonssymptomer da barna var 6 måneder. Dette var forbigående.

Hos mødrene til barna med Downs syndrom fant forskerne derimot en varig reduksjon i livstilfredsheten. 

Venner oss vanligvis til endringer

Internasjonal forskning på hvordan alvorlige negative livshendelser preger oss mennesker, har pekt i retning av at livskvaliteten vår sjelden reduseres over lengre tid.

– Dette har forskere på området i en årrekke antatt er riktig. Vi mennesker er ofte sterke. Vi har evne til å tilpasse oss alvorlige livshendelser og endrede livsbetingelser. Det gjelder både svært negative og svært positive hendelser og livsbetingelser.

Over tid venner de fleste seg til det endrede livet, og det gjør oss verken veldig ulykkelige eller veldig lykkelige.

– Men når du får et alvorlig eller kronisk sykt barn, er det altså ikke sikkert at det er slik, sier Nes. Ansvar og omsorg for et kronisk sykt barn kan muligens redusere livskvaliteten mer varig, mener de norske forskerne.

Vil ikke dramatisere

Forskeren ved Folkehelseinstituttet vil ikke dramatisere det hun og kollegene har funnet i denne studien.

– Nivået av plager som vi finner hos disse mødrene, er ikke dramatisk høyt. Men vi finner likevel en klar og tydelig forskjell mellom disse mødrene og andre småbarnsmødre. Likeledes ser vi at en høyere andel rapporterer om alvorlig angst og depresjonslignende plager som gir indikasjon på at de oppfyller kriteriene for en psykisk lidelse 

Bang Nes minner om at dette er psykiske plager som rammer mange mødre hvert år og som kan ha betydelige konsekvenser ikke bare for mødrene selv, men også for familien og særlig barnet som har behov for ekstra omsorg.

– Samfunnet bør øke fokuset på disse mødrenes – og familienes – trivsel og psykiske belastninger, oppfordrer forskeren.

Barna er i barnehage

Tilbudet til familier som får et barn med vansker eller sykdom, er godt de fleste steder i Norge. Sammenlignet med mange andre land er tilbudet i Norge svært godt.

I denne studien finner forskerne at småbarn med vansker og sykdommer, like ofte er i barnehage som andre barn. Totalt er over 95 prosent av alle norske 3-åringer i barnehage. Om syke barn er kortere tid i barnehagen hver dag, vet ikke forskerne.

– At disse barna ser ut til å være i barnehage som andre barn, er uansett viktig å merke seg, mener Nes.

– For til tross for det gode offentlige tilbudet, så ser vi altså at mødrene til en hel del av barna med vansker og kroniske sykdommer, forlater arbeidslivet.

En av tre slutter

Rundt 23 prosent av tidligere arbeidende mødre til 3-årige barn med atferdsvansker, har forlatt arbeidslivet. Det tilsvarende tallet for andre småbarnsmødre er rundt 16 prosent.

Ved alvorlige sykdommer hos barna, ser forskerne at så mange som rundt en tredel av mødrene ikke har vendt tilbake til arbeidslivet når barnet er 3 år.

Er det fordi totalbelastningen på disse småbarnsmødrene blir for stor, at de ikke vender tilbake til arbeidslivet? Eller er ikke de norske velferdsordningene så gode som vi kanskje tror?

– Dette kan vi ikke svare på. Men det vi ser er altså at til tross for god barnehagedekning og tilsynelatende gode velferdsordninger, så får sykdommer og vansker hos små barn ofte store konsekvenser for mødrene deres.

Hele familien rammes

– Når mor rammes på denne måten, så er det ikke bare for henne det er uheldig. Det rammer også barnet og den øvrige familien.

Selv når det er snakk om et barn som har lettere atferdsvansker, ser forskerne at det får konsekvenser for småbarnsmorens arbeidsdeltagelse.

I tillegg til at den generelle livskvaliteten blir dårligere, kan langvarig uteblivelse fra arbeidslivet føre til lavere inntekt, reduserte karrieremuligheter og lavere pensjon.

Personer som blir lenge borte fra betalt arbeid står dessuten i fare for å falle helt ut av arbeidslivet.

Hva skjer med fedrene?

Hvordan går det med fedrene til småbarn som har større omsorgsbehov enn andre barn?

– Det ønsker vi også å undersøke nærmere, forteller forskeren ved Folkehelseinstituttet.

– Er det for eksempel slik at en god del fedre jobber mer når et barn er sykt, for å kompensere for mors reduserte arbeidsdeltagelse og inntekt? Eller er det tvert imot slik at et sykt barn også går ut over fars arbeidsdeltagelse? Det vil vi gjerne vite.