Hver vinter herjer diareen i norske fjøs. Kyr hoster, får feber og mindre matlyst, blir dårlige i magen og er i generelt laber form.
De er rammet av det svært smittsomme bovint coronavirus (BCoV), eller kudiaréviruset, som veterinær Veslemøy Sunniva Oma kaller det.
– Sykdommen kan være alvorlig for kyrene, særlig kalver, likevel har det vært lite fokus på hvordan vi kan unngå smitte, sier Oma.
Doktorgradsstipendiaten ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) forsker på hvordan kudiaréviruset kan smitte via mennesker.
Alvorlig sykdom
Viruset går også ut over bøndene, for de økonomiske konsekvensene kan bli store når kyr produserer mindre melk og kalver vokser saktere eller trenger mer mat for å vokse.
Mange har hatt mistanke om at det kan være bonden selv, eller veterinæren, som sørger for at kyr fra ulike gårder smitter hverandre.
Hvordan det skjer, og hvor lenge mennesker er smittebærere, er det imidlertid forsket lite på.
Oma gikk grundig til verks – helt inn i nesa på forsøkspersonene.
Hun fant at viruset kan være inni nesa vår i inntil seks timer.
– En halvtime etter kontakt med en syk ku har du en god del virus i nesa. Venter du noen timer med å besøke neste fjøs, kan du kanskje unngå å smitte noen, sier Oma.
Smitter ikke mennesker
Viruset biter ikke på mennesker, men de av oss som er i kontakt med kyr kan altså bære det med oss.
Oma har ikke testet om viruset i nesa er smittsomt, bare at det finnes der inne.
Hun hadde allerede en mistanke om at viruset kunne finnes i menneskeneser, for det er vanlig å ta neseprøver av ku for å sjekke om de har viruset.
Viruset tar nok bolig i nesa når vi puster inn bittesmå partikler fra lufta i fjøset. Likevel er det mer sannsynlig at vi overfører viruset ved direkte kontakt gjennom klær eller støvler, enn at vi puster ut viruset på kyrene, tror Oma.
Sjekker klokker og støvler
Også lungebetennelse blir et stadig større problem i fjøsene.
Omas kollega Thea Blystad Klem ved NMBU ser på smittekildene til viruset Bovint respiratorisk syncytialvirus (BRSV).
Dette viruset setter seg i lungene, og kan gi alvorlige følger. Mens diareen sjelden er dødelig, fører luftveisinfeksjonen oftere til at dyr dør.
Foreløpig har postdoktoren gjort et pilotprosjekt på to hostende, snørrete kyr. Hun fant at det er virus i kuas nese i hele 12 dager.
– Det er mye lenger enn andre studier har vist. Det må bonden, veterinæren og de på nabogården ta hensyn til, sier Klem.
Hun mener vi vet for lite om hva som er de viktigste måtene å overføre smitte på. Hygiene er viktig. Men hun har ikke tro på vanntette skott mellom fjøsene. Selv om alle som besøker et fjøs er pålagt å skifte klær og vaske hender på vei ut, kan viruset fort feste seg under støvlene eller på en klokke.
Det er urealistisk at bønder og veterinærer dusjer kroppen og desinfiserer alt utstyr hver gang de har vært innom, hevder Klem.
– Derfor er det viktigste å finne ut hvor det er størst konsentrasjon av virus, slik at man kan være ekstra nøye med den gjenstanden, sier hun.
For å finne ut hvor viruset trives best, har Klem og Oma testet både klokker, støvler og stetoskop – som veterinærer bruker på sykebesøk. Men disse prøvene har de ikke analysert ferdig ennå.
Mystisk utbredelse
Det er flere mysterier knyttet til de to virusene.
Smitten sprer seg nemlig svært ujevnt i landet.
Da stipendiat Ingrid Toftaker ved NMBU sammenlignet prøver av antistoffer i melken som ble levert på tank til meieriet, fant hun oppsiktsvekkende store geografiske forskjeller.
Nesten alle besetninger på Nordmøre er smittet. Nesten ingen i Sogn.
Toftaker er i samme forskergruppe som Oma og Klem. Mens de to sistnevnte undersøker forekomsten av selve viruset, er Toftaker epidemiolog og jakter på risikofaktorer for smitte.
Forskningen hennes er ikke ulik en detektivjobb.
Toftaker forsøker nå å finne ut hvorfor noen storfebesetninger blir smittet. Og vel så viktig: Hvorfor blir andre besetninger ikke smittet?
Mye virus på Nordmøre
I dag kan veterinærene greit finne ut om kuene i et fjøs har antistoffer mot BRSV eller BCoV. De tar ganske enkelt prøver av tankmelken fra gården når den kommer til meieriet. Dersom det er antistoffer i melken, betyr det at dyr i besetningen har hatt en infeksjon med det aktuelle viruset.
Da Toftaker fikk hjelp av Tine til å kartlegge utbredelsen av antistoffer mot de to virusene i fjøsene i de to fylkene Møre og Romsdal og Sogn og Fjordane, ble hun i stand til å lage to kart.
Disse kartene ga klar beskjed: Mens de to virusene var lite utbredt blant annet langs Sognefjorden, var de mye utbredt ved kysten på Nordmøre. Finner man det ene viruset, finner man ofte også det andre.
– Hvor mange besetninger som har antistoffer mot virusene varierer mye geografisk, forteller Toftaker.
I noen områder hadde 80 prosent av storfebesetningene antistoffer mot virus. I andre områder var nesten ingen smittet.
– I alle områdene hvor mange av besetningene har antistoffer, så er det nesten alltid noen som ikke har det. Noen bønder klarer altså å holde smitten unna fjøsene sine, selv med mye smitte i nærheten.
Analyserer data om dyrene
Dette forteller oss hvor viktig det er å finne ut hvordan virussykdommene smitter fra fjøs til fjøs, mener Toftaker.
– Det er viktig å huske på at BRSV og BCoV er lett å få inn i fjøset. Det er også forholdsvis lett å bli kvitt disse virusene. Smittebildet skifter derfor fort, sier hun.
Mange forskere får stadig større datamengder de kan bruke i sin forskning.
Epidemiologer som forsker på dyrehelse har i dag ikke bare kunnskap om utbredelse av smitte. De har også databaser som forteller dem hvor mange dyr det er i hvert fjøs, hvor lang avstand det er mellom besetningene, hvor mye melk som produseres, hva slags rase kuene tilhører, og hvem som selger og kjøper dyr.
Avstand mellom dyr er viktig
– Når vi sammenligner disse dataene, så ser vi at større besetninger lettere blir smittet enn mindre besetninger. Det tror vi rett og slett kan skyldes at det er mer trafikk inn og ut av disse større fjøsene. At fjøset er stort med mange dyr, behøver altså ikke å være en avgjørende faktor i seg selv, sier Toftaker.
– At det tilsynelatende er svært viktig hvor tett storfebesetningene ligger, mener jeg er veldig interessant. At smitteutbredelsen varierer så mye fra område til område i den delen av landet jeg har undersøkt, mener jeg at også kan være avgjørende kunnskap.
Kjøper seg smitte
– Salg og kjøp av dyr mellom besetninger er antakelig også en viktig smittekilde, særlig når det gjelder smitte over større avstander, sier Toftaker.
Det har vært varierende kontroll av BRSV og BCoV ved kjøp og salg. For det første mangler bøndene en samlet oversikt over smittede dyr. Ikke alle dyr med virus har symptomer.
– Dessuten har det i perioder vært så få dyr til salgs at bøndene ikke kan være så kritiske som de ønsker og bør, forklarer Toftakers forskerkollega Thea Blystad Klem.
Bøndene må ta de dyrene de kan få.
Det er også et problem at dyr fra ulike gårder fraktes på samme bil når de skal selges. Slik smitter de hverandre.
Gjennom Helsetjenesten for storfe, som Toftaker samarbeidet med da hun analyserte prøver av melken, skal alle gårder i landet som har hatt kuviruset BRSV merkes.
Tanken bak bekjempelsesprogrammet er at bønder som har hatt smitten i sitt fjøs bare skal kunne selge til andre smittede gårder.
Svartelisting av gårder?
Vil det føre til at noen bønder kommer dårligere ut enn andre, dersom de bare kan kjøpe ku som tidligere har vært syk? Etter en skikkelig runde influensa kommer melkekyrne kanskje aldri opp på samme produksjonsnivå igjen.
– Nei, det tror jeg ikke, sier Thea Blystad Klem.
– Det er ikke alle kyr som blir like syke, eller får langvarige konsekvenser av å være syke. Og det er fortsatt viktig å kreve papirer på god helse når man skal kjøpe.
I tillegg til et sentralt kuregister, kan den nye kunnskapen om smittespredning bli nyttig.
– Når vi får vite mer om hvor lenge en ku er potensielt smittsom, kan vi også gi tydeligere råd om hvor lenge bøndene bør vente med kjøp og salg av storfe, sier Klem.