– Dette er en gruppe i politikken som har unnsluppet oss forskere, sier statsviter Jostein Askim.
– Makt er statsvitenskapens sentrale studieobjekt. Statssekretærer har stor makt, og vi vil prøve å forstå hvem disse personene er og hvordan de bruker makten, varsler Askim.
Nå har førsteamanuensisen ved Universitetet i Oslo, sammen med kollegene Kristoffer Kolltveit og Rune Karlsen, ved Institutt for samfunnsforskning, forsøkt å samle det politikk-forskerne vet om disse regjeringspolitikerne.
Ansatt for å drive politikk
Statssekretærene er politisk ansatte i departementene.
Når regjeringen og dens ministre (statsrådene) må gå av, ja da må også statssekretærene gå.
Statssekretærembetet ble opprettet i 1947 for å avlaste statsråden. Den gangen var det ni stykker av dem.
Antallet statssekretærer i regjeringen har i løpet av bare de siste ti årene økt fra 33 til 43.
Pågang fra media
Forskerne tror at den økte mediepågangen er mye av forklaring på veksten i antallet statssekretærer.
Sammenlignet med for bare 10 år siden, har henvendelsene fra mediene til departementene økt sterkt.
Samfunnsvitere snakker om at det har skjedd en medialisering av politikken.
Tempoet i regjeringsarbeidet er også blitt mye høyere. Nå jobber den politiske ledelsen i departementene døgnet rundt. Og det er mediene som svinger taktstokken, mener Askim, Karlsen og Kolltveit.
Men den politiske ledelsen i departementet skal ikke bare svare på spørsmål fra aviser, nettaviser, tv og radio. Det er også viktig å være til stede der den politiske debatten til en hver tid foregår.
Her ser forskerne at statssekretærene har fått en viktig rolle som politikkformidlere.
– Men vi ser også noe annet: Kommunikasjonsavdelingene i departementene har vokst sterkt. Dette er også blitt en stor yrkesgruppe. Vi statsvitere lurer selvfølgelig på hvordan disse fast ansatte kommunikasjonsfolkene og de politisk ansatte statssekretærene samordner arbeidet sitt overfor mediene. Det vet vi lite om, forteller Askim.
Flere kokker = mer søl
Med flere statssekretærer i hvert departement, har politisk ledelse fått kapasitet til å gå flere runder fram og tilbake med byråkratene sine om enkeltsaker.
På den annen side kan flere kokker skape mer søl, slik den kjente statsviteren Johan P. Olsen advarte om i den første norske maktutredningen.
Et eksempel på det siste, var da statssekretær Astri Aas-Hansen og politisk rådgiver Hadia Tajik i Justisdepartementet i 2009 sendte ut pressemelding om at det ville bli tillatt med hijab i politiet – uten at statsråden Knut Storberget (Ap) tilsynelatende var orientert.
Nok et eksempel: I 2012 måtte barne- og likestillingsminister Audun Lysbakken (SV) gå av, etter at det ble kjent at statssekretær Kjersti Bergstø hadde bevilget penger til en organisasjon med tette bånd til SV, uten at midlene var utlyst.
Og nylig ble justisminister Anders Anundsen (FrP) beskyldt for å skyve en statssekretær foran seg, da han fikk kritikk for ikke å ha hindret politiet fra å sende ut lengeventende asylbarn.
– Selv om slike hendelser ikke er vanlige, tyder de likevel på at statssekretærer har fått stor innflytelse over viktige avgjørelser i departementene, sier Askim.
Hvem er de?
Askim, Karlsen og Kolltveit har også kartlagt bakgrunnen til statssekretærene.
Er statssekretærene politiske ”broilere” på vei opp? Og har de bakgrunn i samfunnets elite?
”Broilere” er de ikke, slår forskerne fast. Statssekretærer har betydelig erfaring, og svært ofte høyere utdanning. Økningen i utdanningen deres har imidlertid skjedd i takt med den økte utdanningen i befolkningen ellers.
Det sjokkerer neppe heller når statsvitenskap-forskerne finner at stadig flere av statssekretærene har bakgrunn fra partiapparatene.
Nesten 60 prosent av Erna Solberg statssekretærer har vært ansatt i enten Høyre eller Fremskrittspartiet. I Jens Stoltenbergs første regjering hadde til sammenligning bare 13 prosent partiapparat-bakgrunn.
Generelt later det til at statssekretærer er personer som ønsker å jobbe med politikk, men som ikke nødvendigvis vil gå folkevalgt-veien, mener forskerne.
Har vært kommunepolitikere
– Et overraskende funn vi har gjort er at så mange statssekretærer har bakgrunn som kommunepolitikere, forteller Askim.
– Forklaringen er nok at staten i dag er blitt så avhengig av kommunene for å få gjennomført store deler av politikken sin. Da er det viktig med folk i politisk ledelse som kan kommunesektoren, sier Askim.
Også partiapparatene bemannes nå oftere enn før med personer som har lokalpolitisk erfaring.
Få damer hos Erna
Statssekretærer i norske regjeringer er i snitt 40 år når de begynner i jobben. Denne gjennomsnittsalderen har holdt seg forbausende stabil helt siden de første statssekretærene ble ansatt etter krigen.
Når det kommer til kjønnsfordeling, har til gjengjeld mye endret seg. Kvinneandelen blant statssekretærene har økt jevnt og trutt, og var på nesten 50 prosent i den siste regjeringen til Jens Stoltenberg.
– Derfor er det ganske overraskende at Erna Solbergs borgerlige regjering nå plutselig er helt nede igjen på 29 prosent kvinneandel. Er det ikke litt merkelig at det skal være så vanskelig for akkurat denne regjeringen å finne dyktige kvinner? undres Askim.
Nytt fenomen: skygging
En relativt nytt fenomen i norsk politikk, er at departementer nå har fått statssekretærer som ”skygger” statsråder fra et annet parti.
I Erna Solbergs regjering har nå syv av departementene statsråd fra Høyre og statssekretær fra Fremskrittspartiet – eller omvendt.
Er denne skyggingen en form for overvåking på vegne av eget parti?
– Tidligere var det mest vanlig med kryssende statssekretærer i koordinerende departementer som Finansdepartementet og ved Statsministerens kontor. Men nå er dette blitt vanlig også i sektordepartementene, konstaterer forskerne.
– Om disse statssekretærene er der som vakthunder eller ikke, kan vi ikke si noe om ut fra vår undersøkelse. Vi kan kun fastslå at denne rollen nå er blitt mulig.
En mer prosaisk forklaring på fenomenet partikryssende statssekretærer, kan være at det rett og slett handler om å få regjeringskabalen med fordeling av ministre og departementer til å gå opp i en koalisjonsregjering. Her kan statssekretærer inngå i regnestykket.
Statsvitenskap-forskerne skal nå undersøke hvordan statssekretærene utøver rollen sin. Det vil de gjøre gjennom en spørreundersøkelse der statssekretærer fra de siste ti årene deltar. Resultatene skal sammenlignes med tilsvarende undersøkelser fra andre nordiske og europeiske land.
Referanse:
J. Askim, R. Karlsen og K. Kolltveit: ”Statssekretærer i norsk politikk: De oversette maktutøverne”. Norsk statsvitenskapelig tidsskrift, nr. 4/2014