UiO er nummer to i Norden på universitetsranking

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. 7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.

Hemmeligheten bak verdens mest kjente nebb

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. 7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.

Ytringsfrihet og etikk, uten å komme terroristene i møte

Av Henrik Syse, filosof og seniorforsker ved Institutt for fredsforskning, PRIO.

“Vi skal bruke snille ord!” sa Kongen i Nyttårstalen sin. “Je suis Charlie”, sa vi få dager etterpå, i solidaritet med de døde i Paris, men også med det budskap at det skal være lov å bruke alt annet enn snille ord, og at den retten er noe vi skal beskytte.

Kan vi mene begge deler? Det er på mange måter det vi debatterer her i dag.

På én måte er det jo enkelt, dette her: For uansett hvilket tema det er snakk om, skal vi, i hvert fall ideelt sett, ikke la oss presse til en viss oppførsel på grunn av trusler om vold. Vi skal slik sett oppføre oss og mene akkurat det samme etter Paris som vi gjorde før Paris. Kanskje understreker vi de verdiene som står på spill enda sterkere enn før. Men det som var riktig å gjøre eller trykke, i juridisk eller etisk forstand, før voldsmennenes brutale handlinger mot Charlie Hebdo-redaksjonen og andre franske borgere tidlig i januar, bør være etisk og juridisk riktig også nå.

Og dernest: Dersom man skulle være blant dem som mente da, og som mener ennå, at det faktisk er galt, ja, kanskje også burde være forbudt, å trykke tegninger av muslimenes høyeste profet – og det finnes mange i vår verden som mener det – så må man samtidig ta krystallklart og uten noe men avstand fra enhver slik voldelig handling som de handlingene vi ble vitne til i Paris, eller oppfølgende handlinger andre steder i verden. Like lite som de som har stått bak den innvandringen vi har hatt til Norge, skal anføres som en skyldig part i Anders Behring Breiviks redselsfulle massedrap, skal de som har tillatt eller trykket ytringer som er provoserende eller omstridte, kunne kalles en skyldig part i det som rett og slett er grove drap. Vi snakker om mord. Vi snakker om kaldblodige henrettelser. Det er forbudt og galt uansett. Slik sett er ikke det vi har her i dag, en debatt bare “Etter Paris”, men den må i fullere forstand være både “Før og etter Paris”. Eller sagt med andre ord: Jeg håper inderlig at ytringsfriheten og dens begrunnelse – og dens grenser – ikke flyttes av brutale drapsmenn!

Med dette som bakgrunn, la meg gjennomføre følgende resonnement:

Jussen tillater ting som etikken ikke tillater. Poenget er for så vidt banalt. Men der hvor jussen har en eksplisitt og substansiell etisk begrunnelse for hvorfor den gjør det den gjør og sier det den sier, forholder det seg likevel litt annerledes enn der jussen mest er regulerende eller der den av praktiske hensyn er stille. La meg forsøke å forklare hva jeg mener ved hjelp av tre kategorier. Disse er verken uttømmende eller gjensidig utelukkende, men forhåpentlig er de egnet til å få frem et viktig poeng:

Først, jussen er ofte rett og slett regulerende. Hvilken side av veien kjører vi på? Hvor mye skatt betaler vi? Hvem har ansvaret for å strø fortauene? Også her er etikken underliggende, idet trafikksikkerhet og statlige inntekter – og trygge fortau! – er viktige i etisk forstand. Men loven fremstår for folk flest likevel, og i praksis, i stor grad som regulerende og ikke minst som koordinerende. For at vi skal få hjulene til å gå rundt, og ikke kollidere med hverandre i prosessen, må noen regulere hvem som skal stoppe og hvem som skal kjøre, hvem som skal gå til høyre og hvem som skal gå til venstre, hvem som skal betale mer og hvem som skal betale mindre. Så kommer et viktig poeng i tillegg, nemlig at det i en demokratisk rettsstat er gjennom lover og institusjoner som vi alle har en viss medbestemmelse over, at disse hensynene sikres, slik at reglene er rimelige og oppleves både håndterlige og legitime.

Så har vi dernest den kategorien jus der jussen tillater en del ting som de fleste vil mene, ofte med god grunn, er umoralsk, og da ikke fordi det umoralske er verdifullt i seg selv eller at det er bra at det gjøres, men fordi loven ikke har – og ikke skal ha – noe med saken å gjøre. Å regulere alle slike hensyn ville bli upraktisk, dyrt, være formyndersk eller virke helt urimelig. Utroskap i et partnerforhold eller pengemessig sløseri, å la kroppen forfalle eller å forurense miljøet med helt unødig bilkjøring, er alt sammen lovlig, og vi mener nok faktisk samfunnet er bedre, tryggere og fremstår som mer rimelig fordi det er lovlig. Men vi mener jo ikke dermed at det er bra at det finnes mangfold i slike spørsmål. “Det er sannelig godt noen kjører ordentlig forurensende biler på helt unødige turer.” “Det er virkelig bra at noen lurer partneren sin trill rundt.” Nei, samfunnet som helhet ville nok ha vært både bedre, renere, lykkeligere og tryggere dersom folk ikke, i hvert fall i hovedsak ikke, utførte de mer outrerte former for slike handlinger. Men vi ønsker likevel og slett ikke at loven regulerer alle ting. Frihet, muligheten for å ta egne valg og stå for dem, til å reise seg etter en feil, endog ha romslighet til å leve med folks feil og mangler, og samtidig selvsagt: å leve i et samfunn der staten har grenser for sin myndighet, er alle viktige og grunnleggende hensyn i en demokratisk rettsstat.

Jeg kunne nå ha sagt litt om alle de handlinger som faktisk er forbudt, og åpenbart bør være det i et sivilisert samfunn, men det er en kategori som jeg lar ligge, for den ligger i hovedsak utenfor dagens tema. Poenget her er at innenfor de to kategoriene jeg har nevnt, er lovens regulering eller stillhet til en viss grad etisk begrunnet, men på en annen måte enn for ytringsfrihetens del. Dette er i hvert fall min tese, og det utgjør også min tolkning av hva begrepet «ytringsfrihetsfundamentalisme» kan bety, positivt forstått, nemlig at ytringsfriheten (heri innbefattet tros- og tankefriheten) er en fundamental rettighet i et sunt samfunn, og den har en selvstendig etisk begrunnelse. Den utgjør altså en separat, tredje kategori. Fundamental betyr ikke nødvendigvis aller viktigst. Det er viktigere å bli elsket enn å få uttale seg fritt. Men det betyr nettopp det det betyr: Denne retten er fundamental, en del av den politiske grunnmuren, uten hvilken resten av huset ikke kan stå.

Deler av ytringsrommet åpnes riktignok opp av nettopp denne ytringsfriheten for ytringer vi hadde klart oss utmerket godt uten, noe også den mest konsekvente ytringsfrihetsfundamentalist vil mene – ting som ikke har noen positiv effekt på innovasjon eller samfunnsutvikling eller personlig foredling og utvikling. En liten titt på nett-troll-kommentarer i avisenes kommentarfelter er nok til å få oss til å forstå hva vi snakker om. Slikt hadde klart oss meget vel uten, og slikt faller vel nærmere kategori nummer to ovenfor: ting som tillates fordi loven skal og må ha sin grense.

Likevel, også med slike ytringer i sinne, er ytringsfriheten eksplisitt samfunnsetisk og personlig-etisk begrunnet, og verdifull i seg selv: For ved å forby frisk debatt og ramsalt uenighet, ved å forby meningene som går på tvers av andre meninger, ved å forby livssyns- og religions- og ideologikritikken, provokasjonene og endog krenkelsene, gir vi ikke bare utillatelig mye meningsmakt til sensorene som skal bestemme hvor grensene går, men vi står i fare for arbitrært å stoppe den type ideer som historisk sett har skapt de største vitenskapelige fremskritt og også det vi må kunne kalle de største moralske fremskritt, som å gi kvinner stemmerett eller få avskaffet slaveriet – hendelser vi må anta hadde kommet lenge før i et friere samfunn.

Ved å forby det ubehagelige og provoserende skaper vi i tillegg utrygghet og homogenisering: et samfunn der hver er tryggest dersom han eller hun uttrykker akkurat det samme som det populære, det som flertallet i samfunnet mener, eller det som myndighetene tillater. I tillegg ender vi uvilkårlig opp med absurditeter i jakten på det som er farlig – som da kinesiske myndigheter stoppet alle nettsider med ordene “tom stol” den dagen Liu Xiabo fikk Nobels fredspris, for å stoppe rapporter fra salen der hans stol sto tom…

Denne tredje kategorien som ytringsfriheten utgjør, handler således om en frihet som ikke bare er rent praktisk begrunnet, og heller ikke er begrunnet bare i behovet for å begrense statens makt. Det handler også om en rett som har en klar samfunnsetisk og også individual-etisk begrunnelse: Vi vokser som individer og samfunn, og vi gjør samfunnet både åpnere, tryggere og mer forutsigbart, når vi hegner om en videst mulig ytringsfrihet. Som Per Edgar Kokkvold så treffende har sagt det: “… [Retten] til å krenke, og i mange tilfeller plikten til å kritisere religioner, [må] være ukrenkelig. Det er sjelden vakkert å krenke, men det må noen gang gjøres fordi alternativet er så farlig, og potensielt ødeleggende for hele vår livsform.”

Men så kommer balansen og alle de etiske spørsmålene, som er foranledningen til at vi er samlet til diskusjon her. I en kultur der vi tillater en meget utstrakt ytringsfrihet, blir ytrerens ansvar desto større, fordi ytreren og publisisten selv må stå til svars for det som sies, skrives og trykkes. Dette er det riktignok vanskelig å uttrykke på en god måte i kjølvannet av Paris, fordi det kan virke som om vi tilpasser oss terroristene. Det kan virke som om vi legger til et «men» etter ytringsfriheten. Det kan virke som om vi mener at ytreren må ta ansvar for drap og terror når også ytringer som ikke eksplisitt oppfordrer til vold, likevel skaper det. Et slikt ytringsansvarsbegrep kan vi ikke holde oss med! Likevel er ansvar en grunnleggende kategori for den som skal bestemme hvorvidt han eller hun skal si noe, fordi det å handle – og i denne forstand er jo en ytring en handling – tross alt dreier seg om en handlende part som må kunne stå til svars for sin handling, slik jeg står til ansvar for det jeg sier her akkurat nå.

Kan vi finne en god balanse – som ikke på noe vis kan oppfattes som at den kommer terroristene i møte? Jeg tror det. God etikk handler jo ofte om balanse. Men det er krevende. Og derfor er samtalen vi har her, så viktig.

I bunn og grunn handler dette mye om å finne de rette rammer og former: I hvilken kontekst og hvordan sier vi det vi sier? Og det handler om respekt: om hvordan vi i praksis møter og henvender oss til andre mennesker gjennom våre ytringer. Det handler mye om å skape og definere arenaer der man kan være fullt ut ærlig og provoserende, men samtidig forstå når det kan være riktig å legge bånd på seg. Den norske PFU (Pressens faglige utvalg)-ordningen er et godt eksempel. Her handler det om en presse som legger bånd på seg selv i frihet, men som også ofte tillates, ikke bare juridisk, men også av yrkesetikken og PFU, å gå langt utover de grenser som allmennmoralen normalt foreskriver, nettopp fordi pressens samfunnsoppgave og frihet er så viktig. Det er mange leserinnlegg eller førstesider som presseetikken tillater publisert, selv om mange vil mene de er uanstendige. Slik må det være. Men samtidig finnes det klare etiske grenser, og disse er fundert på prinsipper om imøtegåelses- og tilsvarsrett, saklighet og omtanke, korrekthet og kildevern. Ja, med disse prinsippene – som primært er etiske, ikke juridiske – sensurerer i praksis redaktører hver eneste dag seg selv og sine organer. Og det er slett ikke feigt. Det er livsnødvendig for en god offentlig samtale.

Jeg opplever at denne balansen fungerer rimelig godt i norsk presse. Og den utgjør som sådan en god etisk veiviser også i det terrenget som Charlie Hebdo-drapene har ledet oss inn i (eller snarere: det terrenget som drapene har minnet oss om, for terrenget har vært der lenge).

La meg få legge til: Det har vært sagt mye om at det norske ytringsklimaet er for snilt. Her i Norge skal alle inn i en hyggelig og rolig omgangsform, sies det, og dermed er det ikke plass for provokatørene – eller de forsvinner ned i kommentarfeltene og over på skitne nettsider. Kanskje det er sant, og jeg tar det som en personlig utfordring. Jeg er selv blitt fortalt at jeg ofte uttaler meg så snilt, og jeg tror ikke det er ment som noe kompliment! Noen ganger opplever jeg imidlertid at problemet er av en annen, om enn beslektet art, nemlig at vi ikke lar oss provosere når vi bør, og at det utfordrende, slemme eller provoserende får masse plass uten at noen reagerer og ber om at vi er snillere eller anstendigere. Noen klam moralsk hånd over hva som sendes på TV eller sies fra en scene, er det i hvert fall ikke plagsomt mye av i det daglige. På én måte er det bra – veldig bra. Vi trenger frie og uredde kunstnere og formidlere. Punktum. Men samtidig må jeg si at det på meg virker som om folk flest har glidd inn i en slags slummer vis-à-vis mange viktige spørsmål og bare lar ting gli forbi i likegyldighet. Latterliggjøring av religion og religionskritikk bør det være god plass for, og beslutningen om ikke å vise ganske så uskyldige (om enn også i positiv forstand provoserende) «Life of Brian» i sin tid, var feig og gal. Men er det bedre når ingen lar seg provosere og så å si ingen tar opp debatten? Komikere i dag latterliggjør religion og religiøs tro på en måte som ofte får meg til å hoppe i stolen, og som jeg synes til tider er plump og ubetenksom.

Er det galt å reagere? Eller for å ta et annet eksempel: Omtalen og fremstillingen av seksualitet i vår verdens “Paradise Hotel”- og “Two and a Half Men”-serier er av en art som burde få engasjerte samfunnsborgere til å reagere – ikke ved å forby eller ved å true, men ved å spørre hva dette er, og hva det formidler av verdier. Men reagerer man slik utenom på foreldremøter på barnetrinnet – der den moralske indignasjon (jeg holdt på å si heldigvis) lever i beste velgående – er ikke veien lang til å bli stemplet som moralist, eller enda verre: at man blir møtt med et likegyldig skuldertrekk. Who cares? Dette er da ikke noe å bry seg om. Men skal noe være en provokasjon, fordrer det jo at noen provoseres. Når ingen gidder å provoseres, har provokasjonen ingen rolle å spille. Hvis ingen ble opprørt over tegninger av profeten Muhammed, ville de da hatt noen hensikt? Det er alltid galt å true til taushet eller å bruke vold mot ytringer. Men det må være lov å bli provosert og krenket!

Og så til slutt: Det snakkes mye om Jonas Gahr Støre og utydeligheten hans i 2006 da redaktør Vebjørn Selbekk publiserte noen av de omstridte Muhammed-tegningene i Magazinet. Og ja, antagelig var Støres forsvar av Vebjørn Selbekk for svakt og utydelig, og det er bra at det er blitt skarpt påpekt. Men når jeg får høre at hans reaksjonsmønster skiller seg radikalt fra de klare reaksjonene i ytringsfrihetsbastioner som Frankrike eller USA, må jeg få lov til å uttrykke en viss undring. For å illustrere: Jeg skal lese fra New York Times, 19. september 2012, etter at Charlie Hebdo hadde forårsaket mye furore for å ha trykket Muhammed-tegninger rett etter at en både provoserende og ytterst usaklig anti-muslimsk film, “The Innocence of Muslims”, var blitt spredd på Internett:

“French officials acknowledged the newspaper’s right to publish as it pleased, within the limits of the law, but deplored its choice to print images that might be reasonably expected to cause violence.

“In the present context, given this absurd video that has been aired, strong emotions have been awakened in many Muslim countries,” Laurent Fabius, the foreign minister, told France Info radio. “Is it really sensible or intelligent to pour oil on the fire?”

The Arab League denounced the illustrations, as did the White House. “We don’t question the right of something like this to be published,” Jay Carney, the White House press secretary, told reporters. “We just question the judgment behind the decision to publish it.”

Skal vi kritisere Støre, så er det nok en del andre vi også må ta med på laget. På den annen side, som Ralph Waldo Emerson berømt sa det: “Consistency is the hobgoblin of little minds.” Det er kort sagt ikke lett å være konsistent når man skal tenke store tanker, og da heller ikke når det handler om noe så viktig som ytringsfriheten. Selv mener jeg at inkonsistens ikke er noe mål. Men balanse er det viktig å ha. Og en god balanse her bør faktisk kunne ta opp i seg både ytringsfrihetsfundamentalisme og en tydelig debatt og bevisstgjøring om ytringsetikk. Hva slags ytringer denne samtalen helt konkret skal handle om, og hvor etiske grenser skal trekkes, har jeg ikke tatt opp her. Men at en slik debatt må legge ytringsfriheten til grunn som en fundamental og etisk begrunnet rettighet, tar jeg som en grunnleggende forutsetning.

–––––––—

Dette manus er en redigert versjon av innlegget til Henrik Syse under debatten “Etter Paris: Frie ytringer – etikken og de politiske realitetene” 4. februar på Litteraturhuset.

Hvorfor alle godbitene?

Du har sikkert sett hundeeiere gjøre det. Gå med lomma full av godbiter.

Hvorfor gjør de egentlig det?

Det hele bringer oss til de vitenskapelige læringsprinsippene.

Og – før du stenger denne siden – ikke la deg lure av det tørre begrepet.

Det er mye mer spennende enn det høres ut. Og angår oss alle. Hundeeier eller ikke.

Både mennesker, elefanter, katter, ulver, undulater, delfiner, kyllinger, gullfisk – ja, du skjønner – lar seg ganske så ufrivillig og ubevisst styre av disse prinsippene.

Selv så jeg verden gjennom litt nye øyne da jeg første gang ble kjent med dem.

Plutselig forsto jeg hvorfor jeg har et problematisk forhold til julenisser, hvorfor jeg elsker lukta av våt hund, og hvorfor jeg automatisk bremser når jeg ser en fotoboks.

Men la oss nå i første omgang få avklart disse godbitene.

Vi går rett til ett av mine mantra:

Alle dyr gjør det som lønner seg og unngår det som ikke lønner seg – for seg selv og ingen andre.

Jeg drar på kaffebesøk til Åshild – fordi det lønner seg (hun lager drøyt gode vafler).

Jeg tar ikke på kokeplater som er i bruk – fordi det ikke lønner seg (det gjør vondt).

Dette er ting jeg har lært. Jeg har ingen medfødt evne til å forstå at Åshild er god på å lage vafler. Heller ikke at kokeplater kan være varme.

Hele tiden foregår denne type læring.

Man gjør noe som etterfølges av en konsekvenser, som i sin tur bestemmer sannsynligheten for at man gjør det samme igjen.

Enig så langt? Sånn passe? Jeg satser på det.

Da er det klart for mitt neste mantra:

Vår jobb som hundetrenere er å ha kontroll på konsekvensene til hundens atferd.

Vi må altså se til at atferd som vi ønsker å se mer av, lønner seg for hunden, og at atferd vi ønsker å se mindre av, ikke lønner seg for hunden.

Som du ser, så gir det gir det oss 2 forskjellige måter vi kan tilnærme oss det hele på:

Vi kan enten fokusere på hvordan ting ikke skal gjøres.

Som for eksempel fokusere på at hunden ikke skal hoppe på folk vi treffer på tur.

Men … hold an et øyeblikk …

Tenk så mye mer enn det hunden ikke skal gjøre!

Vi vil jo heller ikke at den skal hoppe på oss selv.

Eller ta beina fatt og stikke av.

Bare for å nevne noe.

Ethvert logisk resonnement tilsier derfor at det er mye enklere å snu det på hodet: 

Fokusere på det vi faktisk vil at hunden skal gjøre!

Og hva er vel det i nevnte situasjon? Sånn helt konkret?

Jo, vi vil at hunden skal ha bakkekontakt med alle fire labbene.

Ok. Flott.

Vi har vi nå bestemt oss for å fokusere på det vi vil at hunden skal gjøre, deretter funnet ut hva det faktisk er.

Så langt, alt vel. 

Men hvordan formidle dette til hunden? Et vesen man ikke kan sette seg ned og ta en alvorsprat med?

Og her kommer godbitene på banen:

Ved å belønne den riktige atferden!

Fordi …? 

Ja! Nettopp! Ti poeng til deg!

Fordi alle dyr gjør det som lønner seg, og unngår det som ikke lønner seg – for seg selv og ingen andre.

Fido opplever (gjentatte ganger!) at det lønner seg å ha alle fire labbene på bakken når vi møter kjentfolk

Voilà! Han har lært å ikke hoppe på folk.

Ganske snedig, spør du meg.

 

————

Relevante bøker:

Ikke skyt hunden – Karen Pryor (2007)

Læringspsykologi – Frode Svartdal og Magne Arve Flaten (1998)

 

Slik har menneske rusa seg gjennom historia

Ein ny gjennomgang av arkeologiske bevis viser korleis menneske verda over har rusa seg på alt frå alkohol til opium og magiske soppar sidan førhistorisk tid.

– Av og til ser vi ei ubrote linje av bevis for bruk av eit rusmiddel heilt fram til i dag, seier professor Elisa Guerra-Doce ved University of Valladolid i Spania til Huffington Post. Guerra-Doce står bak studien.

Her er lista over når arkeologar først finn bevis på nokre rusmiddel:

Alkohol:

Den eldste alkoholdrikken kan daterast tilbake til om lag 7000-6600 år før Kristus. Restar av drikken blei funne i keramikkskår i Jiahu, i Henan-provinsen i Kina. Drikken bestod av ein blanding av ris, honning, gjæra druer eller anna frukt

Hallusinogen:

Mange soppar inneheld hallusinogene stoff. Tidlegaste arkeologiske bevis på bruk av den hallusinogene San Pedro-kaktusen kan daterast tilbake til 8600 til 5600 før Kristus.

Små steinskulpturar,«mushroom stones», tyder på at hallusinogene soppar har vore brukt i ulike søramerikanske kulturar mellom 500 og 900 år etter Kristus.

Opium:

Dei tidlegaste fossile restar av opiumplanten i arkeologiske funn er datert tilbake til om lag 5500 år før Kristus

Koka:

Det tidlegaste beviset på at menneske har tygge kokablader går tilbake til Peru for 8000 år sidan.

Tobakk:

I det nordvestlege Argentina er det funne piper som går tilbake til 2000 år før Kristus, sjølv om det er usikkert om desse har vore brukt til tobakk eller andre hallusinogene plantar. Nikotinfunn i piper er datert tilbake til 300 før Kristus.

Kannabis:

Bruk av kannabis er kjent frå Kina frå om lag 4000 år før Kristus.

Integrert del av å vere menneske

– Rus har blant anna inngått i rituelle samanhengar. Ei endra bevisstheit har gitt menneske ei kjensle av å komme i kontakt med andre dimensjonar, fortel Christopher Prescott, professor i arkeologi ved Universitetet i Oslo, til NRK.

Frå Noreg kan fleire abstrakte geometriske motiv, i blant anna helleristingar, forklarast med at dei er rissa inn av menneske i rus, eller at dei har gjengitt opplevingane sine mens dei var rusa.

– Rusbruk er ein så integrert del av det å vere menneske, at vi må rekne med at det har vore noko slikt til alle tider, seier Prescott.

Radikale islamistar hacka rankingbyrå

Det spanske rankingbyrået Webometrics blei utsett for eit åtak frå hackerar og måtte difor utsetja publiseringa av kven som er dei beste universiteta i verda på nett. – Hackerane hadde lagt ut hatbodskap frå ekstreme islamistar, fortel dagleg leiar Isidro G. Aguillo.

Knytt til det spanske forskingsrådet

Hackeråtaket er likevel ikkje meld til politiet, trass i at hackerane har klart å gå inn i systemet og endra rekkjefylgja på minst eitt universitet, opplyser Aguillo til Uniforum.

Rankingbyrået Webometrics er tett knytt til Det spanske forskingsrådet, og publiserer to gonger i året ei rangering over kva for universitet i verda som er mest synlege på nett og som har flest forskingsartiklar tilgjengelege på nettet.  Den siste publiseringa blei utsett i fleire dagar på grunn av åtaket.

Jihadist-bodskap

 I eit intervju med Uniforum forklarar Isidro G. Aguillo det som har skjedd.

– Me oppdaga at det hadde vore eit hackingåtak då det brått dukka opp ein logo på hovudsida med ein typisk jihadist-bodskap, altså bodskap frå ekstreme islamistar.

– Kva var innhaldet i bodskapen?

– Det uttrykte støtte til radikal islam.

– Melde de frå til politiet?

– Nei!

– Kvifor ikkje?

– Det var ei avgjerd som blei tatt av IT-avdelinga.

– Endra rekkjefylgja

Isidro G. Aguillo og medarbeidarane hans oppdaga at hackerane hadde gått inn og gjort endringar i rankinga.

– Dei hadde gått inn og endra rekkjefylgja på minst eitt universitet, slik at det universitetet brått blei det beste i det landet det ligg i. Men det var berre eitt slikt tilfelle, understrekar han. Aguillo ynskjer ikkje å fortelja kva land det gjeld.

Webometrics klarte likevel å retta opp feilen. Byrået hadde ein ekstra kopi av alle data, og måtte i tillegg stengja eit hol i sikringsnettet.

Bodskapen og logoen var ikkje heilt ukjend for dei:

– Me har sett dei på andre nettsider som ikkje har noko å gjera med oss.

Problem med å lasta ned

Hackerane har likevel ikkje klart å hindra publiseringa av rangeringa over dei universiteta i verda som er mest synlege på nett.

– Det oversynet kan alle interesserte finna på nettsidene våre. Problemet er at det er stor trafikk og at det kan ta litt tid å lasta ned nettsidene, fortel Isidro G. Aguillo.

Uniforum kjem til å publisera innhaldet i rankinglistene straks dei er klare.

Kritisk tenkning i norsk skole – stolthet eller krise?

Lykken er et klasserom der mattetimen blir en diskusjon om regnemetoder snarere enn pugging av formler. Der elevene spør «hvorfor» ikke «hva», og der læreren dyrker frem sunn, kildekritisk ungdom som vet å skille fakta fra svada i en verden full av informasjon og vaksineskeptikere. 

Men lykken er visst et stykke unna, skal vi tro de som for tiden har snakkepinnen.

Pendelen ser nemlig ut til å ha snudd etter flere år med skrive-regne-lese-fokus. Kunnskapshullene etter PISA-sjokket er i ferd med å tettes igjen, og bekymringen er nå at dagens barn og unge er for dårlig rustet til å tenke så kritisk som det 21. århundret vil kreve av dem. 

Skolen må derfor endre seg, slås det ganske enkelt fast i forskningsvedlegget til det såkalte Ludvigsenutvalget – et knippe fagfolk som i fjor la frem rapporten som skal svare på hvilken kompetanse elevene trenger i åra som kommer.

Godt nok rustet?

Under paraplyen «kritisk tenkning» møtes en rekke strømninger. Og som så mye annet kommer også de utenfra. Særlig fra USA, der universitetslærere i flere tiår har  revet seg i håret over studenter som ikke evner å tenke sjæl. 

Under paraplyen samles altså de som mener at skolen har blitt for mye av et testregime. Så har du de som utgjør en motreaksjon til alternativbevegelsen, og en tredje fraksjon som er opptatt av hvordan vi møter det uendelige kildemangfoldet som internett har ført med seg. 

Sammen kjemper de for mer kritisk tenkning, men skiller lag i spørsmålet om det bør være et eget fag i skolen eller om det bør integreres i fagene som allerede finnes. 

Vi har gått kritisk til verks, og spurt forskere fra de fleste leire: Er det egentlig noen grunn til å rope alarm? Hvor dårlig står det til med norske skolebarns evne til refleksjon og å veie argumenter? Er det bra nok som det er, eller må vi rett og slett forberede elevene på en helt ny fremtid? Og hvem skal i så fall gjøre det?

Politisk kampsak

For noen er svaret enkelt:

– Få kritisk tenkning inn som eget fag i skolen, proklamerte høyskolelektor Erik Tunstad høylytt i en kommentar på forskning.no i fjor høst, og mottok klikk og smilefjes fra hele landet.

Ideen falt også i god jord i Arbeiderpartiet. Da Jette Christensen i midten av januar presenterte partiets forslag til ny kunnskapspolitikk, var kritisk tenkning i grunnskolen med ett blitt en politisk kampsak.

– Evne til kritisk tenkning må ligge over alle fagene som en paraply. Utviklingen er slik at vi må ta indiviuelle valg tidlig. Vi må sortere informasjon og derfor lære kildekritikk tidlig, uttalte Jette Christensen til Dagbladet.

Partiet vil ikke ha et eget skolefag, men mener at kritisk tenkning skal inngå som en av de grunnleggende ferdighetene som alle elever må lære seg. I dag er disse å lese, skrive, regne, formulere seg muntlig og å mestre digitale verktøy. Ap-utvalget vil altså putte på én til. 

Spørsmålet er bare hva slags kritisk tenkning de ønsker seg. 

– Den som legger vekt på søken, spørsmål og undring – noe barn i utgangspunktet er flinke til, men som skolen kanskje i alt for stor grad har lagt hindringer for – eller den som legger til grunn at det lar seg gjøre å finne fram til et riktig svar? spør Thomas Dahl, forskningsleder for Program for lærerutdanning ved NTNU. 

Intelligent betyr ikke at du er klok

Arbeiderpartiet ser ut til å være mest opptatt av det første, men i fagmiljøet går diskusjonen høyt. Og meningene er delte, avhengig av hvilket ståsted man har. 

La oss starte med de mest ihuga, høgskolelektor Erik Tunstad og hans kollega Siri Holtung, begge tilknyttet Høgskolen i Buskerud og Vestfold (HBV). De har siden 2012 jobbet for å etablere et eget fag for lærerstudentene – noe à la gamle ex.phil.

Nå er de altså på barrikadene for å innføre kritisk tenkning som eget fag i grunnskolen, og står parate med et ferdigsnekret opplegg for lærerstudentene. 

– Verden er full av gløgge folk som er dumme. Se bare på ekstremistsidene på internett. Kritisk tenkning handler om hele tiden å ha et analyseapparat parat, for å håndtere påstander og diskusjoner. Du kan ikke sjekke alt hele tiden, men du kan ha en bullshit-detektor oppe i hodet ditt, uttaler Tunstad i et intervju på HBVs nettsider

Den vitenskapelige ammunisjonen henter Tunstad og Holtung fra den nye bølgen av intelligensforskning, popularisert gjennom psykolog og nobelprisvinner i økonomi Daniel Kahneman.

Kahneman har vist at vi tenker i ett av to systemer – enten raskt, intuitivt og følelsesdrevet, eller langsomt, rasjonelt og logisk. Poenget er at intuisjonen og følelsene kan spille selv de smarteste av oss et puss, nettopp fordi det første tenkesystemet er raskest. 

Dyrker vi den rette kunnskapen?

I samme tradisjon har professor Keith Stanovich ved Universitetet i Toronto studert sammenhengen mellom intelligens og rasjonalitet, og funnet ut at den er overraskende svak.

Intelligens er da et mål på hvor raskt vi bearbeider informasjon og hvor flinke vi er til å lagre den i arbeidshukommelsen. Rasjonalitet er blant annet evnen til å kritisk vurdere informasjon og å basere beslutninger på den beste kunnskapen. Det siste er altså noe intelligenstestene ikke fanger opp, ifølge Stanovich.

Så selv om det kan være en fordel med høy IQ, lar vi ofte være å koble den inn i situasjoner som krever at vi utøver god dømmekraft. 

Med andre ord er det ikke gitt at de skoleflinke er de beste tenkerne blant oss, de som skal befolke akademia, tenke annerledes, gi oss ny kunnskap og gjøre verden til et bedre sted. Dyrker vi da den rette kunnskapen i skolen? 

Nasjonale prøver slår kritisk tenkning

En av dem som nå begynner å tvile, er Bjørn Smestad, studieleder på fakultet for lærerutdanning og internasjonale studier ved Høgskolen i Oslo og Akershus, med forskningsbakgrunn innen matematikkfaget. 

Han er uenig i at kritisk tenkning bør være et eget skolefag, men kan være enig i at det bør settes opp som et ferdighetsmål sammen med lesing, skriving og matte.

I utgangspunktet burde læreplanen og opplæringsloven, som sier at elevene skal «utvikle kritisk skjønn og dømmekraft», vært bra nok. Samtidig er Smestad bekymret for at det voldsomme innslaget av ulike tester og sjekkpunkter skal bidra til at det blir stadig mindre plass til refleksjon, argumentasjon og debatt i klasserommet. 

Forskning i matematikkfaget – blant annet referert i boken Arbeidsplaner, læringsmål og vurdering: hva gjør vi? – viser at det undervises på en veldig oppgavefokusert og fasitpreget måte, hvor elevene verken oppfordres til å begrunne løsninger eller å diskutere dem. Læreren slår i stedet fast om svaret er riktig eller ikke. 

– Nasjonale prøver fremmer ikke kritisk tenkning, understreker Smestad. 

I Sverige advarer forskere om samme tendens. I sin doktorgradsforskning fant den svenske utdanningsforskeren Anna-Karin Wyndhamn at det meste nå handler om å reprodusere kunnskap, noe hun mener henger sammen med et stadig større fokus på markedsstyring og konkurranse, både når det gjelder karakterer og skoleresultater.

Og det hjelper ikke om læreren er aldri så ivrig etter å få elevene til å tenke selvstendig og kritisk. De blir fanget i det samme konkurransejaget, og våger simpelthen ikke å heve røsten av hensyn til egen karriere, ifølge Wyndhamn. 

Tid til å dyrke egne ideer

Ifølge den amerikanske professoren Dennis Shirley er det nå et opprør på gang blant amerikanske lærere mot dette presset. Han har skrevet en bestselger av en bok for lærerstanden – Den fjerde vei – og traff nok sitt publikum midt i hjerte da han talte under fjorårets Utdanningskonferanse i Oslo. Forskningen hans bekrefter langt på vei Wyndhamns funn og påstander, og konkluderer i bunn og grunn med at læreren må slippes fri. 

Da han undersøkte de landene som gjør det best på PISA-testene, fant han at det er de som gir lærerne frihet i undervisningen, som får de beste resultatene. Ta for eksempel Singapore. Der har læreren ti prosent såkalt hvit tid, som de kan bruke til å dyrke egne ideer som ligger utenfor pensum.

– Slik er lærerne i Singapore blitt oppmuntret til å samarbeide mer med andre lærere om sitt eget undervisningsopplegg, uttalte Shirley under konferansen. 

Også i Finland, en annen PISA-vinner, gis lærerne stor frihet til å forme undervisningen selv. 

Slik kan det altså gjøres

Også i Norge har vi en rekke studier som viser at veien til nirvana er mulig. Den ene feltarbeideren etter den andre har vært ute skolehverdagen for å hente inn kunnskap om hva som skal til for at klasserommet skal syde av undring og debatt. 

For eksempel viste en studie ved Universitetet i Agder at da mattelærerne lærte seg hva det vil si å forske, og å sette seg inn i hvordan elevene tenker, så ble det også gitt rom for å stille spørsmål, utforske og finne flere alternative løsninger. 

Omtrent det samme skjedde da høyskolelektor Anne Kristine Byhring ved Høgskolen i Oslo og Akershus ga elevene i naturfagstimene i oppgave å diskutere avskoging av regnskogen og andre politiske dilemmaer.

Resultatet var engasjerte elever, som riktig nok syns det hele var krevende, men som satt igjen med både faglig påfyll og en god porsjon allmenndannelse. I alle fall hvis vi skal vi tro forskeren selv. 

– Naturfag handler ikke bare om naturfaglige spørsmål. Det handler også om allmenn argumentasjon og overveielser, og om opplæring til demokratisk medborgerskap, uttaler Byhring. 

Det går altså an, men er det egentlig plass til slike dypdykk i skolens tettpakkede tidsbudsjett? 

Lever i beste velgående

En som verken ser poenget med å ha kritisk tenkning som eget fag eller egen grunnferdighet, er Jan Kristian Hognestad. 

Han er førsteamanuensis ved nordisk språkvitenskap på Universitetet i Stavanger, og har vært involvert i arbeidet med skolens læreplaner og de nasjonale retningslinjene for norskfaget i de nye lærerutdanningene. 

Han mener at det rett og slett dyttes for mange ting inn i skolen. 

– Både politikere og skolefolk har en tendens til å prøve å putte alle de gode sakene inn flest mulig steder. For eksempel bestrebelsene på å få inn miljø og entreprenørskap i alle fag. Alt dette er godt ment, men kanskje ikke alltid like funksjonelt, sier han. 

Hognestad mener de fem grunnferdighetene holder lenge, og at dersom lesing og skriving øves opp slik det skal – i alle fag og på alle nivåer – så vil den norske skolen klare å opprettholde en kritisk offentlighet. 

Han påpeker at det nettopp er elevenes evne til å tenke kritisk som blir fremhevet som en verdi vi allerede har i norsk skole, og som lever i beste velgående. 

– Måling ikke til hinder for kritisk tenkning

Til kritikerne av at norsk skole har blitt en test- og måle-skole, sier språkforskeren at norske elever har hatt godt av dreiningen mot mer fagkunnskap som har preget undervisningen de siste årene. 

– Jeg tror vi har hatt behov for en vending mot økt kunnskapsfokus i den klassiske norske, sosialdemokratiske skolen. Og hvis kompetansemålene kan hjelpe med det, er det ikke meg imot. Jeg tror heller ikke målinger er til hinder for dette med kritisk tenkning. Tvert om: Kanskje er det i skolefagenes konkrete kompetansemål at dette best kan nedfelles, istedenfor å påstå at det er en grunnleggende ferdighet, sier Hognestad. 

Så hvor bringer alt dette oss hen?

I faktafella

Tilbake til USA?

Dersom trenden blir som der og i andre land der den målbare fagkunnskapen står sterkt, så vil de raskt se seg fanget i faktafella. 

En av de mest kritiske til en slik utvikling er Beate Børresen, som har forsket og undervist i både kritisk tenkning og filosofi med barn i en årrekke.

Hun er førstelektor ved Høgskolen i Oslo og Akershus og er bekymret for at andre aktører skal komme på banen dersom ikke skolen tar et større ansvar for å undervise i kritisk tenkning. 

– Det er forferdelig dersom vi for eksempel skal overlate dette til museer og bibliotek. Skolen er kjernen for all undervisning og læring. Den kan favne alle grupper. Dersom dette overlates til andre eller foreldrene alene, vil arbeiderklassen og de ressurssvake nok en gang sitte igjen som taperne – fordi de sjelden vil oppsøke andre fora. Det er viktig at dette skjer i skolen, fordi det har en form for tvang i seg, der du ikke kan velge, sier Børresen. 

Hun har tidligere ivret for å få kritisk tenkning inn som eget skolefag. Nå har hun innsett at det blir vanskelig – av praktiske grunner. 

– Derfor bør det heller inn som egen grunnferdighet, fordi det da kan kobles til kompetansemålene. Dette er først og fremst en måte å arbeide på, der du som elev ikke bare må gi svaret, men fortelle de andre hvordan du kom frem til det. Gjennom det forstår du bedre selv, og avslører hva du bør jobbe mer med, sier hun, og legger til:

– Det er en glimrende måte å jobbe på, men den går sakte. Mange lærere liker jo ikke det….

Referanser: 

Stein Ludvigsen, m.fl. Elevenes læring i fremtidens skole (Ludvigsenutvalget), NOU 2014:7 

Anne Kristine Byhring, Complexity and deliberation in collaborative socioscientific issues (SSI) inquiry discourse, doktorgradsavhandling Norges natur- og biovitenskapelige universitet (NMBU), 2014.

Øistein Anmarkrud, m.fl. Multiple-documents literacy: Strategic processing, source awareness, and argumentation when reading multiple conflicting documentsLearning and individual differences, 30, 2014

Anna-Karin Wyndhamn. Tänka fritt, tänka rätt. En studie om värdeöverföring och kritiskt tänkande i gymnasieskolans undervisning. Göteborgs universitet, 2013. Sammendrag

Daniel Kahneman. Tenke, fort og langsomt. Pax 2012

A. Hargreaves and D. Shirley, The Global Fourth Way: The Quest for Educational Excellence, Thousand Oaks, CA: Corwin, 2012

Bergem, O. K. & Dalland. Arbeidsplaner, læringsmål og vurdering: hva gjør vi? Oslo: Universitetsforlaget 2010

Grønmo, L. S. & Onstad, T. Tegn til bedring: norske elevers prestasjoner i matematikk og naturfag i TIMSS 2007. Oslo: Unipub. 2009

Stanovich, K. E. What intelligence tests miss: The psychology of rational thought. New Haven, CT: Yale University Press, 2009

Gardiner, Lion F. Redesigning Higher Education: Producing Dramatic Gains in Student Learning. ASHE-ERIC Higher Education Report No. 7 1995 

 

En tredjedel av verden må vernes for å redde dyrene

Det svarer til et areal som dekker hele Nord- og Sør-Amerika.

Konklusjonen kommer fra fra en stor internasjonal undersøkelse. En av forskerne heter Jonas Geldmann og er postdoktor ved Center for Makroøkologi, Evolution og Klima ved Københavns Universitet.

Han forteller at verdens land allerede har forpliktet seg til å bevare 17 prosent av landjorda. Men bare på papiret, avslører den nye forskningen. Alle de danske kirkegårdene er for eksempel blant områdene som er tatt med på vernelisten.

– I USA har man gjort noe lignende. Man har utvalgte områder med nasjonale monumenter, som er fredet fordi en eller annen general tapte eller vant et slag på stedet. Det betyr ikke at det nødvendigvis er et sted med stort biologisk mangfold

Holder ikke løftene

I 2010 ble det bestemt at vi i 2020 skal verne 17 prosent av landjorda og 10 prosent av havområdene i verden.

For tiden er 14,6 prosent av landjorda vernet. Det er 19,7 millioner kvadratkilometer land. Det mangler «bare» 3,3 millioner kvadratkilometer før målsettingen er nådd. 2,8 prosent av havet er fredet.

Men ser man på hvor de områdene ligger, så blir bildet mindre imponerende.

– Vi undersøkte om de vernede områdene var de stedene med mest biologisk mangfold, og om de dekker de overordnede naturtypene, sier Geldmann.

Det viste seg at overlappet bare var på 77–78 prosent. Blant annet Tana-elven i Kenya, øya Fatu Hiva i Fransk Polynesia, og Mount Karthala på Komorene Det indiske hav.

Bare 59–68 prosent av naturtypene var tilstrekkelig dekket. For eksempel tundra, ørken, lavlandsregnskog og høylandsregnskog.

Av 25 380 truede dyrearter var bare 57 tilstrekkelig dekket.

– Det er lett å skrive under på at 17 prosent av landjorda skal vernes. Men løftene om å stoppe tapet av biologisk mangfold har blitt brutt, sier Geldmann.

Må ligge på riktig sted

Forskerne har kommet fram til at det blir nødvendig å verne 34 prosent av jordens overflate.

– De områdene som bør beskyttes, er ikke «øyer». Da fungerer det ikke. Det er problemet i Danmark i dag. De små flekkene av natur vi har, ligger spredt, omkranset av moderne landbruk, sier Geldmann.

Han mener at det kunne være mulig å redusere størrelsen på områdene som må vernes. Men da må de være nøye utvalgt, og myndightene må bruke nok ressurser på driften.

Jens-Christian Svenning er professor ved Institut for Bioscience ved Aarhus Universitet. Han synes den nye forskningen virker troverdig.

– Beslutningen om at de beskyttede områdene skal utgjøre 17 prosent, er ikke en naturlov. Da dyrene utviklet seg, var 100 prosent av kloden natur. Så det vil ikke være overraskende om man trenger mer enn 17 prosent, sier Svenning.

Ikke menneske-forbud

Svenning tror ikke det er noe problem å utvide de vernede områdene. Det kan godt bo mennesker der, bare de tar hensyn.

– Det er grunn til optimisme. Artene på jorda har levd gjennom massive klimaendringer i fortiden. Naturen fungerer ikke som en fin organisme som ikke tåler å bli forstyrret. Så jeg tror det er stort rom for at det også kan finnes mennesker i beskyttelsesområdene.

– Man kan riktignok ikke ha intensivt landbruk og skogbruk. Men det er mange andre ting man kan gjøre.

– For eksempel finnes det oljeraffinerier i jungelen i Sør-Amerika som ikke en trussel mot det lokale biologiske mangfoldet.

– Problemet er at folk flytter inn langs veiene og begynner å jakte på dyrene i stor skala. Men kan man styre bruken av området, så kan man bevare det biologiske mangfoldet samtidig med at det bor mennesker der, sier Svenning.

Viktig forskning

Selv om den vitenskapelige artikkelen først nå er publisert i tidsskriftet Conservation Letters, har resultatene allerede påvirket synet på naturbevaring.

– Vi har kjent til resultatene en stund og har kunnet formidle dem videre. Derfor har artikkelen allerede fått en virkning, sier Geldmann.

– I november 2014 møttes 6000 bevaringsfolk i Sydney til en konferanse som blir holdt hvert tiende år. Den setter tradisjonelt et stort preg på den retningen naturbevaringen tar. Vi la frem noen av resultatene våre, og alle var enige om at man burde utvide områdene.

Han håper nå at FNs komité for bevaring av biologisk mangfold vil ta forskningen til etterretning.

Referanse:

Stuart H.M. Butchart mfl.: Shortfalls and Solutions for Meeting National and Global Conservation Area Targets, Conservation Letters (2015), DOI: 10.1111/conl.12158

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Det koster å være aksjerebell

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. 7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.

Millioner av år med metanlekkasjer i Arktis

Metangass har mye kortere levetid i atmosfæren enn CO2. Men virkningen av metan på klimaendringer er over 20 ganger større over en 100-års periode. 60 prosent av metangassen i atmosfæren kommer fra menneskeskapte utslipp.

Metan er en naturlig gass. Flere gigatonn av den er fanget under havbunnen i Arktis. Og den lekker ut. Det har den gjort lenger enn menneskene har vandret på jorden.

– Vår planet lekker metangass hele tiden. Hvis du snorkler i Karibia, kan du se bobler komme opp fra havbunnen ved 25 meters dyp. Noen av disse boblene er metangass, sier forsker Andreia Plaza Faverola ved Senter for arktisk gasshydrat, miljø og klima ved UiT – Norges arktiske universitet.

Sammen med forskerkollegene sine har han studert denne typen utslipp, bare i mye dypere, kaldere og mørkere omgivelser.

– Vi fant ut at utslipp har pågått med jevne mellomrom så langt tilbake som 2,7 millioner år, sier Faverola.

Hun snakker om Vestnesaryggen i Framstredet, tusen meter under Polhavets overflate, utenfor kysten av Vest-Svalbard. Her stiger enorme, 800 meter høye gassbluss fra havbunnen i dag. Det er på størrelse med den høyeste menneskeskapte bygningen i verden – Burj Khalifa i Dubai.

– Halvparten av Vestnesaryggen har svært aktive utslipp av metan. Den andre halvparten er inaktiv. Men det er åpenbare groper på den inaktive halvdelen, hulrom og bulker i havbunnen, som vi gjenkjente som tegn på tidligere utslipp.

– Så vi lurer på hva som aktiverer eller deaktiverer lekkasjene fra sedimentene i dette området, sier Faverola.

Hvorfor 2,7 millioner år?

Sammen med en gruppe geofysikere, brukte Faverola seismikk for å finne ut av det. En P-kabel er et seismisk instrument som slepes bak et forskningsfartøy. Instrumentet registrerer sedimentene i bunnen under disse inaktive gropene.

P-kabelen gjengir bilder som ser ut som lag av en kake. Det gjør det også mulig for forskere å visualisere dype sedimenter i 3D.

– Vi vet fra andre studier av regionen at sedimentene vi ser på i våre seismiske data, er minst 2,7 millioner år gamle. Dette er den perioden da vi fikk en økning i dannelsen av isbreer på den nordlige halvkulen, noe som påvirket sedimentene. P-kabel hjalp oss til å se trekkene i sedimentene som tyder på gassutslipp i fortiden, sier Faverola.

Disse elementene kan være topper eller hulrom begravet under havbunnen. De danner det som i de seismiske dataene kalles gasspiper.

– Gasspipene vises som vertikale forstyrrelser i lagene i vår sedimentære kake. Dette gjør oss i stand til å rekonstruere utviklingen av gassutslipp fra dette området i minst 2,7 millioner år, sier Faverola.

Hvordan frigjøres metan?

Ved å bruke denne metoden, var forskerne i stand til å identifisere to store begivenheter i gassutslippene i denne perioden: Én for 1,8 millioner år siden, den andre for 200 000 år siden. Det betyr at det er noe som aktiverer og deaktiverer utslippene.

Faverolas forklaring er at det er bevegelsen til platene i jordskorpa som påvirker gassutslipp.

Vestnesaryggen er ikke som California, pepret med jordskjelv på grunn av bevegelige plater i jordskorpa. Ryggen er på en såkalt passiv margin. I passive marginer beveger kontinental- og havbunnsplaten seg ikke i forhold til hverandre, og det skjer en opphopning av sedimenter.

Det viser seg at det ikke kreves store bevegelse i jordskorpa for å frigjøre metan lagret under havbunnen.

– Selv om Vestnesaryggen er på en passiv margin, er den også mellom to oseaniske rygger som sakte sprer seg. Disse spredningsryggene resulterte en gang itiden i separasjon av Svalbard fra Grønland og åpningen av Framstredet. Spredininger påvirker den passive marginen av Vest-Svalbard, og selv små kollapser i sedimentet kan utløse gasslekkasjer, sier Faverola.

Hvor kommer metanen fra?

Metan er lagret som gasshydrater, biter av frossen gass og vann, opptil flere hundre meter under havbunnen. Vestnesaryggen ligger oppå et stort gasshydratsystem.

Det er en viss bekymring for at global oppvarming av verdenshavene kan smelte denne frosne gassen og slippe den ut i atmosfæren. Det er ikke veldig sannsynlig i dette området, ifølge Faverola.

– Dette gasshydratsystemet ligger på dypt vann, noe som betyr at det er i permanent kulde og under et stort trykk. Trykket stabiliserer hydratene, og systemet er derfor ikke sårbart for globale temperaturendringer.

– Men under de stabile hydratene finnes det gass som ikke er frosset. Mengden av denne gassen kan øke hvis hydrater smelter ved foten av denne stabile sonen, eller hvis gassen fra dypere i sedimentene siver inn i systemet.

– Dette kan øke trykket i den nederste delen av systemet, og den frie gassen kan unnslippe havbunnen gjennom såkalte gasspiper. Hydratene vil fortsatt være stabile i dette scenariet.

Historiske metanutslipp sammenfaller med temperaturøkning

Gjennom jordens historie har det vært flere korte perioder med betydelig økning i den globale temperaturen.

– Disse periodene sammenfaller ofte med høye mengder av metan i atmosfæren, noe vi ser arkivert i iskjerner.

Forskere som Andreia Plaza Faverola diskuterer stadig om hva årsaken til disse metautslippene er.

– En hypotese er at massiv gasslekkasje fra geologiske kilder, for eksempel vulkaner eller havsedimenter, kan ha påvirket det globale klimaet. Det vi vet er at det er store mengder av metan som idag frigjøres fra havbunnen.

– Hva vi trenger å vite mer om, er om drivhusgassen når ut i atmosfæren. Eller om den noen gang gjorde det.

Historiske metanlekkasjer, som for eksempel de på Vestnesaryggen, kan gi viktig informasjon som kan brukes i fremtidige klimamodellering.

– Ved å finne ut om disse lekkasjene gjentar seg, og identifisere hva som gjør at gassen slipper ut, kan hjelpe oss til å bedre forutsi potensiell påvirkning metan fra havene har på fremtidige klimaendringer, sier Faverola.

Referanse:

Faverola m.fl: Role of tectonic stress in seepage evolution along the gas hydrate-charged Vestnesa Ridge, Fram Strait, Geophysical Research Letters, februar 2015, doi: 10.1002/2014GL062474. Sammendrag