Samisk ungdom har også bedre psykisk helse enn det som er vanlig blant verdens urfolk.

– Det er interessant å se på hvilke faktorer som beskytter samene bedre enn andre urfolk, sier professor Siv Kvernmo ved UiT – Norges arktiske universitet.

Hun har analysert utbredelsen av rus og psykiske helseproblemer blant samiske barn og ungdommer i Nord-Norge, og sammenliknet med tilsvarende data om andre urfolk og den etnisk norske befolkningen i Nord-Norge.

– Det finnes jo en stereotypi om at samer drikker mer enn andre, men den finner vi ikke igjen i tallene. Det er isteden slik at både samisk ungdom og foreldrene deres har mindre forbruk av rusmidler enn den etnisk norske befolkningen i Nord-Norge, forteller Kvernmo.

Mange internasjonale studier viser at barn og ungdom hos urfolk scorer dårligere enn majoritetsbefolkningen når det gjelder rus og psykisk helse. Men slik er det ikke i Norge.

– Det er unikt at samene gjennomsnittlig kommer bedre ut av slike sammenlikninger enn andre urfolk. Når det gjelder rus, kommer samene også bedre ut enn den etnisk norske befolkningen, forteller Kvernmo.

Flertallet beskytter?

Kvernmo er en av foredragsholderne på Norges forskningsråds årlige konferanse om psykisk helse og rusmiddelforskning, som arrangeres i Tromsø 2. til 4. februar.

Hun vil blant annet bruke foredraget til å drøfte hvilke faktorer det er som beskytter samiske barn og ungdommer bedre enn det som er tilfellet blant andre urfolk.

– Dataene viser blant annet at den samiske ungdommen i indre Finnmark, der samene utgjør flertallet, kommer bedre ut når det gjelder psykisk helse enn de etnisk norske ungdommene og samisk ungdom utenfor de samiske kjerneområdene.

– I Nordland, hvor samer utgjør en langt mindre del av befolkningen, ser vi at samiske ungdommer sliter mer enn norske jevnaldrende. Det ser altså ut til at det er en risikofaktor å vokse opp i en minoritetsposisjon, antyder Kvernmo.

Kvernmos analyser bygger til dels på data som ble samlet inn på 1990-tallet, men også på 2000-tallet.

– Vi vet for lite om hvordan forholdene er i dag, men det som finnes av data peker i samme retning. Vi ønsker uansett å få til en større undersøkelse i Nord-Norge, der vi kan følge en større gruppe samiske og norske barn gjennom mange år. Vi vil helst følge dem helt fra morens graviditet og langt opp i ungdomsårene, sier Kvernmo.

Nils Christian Stenseth er professor i økologi og evolusjon fra Universitetet i Oslo. Han leder Centre for Ecological and Evolutionary Synthesis (CEES), som holder til på Institutt for biovitenskap.

Han er først ute i vår nye bokspalte, der vi spør forskere om å anbefale fagbøker. 

Hva er den beste fagboka du har lest? 

Det er helt klart Richard Dawkins’ The Extended Phenotype. Den ble publisert i 1982, men kan utmerket godt leses i dag.

Etter min mening er dette en av de aller viktigste bøker innen evolusjonsbiologien som er publisert etter Darwins Om artenes opprinnelse – en bok som bidro til at jeg i tidlig alder bestemte meg for å bli biolog.

The Extended Phenotype ble publisert 6 år etter den mer populærvitenskapelige boka The Selfish Gene. Og den første halvparten av boka brukes litt i overkant som et forsvar mot kritikken som kom mot den boka.

Mer presist er det derfor andre halvpart av The Extended Phenotype jeg er begeistret over. Den bidrar med et nytt perspektiv på evolusjonen. Før denne boka fokuserte man stort sett på at organismer innen en bestand utviklet seg over tid slik at de ble bedre i stand til å utnytte miljøets ressurser – og at dette i det store og hele var endringer som skjedde med organismen selv. Det Richard Dawkins gjør med The Extended Phenotype er å vise hvordan organismene aktivt bruker miljøet – inkludert andre arter – til sin fordel.

Fenotype er hvordan egenskaper kommer til uttrykk hos en organisme, for eksempel beverens tenner. En bever som bygger en demning former miljøet, og beverdemningen er det Dawkins kaller en forlengelse av beverens fenotype. Et annet eksempel er soppen Ophiocordyceps unilateralis, som «tar over kontrollen» av maur. Soppen får infiserte maur til å forlate de andre maurene, og gå til de bladene hvor soppen trives best. Der dreper soppen mauren, og bruker den for å spre seg videre.

Les mer om sopper som tar over maur.

Når vi først får øynene opp for hvordan forskjellige organismers – og arters – «forlengede fenotyper» samspiller, får vi en aha-opplevelse. Etter publiseringen av Om artenes opprinnelse sa mange «så klart – jeg skulle ha tenkt på dette selv». Etter The Extended Phenotype sa mange det samme.

Dawkins styrke tidlig i hans forfatterskap var ikke først og fremst å være en forsker opptatt av å oppdage nye detaljer, men å klare å løfte blikket og oppfatte betydningen av det forskermiljøene hadde kommet frem til. Foruten å formidle til et bredt publikum på en eksepsjonell måte, klarte han å formidle det han så på en slik måte at også andre fagfolk lærte noe nytt.

Hvilken bok vil du anbefale for en som har lyst til å sette seg inn i faget ditt?

Boka The Major Transitions in Evolution av John Maynard Smith og Eörs Szathmáry forklarer hvordan livet på jorda har utviklet seg fra det første livet, via celler og organismer til kompliserte samfunn. Dette gjøres i et darwinistisk evolusjonsperspektiv, og boka kombinerer de store klassiske perspektivene med moderne biologi.

Dette er en meget god fagbok, og samtidig en fin populærvitenskapelig framstilling av det moderne biologifaget.

Hvilken fagbok vil du ikke anbefale?

The Natural Selection of Populations and Communities av David Sloan Wilson, publisert i 1980.

Gruppeseleksjon som evolusjonær prosess ble grundig imøtegått av John Maynard Smith og andre på 1970-tallet. Det er individer som blir tilpasset miljøet når naturlig seleksjon opererer, ikke grupper.

Med denne boka kludret Sloan Wilson til den faglige diskusjonen rundt individseleksjon versus gruppeseleksjon ved å bruke etablerte ord og uttrykk med et nytt innhold uten å være eksplisitt på dette. Det Sloan Wilson presenterte var ikke en ny teori for seleksjon mellom grupper (gruppeseleksjon), men klassisk individseleksjon innen populasjoner som er strukturert i delvis isolerte grupper.

Denne boka representerte derfor et faglig tilbakeskritt.

–––––––—

Nestemann ut i spalten er Jørn Hurum.

- Vi visste at fysisk inaktivitet er en betydelig risikofaktor, men vi ble overrasket da vi fant ut at hele 676 000 europeere hvert år dør som følge av fysisk inaktivitet, sier professor Ulf Ekelund ved Norges idrettshøgskole.

Resultatene fra den mest omfattende helseundersøkelsen i Europa noen sinne viser at dobbelt så mange dør av inaktivitet som av fedme. 

Gjennom 12 år har forskerne fulgt 334 161 kvinner og menn i ti europeiske land. De har målt høyde, vekt og livvidde, mens deltakerne selv registrerte fysisk aktivitetsnivå. 

Inaktivitet har i lang tid vært assosiert med økt risiko for hjertesykdom, kreft og tidlig død. Nå viser det seg at inaktivitet faktisk forkorter livet for langt flere enn det overvekt gjør. 

20 minutter gjør stor forskjell

Deltakerne i studien ble delt i fire grupper etter aktivitetsnivå. De som ble karakterisert helt inaktive hadde stillesittende jobb og oppga ingen fysisk aktivitet på fritiden. Nesten en fjerdedel av deltakerne i studien havnet i denne gruppen.

Forskerne fant størst forskjell mellom den inaktive og den moderat aktive gruppen. En liten endring i aktivitetsnivået hadde altså stor effekt.

– Budskapet er enkelt. Selv en liten andel fysisk aktivitet hver dag kan ha betydelige helsefordeler for inaktive personer. Bare 20 minutter moderat fysisk aktivitet om dagen reduserer faktisk risikoen for tidlig død med mellom 16 og 30 prosent, uavhengig av om man er overvektig eller ikke, forteller Ekelund.

Med tidlig død mener forskerne den reduserte levetiden man får som følge av for eksempel overvekt, røyking eller inaktivitet.

De små endringene i livet

Moderat fysisk aktivitet tilsvarer rask gange, cirka fem kilometer i timen. Ekelund mener dette er overkommelig for de aller fleste:

– Det handler om å gjøre små endringer i sitt liv. For eksempel gå til jobben, eller kanskje bare gå til bussen. Man kan til og med dele opp aktiviteten i for eksempel ti minutters gange om morgenen og ti minutter på ettermiddagen, og oppnå samme effekt, sier professoren.

Selv om forskerne fant at 20 minutter hver dag gjør en stor forskjell, anbefaler de mer fysisk aktivitet enn dette.

– Mosjon har mange beviste helsegevinster og burde være en viktig del av våre dagligliv. Men det er mye viktigere å komme seg fra et fullstendig inaktivt liv til et moderat aktivt liv enn å komme i gang med hardere trening som du kanskje ikke klarer å opprettholde over tid, sier Ekelund.

- Samfunnet for opptatt av fedme

Befolkningen som helhet går stadig opp i vekt, til tross for både folkehelsetiltak og opplysningsarbeid. Ekelund mener at å rette søkelyset mot inaktivitet kan ha større gevinst for folkehelsen.

– Vi skal selvsagt fortsette arbeide for å redusere overvekt og fedme i befolkningen, men å hjelpe folk å gå ned i vekt kan være en stor utfordring. Folkehelsekampanjer som oppfordrer til litt mer fysisk aktivitet kan være mer vellykket fordi dette målet er trolig enklere å oppnå og opprettholde, mener han.

Professoren mener samfunnet er orientert om fedme og overvekt i for stor grad. Store forskningsmidler bevilges til prosjekter som handler om overvekt, og mediene renner over av slankestoff.

– Vi ser fedme og slanking hvor enn vi snur oss, både i tradisjonelle og sosiale medier. Trening er også mye omtalt, mens fysisk inaktivitet ikke ofres mye oppmerksomhet. Det er betenkelig når vi ser hvor alvorlige konsekvenser inaktivitet faktisk har, sier Ekelund.

Referanse:

Ulf Ekelund, m.fl. Activity and all-cause mortality across levels of overall and abdominal adiposity in European men and women: the European Prospective Investigation into Cancer and Nutrition Study (EPIC). American Journal of Clinical Nutrition; 14 Jan 2015

Av professor Birger Svihus, forsker ved NMBU.

I vårt nytelsessamfunn står jakten på den gode smaken øverst på folks prioriteringsliste. En rekke spørreundersøkelser i Europa og USA har bekreftet at smak er den kvalitetsegenskapen ved maten folk setter høyest.

Resultatet er en kokkestand som har blitt løftet opp fra en beskjeden tilværelse svettende bak lukkede dører i restaurantenes kjøkken, til et slags hedonistisk presteskap med stor innflytelse over folks oppfatninger om sunn og god mat.

Hvem hadde for eksempel for 20 år siden, før sushirestaurantene gjorde sitt inntog for fullt, trodd at rå fisk skulle bli hverdagsmat i Norge? Takket være dette smakens vekkelsesarbeid har nordmenn lært seg å bruke en rekke mer sunne matvarer, ikke minst et rikere utvalg av grønnsaker.

Problemet er bare at kokkeutdanningen er en praktisk utdannelse, med lite plass til å lære om mat og ernæring. Dette lar seg dårlig kombinere med at kokkenes høye status går dem til hodet og de gjør seg til dommere over god og dårlig mat på sviktende grunnlag.

Ny nordisk mat

Nå har danske kokker, ledet at den kjente mesterkokken René Redzepi, kastet seg inn i den store debatten om hva som er det sunneste kostholdet, med begrepet Ny nordisk mat. René Redzepi er for øvrig mest kjent som sjefskokk på Noma, som flere år på rad har blitt kåret til verdens beste restaurant. Et måltid på Noma kan nærmest karakteriseres som et slags kulinarisk freakshow, der en hærskare kokker serverer obskure retter som karamellisert kål, maur og stekt reinlav. Rettene på Noma er derfor heldigvis ikke en mal for begrepet Ny nordisk mat, selv om (eksotiske) nordiske ingredienser er signaturen til restauranten.

Ny nordisk mat kan oppsummeres i 10 punkter:

1. Mer frukt og grønnsaker
2. Mer helkorn
3. Mer mat fra sjø og innsjøer
4. Kjøtt av bedre kvalitet, men mindre av det
5. Mer mat fra skog og mark
6. Økologisk når det er tilgjengelig
7. Unngå tilsetningsstoffer
8. Mer sesongbasert mat
9. Mer hjemmelaget mat
10. Mindre kasting av mat

Vurdert fra et rent ernæringsmessig synspunkt er dette ikke spesielt dårlige råd for et sunt kosthold, med unntak av at folk som sliter med fedme eller diabetes nok ikke bør overdrive sitt inntak av hverken helkorn eller frukt, som inneholder mye fordøyelige karbohydrater.

At Redzepi ikke i større grad går seg vill i ernæringsfagets kronglete labyrinter, kan han nok takke samarbeidet med Universitetet i København og ernæringsprofessoren Arne Astrup for. Astrup er en av verdens mest anerkjente ernæringsforskere, og har ledet et 100 millioner kroners prosjekt som nettopp hadde som formål å utvikle og studere Ny nordisk mat.

Økologisk produksjon

Et av problemene med rådene er til en viss grad at de er et uforløst sammensurium av ernæringsmessige, smaksmessige og bærekraftmessige interesser, der det ikke alltid er klart hva som er rationalet for avveiningene mellom disse til dels sterkt motstridende interessene. Et mer alvorlig problem er at rådene avslører en frykt for vår moderne vitenskapsbaserte produksjon og prosessering av mat.

Med en – i beste fall – praktisk utdannelse som i stor grad er blottet for trening i naturvitenskapelig tenkning, er dette typiske feil som det er forståelig at kokker gjør. Mer overraskende er det at ernæringsfagmiljøet ved Københavns universitet lar seg i så stor grad dominere av denne irrasjonelle frykten for moderne mat.

Det er mye godt å si om økologiske matproduksjonsprinsipper, ikke minst er de et velment forsøk på å få til en mer bærekraftig matproduksjon, men problemet er at økologiske dyrkingsprinsipper er dominert av teknologi- og vitenskapsfrykt, der for eksempel «kunstige» stoffer som sprøytemidler og kunstgjødsel skys som pesten. Resultatet er dermed ikke bare en urealistisk lav produksjonskapasitet, men ofte også en mindre bærekraftig produksjon. Det er takket være en strengt vitenskapelig innstilling til matproduksjon at landbruket har klart det kunst(gjødsel)stykket å doble den globale matproduksjonen i løpet av de siste 50 år. Og som nylig påpekt av den norske vitenskapskomiteen, er det ingenting som tyder på at økologisk mat er sunnere enn konvensjonelt dyrket mat.

Unyansert om tilsetningsstoffer

I samme kategori kommer punktet om å unngå tilsetningsstoffer i maten. Dette er et unyansert og ureflektert råd som viser at det i beste fall skorter på matkompetansen hos initiativtakerne til Ny nordisk mat, og i verste fall avslører en mangelfull naturvitenskapelig kompetanse. Uten tilsetningsstoffer som for eksempel E200, E210, E296, E297 og E260 hadde det ikke vært mulig å masseprodusere mange langtidsholdbare og bærekraftige produkter (de fire første E-stoffene nevnt ovenfor er syrer som finnes i frukt og bær, mens E260 er eddiksyre). Det er strenge krav til omfattende prøvinger for å forsikre at tilsetningsstoffer ikke har skadelige virkninger.

Tilsetningsstoffer er altså ikke farlige. De er derimot ikke bare nødvendige, de er et fantastisk bidrag til vårt rikholdige utvalg av god, bærekraftig mat til en pris som gjør at folk, også utenfor de rike nordiske landene, har råd til å kjøpe den.

God ernæring først

På 1860-tallet brøt den store grautstriden ut i Norden. Rustet med nyvunnet naturvitenskapelig kunnskap gikk Peder Christen Asbjørnsen (ja, han med eventyrene), som var den som introduserte Darwins lære til Norge, til angrep på tradisjonen med å ikke koke grøten skikkelig, fordi han helt riktig påpekte at dette reduserte fordøyeligheten.

I tillegg til å kunne sies å være den første offentlige ernæringsdebatt, representerte også striden begynnelsen på en kamp for en naturvitenskapelig tilnærming til mat, en kamp som Asbjørnsen må kunne sies å ha vunnet.

Kokebøkene helt frem til og med Espelid sin tid har jo i stor grad vært preget av en rasjonalistisk holdning til mat, der smak var underordnet fokuset på å ta vare på maten og sikre nok av viktige næringsstoffer. La oss bare håpe at de uvitenskapelige elementene i Ny nordisk mat ikke betyr at vi må ta den kampen om igjen.

Forskerne ved University College London har tatt utgangspunkt i anslag for hvor mye CO2 som kan slippes ut hvis vi skal ha en rimelig sjanse til å begrense den globale oppvarmingen til 2 grader.

I så fall må mye kull, gass og olje bli liggende i bakken. Skal vi nøye oss med den oljen og gassen som er billigst å pumpe opp, vil ingen ressurser nord for polarsirkelen bli utvunnet , ifølge forskerne.

Ifølge forskningsinstituttet CICERO er dette den første vitenskapelige studien som peker på konkrete områder i verden hvor forekomster av fossil energi bør bli liggende ubrukt av hensyn til klimaet.

– Rapporten viser det vi har påpekt veldig lenge, og den bør definitivt få konsekvenser for norsk olje- og gasspolitikk. Det er allerede funnet for mye olje, gass og kull, og det meste må bli liggende, sier leder Lars Haltbrekken i Naturvernforbundet til NTB.

Nye konsesjoner

Aller helst hadde Haltbrekken sett at all leting etter ny olje på norsk sokkel ble stanset. Årsaken er at det på verdensbasis er funnet mer fossilt brensel enn det som kan forbrennes, hvis vi skal regne med å nå togradersmålet.

– I alle fall bør letingen stanses i de mest sårbare områdene ved iskanten i Arktis, sier Haltbrekken.

Leteområder forholdsvis nær iskanten kan bli inkludert i den 23. konsesjonsrunden, som regjeringen skal lyse ut om kort tid. Uenighet mellom regjeringen og støttepartiene om disse områdene skal være årsaken til at utlysningen er blitt utsatt.

De fleste oljefunnene som så langt er gjort i Barentshavet, vil trolig uansett være ulønnsomme med dagens lave oljepris. Tror oljeselskapene at prisen vil stige igjen, kan noen av feltene likevel bli bygget ut.

Den britiske studien, som er publisert i det anerkjente tidsskriftet Nature, konkluderer med at utvinningen av ressurser fra canadisk oljesand også bør droppes hvis togradersmålet skal nås.

– Må forvaltes forsvarlig

Stans i all oljeleting i Arktis ville vært en dramatisk endring av norsk petroleumspolitikk, og Olje- og energidepartementet bekrefter at regjeringen ikke har planer om noe slikt.

– Regjeringen er opptatt av at olje- og gassressursene på norsk sokkel forvaltes på en god og forsvarlig måte, og at lønnsomme ressurser bygges ut og produseres, skriver statssekretær Elnar Remi Holmen (Frp) i en epost til NTB.

Han peker på at den britiske studien også bekrefter at gass er en vesentlig renere energikilde enn kull. Norsk gass bør derfor ha en viktig rolle på veien mot lavutslippssamfunnet, mener Holmen.

I likhet med de britiske forskerne har analytiker Thina Saltvedt i Nordea tidligere uttalt at den forholdsvis dyre oljen i Arktis neppe vil bli utvunnet hvis togradersmålet skal nås. Årsaken er at oljebruken da må begrenses, slik at etterspørselen synker og oljeprisen blir lavere enn den ellers ville vært.

Korte dager og lange energikrevende netter, tøffe værforhold, matmangel, effektivitet og energisparing kan være stikkord for situasjonen våre småfugler utsettes for vinters tid. I tillegg kommer risikoen for å bli mat for sultne fiender.

Dette legger et enormt fysisk press på de minste fuglene, og mange lever på tilværelsens ytterste marginal. De må stadig tilpasse seg endringer i været og prøver hele tida å unngå sultedøden.

Kulde, sterk vind og snødekte greiner øker stressfaktoren for dem som for det meste holder til i trær, og for å optimalisere energibalansen må de stadig endre oppholdsstedene etter værforholdene.

Skifter side med været

I kaldt, stille vær med sol, sparer småfuglene mye energi ved å holde til på solsiden av trærne. Vår minste fugl, fuglekongen på 5–6 gram, og de noe tyngre barskogsmeisene (svartmeis, toppmeis og granmeis) oppholder seg derfor i stor grad på den soleksponerte sida.

Ved vind som nærmer seg laber bris (5–6 meter per sekund), flytter barskogmeisene seg hovedsakelig over til lesida av trærne.

Dette gir en betydelig gevinst. Selv små endringer i vindstyrke kan endre energibalansen.

Hver kalori teller

I løpet av få timer med dagslys må småfuglene finne nok mat til å klare seg gjennom dagen og samtidig bygge opp et fettlager stort nok til brensel for kommende natt.

Som eksempel kan nevnes at stjertmeisa på 8–9 gram og granmeisa på 10–12 gram, må øke kroppsvekta rundt 10 prosent for å overleve den lange «natta» på 18–19 timer.

Den litt større kjøttmeisa må sørge for enda mer fett på kroppen innen kvelden. Den kan normalt ikke, som granmeisa, senke kroppstemperaturen om natta og derved redusere varmetapet og spare energi.

Det er funnet døde kjøttmeiser i fuglekasser etter at nattetemperaturen sank ned mot 30 kuldegrader.

Sikrest øverst i treet

Å overleve er ikke bare et spørsmål om å finne mat. Det gjelder også å unngå å bli mat for sultne ugler eller spurvehauker.

Fuglene må hele tida avgjøre om de skal lete etter mat eller speide for å unngå å bli offer for rovdyr. I vanskelige perioder holder de seg derfor ofte samlet i flokk, trolig fordi flere par øyne oppdager en fiende raskere enn få par.

Matsøket foregår derfor ofte på steder hvor sjansen til å bli tatt av en predator er mindre. De sikreste stedene er i øvre halvdel av trærne.

De gamle klarer seg best

Flokkfuglene har en felles interesse i å øke beskyttelsen mot fiender og bedre effektiviteten i fødesøket. Men de er også konkurrenter.

Hos granmeis, som lever i små flokker av gamle og unge utenom hekketida, overlever gjennomsnittlig rundt 75 prosent av de gamle vinteren, mens bare rundt 40 prosent av de unge kan regne med å oppleve våren. Hva er årsaken til denne forskjellen?

Eldre og erfarne granmeiser er sosialt dominante over de yngre og har derfor stort sett bedre tilgang til ressurser som mat og gode overnattingssteder.

De kan også holde de unge unna steder hvor sjansen til å bli tatt av en predator er mindre.

Den yngre garden fører derfor en langt mindre sikker tilværelse enn de eldre og er langt mer stresset.

Endrer seg med været

I mildvær, det vil si rundt null grader eller varmere, holder ungfuglene litt avstand til de dominante eldre. Begge gruppene oppholder seg hovedsakelig i øvre halvdel av trærne hvor risikoen for å bli tatt av en sulten fiende er minst.

Figuren til høyre illustrerer hvordan fuglene fordeler seg i et furutre under gunstige forhold; stille og mildt vær. De fleste gamle (grønt) og unge meiser (rødt) holder til i øvre halvdel av treet.

Straks det blir kaldt og energibehovet øker, må fuglene bruke mer tid til å finne nok mat. Da samles de i tette flokker for å minske sjansen for å bli tatt av en predator og øker tida til matsøk.

Men nå er situasjonen endret for de unge: de tvinges av de dominante eldre til å holde seg i nedre halvdel av trærne. Dominantene forbeholder seg retten til å lete etter mat i den minst farefulle del av treet.

Snø eller vind

Når greinene er snøtunge, velger både gamle og unge å oppholde seg der det er lettest å finne mat; i nedre del av trærne. Siden flokken som oftest er samlet, blir de unge ofte forstyrret av de dominante fuglene.

For å unngå avkjøling i sterk vind, holder flesteparten av meisene til på lesiden av trærne.

De velger også steder der vinden er minst gjennomtrengende: i nedre halvdel. Siden flokken som oftest er samlet, tvinges de unge til å unngå de dominante gamle i tillegg til å holde utkikk etter fiender. Tida til leting etter mat reduseres.

Ungfugler mest utsatt

Ungfugler er mer stresset og klart mer vaktsomme enn gamle, spesielt i kaldt vær når de er tett sammen med gamle og måtte holde utkikk etter både predatorer og de dominante eldre.

Det resulterer i at unge granmeiser bruker bare rundt 60 prosent av tida til matsøk, mens de gamle bruker 85 prosent.

For å nå den kritiske fettmengden som er nødvendig for å overleve natta, må dagen utnyttes maksimalt.

Ved gjentatte forstyrrelser på grunn av vekslende værforhold og livsfarlige predatorer, bli det mindre tid til å bygge opp fettreservene som trengs til å møte en fastetid på opptil 18–19 timer.

Mye av årsaken til at unge granmeiser har høyere vinterdødelighet enn dominante gamle skyldes at de får mindre tid til å finne mat. Ikke uventet er det funnet rester av flere unge enn gamle granmeiser i oppgulpboller fra spurvugle og haukugle.

Selv om de unge mister verdifull tid til matsøk når de er sammen eldre artsfrender, er ikke selskapet bare negativt. Unge vinner på gamles kjennskap til området, og dessuten er det viktig å være flere til å alarmere mot predatorer.

Alt ettersom betingelsene skifter – meteorologiske så vel som sosiale – må hver fugl nøye justere sin taktikk for å øke sin sjanse til å klare ett døgn til, en uke til, en måned til – til våren kommer og det begynner å spire.

Hva er forskjellen mellom en voksen som sitter og ser på sport, for eksempel 10 000 meter på skøyter eller en 12-åring som spiller et dataspill, for eksempel Minecraft?

Det den voksne gjør er i bunn og grunn fullstendig nytteløst, mens gameren – altså 12 åringen – faktisk utvikler sine evner.

Hva er forskjellen mellom en voksen mann som sitter og ser på 10 000 meter på skøyter og en 12-åring som sitter og ser på enn video lagt ut på YouTube der noen spiller et spill?

Fortsatt vinner 12-åringen. Mannen kan muligens briljere i en pubquiz, og vinne en øl eller et brettspill fordi han husker tiden til Sten Stensen i OL i 1976 i Insbruck. Gutten kan, ved å se videoen, lære hva han skal gjøre for å komme videre til neste nivå. Videre kan han bruke sine opplærte ferdigheter til å bli en racer innefor informasjonsteknologi.

Tankerekka kommer etter at jeg i dag har deltatt på en konferanse i forbindelse med den 25. Tromsø internasjonale filmfestival (TIFF). Etter hvert har seminaret “Film 2.0 Content is King!” blitt nærmest et must for folk som driver med film, medier, kreative bransjer og tekonologi. Det er TIFF og Innovasjon Norge som sammen trekker svært interessante og ofte overraskende foredragsholdere til byen.

Er du voksen og leser bloggene på forskning.no eller har nøye opptelling med hvor mange historiske “feil” det er på “Kampen om tungtvannet” er sjansene små for at at du i det hele tatt har hørt om “Prebz og Dennis”. Tirsdag skapte de to unge mennene popstjernehysteri i ishavsbyen. Hylende unger nærmest stormet lokalene da Preben Fjell og Dennis Vareide stilte opp for å gi autografer og bli tatt bilder av.

Jeg er så gammel at jeg ikke helt forstår det, og det er bra. Men innenfor det som heter “Lets Play-segmentet” har de to fra gutterommet utviklet en millionbutikk, basert på opptak av at de spiller et datspill og kommenterer hva de gjør. Opptakene har eventyrlige seertall på verdens nest største sosiale mediekanal. Etterhvert er konseptet utviklet til å inneholde eleville og teite videosnutter der seerne bestemmer hva de skal finne på: for eksempel dusje en tredjeperson med cola og helle mel over ham etterpå. Ja, det er faktisk morsomt, så lenge du tillater deg å være en smule banslig. I dag har Prebz og Dennis rundt 100.000 abonnenter på YouTube, og vet du hvem som hadde laga den mest sette videoen i verden før “The Fox”? Det var Dennis Vareide, han laget en offisiell trailer for dataspillet Minecraft.

Saken er at disse to har forstått hvor verden går. Vi kan si oss uenige om innhold, at det er tull, men vi slipper ikke unna med at de utnytter de nye mediumene til fulle.

På samme konferanse deltok også Tina Skov Gretlund og Lene Heiselberg som er medieforskere i Danmarks Radio (DR). De fortalte om forskning gjort på “Digital Tweens” – unger mellom 7 og 12 år i et utvalg nordiske land.

YouTube er det suverent største mediumet i denne gruppa, og over 40 prosent går dit for å tilegne seg underholdning og kunnskap. Tradisjonelt fjernsyn? Glem det. Over halvparten av kidsa har tilgang til brett (tablets) og smart-telefoner og de gir blaffen i seertider, de ser når de vil.

Heldigvis har vi et NRK her i Norge, som har skapt NRK-Super. Kanalen demmer godt opp og får unge til fortsatt i ganske stor grad velge bra innhold.

En av hemmelighetene med de sosiale mediene som YouTube, og spill er at seeren, eller konsumenten om du vil, får et helt annet forhold til avsender. De kan kommunisere med dem, og de kan relatere seg til dem.

Det er lenge siden skolefjernsyn, heldigvis. Folk har ikke slutte å lese, langt i fra, Men de som er unger nå har en helt annen inngang til medier og konsum enn de som i dag har passert 30 år.

Det er noe å tenke på neste gang du setter deg ned for å forfatte en kronikk eller forberede en “morsom” powerpointpresentasjon for å nå nye grupper. Det kan hende du blir sett rart på av kollegene, men lykkes du med videoen kan også du bli en YouTube-stjerne.       

PS! Sten Stensen gikk i tredje par i Insbruk i 1976, på 14.53.30. Han måtte nøye seg med OL-sølv, slått av Piet Klein, men han beholdt verdensrekorden (14.50.31, satt på Medeo i januar samme år).