Like etter at universet ble til i The Big Bang for cirka 13,8 milliarder år siden utvidet universet seg ekstremt raskt. Denne perioden kalles for den kosmiske inflasjonen og ga fra seg gravitasjonsbølger, forstyrrelser i romtiden.

Er teorien om den kosmiske inflasjonsperioden riktig, skal gravitasjonsbølgene fra den synes som polarisasjonsmønster i den kosmiske bakgrunnen av mikrobølgestråling (Cosmic Microwave Background).

Denne mikrobølgebakgrunnen er restene etter det aller første lyset som ble til, da universet bare var rundt 380 000 år gammelt.

I mars 2014 meldte forskerne som jobber med BICEP2-teleskopet at de hadde funnet spor av bølgene fra romtidens morgen.

Kunngjøringen fikk enorm oppmerksomhet og siden da har forskerne prøvd å bekrefte funnet ved hjelp av andre metoder.

Bare støy fra Melkeveien?

Den kosmiske bakgrunnen av mikrobølgestråling har to typer polarisasjonsmønstre. Det ene skaper sirkulære former og kalles for E-modus. Den andre typen er spiralformet og heter B-modus.

I observasjonene gjort med BICEP2 fra 2010 til 2012 og i innledende data fra Keck-teleskopet ble B-modus-polarisasjonsmønster funnet i data som dekket en del av himmelen på størrelse med fullmånen.

Men i Melkeveien finnes det gass og støv som skinner med en frekvens nær den kosmiske mikrobølgebakgrunnens og som skaper polarisasjonsmønstre. Denne forgrunnsstrålingen må fjernes fra observasjonene av det eldgamle kosmiske lyset.

- Da vi så B-modus-polarisasjonssignalet i dataene våre, brukte vi modellene som fantes over lys fra intergalaktisk støv, disse indikerte at i området av himmelen som vi brukte var polarisasjonssignalet fra støv lavere enn signalet som vi fant, sier John Kovac ved Harvard University i USA, en av lederne for forskerne på BICEP2.

Romteleskopet Planck har svaret

Siden både BICEP2 og Keck samlet data fra bare en mikrobølgefrekvens, var det vanskelig å skille forgrunnen av lys fra Melkeveien fra den kosmiske bakgrunnen av mikrobølgestråling.

ESAs romteleskop Planck, derimot, scannet hele mikrobølgehimmelen på ni ulike frekvenser. Syv av disse frekvensene dekket også polarisasjon.

I september 2014 viste dataene fra Planck at forgrunnsstrålingen fra Melkeveien er betydelig over hele himmelen. Til og med i de områdene som har minst forgrunnsstråling er polarisasjonssignalet like sterkt som det BICEP2-forskerne fant.

Dermed slo forskerne som jobbet med Planck og BICEP2 seg sammen for å undersøke dataene grundig. Samtidig ble Keck-teleskopets observasjoner fra 2012 og 2013 også tilgjengelig.

Det kosmiske nettet bøyer lys med gravitasjon

Planck/BICEP2/Keck- samarbeidet har nå vist at deteksjonen av polarisasjonssignaler som BICEP2 gjorde ikke er robust når forgrunnsstrålingen fra Melkeveien fjernes fra dataene.

- Dermed har vi dessverre ikke kunnet bekrefte at polarisasjonssignalet som ble funnet stammer fra den kosmiske inflasjonsperioden, sier Jean-Loup Puget ved Institut d’Astrophysique Spatiale i Orsay i Frankrike. Han leder forskningen med HFI-instrumentet på romteleskopet Planck.

Likevel ble en annen kilde til B-modus-polarisasjon av lys fra det tidlige universet funnet. Dette er ikke et signal fra inflasjonsperioden, men det enorme kosmiske nettet som ble dannet senere.

Strukturene i det kosmiske nettet er så massive at de bøyer stråling ved hjelp av gravitasjonen sin på samme måte som en linse bøyer synlig lys (gravitasjonslinseeffekt).

Dette polarisasjonssignalet er det sterkeste som har blitt oppdaget i mikrobølgebakgrunnen til nå.

Signalene fra romtidens første bølger vil være svake

Plank/BICEP2/Keck-samarbeidet viser også at gravitasjonsbølgene fra inflasjonsperioden bare kan gi et polarisasjonssignal halvparten så sterkt som det som ble funnet med BICEP2.

- Den øvre grensen for signaler som kan skyldes gravitasjonsbølger stemmer godt overens med den øvre grensen funnet av Planck, sier Brendan Crill ved NASAs Jet Propulsion Laboratory i USA. Han er blant forskerne som jobber både med Planck og BICEP2.

Dermed kan dønningene etter bølgene fra romtidens morgen fortsatt finnes i dataene fra Planck og jakten på dem er allerede godt i gang.

Også et av ESA store fremtidige romprosjekter skal undersøke gravitasjonsbølger.

“A Joint Analysis of BICEP2/Keck Array and Planck Data” av BICEP2/Keck og Planck-samarbeidet har blitt sendt til forskningsjournalen Physical Review Letters. Hele manuskriptet kan lastes ned i PDF-format her.

Gjennom seks episodar av «Kampen om tungtvannet» har vi sett at dei allierte under andre verdskrigen sette inn betydelege ressursar for å sabotere tysk tilgang til tungtvatn frå Rjukan.

Men det er ikkje desse heltemodige aksjonane vi kan takke for at Nazi-Tyskland aldri utvikla atombomba.

Ikkje viktig bidrag

– Nei, sabotasjen gav ikkje noko viktig bidrag for å bremse det tyske atombombeprosjektet, seier historikar Mark Walker til NRK.

Walker er professor ved Union College i New York i USA, og er rekna for å vere den leiande autoriteten på Nazi-Tysklands atomvåpenprosjekt. Han har blant anna gitt ut boka «Nazi Science: Myth, Truth, And The German Atomic Bomb».

– Sabotasjen inne i fabrikken til Norsk Hydro, etterfølgande alliert bombing av fabrikken, og til sist seinkinga av ferja med tungtvatn på veg til Tyskland var utan tvil sett på som heilt nødvendig av menneska som utførte operasjonane. Men alt på denne tida var det for seint for Tyskland å klare å utvikle atomvåpen før krigen var slutt, seier Walker.

Han fortel at tyske forskarar hadde nok tungtvatn til å utføre dei eksperimenta dei kunne gjere.

Ammunisjon

– Det som kanskje er mest slåande, og lite kjent i Noreg, er kven som sette ein stoppar for tungtvassproduksjonen ved Norsk Hydro, og kvifor, seier Walker.

Forskinga hans tyder på at det var nitratproduksjonen som var førsteprioritet hos tyskarane av produksjonen hos Norsk Hydro på Rjukan. Tyskarane trong nitrat til ammunisjon. Derfor var det tyskarane sjølv som demonterte tungtvassutstyret og skipa det til Tyskland, for å unngå nye bombeangrep på fabrikken, noko som ville true forsyninga av nitrat.

– Og nett det var det som skjedde. Etter at tungtvassproduksjonen var stoppa, vart ikkje fabrikken bomba meir. Dermed kunne Norsk Hydro halde fram med å produsere ammunisjon og dermed støtte den tyske krigsinnsatsen, seier Walker.

Les også: Derfor trong tyskarane tungtvatn

Les også: Kunne dagens ungdom gjennomført tungtvannsaksjonen?

– Ikkje opp til Heisenberg

Det har ofte også blitt hevda at leiaren for det tyske atomvåpenprogrammet, Werner Heisenberg, indirekte saboterte utviklinga av eit slikt masseøydeleggingsvåpen.

– Heisenberg hevda til dels at det var hans forteneste at Tyskland ikkje bygde atomvåpen, men sanninga var at det var ikkje berre opp til han, seier vitskapshistorikar og fysikar Roland Wittje. Han har doktorgrad frå NTNU, men arbeider no ved Universitetet i Regensburg i Tyskland.

Wittje fortel at vitskapshistorikarar i dag hovudsakleg er einige om at hovudgrunnen var at militærapparatet i Nazi-Tyskland rett og slett ikkje satsa på atomvåpen.

– Både Manhattan-prosjektet og det tyske prosjektet var mykje større enn dei få vitskapsfolka som arbeidde på prosjekta, argumenterer Wittje.

– Det du måtte ha var eit militærapparat som var interessert i dette, og det fekk dei til i USA, fortel Wittje.

Satsa heller på rakettar og fly

Nazi-Tyskland sette i staden inn ressursar på å utvikle rakettar og fly. Det satsa dei til gjengjeld enormt på.

Rakettprosjektet til nazistane skal ha vore samanliknbart med Manhattan-prosjektet når det gjaldt ressursar.

– Realiteten var at nazistane var opptatt av teknologi. Dei var ikkje interessert i moderne fysikk eller naturvitskap, seier Wittje.

Forholdet mellom nasjonalsosialisme og teoretisk fysikk var komplisert. Men ein medverkande årsak til at moderne fysikk ikkje slo an hos nazistane var at mange av dei største teoretiske fysikarane i Tyskland var jødar, med Albert Einstein i spissen.

Kjernefysikken var også knytt til kvantemekanikken, som den antisemittiske tyske fysikken, «Deutsche Physik», retta seg imot.

Hadde forsprang

Historia kunne tatt ein heilt annan veg. For det var tyske forskarar som var aller først ut med oppdaginga som ligg til grunn for atombomba.

Den tyske kjernekjemikaren Otto Hahn oppdaga på tampen av året 1938 at når han bombarte uranatom med nøytron førte det til danning av grunnstoffet barium, som har om lag halvparten av massen av uran.

Dette var eit uventa resultat som var uforklarleg med dei teoriane ein hadde tilgjengeleg.

Lise Meitner, mangeårig kollega av Hahn, utarbeidde deretter teorien som forklarte resultata hans. I februar 1939 kom ein Nature-artikkel der Meitner og nevøen hennar, Otto Frisch, skildra ein ny type kjernereaksjonen som dei kalla fisjon.

Namnet fisjon tok dei etter prosessen når ein bakterie snevrast inn på midten og deler seg i to. Dei såg for seg at det bombarderte uranatomet kunne dele seg på ein liknande måte – som ein drope vatn som blir til to.

Uavhengig av kvarandre kom deretter fysikarar i Frankrike og USA snart fram til at eit tilstrekkeleg tal på nøytron vart frigitt under spaltinga til at ein kjedereaksjon kunne vere mogleg. Dette vart først offentleg då den franske gruppa med Frederic Joliot-Curie i spissen publiserte resultata sine.

Prinsippet for atombomba var dermed servert.

Så kom krigen, og verdas fysikarar blei delt i to.

– Verda hadde uflaks

– Verda hadde uflaks. Vi var uheldige når det kom til timing for oppdaginga av fisjon, seier Gaute Einevoll. Han er professor ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) og Universitetet i Oslo.

Einvoll var konsulent på teaterstykket København då det vart sett opp i Noreg i 2002. Stykket dreier seg om det berømte møtet mellom fysikarane Niels Bohr og Werner Heisenberg i 1941, og kva som vart sagt eller ikkje sagt, mellom dei to tidlegare forskarkollegaene.

– Viss fisjon hadde blitt oppdaga berre nokre år tidlegare, kunne ein kanskje fått til ei slags ikkje-forskingspakt. Men akkurat i mars 1939 var ikkje dette så lett å få til, seier Einevoll.

– Alle kjernefysikarar forstod det store potensialet, og innsåg at det ikkje var mogleg å vinne ein krig mot eit land som hadde atomvåpen.

Historikaren Mark Walker deler ikkje det optimistiske synet til fysikaren Gaute Einevoll på etikk hos fysikarar.

– Vi historikarar er motvillige til å spekulere i kva som kunne ha skjedd. Men eg er ganske sikker på at dersom fisjon var oppdaga tidlegare, så er det siste som ville skjedd at verdas fysikarar vart einige seg imellom om å ikkje utvikle kjernefysiske våpen, seier han.

Det ville i tilfelle gå på tvers av alle tidlegare erfaringar frå menneskets historie, argumenterer han.

Amerikansk kampanje

Mens Tyskland hadde eit forsprang i oppdaginga av fisjon, hadde amerikanarane meir erfaring med eksperimentell og industriell forsking. Spesielt viktig var det at dei hadde erfaring med eksperimentell kjernefysisk forsking.

I USA var det ein kampanje blant fysikarar for å hemmeleghalde nye forskingsresultat om fisjon og kjedereaksjonar, for å hindre Hitler-Tyskland i å få kunnskapen. I spissen av kampanjen stod den ungarske fysikaren Leó Szilárd, som hadde flykta frå Europa til USA.

Szilárd fekk blant anna hjelp av Albert Einstein til å forfatte eit brev til USAs president Franklin D. Roosevelt for å gjere han merksam på moglegheita av å lage atomvåpen.

Ifølgje boka «Som tusen soler» av Robert Jungk, skal Roosevelt ha blitt overbevist om kor viktig dette var då fysikarane fortalde han følgjande historie:

Under Napoleonskrigen kom ein ung oppfinnar til den franske keisaren og tilbaud seg å bygge ei flåte av dampskip, slik at Napoleon kunne dampe over til England utan å vere avhengig av lunefullt vêr. Keisaren syntest ideen om skip utan segl høyrdest så urimeleg ut at han sende oppfinnaren bort.

Om denne forteljinga var avgjerande eller ei, så gav i alle fall Roosevelt etter kvart klarsignal til Manhattan-prosjektet, som kom til å omfatte 130 000 tilsette.

Parallelt med det amerikanske bombeprosjektet, gjorde dei allierte også alt dei kunne for å spionere på, og legge hindringar i vegen for, atomvåpenprogrammet til tyskarane.

Uroa til det siste

Sett i ettertid kan det verke rart at amerikanarane og britane også mot slutten av krigen var så redde for at tyskarane skulle utvikle atomvåpen, når det kan verke innlysande at Tyskland ikkje hadde ressursar til å komme i mål.

– Realiteten var at britane og amerikanarane ikkje kunne vere sikre, fortel vitskapshistorikar Roland Wittje.

Han minner om at også i dag kan det vere svært vanskeleg å få detaljerte opplysingar om kva som går føre seg i andre land, noko blant anna avsløringane av dei påståtte atomvåpena i Irak er eit døme på. Desse våpena var det seinare ingen som klarte å finne igjen.

Wittje synest det er merkelegare at tyskarane ikkje hadde peiling på kva amerikanarane dreiv med. Tyskarane visste at det var eit kjempeprosjekt å bygge ei bombe, men dei hadde likevel ingen mistanke om kva som skjedde i USA.

– Det verker reelt at tyskarane vart fullstendig overraska, seier Wittje.

Medan Werner Heisenberg og dei andre tyske kjernefysikarane arbeidde med ein atomreaktor, nådde fysikarane over Atlanteren målet sitt om ei atombombe i 1945.

Sjølv om den same Leó Szilárd då angra seg, og forsøkte å hindre bruken av bomba, var det ingen veg tilbake.

Gjennom seks episodar av «Kampen om tungtvannet» har vi sett at dei allierte under andre verdskrigen sette inn betydelege ressursar for å sabotere tysk tilgang til tungtvatn frå Rjukan.

Men det er ikkje desse heltemodige aksjonane vi kan takke for at Nazi-Tyskland aldri utvikla atombomba.

Ikkje viktig bidrag

– Nei, sabotasjen gav ikkje noko viktig bidrag for å bremse det tyske atombombeprosjektet, seier historikar Mark Walker til NRK.

Walker er professor ved Union College i New York i USA, og er rekna for å vere den leiande autoriteten på Nazi-Tysklands atomvåpenprosjekt. Han har blant anna gitt ut boka «Nazi Science: Myth, Truth, And The German Atomic Bomb».

– Sabotasjen inne i fabrikken til Norsk Hydro, etterfølgande alliert bombing av fabrikken, og til sist seinkinga av ferja med tungtvatn på veg til Tyskland var utan tvil sett på som heilt nødvendig av menneska som utførte operasjonane. Men alt på denne tida var det for seint for Tyskland å klare å utvikle atomvåpen før krigen var slutt, seier Walker.

Han fortel at tyske forskarar hadde nok tungtvatn til å utføre dei eksperimenta dei kunne gjere.

Ammunisjon

– Det som kanskje er mest slåande, og lite kjent i Noreg, er kven som sette ein stoppar for tungtvassproduksjonen ved Norsk Hydro, og kvifor, seier Walker.

Forskinga hans tyder på at det var nitratproduksjonen som var førsteprioritet hos tyskarane av produksjonen hos Norsk Hydro på Rjukan. Tyskarane trong nitrat til ammunisjon. Derfor var det tyskarane sjølv som demonterte tungtvassutstyret og skipa det til Tyskland, for å unngå nye bombeangrep på fabrikken, noko som ville true forsyninga av nitrat.

– Og nett det var det som skjedde. Etter at tungtvassproduksjonen var stoppa, vart ikkje fabrikken bomba meir. Dermed kunne Norsk Hydro halde fram med å produsere ammunisjon og dermed støtte den tyske krigsinnsatsen, seier Walker.

Les også: Derfor trong tyskarane tungtvatn

Les også: Kunne dagens ungdom gjennomført tungtvannsaksjonen?

– Ikkje opp til Heisenberg

Det har ofte også blitt hevda at leiaren for det tyske atomvåpenprogrammet, Werner Heisenberg, indirekte saboterte utviklinga av eit slikt masseøydeleggingsvåpen.

– Heisenberg hevda til dels at det var hans forteneste at Tyskland ikkje bygde atomvåpen, men sanninga var at det var ikkje berre opp til han, seier vitskapshistorikar og fysikar Roland Wittje. Han har doktorgrad frå NTNU, men arbeider no ved Universitetet i Regensburg i Tyskland.

Wittje fortel at vitskapshistorikarar i dag hovudsakleg er einige om at hovudgrunnen var at militærapparatet i Nazi-Tyskland rett og slett ikkje satsa på atomvåpen.

– Både Manhattan-prosjektet og det tyske prosjektet var mykje større enn dei få vitskapsfolka som arbeidde på prosjekta, argumenterer Wittje.

– Det du måtte ha var eit militærapparat som var interessert i dette, og det fekk dei til i USA, fortel Wittje.

Satsa heller på rakettar og fly

Nazi-Tyskland sette i staden inn ressursar på å utvikle rakettar og fly. Det satsa dei til gjengjeld enormt på.

Rakettprosjektet til nazistane skal ha vore samanliknbart med Manhattan-prosjektet når det gjaldt ressursar.

– Realiteten var at nazistane var opptatt av teknologi. Dei var ikkje interessert i moderne fysikk eller naturvitskap, seier Wittje.

Forholdet mellom nasjonalsosialisme og teoretisk fysikk var komplisert. Men ein medverkande årsak til at moderne fysikk ikkje slo an hos nazistane var at mange av dei største teoretiske fysikarane i Tyskland var jødar, med Albert Einstein i spissen.

Kjernefysikken var også knytt til kvantemekanikken, som den antisemittiske tyske fysikken, «Deutsche Physik», retta seg imot.

Hadde forsprang

Historia kunne tatt ein heilt annan veg. For det var tyske forskarar som var aller først ut med oppdaginga som ligg til grunn for atombomba.

Den tyske kjernekjemikaren Otto Hahn oppdaga på tampen av året 1938 at når han bombarte uranatom med nøytron førte det til danning av grunnstoffet barium, som har om lag halvparten av massen av uran.

Dette var eit uventa resultat som var uforklarleg med dei teoriane ein hadde tilgjengeleg.

Lise Meitner, mangeårig kollega av Hahn, utarbeidde deretter teorien som forklarte resultata hans. I februar 1939 kom ein Nature-artikkel der Meitner og nevøen hennar, Otto Frisch, skildra ein ny type kjernereaksjonen som dei kalla fisjon.

Namnet fisjon tok dei etter prosessen når ein bakterie snevrast inn på midten og deler seg i to. Dei såg for seg at det bombarderte uranatomet kunne dele seg på ein liknande måte – som ein drope vatn som blir til to.

Uavhengig av kvarandre kom deretter fysikarar i Frankrike og USA snart fram til at eit tilstrekkeleg tal på nøytron vart frigitt under spaltinga til at ein kjedereaksjon kunne vere mogleg. Dette vart først offentleg då den franske gruppa med Frederic Joliot-Curie i spissen publiserte resultata sine.

Prinsippet for atombomba var dermed servert.

Så kom krigen, og verdas fysikarar blei delt i to.

– Verda hadde uflaks

– Verda hadde uflaks. Vi var uheldige når det kom til timing for oppdaginga av fisjon, seier Gaute Einevoll. Han er professor ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) og Universitetet i Oslo.

Einvoll var konsulent på teaterstykket København då det vart sett opp i Noreg i 2002. Stykket dreier seg om det berømte møtet mellom fysikarane Niels Bohr og Werner Heisenberg i 1941, og kva som vart sagt eller ikkje sagt, mellom dei to tidlegare forskarkollegaene.

– Viss fisjon hadde blitt oppdaga berre nokre år tidlegare, kunne ein kanskje fått til ei slags ikkje-forskingspakt. Men akkurat i mars 1939 var ikkje dette så lett å få til, seier Einevoll.

– Alle kjernefysikarar forstod det store potensialet, og innsåg at det ikkje var mogleg å vinne ein krig mot eit land som hadde atomvåpen.

Historikaren Mark Walker deler ikkje det optimistiske synet til fysikaren Gaute Einevoll på etikk hos fysikarar.

– Vi historikarar er motvillige til å spekulere i kva som kunne ha skjedd. Men eg er ganske sikker på at dersom fisjon var oppdaga tidlegare, så er det siste som ville skjedd at verdas fysikarar vart einige seg imellom om å ikkje utvikle kjernefysiske våpen, seier han.

Det ville i tilfelle gå på tvers av alle tidlegare erfaringar frå menneskets historie, argumenterer han.

Amerikansk kampanje

Mens Tyskland hadde eit forsprang i oppdaginga av fisjon, hadde amerikanarane meir erfaring med eksperimentell og industriell forsking. Spesielt viktig var det at dei hadde erfaring med eksperimentell kjernefysisk forsking.

I USA var det ein kampanje blant fysikarar for å hemmeleghalde nye forskingsresultat om fisjon og kjedereaksjonar, for å hindre Hitler-Tyskland i å få kunnskapen. I spissen av kampanjen stod den ungarske fysikaren Leó Szilárd, som hadde flykta frå Europa til USA.

Szilárd fekk blant anna hjelp av Albert Einstein til å forfatte eit brev til USAs president Franklin D. Roosevelt for å gjere han merksam på moglegheita av å lage atomvåpen.

Ifølgje boka «Som tusen soler» av Robert Jungk, skal Roosevelt ha blitt overbevist om kor viktig dette var då fysikarane fortalde han følgjande historie:

Under Napoleonskrigen kom ein ung oppfinnar til den franske keisaren og tilbaud seg å bygge ei flåte av dampskip, slik at Napoleon kunne dampe over til England utan å vere avhengig av lunefullt vêr. Keisaren syntest ideen om skip utan segl høyrdest så urimeleg ut at han sende oppfinnaren bort.

Om denne forteljinga var avgjerande eller ei, så gav i alle fall Roosevelt etter kvart klarsignal til Manhattan-prosjektet, som kom til å omfatte 130 000 tilsette.

Parallelt med det amerikanske bombeprosjektet, gjorde dei allierte også alt dei kunne for å spionere på, og legge hindringar i vegen for, atomvåpenprogrammet til tyskarane.

Uroa til det siste

Sett i ettertid kan det verke rart at amerikanarane og britane også mot slutten av krigen var så redde for at tyskarane skulle utvikle atomvåpen, når det kan verke innlysande at Tyskland ikkje hadde ressursar til å komme i mål.

– Realiteten var at britane og amerikanarane ikkje kunne vere sikre, fortel vitskapshistorikar Roland Wittje.

Han minner om at også i dag kan det vere svært vanskeleg å få detaljerte opplysingar om kva som går føre seg i andre land, noko blant anna avsløringane av dei påståtte atomvåpena i Irak er eit døme på. Desse våpena var det seinare ingen som klarte å finne igjen.

Wittje synest det er merkelegare at tyskarane ikkje hadde peiling på kva amerikanarane dreiv med. Tyskarane visste at det var eit kjempeprosjekt å bygge ei bombe, men dei hadde likevel ingen mistanke om kva som skjedde i USA.

– Det verker reelt at tyskarane vart fullstendig overraska, seier Wittje.

Medan Werner Heisenberg og dei andre tyske kjernefysikarane arbeidde med ein atomreaktor, nådde fysikarane over Atlanteren målet sitt om ei atombombe i 1945.

Sjølv om den same Leó Szilárd då angra seg, og forsøkte å hindre bruken av bomba, var det ingen veg tilbake.

I en tid med stor interesse for, og politisk støtte til «fysisk aktivitet, mat og helse» er faglige begrunnelser som setter elevens erfaring og læring i sentrum svært vesentlige.

Av Jorunn Spord Borgen og Gunn Engelsrud

Ved Seksjon for Kroppsøving og pedagogikk har det vært arbeidet intenst med å besvare et oppdrag fra Ludvigsen-utvalget[1]. Mandatet for utvalget er å vurdere de gjennomgående fagene i grunnopplæringen opp mot krav til kompetanse i et fremtidig samfunns- og arbeidsliv. Kroppsøving er det eneste gjennomgående praktiske og estetiske faget i grunnskolen og videregående skole, og vurderes derfor sammen med alle fag i grunnskolen, og norsk, matematikk, naturfag, engelsk og samfunnsfag i videregående skole. Dette er bakgrunnen for at utvalget har bedt om begrunnelser for kroppsøvingsfaget 30 år fram i tid, tydeliggjøring av byggesteiner i faget, samt hvordan dybdelæring kan foregå. I innspillet legger NIH vekt på at dagens læreplan er et godt utgangspunkt for dybdelæring i faget. Vi vil her gå nærmere inn på noen av våre sentrale poenger i innspillet til Ludvigsen-utvalget; de sentrale begrunnelsene for fagets relevans i skolen 30 år fram i tid.

Dagens læreplan i kroppsøving og spørsmålet om dybdelæring

I Læreplanen Kunnskapsløftet er sentrale deler av kroppsøvingsfaget omtalt som bevegelseskultur i form av lek, idrett, dans og friluftsliv, og medvirkende til felles dannelse og identitetsskaping. Opplæringen skal ta vare på og utvikle tradisjonelle og nye bevegelsesaktiviteter og stimulere til eksperimentering og kreativ utfoldelse. Vi mener at dagens læreplan er aktuell og relevant for fremtidens skole og elevers læring, og særlig vil vi framheve betydningen av faget som gjennomgående praktisk og estetisk fag i skolen.

Dybdelæring er noe utvalget ønsker mer av i fremtidens skole. I følge dagens læreplan skal elevene gjennom kroppsøvingsfaget i 13 år arbeide med bevegelseskultur, der progresjon og kontinuitet gir et godt grunnlag for dybdelæring. Nettopp bredden i kroppsøvingsfagets innhold øker muligheten for at flest mulig skal kunne bli kjent med, sette pris på, og ønske å være i bevegelse og fysisk aktivitet. I en tid hvor stillesitting, overvekt, stress, kroppspress, utseendefokus og utmattelse ser ut til å øke, representerer faget et alternativt erfarings- og refleksjonsrom der barn og unge møter en inkluderende kropps- og bevegelseskultur. I dagens læreplan finner vi dette i kompetansemålet om at «elevene skal kunne anerkjenne kroppslige forutsetninger og forskjeller mellom seg selv og andre.» For å realisere dette kreves imidlertid at det tilbys et godt læringsmiljø for alle, der ulikheter og spennvidde i elevgruppen representerer en ressurs for læring og refleksjon, noe kroppsøvingsfagets bevegelseskontekster kan være spesielt velegnet for (Esser-Noetelich, 2011). Dette er en av kroppsøvingsfagets viktigste anliggender og utfordringer.

Manglende realisering og behovet for tydeliggjøring av faget

I sin første delrapport (NOU:7/2014) påpeker Ludvigsen-utvalget at det i realisering av dagens læreplaner i skolen kan være utfordrende å ivareta dybdelæring og god progresjon i elevenes læring og utvikling. Realiseringen av læreplanen i kroppsøving i skolen har vist seg å være en utfordring. Det å støtte seg på modeller fra idrettspraksis kan være lett å ty til utfra de rammer faget har i dag (Jacobsen et. al 2001), for eksempel når det gjelder lærerens kompetanse og undervisningspraksis, samt antall timer i faget. Både internasjonal (f.eks. Kirk, 2010) og nordisk (Annerstedt, 2008) forskning viser at kroppsøving ofte blir praktisert på en slik måte at det å holde elevene aktive blir prioritert, fremfor å videreutvikle kroppslig dybdelæring og refleksjon. David Kirk (2010) hevder blant annet at praksis i faget kan karakteriseres som «physical education-as-sport-technique»: At faget består av innføring i grunnleggende teknikker i en lang rekke idretter (Mordal Moen, 2011).

Vi vil fremheve at realiseringen av fagets formål forutsetter en balanse mellom «gjøring» og refleksjon over læring i faget. Fysisk aktivitet i seg selv bidrar ikke til læring, jfr. intervensjoner der de gruppene slike tiltak helst vil nå får lavere mestringsfølelse og blir mindre fysisk aktive (Holden Bergh, 2013). En kvalifisert kroppsøvingslærer bør i fremtidens skole ha som sin fremste oppgave å fremme elevens kroppslige læring gjennom pedagogisk begrunnet undervisning, og ikke operere som tilrettelegger av fysisk aktivitet i skolehverdagen, ut fra et fremtidig effektmål på helse.

To begrunnelser for kroppsøving som skolefag

Kroppsøvingsfagets byggesteiner er kroppen og kroppslig læring. Et sentralt kjennetegn ved kompetansen elevene skal utvikle i kroppsøving er at kunnskapsobjektet og det lærende subjekt er vevet sammen (Connolly, 1995, 1997, Whitehead 2001, 2007). De kroppslige elementene i læringen (Illeris 2012: 24), er samtidig alltid vevet inn i sosiale og samfunnsmessige sammenhenger, som setter rammer for hva som kan læres, og hvordan (Illeris 2012: 36). Dette gir faget noen særegne muligheter for at elevene kan utvikle kunnskap om seg selv kroppslig i et individuelt, kulturelt og samfunnsmessig perspektiv, og ivareta læringens tre dimensjoner; innhold, drivkraft og samspill jfr. Illeris (2012:47). Dette innebærer pedagogiske og fagdidaktiske utfordringer. Ludvigsen-utvalgets arbeid med å tydeliggjøre faget vil kunne være et viktig bidrag her. Vi vil videre trekke frem to begrunnelser for Hvorfor kroppsøving skal være et skolefag 30 år fram i tid.

1: Bidra til at elever utvikler bevegelseskompetanse (individuell motorisk/fysisk kompetanse)

I internasjonal litteratur brukes begrepet physical literacy (Whitehead 2010) bl.a. i den hensikt å få fram mening, danning og erfaring som sentrale sider ved det å være i bevegelse. Dette er erfaringer som kan defineres som læringsutbytte relatert til ekspressive erfaringer og tilstander av kroppslig spenning og energi. Ved å inkludere slike sentrale sider i læringsutbyttebeskrivelsene gis elevene mulighet til å uttrykke sine bevegelsesressurser og tilstander, og få bekreftelse på dette som en kunnskapsform. Bevegelse blir, slik sett, en måte kunnskap kommer til uttrykk på. Kunnskapstypen produserer ikke et produkt, men opplevde tilstander av å være i bevegelse. For å få betydning som dybdelæring må elevens bevegelsesutforskning verdsettes og språksettes. Begreper som «kroppslig læring», «kinestetisk følsomhet», «estetiske erfaring» (ref, Sheets – Johnstone 1999) er her relevante.

Kroppsøvingsfaget er dermed et fag som sikrer barn og unge muligheter til å utvikle sin bevegelseskompetanse (motorisk/fysiske kompetanse) og bidrar til elevenes personlighetsutvikling, allmenndannelse og varige bevegelseslyst (Ommundsen 2013). Som ordet kroppsøving indikerer, er faget særlig egnet for øvelse, (Aggerholm 2014), at eleven lærer å øve seg, holde på med bevegelsesutforskning, øve seg på å kjenne det som skjer i kroppen når de øver; fenomener som er sentrale for å oppnå selvregulert læring, refleksjon, og metakognisjon. Når det gjelder emosjonell og sosial kompetanse, innbyr kroppsøvingsfaget til en særlig kontakt med egne følelser i samhandling med andre; sensitivitet og lydhørhet overfor andre, inkludere/ekskludere, tape/vinne, møte og kunne gi motstand, utfordre, støtte og hjelpe andre, samt ta ansvar for egne handlinger. Vi er opptatt av at kroppsøving som skolefag bidrar til å synliggjøre forskjeller i interesse og engasjement hos elevene, og at dette stimulerer elevene til å velge, finne ut hva de har lyst til å lære, oppmuntre til å lære av hverandre, reflektere over sine forutsetninger og engasjere dem i egenvurdering (Solhaug Næss 2012, Aarskog 2014). Dette er kompetanseformer som utvalget vektlegger.

2: Bidra til at elevers kreativitet og medskaping ivaretas og ruster elevene til å ta kritisk stilling til samfunnstrender; herunder mangfoldet av bevegelseskulturer, kroppspress, kroppsidealer.

I tråd med Ludvigsen-utvalgets brede kompetanse- og læringssyn foreslår vi at det legges tydeligere vekt på å inkludere eleven som kroppssubjekt i læring i faget. Det er et argument for å gjøre barn og unge i stand å vurdere ulike kroppsmodifiserende praksiser, som de trenger kunnskap om for å ivareta selvfølelse, identitet og helse. I kroppsøvingsfaget kan det arbeides med tema som kan reflekteres over som motvekt til en medieskapt kroppsforståelse hvor en muskuløs, mager, profesjonalisert, vinnende idrettsutøver ofte er i fokus. Media interesserer seg i stor grad for idrett i et elitistisk prestasjonsperspektiv, noe som virker sterkt for barn og unges identitetskonstruksjon. Det kommersielle feltet tilbyr barn og unge tilgang til ulike visuelle representasjoner og kroppslogikker, som kroppsøvingsfaget har som formål å problematisere (Hill & Azzarito, 2012).

Et vesentlig utgangpunkt for læring i faget blir dermed elevens egen kropp og bevegelseserfaringer, og ikke aktivitetene i seg selv. Dette bør gjøres tydeligere i fremtidens læreplan. I fremtidens kroppsøving er det derfor særlig sentralt å bygge på det store tverrvitenskapelige felt der begreper som emosjonell læring, kroppslig læring og kroppskognisjon inngår (Blackwell 2013).

Innspillene vi her har trukket fram er viktige bidrag inn i diskusjonen om fremtidens kroppsøvingsfag. I en tid med stor interesse for, og politisk støtte til «fysisk aktivitet, mat og helse» er faglige begrunnelser som setter elevens erfaring og læring i sentrum svært vesentlige.

Referanser

Aarskog, E. (2014). Jeg vil velge selv”: et kvalitativt aksjonsforskningsprosjekt med elevers valgmulighet i kroppsøving. Masteroppgave Norges idrettshøgskole.

Aggerholm, K. (2014). HUMAN PRACTISING – in Physical Education, Sport and Rehabilitation. Prosjektbeskrivelse NFR.

Annerstedt, C. (2008). Physical education in Scandinavia with a focus on Sweden: a comparative perspective. Physical Education and Sport Pedagogy, 13, 303-318.

Azzarito, L. (2012). Girls looking for a “second home”: bodies, difference, and places of inclusion in girls’ eyes. Physical Education and Sport Pedagogy, 1-25.

Blackwell, L. (2013) Immaterial Bodies. Affect, Embodiment, Mediation. Sage Publication, London, Thousand Oaks, New Delhi

Connolly, M. (1995). Phenomenology, Physical Education, and Special Populations. Human Studies, 18, 25-40.

Connolly, M. (1997). Physical education. In L.Embree (Ed.), Encyclopedia of phenomenology (pp. 535-537). Dordrecht, The Netherlands: Kluwer.

Esser-Noethlichs, M. (2011). Sensitivity towards Strangeness (STS): Development of a Concept-based Measuring Instrument in the Context of Intercultural Movement Education. Doktorgradsavhandling. Oslo: Norges idrettshøgskole.

Hill, J. & Azzarito, L. (2012). Researching valued bodies in PE: a visual inquiry with young people. Special Edition, Physical Education and Sport Pedagogy, 3, 263-276.

Holden Bergh, I. (2013). Targeting change in physical activity and screen time behaviours within the Health In Adolescents (HEIA) intervention study: A mediating framework approach. Oslo: Avhandling Norges idrettshøgskole.

Illeris, K. (2012). Læring. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Jacobsen, E. B., Moser, T., By, I. Å., Fjeld, J., Gundersen, K. T., Stokke, R. (2001). L97 og kroppsøvingsfaget – fra blå praktbok til grå hverdag? Lærerens erfaringer knyttet til den nye læreplanen i kroppsøving. Hovedrapport 1. Høgskolen i Vestfold.

Kirk, D. (2010). Physical education futures. London, UK: Routledge.

Moen, K. M. (2011). “Shaking or Stirring”? : A Case-study of Physical Education Teacher Education in Norway. Doktorgradsavhandling. Oslo: Norges idrettshøgskole.

Ommundsen, Y. (2013). Fysisk-motorisk ferdighet gjennom kroppsøving – et viktig bidrag til elevenes allmenndanning og læring i skolen. Norsk pedagogisk tidsskrift 2/2013, 155-166.

Sheets – Johnstone, M. (1999). The primacy of movement. Advances in consciousness research. Amsterdam; John Benjamin Publishing Company.

Solhaug Næss, H. (2012). Running with Dewey: an alternative running program in 2.year high school physical education. Masteroppgave Norges idrettshøgskole.

Whitehead, M. (2001). The concept of physical literacy. European Journal of Physical Education, 6, 127-138.

Whitehead, M. (2007). Physical Literacy: Philosophical Considerations in Relation to Developing a Sense of Self, Universality and Propositional Knowledge. Sport, Ethics and Philosophy, 1, 281-298.

Whitehead, M. (ed.) (2010). Physical Literacy: Throughout the Lifecourse. Routledge.

[1] NOU (2014): Elevenes læring i fremtidens skole. Et kunnskapsgrunnlag. Norges offentlige utredninger 2014:7, Kan hentes fra http://www.regjeringen.no/nb/dep/kd/dok/nouer/2014/NOU-2014-7.html?id=76…

Fedme er forbundet med en økt risiko for hjerte- og karsykdommer. Og et av målene med fedmebehandling er derfor å redusere denne risikoen. Så hva skjer i blodsystemet når fedmepasienter går ned i vekt?

Dette har Espen Gjevestad, Jøran Hjelmesæth og kollegaene deres ved Senter for sykelig overvekt i Helse Sør-Øst ved Sykehuset i Vestfold forsøkt å finne ut mer om.

De har fulgt 77 pasienter på intensiv livstilsbehandling og 82 fedmeopererte i over et år, og målt hvordan vektnedgang og endring i mat- og treningsvaner påvirket stivheten i hovedpulsåra ut fra hjertet.

- Stive hovedpulsårer gir betydelig økt risiko for hjerte- og karsykdommer, og de kan ses på som forstadier til slik sykdom, sier Gjevestad til forskning.no.

Effekten som forsvant

Gjevestad forteller at undersøkelser av livsstilspasientene rett etter de innledende sju ukene med intensiv trening og kursing viste svært lovende resultater: Blodårene til disse pasientene var merkbart mindre stive.

Dermed forventet forskerne at blodårene skulle bli mindre stive for både livsstilsgruppa og pasientene som gjennomgikk en fedmeoperasjon.

Men så skjedde det noe uventet.

Da forskerne undersøkte blodårene et år etterpå, var den positive effekten borte. Årene til livsstilsgruppa var like stive som de hadde vært før behandlinga.

Det var ikke bedre i gruppa som hadde gått igjennom en fedmeoperasjon. Til tross for dramatisk vektnedgang, var hovedpulsåra like stiv som i utgangspunktet.

Og selv om det var stor forskjell på nedgangen mellom de to gruppene – gjennomsnittlig 32 prosents reduksjon av vekta for de opererte mot 10 prosent i livsstilsgruppa – var det ingen forskjeller å spore i blodårene.

Effektene som forskerne hadde forventet å finne, uteble altså.

- Vi ble jo skuffa, men aller mest forbauset, sier Gjevestad.

Intensiv trening

Forskerne bak studien har flere tanker om hva som kan ligge bak den mystiske forsvinningen.

Det kan tenkes å ligge ulike forklaringer bak i de to gruppene, forklarer Gjevestad.

Han tror den gode effekten som livsstilsgruppa hadde i begynnelsen, kan skyldes mye fysisk aktivitet.

I de første sju ukene av behandlinga hadde deltagerne seks treningsøkter i uka, fordelt på tre dager. Aktivitetene var ledet av en instruktør, som kjørte både sirkeltrening, intervalltrening og vanntrening med høy intensitet.

Senere skulle pasientene fortsette å trimme på egen hånd, og mange av dem rapporterte mye aktivitet igjennom året. Men Gjevestad spekulerer på om intensiteten kan ha gått ned etter hvert.

- Kanskje må det mer intensitet til for å oppnå den positive effekten på blodårene. Kanskje er det ikke nok å gå på tur. 

Treg virkning

Gruppa som fikk operasjon, hadde ikke noe treningsopplegg. Til gjengjeld hadde deltagerne her en mye større nedgang i vekta. Forskerne hadde derfor forventet at de opererte skulle få den største reduksjonen i stivhet.

Når den likevel uteble, tror Gjevestad det kan skyldes at det tar lenger tid før vekttapet får en effekt på blodårene.

- Vi ønsker å følge pasientene i et år til, for å se etter langtidsendringer, sier han.

I tillegg kan andre faktorer spille inn. Mange av operasjonspasientene gikk for eksempel i utgangspunktet på medisiner mot høyt blodtrykk og diabetes. Slike medikamenter kan antageligvis også bidra til å redusere stivheten i blodårene.

Men etter hvert som deltagerne ble slankere, sluttet flere med medisinene. Dette kan ha motvirket en eventuell bedring i blodårene.

Endrer ikke det store bildet

Så hvilke konklusjoner kan vi trekke ut ifra disse resultatene?

John Roger Andersen ved Høgskulen i Sogn og Fjordane forsker også på fedme, men har ikke vært involvert i denne undersøkelsen. Han mener det er en solid studie, og synes forskernes refleksjoner rundt de overraskende funnene virker fornuftige. 

Andersen tror resultatene kan gi oss nyttig innsikt i mekanismene bak fedme og hjertesykdom. Men han mener de har mindre å si for helhetsvurderinga av fedmebehandling.

- Dette endrer ikke det store bildet, sier han.

- Spørsmålet er hvor viktig stivhet i hovedpulsåra er for sykdom og død. Det vet vi ikke helt. Men vi vet at fedmeoperasjoner reduserer dødeligheten.

En forskningsoppsummering fra 2014 konkluderte med at fedmeopererte hadde betydelig lavere risiko for slag og hjertesykdom, sammenlignet med pasienter som ikke hadde gjennomgått kirurgi.

Det finnes ikke tilsvarende dokumentasjon på effekten av livsstilsbehandling, kanskje fordi så få greier å opprettholde den nye livsstilen over tid. Men vi har mye dokumentasjon som viser at endringer i kosthold og fysisk aktivitet kan ha en svært gunstig effekt på hjertehelsa, forteller Andersen. 

- Så effekten av behandling er der, men kanskje skyldes den ikke helt de mekanismene vi trodde, sier Andersen.

Referanser:

E. Gjevestad, J. Hjelmesæth, R. Sandbu & N. Nordstrand, Effects of Intensive Lifestyle Intervention and Gastric Bypass on Aortic Stiffness: A 1-Year Nonrandomized Clinical Study, Obesity, vol 23, januar 2015. Artikkelen er en del av Espen Gjevestads PhD-avhandling. Han disputerer ved Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo, 10.april 2015.

C. S. Kwok m. fl., Bariatric surgery and its impact on cardiovascular disease and mortality: a systematic review and meta-analysis, International Journal of Cardiology, april 2014. Sammendrag.

Mange har en drøm om å starte eget firma. Men ny forskning kan tyde på at du kanskje bør velge både bransje og firmatype med omhu.

Personer som driver et enkeltpersonforetak har større risiko for å dø tidlig enn dem som driver et aksjeselskap. Den økte risikoen er mellom 8 og16 prosent  for å dø for tidlig.

Studien er gjort ved Universitetet i Stockholm, og ble nylig publisert i American Journal of Industrial Medicine.

Lite firma gir økt risiko

- Dette speiler sannsynligvis de ulike økonomiske vilkårene for disse selskapsformene, sier førsteamanuensis Susanna Toivanen til forskning.no. Hun ledet studien ved Centre for health equity studies.

Enkeltpersonforetak gir færre sosiale rettigheter enn ansatte i aksjeselskap, blant annet dårligere sykepengedekning og arbeidsledighetstrygd. 

I 2012 ble 337 000 personer i Norge lignet for næringsinntekter. Det var flere enn året før.

• Les også: Flere vil ha jobb uten sjef

Professor William Brochs-Haukedal ved Norges Handelshøyskole mener selvstendig næringsdrivende møter unødvendig store hindringer. Han forsker på arbeidsmotivasjon og ledelse i kunnskapsorganisasjoner ved Institutt for strategi og ledelse.

320 000 næringsdrivende

Studien omfatter drøyt 320 000 svenske selvstendig næringsdrivende. Forskerne kontrollerte at alle hadde omtrent samme helsestatus da studien startet. De ble fulgt opp etter fem år. 

Det er første gang det er kartlagt forskjeller på dødelighet avhengig av næringsdrivendes organisasjonsform og ulike bransjer basert på slike data, ifølge Toivanen.

Det er også stor variasjon i dødelighet mellom ulike bransjer, viser studien.

«Farlig» handel og kommunikasjon

Handel- og kommunikasjonsbransjen ser overraskende ut til å være farligere for helsen enn både traktorer, fallende trær og risikoen for å falle ut av en båt.

Butikkeiere eller de som driver eget firma med handel eller kommunikasjon løper en høyere risiko for å dø tidlig, sammenlignet med bønder, skogbrukere og fiskere.

Handels- og kommunikasjonsfolk hadde mellom ti og 32 prosent høyere risiko for å dø en for tidlig død av alle dødsårsaker enn primærnæringsdrivende. 

- Forskjellene i dødlighet gjenspeiler naturligvis flere bakenforliggende årsaker, først og fremst arbeidsforholdene og arbeidsmiljøet, sier Toivanen til forskning.no.

De har ikke kunnet kontrollere for dette med registerdata. 

Ifølge SSB gir fire av ti som starter eget firma opp etter ett år. Over halvparten har avviklet etter tre år. 

Mer hjerteproblemer

Risikoen for hjerte/karsykdom i handels- og informasjonsbransjen var 23 prosent høyere enn i primærnæringene. 

Også personer med enkeltpersonforetak innen industri eller gruvedrift har økt risiko for tidligere død enn dem som driver egen bedrift innen primærnæringene.

Mange menn med hjerteproblemer mener dårlige arbeidsforhold har en del av skylden, viser en annen svensk studie.

Vet ikke hvorfor

Forskerne vet ikke horfor dødsrisikoen variere mellom bransjer. 

- Kan forskjeller i livsstil, alkoholkonsum eller lignende spille en rolle?

- Det er godt mulig at det er slike ting. Ettersom vi har analysert registerdata på hele gruppen, har vi ikke informasjon om helseforhold som kan spille en rolle for dødeligheten. For å finne ut mer om dette, trengs spørreundersøkelser, sier Toivanen.

Forskerne er nå i gang med å se finne ut mer ved å undersøke arbeidsmiljø, levevilkår, helsetilstand, for å finne ut hva som påvirker næringsdrivendes helse ulikt i ulike bransjer.  

Økt kreftrisiko for kvinner

Forskerne fant også forskjeller mellom menn og kvinner, da de analyserte spesifikke dødsårsaker.

Kreftdødeligheten var høyere blant næringsdrivende kvinner i byggebransjen, finansiell virksomhet, utdanning og omsorgsyrker sammenlignet med hos kvinnelige bønder.

Blant menn var hjertedødeligheten høyere innen handel, transport og hotell- og restaurantbransjen enn i referansegruppen jordbruk, konstaterer Susanna Toivanen.

Selvmord

Men når det gjaldt risiko for selvmord var jordbruk ikke fullt så ufarlig.

Risikoen for selvmord var mellom 45 og 60 prosent lavere blant personer som levde av personlige og kulturelle tjenester, sammenlignet med dem som drev med jordbruk. 

Toivanen mener det bør forskes mer på arbeidsforhold og juridiske selskapsformer for næringsdrivende. 

Hun har tidligere publisert en studie som viser sammenheng mellom jobbrelatert stress og dårligere selvrapportert helse, som psykologisk nedstemthet og muskulære smerter. 

Kilde: 

Susanna Toivanen m.fl.: Self-employed persons in Sweden – mortality differentials by industrial sector and enterprise legal form: A five-year follow-up study. American Journal of Industrial Medicine, Volume 58, Issue 1, januar 2015

Når vekstsesongen er kort, må frukt og grønsaker lagrast lenge. Skal vi ha mat heile året, så trengst det kunnskap om korleis dei har det best på lageret.

Bioforsk har arbeidd i fem år med eit prosjekt om lagring. Her har forskarane sett på både potetar, eple, gulrot og oppkutta kålrot og nepe.

Meir norsk, mindre svinn

– Ein svært stor del av den norske produksjonen innanfor desse kulturane, blir lagra. Frukt og grønsaker ligg i mange månader – nokon av dei frå oktober til det kjem nye produkt i juni neste år, forklarer Arne Hermansen, divisjonsdirektør i Bioforsk Plantehelse.

• Les også: Kald potet er sunnere enn varm potet

Prosjektet skulle gjera det mogleg å redusere importen og bruke meir norskprodusert, men òg å redusere svinnet, i ei tid der mykje mat blir borte på vegen frå bonden til søplekassa heime på kjøkkenet.

– Og sjølvsagt vil vi gjera kvaliteten betre for forbrukaren, seier Hermansen.

Modne potetar

Det viser seg at dei minst modne potetane taper mest vekt. Dei utviklar òg mest råte. Om dei får lite oksygen på lageret, kan potetane bli kvelt, og det blir att enda mindre av dei friske, gode potetane.

– Konklusjonen er at vi ønskjer mest mogleg modne potetar. Det er jo ei utfordring i det norske klimaet, slår Hermansen fast.

• Les også: Stygge, norske poteter blir penere

Når gulrot ligg på lager, er resultatet eit heilt anna:

– Dei røtene som er minst modne, lagrar vanlegvis betre, på grunn av at dei blir mindre angripne av sjukdommar. Røter som du veit at du skal langtidslagre, bør du ikkje la stå, seier Hermansen.

Gulrota får òg mindre problem med fleire lagringssjukdommar om dyrkaren vel den rette sorten, og dyrkar den på dei areala som har minst smitte. Òg på potet har Bioforsk-prosjektet gitt ny kunnskap om kva for type soppar som gir råte på lager, og kva for potetsortar som er mest utsette for angrep av desse soppane.

Målar eplefarge

Andre forskarar har sett på når epla må haustast for å halde best på lager. Dei har funne fram til ein ny og betre måte å måle på. Vanlegvis har dyrkarane eller rettleiarane måtta øydelegge epla for å måle sukker og syre. Men det viser seg at det er betre berre å måle fargen på epla.

– Vi testa eit såkalla DA-meter; eit spektrofotometer. Det ein betre metode til å kunna seie noko om haustetidspunktet, fortel Hermansen.

Med riktig haustetid og lite oksygen på lageret kan lagringssesongen utvidast med heile to til tre månader.

– På vanleg kjølelager kan eplesortane Aroma, Summerred og Gravenstein lagrast til januar. Med lågt oksygen kan vi utvide sesongen til mars, slår han fast.

Nykutta

Forskarane har òg sett på ferdigkutta kålrot og nepe, og samanlikna nykutta med den som er lagra nokre dagar.

– Det er ikkje noko bombe at tid og temperatur er viktig for smaken. Emballasjen og atmosfæren i pakningen påverka kvaliteten mindre, fortel Hermansen.

Kålrot og neper er produkt som er tunge å skjera. Når den kan kuttast ferdig og halde på smaken i minst ti dagar, som forsøka viser at den kan, så kan det vera mogleg å utvikle nye produkt som kan få fleire til å eta norsk kålrot og nepe.