Datamaskinen som analyserte Instagram-kontoene til 166 frivillige var mer treffsikker med sine depresjonsdiagnoser enn det en vanlig lege er, hevder de amerikanske forskerne som gjennomførte studien.
De er også raskt frampå med å advare mot å legge folks psykiske helse i maskinenes hender.
– Denne studien er langt ifra noen diagnostisk test, understreker professor Chris Danforth ved University of Vermont.
Likevel mener han det er verdt å se nærmere på hvordan kunstig intelligens kan brukes til å hjelpe, eller i hvert fall oppdage, mennesker med psykiske lidelser.
– Det ligger så mange skjulte koder i det digitale fotavtrykket vårt. En smart kunstig intelligens vil være i stand til å oppdage signaler, særlig for psykiske lidelser, sier Danforth i en pressemelding.
Blåere, gråere og mørkere
Noen av trekkene datamaskinen kunne kjenne igjen på de nesten 50 000 bildene, minner om vanlige oppfatninger av deprimerte. Bildene var blåere, gråere og mørkere. Og de fikk færre likerklikk.
Deprimerte Instagram-brukere hadde også en tendens til å bruke filtre som fjernet fargene. Og de så ut til å være mindre interessert i å lysne bildene på kunstig vis.
Tidligere i år publiserte den britiske organisasjonen Royal Society for Public Health en rapport som stempler Instagram som verstingen blant sosiale medier. Når det gjelder psykisk helse hos ungdom, altså.
Youtube kom best ut fulgt av Twitter og Facebook, med Snapchat på nest sisteplass foran Instagram.
– Det er interessant å se at Instagram og Snapchat blir rangert som de verste for mental helse og lykkefølelse, sier Shirley Cramer ved Royal Society for Public Health.
– Begge plattformene er veldig bildefokuserte, og det ser ut til at de bidrar til følelse av utilstrekkelighet og angst hos unge mennesker, sier Cramer i en pressemelding.
Fra angstskaper til livredder?
Før Instagram kan bidra i den motsatt retningen – å avdekke framfor å skape psykiske lidelser – gjenstår veldig mye forskning. Og selvfølgelig noen runder om personvern og datasikkerhet.
Chris Danforth mener likevel det er viktig å vise at datamaskiner kan brukes på denne måten. Kanskje kan det avverge selvmord.
– Det er bedre hvis vi kan få en person til psykologen fordi det er noe i de sosiale mediene deres som forteller maskinen at de trenger hjelp. Noe som ikke er synlig for folk rundt dem, sier han til nettsiden Mashable.
Tanken bak velferdsteknologi er at den skal gjøre livet litt enklere for brukerne. Men hvor godt fungerer egentlig slik teknologi? Blir den tatt i bruk?
Bodø kommune innførte i 2015 flere velferdsteknologiske løsninger i pleie- og omsorgstjenestene.
Nordlandsforskning fulgte prosessen, for å se hva som kreves for å innføre helt ny teknologi i en tradisjonelt vanetro sektor.
Vellykket
Det var til sammen tre ulike løsninger som skulle på plass:
Lifecare Mobil Pleie – de ansatte i omsorgstjenesten fører journal fortløpende på mobiltelefon og koordinerer oppdrag mellom seg og de andre i omsorgstjenesten.
Lifecare eLås – gir mulighet til å låse opp og igjen inngangsdører hjemme hos brukerne, via mobiltelefon.
Lifecare eRom – tilgjengelig journal via nettbrett. Gir mulighet til å innhente opplysninger og journalføre tiltak mens de er inne på rommet til brukerne.
– Velferdsteknologien som ble innført, er spesifikk for helsesektoren. Å forstå den krever både IT-kunnskap og helsefaglig kunnskap, sier Ragnhild Holmen Waldahl, som utførte følgeforskningen sammen med Christian Lo.
– Bodø kommune satte ned et tverrfaglig team med både IT-kompetanse og helsefaglig kompetanse. Dette teamet hadde hovedansvaret for å implementere den nye teknologien, sier Holmen Waldahl.
Teamet besto av fagleder fra IKT-kontoret og fagpersonell. Faglederen hadde bred erfaringsbakgrunn, både fra ulike teknologiske selskaper, fra pleie‐ og omsorgssektoren og fra kommunens IKT‐kontor.
– Fagpersonellet i teamet hadde variert bakgrunn, men de fleste var sykepleiere, forteller Holmen Waldahl.
Selv om de fleste sykepleierne manglet formell IKT-utdannelse, hadde de arbeidet med IKT-fagsystemer fra før av. Teamet var altså godt utstyrt med både IT- og helsefaglig kompetanse.
Holmen Waldahl påpeker at endringene i pleie- og omsorgstjenestene i Bodø kommune ikke bare besto av teknologiske nyvinninger. Selve organisasjonen måtte også tilpasses og forandres for å fungere sammen med ny teknologi.
– Flere av våre informanter har sagt at implementeringen har bestått i 20 prosent teknologi og 80 prosent organisasjon. Det er nok en passende uttalelse.
– Den største innovasjonen er den som har skjedd med organisasjonen. For å lykkes med å implementere ny velferdsteknologi må teknologisk og organisatorisk innovasjon skje parallelt, understreker hun.
Referanse:
Lo, C. og Waldahl, R.H.: 20 prosent teknologi? – Digitalisering av pleie- og omsorgstjenestene i Bodø kommune. Rapport fra Nordlandsforskning. (2017) (Sammendrag)
En ny oppfinnelse kan hjelpe pasienter som i en akutt situasjon eller i et avsidesliggende område trenger en nøyaktig diagnose av kreft.
Forskere fra USA har utviklet et bærbart laboratorium som med en smarttelefon kan registrere en biomarkør for kreft. Laboratoriet koster omkring 1000 kroner og kan diagnostisere kreft like presist som dyre, stasjonære laboratorier.
Ved hjelp av metoden ELISA (se faktaboks) kan lysspektrumet på smarttelefonens kamera registrere biomarkøren human interleukin 6 (IL-6). Det er en kjent markør for lungekreft, brystkreft, prostatakreft og kreft i eggstokkene.
Den nye studien er publisert i tidsskriftet Biosensors and Bioelectronics.
Ebbe Sloth Andersen, som er forsker ved Molekylærbiologi og iNANO ved Aarhus Universitet, har ikke deltatt i studien, men han arbeider selv med å utvikle billige systemer for diagnostisering. Han er imponert over den nye studien.
– Det er et veldig godt arbeid. Det gjør det mulig å gjennomføre eksperimenter med utstyr man har i lomma, sier han.
Kan foreta åtte grundige tester på en gang
De totale kostnadene for laboratoriet er på rundt 1000 kroner. (Foto: Washington State University)
Det finnes allerede smarttelefon-spektrometre, men de tar bare en enkelt prøve av gangen, noe som gjør at målingene ikke blir presise nok.
Det nye instrumentet kan ta åtte ulike prøver på en gang. På tegningen øverst i artikkelen ser du brettet med 96 hull der forskerne altså har analysert en hel rekke hull av gangen.
– Spektrometeret vårt har åtte kanaler, slik at vi kan teste åtte pasientprøver samtidig, eller vi kan ta åtte tester av den samme prøven samtidig. Dette øker effektiviteten, sier Lei Li, hovedforfatter av studien og førsteamanuensis i mekanikk- og materialteknologi ved Washington State University i USA, til psys.org.
– Det er en god måte å analysere biomarkører, understreker Ebbe Sloth Andersen.
Winnie Edith Svendsen, som er førsteamanuensis ved DTU Nanotech, er enig. Hun forklarer at det er smart å bruke en mobiltelefon fordi informasjonen enkelt kan overføres videre.
– Forskerne bruker et prisme på kameraet, slik at telefonen kan ta et bilde av fargeendringene fra biomarkøren, sier Svendsen.
Nyttig for leger i avsidesliggende områder
Det nye bærbare laboratoriet er ideelt for leger i områder der de ikke har adgang til stasjonære laboratorier. DTU-forsker Winnie Svendsen er i gang med et lignende prosjekt til diabetespasienter i Tanzania. (Foto: Avatar_023 / Shutterstock / NTB scanpix)
Det transportable laboratoriet er særlig nyttig i områder langt fra byer og i u-land. Ifølge Ebbe Sloth Andersen blir det mulig å gjennomføre analyser ute i felten som er like gode som i laboratoriet.
– Slike laboratorier vil nok bli tatt i bruk i slike områder. Forskerne har også utviklet en app som kan analysere dataene, og det gjør diagnosen mye lettere, sier han.
Ifølge Andersen vil det i fremtiden bli lettere å identifisere sykdommer tidlig og dermed kunne gi bedre behandling.
Winnie Edith Svendsen er også positiv.
– En slik løsning er absolutt nødvendig, og den kommer helt sikkert ut til befolkningen. Jeg er selv i gang med et lignende prosjekt om måling av blodsukker for diabetespasienter. Vi planlegger å lansere den i Tanzania, sier hun.
Spektrometeret fungerer med en iPhone 5, men Lei Li er i gang med å skape et design som er kompatibelt med alle smarttelefoner.
Referanse:
Li-Ju Wang mfl: «A multichannel smartphone optical biosensor for high-throughput point-of-care diagnostics», Biosensors and Bioelectronics, 2016, doi: 10.1016/j.bios. 2016.09.021 Sammendrag
Torsk og hyse er to av de viktigste artene for norsk fiske, og de gyter i området Lofoten-Vesterålen. Derfor er det viktig forstå hvordan disse fiskeartene vil bli rammet av en eventuell lekkasje dersom man åpner for oljeutvinning i området.
For første gang har forskerne nå direkte sammenlignet konsekvenser av oljesøl på torsk og hyse.
Hysa rammes særlig hardt
Tidligere studier ved Havforskningsinstituttet viste at hyseembryo som klekket etter å ha vært eksponert for et simulert oljeutslipp, hadde store skader som problemer med hjerteutvikling og deformasjon av ryggrad og kranier. Dette er vanlige effekter i oljeeksponerte fiskeembryo, men effektene vi ser hos hysa er mye verre enn ventet hvis man sammenligner med de fleste andre arter.
Doktorgradsstipendiat Lisbet Sørensen har nå systematisk sammenlignet de to artene atlantisk torsk og hyse. Disse omtales gjerne som biologiske «søskenbarn», da de har veldig lik utvikling på tidlige livsstadier.
Men studiet til Sørensen viser at det likevel er store forskjeller mellom «søskenbarna».
Egg av hyse (til venstre) og av torsk (til høyre) som har vært eksponert for samme mengde olje i tolv timer. Det er klart flere oljedråper på hyseegget, som har klebrig skall. (Foto: Lisbet Sørensen)
– Vi så en helt spesiell forskjell mellom torske- og hyseegg. Nemlig at hyseeggene som var eksponert for olje, fikk små dråper med olje klebet direkte på eggeskallet. Dette skjedde selv ved ganske lave doser og bare i løpet av noen få timer. Hos torsken skjedde ikke dette, forklarer hun.
– Selv om begge artene ble påvirket av eksponeringen, fikk vi bekreftet at skadene på hyseembryoene var svært mye større enn hos torsken.
Sørensen fant også ut at selv helt tidlig i livet tar torske- og hyseembryo opp en lang rekke oljeforbindelser. Dette setter i gang biologiske prosesser i embryoene som igjen fører til store skader i utviklingen. Det har forskere tidligere ikke vist for disse artene.
På Forskningsstasjonen Austevoll har Havforskningsinstituttet etablert et system for å simulere oljeutslipp, hvor vi kan eksponere fiskeegg for olje som er mekanisk dispergert i sjøvann.
Det vil si at fiskeeggene er utsatt for en miljømessig relevant eksponering med både små oljedråper og løste oljeforbindelser i vannet. I dette prosjektet har forskerne sett på effektene av langtidseksponering, det vil si at eggene har vært eksponert for olje i omtrent ti dager – helt til de klekker. Underveis i eksponeringen har det blitt gjort mange ulike observasjoner og målinger.
– Vi måler opptaket av giftige oljeforbindelser i eggene, vi ser på eggene og de klekkede larvene i mikroskop og registrerer avvik i utvikling og hjertefunksjon. Vi måler også biologiske markører for oljeeksponering, forteller Sørensen.
Studien har stor betydning for hvordan vi kan vurdere risikoen ved å åpne nye områder for oljeutvinning.
Tidligere estimerte forskerne risikoen basert på studier av enkelte arter. Denne studien viser at selv mellom såpass like arter som torsk og hyse, er det dramatiske forskjeller i hvor mye oljeforurensning påvirker fisken.
På grunn av disse resultatene vil nå oljedråper gå inn i effektmodeller for eventuelle fremtidige oljesøl. Forskere vil også fortsette med å undersøke flere fiskeslag.
– Vi fortsetter nå med å se på effekten på flere arter med fisk, for å få en forståelse om det er flere arter som påvirkes på samme måte som hysen gjør.
Resultatene fra studien ble nylig publisert i det anerkjente, internasjonale tidsskriftet Plos One. De publiserer bare såkalte open access-artikler – altså artikler som ligger fritt tilgjengelig for alle å lese.
– Dette betyr at forskningen vår blir tilgjengelig for alle som kan ha interesse av den, noe som betyr mye for kunnskapsutveksling internasjonalt og mellom fagmiljøer, avslutter Sørensen.
Evolusjonsbiolog Anders Krabberød begynner snart å gi opp håpet.
Han har sittet i timevis med øyet mot mikroskopet. I det opplyste vinduet mot mikrokosmos har hundrevis av sterkt forstørrede plankton sakte seilt forbi.
De er vakre. De ligner firkantede bokser. Eller ørsmå, runde smykkeskrin. Men ingen av dem matcher den spesielle cellen Krabberød er ute etter. Klokka går. Eneste trøsten er Peter Gabriel og Kate Bush. Don’t give up, synger de på repeat.
Men så skjer det.
Noe glir inn i synsfeltet på mikroskopet. Krabberød stirrer. Vurderer.
Ja! Det er den! En bitte liten encellet skapning som han og kollegaene har sett før. Og som Krabberød nå endelig har klart å finne en til av. Én eneste.
Med aller største forsiktighet suger han cellen opp med et syltynt glassrør.
Nå må for himmelens skyld ingenting gå galt i sekvenseringa!
Bare én celle
Det lille planktonet Sticholonche zanclea, som lever i norsk sjøvann,lar seg nemlig ikke dyrke i laboratoriet, forteller Krabberød og et knippe kollegaer til forskning.no. Det er en god stund siden mikroskop-dramaet utspant seg. Men nå begynner den vitenskapelige betydningen av fangsten å bli tydelig.
I motsetning til en del andre encellede skapninger, vil ikke Sticholonche formere seg i fangenskap. Så forskerne hadde bare denne ene.
Det er et problem, for å si det sånn.
For skal du undersøke genene i en encellet organisme trenger du en hel haug av celler. Da kan du slå sammen materialet fra millioner av oppdyrkede individer og få nok til å gjøre en analyse.
Men 80 til 90 prosent av de encellede skapningene i verden er som Sticholonche. De liker seg ikke i laboratoriet, og vil ikke dele seg og vokse. Dermed har de heller ikke latt seg kartlegge.
Vi kan altså titte på individene vi finner i mikroskopet, og beskrive hvordan de ser ut og hvordan de oppfører seg. Men ikke finne ut hvilke gener som gir disse egenskapene, eller hvordan de har oppstått.
Og det kan jo være litt irriterende, når man har å gjøre med skapninger som har helt spesielle egenskaper. Som det intrikate cytoskjelettet til Sticholonche og slektningene dens.
Merkelig skjelett
Det er lenge siden tyskeren Ernst Haeckel beskrev og tegnet radiolariene og deres unike skjeletter. Her er kobberplate nummer 22 i verket hans om de spesielle encellede organismene. (Illustrasjon: Ernst Haeckel: Die Radiolarien, 1862)
Et cytoskjelett er et slags reisverk av rør og fibere som finnes inni celler. Det bestemmer hvilken form cellen får.
Og cytoskjelettet til Sticholonche og slektningene dens er mye mer intrikat og komplekst enn i noen andre celler i naturen.
– De karakteristiske formene har fascinert forskere i over hundre år, men hittil har ingen forstått den genetiske basisen for formene, forteller Kamran Shalchian-Tabrizi, som leder forskergruppa Morphoplex ved Universitetet i Oslo.
– Har Sticholonche utviklet nye typer gener, eller har den bare forandret måten den bruker genene sine? spør han.
Svaret på disse spørsmålene ligger i DNA-et som skjuler seg i de små skapningene. Og ikke minst i RNA-et deres.
Viser hva som er i bruk
RNA er en slags kopi av deler av DNA-et. Når et gen i DNA-et er i bruk, lager cellen en RNA-kopi av denne spesielle sekvensen. Kopien sendes til andre deler av cellen, som bruker den som oppskrift for å lage et protein.
Ved å kartlegge nettopp disse RNA-kopiene kan forskerne altså se ikke bare hvilke gener organismen har, men hvilke gener som faktisk er i bruk. Nettopp RNA-et til Sticholonche ville kunne avsløre hvilke gener skapningen bruker til å bygge det spesielle skjelettet.
Men hittil har vi altså ikke kunnet se på RNA-et til disse encellede organismene.
Nylig begynte imidlertid forskerne å øyne en sjanse.
– I det siste har teknikkene for å analysere RNA blitt mye mer sensitive slik at vi kan studere RNA-et i bare én celle, sier Shalchian-Tabrizi.
– Disse teknikkene var utviklet for mus og mennesker, men vi ønsket å studere alle mulige typer encellede individer – som jo tross alt utgjør den største biodiversiteten på jorda.
Han satte sammen et team av forskere fra flere ulike fagfelt, som biokjemi, genetikk, bioinformatikk og paleontologi, for å lage en teknikk som fungerer på encellede skapninger – som Sticholonche.
Lagde ny metode
Oppgaven var enklere sagt enn gjort. En av utfordringene var rett og slett å bryte seg inn til DNA-et og RNA-et.
Gruppa av skapninger som Sticholonche tilhører – Radiolarier – har jo sitt berømte vakre og harde skjelett. Og i tillegg er DNA-et og RNA-et godt beskyttet av særegne og robuste membraner. Så hvordan knuser man dette buret uten å ødelegge DNA-et i samme slengen?
I tillegg har radiolariene leieboere – såkalte symbionter. Inne i de encellede skapningene lever det alger som driver fotosyntese. De fungerer som en slags hage av grønnsaker som lager energi til radiolarien. Men algene inneholder sitt eget DNA og RNA.
Så når man skal kartlegge genomet til radiolariene, er det fort gjort å ende opp med DNA og RNA fra grønnsakene i stedet.
– Som du skjønner hadde vi mange utfordringer, sier Russell Orr, en av forskerne i Morphoplex.
Klarte det!
Forskerteamet måtte igjennom mye prøving og feiling. Men etter noen år var metoden klar: Forskerne kunne analysere genmaterialet til én enkelt encellet organisme. I hvert fall noen av gangene de forsøkte.
Spørsmålet var om de ville lykkes med å analysere RNA-et til det ene, dyrebare eksemplaret av Sticholonche, som Krabberød hadde brukt så mange timer på å finne.
Det måtte et tverrfaglig team til for å løse gåten. Fra venstre: Russell Orr, Jon Bråte, Anders K. Krabberød, Kjell Bjørklund og Kamran Shalchian-Tabrizi. Tom Kristensen var også med, men kunne ikke være til stede da forskning.no møtte gruppa. (Foto: Ingrid Spilde)
Det gikk. Heldigvis.
Og dermed kunne forskerne endelig kikke inn i maskineriet til organismen, for å se hvordan den lager det karakteristiske skjelettet.
Der inne ventet en overraskelse.
Fikk flere byggeklosser
Når levende skapninger får nye egenskaper, må de på en eller annen måte skaffe seg gener som gjør noe nytt. Hvordan gjør de det?
– Studier av planter og dyr viser at nye former og egenskaper oftest oppstår fordi gener som er der fra før reguleres og brukes på en ny måte, sier Jon Bråte, en annen av forskerne i Morhhoplex.
Men det var ikke det som hadde skjedd i Sticholonche.
På ett eller annet tidspunkt i evolusjonshistorien har forfaren til Sticholonche i stedet lagd en kopi av genene som danner skjelettet. Og disse kopiene endret seg fra originalen, slik at de fikk nye egenskaper.
Det betyr at Sticholonche har både et gammelt og et nytt sett med gener, og dermed har fått dobbelt så mange byggeklosser til å danne et skjelett av.
– Ingen andre grupper har kopiert genene på denne måten, og det forklarer hvorfor Radiolarer har så unikt cytoskjelett, sier Shalchian-Tabrizi.
Store spørsmål i biologien
Det ene eksemplaret av Sticholonche har altså gitt verdens biologer det første svaret på et spørsmål de har lurt på i snart 160 år, helt siden den tyske biologen Ernst Haeckel først tegnet og beskrev radiolariene og de rare skjelettene deres.
Etter hvert vil forhåpentligvis undersøkelser av flere eksemplarer bekrefte funnene til Morphoplex-forskerne.
Men oppdagelsen handler om mer enn en særegen gruppe skapninger og deres form, sier Shalchian-Tabrizi.
– En av grunnpilarene i biologifaget er nettopp å forstå sammenhengen mellom gener og fysiske egenskaper, forteller han.
– Selv om vårt mål har vært å bruke RNA fra Sticholonche til å forklare evolusjon av radiolarenes skjelett, er det overordnede målet med vår forskning å få innblikk i de generelle mekanismene som kan forklare komplekse strukturer i alle typer celler.
Du har kanskje brukt verktøyet til å se hvordan feriehotellet egentlig ser eller om det er langt til stranda. Du har kanskje zoomet inn på ditt eget nabolag eller brukt det til spillet GeoGuessr, der du skal gjette hvor i verden kartet plasserer deg.
Noe du helt sikkert ikke har brukt Street View-funksjonen i Google Maps til, er å besøke verdensrommet. Men den muligheten har du nå endelig fått, takket være astronauten Thomas Pesquet.
I juni kom han nemlig hjem fra den internasjonale romstasjonen, og i sine seks måneder der oppe tok han med hjelp fra Google Street View nok bilder til å lage en 360-graders visning av stasjonen.
Det er første gang Google legger til Street View-bilder fra andre steder enn jorden. Resultatet kan du se her eller på hjemmesiden til Google Street View.
Klikk på pilene for å bevege deg rundt. Les om det du ser i informasjonsboksene. Velg område i feltet nederst.
Den franske astronauten Thomas Pesquet var på romstasjonen for Den europeiske romorganisasjonen som flyingeniør. Vanligvis er han pilot for det franske luftselskapet Air France, men følelsen av å fly med romstasjonen var helt annerledes.
– I de seks månedene jeg var på Den internasjonale romstasjonen, var det vanskelig å finne ord for eller ta bilder som nøyaktig kunne beskrive hvordan det føles å være i rommet, skriver Pesquet i et blogginnlegg på Googles hjemmeside.
Og da hjalp det å lage et interaktivt 3D-kart, forteller han.
Et bilde fra Street View-funksjonen som viser draktene astronautene må ha på seg hvis de skal utenfor romstasjonen. Astronautene kaller dem EMU, og du kan lese mer ved å klikke på draktene i Google Street View. (Foto: Screenshot/Google)
Google Maps har siden 2007 gradvis bygget ut kartene over verdens veier ved hjelp av Google-biler. Disse kunne naturligvis ikke fraktes til romstasjonen.
I stedet samarbeidet Google med NASA og Marshall Space Flight Centre om å finne en måte som brukte kameraer og utstyr som allerede var på romstasjonen fra før.
Bildene ble deretter sendt til Jorden, der teknikere satte dem sammen. De lagde også infoboksene som popper opp rundt omkring på bildene.
Det kan sitte seks astronauter rundt bordet. Der kan du også se ketchup, chilisaus og sennep. (Foto: Screenshot/Google)
Bildene kan være litt forvirrende, for astronautene kan snu seg både opp og ned.
Du får se romdraktene astronautene må ha på seg når de beveger seg rundt utenfor romstasjonen. Du får også innblikk i hvordan de sover, trener, spiser og driver forskning.
Studier viser at teknologibruk styrker sosial støtte, sosial kontakt, livskvalitet og velvære blant eldre. Men ikke alle eldre er like gode på å bruke teknologien som er tilgjengelig.
Nå viser resultatene fra et forskningsprosjekt at for å få eldre til å bruke teknologi mer, må det godt tilrettelagt opplæring til.
I dag er det flere frivillige organisasjoner som tilbyr IKT-opplæring for eldre. Forskere fra Nasjonalt senter for e-helseforskning har undersøkt hvilken effekt disse tilbudene har for eldre.
Målet var å finne ut om IKT-opplæring kan bidra til å vedlikeholde og styrke eldres muligheter til å opprettholde de sosiale nettverkene sine.
Kurs i nettbank
Forskerne så på fire ulike tilbud fra frivillige organisasjoner:
Hørselshemmedes Landsforbund sitt tilbud la vekt på bruk av nettbrett til å pleie og skape sosiale nettverk. Pensjonistforbundet holdt kurs i bruk av plattformer for sosial kontakt og nettbank. Røde Kors var opptatt av å forebygge og redusere ensomhet blant eldre gjennom bruk av teknologiske verktøy, mens Seniorsaken ville lære eldre å bruke sosiale medier og Cura Guard: en løsning for å aktivere sosiale mikronettverk utviklet på Facebook. Selve opplæringen ble organisert på mange forskjellige måter.
– Opplæringen gjør at flere eldre mestrer mobiltelefon og nettbrett og at de har tatt teknologien i bruk i sosiale relasjoner, sier Siri Bjørvig, avdelingsleder ved Nasjonalt senter for e-helseforskning.
Resultatene fra prosjektet viser at effektene av opplæringen så langt har fungert i retningen av det myndighetene ønsker: at eldre kan bli mindre ensomme ved å få opplæring i informasjonsteknologi. En positiv effekt er at de føler seg mer inkludert i samfunnet når de mestrer digitaliserte ordninger som banktjenester og selvangivelse.
– Tidligere måtte de kanskje få hjelp av barn og barnebarn for å betale regninger eller overføre penger. Etter å ha fått IKT-opplæring klarer de oppgavene selv, sier Bjørvig.
Ett tema som kommer opp blant informantene, er samfunnets krav. Ulike sosiale ordninger forutsetter nok digital kompetanse for å bruke dem. Som en informant i studien sier:
“Jeg har jo hele tiden tenkt at når du blir eldre, blir du nødt til å lære data. Alt går jo automatisk etter hvert på nettet”
Tidligere studier viser at mange eldre i dag ikke bruker internett eller Facebook og Instagram. Det skyldes ikke nødvendigvis mentale svekkelser eller mangel på digital kompetanse, men heller et resultat av en sosial generasjonskløft.
Sosiale medier kan oppfattes som kalde og upersonlige, noe som også kommer tydelig til uttrykk blant eldre som deltok på kursene. Likevel setter de pris på det de har lært, og hele 93 prosent av de eldre som svarte på spørreskjema, ønsker å fortsette og bruke teknologien.
– De fleste sier at de vil bruke nettbrett og smarttelefon i ettertid, selv om noen barrierer er til stede. Utfordringene kan være at de føler at de ikke kan nok, eller at de føler at de mangler noen å kommunisere med digitalt, sier Bjørvig.
Forskerne gjorde spørreundersøkelser og intervjuer både av de som fikk opplæring, og de som ga den.
Aldersspennet blant informantene var stort, den eldste var over nitti år mens den yngste bare var 13. Mange av hjelpelærerne på kursene var svært unge, noen av dem hadde til og med det frivillige arbeidet som valgfag på ungdomsskolen.
Flere av respondentene formidlet at de satte stor pris på å få hjelp av ungdommene. Generasjonskløften ga imidlertid noen utfordringer, og det gjaldt ikke bare for de eldre.
– Noen av de unge lærerne glemte å få kursdeltakerne til å prøve selv, de ble litt for ivrige og husket ikke hvem målgruppen var. Det var like vanskelig å knekke koden for de unge frivillige som lærte bort, som for kursdeltakerne, påpeker Bjørvig.
Om generasjonene ikke fant en god måte å kommunisere på, og de eldre følte seg gamle og trege i kontrast til de unge hjelperne, kunne dette løses ved å koble elevene på en lærer som var på samme alder som dem selv.
Deltakerne hadde svært forskjellige utgangspunkt da de startet på kursene. Noen hadde prøvd og brukt et nettbrett før, andre hadde aldri hatt det mellom hendene. Bare 39,4 prosent svarte at de hadde brukt et nettbrett de tre siste månedene før de startet opplæringen, noe som er langt lavere tall enn Statistisk sentralbyrå opererer med for aldersgruppen.
Andre igjen hadde fått et nettbrett for flere år siden, men glemt passordet for lengst. Dermed fikk de ikke gjort nødvendige oppdateringer før kursene begynte.
– I noen tilfeller reiste kurslederne rett og slett hjem til deltakerne og gjorde brettene i stand, forteller Bjørvig.
De fire organisasjonene som arrangerte kurs, la dem opp svært forskjellig. Noen hadde små grupper med bare fire-fem deltakere, andre hadde større kurs. En tilbakemelding fra noen av de eldre var at store forsamlinger kunne gjøre det vanskelig å følge med. Hang du ikke med fra begynnelsen, var det lett å ramle helt ut. Støy og lærere som ikke snakket høyt nok, var en annen faktor.
– Vi fikk tilbakemeldinger at de hadde foretrukket mindre grupper, og at de da ville lært mer, sier Bjørvig.
Forskeren Shoukhrat Mitalipov leder forskningsgruppen som har genredigert menneskelige embryoer med CRISPR for første gang i USA. (Foto: OHSU Center for Embryonic Cell and Gene Therapy)
Forskerne skal ha befruktet egg med sperm fra donorer med en arvelig sykdom. Deretter skal de befruktede eggene, eller menneskeembryoene, ha blitt genredigert for å fjerne den arvelige sykdommen. Ifølge magasinet skal forsøkene ha vært en suksess.
Resultatet fra forsøkene er ennå ikke blitt publisert i et tidsskrift, og forskerne vil ikke si nøyaktig hvor mange av embryoene som ble fri for den arvelige sykdommen.
Ingen av embryoene skal ha fått lov til å bli mer enn et par dager gamle før de ble ødelagt. Det var aldri planen at noen av dem skulle bli satt inn i en livmor slik at de kunne vokse videre, ifølge MIT Technology Review.
Allerede blitt gjort flere forsøk i Kina
Til nå er alle forsøkene med å genredigere mennesker med CRISPR blitt gjort i Kina. Der har forskerne møtt på en del problemer.
I de første forsøkene overlevde bare 71 av embryoene prosessen. Kun 28 av disse var faktisk blitt redigert, i resten var inngrepet feilslått. Suksessraten var så lav at forskerne la ned arbeidet.
– Det var derfor vi stoppet. Vi mener teknologien fortsatt er for umoden, sa Junjiu Huang, forsker ved Sun Yat-Sen University, til Nature News i 2015. Han var hovedforskeren bak de første forsøkene.
forskning.no har også skrevet om hvordan kinesiske forskere har brukt genredigeringsteknologi for å gjøre endringer i et levende menneske.
Forsøkene til Junjiu Huang førte til debatt, både i vitenskapelige tidsskrifter og aviser. Noen forskere gikk så langt som å be om en full stans i all forskning på genredigering av menneskeembryoer, i et innlegg i tidsskriftet Nature.
– Det mest spennende her er hvor fort det går. Det er bare to år siden de første forsøkene på menneskeembryoer ble publisert, og da reagerte både allmennheten og de vitenskapelige miljøene med forferdelse, forteller Sigrid Bratlie til forskning.no. Hun er seniorrådgiver i Bioteknologirådet, og følger CRISPR-debatten med argusøyne.
Mye har skjedd på to korte år. Nå finnes det forskningsgrupper i blant annet Sverige, Storbritannia og USA som alle er i ferd med å prøve ut teknologien på embryoer.
Ledende vitenskapsinstutisjon har snudd
I februar i år snudde også den ledende amerikanske vitenskapsinstitusjonen National Academy of Sciences (NAS). I en rapport foreslår de at genredigering av menneskeembryoer bør være tillatt, hvis det er den eneste muligheten for å få et barn uten en alvorlig arvelig sykdom.
I desember 2015 sa de noe helt annet. I et møte arrangert av NAS i Washington D.C., var det stor enighet om at det ville være uansvarlig å bruke teknologien for å gjøre endringer på menneskelig DNA.
Sigrid Bratlie i Bioteknologirådet mener dette viser hvor raskt holdningene til genredigering har endret seg. (Foto: Bioteknologirådet)
– På to år er det gått fra at dette er noe NAS mener vi ikke skal eller bør gjøre, til at dette er noe vi kan gjøre gitt riktige forutsetninger, sier Bratlie, som skrev om rapporten fra NAS i Bioteknologirådets blogg på forskning.no.
Hun mener det ikke er sannsynlig at denne typen forskning vil gjøres i Norge i løpet av nærmeste fremtid, men utelukker ikke at det kan skje.
– I Norge er denne typen forskning ikke tillatt med dagens lovverk, og det er nok derfor langt frem i tid å bruke teknologien på embryoer. Men det kan bli en interessant debatt, spesielt hvis teknologien viser seg å være så trygg at den blir tatt i bruk i andre deler av verden, mener Bratlie.
Frykter utilsiktede endringer i arvestoffet
Selv om teknologien har utviklet seg mye siden den først ble allment kjent i 2012, er det mange som mener den ennå ikke er trygg nok til å brukes på mennesker. I de første forsøkene på menneskeembryoer oppdaget de kinesiske forskerne det de kalte uønskede og uforklarlige endringer i arvestoffet.
Dette er noe som er blitt hyppig diskutert i de siste årene. Debatten blusset opp igjen i år, da en gruppe med forskere som hadde brukt CRISPR for å gi blinde mus synet tilbake, rapporterte om store feil i som følge av genredigeringen. Begge forsøksmusene de så på hadde opp mot 1700 utilsiktede mutasjoner.
Men tilhengere av CRISPR-teknologien mente studien som viste de mange mutasjonene ikke holdt mål. Forskerne hadde jo bare sett på hvordan det var gått med to mus. Det var også umulig å slå fast at mutasjonene skyldtes CRISPR, det kunne rett og slett være naturlige variasjoner i forsøksdyrenes DNA.
I de tre kinesiske forsøkene som er gjort med menneskeembryoer har det også vært andre problemer. Et av de største er at genendringene ikke slår rot i alle cellene til embryoet, men bare noen.
Det kan føre til problemer dersom et slikt embryo noensinne skulle bli brukt for å skape et levende menneske.
Akkurat dette problemet hevder de amerikanske forskerne at de har løst. Dette skal de ha klart ved å starte genredigeringen samtidig som egget blir befruktet, ifølge MIT Technology Review. Det umulig å si hvor godt dette har fungert, siden resultatene fra forsøkene ennå ikke er publisert.
Har stått bak vitenskapelig gjennombrudd før
Forsøkene er blitt gjennomført av Shoukhrat Mitalipov ved Oregon Health and Science University. Han ønsker ikke å kommentere saken til MIT Technology Review, da resultatene ennå ikke er blitt publisert i et akademisk tidsskrift.
Dette er ikke første gang Mitalipov skaper overskrifter. I 2013 klarte han å skape menneskelige stamceller ved hjelp av hudceller.
Både tidsskriftet Nature og Time Magazine mente dette var ett av de ti viktigste vitenskapelige gjennombruddene som ble gjort det året.
Oljesøl får korallrevfisk til å ta dårlege val, har eit internasjonalt forskarteam frå Havforskinga, USA og Australia funne ut.
Forskarane undersøkte seks ulike sortar korallrevfisk og fann ut at oljesøl påverka oppførselen til fiskane.
Fisken tek større risiko
Korallrevfisken har ein tøff oppvekst, dei er svært sårbare i barndommen. Sjølv i trygge, store populasjonar er det mindre enn ti prosent av embryo og larvar som overlever til dei er vaksne.
Dei som overlever er dei som klarar å skilje venn frå fiende og ta smarte val: som å halda saman i større grupper, unngå opne farvatn og kjapt symja vekk frå fare.
I ei rekke eksperiment fann forskarane ut at «ungdommane» som vart utsett for olje, ikkje tok desse forholdsreglane.
– Fiskane som hadde blitt utsett for oljesøl, hadde ei risikoåtferd, seier forskar Andrew Esbaugh ved universitetet i Texas. – Sjølv i møte med ein fiende som vil eta dei.
Forskarane fann også ut at oljeeksponering påverka fiskens evne til å finna ein passande plass å bu. I tillegg sleit ungfiskane med å utvikle seg og overleva.
Resultata vart nyleg presentert i det anerkjente tidsskriftet Nature Ecology Evolution.
Medforfattar Bridie Allan frå Havforskingsinstituttet blir studert av ein fisk under eit dykk. (Foto: Ryan A Ramasamy)
Olje endrar oppførselen til fisk
Det finst olje i hava over heile verda, men fram til no har ein hatt lite kunnskap om korleis olje påverkar korallrevfisk.
Tidlegare studie på korleis olje påverkar fisk har vist deformasjonar og nedsett hjarte- og karfunksjon.
Dette er den første studien som viser at oljeeksponering faktisk påverkar oppførselen til fisk slik at dei vert eit lettare bytte, og mislukkast med å finne seg ein trygg heim.
Bridie Allan er medforfattar av den nye studien. (Foto: Sarah Ancell)
Desse resultata kan vera dårleg nytt for verdas korallrev. Mange korallrev er avhengige av at fisk fjernar algane som hindrar reva i å veksa og utvikla seg.
Korallrev er dei mest komplekse økosystema i havet – og dei mest truga. Fleire hundre millionar menneske er avhengige av korallreva og fiskane som bur i dei for å kunne setja mat på bordet. Men høgare temperaturar i havet har ført til omfattande skadar, kalla coral bleaching, altså at reva vert lysare. I tillegg er overfiske eit utbreidd problem.
Denne forskinga indikerer at sjølv avgrensa oljeutvinningsaktivitetar nær korallrev kan få alvorlege konsekvensar.
– Dei siste 35 åra har nær ein femtedel av alle korallreva i verda gått tapt, fortel forskar Jacob Johansen ved universitetet i Texas, som leia forskingsprosjektet. – Halvparten av reva som er igjen vil bli, eller står i stor fare for å bli, utrydda i løpet av dei neste tiåra.
– Likevel tillèt framleis mange styresmakter industri i sårbare korallrev, som oljeutvinning. Dersom ein oljelekkasje skulle skje, viser vår studie at det vil få dramatiske følgjer for fisken, for korallrevet og for menneska som jobbar med fiskeri og turisme i området, seier Johansen.
Forskarane brukte oljemengder på nivå med det som allereie finst i mange industrialiserte regionar i dag. Mengdene var på mellom 2/5 del per milliard, det tilsvarar eit par dropar i eit symjebasseng.
Fisk som vert utsett for ei slik mengd olje, har høgare dødelegheit både med ein gong og over lengre tid, i tillegg til dei kognitive endringane.
Desse resultata syner at ein i framtida bør inkludera hjernefunksjon som ein faktor, i tillegg til dei reint fysiske effektane, når ein skal vurdera helsetilstanden i eit økologisk system eller lage anslag over fiskepopulasjonar.
Prosjektet var leia av Johansen og Esbaugh ved University of Texas, Austin, USA i samarbeid med Bridie Allan frå Havforskingsinstituttet og Jodie Rummer ved Australian Research Council Centre of Excellence for Coral Reef Studies, in James Cook, Australia. Forskinga er støtta av the Gulf of Mexico Research Initiative og Lizard Island Research Foundation.
Den lysende blæra på skjermen ser levende ut. Den svømmer som en amøbe. Men den er ikke levende. I alle fall ut fra vanlige definisjoner på liv.
Det vi ser, er et kunstig cellemembran. Irep Gözen har laget det av lipider – fettstoffer, som i matolje eller margarin. Akkurat som når olje frastøtes av vann og danner dråper på vannflaten, slik danner lipidene ei tynn hinne i fuktige omgivelser. Helt av seg selv.
Irep Gözen er oppslukt av dette – hvordan ikke-levende materialer helt av seg selv kan oppføre seg som om de var deler av levende organismer.
– Jeg spør meg: Hva kan materialene i cellen gjøre helt på egen hånd? sier Gözen.
Hun startet sine studier i Tyrkia, fortsatte med doktorgrad ved Chalmers tekniske universitet i Sverige og kom fra en forskerstilling på prestisjetunge Harvard-MIT hit til Forskningsparken i Oslo for åtte måneder siden.
På Norsk senter for molekylærmedisin arbeider Gözen videre med å lage byggeklosser for liv av døde materialer. Hun bygger deler som kan bli liv, byggekloss for byggekloss av molekyler.
Disse molekylene er organiske, men har aldri vært levende. Organiske molekyler – som for eksempel metan – finnes over alt i universet.
– Jeg prøver å finne ut hva disse ikke levende materialene gjør med den levende cellen, sier hun.
Feil folding av proteiner
Hennes nyeste kreasjon er første trinn mot en kunstig endoplasmatisk retikulum – E.R. blant venner.
E.R. en av cellens organer, eller organeller, som de kalles. E.R. gjør mye forskjellig. Blant annet hjelper det proteiner å folde seg sammen til den fasongen de trenger for å gjøre jobben sin i kroppen.
Hvis E.R. blir stresset, blir ikke proteinene riktig foldet. Det kan utløse farlige sykdommer som Alzheimer og Parkinsons sykdom eller insulinresistens, som igjen kan gi en form for diabetes.
Å finne ut hvordan E.R. jobber og hvordan det blir stresset, kan altså gi nye måter å bekjempe disse og andre sykdommer på. Gözen er på vei mot en sånn forståelse sammen med kolleger i mange land.
Ett triks om gangen
– I Europa er det flere forskergrupper som arbeider med blant annet kunstige celler, forteller Gözen.
Men før forskerne kan løpe i mål, må de lære å gå. Gözens kunstige E.R. klarer ikke å folde proteiner – ennå.
Den er en forenklet versjon. Den klarer bare å gjøre ett av triksene til en ekte E.R. – å krølle seg sammen. Den bruker heller ikke samme energikilde som den ekte for å krølle seg.
Det er sånn forskerne må jobbe når de vil forstå livet fra bunnen av og opp.
– Jeg konsentrerer meg om bare én egenskap, en adferd. Da kan du klare deg med få byggeklosser, sier Gözen.
Med disse enkle byggeklossene setter hun og kollegene hennes sammen deler som kan gjøre mer og mer.
Andre forskere starter i motsatt ende. De jobber ikke nedenfra og opp, som Gözen. De jobber ovenfra og ned.
De begynner med levende celler. Så forandrer de ett og ett gen og ser hvordan cellen forandrer seg. På den måten prøver de å trenge dypere og dypere ned i cellens mysterier.
Stopp den cellen!
Mysteriene er mange, både sett ovenfra og nedenfra.
– Vi vet ennå ikke hvordan celler beveger seg. Ruller de på en overflate som en bil på hjul eller kravler de som en larve ved å trekke seg sammen og utvide seg? sier Gözen.
Dette er viktig å få rede på. Kreftceller er blant cellene som beveger seg – sprer seg – i kroppen med alvorlige følger.
Hvis vi forstod hva som setter fart på kreftcellene, kunne vi kanskje klare å stanse spredningen.
– Vi kan tenke at kreftforskning er som et svart hull av kompleksitet, men kanskje er det noe ganske enkelt nedi der som vi kan manipulere, sier Gözen.
Ørsmå hjelpere
Dette er den praktiske nytten av denne forskningen. Viktige medisinske metoder kan komme ut av enkle mekanismer som er inspirert av levende celler.
Slike små biomaskiner kan påvirke for eksempel kreftceller. Eller de kan ta med seg medisiner og levere dem akkurat der de trengs i kroppen.
En gang lenger inn i framtida kan slike mekanismer også brukes til ørsmå roboter som reiser med blodstrømmen og gjør inngrep, som mikrokirurger.
Fysikeren Richard Feynman foreslo dette i et foredrag allerede i 1959. Nå – nesten 70 år seinere – arbeider Gözen og mange andre forskere med å virkeliggjøre denne visjonen om å kunne «svelge en kirurg», som Feynman uttrykte det.
Til venstre: Richard Feynman holdt foredraget “There´s Plenty of Room at the Bottom” på et møte American Physical Society i 1959. Der foreslo han å bygge ørsmå maskiner av enkeltatomer og molekyler, blant annet maskiner som kunne operere inne i menneskekroppen, som i figuren til høyre, der en mikrorobot fjerner en blodpropp. Figuren er hentet fra en video laget av forskning.no i 2004. (Foto: Nobelstiftelsen / Arnfinn Christensen, forskning.no)
Minimal kunstig celle
Men det ultimate målet til Gözen er å sette sammen disse kunstige byggeklossene til noe mer enn små hjelpere.
– Den ultimate drømmen er å lage en minimal celle som kan gjøre det samme som celler med et stoffskifte og evne til å formere seg, sier hun.
Det er langt fram. Materialene hun jobber med er vanskelige å håndtere. Hun trenger komplisert utstyr.
– Jeg kan ikke bare kjøpe utstyr til mikroskopet og så virker det med en gang. Det krever mye innsats, forteller Gözen.
Heldigvis går utviklingen raskt. Ny teknologi – som nanoteknologi – er til hjelp.
Svømmer i salt hav
Og når forsøkene først lykkes, er det spennende materialer hun jobber med. Hva betyr det egentlig at fettstoffer og andre materialer organiserer seg selv og etterligner livsprosesser?
Hva gjør de enkelte materialene i cellen gjør på egen hånd, uten styring ovenfra? Hva gjør cellen ut fra programmeringen i arvestoffet? Kanskje er det vanskelig å skille dette fra hverandre.
Gözen bruker et bilde av en svømmer i et salt hav med mye oppdrift for å forklare. Hvor mye av bevegelsen gjennom vannet skyldes de planlagte svømmetakene og hvor mye skyldes oppdriften i havet?
Svømmetakene er som programmeringen i cellen og oppdriften er hva materialene gjør uten sentral styring.
– Det er overraskende hvor mye materialene gjør for cellen, sier Gözen.
Livet som læremester
Tenker du videre på dette, kan du også spørre: Hvordan oppstod livet på jorda? Var det døde materialers evne til å organisere seg selv om var begynnelsen til den første levende celle?
Gözen og kollegene hennes har livet selv som læremester når de prøver å gjenskape livet nedenfra. Men i dette tilfellet er eleven ganske forskjellig fra læremesteren.
Læremesteren er evolusjonen selv – en blind utvikling uten et bestemt mål. Livet er utviklet gjennom mange små endringer og utvelgelse av de endringene som klarte seg best.
Forbedre livet
Men hva om Gözen og kollegene hennes finner nye og bedre metoder enn evolusjonen selv? Kanskje finnes det en mye enklere og mer direkte kurs mot målet enn evolusjonens mangslungne og rotete omveier?
– Det du kaller rotete, kaller vi komplekst. Hvis det er komplekst, er det trolig av en god grunn, kommenterer Gözen.
Likevel har hun tenkt å prøve nye veier mot målet enn de som livet viser henne. Hun planlegger for eksempel å bruke helt andre materialer, en form for plast som kalles polymerer, for å lage byggeklossene til liv.
Gözen er nøye med ikke å overselge sin egen forskning. Det er fortsatt mange små skritt å gå, for henne og kollegene hennes.
Hun jobber svært selvstendig på Institutt for molekylærmedisin. Det er tilknyttet Universitetet i Oslo, men rekrutterer forskere fra mange land.
– Jeg er godt fornøyd med å arbeide i Norge, forteller Gözen.
Her er kort vei fra ett fagfelt til et annet og åpne dører inn til andre institutter. Gözen kan få hjelp av kolleger til å bygge utstyret hun trenger for å avsløre livets hemmeligheter.
