Det viser en rapport om norsk kosthold som Helsedirektoratet la fram torsdag.

– Statistikken spretter litt opp og ned fra år til år, men disse svingningene justeres ofte raskt. Det virkelig interessante er å se utviklingen over tid, slik at vi kan se på hvilke trender som må endres i et folkehelseperspektiv, sier helsedirektør Bjørn Guldvog.

Den største nedgangen i 2013 hadde forbruk av smør, rent sukker og honning. Samtidig spiste vi mer ost, margarin, frukt og bær enn før. Og vi dyttet i oss mer godteri.

Mer fett enn vi har godt av

Helsedirektøren er godt fornøyd med at vi bytter ut smør med olje.

– Det gir en bedre balanse i kostens fettsyresammensetning. Det er god dokumentasjon for at man kan redusere risikoen for hjertesykdom ved å bytte ut en del av det mettede fettet med flerumettet fett, sier Guldvog.

Andelen av mettet fett i kosten sank gradvis fra 1970-tallet til 1990, for så å øke igjen. I dag har vi et vesentlig høyere forbruk av mettet fett enn Helsedirektoratet anbefaler. Den viktigste årsaken er at vi spiser mer kjøtt og fete meieriprodukter.

Bær fenger

Bær har de siste årene hatt et godt oppsving. Nordmenn er over tid blitt mye flinkere til å spise frukt og grønnsaker, men det er særlig frukt og bær som trekker tallene opp for 2013.

– Næringen har gjort et systematisk arbeid med å gjøre bær lett tilgjengelig i butikk. Denne satsingen synes nå godt på statistikken, og det forteller oss at valgene produsentene og dagligvarehandelen gjør, har stor innflytelse på forbrukeren, sier Guldvog.

Salget av grønnsaker lå stabilt i 2013. Nå lurer helsedirektøren på om vi kan få til samme gode utvikling for grønnsaker som for frukt og bær.

Storspisere av kjøtt

Nordmenn spiser mer kjøtt for hvert år, og vi spiser dobbelt så mye kjøtt som fisk.

Siden 1970-tallet er kjøttforbruket omtrent doblet, viser utviklingsrapporten. Hvitt kjøtt øker mest, men rødt kjøtt står fremdeles for størsteparten av forbruket.

Helsedirektøren mener det er viktig å finne alternativer til kjøtt, både av helsemessige og miljømessige hensyn. Risikoen for kreft i tykktarm og endetarm øker når man spiser mye rødt kjøtt. Ved å spise mer fisk kan man minske risikoen for hjerte- og karsykdom, påpeker Guldvog.

– Heldigvis har fiskeforbruket økt noe de siste årene. Tilgjengelighet, kunnskap og lavere priser på for eksempel laks har gjort at særlig yngre i større grad velger laks, sier han.

Guldvog håper at den oppdaterte anbefalingen fra Vitenskapskomiteen for mattrygghet før jul, vil påvirke alle – men særlig unge kvinner – til å spise mer fisk. Komiteen konkluderte med at det ikke er noen grunn til at jenter og kvinner i fruktbar alder bør begrense inntak av fet fisk.

For de fleste av oss er det greit med roboter som støvsuger eller klipper plenen. Vi er blitt vant til det.

Men hva om besteforeldre sitter på sykehjemmet og koser med en robot som ser ut som en selunge? Litt mer skeptisk?

Hva da med en robot som er prikk lik et menneske der den sitter ved enden av bordet, og som du må kikke på to ganger før du skjønner at den faktisk ikke er som deg og meg? 

Kjenner du den innebygde skepsisen bre seg, er du høyst sannsynlig oppvokst et sted utenfor Japan. 

Roboter – en del av oppveksten

Av historiske og kulturelle årsaker har japanerne lettere for å ta i bruk denne typen teknologi, ifølge Roger André Søraa ved Institutt for tverrfaglige kulturstudier på NTNU.

Søraa leverte nylig en masteroppgave som tar for seg ulike typer roboter i Japan, og hvorfor den jevne japaner ser annerledes på slike roboter enn folk flest i Vesten gjør. Han brukte ett år på feltarbeidet i Japan.

- Mange japanere er vokst opp med roboter gjennom manga og anime, som er japanske tegneserier og filmer, omtrent som folk i Vesten kanskje er vokst opp med Donald Duck, sier Søraa.

Roboter som gir omsorg

I Japan har forskere for lengst eksperimentert med bruk av roboter på eldrehjem, og spesielt blant demente.

En suksess i Japan, blant annet på eldrehjem, har vært bruken av enkle klemmeroboter, som gir deg en kos når det trengs.

Den kjælne robotselen Paro skal ha gitt gode resultater blant både barn og eldre på sykehus i Japan. Selen tilpasser oppførselen etter responsen den får fra brukeren. Denne koseselen er også i ferd med å bli innført i Norge. Blant annet er den nylig tatt i bruk i eldreomsorgen i Drammen med håp om at bruken av beroligende midler skal gå ned blant de pleietrengende. 

Søraa tror roboter blir mer vanlige også her til lands etterhvert. I første omgang vil det nok dreie seg mest om roboter som kan hjelpe til med husarbeid, som støvsuging og vask. Men han ser også for seg at vi kan ta i bruk personlige assistenter, blant annet innenfor omsorgen, om enn ikke i så stor grad som i Japan.

Japans befolkning faller så raskt at den kan være halvert innen år 2100. Skepsisen til innvandring er tradisjonelt sterk i Japan, og det å ta i bruk roboter kan bli nødvendig for å utføre flere oppgaver.

Simulerer barnebarn

Telenoid er en klemmerobot med helt nøytrale ansiktstrekk som i kombinasjon med chatteprogrammer kan gi en slags følelse av tilstedeværelse. En besteforelder kan for eksempel holde denne roboten og få fysisk respons fra den mens barnebarnet snakker gjennom roboten via Skype. Ikke så godt som virkeligheten, men bedre enn ingenting.

Poenget er hele tiden at roboter skal være et tillegg. De skal ikke erstatte menneskelig kontakt, men komme i tillegg til denne kontakten.

For noen av oss er nok telenoid mer skummel enn hyggelig, men de nøytrale ansiktstrekkene skal hjelpe brukerne til å se for seg en person de er glad i.

- Designideen er at det skal være et blankt skall som kan representere alle typer mennesker, sier Søraa.

Tradisjon og religion

For japanere flest skaper ikke ordet robot automatisk fiendebilder. De forbinder ikke først og fremst roboter med Terminator og at kunstig intelligens skal ta over styringen.

Japan har hatt hjelpsomme og morsomme roboter lenge. Mekaniske Karakuri-dukker har vært å få tak i helt siden rundt 1730.

Japanere er godt kjent med at noe ser menneskelig ut, men ikke er det. Mens vi kan oppfatte roboter som om de er ute etter å skade oss, mener Søraa.

Shintoismen kan også spille en rolle. Religionen har vært med på å forme dagens Japan.

Her finnes begrepet kami, som kan tilsvare både guder og ånder, men også noe helt annet enn det, som noe som blir tilbedt, et prinsipp eller noe guddommelig.

Kami er en del av naturen, men samtidig noe helt eget. Keiseren var tradisjonelt kami.

Kanskje hjelper dette noen japanere til å akseptere at noe er noe annet enn det tilsynelatende er.

Professor Per Østby ved Institutt for tverrfaglige studier på NTNU kjenner lett igjen den større avstanden han som en mann fra Vesten har til enkelte roboter.

- Dette viser hvor enormt mye kulturen betyr for måten vi skaper teknologiske artefakter – det vil si menneskeskapte gjenstander – og hvordan vi oppfatter dem, sier Østby, som har vært veileder for Søraas mastergradsprosjekt.

Mange ulike roboter

André Søraa skiller selv mellom flere typer roboter.

Rent praktiske roboter finnes det mange av. For eksempel har de på St. Olavs Hospital i Trondheim eksperimentert med robottraller i flere år. Disse transporterer ulike varer mellom avdelingene.

Roboter kan være helt enkle. Det finnes for eksempel kjøleskapsroboter som likner på en blanding av kosedyr og melkekartonger. De begynner å protestere når du lar kjøleskapsdøra stå åpen for lenge. Da sløser du jo med energi.

Cyborgene er her

I den andre enden av skalaen finner du androider og cyborger. Androider er roboter med menneskelige trekk, mens cyborger er mennesker med robottrekk.

«Hvorfor skal vi bruke mye kapasitet på å sette ham i et fengsel her oppe i stedet for å bare fly ham ut igjen.»

Det sier en ansatt i Oslopolitiet, en av kildene i et forskningsprosjekt om innvandring og kriminalitet.

Prosjektleder Katja Franko ved Universitetet i Oslo mener forskningen tydelig viser hvordan straff og utvisning blandes stadig mer sammen i politiets hverdag. Sammenblandingen mellom lovverkene knyttet til kriminalitet og migrasjon har fått navnet «krimmigrasjon» internasjonalt, men det er gjort lite forskning på dette i Norge.

– De vi har intervjuet sier de stadig skifter spor, mellom straff og forvaltning, sier kriminologiprofessoren.

– Gir dårligere rettssikkerhet

Kriminelle blir utvist, og uønskede innvandrere blir behandlet som kriminelle.

Utvisning er ikke definert som straff i det norske lovverket, men brukes i praksis som det. Det kan ha alvorlige konsekvenser, mener Franko.

– Det gir dårligere rettssikkerhet for folk. I straffesaker kan du nekte å forklare deg for politiet, og du har rett til advokat. Den som utvises har ingen slike rettigheter, sier hun.

– Når det gjelder straff, er vi bevisste på menneskerettighetene. Men mye mindre ved utvisning, hevder Franko.

Billigere å utvise enn å fengsle

Forskerne bak prosjektet intervjuet 64 politifolk og ansatte i politiet, politidirektoratet og justisdepartementet.

De melder om at de som jobber med innvandrere har en svært pragmatisk tilnærming til straffelov og utlendingslov.

Norske fengsler fylles opp av utlendinger, i 2013 var en tredjedel av de innsatte og seks av ti varetektsfengslede utenlandske statsborgere. Det koster penger.

En ansatt i Politidirektoratet sier det slik:

«Det er en ganske ressurseffektiv måte å håndtere disse sakene på, å få utvisningssak og uttransport. (…) Skal du gjennom straffesak så er det mye mer omstendelig prosess, pluss at du kan ende opp med en straffesak og en dom som koster masse penger.»

Ved å bruke utlendingsloven i stedet for straffeloven, kan utlendinger sendes ut fordi de mangler papirer, i stedet for at de må dømmes for kriminaliteten de er mistenkt for.

Kriminelle koster milliarder

I en rapport som kom i fjor, regnet Politidirektoratet på hvor mye kriminelle utlendinger koster politiet, domstolene og Kriminalomsorgen.

De 24 kriminelle utlendingene de så nærmere på var registrert med alt fra tre til 47 rettssaker, og kostet i snitt mer enn 800 000 kroner hver. Med tusenvis av uttransporterte kriminelle kan summene bli flere milliarder.

Konklusjonen er at politiet vil sende ut kriminelle utlendinger raskere etter at de er straffet for å spare penger, ifølge NRK.

– Vi ser nå at det er absolutt mest samfunnsøkonomisk å sende ut de som også har begått kriminalitet – og det raskere enn vi gjør i dag. Det kan spare samfunnet for store summer, sa fagdirektør i Politidirektoratet Atle Roll-Matthiesen til NRK.

– Det finnes veldig mange gode grunner for å intensivere arbeidet med å returnere de kriminelle utlendingene raskere enn vi gjør i dag. Blant annet fordi vi ser at det har en preventiv effekt. Det er forebyggende, for de blir hindret fra å begå ny kriminalitet i Norge når de er sendt ut av landet.

Utvisning som tilleggsstraff

Antallet utvisningssaker er blitt fordoblet de siste fem årene, fra om lag 2500 saker i 2009 til mer enn 5000 i 2013.

Det finnes ikke tall på hvor ofte utvisning brukes i stedet for straff.

Men Franko har flere eksempler. I en aksjon mot det åpne rusmiljøet i Oslo ble det opprettet straffesak mot bare ni av flere enn 500 pågrepne. De fleste ble utvist.

«En kjempesnøball som bare ruller og ruller», kaller en av kildene i forskningsprosjektet økningen i utvisninger.

Utvisning kan svi mer enn straff for kriminelle. Selv om det ikke offisielt er definert som straff, er utvisning er en sentral del av «statens pinepåføring», ifølge Franko.

Ofte oppleves utvisningen som en tilleggsstraff etter soning i norske fengsler.

«Norge er en honningkrukke»

Kriminelle utlendinger utvises i stedet for å havne i fengsel. Men Franko ser tegn til at det går andre veien også, at uønskede innvandrere i stadig større grad blir behandlet som kriminelle.

Andre forskere har tidligere pekt på en økt kriminalisering og mistenkeliggjøring av utlendinger.

For å kontrollere uønsket migrasjon, bruker myndighetene virkemidler som før var forbeholdt straffesystemet, forklarer Franko.

– Politiet beskriver Norge som en honningkrukke, som man må holde dem unna, sier hun.

– Myndighetene bruker straff for å kunne utvise EU-borgere, særlig rumenere.

EØS-borgere har rett til å være i Norge i tre måneder av gangen. Mange ønsker dem likevel ikke i landet. Det har vært lange diskusjoner om dem som krysser riksgrensen for å tigge.

Regjeringen vil innføre tiggeforbud i år, noe Oslopolitiet er fornøyd med. Politiet har tidligere rapportert at tigging øker kriminaliteten i Oslo, skriver Aftenposten.

Lommetyver sendes ut

Foreløpig er det lov å tigge mange steder i landet. Blir utenlandske tiggere grepet i lovbrudd, kan de derimot utvises med loven i hånd.

Lommetyverier og annen mindre alvorlig kriminalitet kan være nok for å bli utvist. Mens praksis før var å skrive ut en bot og la folk gå, er terskelen blitt lavere for å utvise, mener Franko.

I politiets lommetyveriprosjekt i Oslo var 95 prosent av de pågrepne utenlandske statsborgere, flest rumenere. Mange ble utvist rett etter sonet dom.

Politiet ser utvidete strafferammer som et viktig verktøy for å sørge for at utlendingene ikke kommer tilbake til landet når de først er utvist. Strafferammen for å komme tilbake etter å ha blitt utvist økte nylig fra seks måneder til to år.

Eget fengsel for utlendinger

Samtidig blir behandlingen av straffedømte og irregulære migranter likere. Politiets utlendingsinternat på Trandum ligner et fengsel, mener Franko. Internatet er for utlendinger med uklar identitet og for asylsøkere og kriminelle utlendinger som skal sendes ut av landet.

Det er også opprettet et eget fengsel for utlendinger på Kongsvinger.

Det er villet politikk å øke antallet uttransporteringer. Mye tyder likevel på at det har gått mer ut over asylbarn enn kriminelle, melder Bergens Tidende.

Både Kristelig Folkeparti og Venstre har reagert sterkt på det, skriver Aftenposten, for i asylavtalen fra 2013 ble det slått fast at kriminelle i større grad skulle sendes ut og at barn i større grad skulle vernes.

Mangler oversikt på høyt nivå

Praktiske hensyn ser ut til å veie tyngre enn juridiske prinsipper når utvisning og straff blandes sammen. Det er politifolk og de som behandler saker i utlendingsforvaltningen som gjør vurderingene.

– Det overrasket meg at dem som jobber høyere oppe i systemet ofte ikke er klar over omfanget. Dette er en utvikling som først og fremst skjer i praksis, sier Franko.

Økt bruk av utvisning blir likevel lagt merke til hos politikerne, i hvert fall hos justisminister Anders Anundsen i Fremskrittspartiet:

«Jeg har opplevd at vi nå for så vidt har fått en dreining i den retningen at en i større grad bruker utvisningsmuligheten for å hindre at en gjentagende ganger kan komme tilbake og utføre alvorlig kriminalitet. Det viser også statistikken /…/ med tanke på antall utvisningssaker siden 2007, hvor antallet er økt vesentlig. Det betyr også at politiet er mer bevisste på at en har det som virkemiddel i sin såkalte verktøykasse. Jeg oppfatter at politiet bruker det så hyppig som de kan, og jeg tror vi også kan forvente en fortsatt økning av det», sa han på Stortinget i desember 2013.

To straffesystemer

Franko er kritisk til at valget mellom utvisning eller straff i stor grad blir et spørsmål om skjønn, uten at det har vært en mer prinsipiell diskusjon om endringene.

– Normer og tanker om rettferdighet ligger til grunn for strafferetten, ikke hvilke ressurser man har til rådighet. Her virker det som det er motsatt, sier hun.

I tillegg til manglende rettssikkerhet for den enkelte, er det viktig at vi bruker lovene til det de er ment for, mener Franko: Straffeloven for straff, og utlendingsloven for å regulere migrasjon.

– Slik det er nå, er vi i ferd med å skape to straffespor, et for nordmenn og et for utlendinger, sier hun.

forskning.no har vært i kontakt med justis- og beredskapsdepartementet, men politisk ledelse der prioriterer ikke å kommentere forskningsresultatene.

Referanse:

Katja Franko Aas: Bordered penality: Abnormal justice and the precarious membership. Punishment & Society, desember 2014, vol. 16, no. 5. Sammendrag.

Les mer om forskningsprosjektet: Kriminalitetskontroll ved Europas grenser

Det kommer stadig mer forskning som peker mot tarmbakteriene våre som medvirkende til kroppens helsetilstand. Flere studier som forskning.no skrev om ifjor tyder på en sammenheng mellom en uheldig mageflora, og fedme, blant annet en der mus fikk antibiotika tidlig i livet og ble fete senere.

Det er også funnet kobling mellom bestemte forhold i tarmfloraen, og autisme og allergier, for å nevne noe.

En ny studie har undersøkt hvordan en type bakterier i magen på unge mus skapte immunreaksjoner som de man kjenner fra autoimmune sykdommer som systemisk lupus erythematosus og systemisk sklerose.

Påvirket

- Studien vår viser hvordan tarmhelsa i unge dyr kan knyttes til autoimmun sykdom når de blir eldre, sier en av forskerne, Dirk Elewaut. Han er professor ved Ghent University Hospital i Belgia.

Bakteriene det her gjelder, kalles segmenterte filamentøse bakterier. De finnes i magen på mange dyr, som mus og rotter, men også mennesker.

Det var når det ble mye av disse bakteriene at immunresponsen kunne oppstå. Bakteriene utløste forandringer i lymfevevet i magen, og dette igjen gjorde at musene selv begynte å produsere antistoffer som angrep deres egne celler.

Studien ble publisert i The EMBO Journal.

Variert mageflora er bra

En studie av irske eldre, som ble publisert i Nature i 2012, gir et signal om hvor viktig det er med en variert bakterieflora i tarmen. 

– En variert mageflora er essensiell. Det er den som gjør deg i stand til å bryte ned mat, frigjøre næringsstoffer fra maten, og kommunisere effektivt med immunsystemet, sa Ian Jeffery på en pressekonferanse den gangen, i sammenheng med at studien ble publisert. Han var av studiens medforfattere.

Forskerne undersøkte også hva de 178 personene aldrende irene spiste. Konklusjonen ble at de som hadde en mer variert diett, med mer frukt, grønnsaker og grove kornprodukter, også hadde mer variert bakterieflora. De hadde dessuten en bedre allmenntilstand, sammenlignet med de eldre som fikk i seg mer ensformig mat.

Referanse:

Commensal microbiota influence systemic autoimmune responses. The EMBO Journal, 19. januar 2015

– Foreløpig har vi nøydd oss med å fastslå at denne fiskeøgla tilhøyrer slekta Phalarodon, utan å knyta den til nokon art, seier professor Jørn Hurum ved Naturhistorisk museum, Universitetet i Oslo (NHM).

– Vi meiner det trengst meir data, og det reknar vi med å ha etter to år til med utgravingar.

Han er kjent som forskaren bak Ida-fossilet, og det er ikkje fyrste gongen han har takka støttespelarar og samarbeidspartnerar med å kalla opp fiskeøgler etter dei.

Vitskapleg krangling

Det var Oljedirektoratet (OD) som finansierte ekspedisjonen i 2008 der Hurums professorkollega Hans Arne Nakrem frå NHM grov ut fossilet som seinare fekk arbeidstittelen Oda. Det er det fyrste heile fiskeøglefossilet som er gravd ut på Edgeøya, den tredje største øya på Svalbard.

– Dei fyrste fossila av liknande fiskeøgler vart funne av ekspedisjonar leia av den finsk-svenske polarforskaren Nordenskiöld, i 1864 og 1868 i Isfjorden. Men fordi Edgeøya er så vanskeleg tilgjengeleg, har det ikkje vore gjort systematisk fossiljakt her.

– Før dette fossilet vart funne, fantest berre mindre delar av fossil. Resultatet har vore tiår med vitskapleg krangling, der artar og fossilfragment har vorte flytta inn og ut av slekter og artar, seier Hurum.

Fingerknoklar og ryggvirvlar

Han fortel at slike diskusjoner er ein del av kvardagen når paleontologane skal prøva å rekonstruera økosystem som er hundrevis av millionar år gamle.

– Zoologane berre ler av oss når vi opprettar nye artar på bakgrunn av eitt einaste individ, som ikkje alltid er fullstendig ein gong.

– Men vi er tvungne til å jobba med det vi har tilgjengeleg, og det er som regel mangelfullt. Så det vert å samanlikna fingerknoklar og telja ryggvirvlar, og så vurdera kva som kan skuldast naturleg variasjon innan ein art.

– Å finna eit så fullstendig fossil som Oda er nesten som å vinna i Lotto. Plutseleg har vi eit individ som viser kva ryggvirvlar og fingerknoklar som høyrer saman, seier Hurum.

Grava ut fleire fossil

Han reknar med at Oda vil bidra til å gjera tilhøvet mellom dei tidlegare fossila frå Svalbard klarare, men lovar at det er meir på gang. Han har tidlegare leia åtte utgravningar etter fiskeøgler frå den geologiske perioden jura (200 millionar–145 millionar år sidan).

– Men i fjor sommar kartla vi ei rekkje fossil i eit rikt område på Svalbard frå trias, perioden før jura og den perioden Oda er frå. I år og til neste år skal vi grava ut fleire av desse fossila.

– Når dei vert beskrivne, vil vi ha kome mykje lenger i kunnskapen om fiskeøglene frå trias på Svalbard, som skiljer seg frå øgler frå same periode frå Nord-Amerika og Europa, seier Hurum.

Referanse:

Hurum m.fl: The first recovered ichthyosaur from the Middle Triassic of Edgeøya, Svalbard (pdf), Norwegian Petroleum Directorate Bulletin 11/2014.

Det meiner professor Stig Tenold ved Norges Handelshøyskole, som har sett på korleis den maritime arbeidskrafta i Noreg er blitt påverka av den auka globaliseringa etter 2. verdskrig.

– For mange vil det umiddelbare svaret på dette spørsmålet vere at filippinske sjøfolk har erstatta norske sjøfolk. Bildet er likevel meir nyansert enn som så. Vi har lukkast med ei omstilling som mange andre land aldri har klart, seier Tenold.

Den maritime næringa har gjennomgått store endringar i løpet av dei siste 70 åra, men Tenold meiner konsekvensane for den norske arbeidsstyrken i næringa likevel har vore mindre enn ein kunne frykte.

– For det første spelte olje- og gassnæringa ei avgjerande rolle. Dei tok opp mange av sjøfolka som blei ledige, og dette var arbeidskraft som var etterspurt. Dei hadde ein sterk maritim kompetanse som næringa var heilt avhengige av, seier Tenold.

Ingen permanent karriereveg

Frå midten av 1960-talet og fram til slutten av 1980-talet blei talet på norske sjømenn redusert frå over 50 000 til under 20 000.

Likevel meiner Tenold at dette er ein nedgang som har vore relativt uproblematisk.

– For ein stor del av dei som segla i handelsflåten var dette ingen permanent karriereveg. Dette var personar som for ein kortare periode ville ut for å sjå verda. Men det er klart at det også her er utfordringar no. Skipsfarten var redninga for mange skuletrøytte ungdommar.

– Det er mykje vanskelegare for ungdommar å satse på denne karrierevegen i dag, seier professoren.

Mindre dramatisk

Inntoget av utanlandske sjøfolk på norske skip har også vore mindre dramatisk enn ein kunne frykte, hevdar Tenold.

– På 1950- og 1960-talet var dei fleste utlendingane som arbeidde i Noreg sysselsette på norske skip. Utanlandske sjøfolk, først frå Danmark og så frå Spania, var viktige fordi dei fungerte som svingkapasitet.

– Utlendingane vart henta inn som arbeidskraft når det var nødvendig, men samstundes var det dei som måtte gå først når det blei snakk om effektivisering, seier Tenold.

Tenold viser til 1950- og 1960-talet då andelen utanlandske sjøfolk auka markant.

– Problemet i denne perioden var at tilgangen på norske sjøfolk var svært avgrensa. Tilstrøyminga av utanlandsk arbeidskraft var heilt naudsynt for at den norske flåten kunne vekse vidare. Drivkrafta var ikkje å spare pengar – dei fekk like mykje i løn som dei norske sjøfolka, seier Tenold.

– På 1980-tallet, med utflagging til framandflagg og etableringa av Norsk Internasjonalt Skipsregister, fekk ein høve til å tilsette utlendingar på lokale vilkår, og først då vart den norske sjømann utkonkurrert på pris. Då var offshore-næringa god å ha, seier Tenold.

Kompetanse forsvinn

At ting har gått betre enn ein kunne frykte, betyr likevel ikkje at Tenold ikkje ser store utfordringar for næringa.

– Den kanskje største utfordringa er at vi er i ferd med miste noko av den maritime kompetansen. Sjøfolka som gjer landkrabbar av seg har mykje nyttig kunnskap om skip og hamnar.

– For eit høgkostland som Norge har høg kompetanse vore ein heilt avgjerande konkurransefordel, seier Tenold.

Referanse:

Tenold: Globalisation and Maritime Labour in Norway after World War II (pdf), discussion paper, Norges Handelshøyskole 2014.

Dei driv forsking i verdsklasse, er ivrige nettverksbyggjarar og er opne for nye vågestykke kor som helst i verda.

Slik er idealakademikaren, slik Rebecca Lund finn han i si undersøking av konsekvensane av den såkalla innstegsordninga, ei ordning som skal sørge for eksellens i forskinga, og at institusjonane rekrutterer dei aller beste forskarane. 

– Det blir hevda at det er mogleg for alle å bli ein toppforskar, berre ein jobbar hardt nok. Men i praksis er det lettare for menn enn for kvinner å oppfylle krava, seier forskar Lund, som har vore oppteken av kjønnsperspektivet i innstegsordninga.

Ho meiner at stereotype forventningar til kvinner og menn og ulik tilgang til uformelle nettverk gjør det vanskeleg for kvinner enn for menn å bygge CV-en som krevjast for å få tilgang til innstegsstillingane.

Utgangspunktet for studien er hennar eigen arbeidsplass, Aalto-universitetet i Helsinki, og bakgrunnen er Stortingets ja til ei prøveordning med såkalla innstegstillingar for forskarar.

Idealakademikaren

I styringsdokumenta til innstegsordninga på Aalto-universitetet finst ei førestilling om idealakademikaren, som alle forskarar bør strekke seg etter, ifølgje Lund.

Liisa, ein av forskarane som Lund intervjua til studien, beskriv idealakademikaren slik:

«Du må være god innen alle områder innen akademisk arbeid. Både forskning og undervisning. Men forskning er det som teller, og det er meningen at du skal publisere i mange gode tidsskrifter, så klart. Og for det meste jobbe med internasjonale kollegaer, du vet, ingenting som har med Finland å gjøre teller. Og du bør skrive på engelsk. Det er nødvendig å drive “networking” med forskjellige av de beste universitetene sånn at det ser bra ut og ser ut som du gjør forskning i verdensklasse.»

Vektlegginga av eksellens, som er nært knytt til førestillinga om idealakademikaren, blir sett i samanheng med ein bestemt type maskulinitet, ikkje ulik den ein finn innanfor multinasjonale konsernleiingar, hevdar Lund.

Det inneber total forplikting til organisasjonen sine mål.

Få kvinner i innstegsstillingar

Å vie heile livet til karrieren er med andre ord ein føresetnad for å bli ein suksessrik juniorforskar i innstegsordninga.

– Det er noko mange kvinner under 40 ikkje kan, hevdar Lund, og viser til at kvinner tek ut størsteparten av foreldrepermisjonen og er dermed meir borte frå arbeidet enn menn. Kvinner er også i fleirtal blant dei deltidstilsette i akademia, og har meir undervisningsansvar.

Det viser seg at det også er svært få kvinner blant forskarane i innstegsstillingar på Aalto-universitetet. I åra 2000 til 2011 tilsette universitetet 85 forskarar i innstegsstillingar. Berre 18 prosent av søkjarane var kvinner, og 16 prosent av stillingane gikk til kvinner. Til samanlikning utgjer kvinner om lag halvparten av stipendiatane i Finland.

Kriterium i favør av menn

I den norske prøveordninga skal kandidatane til innstegsstillingar tilsettast mellombels i seks til sju år og bli evaluert undervegs etter bestemte kriterium.

Dei som oppfyller krava, skal få fast tilsetting ved utløpet av perioden, enten som førsteamanuensis med høve til opprykk som professor eller i ei forskar- og undervisningsstilling.

Førebels er det snakk om 300 stillingar, men det følgjer ingen ekstra bevillingar med.

Det er særleg punktet om at det ikkje skal ha gått meir enn fem år sidan dei som søkjer innstegsstillingane disputerte, som har blitt møtt med kritikk.

Senter for kvinne- og kjønnsforsking i Bergen hevdar at ein slik regel kan vere lite fordelaktig, særleg for kvinner:

«Dette vil for mange kandidater være en periode i livsløpet med fødsler og omsorg for små barn – en fase som generelt legger større beslag på kvinners tid, arbeidskraft enn menns. 5-årsrgelen vil følgelig kunne påvirke kvinners publiseringsevne mer negativt enn menns, og også hemme kvinners progresjon i forhold til de øvrige kriteriene som kandidatene eventuelt måles etter», uttalar dei til universitetsbladet På høyden.

Andre forventningar til kvinner

Lund hevdar at det i tillegg ofte er større forventingar til at ei kvinne skal bidra med omsorgsarbeid, også på arbeidsplassen.

Ein mannleg forskar ho intervjua fortalde korleis dei unge kvinnene på instituttet bidrog til å skape fellesskap, gjennom kaffi og kake-samlingar ein gong i veka.

Når desse kvinnene ikkje var tilstade, til dømes fordi dei var i mammapermisjon, gikk dei andre tilsette tilbake til å lukke dørene og halde seg for seg sjølv.

– Sjølv om han syntest det var synd, tok han likevel ikkje sjølv initiativ til slike samlingar. Han var for opptatt av arbeidet sitt, seier Lund.

Usynleg arbeid

Ho trur at forventingane om at kvinner tek større ansvar for det usynlege arbeidet kan gjere det vanskelegare for kvinner å finne tid til å skrive og publisere.

– Skiljet mellom synleg og usynleg arbeid fell også saman med førestillingar om maskulinitet og feminitet. Sjølv om kvinner kan ta del i typiske maskuline gjeremål og omvendt, blir kjønnsstereotypiane reprodusert på subtile og ofte umedvitne måtar, seier ho.

Undervisning tel mindre

Lund er kritisk til evalueringssystemet som innstegsstillingane er basert på. Fokuset på målbare og objektivet kriterium legg føringar for kva for akademisk arbeid og erfaring som blir vektlagt, og indirekte kva for arbeid som ikkje tel, hevdar ho.

– Å publisere i anerkjende tidsskrift er viktig for ein forskar, men det er på langt nær det einaste ein forskar gjer. Mange kvinner bruker meir tid på å undervise og rettleie studentar, sjølv om dette har mindre verdi i evalueringane. Dette arbeidet blir difor usynleg.

– For at nokon kan vere idealakademikarar må nokon andre undervise, planlegge pensum, følgje opp studentar og gjere omsorgsarbeidet – på universitetet så vel som i heimen, seier Lund.

Konflikt mellom vil og bør

Fleire av forskarane Lund intervjua fortalde at det dei «bør» gjere dersom dei vil ha ei karriere, ofte er i strid med det dei «vil» gjere som forskarar.

Til dømes:

– Forskarar blir oppmuntra til forskingsopphald i utlandet. Men skal ein da velje mindre kjende universitetet som har det beste forskingsmiljøet for det ein sjølv er mest interessert i, eller det prestisjefylte universitetet, sjølv om forskingsmiljøet der er mindre relevant?

– Å velje det prestisjefylde universitetet ser jo best ut på CV-en.

Kritiske blogginnlegg

Lund fortel at forskarane på Aalto-universitetet hadde ulike strategiar andsynes idealakademikaren og eksellens-tenkinga.

Nokon omfamna det, nokon brukte det instrumentelt utan å ta det for god fisk, medan andre viste openlys motstand – gjennom til dømes kritiske seminar og blogginnlegg.

Uansett tilnærming blir alle forskarar stilt til ansvar overfor det.

– Om ein som forskar ikkje deltek nok i dei aktivitetane som får utteljing, får ein rett og slett ikkje jobb i akademia, seier Lund.

Akademiske maktkampar

Ifølgje forskaren er standardane for kva som blir rekna som akademisk kvalitet eit produkt av maktkampar.

– Det ligg makt i å definere kva som skal telle som akademisk kvalitet. Idealakademikaren er eit produkt av desse maktkampane, men blir framstilt som nøytral kunnskap og objektive standardar, seier ho.

– Forskarar, inkludert meg sjølv, blir fanga i ein illusjon at det berre er meritter og evner som avgjer i konkurransen om stillingar og finansiering, sjølv om vi veit at det ikkje er så enkelt.

Referanse:

Rebecca Lund. Akademia. “Idealakademikeren” og kvinnelige akademikeres hverdag i I hjertet av velferdsstaten. En invitasjon til institusjonell etnografi, Karin Widerberg (red.). Cappelen Damm, 2015. Sammendrag.