Vet mer om hvorfor kvinner er sykere enn menn

Arbeidsmiljøet er dårligere i kvinnedominerte yrker, konkluderte det svenske arbeidstilsynet etter å ha gjennomført 900 tilsyn i 59 svenske kommuner over tre år.

Undersøkelsen ble gjennomført for å finne forklaringer på hvorfor kvinner i Sverige har over 80 prosent høyere sykefravær enn menn. Resultatene ble presentert under et frokostmøte hos Arbeidstilsynet i Norge torsdag.

Den viktigste årsaken til forskjellen i sykefraværet, er at kvinner og menn har ulike yrker, konkluderer rapporten.

I tillegg fant det svenske tilsynet ut at arbeidsmiljøet er dårligere i den kvinnedominerte hjemmetjenesten enn i den mannsdominerte teknisk etat.

I hjemmetjenesten er det større tidspress, færre ressurser og flere ansatte for hver sjef. Det fører til at hver andre medarbeider opplever arbeidskravene og arbeidsbelastningen som et arbeidsmiljøproblem sammenlignet med knapt hver tredje medarbeider i teknisk etat.

Enda større er forskjellen når de ansatte blir spurt om de tror de vil stå i yrket fram til pensjonsalder. I teknisk etat svarte åtte av ti ja, mot knapt halvparten i hjemmetjenesten.

Bárðarbunga-Nornahraun-utbruddet på Island gir god innsikt i magmatransport i riftsonene

The Bárðarbunga-Nornahraun eruption – an ongoing demonstration of rifting and volcanism 

The basaltic lava emission from a fissure system connected to the the Bárðarbunga central volcano under Vatnajökull is now the largest eruption in Iceland in the past 230 years.  Although the central volcano is located in the Eastern Rift Zone, the erupting fissure system protrudes into the fissure swarm of the Askja central volcano in the Northern Rift Zone.  The extensive arrays of seismometers and continuously recording GPS-stations have provided real-time seismic and geodetic data, illustrating the subsidence of the central volcano and associated dike injection.  Additional observations and measurements on the ground and during frequent overflights with the Icelandic Coast Guard aircraft have yielded unique and complementary insights into these processes.

Notes

The developing lava field is commonly referred to as Holuhraun, which is also the name of a lava flow from 1797. In this article, I adopt the term Nornahraun, as suggested by Þorvaldur Þórðarson: http://earthice.hi.is/names_new_lava_flow_field_north_dyngjujokull

The account of the tectonic and volcanic events are mainly based on the continuously updated information on: http://en.vedur.is/ and http://en.vedur.is/earthquakes-and-volcanism/articles/nr/2947

The article is also available at: http://folk.uio.no/rtronnes/Publ-pop-sci/Vulk-jordskjelv/Bardarb-2014.pdf

Rift zones and volcanic systems in Iceland

The volcanic rift and flank zones in Iceland have separate volcanic systems, comprising central volcanoes and fissure swarms (Fig. 1).  Many of the evolved central volcanoes have calderas and some of these erupt intermediate and silica-rich magmas, including rhyolites with about 70 weight% SiO2, in addition to basalts.  A caldera is a sub-circular depression, normally 2-10 km in diameter, formed by magma chamber pressure loss and collapse resulting from a volcanic eruption or from injection of melt into dikes away from the caldera region.  The term dike is used to describe an open fissure (often 1-10 m wide) filled with melt.

Long distance sub-surface transport of magma in dikes is a common feature associated with fissure eruptions in the rift zones.  The previous three largest eruptions in Bárðarbunga involved basaltic magma transport about 100 km southwestwards from the central volcano along dikes in the Veiðivötn fissure swarm (Fig. 1), leading to fissure eruptions on the way. Some of the magma, however, was ultimately injected into silica-rich magma chambers under the Torfajökull central volcano (Fig. 1), causing explosive mixed magma eruptions.  Each of these three events, the Veiðivötn, Vatnaöldur and Dómadalshraun eruptions in 1477, 871 and about 150 AD, respectively, produced about 1 km3 dense rock equivalent (DRE) of combined basaltic, intermediate and rhyolitic lava and tephra (Larsen, 1984).  The 721 (approximately) and 606 year intervals between these eruptions are slightly longer than the 531 year period between the 1477 and 2014 events involving magma from Bárðarbunga.

Several other volcanic systems in the Icelandic rift zones are also characterized by interaction between silica-rich (rhyolitic) magma in shallow chambers under the central volcanoes and deeper basaltic reservoirs and dikes with basaltic melt.  The puncturing of rhyolitic magma chambers by dike injection and the mixing of hot basaltic melt (1150-1200 °C) with cooler rhyolite (800 °C) can cause vigorous convection and gas (steam) bubble formation.  The relatively viscous rhyolite melt may then be transformed explosively to low-density foam, fragmented and erupted as silicic ash and pumice. This process is analogous to the violent exsolution (release) of CO2-gas from shaken and depressurized champagne or beer.

Status and volume of the eruption (Nov. 6, 2014)

The vigorous and steady extrusion of basalt from a 2 km long crater row 45 km NE of the Bárðarbunga central volcano now seems to be the largest Icelandic eruption in the last 230 years. Starting in the early morning of Sunday, August 31, it has lasted more than two months.  Fig. 2 shows the eruptive activity on Sept. 4, at an early stage before much of the magma was channelized through shallow, but covered, lava tubes.  

The area of the current lava field exceeds 65 km2.  Initially, the lava flowed about 17.5 km towards ENE, parallel to the river Jökulsá á Fjöllum.  It then stopped near the foothills of the interglacial Vaðalda shield volcano and spread towards NW and SE after Sept. 12 (Fig. 3-4).  A small satellite lava field (0.4 km2) was also produced from a 1 km long eruption fissure about 2 km SSW of the constantly erupting fissure (crater row) during a three-day period, Sept. 5-7.   

The volume estimates are uncertain due to the difficult observing conditions in the most remote and climatically hostile area in Iceland.  Field work is also hindered by highly variable winds and unpredictable concentrations of toxic volcanic gases.  Based on the unwavering observation efforts by scientists at the Icelandic Meteorological Office (Veðurstofa Íslands) and Institute of Earth Sciences, University of Iceland (Jarðvísindastofnun, Háskólans), however, it seems that the eruption has a daily magma output of about 0.02 km3.

The resulting accumulated volume of 1.4 km3 (Nov. 8) has exceeded the total outputs of the Krafla fires, 1975-84 (0.25 km3), the Myvatn fires, 1727-29 (0.25 km3) and the eruptions from Hekla-1970 (0.5 km3), Hekla-1947-48 (0.88 km3), Surtsey-1963-67 (0.73 km3), Katla-1918 (1.0 km3) and Askja-Sveinagjá-1875 (0.5 km3). The largest historic eruptions, including  Laki (1783-84, 15.1 km3), Eldgjá (934-940, 19.6 km3) and Hallmundarhraun (about 950, 8.5 km3) are still about an order of magnitude larger.  However, if the Nornahraun eruption continues at the current rate, the volume may surpass that of the Hekla-1766 (1.5 km3) and the Öræfajökull-1362 (2 km3) eruptions by November 13 and December 9, respectively.  By then the Nornahraun eruption would be the fourth largest Icelanic eruption in historic times (after 871 AD).  [The volumes above, compiled from Sinton et al. (2005), Þórðarson and Larsen (2008), Þórðarson and Höskuldsson (2008) and references therein, are combined lava and dense rock equivalents of tephra.]

Dike injection and rifting

The 2014 volcanic unrest with rifting, dike injection and fissure eruption has been monitored by dense networks of seismometers and continuously recording GPS-stations.  The surveillance has given unprecedented insights into the fracturing and melt injection processes and the interaction between a central volcano and fissure swarms in the Icelandic rift zones (Fig. 5).

    

Fig. 5. Seismicity and crustal movements. See also the day-to-day evolution at http://en.vedur.is/earthquakes-and-volcanism/articles/nr/2949. The maps were produced by the Icelandic Meteorological Office (Veðurstofa Íslands).
Upper panel: Period Aug. 16 (dark blue) to Aug. 28 (dark red). Earthquake epicentres (coloured dots) and horizontal displacement of continuous GPS stations (red arrows: 24 hr movement Aug. 26-27, green arrows: 72 hr movement, Aug. 24-27).
Middle panel: Manually processed earthquakes in the period Aug. 16 (day 1, dark blue) to Nov. 5 (day 80, dark red).
Lower panel: Earthquakes, Aug. 16 (day 1) to Nov. 5 (day 80) and accumulated horizontal crustal movements (Aug. 14 – Nov. 5). Note that the stations close to the central volcano has converged on the caldera area. The stations east of the NNE-trending dike segment have moved towards ESE-SE, reflecting the dike formation and rifting. HRIC (NW of the dike) has moved in the opposite direction (WNW-NW). Most of the stations SW of HRIC, however, have moved towards W, rather than WNW. This may reflect a southerly vector component towards the contracting central volcano.

Lower panel: Earthquakes, Aug. 16 (day 1) to Nov. 5 (day 80) and accumulated horizontal crustal movements (Aug. 14 – Oct. 31). Note that the stations close to the central volcano has converged on the caldera area. The stations east of the NNE-trending dike segment has moved towards ESE-SE, reflecting the dike formation and rifting. HRIC (NW of the dike) has moved in the opposite direction (WNW-NW). Most of the stations SW of HRIC, however, have moved towards W, rather than WNW. This may reflect a southerly vector component towards the contracting central volcano.

The day-to-day evolution of seismicity and horizontal crustal movements is compiled at: http://en.vedur.is/earthquakes-and-volcanism/articles/nr/2949 (including an animated evolution map and http://hraun.vedur.is/ja/Bardarb/GPS/Slider/images.html#).  The rifting and volcanic unrest started on August 16, with intense seismic activity within the Bárðarbunga caldera and along an 8 km long SE-trending radial dike from the SE side of the caldera rim (Fig. 5).  There was also strong seismic activity along the E and NE margin of the central volcano the same day. During the next few days (Aug. 17-19) the earthquake swarms defined a dike segment propagating 22 km towards NE (N45°E) from the SE tip of the radial dike.  In the Aug 23-28 period, the dike propagation changed direction about 20° to a NNE-direction (N15°E).  The magma moved another 20 km in the NNE direction before a minor, four hour long, fissure eruption occurred near the dike tip in the early hours of Friday, Aug. 29. 

The intrusion of the radial dike towards SE on Aug. 16 was accompanied by displacement southwards for stations HAFS and GFUM, northwards for DYNC and eastwards for the stations west of the caldera (not visible in the 13 day accumulated motion on Fig. 5, upper panel, but on the Aug. 16 map at http://hraun.vedur.is/ja/Bardarb/GPS/Slider/images.html#). The further dike propagation towards NE and NNE involved spreading between the continuously measuring GPS-stations DYNC and GSIG of 4-6 cm/day (50-70 cm in the 12 day period, see the daily maps of seismicity and horizontal crustal movements).  DYNC and GSIG are about 20 km west and 15 km east of the dike, respectively.  The stations FJOC, KIDC and HAUC 30-40 km west of DYNC show only minor westward movement, demonstrating crustal compression between the dike and FJOC. The dike itself, and therefore the local rifting, is likely to be about one order of magnitude larger than the separation measured at distances of 15-20 km.

South of the Bárðarbunga central volcano, the stations HAFS and GFUM were (and are still) moving northwards, in response to the decrease in magma pressure under the caldera and inward movement of the surrounding area (Fig 5, lower panel).  Because the Icelandic plate-spreading direction is approximately WNW-ESE, the southerly components affecting DYNC and GSIG (WSW and SE movement, respectively) is a result of the subsidence and contraction of the Bárðarbunga central volcano. 

The seismic activity related to dike injection and caldera subsidence has involved 500-800 events/day.  The largest events with moment magnitude up to about 5.7 have been confined to the caldera ring fault (caldera rim).  In the first month of activity, the number of recorded events exceeded 20000.  Even if the number has been lower during the second month of activity, the occurrence of earthquakes exceeding magnitude 5 is still common in the Bárðarbunga caldera.  In addition to all the seismic activity, a minor subglacial eruption occurred on the SE flank of the volcano on August 23, probably from the earliest radial dike.

The strong and persistent (until today) seismicity along the ring faults of the caldera is accompanied by extensive subsidence of the caldera floor.  On Oct. 6, 18, 25 and Nov. 6 the levels of subsidence were reported as 30, 35, 40 and 44 m, respectively, with concentrated in the NW part of the caldera.  With a caldera area of about 60 km2 (long and short diameters of about 10.5 and 7 km), an average subsidence of the entire caldera floor of 44 m would represent a volume of 2.6 km3, about twice the erupted lava volume.  The observed differential subsidence, however, may correspond to a volume of only 1.2 km3.

The large E-W extension NE of Bárðarbunga resulted in the formation of a 600-800 m wide and 6 km long graben partly under and partly NNE of the northern part of the Vatnajökull ice cap (Dyngjujökull) just before Sept. 5 (Fig. 6-8).  As shown in Fig. 8, the small satellite eruption fissure and the corresponding lava field are within this graben.  The projection of the graben trend towards NNE coincides with the continuously erupting crater row.

The 2014 eruption and rifting – regional perspectives and outlook

The Bárðarbunga volcanic system is one of the most productive systems in post-glacial (Holocene) time.  The early Holocene Þjórsáhraun (about about 25 km3), fed from craters in the Veiðivötn fissure swarm, is largest post-glacial lava unit in Iceland, exceeding the historic Eldgjá (19.6 km3) and Laki (15.1 km3) lava flows from the Katla and Grimsvötn central volcanoes (Fig. 1, Þórðarson and Höskuldsson, 2008).  The Bárðarbunga central volcano is close to the vertical axis of the Iceland mantle plume, which is responsible for the strongly elevated volcanic productivity in the NE Atlantic (Fig. 1, Þórðarson and Höskuldsson, 2008, Jones et al. 2014).  Currently, the high rate of mass loss due to the melting of the Vatnajökull glacier (Björnsson and Pálsson, 2008) also leads to increased decompression melting of the mantle under central Iceland (Sigmundsson et al. 2014).

 

The large mixed-magma eruptions originating from Bárðarbunga in 1477, 871 and about 150 AD started with dike injection about 100 km southwestwards along the Veiðivötn fissure swarm, causing reactions between the injected basaltic magma and the rhyolite melt under the Torfajökull central volcano.  The 2014 eruption differs from this pattern in the sense that the basaltic dike injection is towards NE from Bárðarbunga.  The sequential propagation of three dike segments from the caldera (Fig. 5, upper panel) prior to the first fissure eruption near the dike tip on Aug. 29, demonstrates that magma was injected from a NE-trending dike swarm in the Eastern Rift Zone to a NNE-trending dike swarm originally belonging to the Askja volcanic system in the Northern Rift Zone (Guðmundsson et al. 2014).  The general change in directions of the fissure swarms at the latitude of central Iceland (64.5 to 65 °N) is present also in the Tertiary lavas plateaus in east Iceland.  Therefore, it seems that the stress field and spreading geometry has been approximately stationary during the last 10 Ma (Guðmundsson et al. 2014).

It is difficult to predict how the eruption will evolve and how long it will last.  The relatively constant rate of eruption during the first two months is remarkable and could indicate further extension of the eruption period.  The magma conduit from the Bárðarbunga central volcano seems well established and the magma supply is closely tied to the deflation of the magma reservoir and subsidence of the caldera floor.  The most likely scenario at this mature stage is that the magma supply from the deflating reservoir will decrease and finally end the eruption.   Other scenarios, involving opening of new eruptive fissures to the SW or NE, as well as more extensive eruption activity in in the Bárðarbunga central volcano, possibly of explosive character, are less likely.

The societal and environmental impacts of this effusive basalt eruption are moderate, because the location in a very remote area of Iceland.  Sulphuric gases, however, have created volcanic haze conditions in E and NE Iceland, as well as in the capital area. People with respiratory problems have been most affected.  Satellite measurements have also detected elevated SO2 trails as far as 1500-2000 km from Iceland.

References:     

Björnsson and Pálsson, 2008: Icelandic glaciers. Jökull 58, 365-386

Guðmundsson et al., 2014: Dike emplacement at Bardarbunga, Iceland, induces unusual stress changes, caldera deformation, and earthquakes. Bull. Volcanol. 76, DOI 10.1007/s00445-014-0869-8

Jóhannesson and Sæmundsson, 1998: Geological map of Iceland, 1:500.000. Tectonics. Icelandic Institute of Natural History and Iceland Geodetic Survey, Reykjavík

Larsen, 1984: Recent volcanic history of the Veidivötn fissure swarm, southern Iceland – an approach to volcanic risk assessment. J. Volcanol. Geotherm. Res. 22, 33–58

Þórðarson and Larsen, 2007: Volcanism in Iceland in historical time: Volcano types, eruption styles and eruptive history. J. Geodyn., 43, 1, 118–152

Þórðarson and Höskuldsson, 2008: Postglacial volcanism in Iceland. Jökull 58, 197-228

Sigmundsson et al., 2010: Climate effects on volcanism: influence on magmatic systems of loading and unloading from ice mass variations, with examples from Iceland. Phil. Trans. R. Soc. 368, 2519-2534

Sinton et al., 2005: Postglacial eruptive history of the Western Volcanic Zone, Iceland. Geochem. Geophys. Geosyst. 6 (12), Q12009, doi:10.1029/2005GC001021

Fjellbjørkmåler: Sultne målere søker mot nord

Av Bjørn Økland, Skog og landskap

Fjellbjørkmåler, den viktigste skadegjøreren på bjørk i Nord-Norge og i fjellet, er på vei nordover. Studier over de siste 15-20 år viser at utbrudd nå også forekommer i de kaldeste og mest kontinentale områdene lengst nord i Norge. Årsaken er trolig at et midlere klima har åpnet opp disse ugjestmilde områdene for fjellbjørkmåleren.

Fjellbjørkmåler (Epirrita autumnata) regnes som den alvorligste skadegjøreren på bjørk i Nord- Norge og i fjellskogen i Sør-Norge. Masseangrep med snauspising av store skogområder forekommer mer eller mindre regelmessig. Som regel varer utbruddene rundt sju år, mens det tar åtte til ti år før et nytt utbrudd bygger seg opp. Om bjørka snauspises flere år på rad, vil trærne dø. Siden gjenveksten i de nordlige bjørkeskogene er langsom kan effekten være dramatisk når store områder med død skog blir stående over lang tid.

Fjellbjørkmålerens egg overvintrer og tåler svært lave temperaturer, men i noen områder – særlig i Finnmark – kan ekstrem kulde drepe eggene. Under masseangrep kan man noen ganger observere at skogen står grønn og uskadd langs elver og i forsenkninger der temperaturen kan bli svært lav. Analyser av lange tidsserier viser at utbruddsområdene til fjellbjørkmåler i de siste 15-20 årene har utvidet seg mot de kaldeste og mest kontinentale områdene lengst nord i Norge. Årsaken er trolig at et gradvis mildere klima har åpnet opp disse tidligere så ugjestmilde områdene for fjellbjørkmåleren

Som regel bidrar flere målerarter under utbruddene på bjørk. Felles for flere av artene er at de har ekspandert mot nord eller høyereliggende skog der klimaet har blitt mildere de senere årene. En av disse artene er liten høstmåler (Operophtera brumata) som ofte forekommer sammen med fjellbjørkmåler og kan være mer eller mindre medansvarlig for snauspisingen. Liten høstmåler har vært mest kjent for masseangrep i lavlandet og overlappet tidligere ikke med fjellbjørkmåler i de kaldeste områdene. Men nå synes arten å gjøre seg stadig mer gjeldende i høyereliggende skog. Nye studier basert på flybilder viser at de siste høstmålerutbruddene i Troms har gått helt opp til tregrensen, og lange tidsserier viser en rask utvidelse av utbruddsområdene nord- og østover i Troms og Finnmark. Blek høstmåler (Operophtera fagata), en annen av fjellbjørkmålerens slektninger, hadde også kun utbrudd i lavlandet tidligere. De siste årene har denne arten bidratt til utbrudd i fjellnær bjørkeskog i Sør-Norge (Skjåk). Det gjenstår å se om utvidelsen av utbruddsområdene til disse målerne er forbigående eller om det er en varig trend.

Mødre står bak betydelig andel vold

Ofte dreier det seg om det som kalles mindre alvorlig vold.

– De nordiske studiene viser at mødre begår denne typen vold like ofte som fedre. Noen studier viser også at mødre begår den type vold oftere enn fedre, sier NKVTS-forsker Anja Emilie Kruse til NRK.

Kruse har sammen med Solveig Bergman samlet forskning om vold mot barn begått av foreldre, og har snakket med mødre som har utøvd vold mot barna sine.

– Det dreier seg om lugging, dytting og slag med flat hånd, og volden skjer i mange ulike situasjoner, sier forskeren.

Tre forhold gikk igjen i det mødrene fortalte de to forskerne. Sterk aggresjon kan føre til en form for opplevelse av at det er berettiget at de bruker vold, de bruker vold i situasjoner de selv oppfatter som vanskelige og noe av volden kan knyttes til tradisjonelle holdninger til barneoppdragelse.

Helsesøster Solveig Ude i Oslo, som har 32 års erfaring i yrket, sier at en av forklaringene kan være at det som oftest er mødre som er hjemme med barna. Hun sier at det ofte er fedrene som står bak volden mot eldre barn, mens mødrene slår de små.

– Mange slår uten å tenke at dette er en krenking av barnet – både fysisk og psykisk. Det er en helt uakseptabel metode, sier hun.

Norge best forberedt på klimaendringer i verden

Hvert år rangerer universitetet land etter hvor utsatt de er for ekstremvær, naturkatastrofer og andre konsekvenser av klimaendringene, samt hvor godt rustet landene er til å hanskes med dem. Norge har toppet listen i snart 20 år.

– Jeg er glad for denne bekreftelsen på Norges pågående arbeid med ta fatt i konsekvensene av klimaendringene, sier klima- og miljøminister Tine Sundtoft (H), ifølge Norges ambassade i Washington.

New Zealand, Sverige, Finland og Danmark følger Norge på toppen av listen. De fem landene som er minst forberedt på klimaendringene, er ifølge listen Chad, Burundi, Eritrea, Den sentralafrikanske republikk og Kongo.

– Norges lange kystlinje og høye fjell gjør at vær og klima har påvirket nordmenns hverdag i årtusener, og gjør det fortsatt. Norge har derfor lang erfaring med å håndtere ekstremvær, sier Sundtoft.

– Vi vil fortsette å jobbe med verdenssamfunnet for å møte de utfordringene vi alle står overfor, legger hun til.

Sommefugl etterligner maur for å lure seg inn i tua

Maurtuer har mye å tilby. De er godt beskyttet, og de er stabile og ressursrike. Et slikt hjem lokker ikke bare maur, men også mange andre insekter. På mange måter er maurtuen alt en liten skapning kan be om. Så lenge man kan holde seg inne med en hær av maur. 

Maur bruker luktesansen sin til å skille ut venner fra fiender. For å kunne få lov til å bo der, er inntrengerne derfor nødt til å foreta noen lure grep. For eksempel endrer de sine kjemiske luktesignaler.

Men det stopper ikke bare der.

Maur lever i komplekse samfunn. For å opprettholde dette samfunnet, er de nødt til å kommunisere. Forskere fra Universitet i Torino i Italia ønsket derfor å undersøke om insektenes bruk av lydsignaler også hadde noe å si. De ønsket å se på hvordan inntrengerne lærte seg å bruke lyd for å ikke bli oppdaget av de aggressive maurene.

En tidligere studie, utført av Fransesca Barbero og andre forskere ved Center for Ecology and Hydrology og ved University of Oxford i 2009, har vist at dronningen til Myrmica-maurene har karakteristiske lyder som er anerledes fra arbeidsmaurene sine. På denne måten øker dronningen den sosiale statusen.

I den nye studien har forskerne funnet ut at Glaucopsyche arion-sommerfuglen, en sommerfuglart innen blåvingene, forstår dette og bruker det til sin egen fordel. 

Gjennom flere år har Barbero og hans team samlet og analysert lydsignalene mellom sommerfuglen og maurene. Ved hjelp av en spesialprodusert mikrofon, spilte de inn lydsignalene mellom maurene og sommerfugl-larvene. Lydene viste at larvene etterlignet dronningen, og med dette oppnådde også de høyere status i maurtuen.

I tillegg var larvene så glupe at de brukte lydsignalene til å lure de andre maurene til å rengjøre for dem og mate dem.

– Signalene som formidles inneholder ganske kompleks informasjon, ikke bare mellom arbeidermaurene, men også utenfor kolonien. For eksempel under matjakten, men også inne i maurtuen og mellom kastene, sier Barbero, forskerlederen i studien ved Universitet i Torino. 

Forskerne håper disse funnene vil styrke forskningen innen akustisk kommunikasjon mellom sosiale parasitter og maur. De håper også på et betydelig fremskritt i menneskets forståelse av de komplekse mekanismene. 

Funnene ble nylig presentert på møtet til Acoustical Society of America (ASA).

– Genialt å bo sammen med maur

Tone Birkemoe, professor ved Institutt for naturforvaltning ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU), forteller at denne levemåten har en stor fordel for de insektene som bor hos maurene. 

Hun forteller at det er flere blåvinger som lever slik. Egenskapene til disse sommerfuglene er medfødt og livets oppgave krever at de kommer seg inn i en maurtue som larve. 

Dessuten påpeker hun at det finnes flere insekter som også bruker lyd til å lure andre insekter, ofte for å få tak i mat.

– Blåvingene er avhengige av å få hjelp av maur. Hvis de ikke får hjelp, dør de. Ellers er det jo helt genialt å bo sammen med maur. De forsvarer, henter mat og passer på, sier Birkemoe. 

Hun mener at studien kan være viktig for å forstå hvordan dyr kommuniserer. De knepene inntrengere bruker kan danne grunnlaget for nye typer maurbekjempelse der dette er aktuelt, ifølge Birkemoe. 

– Og så er det jo spennende da, at sommerfuglene faktisk bruker mange typer kommunikasjon for å manipulere maurene de bor hos. 

Referanser:

I. Nyheten er hentet fra nyhetsmeldingen: Why some butterflies sound like ants, oktober 2014.

II. Barbero, Francesca m.fl.: Queen Ants Make Distinctive Sounds That Are Mimicked by a Butterfly Social Parasite,Science, DOI: 10.1126/science.1163583, Februar 2009

Hva vet vi om global oppvarming?

En leser, Andreas Dahl Andersen, skriver i en e-post til Videnskab.dk: «Jeg synes det kan være vanskelig å følge debatten om global oppvarming. Det kommer hele tiden nye rapporter som viser at temperaturen stiger, og at alt skyldes utslipp av drivhusgasser. Men jeg har samtidig lest at noen forskere mener at det kan skyldes kosmisk stråling og variasjon i solens magnetfelt. Har forskerne et endelig bevis på at det er drivhusgasser som gjør at temperaturen stiger – eller er det bare den teorien man mener passer best for tiden? Og kan man måle konsentrasjonene av drivhusgasser i atmosfæren?» 

Slik måler man CO₂-konsentrasjon

Vi tar det siste spørsmålet først – nemlig om man kan måle konsentrasjonen av drivhusgasser i atmosfæren. Her er svaret entydig ja.

– Man kan måle det veldig presist, og det har man gjort siden 1970-tallet, forteller professor Jens Hesselbjerg Christensen, som er leder av Danmarks Klimacenter ved Danmarks Meteorologiske Institut (DMI).

– Man måler normalt CO₂-konsentrasjonen høyt oppe i atmosfæren, hvor det er lang avstand fra kildene til utslipp. Den blir blant annet observert på toppen av Mauna Loa på Hawaii, og man får også daglige målinger fra stasjoner høyt opp i Antarktis. I de senere tiårene har det også blitt observert fra satellitter.

Isen lagrer på fortidens drivhusgasser

Forskerne kan også studere mengden av drivhusgasser i fortiden.

Små luftbobler sitter nemlig innkapslet og gjemt i isen ved Nord- og Sydpolen.

– Når den nye snøen blir presset sammen til is, blir luften fanget. Dermed har vi fortidens atmosfære fanget i isen. Når vi henter opp isen, kan vi måle innholdet av drivhusgasser tilbake i tid, forklarer professor Dorthe Dahl-Jensen, som er leder av Senter for is og klima ved Københavns Universitet.

Ved å studere iskjerner fra Grønland kan Dahl-Jensen og kollegene hennes se at konsentrasjonene av drivhusgasser var lavere før i tiden.

– I de siste 800 000 årene har vi ikke sett verdier opp mot dagens nivå. Innholdet av drivhusgasser har alltid variert, og det er ikke bare menneskeskapte forhold som avgjør, forteller Dahl-Jensen.

– Når konsentrasjonene av drivhusgasser har vært høye, har temperaturene også vært det.

Hvorfor stiger CO₂-nivået?

FNs klimapanel (IPCC) består av flere hundre forskere fra hele verden, som hvert femte år oppsummerer tusenvis av undersøkelser og målinger i en samlet rapport.

I den siste rapporten kan man blant annet lese at konsentrasjonen av drivhusgassene lystgass (N2O) og metan (CH4) i atmosfæren har steget med 20 og 150 prosent siden industrialiseringens begynnelse.

Når det gjelder CO₂, er stigningen på 40 prosent.

«Primært på grunn av utslipp fra fossile drivstoff», heter det i rapporten.

Slik regner ut man utslippene

Klimapanelet baserer blant annet konklusjonene på forskning på nasjonale statistikker over lands energiforbruk.

Forbruket kan nemlig omregnes til en bestemt mengde CO₂. I en undersøkelse estimerer en større forskergruppe at denne metoden gir en usikkerhet på ti prosent.

Uten drivhuseffekt – ikke noe liv

Drivhusgassene sørger for at all den energien vi mottar fra solen, ikke bare reflekteres ut i verdensrommet.

Uten denne effekten ville jorden vært mye kaldere og kanskje til og med uten liv, forteller professor Jørgen E. Olesen fra Aarhus Universitet.

– Vi skal være utrolig glade for at vi har drivhuseffekten. Så det vi diskuterer, er en økning av drivhuseffekten, forteller Olesen, som forsker på global oppvarming ved Institut for Agroøkologi.

– Det finnes ingen forskere som tviler på at drivhusgasser har en oppvarmende effekt. Det har vært velkjent i flere hundre år. Spørsmålet er størrelsen på effekten. Det er uenighet om desimalene, men ingen kan tvile på at CO₂ har en klimaeffekt, sier Olesen, som har vært medlem av FNs klimapanel.

Fysikkforsøk viser drivhuseffekten

Professor Dorthe Dahl-Jensen fra Københavns Universitet er enig.

– Det er velkjent fysikk at drivhusgassene øker temperaturen. Man kan på en enkel måte pumpe inn CO₂ i et glass og se hvordan temperaturen endrer seg, sier Dahl-Jensen.

Spørsmålet er om det er de menneskeskapte drivhusgassene som gjør at vi i løpet av det siste århundret har sett en global temperaturstigning på om lag 0,85 grader?

I den siste rapporten fra FNs klimapanel er konklusjonen at det er «ekstremt sannsynlig at over halvparten av den observerte stigningen i den gjennomsnittlige globale overflatetemperaturen fra 1951 til 2010 var forårsaket av den menneskeskapte stigningen i drivhusgasskonsentrasjoner og andre menneskeskapte påvirkninger».

Stor enighet om oppvarming

Ifølge professor og klimaforsker Jens Hesselbjerg Christensen er IPCCs rapporter det beste beviset på at det er de menneskeskapte drivhusgassene som primært er skyld i den globale oppvarmingen.

Klimapanelets rapporter bygger på verdens mest omfattende innsamling av forskningsartikler om klimaet – og all denne forskningen har blitt gjennomgått, vurdert og analysert av panelet, forteller Christensen.

– IPCCs rapporter viser at 40 000 forskere er overbevist om at det er økningen av CO₂ og andre drivhusgasser i atmosfæren som er dominerende i forhold til å øke temperaturen på jorden. Så finnes det selvfølgelig et lite antall forskere som hevder at det er noe annet som er avgjørende. Det er der usikkerheten ligger, sier Christensen.

Professor Dorthe Dahl-Jensen er enig:

– 99 prosent av forskerne som arbeider med klima, sier at det ikke er noen tvil om at det er drivhusgassene som får temperaturene til å stige. Men en god forsker vil selvfølgelig høre de argumentene som peker i en annen retning.

– For tiden finnes det imidlertid ingen andre teori som kan forklare de temperaturstigningene vi ser, mener Dahl-Jensen.

Hva med solen?

I de siste årene har en rekke studier vist at naturlige variasjoner i solens aktivitet spiller en rolle for klimaet.

Solens aktivitet følger blant annet en syklus på elleve år, og FNs klimapanel konkluderer med at det er «middels sikkerhet» for at denne syklusen påvirker «klimafluktuasjoner i noen områder».

Men klimapanelet mener at det er «stor sikkerhet for at endringer i den samlede solinnstrålingen ikke har bidratt til stigningen i den gjennomsnittlige globale overflatetemperaturen i perioden 1986 til 2008, basert på direkte satellittmålinger av den samlede solinnstrålingen.»

Svensmark: Solen er viktigere

En av de mest kjente – og omstridte – talsmenn for solteorien er den danske professoren Henrik Svensmark.

Han fremsatte i 1996 en teori om at solens aktivitet, sammen med kosmisk stråling, bærer en stor del av ansvaret for klimaendringene. Teorien vakte debatt og harme blant andre klimaforskere.

Svensmark anerkjenner imidlertid at drivhusgassene spiller en rolle for klimaet.

– Det er riktig at CO₂ er en drivhusgass som er med på å varme opp jorden. Men effekten fra en fordobling av CO₂-konsentrasjonen vil bare resultere i en temperaturstigning på om lag én grad. Det er mye mindre enn det vi får høre i IPCCs rapporter, skriver Svensmark i en e-post.

Kan påvirke skydannelsen

Professor Jørgen E. Olesen mener at Svensmark kan ha rett i at den kosmiske strålingen – som svinger i takt med de naturlige variasjonene i solen – kan påvirke temperaturen på jorden.

Men effekten kan ikke være så stor som Svensmark antar, sier Olesen:

– Det er mulig at den kosmiske strålingen påvirker klimaet. De kosmiske strålene påvirker trolig mengden av skyer. Alt det er viktig for forståelsen av klimaet, og vi burde forske mer på dette.

– Men en rekke målinger viser at den kosmiske strålingen betyr veldig lite for den globale oppvarmingen, sammenlignet med drivhusgassene – de overskygger alt annet, sier Olesen.

Svensmark: Klimapanel regner feil

Henrik Svensmark mener klimapanelet regner feil.

– I klimamodellene antas det at endringer i skyer og vanndamp resulterer i en forsterkning av den direkte CO₂-effekten. Men rollen til skyer og vanndamp er ikke tilstrekkelig forstått.

– Det er faktisk flere vitenskapelige resultater som viser at denne effekten er langt mindre enn IPCCs modellresultater. Dermed kan CO₂ også være et langt mindre problem enn antatt, skriver Svensmark, som blant annet henviser til forskning fra tidsskriftene Climate Change og Environmetrics.

IPCC: Svak effekt

I den siste rapporten fra FNs klimapanel blir forskning knyttet til Svensmarks teori vurdert.

Ifølge rapporten er det «en viss evidens for» at de kosmiske strålene kan forsterke dannelsen av såkalte aerosoler – partikler i luften der skyer kan begynne å danne seg.

Men «mekanismen er for svak til å påvirke den globale konsentrasjonen» av aerosoler og skyer.

Samtidig henviser rapporten til forskning som viser at mengden kosmisk stråling ikke henger sammen med temperaturen i perioden 1960–2005.

I den mer kortfattede versjonen av rapporten, som er skrevet til politikere, er konklusjonen at det ikke er «konstatert noen robust forbindelse mellom endringer i kosmiske stråler og skydekket».

Hvorfor er vi fortsatt i tvil?

Så hvorfor er det fortsatt så mye tvil om dette spørsmålet?

Ifølge professor Dorthe Dahl-Jensen har klimaendringene blitt et spørsmål om tro i stedet for vitenskap.

– Det er et ganske interessant fenomen. Jeg er fysiker, og vi er vant til at når vi måler noe og presenterer dataene våre, så tror folk på oss. Men så snart målingene handler om klima, er det plutselig noe helt annet. Det har nærmest blitt religiøst for folk, sier Dahl-Jensen.

– Man kan jo spørre seg hvordan klimaet egentlig har fått den rollen. Jeg tror det henger sammen med at det er veldig store interesser involvert. Det er mye lobbyvirksomhet fra oljeindustrien og andre store interessegrupper. De forsøker å forvrenge folks forståelse av spørsmålet. Som klimaforsker trenger man faktisk en spindoktor.

Konklusjon: Ingen endelige beviser

«Det endelige beviset» vår leser etterlyser, har vi dessverre ikke funnet.

Det nærmeste vi kommer, er at FNs klimapanel – på bakgrunn av tusenvis av vitenskapelige målinger og forskningsresultater – konkluderer med at «klimaets oppvarming er utvetydig», og at det er «ekstremt sannsynlig» at det er den menneskeskapte stigningen av drivhusgasser som er den dominerende årsaken.

Og når forskere bruker så skarpe vendinger, er det vanligvis et tegn på at det er hold i hypotesen. 

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Tornadoene kommer tettere

Folk i USA er bekymret for at global oppvarming fører til flere tornadoer. Og det er ikke uten grunn.

Tornadoene kan gjøre enorme ødeleggelser og tar gjennomsnittlig 60-80 menneskeliv hvert år i USA. Etter de kraftige tornadoene som traff Midtvesten og de sørlige delstatene tidligere i år, ble for eksempel hele 21 personer drept.

Men er det sånn at den globale oppvarmingen faktisk fører til flere tornadoer? Ikke sikkert, mener forskere. Det har i hvert fall ikke skjedd til nå.

Det som er sikkert er at det etter 1970 har vært perioder der tornadoene kommer tettere. Det vil si at det har vært færre dager med tornadoer til sammen, men at det har vært flere dager med mange tornadoer samtidig.

Konsekvenser for beredskap

Forskere ved National Oceanic and Atmospheric Administration i USA har funnet ut av hvordan tornadoene har oppført seg den siste tiden ved å gå gjennom meteorologiske data fra 1953 til 2013.  

På den måten har de funnet ut at antall tornadoer har vært relativ jevnt i løpet av denne perioden, men at de oftere kommer samtidig.

Og de mener dette kan få konsekvenser for skadeomfanget: Dersom tornadoene kommer tettere, vil de også kunne gjøre mer skade.

De håper den nye informasjonen kan bidra til beredskapsarbeidet i USA, særlig i tornadoenes høysesong, nemlig i månedene april til juli.

Klimaforsker Rasmus Benestad ved Meteorologisk institutt i Oslo mener tettere tornadoer ikke nødvendigvis betyr at de vil føre til mer skade når de først kommer.

- Men samlet sett vil flere tornadoer på en dag bety skader is større utstrekning, skriver han i en epost til forskning.no.

Tornadoer i Norge

I Norge har vi også tornadoer, men de er så små at de sjelden gjør store skader.

Sist gang det ble observert en tornado i Norge var i august 2001. Da feide den gjennom et skogområde i Akershus og ødela 80 000 kubikkmeter skog. Den fikk også konsekvenser for vann- og strømforsyningen i tre kommuner.

Ellers får vi ikke de veldig sterke tornadoene i Norge. Det er fordi bakken er for kald og fordi vi ikke har så voldsomme temperaturforskjeller. Benestad kan fortelle at tornadoene oppstår ofte på flatt terreng og trives derfor godt på de slake slettene og på prærien i USA.

Men ifølge klimaforskeren er det sannsynlig at tornadoene vil bli påvirket av klimaendringene, noe som også kan få betydning for oss her i Norge.

- Men vi har ikke så veldig mye data som underbygger dette ennå, sier han.

Referanse:

Harold E. Brooks m.fl: Increased variability of tornado occurrence in the United States. Science 17. oktober 2014. DOI: 10.1126/science.1257460

Slik brukes Facebook av mordere

Ordet Facebook-drap dukker tid og annen opp i media, som regel fordi drapet har skjedd som følge av en interaksjon på nettstedet.

Men til dags dato er det lite forskning på dette feltet.

Et forskerteam fra Birmingham ville derfor undersøke om anmeldelser som involverte Facebook, skilte seg ut fra andre drap.

Verden rundt

Forskerne valgte ut 48 drapssaker fra ulike steder i verden, fra perioden 2008 – 2013, hvor det sosiale nettstedet stod sentralt i mediadekningens vinkling.

Dermed undersøkte de hvordan Facebook ble knyttet til hendelsesforløpet, i tillegg til en rekke andre faktorer som forholdet mellom offeret og gjerningsmannen, alder, kjønn, åsted og drapsårsak.

Ut i fra oversikten de lagde, kunne de se ulike kategorier ta form.

Seks ulike typer

Gjennom å kategorisere de ulike fremgangsmåtene, kunne forskerne skille mellom seks forskjellige måter nettstedet har blitt brukt i forbindelse med drap.

Den første kategorien beskriver gjerningsmannen som en som har reagert kraftig på noe som har blitt publisert på nettstedet, og dermed oppsøkerofferet som stod bak publikasjonen, ansikt til ansikt.

Flere saker viste hvordan nettstedet blir brukt av drapsmannen til å informere om sine intensjoner, for å demonstrere kontroll over offeret og situasjonen.

Forskerne fant også tilfeller hvor ondartede krangler på nett som førte til et møte og dermed til voldelige slåsskamper og drap.    

For noen gjerningsmenn, ble nettstedet brukt for å opprette en fantasiverden, hvor skillet mellom virkelighet og fantasi ble uklart og drap ble et desperat tiltak for å vedlikeholde fantasien.

Nettstedet kunne også bli tatt i bruk for å bli kjent med et offer og dermed oppfordre til et møte i virkeligheten.

En siste type bruk, var å skrive innlegg i noen andres navn. Det kunne være offerets, i et forsøk på å opprettholde illusjonen om at han eller hun fortsatt levde, eller for å overvåke personens liv.

- Facebook dreper ikke

Elizabeth Yardley, en av forskerne bak studien, vil likevel ikke påstå at slike drap skiller seg ut fra resten.

- Vi ville se om drap hvor Facebook ble omtalt som en del av saken, var annerledes enn andre drap, og vi så at det var de ikke – ofrene kjente drapsmennene i de fleste tilfellene, og lovbruddene ga gjenlyd av det vi allerede vet om denne formen for kriminalitet, sier Yardley i en pressemelding.

Hun vil heller ikke ha det til at Facebook i seg selv er ondartet.

- Sosiale nettverkssider som Facebook har blitt en del av hverdagen vår, og det er vitkig å påpeke at det er ingenting opprinnelig ondsinnet ved dem. Facebook er ikke mer skyld i disse drapene enn en kniv har i et knivdrap, mener Yardley.

- Det er intensjonene hos menneskene som bruker disse redskapene vi trenger å følge med på, konkluderer hun.  

Referanse:

Yardley, E. og Wilson, D. Making sense of ‘Facebook Murder’? Social Networking Sites and Contemporary Homicide. The Journal of Criminal Justice (2014)  

Lettere å skille snill fra slem prostatakreft

Prostatakreft er den kreftformen som rammer flest menn og flest totalt i Norge.

Årlig får nesten 5000 menn prostatakreft og om lag 1000 menn dør av sykdommen. Det er bare lungekreft som har høyere forekomst av kreftdødsfall hos menn. Som kjønnsspesifikk kreftform omtales prostatakreft gjerne som kreften som dreper mennene.

Til tross for at prostatakreft er hyppig årsak til kreftdød, lever nesten ni av ti menn fem år etter å ha fått diagnosen.

- Dilemmaet er at mange lever med bivirkninger og senskader av behandlingen, som inkontinens og impotens, forklarer professor Kristin Austlid Taskén.

Bedre prognoser

Taskén leder et norsk samarbeidsprosjekt der målet er å utvikle metoder som kan brukes for å stille mer nøyaktige diagnoser og prognoser for prostatakreft. Dette skal i sin tur gi bedre grunnlag for individuelt tilpasset behandling.

- Dette vil komme pasientene til gode gjennom bedre livskvalitet og økt livsglede, og det vil føre til bedre prioritering av pengene i helsevesentet, sier Taskén. 

Prostatakreft kan deles inn i to former: en aggressiv form som vokser fort og sprer seg til skjelettet, og en sovende form som utvikler seg svært langsomt og som ikke vil gi kliniske symptomer. 

Vanskelig å skille ulike typer

Med dagens kunnskap har vi problemer med å skille den snille og den slemme sykdomsvarianten, og dermed forutsi hvordan svulster utvikler seg. Dette innebærer at en del pasienter med den sovende varianten overbehandles.

Samtidig vet vi at over 1000 menn årlig dør av prostatakreft. Dette er pasienter der aggressiv sykdom burde vært oppdaget på et tidligere tidspunkt, slik at behandlingen kunne kommet raskere i gang.

- Vi trenger verktøy for å skille mellom de som får aggressiv prostatakreft og de som har prostatakreft uten at sykdommen vil påvirke verken helsetilstand eller levetid. Slik informasjon vil ikke bare gi pasienter som faktisk trenger behandling mer effektiv og målrettet behandling, men også redusere bivirkninger og senskader som resultat av overbehandling, sier Taskén.

Jakter på biomarkører

Hun og samarbeidende forskere undersøker nå om molekylære biomarkører, det vil si et sett av molekyler som fungerer som kjennetegn ved svulsten, gir en høyere treffsikkerhet enn dagens metoder for å forutsi sykdomsutfall.

Hvilke pasienter har lavrisiko prostatakreft og kan følges opp med aktiv overvåking? Hvilke er høyrisiko pasienter der aggressiv behandling i form av radikal kirurgi og/eller stråleterapi er eneste mulighet for helbredelse av tilstanden?

Må vurdere flere biomarkører

Prostatakreft er blant de minst ensartede kreftformene man kjenner. Dette gjør at det ikke er nok med én biomarkør for å kartlegge sykdommens stadium og prognose og veilede for behandlingsvalg.

Kreftutvikling er en komplisert prosess som involverer en rekke molekylære mekanismer. Én biomarkør er bare et målbart uttrykk for én biologisk prosess eller tilstand. Derfor må forskerne måle nivåer av flere biomarkører samtidig og se denne informasjonen i sammenheng dersom de skal kunne konkludere om alvorlighetsgraden av prostatakreft.

- Det er behov for å vurdere ulike molekylære biomarkører i kombinasjon for å kunne forutsi hvilke pasienter som har høyeste risiko for dødelig utfall, understreker Taskén. 

Biobanker en gullgruve

Biomarkører dekker er bredt spekter av ulike molekyler i cellen.

Proteiner, metabolitter, RNA og DNA kan alle være biomarkører. De kan uttrykkes både i vev og kroppsvæsker, som blod og urin.

Biobanker som finnes i helseforetakene og store populasjonsbiobanker er en viktig kilde til forskning på biomarkører i biologisk materiale. For å utnytte potensialet av biobanker må resultatene som fremkommer gjennom analyse av det biologiske materialet kobles mot informasjon som ligger i helseforetakenes kliniske registre og øvrige nasjonale registre.

Norge har, i likhet med de øvrige skandinaviske landene, et vesentlig fortrinn når det gjelder å produsere kunnskap basert på helsedata fra biobanker og helseregistre: Bruk av ett unikt personnummer for hvert enkelt individ gjør det mulig å følge pasientene over tid – fra de er friske, til de blir syke, gjennom sykdomsforløpet og til de dør.

- Det at vi kan samle og koble informasjon fra flere nasjonale biobanker og registre gjør oss godt rustet til å identifisere biomarkører som kan skille snill fra slem prostatakreft. Ved å satse på denne unike ressursen som våre biobanker og helseregistre representerer, har vi erfart at Norge får en viktig plass i den globale prostatakreftforskningen, sier Taskén. 

Genetiske markører for aggressiv prostatakreft

Det norske samarbeidsprosjektet består av i alt sju såkalte arbeidspakker, som skal innhente informasjon om endringer på ulike nivå (DNA, RNA, protein og metabolitter) og danne et mer enhetlig bilde av kreftcellenes egenskaper. 

For å illustrere hvordan forskerne ønsker å utnytte potensialet som ligger i biobankene bruker Taskén og hennes samarbeidspartner Ian Mills arbeidspakke 1, og hvordan kunnskap herfra kan utnyttes i de andre arbeidspakkene, som eksempel.

Formålet med denne arbeidspakken er å identifisere genetiske risikofaktorer som kan benyttes til å følge opp de som har størst risiko for å utvikle klinisk signifikant sykdom.

De genetiske endringene avdekket i arbeidspakke 1 vil avspeile seg i endringer på protein- og metabolittnivå. Disse endringene vil avsløres i de andre arbeidspakkene hvor sammensetningen av blod-, urin- og vevsprøver analyseres.

Kombinert med analyser av bioinformasjon vil resultatene bidra til å identifisere hvilke genetiske endringer som bør testes ut og eventuelt implementeres i klinikken.

- På sikt vil dette muliggjøre utvikling av signaturer basert på endringer i protein- og metabolittnivåer, sier Tasken.

Målsetningen er å finne biomarkører som er tilstede i biologiske væsker som blod og urin eller som kan sees ved billedanalyse.

- En test av denne typen tillater gjentagende prøvetaking og dermed sporing av sykdomsforløpet, og gjør det forhåpentligvis mulig å forutsi utfallet mer nøyaktig, sier Mills.