– Dette gir en pekepinn om at det sannsynligvis er en del personer som blir frifunnet, selv om det ikke var noen sammenheng mellom psykisk lidelse og handling, sier professor i rettspsykologi Kirsten Rasmussen til NTB.

Funnene i studien kan tyde på at det medisinske prinsipp gir straffritak i en ikke ubetydelig mengde saker, skriver Tidsskrift for Den norske legeforening.

Det medisinske prinsipp tilsier at man blir frifunnet hvis man begikk den straffbare handlingen mens man var veldig psykisk syk.

Det psykologiske prinsipp, som en rekke andre land har, forutsetter en årsakssammenheng mellom gjerning og psykisk lidelse.

Manglende forskning

Spørsmålet om reglene for utilregnelighet ble svært aktuelt i debatten som fulgte 22. juli-rettssaken, men det har manglet forskning på området.

Sammen med kollega Christian Aarup Skeie har professor Kirsten Rasmussen gått gjennom 75 rettsavgjørelsene og sett på hva retten har lagt til grunn når tiltalte ble kjent utilregnelig. Dommene var fra lagmannsretten i perioden 1994-2012.

Sterkest sammenheng mellom lidelse og handling var det i de mest alvorlige sakene, som drap og drapsforsøk. De vanligste diagnosene var schizofreni, schizotyp lidelse og paranoide lidelser.

– Jeg tror hvis man går på den andre enden av spekteret og ser på saker som vinningsforbrytelser eller narkotika, så vil man finne i større grad at saker blir enten henlagt eller ender med frifinnelse selv om det ikke var noen sammenheng, sier Rasmussen.

De to forskerne fant også eksempler på alvorlige saker der gjerningsmannen gikk fri på grunn av utilregnelighet, tross trolig mangel på årsakssammenheng. Én av sakene var en drapssak. I tillegg fant de fem tilfeller av drapsforsøk, fem voldsforbrytelser, tre voldtektsforsøk og en voldtekt.

– Ikke overrasket

Forskerne gikk inn i teksten i domsavsigelsen for å lete etter sammenheng. Der fant de formuleringer som at gjerningen var «bevisst og villet», eller at «han var fullstendig klar over at det var fornærmede han stakk», eller at retten legger til grunn at «handlingen ikke har hatt noen sammenheng med tiltaltes sinnslidelse».

– Det er viktig å understreke at selv om vi ikke finner noen årsakssammenheng, er det ingen garanti for at det ikke finnes, sier Rasmussen.

Hun er ikke overrasket over funnet, og viser til bakgrunnen hun har i jobben ved det psykiatriske sykehuset Brøset i Trondheim.

– Jeg er stadig vekk i kontakt med en del mennesker som blir funnet utilregnelige. Vi ser at noen av dem var antisosiale og begikk kriminelle handlinger lenge før de ble psykisk syke, og så fortsetter de bare. Nå er de blitt psykisk syke og er utilregnelige i tillegg, sier hun.

Ekspertutvalg

I kjølvannet av terrorsaken ble det nedsatt et ekspertutvalg, og i oktober i fjor konkluderte det med at Norge bør beholde det medisinske prinsipp, med noen justeringer. Rapporten er på høring ut mars måned.

– Intuitivt er det psykologiske prinsipp som er det «riktige», likevel mener jeg at det medisinske prinsipp er å anbefale, sier Randi Rosenqvist til tidsskriftet. Hun er spesialist i psykiatri og tidligere leder for Den rettsmedisinske kommisjon.

Hun mener at studien hadde gitt mer informasjon dersom den også hadde vurdert de rettspsykiatriske erklæringene.

– Men hva som egentlig foregikk i hodet på gjerningsmannen, vil vi aldri kunne vite eksakt, sier hun.

Referanse:

C A Skeie, K Rasmussen, Vurdering av årsakssammenheng mellom sykdom og kriminell handling hos utilregnelige, Tidsskr Nor Legeforen 2015; 135:327 – 30, doi: 10.4045/tidsskr.13.0904

Av professor Alain Topor ved Universitetet i Agder.

Vi verkar leva i en tid av tilltagande paradoxer.

Samtidigt som den medicinska modellens dominans inom det psykiska helsefältet bara växer, så syns allt tydligare tecken på att den krackelerar.

Psykiatriska diagnoser har blivit en självklar bas för insatser såväl inom specialistpsykiatrin som inom kommunernas psykiskt hälsoarbete. Specifika diagnoser är tänkta att leda till speciella insatser; som inom somatiken. Samtidigt nås vi av rapporter om att forskningen närmar sig orsakerna till de olika psykiatriska sjukdomarna. Ibland finns orsaken i genetiken, ibland i hjärnforskningen. Snart vet vi. Och handen på hjärtat vore det fantastisk om man fann en tydlig orsak-verkan kedja, så att verksamma insatser kunde utvecklas.

Men så är inte fallet idag. Tvärtom blir allt tydligare hur de forskningsresultat som publiceras är styrda av de läkemedelbolag som finansierar forskningen. Tre framstående psykiater skrev i en ledare i British Journal of Psychiatry att den medicinska forskning, trots spännande framsteg, inte lett till några märkbara förbättringar för vården av personer med allvarliga psykiska problem de senaste 30 åren (Priebe, Burns & Craig, 2013).

Statligt finansierade studier i USA och England visade på ringa skillnader i effektivitet mellan första och andra generations neuroleptika. Tyvärr fanns knappt några skillnader eller när det gällde biverkningarnas plågsamma effekter. Uppemot 40 procent av patienterna som ordinerades neuroleptika slutade ta sin medicin främst till följd av deras bristande effektivitet och biverkningar (Lewis & Lieberman, 2008).

Nyligen återkom Priebe i World Psychiatry (2015): Enligt honom visste vi tillräckligt mycket om vad som orsakade allvarliga psykiska problem: “What contributes to poor mental health is well known (1): adverse childhood conditions; experience of war, persecution and torture (2); social isolation; unemployment and social exclusion; poverty, poor education and low socio-economic status; and social inequality.” För att uppnå påtagliga förbättringar när det gäller den psykiska hälsan borde samhällets focus ligga på att “provide safe and supportive upbringing conditions; secure peace within and between countries; eradicate poverty; guarantee good education; strive for full employment; promote social cohesion and functional communities; and have little social inequality. These requirements are clear and unequivocal, no more research needed.”

Priebe och hans kolleger är ledande psykiater och forskare. Kan det bli så att även när det gäller framväxten av ett socialt paradigm, psykiatrerna ska spela en ledande roll? Eller kan vi som redan är verksamma i gränstrakten mellan socialt och psykiatrisk tydligt formulera den redan existerande sociala praktiken och kunskapsbasen?

Referenser

Lewis, S. & Lieberman, J. (2008). CATIE and CUtLASS: can we handle the truth? British Journal of Psychiatry, 192, 161-163.
Priebe, S. (2015). The political mission of psychiatry, World Psychiatry, DOI: 10.1002/wps.20172
Priebe, S., Burns, T. & Craig, T. (2013). The future of academic psychiatry may be social, The British Journal of Psychiatry, 202, 319-320.

«Det som gjør meg sint, er at folk tror at siden jeg er 90 år gammel, så kan jeg ikke gjøre det ene eller det andre. Jeg vil klare meg selv og blir motivert av betydningen de daglige oppgavene har for meg. Jeg vil ikke at mine aktiviteter skal bli redusert bare fordi jeg er eldre.»

Slik uttrykker en av informantene seg om livet som 90-åring.

Astrid Bergland har sammen med Åshild Slettebø utført en studie basert på intervjuer av ti hjemmeboende kvinner på over 90 år. De har sett på hverdagslivet deres ut fra et helsefremmende perspektiv.

– For lett å være opptatt av forfall

De har vært opptatt av å finne frem til det som fremmer mestring og helse fremfor det som forårsaker sykdom.

– Kvinnene som ble intervjuet, sa at de ønsker å bli møtt med positive forventninger og at det fortsatt stilles krav til dem, sier Bergland. Hun er fysioterapeut og forsker ved Høgskolen i Oslo og Akershus.

Bergland mener vi har lett for å være opptatt av forfall når det gjelder eldre.

– Men de fleste mennesker klarer mer fysisk og psykisk enn de selv tror. Dette gjelder også eldre mennesker, og det er viktig å beholde evnen til å strekke seg, også i alderdommen.

– Eldre bør derfor motiveres til å være aktive og utfordre grensene sine, og her har politikere og fagfolk et stort ansvar, påpeker Bergland, og legger til at hun ønsker en mye mer aktiv eldreomsorg enn det vi har i dag.

«Jeg trenger energi»

Flere av deltakerne i studien uttrykte at det er krevende å bli gammel. Likevel opplevde de mye velvære, til tross for skrøpeligheter.

En av kvinnene forteller det slik:

«Det å miste energien er det verste ved å bli gammel. Jeg trenger energi for å tenke og føle, også for å ta valg. 90 år er en høy alder, og jeg synes ikke jeg er i så verst form. Når helsen er ganske bra, så har jeg energi til å ta mine egne avgjørelser og prioritere hva som er viktigst for meg.»

– At eldre mennesker blir slitne, er ingen katastrofe. Tvert imot. For å øke kapasiteten sin må de bli slitne. De har trolig tid til å hvile seg etter aktiviteter. Ved å være aktive, øker energien, og den mentale helsen blir bedre, forklarer Bergland.

Opptatt av å følge med på teknologi

Forskerne fant frem til flere forhold som bidrar til såkalt god helsekapital. Det vil si ulike typer kunnskap og ferdigheter, og som kvinnene i studien blant annet knytter til det å være mentalt oppegående, å fungere fysisk i hverdagen, hva slags forhold de har til andre mennesker og miljøet rundt dem. 

Flere av kvinnene pekte på viktigheten av å kunne bidra og utføre daglige oppgaver i hjemmet. De var dessuten opptatt av å ha relevant kunnskap, for eksempel om samfunnet og hvordan vi bruker teknologi.

Gode relasjoner og det å kunne leve i sitt eget hjem var også viktig for deltakerne.

Eldre er ikke ofre

– Alle disse faktorene betyr mye for hvordan eldre mestrer hverdagen og klarer å løse problemer. Vi må ikke se på eldre mennesker som ofre. De må bidra, utnytte og videreutvikle ressursene sine, fremhever Bergland.

– Ved å beholde nysgjerrigheten og utforskertrangen gjør du alderdommen mer meningsfull.

Og som en av deltakerne sa:

«Datteren min har sagt til meg; du er veldig kreativ. Det synes jeg var fint å høre. Det er fint å få positive tilbakemeldinger når man blir eldre. Jeg vil ikke gå ut på dato selv om jeg er 90 år. Å bli sett er viktig. Jeg er dessuten takknemlig for bli satt pris på, og at jeg fortsatt er i stand til å overraske andre.»

Referanse:

Astrid Bergland og Åshild Slettebø. Health capital in everyday life of the oldest old living in their own homes. Ageing & Society, aug. 2014. doi: 10.1017/S0144686X14000877. Sammendrag.

Vi kan kalle ho «Nicole». Nicole er ei ung kvinne frå Filippinane og au pair. Ho bur hos ein norsk familie, der både mor og far har tidkrevjande, men godt betalte, fulltidsjobbar. Nicole passar dei tre barna mellom 2 og 8 år, som skal hentast og bringast til og frå barnehage, skule og fritidsaktivitetar. I tillegg er det hennar jobben hennar å halde det store huset reint og ryddig, og å handle mat på måndagar.

Ifølgje au pair-kontrakten skal ikkje Nicole jobbe meir enn 30 timar i veka. Det blir ofte ein del timar ekstra likevel, for grensene mellom jobb og fritid er utydelege. Det er vanskeleg å seie nei når ungane kjem og vil leike på fridagen hennar, eller når vertsmora spør om ho kan bake kake til foreldremøtet.

Nicole vegrar seg for å snakke med vertsfamilien om desse tinga. Ikkje snakkar ho norsk og ho fryktar at familien vil bli misnøgd med henne og avslutte kontrakten hennar, dersom ho gjer seg vanskeleg. Da står ho i fare for å miste opphaldsløyvet i Noreg.

Strukturell diskriminering

Ifølgje norske styresmakter er Nicole på kulturutveksling for å bli kjent med det norske språket og samfunnet. Forskarar hevdar at å kalle ordninga ei kulturutveksling ikkje treng å bet.

I realiteten er au pairar som Nicole underbetalte hushjelper som manglar vanlege arbeidstakarrettar. 

– Au pair-ordninga handlar om billig, kvinneleg arbeidskraft i heimen. Majoriteten av au pairane i Noreg reiser ikkje primært for kulturutvekslinga. Dei er først og fremst profesjonelle hushjelper, seier jurist Lene Løvdal.

Saman med forskar og jurist Helga Aune har ho undersøkt den norske au pair-ordninga. 

– Au pair-ordninga set desse kvinnene i ein særleg sårbar situasjon. Dei er unge, snakkar ikkje norsk, har eit svakt sosialt nettverk i Noreg, dei bur på arbeidsplassen og er dermed heilt underordna viljen til arbeidsgivar, seier Løvdal.

95 prosent av au pairane i Noreg er kvinner. Løvdal og Aune hevdar at au pair-ordninga difor er strukturell diskriminering av kvinner – at sjølve ordninga er kvinnediskriminerande. 

Fleire tusen au pairar i Noreg

Au pair-ordninga har vore mykje debattert i Noreg dei siste femten åra. Det heng saman med den store auken av au pairar som har kome til Noreg i denne perioden. Da den såkalla au pair-konvensjonen vart ratifisert og innført i Noreg tidleg på 1970-talet, var det om lag 40 au pairar som kom hit kvart år. I 2000 var talet 691.

I dag er det i overkant av 2000 au pairar med opphald i Noreg, ifølgje Utlendingsdirektoratet (UDI). Det er ingen teikn til at talet vil minke.

90 prosent av dei er som Nicole, unge kvinner frå Filippinane. Mange av desse jobbar som reisande hushjelper i ulike land, sidan au pair-ordninga berre gir opphaldsløyve for to år av gongen. For å jobbe som au pair kan ein ikkje ha eigne barn.

Noreg er i dag eit attraktivt mottakarland for au pairar. Slik har det ikkje alltid vore.

Vesteuropeiske kvinner på eventyr

Da au pair-ordninga vart innført i 1969 var den jamne au pair ei ung, vesteuropeisk middelklassekvinne som reiste til USA eller andre europeiske land.

Ordninga var meint som ein gyllen moglegheit for unge, mindre pengesterke kvinner til å reise ut, lære eit språk og sjå verda, i bytte mot lettare husarbeid og barnepass.

– Eit av dei opphavlege siktemåla med au pair-konvensjonen var å bidra til å fremje sosioøkonomisk likskap og sosial framgang, fortel forskar Berit Gullikstad ved NTNU.

Ho har saman med kollega Trine Annfelt forska på korleis ordninga har vorte forstått i norske politiske dokument i dei 45 åra ho har eksistert.

Frå og med tusenårsskiftet ser dei ei tydelegare vektlegging av kulturdelen av ordninga, trass i at mange au pairar ser på ordninga som ein migrasjonsmoglegheit.

– Ein snakkar ikkje lenger om mottakarfamiliar, men vertsfamiliar, meir i tråd med forståinga av au pairen som ein gjest. Omgrepet au pair-tilsetjing har også forsvunne. Kanskje har det å gjere med at desse omgrepa gir tydelege assosiasjonar til det tradisjonelle tilsettingsforholdet, undrar forskar Trine Annfelt.

Timeløn ned mot 69 kroner

Eit poeng i au pair-konvensjonen frå 1969 er at au pairane verken er arbeidstakarar eller studentar. Dei er ein slags mellomkategori, men med trekk frå begge. På same måte blir familien som au pairen bur hos, både sett på som arbeidsgivar og vertsfamilie. 

– Au pairane jobbar tvungen deltid, fordi kontrakten deira forbyr dei å jobbe meir enn 30 timar i veka. I dei fleste tilfella svarer lommepengane til ei timeløn på om lag 69 kroner, seier Lene Løvdal.

Utrekninga er basert på minimumsbeløpet frå 2012, som da var 5000 kroner før skatt, delt på talet på arbeidstimar i veka, maksimalt 30 timar. Kost og losji er tatt med i reknestykket, basert på satsane til Skatteetaten.

Løvdal har tidlegare jobba med kartlegging av rettane til au pairane i Juridisk rådgiving for kvinner (Jurk). Jurk avdekte at au pairane i Noreg manglar mange av rettane som dei fleste vanlege arbeidstakarar har.

– Fokuset på kulturutveksling dekker over at au pairane er fråtekne alminnelege arbeidsrettar, meiner ho.

Fordi dei ikkje er rekna som arbeidstakarar, er dei ikkje omfatta av arbeidsmiljølova. Det betyr til dømes at dei ikkje er dekt av sjukepengeordninga, og har verken pensjonsrettar eller uføreforsikring. Dei kan heller ikkje fagorganisere seg.

Risikerer å bli kasta ut av landet

Løvdal peikar på at det ikkje finst lovlege måtar å gi ekstra betaling eller overtidsbetaling på, sjølv om både au pairen og vertsfamilien ofte ynskjer at au pairen skal jobbe meir. Ifølgje rapporten frå Jurk arbeider mange au pairar meir enn 30 timar i veka, og enkelte blir tvunge til det.

Dersom au pairen krev lønn for utført arbeid utover dei 30 timane som er slått fast i au pair-kontrakten, er det på same tid eit bevis på at vilkåra for opphaldsløyve er brote. Det betyr at au pairen må forlate Noreg dersom ho ikkje kan vise at det var under press eller tvang.

– Det er i praksis ein effektiv trussel som ofte vil hindre au pairen i å krevje løn for utført arbeid, seier Løvdal.

Eit springbrett til opphaldsløyve

Gullikstad og Annfelt peikar på at ein må sjå au pair-ordninga i samanheng med den norske migrasjonspolitikken.

Dei skriv at da ordninga vart innført, var Noreg først og fremst eksportør av au pairar. Det var ingen som tenkte på dei få europeiske au pairane som kom hit som moglege arbeidsinnvandrarar.

No ser forskarane at ordninga i langt større grad enn før blir brukt som ein veg inn i Noreg for kvinner frå land utanfor EU. Samstundes ynskjer ikkje styresmaktene å opne opp for ufaglært arbeidsinnvandring frå ikkje-EU-land. Berre såkalla ekspertar med spesiell kompetanse som Noreg har bruk for, kan i dag få opphaldsløyve.

– Norske styresmakter underkommuniserer arbeidstakardimensjonen ved au pair-ordninga for å hindre ufaglært arbeidsmigrasjon, hevdar Annfelt.

Ho meiner at au pairordninga vitnar om ein kjønnsskeiv migrasjonspolitikk.

– Tre av fire arbeidsinnvandrarar som kjem til Noreg i dag, er menn. Au pair-ordninga er ein av dei få måtane kvinnelege arbeidsmigrantar utanfor EU utan godkjent utdanning har for å arbeide i Noreg, seier ho.

Éin måte å gjere det på er å gifte seg med ein nordmann og søkje om familiegjenforeining. Ein annan veg inn er å byrje på ei utdanning i Noreg og få studentopphald.

– Likestilling er berre for nordmenn

Tidlegare forsking har vist at det først og fremst er behovet for hjelp i heimen, og ikkje kulturutveksling, som får norske familiar til å skaffe seg au pair.

– Det er grunn til å vere kritisk til at folk vil ha hushjelp utan å betale marknadspris, seier Lene Løvdal, som meiner au pair-ordninga må endrast radikalt.

Ifølgje Gullikstad  snakkar norske styresmakter med to tunger i likestillingspolitikken.

– Au pair-ordninga hindrar at mødrer kan kome til Noreg for å jobbe, medan den norske likestillingspolitikken er å få norske mødrer ut i arbeidslivet. Likestilling er berre for norske familiar. For at norske par skal vere likestilte, gjer ein seg avhengig av billig, kvinneleg arbeidskraft frå fattige land.

Referanse:

Anne Hellum og Julia Köhler-Olsen (red.) Like rettigheter – ulike liv : rettslig kompleksitet i et kvinne- barne- og innvandrer-perspektiv. Gyldendal juridisk, 2014. Samandrag. 

Varme, avslapning, svetting og fellesskap. Badstue er en del av finsk kultur. Da er det kanskje ikke så rart at det nettopp er finske forskere som bruker tid på å undersøke hva badstua gjør med folk.

En ny studie går grundig til verks for å se om den har noe å si for dødsfall blant menn.

Alle mennene i studien brukte badstue. Forskerne ville finne ut om det var en forskjell blant dem som tilbrakte mye tid der og dem som stakk sjeldnere innom.

Jo oftere, jo bedre

På 1980-tallet spurte de et tilfeldig utvalg på 2315 middelaldrende, østfinske menn om badstuevanene deres. Deretter så de hvem som levde 21 år seinere.

Det viste seg at det var høyere dødelighet blant dem som tok badstue én gang i uka enn blant dem som varmet seg to-tre ganger per uke. De som var i innom fire til sju ganger i uka, hadde enda lavere risiko for å dø.

Og det gjaldt ikke bare dem som døde av hjertestans eller hjerte- og karsykdommer som hjerteinfarkt. Det gjaldt også dem som døde av andre årsaker.

Lenge for hjertet

Varigheten på badstubesøket hadde også betydning.

Mennene som tilbrakte mer enn 19 minutter i badstua hver gang, hadde bare halvparten så stor risiko for å dø av hjertestans som de som var der mindre enn 11 minutter av gangen.

Tid i badstua hadde imidlertid ingenting å si for dødelighet generelt.

De som var oftest innom, valgte badstuer med noe lavere temperatur. I snitt holdt badstuene nærmere 80 varmegrader, mens de som tok turen minst fire ganger i uka, nøyde seg med 77 grader.

Slapper av

Forskerne har tatt hensyn til en rekke andre forhold som kan påvirke dødeligheten, som røyking, alkoholbruk, kroppsmasseindeks (BMI), diabetes, trening, økonomi og utdanning.

Likevel hadde mennene som var ofte i badstua, større sjanse for å overleve.

Forskerne tror at det blant annet kan skyldes at temperaturen gir høyere hjertefrekvens og dermed bedringer i blodtrykket. Det har nemlig andre forskere vist. På dette området kan badstua ha lignende effekter som det trening har.

Men det kan også være at badstue er bra fordi de slapper så godt av der inne i varmen, ofte i godt lag, kommenterer redaktøren av tidsskriftet JAMA Internal Medicine, Rita F. Redberg.

Forskerne har ikke undersøkt den psykiske helsen til deltakerne, og det er mange andre egenskaper ved deltakerne de ikke har tatt høyde for. Kanskje det er noe spesielt med dem som ofte velger badstue.

Her trengs det definitivt mer forskning for å finne ut hva det er som gjør at badstuemannen lever lenger.

Referanse:

Tanjaniina Laukkanen mfl: Association Between Sauna Bathing and Fatal Cardiovascular and All-Cause Mortality Events. JAMA Internal Medicine 175(4), februar 2015. doi:10.1001/jamainternmed.2014.8187

Onsdag døde en 18 måneder gammel gutt av meslinger i Berlin. Siden oktober er det registrert mer enn 570 smittede i den tyske hovedstaden.

I USA har 141 personer fått meslinger så langt i år, blant annet etter at en uvaksinert, smittet kvinne besøkte Disneyland. President Barack Obama ber nå foreldre om å vaksinere barna sine. 

Folkehelseinstituttet bekrefter at også Norge er sårbart for importert smitte. Men risikoen er mindre, fordi  en større andel er vaksinert. Likevel ønsker instituttet at enda flere skal vaksinere barna sine også her til lands.

– Glemmer hvordan sykdommen var

– For få husker hvordan sykdommen var. Det er nok en av årsakene til at noen har vaksineskepsis, mener overlege Synne Sandbu ved vaksineavdelingen i Folkehelseinstituttet til forskning.no.

Det mener også Kjersti Weimoth Sørensen på Strømmen. Hun fikk meslinger som treåring, rett før vaksinen ble tatt i bruk i 1969.

– Dette er så lenge siden at vi dessverre glemmer hvor beskyttet vi er nå, sier hun til.

375 barn fikk hjernebetennelse

Mellom fem og ti barn døde av sykdommen hvert år i Norge før vaksinen mot meslinger kom i 1969. Et av tusen barn som ble smittet, døde. Siste registrerte dødsfall var i 1989.

Men frykten var nesten like stor for følgesykdommene man kunne få av meslinger. Hjernebetennelse var en fryktet ettersykdom, som rammet omlag 375 barn de siste 15 årene før vaksinen kom.

– Da var det 20–30 alvorlige tilfeller av hjernebetennelse pr år. Noen av dem som ikke døde, fikk varig hjerneskade, forteller Synne Sandbu.  

En uke med feberfantasier

Kjetil Straume fra Lunde i Telemark var 11–12 år da han fikk meslinger vinteren 1960-61.

– Jeg var sengeliggende mellom 20 og 30 dager, og i alle fall en av ukene var jeg temmelig fraværende i feberfantasier, forteller han til forskning.no.

Det er foreldrene som har fortalt ham om dette. Selv husker han lite av de mest dramatiske ukene. 

– Foreldrene mine var mest bekymret for ettersykdommer. Noen ganger endte jo barnesykdommene på den tiden med dødsfall, sier han.

Derfor ble han holdt inne lenge etter at han var feberfri, fordi foreldrene ikke ville ta noe sjanser. Men aller reddest var de for polio. En klassekamerat hadde en lam arm på grunn av polio.  

– Det gjorde stort inntrykk på oss andre barna, sier Kjetil. 

Vill ferd i snøstorm til sykehus

Kjersti Weimoth Sørensen på Strømmen ble alvorlig syk med meslinger i 1968–1969, tre år gammel. Da bodde familien på Vangsnes i Sogn, hvor det var langt til sykehus.

Treåringen hadde nettopp kommet seg av en annen barnesykdom.

– Samme vinter ble jeg alvorlig syk igjen, det var midtvinters og snøstorm over fjellet.  De var i ferd med å stenge fjellovergangen. Min far kjørte til sykehuset i Voss som om han hadde fanden etter seg, fortalte han.

I baksetet lå jeg, og han fryktet livet skulle renne ut av meg før vi kom fram, forteller Kjersti.

Dramatisk

Søsteren hennes, som da var åtte år, husker det som dramatisk. Naboen sa at Kjersti nok var en engel som kom til å bli hentet tidlig opp til himmelen, i et misforstått forsøk på å trøste foreldrene.

– Jeg har ingen tro på at det å ha vært igjennom dette, har gjort meg mer rustet til å tåle sykdom senere, sier hun til forskning.no.

På grunn av dette var Kjersti selv aldri i tvil om at hun skulle vaksinere alle de tre barna sine.

– Det er for stor risiko å utsette ungene sine for sykdom når det kan unngås, sier Kjersti Weimoth Sørensen.

39 fikk meslinger i 2011

Så sent som i 2011 ble 39 personer smittet av meslinger i Norge. De fleste var barn under ni år.

Mange av dem bodde i Gamlebyen i Oslo. 20 av dem var uvaksinerte barn under ni år, seks var under ett år.

– De fleste var i et somalisk miljø, hvor skepsisen mot MMR-vaksinen var stor, forteller overlege Sandbu ved Folkehelseinstituttet.

Grunnen var en forfalsket studie fra 1998 av den tidligere legen og forskeren Andrew Wakefield, som påsto at vaksinen kunne føre til  autisme.

– Disse foreldrene kom fra en befolkning med høy forekomst av autisme, og var dermed ekstra engstelige. De var et lett bytte for desinformasjonen, ifølge Sandbu. 

Falsk studie ga unødvendige dødsfall

Denne studien har antakeligvis ført til noen unødvendige dødsfall i flere land, ifølge FHI.

Studien førte til mye forskning på området, men ingen andre klarte å finne noen sammenheng mellom vaksinen og autisme. I 2004 avslørte Sunday Times at studien var fabrikert. Legen hadde hatt økonomiske motiver for å forfalske studien. 

– Men dessverre fikk ikke avsløringen om at studien var svindel, like mye oppmerksomhet i media, beklager Sandbu.

Den fabrikerte studien ble  senere trukket fra Lancet, og Wakefield mistet bevillingen til å praktisere som lege i 2010.

Storbritannia har fortsatt store problemer med lav vaksinasjonsgrad mot meslinger som følge av denne studien.

Mistet en venn

Geir Ugland Jacobsen mistet en venn i meslinger for 50 år siden.

– Han var eneste barn i familien. Han ble syk på skolen, og gikk hjem vinterstid med høy feber. Han gikk hjem fra skolen nede i bygda, seks kilometer opp en bratt vei. To dager senere døde han. Han ble 12 år, forteller Jacobsen.

– Dette knuste foreldrene, særlig hans mor, som måtte bæres til begravelsen. Det gjorde inntrykk på en seksåring. Foreldrene til gutten var for gamle til å få flere barn, ifølge Jacobsen.

17 fylker har for få vaksinerte

Bortimot 95 prosent av barna må vaksineres, ifølge Synne Sandbu. Det bør gi flokkimmunitet – det vil si at mange nok er immune til at sykdommen ikke bryter ut, selv om noen ikke har rukket å vaksinere seg og noen ikke blir immune fordi vaksinen ikke virker på dem.

Av fylkene har bare Hedmark og Hordaland så høy vaksinasjonsgrad. Og Sandbu tilføyer at  ingen kan si nøyaktig hvor høy dekning som trengs.

Lav vaksinasjonsdekning kan noen steder skyldes tilfeldigheter. Andre steder lar foreldre være å vaksinere barna sine fordi de blir feilinformert av vaksinemotstandere, ifølge overlegen.

Hun har hørt om barselgrupper der enkelte vaksineskeptiske foreldre klarer å overtale nesten alle til ikke å vaksinere barna.

– Det finnes en del mennesker som tror at de vet mye bedre enn helsemyndighetene hva som er best for deres barn, sier Sandbu.

Selv om de ikke er toneangivende personer, kan de skape frykt for vaksiner og bivirkninger i sitt nærmiljø, med informasjon som ikke bygger på realiteter, sier hun.

– Risiko først og fremst for dem selv

Foreldre som er vaksinemotstandere, utgjør en risiko. Men først og fremst for sine egne barn, ifølge Synne Sandbu. Barna kan bli smittet av uvaksinerte personer fra andre land.

– Risikoen for epidemier er størst der hvor det er mange uvaksinerte på et lite område, sier hun.

Uvaksinerte spedbarn som kommer i kontakt med smittebærere, løper også en viss risiko. Men de minste barna har vanligvis immuniteten fra mor. Den medfødte immuniteten varer i et halvt til ett år eller litt mer, og er uavhengig av hvor lenge mor ammer.

Første vaksine gis først når barnet er 15 måneder.

– Er du usikker på om du har hatt meslinger som barn eller om du har fått vaksinen, bør du vaksinere deg. Det enkleste er å oppsøke en vaksinasjonsklinikk, råder Sandbu. 

Les kommentar: Ekspertspråk villeder i vaksinedebatten

Kilde:

K. Vainio mfl: Measles virus genotyping an important tool in measles outbreak investigation in Norway 2011. Eurosurveillance, Surveillance and outbreak reports. Volume 17, Issue 50, 13. Desember 2012.

De siste årene har forskere fra Sintef utviklet oljerør som kan sende og motta data og melde fra om helsetilstanden sin inn til land.

I fjor høst ble 200 meter med rør lagt ut i Orkanger havn for å teste om elektronikken ville overleve under havoverflata, og om sensorene ville greie å sende informasjon inn til folk på land.

– Testene var vellykkede, slår prosjektleder Ole Øystein Knudsen fast.

I etterkant har forskerne også testet om elektronikken klarer seg når røret kveiles opp på tromler for å transporteres ut til feltet.

• Les også: Oljerør melder fra om helsa si

– Under slike tester tøyes og deformeres røret, og siden elektronikk ikke tåler å bøyes, var det noen sensorer som røk under testen. Men vi vet nå hva som skjedde og gjør små endringer for å beskytte elektronikken bedre, sier Knudsen.

Behov for løpende informasjon fra røret

Med oljeutvinning på stadig større dyp og i mer miljøsensitive områder, må tilstanden på rørene som skal føre den varme brønnstrømmen inn til en produksjonsplattform, være god.

I stedet for å basere seg på godt slingringsmonn og inspeksjoner cirka hvert femte år, har man ønsket løpende informasjon som kunne gi en helt annen kontroll på tilstanden på røret

Belter fulle av elektronikk

Oljerørene driver overvåking i sanntid. Dette skjer via belter på røret der en rekke sensorer måler veggtykkelse, strekk, temperatur og vibrasjon på røret.

Sensorbeltene er utplassert for hver 24. meter på røret som frakter brønnstrømmen. Utenpå stålrøret ligger et tykt isolasjonslag med polypropylen. Her er elektronikken skjult, og her sendes dataene trådløst langs røret inn til land eller en plattform.

Etter ett år med testing går prosjektet nå over i en pilotfase.

Ole Øystein Knudsen forteller at forskerne har hatt besøk av et amerikansk oljeselskap som de forhandler med.

– Dette selskapet kontaktet oss etter ulykken i Mexicogolfen. Siden de regnet med strengere regler for overvåking av rør framover, satte de i gang et eget prosjekt, men da de oppdaget SmartPipe og at vi var kommet lenger, tok de kontakt med oss, sier Knudsen.

Fra regelbasert til løpende overvåking

Forskerne ser en rekke fordeler med de nye rørene. Siden mange oljerør også frakter vann fra reservoaret, oppstår det lett korrosjon. Dette bremses ved å tilsette såkalte inhibitorstoffer; stoffer som hindrer korrosjon; i små konsentrasjoner.

Men det kan oppstå feil, og det kan gå en stund før dette avdekkes. Det kan føre til at røret må tas ut av drift tidligere enn ønsket. Inspeksjon og kontroll av rørets tilstand slik det gjøres i dag, er også dyrt.

Med det nye systemet vil man kunne oppdage feil på et tidlig stadium og gjøre korreksjoner.

Et annet viktig område er overvåking av frie spenn langs røret. Deler av røret vil kunne henge fritt i vannet fordi sjøbunnen er kupert, og begynne å svinge på grunn av strømninger i vannet.

– Med de nye rørene kan vi måle utmattingsforløpet slik at levetiden kan estimeres nøyaktig, forteller Knudsen.

Hoven hals og pustevansker – en peanøtt kan være livsfarlig for et barn som er allergisk. Rådet om å gi nettopp peanøtter til høyrisikogrupper, kan derfor virke oppsiktsvekkende.

Likevel er det det de foreslår, forskerne bak en ny studie publisert i The New England Journal of Medicine.

Små barn som fikk peanøtter hadde hele 80 prosent lavere sjanse for å utvikle allergi enn barn som ble holdt helt unna peanøttene, har de funnet ut.

Peanøttsmør tre ganger i uka

Den internasjonale forskergruppa fant at i snitt 17 prosent av barna som ikke fikk peanøtter, hadde utviklet allergi da de var fem år gamle. Det samme gjaldt bare 3 prosent av barna som hadde spist peanøtter.

Rundt 600 barn ved et sykehus i England var mellom fire og elleve måneder gamle da de ble med i undersøkelsen. De hadde høy risiko for å utvikle peanøttallergi, fordi de allerede var allergiske mot egg eller hadde eksem.

Men det viste seg altså å være mulig delvis å forebygge enda en allergi. Barna spiste peanøttsmør eller peanøttsnacks tre eller flere ganger i uka fram til de var fem år.

Forskerne testet barna da de var babyer. De som overhodet ikke fikk noen reaksjon på allergitesten, hadde 86 prosent redusert risiko for å utvikle allergi dersom de spiste peanøtter. De som testet positivt, fikk 70 prosent lavere risiko.

Foreldre må være forsiktige

Dette betyr ikke at foreldre bør gi nøtter til barn som de mistenker at er allergiske mot nøtter.

I studien sin luket forskerne ut barn som viste tegn på nøtteallergi. De advarer foreldre mot å gi peanøtter til barn med eggallergi eller eksem uten å ha testet dem hos en lege først.

Neste skritt i prosjektet er å se om barna forblir allergifrie når de slutter å spise peanøtter. Varer beskyttelsen de fikk i tidlige år, eller avhenger den av fortsatt eksponering?

Forskerne peker selv på noen svakheter ved studien, som at ingen av barna fikk narremedisin. Placebo skal sikre at det å få et tilskudd i seg selv ikke påvirker resultatene. Dessuten var det flere gutter enn jenter som ble tilfeldig plassert i gruppa som ikke fikk spise peanøtter.

Allergikere kan tåle peanøtter

Også tidligere forskning har antydet at tidlig eksponering for matvarer, som peanøtter, kan virke forebyggende på allergi.

Mange studier har dessuten undersøkt hvordan det å utsette allergikeren for litt av det han er allergisk mot, kan øke toleransen.

Britiske forskere har tidligere funnet at det kan hjelpe å gi små doser peanøtter til barn som allerede er allergiske, ifølge NRK.

Det samme har amerikanske forskere lett seg fram til.

Lignende resultater er også vist for egg og melk.

Nyere allergitester har for øvrig avslørt at to av tre som har fått påvist peanøttallergi, kan spise peanøtter uten problemer. Ikke alle som tror at de er allergiske, er det, skriver Norsk helseinformatikk.

Referanse:

George Du Toit mfl: Randomized trial of peanut consumption in infants at risk for peanut allergy. The New England Journal of Medicine, online 23. februar 2015.