Mareritt-snegl gir byttene lavt blodsukker

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. 7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.

Denne sommarfuglen kan vera døydd ut

Insektforskar Hallvard Elven frå Naturhistorisk museum, Universitetet i Oslo (NHM) har eit tettare forhold enn andre til den utrydningstruga – kanskje alt utrydda – sommarfuglen lakrismjeltblåveng.

Vinteren 2012/2013 overvintra 120 egg frå lakrismjeltblåveng utanfor stovedøra hans, i ventilerte plastrøyr i ein boks med fuktig leca. 57 av desse vaks opp til å bli vaksne sommarfuglar, og vart utplaserte på tre stader i Oslofjorden.

– Håpet vårt var at dei skulle gå ut og vera fruktbare og grunnleggja nye populasjonar. Samstundes prøvde vi å få tak i nye hoer så vi kunne gjenta opplegget. Men i 2013 fann vi berre hannar, og dei er det som kjent vanskeleg å få egg av, seier Elven.

Fann berre eitt individ

Då Elven og samarbeidspartnarane hans leita etter arten i 2014, vart resultatet det dei mest hadde frykta: ikkje ein einaste lakrismjeltbåveng var å sjå.

– Den kan ha døydd ut mellom hendene våre, nesten bokstavleg talt, seier Elven.

Blant norske sommarfuglsamlarar var lakrismjeltblåvengen godt kjend frå øyene vest i Oslofjorden, men ikkje før i 2007 vart arten kartlagt grundig for fyrste gong, og då kom sjokket: ein lukkast berre med å finna eitt einaste individ.

Drahjelp

Året etter fann ein ingen, og ein frykta at arten var utdøydd i Norge. Men i 2009 fann sommarfuglentusiasten Roald Bengtson, etter intens leiting, to lakrismjeltblåvenger på ein stad som er så hemmeleg at berre nokon få innvigde veit kvar den er.

I 2012 vart det avgjort å gje den skjøre bestanden drahjelp ved å avla fram nye individ i beskytta omgivnadar. Men no kan det altså sjå ut som innsatsen har vore forgjeves.

– Men bortkasta vil eg vil ikkje seia at den har vore. Vi har ikkje gitt opp håpet heilt enno, og vil halda fram å leita i eit par år til. Men uansett har dette vore ein veldig synleg demonstrasjon av korleis tap av leveområde påverkar artsmangfaldet.

For det er ikkje sommarfuglsamlarane som har vore lakrismjeltblåvengen sin bane. Det er dels byutviklinga og dels endringar i bruken av kulturlandskapet som er årsaka, både for lakrismjeltblåvengen og for planten lakrismjelt, som sommarfuglen lever på og har fått navnet sitt etter.

Andre artar tek over

Mange av dei truga artane på Norsk Rødliste lever på kulturområde som er i ferd med å forsvinna, som beitemarker og slåttemarker. Dei står dermed i fare for å dela skjebne med  lakrismjeltblåvengen.

– Antakeleg har desse artane, både plantar og insekt, klart å tilpassa seg dei nye kulturområda som gradvis tok over dei naturlege levestadene deira.

– Men intensiveringa og industrialiseringa som skjedde i landbruket i siste halvdel av førre århundre, har gjort at desse levestadene òg blir borte. Sjølv der naturen får overta og kulturmark gror igjen, vil det vera andre artar som tek over.

– Det hjelper ikkje med vern av artar, om ikkje ein samstundes vernar leveområda til arten, seier Elven.

Barn med ADHD bør prøve ut flere medisiner

Når barn skal fortelle hvordan det er å få medisin som virker for sin ADHD, bruker de gjerne litt andre ord enn voksne ville ha gjort.

- De kan si: Når jeg får denne medisinen, blir søstra mi snillere. Kanskje oppstår det færre konflikter og mindre krangling hjemme, sier forsker og psykologspesialist Bjørn Erik Ramtvedt. 

Flere norske barn kunne fått behandling mot ADHD, enn de som får det i dag.

Det har Ramtvedt funnet ut i doktorgradsprosjektet sitt. Denne uka disputerer han ved Psykologisk Institutt på Universitetet i Oslo. Til daglig jobber han ved Åsebråten barne- og ungdomspsykiatriske klinikk i Fredrikstad, som er en del av sykehuset Østfold.

Begge medisiner kom like godt ut

I dag er det anbefalt at de som trenger medisin for ADHD, først prøver et medikament med metylfenidat, som Ritalin og Concerta.  Hvis dette ikke virker, bør legen forskrive et annet produkt, nemlig medisin med dekstroamfetamin.

Men tall fra reseptregisteret tyder på at dette blir svært lite brukt. Legene skriver ut metylfenidat mer enn 90 ganger så ofte som dekstroamfetamin til barn og unge med ADHD. Dette til tross for at mellom 15 og 40 prosent av barna opplever at førstevalget ikke virker.

Den ganske ensidige bruken av metylfenidat tyder på at den muligheten behandlerne har til å systematisk å prøve ut begge medikamentene, blir lite brukt, mener Ramtvedt.

I hans studie med 36 østfoldbarn som har ADHD, kom de to typene medikamenter like godt ut, samlet sett, selv om det varierte fra barn til barn hvilken medisin som fungerte. Ramtvedt trekker konklusjonen at dekstroamfetamin blir for sjelden prøvd ut, og at noe bør gjøres med det.

36 barn fra Østfold testet medisiner

I en av studiene Ramtvedt og kollegaene hans utførte, fikk barna, som var mellom ni og 14 år, prøve både dekstroamfetamin, metylfenidat og placebopiller. De prøvde hvert preparat to uker, men hverken barn eller foreldre fikk vite rekkefølgen. Endringer i konsentrasjon, uro og samspill ble målt med spørreskjemaer.

Av de 36 barna som var med i studien, hadde sju av dem bare nytte av dekstroamfetamin. Det var like mange som bare hadde effekt av metylfenidat.

I tillegg hadde seks barn best effekt av metylfenidat, men også virkning av dekstroamfetamin. Like mange hadde best nytte av dekstroamfetamin, men opplevde også en viss bedring med metylfenidat.

- Sånn sett kom de to typene medikamenter likt ut samlet sett i vår studie, samtidig som det ofte hadde ulik effekt på det enkelte barn, sier Ramtvedt.

Mindre vanlig medisin i Europa

Tre av barna i studien opplevde ingen bedring av noen av medikamentene. I Norge er det normalt å anta at fra 65 til 80 prosent har effekt av ADHD-medisin. Studien til Ramtvedt tyder på at effekten kunne vært høyere dersom dekstroamfetamin blir mer brukt. 

I USA er bruken av dekstroamfetamin utbredt, mens i Europa er det mindre brukt, I USA har de lenge medisinert mer enn vi gjør i Norge. Her har det historisk vært store forskjeller mellom land.

Så hvorfor brukes dekstroamfetamin såpass sjelden i Norge som tallene fra reseptregisteret tyder på? Det kan være flere årsaker, mener Ramtvedt. Det har krevd mer papirarbeid å skrive ut et slikt medikament, enn de mer etablerte medisinene. Men høsten 2014 ble en langtidsvirkende medisin med dekstroamfetamin, Elvanse, gjort tilgjengelig i Norge på samme vilkår som medisiner med metylfenidat. Langtidsvirkende medisiner er mer praktisk for et barn som går på skolen, enn medisin som bare virker i et par timer.

- Det kan kanskje gjøre at flere vil forskrive denne medisinen til pasientene, sier Ramtvedt.

Gir tydeligere rus

Men det kan hende at enkelte behandlere er skeptiske til å gi en pasient dekstroamfetamin, tror psykologen. I store doser kan nemlig stoffet gi en tydeligere rus enn metylfenidat. Dette presiseres også i Statens legemiddelverks omtale av produktet, som noe behandlere bør passe på når de følger opp personen som bruker medisinen.

- Er ikke dette bekymringsverdig?

- Jo, og det betyr at man bør være forsiktig med dette preparatet, særlig når det gjelder ungdom, og hvis man mistenker rus, sier Ramtvedt.

Han understreker at det er klare retningslinjer for hvordan man skal utrede og behandle barn og voksne med ADHD. De skal ha oppfølging av medisinbruken, helst to ganger i året. 

Den europeiske anbefalingen er dessuten at barn ikke bare skal settes på medisiner. Man skal starte med andre tiltak på skolen og hjemme, tilrettelegging og foreldretrening, før de eventuelt begynner med medikamenter.

- Interessante resultater

Pål Zeiner er overlege og forsker ved Oslo Universitetssykehus. Han synes funnene til Ramtvedt er interessante.

- Det ser ut som at utprøving av to medikamenter kan gi bedre nytteverdi hos de som får medisin for sin ADHD, sier han.

Samtidig har Zeiner noen innvendinger til hvordan studien er gjort. Rekkefølgen av medikamentene barna får, kan spille en rolle for behandlingseffektene man ser.

- Vanligvis vil det være mindre effekter av stoff nummer to og tre, dersom nummer én er et uvirksomt stoff, sier han.

Studien til Ramtvedt delte barna inn seks grupper, som fikk medisinene i ulik rekkefølge, nettopp for å forhindre at rekkefølgen skulle ha betydning for resultatet. Men Zeiner mener at det er for få barn med i studien til at dette holder.

- For å være sikker på at ikke tilfeldigheter avgjør, antar jeg at det burde være minst 50 barn i hver gruppe, altså totalt minst 300 barn, sier han.

Ramtvedt sier seg enig i at barnegruppene i studien hans er små, men:

- Hovedfunnet stemmer overens med andre liknende studier, nemlig at mange barn har ulik nytte av de to medisinene.

Selv om det med Elvansa nå blir enklere å skrive resept på medisin med dekstroamfetamin til personer med ADHD, tror ikke Zeiner vi vil få se en økning i medikamentbruken.

Kritikk mot overdreven medisinbruk

Det er kommet kritikk, fra fagpersoner, men også fra foreldre, om at for mange blir satt på medisiner for ADHD. Noen mener dessuten at diagnosen feilaktig gis til urolige barn.

Et eksempel er en mor i Trondheim som til NRK uttalte at hun følte seg presset av fagmiljøet til å gi Ritalin til sin seks år gamle sønn .

I 2013 fikk 16 878 barn og unge under 18 år i Norge medisinering etter å ha fått diagnosen ADHD. 72 prosent var gutter. Det har lenge vært økning i medisineringen av personer med ADHD.

Men de fire siste årene ser vi at medikamentbruken har flatet ut, ihvertfall blant barn og unge, ifølge Heidi Aase. Hun er prosjektleder for ADHD-studien på Folkehelseinstituttet. Studien er en del av den norske mor og barn-undersøkelsen.

- En grunn kan være at vi har funnet det rette nivået. Det ligger ganske nært å samsvare med hvor mange vi mener har ADHD i Norge i dag, sier Aase.

- Det er imidlertid stor forskjell fra fylke til fylke, både på hvor mange som får diagnosen og hvor mange som får medisiner for den.

Nærmere sommeren kommer hun med oppdatert statistikk på hvor mange som får diagnosen, fylkesvise forskjeller, og hvor mange som medisineres for ADHD. 

Referanser:

Bjørn Erik Ramtvedt: Assessment and enhancement of treatment outcomes in paediatric Attention-Deficit/Hyperactivity Disorder (ADHD) stimulant trials. Doktorgradsavhandling, Psykologisk Institutt, Universitetet i Oslo. Sammendrag

B.E Ramtvedt, E. Røinås, H.S. Aabech, K.S. Sundet, Clinical gains from including both dextroamphetamine and methylphenidate in stimulant trialsJournal of Child and Adolescent Psychopharmacology,  9.mai 2013.

Urgamle snøfonner smelter i rekordfart

De skal egentlig ikke eksistere, Kringsollfonna rett sør for Oppdal og Storbreen like nord for Snøhetta. På disse stedene er somrene for varme og vintrene for tørre til at isbreer eller flerårige snøfonner skal kunne dannes.

Likevel har de gamle snø- og isfenomenene klart seg i over 5000 år – ja, de overlevde til og med varmeperioden vi hadde i middelalderen.

I løpet av en kort tidsperiode har de likevel nesten smeltet bort. Får vi én eller to varme somre til, vil de være historie.

Jobber etter klokka

NTNU-forskerne som nå studerer snøfonnene, har det derfor travelt. NTNU Vitenskapsmuseet leder prosjektet, og arkeologer har allerede hentet ut spennende funn fra områdene som kommer til syne når isen og snøen forsvinner – for eksempel pilspisser som er over 5000 år gamle.

Forskerne fra Geografisk institutt ved NTNU er derimot mest opptatt av sammenhengen mellom værforhold og hvordan snøfonnene legger på seg eller smelter bort. Siden forskningsprosjektet startet i 2012 har de besøkt de to snøfonnene rundt ti ganger hvert år.

– Norge har lang tradisjon for å gjøre målinger på breer av ulik størrelse, men vi har svært liten kunnskap om de minste breene og det som av lokalbefolkningen omtales som fonner, forteller førsteamanuensis Geir Vatne ved Geografisk institutt.

Skaffer detaljerte data

En isbre er en flerårig masse av snø og is i bevegelse, mens snøfonner ligger i ro. Mye teknologisk utstyr tas i bruk for å skaffe kunnskap om breene og deres egenskaper.

Ved hjelp av en laserskanner og snøkjerner måles hvor mye fonnene legger på seg om vinteren og smelter om sommeren. Tradisjonelle målemetoder som staker og snøsonderinger er for ressurskrevende og gir for dårlig datakvalitet.

Georadar måler breenes tykkelse. De høyoppløselige dataene brukes til å lage 3D-modeller som visualiserer volumforandringer – og som deretter kan sammenstilles med værdata. Forskerne kan også se om det er endringer i vinternedbør og vindens fordeling av snøen eller om det er endringer i sommertemperatur som avgjør om fonnene smelter eller vokser.

Svært nøyaktig GPS-teknologi brukes til å måle om det er bevegelse i snøfonnene. I tillegg har forskerne tatt sedimentprøver fra innsjøene foran snøfonnene for å studere hvordan de har variert i størrelse og aktivitet siden innlandsisen trakk seg tilbake fra området. Forskerne har også forsøkt å kartlegge snøfonnenes utbredelse i landskapet gjennom alle disse årene.

– En del av resultatene overrasker oss. Det ser ut som flere av fenomenene som vi kaller snøfonner, egentlig er isbreer, sier Vatne.

Skiller mellom fonn og bre

Men vent nå litt. Hvordan klarer snøfonner å overleve i 5000 år når de ut fra et regionalt klima ikke burde eksistere? Isbreer og snøfonner, som det er mange av i den norske fjellheimen, dannes der det samles mer snø om vinteren enn det som smelter den påfølgende sommeren.

Snøfonner ligger typisk i forsenkelser orientert mot nordøst, skjermet for direkte solinnstråling store deler av året. Samtidig ligger de i le for dominerende vindretninger, slik at de samler vindtransportert snø.

Storbreen ligger høy til fjells i et område med permafrost, noe som vil si at det er frost i bakken året rundt. Forskerne har målt temperaturen ved bunnen av breen til minus 1,4 grader om sommeren, og breen er derfor frosset fast i underlaget og beveger seg heller ikke mye.

– Storbreen kalles altså en bre, selv om den knapt har målbar bevegelse, sier Vatne.

Borte for alltid

Forskerne har ikke tatt temperaturen på Kringsollfonna, men GPS-målinger viser at den er i bevegelse. Den er derfor mer en isbre enn en snøfonn. Denne kunnskapen kan hjelpe arkeologene med å forklare deres funn.

Snøfonnene er naturens egne frysebokser, der blant annet pollen og dyrebein oppbevares. Nå er lokket på fryseboksen tatt av, og snøfonnene er i ferd med å smelte.

– Når snøfonnene først er borte, vil pilskafter av tre og annet organisk materiale som ligger inne i dem, raskt brytes ned. Da er det tapt for alltid. Det er dessuten større sannsynlighet for funn i fonner som ikke har bevegelse. Det gamle materialet som en gang har vært inne i breer som beveger seg, er transportert fram til brefronten og smeltet ut for lenge siden, forklarer Vatne.

Plass i økosystemet

Både Kringsollfonna og Storbreen la kraftig på seg vinteren 2012, til tross for at det ikke kom spesielt mye snø. Årsaken var at det var mye vind i periodene rundt og etter store snøfall, slik at snøen samlet seg i forsenkningene. 

På slutten av sommeren senere det året var det fortsatt igjen fire meter med snø fra sist vinter, før ny snø kom til. I løpet av den varme sommeren i 2014 mistet derimot Kringsollfonna over 10 meter med snø og is.

– Dette var ikke bare den snøen som kom vinteren før – det var åtte meter av den gamle isen som forsvant. Våre målinger viser at det fortsatt er igjen åtte meter med is der fonna er på det tykkeste. Får vi én sånn varm sommer til, kan derimot hele Kringsollfonna være borte, forklarer Vatne.

Han peker på at snøfonnene spiller en rolle i økosystemet vårt. På varme sommerdager trekker reinsdyr mot snøfonnene, blant annet for å unngå insekter.

Det er ikke utenkelig at vi snart får vite hva som skjer når reinen må klare seg uten slike kjølige tilfluktssteder – for Geir Vatne er ikke i tvil:

– Sannsynligheten er stor for at snøfonnene snart vil smelte bort. Kanskje for godt.

Jordens balanse er truet

Tiden vi lever i, kalles holocen. Denne epoken begynte for 12 000 år siden, ved slutten av siste istid. Klimaet ble varmere og mer stabilt, og sivilisasjoner oppsto og blomstret.

– Kloden har tidligere vært mye kaldere og mye varmere. Været har også vært mye mer ustabilt. Vi vet faktisk ikke om sivilisasjon kan eksistere under andre betingelser enn det vi er vant med. Vi har aldri prøvd det.

–  Derfor er det viktig at vi ikke forstyrrer den variasjonen som forekommer i denne epoken, sier professor Katherine Richardson fra Center for Makroøkologi, Evolution og Klima ved Københavns Universitet.

Dette er bakgrunnen for en nypublisert liste over ni områder, der menneskets aktiviteter forstyrrer den globale balansen, som er med på å holde oss i den holocene epoken. Det dreier seg blant annet om klimaendringer, forsuring av havet og utrydding av skog.

Listen er publisert i tidsskriftet Science.

Hvis vi overskrider naturens tålegrenser – noe som allerede har skjedd på fire områder – øker faren for at jorden kommer ut av balanse. Det vil innebære at vi må tilpasse oss en helt annen klode.

Selv politikere kan forstå det

Forskernes formål med listen er å gi folk innsikt i de største problemene vi står overfor. Listen ble første gang publisert i tidsskriftet Nature i 2009, og er kjent internasjonalt som «planetary boundaries», i Norge: naturens tålegrenser.

Flere politikere roste konseptet for å være enkelt å forstå. Artikkelen i Science er skrevet slik at andre enn forskere kan forstå den.

– Dette er enkelt å forstå og ta i bruk. Det gjør at politikere kan få et rammeverk i beslutningsprosessen, forklarer Katherine Richardson.

Klimaet er ute av kontroll

Den første grensen gjelder klima. Her sier forskerne at vi allerede befinner oss i en risikosone, ettersom innholdet av CO2 i atmosfæren ligger over grenseverdien på 350 ppm (parts per million).

Det kan bety en temperaturstigning som ikke ligger innenfor variasjonen i holocen-epoken. Dette kan få betydning for dyre- og planteliv, vindforhold, havstrømmer, havnivåer og så videre.

– På det punktet har vi dessverre allerede overskredet grenseverdien. For tiden ligger vi på 399 ppm. Det er ikke nødvendigvis en katastrofe i seg selv. Det er litt som med høyt blodtrykk: Det er ikke gitt at du dør av et blodtrykk på 120 over 80, men risikoen stiger, sier Katherine Richardson.

Dyr og planter forsvinner

Et viktig kjennetegn ved holocen-epoken er det biologiske mangfoldet. Det opprettholder balansen i det globale økosystemet.

Hvis mangfoldet faller under et bestemt nivå, kan landbruk, fiske og naturområder bli dramatisk rammet. Det endrer grunnlaget verdenssamfunnet er bygget på.

– Også her har vi allerede overskredet grenseverdien. Mange arter er allerede utryddet, forteller Richardson.

For lite skog

Arealutnyttelse er det tredje området der forskerne mener at vi nå har oversteget grensen for naturens tålegrense. 

Ikke alle skoger og naturområder kan konverteres til byer og landbruk. En viss andel må få være villmark.

Forskerne mener at mellom 50 og 85 prosent av all skog må bevares.

– Skoger er veldig viktige for karbonsyklusen og vannsyklusen på jorden. Derfor er det viktig at en stor del bevares. Her er vi også på feil side av tålegrensen, sier Richardson.

Nitrogen er det nye karbonet

Kloden kan bare tåle utslipp av en viss mengde nitrogen og fosfor. Det gjelder utslipp fra landbruk, men også utslipp i atmosfæren i form av for eksempel lystgass.

For store utslipp kan forstyrre balansen på kloden.

– Mennesket tilfører jorden mer nitrogen enn det naturen produserer. Nitrogen- og fosforutslippet går ut over vannkvaliteten og atmosfæren. Også her er grenseverdien overskredet. Dette blir et av de helt store temaene i fremtiden, på linje med karbonutslipp i dag, forteller Richardson.

Ozonlaget er i bedring, men havet er surt

Forskerne peker også på tre områder hvor de ikke riktig vet om vi fortsatt er innen tålegrensene.

Det gjelder:

Forsuring av havet. I takt med at det slippes mer og mer ut CO2 i atmosfæren, blir havene surere. Det går blant annet ut over korallrev, noe som er tydelig på Great Barrier Reef. Her betyr forsuringen at de skrøpelige korallene dør.

Vannressurser. Det er en begrenset mengde ferskvann på jorden. Hvis vi tar for mye vann ut av elver og sjøer, vil det ramme planter og dyr.

Ozonhullet. Ozonhullet var det globale samtaleemnet på 1980-tallet og 1990-tallet. Siden den gang har hullet blitt mindre.

– Det ser fortsatt ikke helt godt ut, men vi er på rett vei, sier Richardson.

Partikler endrer været

Til slutt peker forskerne på to områder hvor de fortsatt ikke har definert tålegrensene:

Kjemisk forurensning og andre menneskeskapte materialer i miljøet. Mennesker slipper ut mange nye stoffer i naturen. Det gjelder alt fra plantevernmidler til elektromagnetisk stråling og radioaktivitet. Dette kan også true balansen som har preget holocen.

Partikkelforurensning. Store mengder partikler kan være med på å forstyrre været. I Sørøst-Asia kan det endre på monsunens syklus, som både natur og mennesker er avhengig av.

– Partikkelforurensning er veldig viktig for været. Mange peker på at det nok ikke var uten grunn at det ikke regnet i Beijing under olympiaden, sier Richardson.

Kan påvirke politiske beslutninger

Katherine Richardson håper den oppdaterte listen kan påvirke internasjonale forhandlinger.

FNs mål for bærekraft blir lansert i september 2015, og i desember møtes verdens ledere til de internasjonale klimaforhandlingene.

– Denne forskningen viser hvor mye kapital vi har i banken. Vi vil synliggjøre hvor mye vi kan gjøre før vi går konkurs. Men det er opp til politikerne å bestemme hvordan vi vil forvalte de begrensede ressursene, sier Richardson. 

Referanse:

Will Steffen, m.fl. Planetary boundaries: Guiding human development on a changing planet, Science, DOI: 10.1126/science.1259855 Abstract

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

– Vi skal ta Android vekk fra Google

Mange mobilbrukere som ønsker mer kontroll på operativsystemet og ikke vil være låst til de store leverandørene av programvare har valgt Android-baserte CyanogenMod.

I 2013 tok Cyanogen-utviklerne skritt i retning av å bli mer legitime, da de etablerte seg som et eget selskap.

Det betyr imidlertid ikke at de er blitt snillere i forhold til Google. Tvert i mot: Cyanogens sjef Kirt McMaster, som sjelden legger skjul på hva han mener, har store ambisjoner for operativsystemet sitt og Android.

McMaster snakket forrige uke på en konferanse i San Francisco, og kom med noen oppsiktsvekkende meninger om Cyanogens posisjon (via Android Authority).

Kort fortalt sier McMaster at han ønsker å ta Android vekk fra Google, ved å lage en helt egen Android-versjon som er åpen helt ned til kjernen. På denne måten ønsker de å tilby et fullverdig alternativ til dagens Android, som er helt uavhengig av Google og deres tjenester.

Konseptet er at Cyanogens versjon av Android vil kunne integrere med flere partnere som vil kunne installere sine tjenester direkte inn i operativsystemet. De vil ikke kreve at deres partnere vil måtte slippe en «dum, liten applikasjon» som til slutt uansett vil bli kjøpt opp av Google eller Apple.

Slike selskaper vil blomstre på Android uten Google, mener McMaster.

Hans eksempel er Google Now-tjenesten, som får tilgang til Android på en måte ingen tredjeparts-applikasjoner kan. Slikt skal ikke være tilfelle i Cyanogens verden.

McMaster innrømmer at prosjektet hans er fremdeles til dels avhengig av Google, men det vil ikke forbli slik for alltid. I løpet av to til tre år vil Cyanogen ikke lenger være basert på Googles Android i det hele tatt, og vil ikke inneholde noen av Googles tjenester, sier McMaster.

Ifølge Cyanogen er det ingen som er komfortable med Googles kontroll over operativsystemet, og det er deres jobb å frigjøre Android. Det innebærer for eksempel en egen app-butikk, noe McMaster ser for seg de kan lansere i løpet av en 18 måneders tid. Å utvikle denne typen tjenester er ingen lett jobb, og Cyanogen vil jobbe med utvalgte partnere for å få det til.

Hvorvidt disse ambisjonene vil bli virkelighet er umulig å si, men det er tydelig at Cyanogen er på krigsstien og vil ikke være avhengig av Google på noe som helst.

Nå kommer radio i mobilnettet

Svenske Group talk har sluppet det som ser ut til å være den første profesjonelle push to talk-tjenesten i Norden. Profesjonell ved at den er myntet på bedriftsmarkedet. Push to talk (PTT) innebærer at du bruker mobiltelefonen som en radio over mobilt og fast bredbånd. Løsningen skal fungere sømløst hvis du beveger deg fra mobillinje til en wifi-sone.

Knapp på skjermen
Hver bruker laster ned en PTT-app til smarttelefonen og får der oversikt over medarbeidere som er registrert i sitt nettverk. Du kaller opp én eller flere kolleger i gruppen ved å holde inne en taleknapp på mobilen, på skjermen eller med en egen tilkoblet mikrofonenhet.

Gammelt nytt
«Jammen, dette er jo gammelt nytt» tenker mange når de leser dette.

Det er sant.

PTT har eksistert lenge og brukes flittig blant annet i USA og Asia. Men så langt har det vært smått i Norge og nabolandene.

Kom gjerne med egne erfaringer i kommentarfeltet.

– Løsningen vår var klar allerede i 2006, men vi var nok litt for optimistiske med hvor rask utbyggingen av 3G og 4G ville skje. Løsningen krever såpass linjer for å unngå for mye forsinkelse, sier den norske sjefen Knut Kjeksrud – så langt den eneste medarbeideren hos Group talk her til lands.

Voip
Prinsippet for PTT er den samme som enhver annen samtaleløsning over internett, såkalt Voice over internet protocol (Voip): Du kan snakke med hvem som helst over nettet, men er avhengig av at mottakeren benytter den samme løsningen.

Mobilapp-en benytter en talekodek for VoIP som ingeniørene i Sverige har utviklet.

– Under tale bruker løsningen en datastrøm på ca. 25 Kbit/s, så vi vil hevde at den er gjerrig på databruk, sier administrerende direktør Magnus Hedberg hos Group talk AB.


Group talk og toppsjef Magnus Hedberg måtte vente til 3G og 4G var mer utbygget før dees teknologi kunne tas i bruk.

Selskapet er en spinoff av svenske Fjord Network på begynnelsen av 2000-tallet, der kjernevirksomheten var ip-basert telefoni. Group talk ble kjøpt opp av Satpoint i 2011, en større aktør innen kommunikasjon og IT for maritim sektor.

Kobler mobil og VHF
Målgruppen for «mobilradioen» er transport- og sikkerhetsselskaper og andre virksomheter med behov for én-til-flere-kommunikasjon. Og mobilløsningen kan kombineres med tradisjonell radiokommunikasjon som VHF, UHF og Tetra-samband. Dette fikk flyselskapet SAS til å bite på. Selskapet er blant pilotbrukerne og har kombinert ordinær radio-kommunikasjon med PTT.

SAS bet på
Ifølge en ferdigformulert suksess-historie fra leverandør og kunde hadde SAS behov for mer effektiv kommunikasjon mellom kabinpersonale og bakkemannskap for å redusere «turn around»-tiden mellom landing og take off.

Bakkemannskap bruker vanlig radio, men kabinpersonale bruker smarttelefon og slipper dermed å håndtere flere enheter.

Selskapet har brukt løsningen siden 2006 og har nå 5000 brukere ved 32 flyplasser i Norge, Sverige og Danmark. Ifølge SAS’ egen beskrivelse har PTT-løsningen bidratt til å øke punktligheten.

Mangler utstyr
Foreløpig er leverandøren tilbakeholden om responsen etter åpningen i Norge.
– Vi har flere mulige avtaler på gang, er hva den norske Group talk-sjefen vil røpe foreløpig.

– Hva er målet for den norske virksomheten?
– I første omgang skal vi sjekke interessen i markedet og finne ut i hvilke bransjer dette har størst interesse, svarer Knut Kjeksrud.

Løsningen er klargjort for telefoner med Android og iOS operativsystemer

Mangel på tilleggsutstyr kan by på utfordringer i oppstarten.
– Det finnes ikke eksternt mikrofonutstyr til alle de ulike typene smarttelefoner, forklarer Kjeksrud.

Les også: Mye bedre lyd i mobilen

Lever ikke lenge
Hvordan reagerer eiere av mobilnett på en slik tjeneste som er avhengig av deres infrastruktur?
Telenor oppgir at selskapet selv har testet ut PTT uten å kommersialisere noen tjeneste.

– Vårt fokus er å modernisere eksisterende voice-tjeneste, etter som den har kortere setuptid, bedre lyd, bedre dekning og batterikapasitet, sier kommunikasjonsdirektør Torild Uribarri hos Telenor Norge.

– Slike tjenester dukker opp med jevne mellomrom, men de pleier å forsvinne igjen ganske raskt, er hennes erfaring.

Artikkelen har blitt oppdatert med en kommentar fra Telenor Norge.

C++-oppfinneren tildelt «norsk» IT-pris

Danske Bjarne Stroustrup er årets hovedmottaker av Dahl-Nygaard-prisen, som organisasjonen AITO (Association Internationale pour les Technologies Objets) har delt ut hvert år siden 2005. Dahl-Nygaard-prisen regnes av mange som den mest prestisjefylte prisen innen objektorientert databehandling. Prisen er oppkalt etter Ole-Johan Dahl og Kristen Nygaard, de to norske pionerene innen objektorientert programmering. Prisen er delt i en senior- og en juniorpris.

Stroustrup er tildelt seniorprisen for utformingen, implementeringen og videreutviklingen av programmeringsspråket C++. Etter å ha studert ved Universitetet i Århus og britiske University of Cambridge på 1970-tallet, skapte Stroustrup C++-språket mens han jobbet hos Bell Labs, ved selskapets «1127 computing sciences center», fødestedet til Unix og C.

Språket, som opprinnelig ble kalt for «C with Classes», ble sammen med boken «The C++ Programming Language» utgitt på utsiden av Bell Labs for første gang i 1985, altså for 40 år siden. Den hittil siste utgaven, C++14, ble ferdig i august i fjor.

Stor betydning
Ifølge AITO har Stroustrup ledet den sterke evolusjonen av språket helt siden den gang, selv om det har blitt standardisert av ISO siden 1998.

– C++-språket har hatt stor betydning for databehandlingspraksis og har gjort objektorientert teknologi til en del av alminnelig databehandling. Det har også vært til inspirasjon for utformingen av nyere objektorienterte språk. I mer enn et tiår har det vært det mest brukte programmeringsspråket med støtte for objektorientert programmering og aksept i bransjen. C++ påtvinger ikke en strengt, objektorientert programmeringsstil. Det tillater også andre stiler. Det har fortsatt en sterk posisjon, spesielt innen systemer og applikasjoner hvor effektivitet har stor betydning. Effektivitet har alltid vært veldig viktig for utformingen av C++, skriver AITO i begrunnelsen.

Relativt nylig ble Stroustrup direktør for teknologiavdelingen til Morgan Stanley. Han er også gjesteprofessor ved Columbia University og «Distinguished Research Professor» ved Texas A&M University.

Junior
Årets juniorpris tildeles Alexander J. Summers, en forsker ved Imperial College London og ETH Zurich, for hans arbeid med verifisering av objektorienterte programmer og typesystemer.

Prisutdelingen vil skje under ECOOP 2015-konferansen som arrangeres i Praha i juli.

– Håpløst å patche to år gammel WebKit

I midten av januar ble det kjent at Google ikke lenger planlegger å oppdatere den WebKit-baserte WebView-komponenten som er inkludert i Android 4.3 og eldre. I stedet vil den enkelte leverandør av Android-enheter sørge for dette, eventuelt med hjelp fra Android Open Source Project (AOSP). I hvilken grad det faktisk vil skje, er ukjent. Men Google avgjørelse har uansett møtt kritikk.

Hvilken praktisk betydning den har, kan diskuteres. Det er trolig få enheter med Android 4.3 eller eldre som mottar oppdateringer via leverandørene uansett.

I slutten av forrige uke kom Adrian Ludwig, sikkerhetssjef for Android hos Google, med et innlegg hvor han forklarer hvorfor denne avgjørelsen ble tatt og hva brukere og app-utviklere kan gjøre for å redusere risikoen dette forårsaker.

WebKit
– Inntil nylig har vi også tilbudt «backports» for den utgaven av WebKit som har blitt brukt av WebView i Android 4.3 og eldre. Men WebKit har alene mer enn 5 millioner kodelinjer, og hundrevis av utviklere gjør tusenvis av endringer i koden hver måned. Dette gjør at det i noen tilfeller, når man legger sikkerhetsfikser til en mer en to år gammel forgrening av WebKit, kreves endringer i betydelige deler av koden, og dette er ikke lenger praktisk mulig å gjøre på en trygg måte, skriver Ludwig.

Han forteller videre at Google til vanlig patcher til den nyeste versjonen av Android i AOSP. I tillegg tilbys Android-partnere patcher til minimum de to siste, store versjonen av operativsystemet, opplyser Ludwig.

Råd til brukerne
Ifølge Googles egne tall benyttes Android 4.3 og eldre av mer enn 60 prosent av Android-brukerne. Dette skyldes primært at leverandørene ikke har tilbudt nyere utgaver av operativsystemet til disse enhetene.

WebView-komponenten brukes både av standardnettleseren i Android 4.3 og endre, Android Browser, og av mange applikasjoner. Ludwig anbefaler de berørte brukerne å benytte en nettleser som fortsatt blir oppdatert. Alle med Android 4.0 kan bruke Google Chrome eller Opera, og alle med Android 2.3 eller nyere kan bruke Firefox. Alle er tilgjengelige i Google Play. Opera Mini og Opera Mobile Classic er tilgjengelige for enda eldre Android-utgaver.

Problemet er at mange ikke-tekniske brukere ikke har noen formening om hvilken nettleser de bruker i dag. De kjenner kanskje heller ikke til at det finnes alternative nettlesere. Først med Android 5 blir WebView-komponenten oppdatert fra Google Play, helt uavhengig av enhetsleverandørenes vilje til å oppdatere operativsystemet.

Og til app-utviklere
Selv om brukerne tar i bruk en moderne nettleser, er det andre applikasjoner som fortsatt benytter den gamle WebView-komponenten. Ludwig anbefaler applikasjonsutviklere om å oppdatere appene slik at begrenses til å åpne tiltrodd webinnhold, for eksempel innhold som lastes fra en lokal kilde eller via HTTPS. Enda bedre er det dersom utviklerne utstyrer appene for Android 4.3 eller eldre med en renderingmotor som utviklerne selv kan oppdatere.

Det beste hadde likevel vært om leverandørene hadde sørget for å oppdatere enhetene også i en lengre periode etter at de har blitt trukket fra markedet. Men etter det digi.no kjenner til, er det ingen leverandører av Android-enheter som har forpliktet seg til gjøre noe slikt.

Lappet skrekkelig Flash-hull i helgen

Som digi.no skrev om på fredag i forrige uke, ble det oppdaget en ny og alvorlig sårbarhet i Adobes Flash Player kort tid etter at selskapet hadde utgitt en sikkerhetsoppdatering for å fjerne en annen, alvorlig sårbarhet. Begge de to sårbarhetene utnyttes aktiv i angrep.

Adobe kunngjorde da at selskapet ville komme med en ny sikkerhetsoppdatering denne uken. Men allerede lørdag var oppdateringen klar, i alle fall for en del av brukerne.

De som har skrudd på auto-oppdatering av Flash Player skal motta den nyeste oppdateringen fortløpende. Eventuelt kan den nyeste versjonen også lastes ned fra denne siden. Versjonsnummeret til den nye versjonen, i alle fall for Windows og OS X, er 16.0.0.296. Versjonsnummeret for den nyeste Linux-utgaven er 11.2.202.440.

Brukere av Internet Explorer på Windows 8.x vil motta oppdateringen gjennom Windows Update. Den er tilsynelatende ikke tilgjengelig ennå. Heller ikke Chrome har foreløpig blitt oppdatert med den nyeste utgaven.

Oppdatert saken med en mer oppdatert nedlastingslenke.