Noen mennesker har tendens til å få en fyldig bakdel, mens andre sliter med skikkelig vom. Noen har problemer med å styre vekten sin, mens andre alltid holder seg innen normalvekten.

Genene er viktige for om du hører til den ene eller den andre typen. Nå har forskere funnet 147 spesifikke steder i arvematerialet som er involvert i dette.

– Vi har sammenlignet gener og BMI for 300 000 personer. Det er den største undersøkelsen som er gjort av dette, sier Tune Pers, som er postdoktor ved Harvard Medical School.

Fettfordeling og vekt

Forskere fra en rekke land har bidratt i studien. De fant først de 147 genetiske regionene som er assosiert med fedme. Noen av punktene påvirker appetittregulering, mens andre påvirker hvordan fettet blir fordelt på kroppen.

Tune Pers og kollegene hans har utviklet en ny forskningsmetode som kalles Depict. Den skal fortelle om hvilke biologiske prosesser som er involvert når man finner genetiske sammenhenger.

Det viste seg at:

49 av gen-områdene påvirker sentrale metabolske prosesser som avgjør hvordan fettvevet utvikler seg og hvor det setter seg på kroppen. Forskerne er særlig opptatt av risikoen for bukfedme, som øker risikoen for en rekke sykdommer.

97 av de 147 områdene påvirker hjernemekanismer som blant annet styrer appetitten. De har antagelig innflytelse på hvor mye man spiser. Sannsynligvis er de også involvert i andre prosesser som påvirker vekten.

– Tidligere satte man et punktum når man fant genetiske regioner assosiert med risiko for overvekt eller bestemte sykdommer. Nå har vi gått et skritt videre. Metoden vår gjør at vi kan peke på bestemte biologiske prosesser, forklarer Pers.

Et skritt videre

Forskere kjenner til noen gener som de er sikre på at påvirker appetittregulering, og de vet hvordan de oppfører seg på celle-nivå.

Store befolkningsstudier viser nye gener som er overrepresentert blant de overvektige. Depict-programmet undersøker om disse genene oppfører seg på samme måte.

– Neste skritt er å teste dette i laboratoriet. Vi bruker mus til dette. Hos noen skrur vi av disse genene, og så ser vi hvordan det påvirker prosessene i cellene. Det er det vi holder på med nå, forteller Pers.

Vekker begeistring

En av Danmarks ledende forskere når det gjelder sammenhengen mellom gener og overvekt, er Thorkild I.A. Sørensen. Han er begeistret for de mulighetene Depict-metoden åpner for.

– Det er et utrolig flott arbeid. Forskerne utnytter virkelig mulighetene for å arbeide sammen internasjonalt. Det krever en enorm innsats innen koordinering. Vi som forsker på fedme, har stor hjelp av denne kunnskapen, sier Sørensen, som er professor i metabolsk og klinisk epidemiologi ved Københavns Universitet.

– Det er et stort skritt fremover at man nå kan se på hvilke biologiske prosesser som er involvert, fortsetter han.

Utvikler seg forskjellig

– Det er nå mye som tyder på at de avgjørende genene kommer til uttrykk i hjernen, at det har å gjøre med læring, drifter og følelser, sier Sørensen.

– Men det er fortsatt mye vi ikke vet om hvordan genene arbeider. Vi vet også for lite om hvordan genene spiller sammen med miljøpåvirkninger, for eksempel det vi spiser, hvordan vi trener, og hvilke psykiske og sosiale forhold vi lever under. Alt dette påvirker utviklingen av fedme.

Referanse:

Dmitry Shungin mfl.: Nature 2015: New genetic loci link adipose and insulin biology to body fat distribution. Doi: 10.1038/nature14132. Sammendrag

Adam E. Locke mfl.: Nature 2015: Genetic studies of body mass index yield new insights for obesity biology. doi:10.1038/nature14177. Sammendrag

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Eit lite, grønt moseskot pakka inn i marin leire. Og endå eit. Og endå eit.

Professor Stein Bondevik og ein masterstudent han har med seg, stussar over synet av noko grønt og friskt i det marine slammet, tusenvis av år gammalt. Dei to er i ferd med å samle prøvar frå ei myr på Hommelstø i Brønnøy kommune i Nordland. Formålet er å sjå om det finst spor etter ein mogleg tsunami utløyst av eit skred utanfor Lofoten.

Det finn dei ikkje. I staden finn dei svært gode spor etter Storeggatsunamien, som følgde Storeggaraset for 8000 år sidan. Dei små, unnselege moseskota vil komme til å fortelje forskarane noko vesentleg om det menneskelege omfanget av katastrofen.

Kan tidfeste tsunami

Korleis var livet i Noreg for 8000 år sidan? Arkeologiske funn seier mykje om dette. Kysten var svært viktig for steinaldermennesket, og mange utgravingar viser at busetnadene låg heilt nær sjøen. Helleristningar fortel om jakt og fiske frå båtar, busetnader på øyar langt til havs og avanserte maritime kunnskapar.

Steinalderfolket budde ved kysten store delar av året – spesielt på haust- og vinterstid. Men om somrane fór grupper opp i fjellet for å jakte på reinsdyr – funn av steinreiskapar og fangstanlegg høgt til fjells tydar på dette. Så kom dei ned igjen om hausten for å lagre vinterforråda sine med ved, utstyr, skinn, kjøt og anna.

På grunn av dette livsmønsteret har forskarar lenge vore interesserte i å vite kva tid på året den såkalla Storeggatsunamien skjedde.

– Mosefunna våre viser at vi med stor sikkerheit kan seie det skjedde i oktober månad. Effekten for steinaldersamfunna må dermed ha vore katastrofal, seier geolog Stein Bondevik.

Ei gåte for geologane

Tsunamien er ei storhending i noregshistoria som forskarar først har funne ut om i nyare tid. I fleire tiår stussa skotske og norske geologar over sand som var avsett frå sjøsida inn i innsjøar langs kysten, og sand som dekte steinalderbusetnader. Både i Inverness og på Sunnmøre fann dei avsettingar som dei ikkje hadde noka god forklaring på. Hadde det vore ein storm av abnorme dimensjonar i Nordsjøen for 8000 år sidan?

Først med oljeleitinga på syttitalet kom svaret på gåta. På kanten av den norske sokkelen, mot fiskebanken Storegga, går det eit stup rett ned frå 250 meters djup til 500 meters djup. Dette er bakveggen til eit enormt ras. På havbotnen nedom skredkanten og heilt ned til 3000 meters djup ligg restane av det, med steinblokkar opp til ein kilometer i diameter.

Dette raset utanfor Mørekysten – det største kjente undersjøiske raset i historia – forårsaka det som no blir kalla Storeggatsunamien. Den første vitskaplege artikkelen om fenomenet kom i 1987. I starten var geologar mest opptekne av å stadfeste at tsunamien faktisk fann stad, sidan har andre spørsmål komme til.

Dei små moseskota frå ei myr på Helgelandskysten skulle gje svaret på eitt av dei viktigaste: Korleis blei steinaldermenneska råka av hendinga?

Tankespranget til professoren

Viss Stein Bondevik hadde vore stressa den dagen i myra, hadde han kanskje ikkje gjort det nødvendige tankespranget. Eller viss han ikkje hadde vore gift med ein botanikar som opna auga hans for plantelivet. Då hadde han kanskje forkasta prøvane, og trudd dei var ureina med notidig materiale som hadde komme inn i prøvetakaren ved ein feil.

Dette er vanskeleg å vite, men i alle høve tok han og masterstudenten seg tid til å sjekke saka nærmare, og ta opp mange prøvar. Kvar gong fekk dei opp grøne tustar. Dette kunne ikkje vere tilfeldig.

– Då eg skjøna av den grøne fargen at mosane kunne ha vore levande då dei blei rive med av tsunamien, gjekk dimensjonane opp for meg. Levande materiale som er avsett og bevart i augneblinken naturkatastrofen finn stad, er noko av det mest dyrebare ein geolog kan komme over, seier han.

Moseforskaren i Sogndal

Først eit tankesprang, og så ein porsjon råflaks: Då geologiprofessoren ved Universitetet i Tromsø bestemte seg for at han ville flytte heim til Sogndal, og fekk jobb ved Høgskulen i Sogn og Fjordane, blei han tilfeldigvis kollega med ein av dei fremste moseforskarane i Noreg. Økolog Knut Rydgren er ein av tre forskarar i landet som har drive med ringmerking av etasjemose, og følgt veksten og reproduksjonen til denne mosearten nøye.

– Dei færraste økologar gidd å forske på mose. Dei fleste likar betre blomar, og dessutan er dei små mosane vanskelegare å lære seg. Men eg elskar mosane! Dei er så vakre og fascinerande, seier Rydgren.

Kva mosen fortel

Saman returnerte Stein Bondevik og Knut Rydgren til myra på Helgelandskysten for å samle nye prøvar. Med seg fekk dei 19 temmeleg godt bevarte skot av grøn etasjemose som Rydgren fraus ned og seinare analyserte.

Målingar synte at grønfargen kjem av intakt klorofyll, og radiokarbondateringar viste at mosen var 8000 år gammal.

– Ufatteleg at desse planterestane kunne vere så godt bevart i leira gjennom tusenvis av år! seier Bondevik.

Etasjemose

Det særeigne med etasjemosen er at nye skot ikkje veks frå tuppen, slik som hos andre moseartar, men på ryggen av fjorårets skot. Ut av vekstmønsteret og storleiksforholdet mellom det nye skotet og fjorårsstengelen kunne Knut Rydgren slutte kva tid på året planten må ha blitt riven opp av tsunamien.

Samanlikningar med etasjemose som veks i dag, samla inn frå månadane juli til og med desember, viste at tsunamien må ha skjedd i oktober, slutta han.

Flodbølgja på kring 10 til 12 meter vaska dermed inn over land på tidspunktet der menneska oppheldt seg nærast havet, og då dei nett var ferdige med å byggje opp vinterforråda sine. Øydelegginga av buplassar, båtar, utstyr og forråd må ha gjort den påfølgande vinteren svært vanskeleg for dei som overlevde. Dimensjonane var enorme. Hadde det skjedd i dag, ville alle kystbyane på Vestlandet vore lagt under vatn.

– Med dette studiet har vi vore med på å avdekke omfanget av ei heilt ekstrem hending i Noregs-historia. Ei hending frå den mørkaste delen av historia vår som vi berre har små fragment av kunnskapar om, seier Rydgren.

Referanse: 

Stein Bondevik og Knut Rydgren. Moss growth patterns and timing of human exposure to a Mesolithic tsunami in the North Atlantic. Geology, september 2014. Samandrag. 

Hvordan frambrakte evolusjonen et dyr som går på to bein og har en diger hjerne?

Jorda endret klima for nesten tre millioner år siden. Da begynte den siste rekken av istider, med enorme iskapper som dekket norddelen og sørdelen av jordkloden.

I Afrika førte nedfrysingen til at klimaet ble kaldere og tørrere. Det ble mindre skog og flere åpne gressletter. Å klatre i trærne ble mindre attraktivt. I stedet fikk den som kunne gå på to bein, fordeler.

Med større hjerne i tillegg, kunne fortidsmennesket ta i bruk redskaper og fange store dyr. De kunne spise energirikt kjøtt som erstatning for fruktene fra trær.

Og de unngikk å selv bli spist ute på den farlige gressletten.

Eldste menneskefossil som er funnet

Flere hypoteser er framsatt de siste årene om at dette tørrere istidsklimaet førte til at noen arter forsvant, mens andre dukket opp i Afrika.

En av dem som oppsto kan altså ha vært menneskeslekten Homo.

Denne uken ble det kjent at et fossil som ble funnet i Afar-provinsen i Etiopia, kan ha vært et 2,8 millioner år gammelt Homo-individ. Fossilet LD 350-1 består bare av en underkjeve med fem tenner. Men dette lille fossilet har klare trekk som tyder på at det tilhørte slekten Homo.

Det er dermed det klart eldste individet vi kan kalle «menneske» som er funnet til nå.

Funnet har nå satt fart i spekulasjonene om istidshypotesen som forklaring på menneskets evolusjon.

– Der lå fossilet!

Det var en januar-morgen for drøye to år siden at etioperen Chalachew Seyoum, student ved Arizona State University i USA, bestemte seg for å lete etter fossiler av fortidsmennesker i et øde område i Afar-provinsen i Etiopia, kalt Ledi-Geraru.

Ingen hadde gjort noe tilsvarende i dette området på flere tiår.

– Jeg hadde hatt fri noen dager, følte jeg hadde mye energi og gikk løs på letingen med friske øyne. Jeg løp litt hit og dit. Så kom jeg opp på en liten høyde. Der lå fossilet! forteller han til Science.

Radiometrisk datering, det vil si måling av den radioaktive nedbrytingen av isotoper, slo fast at underkjeven med de fem tennene var nesten 2,8 millioner år gammel. Dette er en periode fra menneskets utvikling hvor det knapt er funnet fossiler. Slik åpner LD 350-1 et vindu inn mot en veldig lite kjent tid av fortida vår: Overgangen fra fortidsmennesket Australopithecus til menneskeslekten Homo.

– Dette fossilet passer perfekt inn her, sier paleontologen Fred Spoor ved University College London, til tidsskriftet Science.

• Les også: Gikk oppreist og hang i trærne

Savannehypotesen

Evolusjon handler først og fremst om tilpasning til endring. Klimaendringer har livet på jorda måttet tilpasse seg mange ganger.

I nok en forskningsartikkel, også den offentliggjort i Science 4. mars, setter en gruppe amerikanske paleoantropologer funnet av LD 350-1 i sammenheng med omfattende landskapsendringer i det nordlige Etiopia for nesten tre millioner år siden. Geologiske spor forteller at det skjedde slike endringer.

En bekreftelse på istidshypotesen – eller savannehypotesen, som den også kalles – vil være at man finner fossiler av fortidsmennesker først og fremst på steder hvor det kom store gressletter for nesten tre millioner år tilbake, da istid endret klimaet.

Altså på steder som Ledi-Geraru.

Fra liten til stor hjerne

Forskere er stort sett enige om at det var i tidsrommet fra 3 til 2,5 millioner år tilbake at småhjernede Australopithecuser ble til storhjernede Homoer.

Men fram til offentliggjøringen av LD 350-1, var det eldste kjente Homo-fossilet bare 2,3 millioner år gammelt. Det var en overkjeve funnet i Hadar-provinsen i Etiopia.

Noe godt fossil fra det aktuelle tidsrommet, fantes ikke.

Forvirrende fossiler

Mye av det som ellers er funnet av fortidsmenneske-fossiler i Afrika til nå, har forvirret mer enn det har oppklart. Noen fortidsmennesker har hatt store hodeskaller, noen har hatt små hodeskaller. Forskere har de siste årene diskutert om det egentlig var tre Homo-arter i stedet for bare én.

Flere fossiler av Homo rudolfensis, som er mindre enn to millioner år gamle, er etter individer som står lenger fra dagens mennesker enn det eldre Homo habilis-fossiler gjør. Dette viser nye computertomografier av fossilene. Altså står det klart at Homo habilis må være vår forgjenger, heter det i Science.

Forskerteamet bak funnet av LD 350-1 har ikke ennå slått fast med sikkerhet at det er en Homo habilis de har funnet i Ledi-Geraru. Størrelsen på jekslene tyder på at det stemmer. Men buen på underkjeven peker samtidig i retning av Australopithecus afarensis. Det vil si det kjente fossilet Lucy og hennes artsfrender som levde fra 2,95 til 3,8 millioner år siden.

Fra skog til gressletter

Når jakten på fortidsmennesket nå er flyttet til det øde Ledi-Geraru området i Etiopia, tyder mye på at forskere har funnet et kjerneområde for menneskets tidlige evolusjon.

Ledi-Geraru ligger bare 30 kilometer fra et område i Hadar-provinsen i Etiopia der det er gjort flere enn 100 ulike funn etter det eldre fortidsmennesket Australopithecus afarensis. Med Lucy som det mest kjente.

Og bare 40 kilometer unna Ledi-Geraru har man tidligere funnet det eldste kjente steinredskapet brukt av mennesker, datert til 2,6 millioner år tilbake.

Flere nye arter

Spennende er det også når Science-artikkel nummer to denne uken om LD 350-1-fossilet rapporterer om undersøkelser forskerne har gjort av andre pattedyr funnet i akkurat det samme området. For de viser at hele en tredel av pattedyrfossilene i Ledi-Geraru er etter nye arter som man ikke finner i de litt eldre sedimentene i den nærliggende Hadar-provinsen.

For tre millioner år siden var Hadar hjemsted for aper, giraffer og elefanter. Dyr som foretrekker et lappeteppe-landskap med både en god del skog og med gressletter.

I Ledi-Geraru finner paleontologene at det 200 000 år senere var en annerledes fauna.

Åpent landskap

Da var det i stedet gaseller, sebraer, ville griser og bavianer som dominerte. Dette er dyr som foretrekker et mer åpent gresslandskap, likt det vi i dag finner i den kjente naturparken Serengeti i Tanzania.

Istid og klimaendring – og dermed kjøligere og tørrere klima – endret landskapet i Ledi-Geraru.

Ledi-Geraru ble omgjort til et sted hvor en ny art som gikk på to bein og hadde en stor hjerne, fikk fordeler.

Slik kan de første menneskene ha oppstått. Da istiden kom. 

Sola har kommet høyere på himmelen. Det betyr at NASAs satellitter Terra og Aqua igjen tar bilder langt mot nord. Og denne uken ble det dessuten solid hull i skydekket over Norge. Resultatet av en ganske mild vinter på Østlandet var lett synlig i dette bildet fra Terra 4. mars: 

Hva skjer i Stillehavet?

Den amerikanske værvarslingen NOAA gikk denne uken ut med melding om at nå er det en El Niño i Stillehavet. Det gjenstår å se hvor stor/liten El Niñoen blir, men den ganske store Kelvinbølgen som går østover i Stillehavet i øyeblikket vil i hvert fall sørge for at den ikke fisler bort umiddelbart. 

ONI-indeksen, som brukes som offisielt mål for ENSO, har hatt følgende verdier de siste månedene: 

• ASO: +0,2
• SON: +0,5
• OND: +0,7
• NDJ: +0,7
• DJF: +0,6

Kravet til El Niño er fem påfølgende ONI-verdier på +0,5 eller mer. Den femte indeks-verdien på minst +0,5 kommer garantert ved slutten av denne måneden.  

Så langt er denne El Niñoen svakere enn de i 1997/1998, 2009/2010, 2002/2003 og 2006/2007. Den nærmeste å sammenlikne med, er den i 2004/2005, men den startet tidligere på året og fadet ut tidligere. Vi er derfor i ganske ukjent terreng (eller farvann) nå. Interessant!    

Til sammenlikning var de tilsvarende ONI-verdiene fra 2009/2010 slik: 

• ASO: +0,8
• SON: +1,1
• OND: +1,4 
• NDJ: +1,6
• DJF: +1,6

Og i 1998? Da var ONI-indeksen enda høyere, med +2,4 som høyeste verdi.  

Global temperatur

Med en liten El Niño på plass i Stillehavet, må man forvente ganske høye verdier for global temperatur. De eneste resultatene som har kommet for februar måned så langt, er de satellittbaserte målingene for nedre troposfære, med tredjeplass hos UAH og en sjetteplass hos RSS.

Det var mye positive verdier for AO-indeksen i februar. Jeg vil tro at dette vil gi enda høyere verdier for estimatene for global februar-temperatur ved bakkenivå. Det ser vi om en uke eller tre. I mellomtiden – her er nesten 37 år med målinger fra UAH:  

Sjøisen som var

Februar-verdien for sjøisen i Arktis kan ikke sies å være noen overraskelse – den havnet nemlig rett på trendlinjen:

I Antarktis har det vært noe større variasjoner i februar måned gjennom alle disse årene med satellittmålinger av sjøisens utstrekning. Men trenden er fortsatt oppover:

Og ellers?

Gratulerer til NASA, som har fått romsonden Dawn inn i bane rundt dvergplaneten CERES. Mer derfra senere i år.

Vi avslutter med et Terra-bilde av snøkledt landskap på Andøya og Senja, badet i sol:

God helg. 

Mange av artene jeg forsker på, bor i skogen. I noe så obskurt som døde, råtnende trær. Ordene «død» og «råte» får deg neppe til å tenke på et yrende og vitalt liv. Likevel, i skogen finnes det knapt noe mer levende enn døde trær i ulike former av stokker, grener og røtter. Straks et tre dør, kommer det sopp, insekter og andre nedbrytere til som langsomt forvandler treet til karbondioksid, vann og jord.

Om lag en tredjedel av alle arter i norsk skog, og 17 prosent av våre rødlistede arter, lever faktisk i døde trær.

Når vi hogger trær i skogen, blir færre trær igjen for å dø. Slik påvirker vår bruk av skogen livsbetingelsene for artene i døde trær. Men hvordan beskrive utviklingen av levestedet til disse dyrene, altså utviklingen av mengden døde trær i Norge? Det er ikke uten videre enkelt å gjøre på en nøytral, sannferdig og fornuftig måte…

For ja, mengden døde trær i norsk skog øker nå. Og samtidig er mengden døde trær i skogen fremdeles bare en brøkdel av det vi finner i en urørt naturskog. 

Så hvilket utsagn skal jeg trekke fram, når jeg som forsker blir spurt om status for døde trær og for truede ved-levende arter i norsk skog? Den positive trenden med økende mengde døde trær i kulturskogen eller det store gapet mellom naturskog og kulturskog? Og om jeg ønsker å få fram et mer komplett bilde – hvor mange tilhørere glipper da?

• Les Nina Kristiansens innlegg Forskere er ikke nøytrale.

Hva jeg sier med det jeg ikke sier

Fokuser på ett budskap, får vi forskere høre når vi skal formidle. Gjør det enkelt, populært. Journalister og folk flest vil ha saken poengtert og ferdigtygd. Hva da med det jeg ikke rekker å få sagt? Noen vil nemlig lese mye mening inn i det som ikke sies, særlig i de tilfellene der ulike interessegrupper fronter ulike argumenter.

Om jeg sier at granplanting på Vestlandet kan være et godt klimatiltak, uten å samtidig nevne at det kan ha store negative effekter på biomangfoldet, tar jeg da parti for skognæringen?

Om jeg beskriver forskningsresultater som viser at veiløs skog har verneverdier på høyde med naturreservater, uten å nevne tømmerressursene som vil bindes opp av et eventuelt vern, er jeg da en miljøaktivist?

Døde trær: råttent forfall eller viktige livsmiljø?

Ordvalg er også viktig. Tenk mordersnegl, monstermarihøne, pøbelgran. Ordene får deg til å tenke på farlige individer som driver hærverk på norsk natur. Vi er kjappe til å skille de slemme og de snille med ordene våre – som i «skadeinsekter» versus «nytteinsekter».

Mange skog-ord vitner også om et perspektiv der utnyttelse av ressursene var eneste fokus, før ord som eventyrskog og økosystemtjenester ble funnet opp. Vi har uttrykk som vanskjøttet skog og skog i forfallsfase. Vi snakker om «trær som råtner på rot». Det lyder ille, og gir inntrykk av at skogen ikke klarer seg uten vår hogst. At ressurser går til spille, og at vi svikter i vår forvalterrolle her på kloden.

Perspektivet blir et helt annet om jeg velger ord som «livsmiljø» og «naturgoder» når jeg snakker om skogen. Jeg kan vektlegge at døde og råtnende trær er helt avgjørende for næringssirkulasjonen på kloden. At denne gjenvinningen er en forutsetning for at nye trær skal vokse fram. Og at døde trær, i sine ulike fasetter av deilig råttenhet, er hjemstedet til om lag 6000 arter av hovedsakelig sopp og insekter. Og mange av disse er truet av utryddelse.

Mulig å formidle begge deler

Og ja, jeg har en personlig mening om dette. Jeg mener det er viktig at vi ivaretar skogens arter, inkludert rødlistearter i døde trær. For meg veier fagargumenter om betydning av artsmangfoldet som grunnlag for skogens naturgoder, tungt. Men jeg synes også det er viktig at vi skal kunne bruke ressursene fra skogen, på et fornuftig vis. Og jeg håper det kan være mulig å formidle begge deler.

Så kjære journalister – vær gjerne mer kritiske. Mot oss forskere – men også mot andre aktører som bruker forskningsresultater. Kjære debattredaktører – still krav til saklig språkbruk og normal folkeskikk når forskning og forskere diskuteres i spaltene.

Kjære redaktører i alle former – la forskning få mer plass! Gi oss litt mer armslag. Da diskuterer vi gjerne både motstridende forskningsresultater, betydningen av usikkerhet i forskning, og ikke minst utfordringene rundt nøytralitet i formidlingen.

Folk flest ville kanskje ikke reagert så mye om denne lille fjærballen landet på en kvist. Men fuglefangerne på Lista fuglestasjon vet når de har snublet over en liten sensasjon.

Og det hadde de altså, den 18. september i 2013.

– Vi har et standardisert ringmerkingsprosjekt hvor vi merker trekkfugler om våren og høsten. Da går fugleinteresserte frivillige medarbeidere hver time og fanger fugler i nett, for å merke dem, sier Jan Erik Røer fra Norsk Ornitologisk Forening.

– Men plutselig hang denne fuglen der, som ingen hadde sett maken til. Dermed begynte spekulasjonene.

Rød, blå, skvett og stjert

Den lille fuglen så mest ut som en buskskvett, en fugl i fluesnapperfamilien. Men nederst på ryggen mot stjerten var den intens oransje. Der minnet den mer om en blåstrupe eller rødstjert.

Dette var nok en hybrid – en blanding av to arter. Men hvilke?

De som forsiktig viklet vidunderet ut av fangstnettet, sørget for å nappe ut et par halefjær før de slapp den merkelige gjesten fri.

Og nå har disse fjærene gitt svar på hva fugletitterne egentlig hadde i hendene, den dagen i 2013.

To slekter

Det var en «rødskvett» – altså resultatet av en hyrdestund mellom en rødstjert-hann og en buskskvett-hunn.

Og det var nok en liten overraskelse, forteller Arild Johnsen fra Naturhistorisk museum i Oslo, en av forskerne som analyserte DNA-et i fjærene fra den mystiske fuglen.

– Dette er fugler fra to ulike slekter. Buskskvetten og rødstjerten er veldig forskjellige, både genetisk og utseendemessig. Det er mange millioner år siden de skilte lag i evolusjonsprosessen, sier han.

– Det er ikke kjent noen tidligere tilfeller av hybrider mellom slekter i denne familien.

Dermed er altså den lille fuglen temmelig spesiell. Men den er kanskje mest interessant når vi ser funnet i en større sammenheng, mener Johnsen.

Ikke bare negativt

– Dette og andre nylige funn viser at hybridisering er vanligere enn man tidligere trodde, sier han.

En slik krysning mellom arter kan i sjeldne tilfeller gi opphav til nye hybridarter, men også bidra til at en art får nye gener og egenskaper å spille på.

– Det mest interessante er kanskje at hybridisering ikke nødvendigvis bare er negativt, slik man tidligere har antatt, men at det i stedet kan være en viktig faktor i artsdannelse.

For den lille fuglen fra 2013 var krysningen imidlertid antageligvis negativ, tror Johnsen.

Slike hybrider er ofte ikke fertile – de kan altså ikke lage barn. Og om akkurat denne fuglen skulle være det, kan den nok uansett få en utfordring med å finne en make som vil godta det merkelige utseendet.

Dette er imidlertid bare spekulasjoner. For ingen har sett den lille hybriden siden den forlot fuglestasjonen på Lista i 2013.

Vet ikke om den lever

– Det ville vært morsomt å se den igjen, innrømmer Røer fra Norsk Ornitologisk Forening.

– På høsten hadde den ungfugldrakt, som ofte er mindre utpreget. Jeg skulle gjerne ha sett den som voksen.

Men oddsen for et gjensyn er ikke videre stor. Vi vet jo ikke engang om fuglen lever fortsatt. Mange småfugler bukker under i løpet av trekket, eller de blir offer for bytteetere på oppholdsstedene sine. Men det er jo lov å håpe.

– Den virket veldig vital og så fin ut den gangen, sier Røer.

– Kanskje sitter det en fugl og synger veldig rart ett eller annet sted.

Referanse:

S. Hogner, A. B. Riera, M. Wold, J.T. Lifjeld, A. Johnsen, Intergeneric hybridization between Common Redstart Phoenicurus phoenicurus and Whinchat Saxicola rubetra revealed by molecular analyses, Journal of Ornithology, February 2015. Sammendrag.