Da noen malte graffitien «Partysvensker; go home» på en vegg i Oslo i 2008, ble hverdagen for unge, svenske arbeidsinnvandrere litt annerledes.
De måtte stadig høre kallenavnet som gir assosiasjoner til fest, alkohol og mange mennesker som bor sammen i trange kollektiv.
Et par år seinere bidro låta «Partysvenske» av rapperne Jaa9 & OnklP, med refrenget «din jævla partysvenske» til at ordet var overalt.
En del svensker er frustrerte over det evige partysvenske-stempelet. Det fant Ida Tolgensbakk ved Universitetet i Oslo ut da hun intervjuet noen av dem.
– Rasisme
Kulturviteren har tatt doktorgraden på unge svensker i Oslo – arbeidsinnvandrerne som har bidratt til at svenskene nå er vår nest største innvandrergruppe. Bare polakkene er flere.
De jobber typisk i serviceyrker, og tjener ofte bedre enn de ville gjort i Sverige. Noen av pengene bruker de, som andre unge, på utelivet i Oslo.
«Partysvenske» er bare ett av de mange ordene som blir slengt etter svenskene.
Forskeren mener det er rasisme.
– Selv om det ikke er en like sterk rasisme som overfor andre innvandrergrupper, med for eksempel utestengelse fra arbeidsmarkedet, finnes det klare fordommer om svenskene, sier Tolgensbakk.
– Ikke rasisme
Forsker Jon Horgen Friberg ved forskningsinstituttet Fafo vil ikke bruke ordet rasisme om svenskenes erfaringer.
– Jeg synes det er å strekke rasismebegrepet altfor langt, sier han.
Friberg har ikke lest avhandlingen til Tolgensbakk.
– De unge svenskene kan sikkert bli utsatt for negative fordommer om at de blant annet er partysvensker. Men slik jeg forstår rasisme, forutsetter det en oppfatning av at en gruppe er mindre verdt enn en annen. Det tror jeg ikke stemmer for synet på svensker generelt, sier Friberg.
Vårt forhold til Sverige
Det ser uansett ut til å være greit å mobbe svensker.
– Nordmenn likte låta «Partysvenske». Graffitien fikk stå, tross det klare innvandringsfiendtlige slagordet «go home». Dette hadde aldri blitt akseptert dersom det gjaldt for eksempel pakistanere, sier Tolgensbakk.
Det sier noe om forholdet mellom Norge og Sverige, mener hun. Vårt litt underlegne forhold til storebroren i øst har ført til en allmenn aksept for svenskevitser. Vitsene kan sees som en kompliment, vi er ikke redde for å spøke fordi vi opplever oss som like. I den konteksten kan «partysvenske – go home» oppfattes som humoristisk.
Tolgensbakk ser imidlertid at det går inn på noen av svenskene.
– Det er greit å sparke oppover, men 19-åringen bak disken i butikken er ikke storebror, sier hun.
Ler det bort
Det er makt i latterliggjøringen – makt til å definere den andre, mener Tolgensbakk.
De 21 svenskene hun snakket med var ganske uforberedt på det som skulle møte dem i Norge. De visste lite om landet og om nordmenn, og ante ikke at vi var så opptatt av å gjøre narr av dem.
Som oftest oppfatter de kallenavnet «partysvenske» som en vennligsinnet spøk. «Det är jo bara på skoj», sier flere av dem Tolgensbakk har snakket med.
Noen synes ordet er morsomt og tar det selv i bruk. Det kan minne om da homofile gjorde ordet «homse» til noe positivt. De unge svenskene kaller hverandre partysvensker når de inviterer til fest gjennom Facebook-gruppa «Svenskar i Oslo», som Tolgensbakk også har studert. Hun har sett på innlegg fra omtrent 1000 deltakere.
Samtidig opplever de at det ofte ligger en aggressiv tone bak karakteristikker som «partysvenske». Som når en nordmann bruker det som skjellsord en fuktig kveld på byen, sammen med «svenskejævel».
Stille protest
Svenskene takler vitsene, eller mobbingen, på ulike måter. Mange avfeier det hele som bagateller. Noen av svenskene sier det kommer fra norske menn som føler seg truet av at de tar opp konkurransen om de norske kvinnene.
Det er vanskelig å reagere på humor uten å bli oppfattet som humørløs. En vanlig strategi er derfor å spøke tilbake. Etter hvert var det noen som skrev under «go home-graffitien»: «Men Norge är ju svenskt??!». Kanskje siktet de til unionstida.
De er etterspurte arbeidsinnvandrere i Norge, men svenskene føler at nordmenn ser dem som annerledes. Selv om de ikke protesterer så høyt i offentligheten, er mange lei av at annerledesheten stadig blir påpekt.
– Etter noen år er det ikke lenger gøy å bli kalt partysvenske. Det oppleves slemt, sier Tolgensbakk.
Det er nok en erfaring mange innvandrere har, tror sosiolog Jon Horgen Friberg, som også har forsket på innvandrere i Norge.
– I begynnelsen sammenligner du deg med dem der hjemme, og alt er nytt og spennende. Da er det ikke så farlig. Men etter hvert som du føler større tilhørighet til det nye landet, får du høyere forventninger. Du møter kanskje mindre motgang, men tåler mindre, sier han.
Vender seg mot sine egne
Da føles det som en lettelse å kunne skifte rolle og slippe å bli satt i bås. Som «Berta» sa, da hun begynte å studere ved universitetet etter å ha jobbet sammen med andre svensker:
«Att jag inte var en partysvensk längre och det var jätteskönt. (…) Då var vi liksom en grupp, men här blev jag (…) uppfattad mer som en individ.»
En annen strategi er å vende begrepet mot andre svensker.
– I stedet for å rette sinnet mot nordmenn bidrar de som har bodd lenge i Norge til å opprettholde forestillingen. De sier at de selv ikke er partysvensker, men at de nyankomne svenskene er det, sier Tolgensbakk.
Påfallende mange klager over hvordan de nylig innvandrete gir alle svensker et dårlig rykte, skriver Tolgensbakk i avhandlingen.
Omfavner stereotypien
Én stereotypi tar svenskene til seg uten problemer, nemlig den om den serviceinnstilte svensken.
– De får stadig høre at de er høflige og hardtarbeidende. Det omfavner de med stolthet, sier Tolgensbakk.
Det samme går fram av medienes fortellinger om svensker. Tolgensbakk har studert noen av dem, og finner et ganske entydig bilde av at svensker er enten partysvensker eller arbeidsomme – så arbeidsomme at de til dels truer jobbene til unge nordmenn.
Positive stereotypier kan også ha en slagside, mener hun.
– Det er som om vi nordmenn mener at svenskene per definisjon er mer egnet til serviceyrker.
Vekk fra fordommene
Noe lignende fant Jon Horgen Friberg da han for noen år siden intervjuet polske arbeidstakere og norske arbeidsgivere i byggebransjen.
Fordommene om polakkene har både positive og negative sider: De har høy arbeidsmoral og jobber hardt, men egner seg best til manuelt arbeid og evner ikke å ta beslutninger. Ofte tilbys de dårlig betalte og usikre jobber.
– Polakkene jeg snakket med har følelsen av å være et B-lag i det norske arbeidslivet, sier Friberg.
Målet er å komme seg vekk fra den underdanige rollen og få samme posisjon som norske arbeidstakere, forteller han. Noen klarer det, men mange blir fanget i stereotypien om den polske arbeideren, selv etter mange år i Norge.
– Jeg intervjuet en polakk som hadde jobbet lenge i Norge. Da et tungt arbeid skulle gjøres, sa sjefen hans: «Skal vi ikke bare leie inn noen polakker til å gjøre det?» Først da følte han at han endelig var kommet innenfor, han var ikke lenger «typisk polakk».
Til Norge for å spre vingene
Ungdomsledigheten i Sverige er høy, og lønningene er lavere enn i Norge. Arbeidsinnvandrerne kommer til Norge for å finne jobb og tjene penger.
Det er likevel ikke dette de unge svenskene Tolgensbakk snakket med framhever i sine fortellinger.
– De forteller om frihet, om å spre vingene og et ønske om å oppleve noe nytt, sier hun.
Hun ble overrasket over at de var så lite politiske i sin framstilling av flyttingen.
– De er en slags økonomiske flyktninger. Jeg hadde trodd at de skulle være bitre over at den svenske staten hadde sviktet dem, sier Tolgensbakk.
– I stedet valgte de fortellingen om backpackeren som drar ut i verden for å finne seg selv.
Penger til selvrealisering
Mange brukte pengene de tjente i Oslo som et springbrett til å reise videre i verden. Men den positive fortellingen om flytting fra Sverige handler nok også om hvordan de ønsker å presentere seg selv, tror Tolgensbakk.
Friberg er ikke fullt så overrasket over de unges selvpresentasjon.
– Den er typisk for unge. Vi finner lignende fortellinger blant unge polakker med universitetsutdanning som drar til England for å realisere seg selv og jobbe på bar. For å realisere deg selv, trenger du penger, sier Fafo-forskeren.
Polakkene han intervjuet i Norge tilhørte en annen gruppe. De jobbet i manuelle yrker uten krav til språkferdigheter, var langt eldre og derfor mer opptatt av å sikre familien økonomisk. De var åpne om at de hadde dratt fordi det var få muligheter til det i Polen.
Vil ikke være norsk
I sin analyse av de unge svenskene ser Ida Tolgensbakk at folk i ulike situasjoner kan legge ulike betydninger i ordet partysvenske.
Hun har også inntrykk av at begrepet har endret seg over tid, selv om dette ikke er noe hun har forsket på: Mens partysvenske og hardtarbeidende svenske før syntes å være gjensidig utelukkende kategorier, beskrev en av svenskene nå seg selv som hardtarbeidende om dagen og partysvenske om natten.
Svenskene som ble intervjuet, hadde ikke noe ønske om å bli norske, i form av et norsk statsborgerskap. De kommer like langt med svensk pass. Dessuten hadde de fleste tenkt å flytte hjem igjen.
Men det er mange som blir. De fortsetter å skape sin identitet i Norge, delvis som en motsetning til det norske. En av svenskene hun snakket med ser ned på nordmenn som går i gummistøvler i byen.
– Selv om de glir lett inn, kan man si at de er en lite integrert innvandrergruppe i Norge, sier Tolgensbakk.
Likevel ønsker de ikke stadig å bli minnet på at de er svenske.
– Som for alle innvandrere blir det slitsomt når du har bodd her i 15 år og kolleger fortsetter å kommentere det at du er utlending, sier kulturviteren.
Referanse:
Ida Tolgensbakk: Partysvensker; GO HARD! En narratologisk studie av unge svenske arbeidsmigranters nærvær i Oslo. Doktoravhandling ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk, Universitetet i Oslo, 2014.