– Hvis jeg skal huske noe, husker jeg i bilder. Jeg har for eksempel et tydelig bilde av klasserommet på barneskolen og jeg kan tegne opp barndomshjemmet mitt, rommet og hvor møblene var plassert, sier Figenschou.

Øystein Figenschou (27) er ferdigutdannet komponist ved Norges Musikkhøgskole. I løpet av sine 17 år som aktiv musikkentusiast, har han prøvd seg på alle slags instrumenter: Da han var ti år begynte han å spille piano, fire år senere var gitarspillingen satt i gang, og som 16-åring gikk nysgjerrigheten over til den formfulle kontrabassen og fiolinen.

– Men så var det ingen flere instrumenter å kjøpe, ler han. 

Nå som komponistutdanningen er i boks, har han fått seg et nytt mål på agendaen ­– medisinstudiet ved Universitet i Oslo til våren.

For han betyr dette mer å lære og mer å huske. Men kan det være lettere for en musiker å begi seg ut på flere studieferder enn det er for andre?

Bilder eller ord

En titt på hjernen til profesjonelle musikere har gitt amerikanske forskere ved University of Texas i Arlington en nærmere forståelse for hvorfor musikkompetanse kan gi fordeler for langtidshukommelsen.  

De nye resultatene ble nylig presentert på en hjerneforskningskonferanse i Washington, D.C.

Forskerne testet hjerneaktiviteten til 14 musikere og 15 ikke-musikere med flere metoder.

Dette gjorde de for å finne ut hvorvidt det lå forskjeller i langtidshukommelsens aktivitet når det kom til verbale og billedlige oppgaver. Tidligere forskning har nemlig vist at musikere behandler tekster litt raskere enn de som ikke driver med musikk.

Det har også blitt antydet at arbeidshukommelsen, som er ansvarlig for forståelse, læring og tenking, er bedre utviklet hos denne delen av befolkningen, slik at mer varig hukommelse kan finne sted på en lettere måte.  

For å teste hvordan hukommelsen fungerte, har deltakerne i studien blitt bedt om å velge enten et billedlig eller verbalt element av mange andre lignende elementer. I slutten av studien skulle hver deltaker vurdere om tingen har vært studert tidligere eller ikke.

Forskerne fant ut at de musikerne som hadde spilt klassisk musikk i mer enn 15 år, fikk bedre resultater enn ikke-musikerne når det kom til arbeidshukommelsen. Langtidshukommelsen var bedre når det kom til å huske bilder, enn tekst over en lengre tidsperiode.

Notene utvikler det visuelle minnet

Karsten Specht, professor ved Institutt for biologisk og medisinsk psykologi ved Universitet i Bergen, har forsket på hjerneavbildning, språk persepsjon og musikk persepsjon.

Han forteller at musikk er en sterk stimulus som påvirker mange sentre i hjernen.

Musikk kan blant annet koble sammen visuell hukommelse, akustisk hukommelse, følelser og bevegelser. Utøving av musikk krever i tillegg evnen til å kunne synkronisere med andre musikere. 

– Profesjonelle musikere har ofte sterke koblinger i hjernen. Dette gjelder spesielt arcuate fasciculus som kobler sammen temporallappen med isselappen og frontallappen, hjernehalvdelene som er lokalisert øverst i hjernen. Arcuate fasciculus er i tillegg mer symmetrisk utviklet. Hos umusikalske mennesker er den ellers sterkere utviklet på den venstre siden. De har også et større corpus callosum, et tykt bånd av nervefiber som binder hjernehalvdelene sammen, forteller Specht.

Ifølge den nye studien kan Spechts forklaring bli bekreftet.

Under studien la forskerne merke til at fromtallappen i hjernen til musikerne, var mellom 300 og 500 millisekunder raskere enn hos ikke-musikerne. I isselappen, som er viktig for tolking av sanseinformasjon, oppmerksomhet og hukommelse, var signalene 400-800 millisekunder raskere enn hos de som ikke drev med musikk.

Mer fettlag i hjernen

Den økte informasjonsflyten kan ifølge Karsten Specht også delvis forklares med at profesjonelle musikere har et litt tykkere fettlag i hjernen.

Forskerne antar i tillegg at det økte volumet i enkelte strukturer og fiberforbindelser ikke er medfødt, men skyldes flittig øving fra ung alder, spesielt fra 6–7-årsalderen. 

– Derfor er musikere ofte bedre i kognitive tester når de skal bruke arbeidshukommelsen. Årsaken til at musikere er flinkere i visuell langtidshukommelse, kan være på grunn av den treningseffekten de får av å huske partiturer, fordi også de inneholder billedlig informasjon, antyder han om studien som har blitt gjort.

Morten Halle, førsteamanuensis ved Fagseksjon for improvisert musikk, jazz og folkemusikk ved Norges Musikkhøgskole, tror at den gode visuelle langtidshukommelsen kan skyldes musikerens kobling av de visuelle notene med lydbildet og det fysiske som ligger i selve musikkutøvelsen.

– Dette kan sammenlignes med folk som henvender seg av ulike husketeknikker ved å koble verbal informasjon med visuelle forestillinger for å huske bedre. For eksempel kan en tenke seg at en går en tur og møter ulike gjenstander, dyr eller mennesker. Dette kan forårsake lettere assosiasjoner til det en skal huske, sier Halle.

Visuelle bilder hjelper å huske

For Øystein Figenschou er det vanligvis ikke vanskelig å lære seg nytt stoff. Det han har lyst til å lære – blir værende.  

– Jeg ser for meg at hukommelsen kan sammenlignes med dette eksempelet: Man er ute i skogen en vinterdag. Man går opp et skispor og når man går det skisporet igjen, så er det mye lettere å gå samme ruta. Jo flere ganger du går, jo lettere blir det. Og slik er det også med hukommelsen. 

Så legger han til:

– Hvis jeg leser en tekst, prøver jeg å koble den til noe visuelt. Da klarer jeg å huske den bedre, for da har jeg klart å bruke flere deler av hjernen. Altså ikke bare språksenteret, men også synsenteret. På denne måten tar jeg i bruk flere deler av hjernen som går opp det samme skisporet flere ganger, forteller Figenschou.

For han kan noen ting bli værende i hukommelsen selv uten repetisjon, men det avgjøres av hvor mye han kan assosiere stoffet med. 

– Jeg prøver å lage meg bilder og oversikter. Hvis jeg tegner opp, sier og skriver det, vil det være lettere å kunne hente det frem igjen senere. Ved å lære seg så mye noter og stykker, trener man opp hukommelsen. Dette gjør det definitivt lettere å lære andre ting senere, forsikrer Figenschou.

Imens håper de amerikanske forskerne på å teste flere musikere og styrke sine funn.

Referanse:

Informasjonen er hentet fra pressemeldingen ved University of Texas Arligton: “Musicians show advantages in long-term memory, UT Arlington research says”, 18. november 2014

I dag kan du velge mellom minst ti ulike måter å gå på ski.

Teknikkene er endret. Utstyret er endret. Og kanskje aller mest har pengebruken endret seg.

En aktuell og viktig friluftstrend er sportifiseringen av naturen, mener friluftsforskeren Peter Fredman.

Nå kommer trailrunning

Birkebeineren, triathlon, kajakkrace. Naturen er gjort om til en idrettsarena. Stadig flere konkurranser foregår ute i naturen.

Fredman forteller at trailrunning er en aktivitet som kommer sterkt i Sverige. Da er det trolig bare et tidsspørsmål når det blir populært også i Norge.

Er du fotturist i fjellet, kommer du trolig til å støte på stadig flere som løper fra hytte-til-hytte, og som plager de andre gjestene med at de har gjort unna tre dagsmarsjer på en dag.

Trolig møter du noen av dem i fjellet allerede nå til sommeren.

Ikke lenger opptatt av stedet

Samtidig er fokuset vårt både ved skiløping, løping og andre friluftsaktiviteter i ferd med å flytte seg, mener Peter Fredman.

Friluftsforskeren ser at vi blir mindre opptatt av stedet hvor vi driver aktiviteten. I stedet fokuserer vi nå på selve aktiviteten.

– Dette er en dramatisk endring.

­– Den har ført til at mange av dem som driver friluftsliv oppsøker flere ulike plasser i naturen. Dette er plasser som passer til den mer spesialiserte bruken av for eksempel ski.

­– Denne trenden ser jeg både i Norge og i Sverige, forteller svensken som er forsker ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet i Ås.

– Vi reiser nå mye mer rundt for å drive friluftsliv. Flere nordmenn drar til utlandet. Og flere utlendinger kommer til Norge for friluftsaktiviteter.

Dette er en fordel for reiselivet, men det er et problem for miljøet.

Utfordrer sikkerheten

Peter Fredman er også opptatt av hvordan de nye måtene vi driver friluftsliv kan utfordre sikkerheten.

– Folk oppsøker oftere steder hvor de ikke har vært før og omgivelser de ikke kjenner. Det kan føre til at flere skader seg eller dør.

– Dette er en av flere faktorer som igjen bidrar til økt kommersialisering av friluftslivet. Mange kjøper nytt og dyrere utstyr for å føle seg sikrere, og for å oppleve at de antakelig gjør ting riktig.

– Langt flere blir med på turer organisert av private arrangører.

Når flere av oss bor urbant og har liten erfaring med naturutfordringer, blir vi flere som kjøper tjenester koblet til friluftsliv.

Bruker mye penger

Mange tenker fortsatt på friluftsliv som enkelt og billig.

– I dag er friluftsliv tvert imot blitt noe en hel del mennesker er villige til å bruke mye penger på.

– Det handler om utstyr, det handler om reiser og overnatting. Og det handler om treretters middag når du kommer fram til ei hytte som holder restaurantstandard.

Svenske tall forteller at det i nabolandet brukes over 100 milliarder kroner på friluftsliv hvert år. Gjennomsnittssvensken spanderer 12 000 kroner i året på friluftsaktiviteter.

Det er neppe dristig å tippe at gjennomsnittsnordmannen bruker enda mer.

Samtidig ser friluftsforskerne at det tradisjonelle friluftslivet lever videre.

– Dette tradisjonelle og ofte nokså rimelige friluftslivet forsvinner ikke. Her er tallene i stedet stabile. Mange går tur til fots eller på ski, slik man gjorde før. De bruker naturen slik de alltid har gjort.

Flere trender samtidig

Fredman forteller at friluftslivet vårt nå er preget av mange parallelle trender samtidig.

En viktig trend er at flere vil oppleve eventyr. Gjør nye ting på andre plasser.

• Les også: Feriereiser til eksotiske og fjerne mål er ikke bra for miljøet

En annen trend er at flere søker mot tilrettelagte miljøer. Klatring innendørs har lenge vært populært. I Tyskland finnes det allerede et titalls skibakker under tak og flere kommer. I Sverige er det bygd innendørs skitunneler og det er bare et tidsspørsmål når dette også kommer til Norge.

Friluftslivet blir også mer diversifisert. Før gjorde alle stort sett det samme ute i naturen. Nå gjør folk langt mer ulike ting.

Og fortsatt finnes de som kan tenke seg å bo i telt en uke i strekk.

– I et større perspektiv handler alt dette både om urbanisering, globalisering, teknologiutvikling og at folk har fått bedre råd.

På sensommeren 2010, da Dicte var seks år gammelt, begynte tvangstankene å overta.

Hun mente at dørhåndtak, bamser, sko og alt annet omkring henne var skittent, og at hun ville bli dødelig syk hvis hun ikke vasket hendene. Hun ble redd for å ta skolebussen og fikk panisk angst når hun skulle legge seg om kvelden.

– Ved juletider var det så ille at hendene hennes var helt hudløse. Hun vasket hendene hele tiden. Hun kunne ikke spise av tallerkenene fra oppvaskmaskinen, og hun trodde hun ble syk hvis hun spiste sin fars mat. Hun kunne heller ikke bli passet av besteforeldrene sine – hun trodde de ville ta livet av henne, husker Dictes mor, Lenette Jensen.

Dictes tvangstanker var et uttrykk for den psykiatriske lidelsen OCD, som rammer en til to prosent av alle barn og unge. Sykdommen griper i mange tilfeller inn i hele familiens liv.

– Det var et helvete for henne, men også for oss andre, før vi endelig fikk hjelp, forteller Lenette Jensen.

Forskningsprosjekt ble redningen

Hjelpen kom sommeren 2011, da Dicte ble tatt opp i forskningsprosjektet NordLOTS sammen med 268 andre barn og unge fra Danmark, Norge og Sverige.

Forskerne har nylig publisert resultatene i tidsskriftet Behavior Research and Therapy.

– Nesten halvparten av barna ble helt friske etter den første delen av behandlingen. Det er mange i forhold til andre studier, så vi ble overrasket, forteller Per Hove Thomsen, som er klinisk professor og psykiater ved Børne- og Ungdomspsykiatrisk Regionscenter, Risskov.

Slik virker kognitiv atferdsterapi

Forskningsprosjektet tok i bruk såkalt kognitiv atferdsterapi – en spesiell behandlingsform som kombinerer psykologsamtaler med praktiske hjemmeoppgaver.

– Det handler om å lære å kjempe mot symptomene og gradvis lære å ta kontroll over egne tanker og atferd.

– Noen kan for eksempel ha et ritual hvor de skal vaske hendene og rulle såpen 100 ganger mellom hendene. Ellers tror de det skjer noe fryktelig med dem selv eller foreldrene. De får i oppgave å gå mot ritualet i små skritt, for eksempel vaske hendene i kortere tid eller færre ganger i timen, forklarer Per Hove Thomsen.

– Det kan høre enkelt ut, men det kan skape veldig mye angst. Men de merker at angsten blir mindre og mindre, forteller han.

Foreldre ble tatt med i behandling

Den første delen av forskningsprosjektet bestod av 13 sesjoner, hver på halvannen time, kognitiv atferdsterapi hos en psykiater eller en psykolog. Disse behandlerne fulgte en spesiell manual som hadde blitt utviklet under prosjektet.

– Vi tror de gode resultatene skyldes at vi tok med foreldrene i behandlingen. De lærer om OCD og får redskaper for hvordan de kan støtte barna, forteller Thomsen.

I Lenette Jensens hjem kunne alle familiemedlemmer raskt merke en forskjell etter at Dicte hadde begynt på behandlingen.

– Psykologen var virkelig dyktig, og hun kunne lese Dicte med det samme. Hun fikk henne til å snakke om de tingene hun syntes var farlige, og ga henne noen oppgaver, hvor hun skulle gå mot det hun var redd for.

– Allerede etter to uker hadde hun kommet ut av vanen med å vaske hendene. Og hun ble langsomt mer og mer trygg på alle de hverdagstingene hun hadde vært redd for, sier Jensen.

OCD-ekspert: Flott resultat

Brian Lawrence Odlaug fra Københavns Universitet har skrevet en rekke bøker om den psykiatriske lidelsen. Han er imponert over resultatene.

– Det er en velutført undersøkelse og et sterkt resultat. Deltakerne hadde ganske alvorlige problemer, og resultatet bekrefter at dette er en god behandlingsform. Alle barn med OCD bør få et slikt tilbud, sier Odlaug.

Han er enig i at det er positivt at foreldrene ble med i behandlingen.

– Hvis jeg skal si noe negativt, handler det om hva de klassifiserer som vellykket behandling. Man måler symptomene på OCD med en poengscore, og forskerne sier behandlingen virket hvis deltakeren kom under 15 poeng. Da har du imidlertid fortsatt problemer, sier Odlaug.

Ny fase i behandlingen

Professor Per Hove Thomsen innrømmer at noen av pasientene fortsatt hadde problemer etter behandlingen, selv om de ikke lenger hadde nok symptomer nok til å få en klinisk diagnose.

– Etter den første delen av forskningsprosjektet hadde 73 prosent av deltakerne så få symptomer at de ikke ville ha fått diagnosen. De kunne imidlertid fortsatt ha noen lettere symptomer. Nesten 50 prosent hadde blitt helt symptomfrie, forteller Thomsen.

En liten gruppe hadde fortsatt alvorlige symptomer de første 13 sesjonene. De fikk mer behandling i neste del av prosjektet.

– Her ville vi undersøke om de fikk nytte av medisiner eller mer atferdsterapi, forklarer Thomsen.

Medisiner eller behandling

De 50 pasientene ble derfor delt inn i to grupper. Den ene fortsatte terapien, mens den andre gruppen fikk antidepressiv medisiner.

– Begge grupper opplevde bedring. Ytterligere 50 prosent kom ned under nivået for diagnosen, forteller Thomsen.

Han forklarer at terapien virket like bra som medisinene.

– Bortsett fra de pasientene som også hadde Tourettes syndrom – altså tics. For dem var det best å få medisiner, forteller Thomsen.

I dag er kognitiv atferdsterapi allerede en del av de nasjonale retningslinjene for OCD-pasienter. Men ifølge Per Hove Thomsen mangler det spesialutdannet personale.

– Det er i praksis for få psykologer og psykiatere som kan utføre denne terapien. Det er viktig at vi får opprioritert dette området, for vi kan jo tydelig se at det virker, sier Thomsen.

– Det høres ut som en dyr behandling. Er det realistisk?

– Det er dyrt å spesialutdanne personalet og ha langvarige behandlingsforløp. Men ubehandlet OCD kan gi en kronisk tilstand. Det er også dyrt for samfunnet. OCD ligger på WHOs liste over de tilstandene som koster samfunnet mest. I lengden lønner det seg å gjøre noe med problemene, mener Thomsen.

Dicte ble frisk

For Dicte og hennes familie er det ingen tvil om at innsatsen har vært en velsignelse.

– I dag er Dicte frisk, og hun fungerer godt både hjemme og på skolen. Hun er fortsatt litt nervøst anlagt – hver kveld spør hun for eksempel hva hun skal neste morgen, slik at hun har kontroll på hva som skjer. Men hun kan ta bussen selv, hun vasker ikke hendene mer enn normalt, og hun har massevis av venner. Og det er slutt med tvangstankene hvor hun trodde at noen ville gjøre henne noe vondt, forteller moren.

Hun håper at andre barn vil bli tilbudt den samme hjelpen.

– Når man vasker huden av fingrene sine, burde man bli tilbudt denne hjelpen fra første dag. Hvis ikke vi hadde fått denne behandlingen, hadde vi blitt brutt ned som familie. 

Referanser:

Effectiveness of cognitive behavior treatment for pediatric obsessive-compulsive disorder: Acute outcomes from the Nordic Long-term OCD Treatment Study (NordLOTS), 2014, Behaviour Research and Therapy, doi:10.1016/j.brat.2014.11.005 (sammendrag).

The Nordic long-term OCD treatment study (NordLOTS): rationale, design, and methods, 2013, Child and Adolescent Psychiatry and Mental Health 2013, DOI:10.1186/1753-2000-7-41 (sammendrag)

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Nå er forskere fra Sintef og Marintek satt på saken. De har analysert en rekke kritiske faktorer for varsling av ulykker i nordområdene. Blant annet satellittenes rekkevidde, mannskapenes varslingsrutiner, teknologien og sannsynligheten for at det skjer ulykker.

– Når vi jobber med problemstillinger rundt kommunikasjonsdekning og innhenting av signaler fra en alarm, er det viktig å kjenne til begrensningene i teknologien. Disse må vi ta hensyn til, både for de som alarmerer og de som skal bistå i etterkant, sier Kay Fjørtoft. Han leder arbeidet med alarmering og varsling i prosjektet Search and Rescue in the High North.

Et problem er nemlig satellittenes rekkevidde i nordområdene. Jo lenger nord vi ferdes, jo dårlige blir dekningen fra satellittene. Det skyldes blant annet at banene til mange satellittsystemer er plassert rundt ekvator. Plasseringen gjør at jorden skygger for signalenes vei på nordlige breddegrader. Alarmene får dermed en vanskeligere vei frem til de som skal håndtere den.

Forskerens klare oppfordring er derfor å bruke VHS-kanal 16, fordi det er den tryggeste nødkanalen.

Ubrukt nødnummer og vanskelig teknologi

Et annet funn er at bruken av nødnummeret til sjøs, 120, ikke er særlig kjent blant dem som seiler. Nummeret er i første rekke ment til båter som ikke har VHF.

Ifølge forskeren blir man da automatisk satt over til nærmeste kystradiostasjon. Redningsaksjonen kan dermed iverksettes hurtig, uten forsinkende mellomledd.

– I utgangspunktet er det kanskje feil å gradere dette nummeret på lik linje med 110, 112 og 113. 120 er et nummer som benyttes av kystradioene for å gi assistanse. Hovedredningssentralene ønsker at VHF kanal 16 skal benyttes når dette er mulig, men ser samtidig at 120-nummeret kan benyttes for dem som ikke har konsesjon og radio installert ombord og kun har mobiltelefon. Dette gjelder for eksempel mange fra fritidsflåten, sier han.

Mange alarmer – stor jobb

Tallene våre viser at alarmhåndtering krever for store ressurser i dag, sier Fjørtoft. Vi ser at for eksempel vedlikehold av utstyr ofte trigger en redningsaksjon. Til ingen nytte.

Derfor etterlyser forskeren en mer bevisst holdning til hva som må varsles

Fjørtoft forteller at det har vært episoder der SeaKing’en har blitt kalt ut, bare fordi mannskapet drev vedlikehold – til mannskapets store overraskelse. Derfor mener han at prosedyrene ved vedlikeholdsarbeid bør strammes opp.

Det vil for eksempel være penger spart i å innføre rutiner som sier at man skal rapportere vedlikehold av systemene for alarmering og varsling i forkant.

Tid er liv

Feil på de ulike teknologiene som brukes for varsling skal også under forskernes lupe.

– Det er viktig at alarmen kommer frem til riktige instans så fort som mulig, for at redningsarbeidet kan starte raskt. Tid er liv, sier Fjørtoft. Samtidig er det svært viktig at frykten for å utløse en alarm ikke er et hinder for å varsle. Mottoet er at det er bedre å rapportere en gang for mye enn en gang for lite.

De foreløpige resultatene viser at rutinene for varsling av ulykker har et stort forbedringspotensiale.

Forskerne har også sett eksempler på at varsler først ringer hjem på mobil til sine kjære, før de tar neste samtale til Hovedredningssentralen.

Det er få matvarer i Norge som framkaller så mye diskusjon og lokalpatriotisme som juleøl.

I dag, 21. desember, var i eldre tid den store dagen for å teste juleølet. Folk gikk fra gård til gård og smakte og kommenterte juleølet. Dagen for den store øltesten heter Thomasmesse og er på den gamle primstaven markert med en øltønne. Nå skulle alt være ferdig til jul.

- Når vi snakker om gamle øltradisjoner, skikker og folketro knyttet til øl, kommer særlig juleølets sentrale betydning fram, sier forsker Hans Olav Bråtå ved Østlandsforskning.

På jakt etter gamle øltradisjoner

Sammen med kolleger ved Bioforsk gjennomfører han nå et prosjekt som skal se nærmere på ingredienser, metoder og tradisjoner som opp gjennom tidene er knyttet til ølbrygging i norske fjellbygder. Tanken er at dette skal gi inspirasjon til videreutvikling av øl med lokale særpreg.

Mye kunnskap om øl gikk nemlig tapt da den gamle hjemmebryggingen basert på maltet korn døde ut mange steder på starten av 1900-tallet. Renhetsloven av 1912 tok knekken på enda flere tradisjoner. Det ble forbudt å selge øl som inneholdt andre ingredienser enn vann, malt og humle.

- Dermed ble det også forbudt å selge øl basert på ulike urter, og akkurat i de bestanddelene var det mye variasjon. I Telemark brukte folk granskudd, i Gausdal bergmynte og mange andre steder einer, sier ølforskeren.

Fra fjellbryggeri til fjellbryggeri

På besøk hos ølbrygger Huub Huijs på Dovre får han testet en ny variant juleøl. 

- Friskt norsk fjellvann er nok en av de eneste lokale ingrediensene jeg bruker nå, sier Huijs fra Hubertus Bryggeri. Hans øl Julbukk vant VG sin juleøltest i 2013. Nylig flyttet han sitt mikrobryggeri fra Lesja til en gammel skolebygning på Dovre, ved foten av Dovrefjell.

Hubertus er en av flere ølbryggere i fjellregioner over hele landet som Bråtå vil intervjue. Hittil har han hatt kontakt med Espedalen fjellbryggeri, Fjellbryggeriet i Telemark og Voss bryggeri.

Utgangsspørsmålet er om de kjenner de lokale tradisjonene rundt ølproduksjon?

- Før i tiden maltet man selv. “Tre dager i bekken, tre dager i sekken” sier de her. Men ellers vet jeg lite om ingrediensene og metodene, innrømmer Huijs.

Godt bevart øl i Voss

Forskerne vurderer også hvordan ulike typer humle egner seg til ølbrygging. Dette gjør de for å finne alternativer til utenlandsk humle, som de fleste bryggere bruker i dag.

I tillegg analyserer de byggets såkalte maltingsegenskaper. Det vil si kornets evne til å omdanne stivelse til sukker og gi smak og fylde til ølet. De ser også på hvordan ulike urter egner seg til ølbrygging.

I Voss viser det seg for eksempel at den gamle byggsorten Varde har blitt bevart. Forskerne fra Bioforsk fant ut at den kan gjøre jobben som malt. Dette gir det lokale bryggeriet Voss Bryggeri muligheter til å utvikle et øl helt basert på lokale ingredienser.

For mens Huijs på Dovre fortsatt drømmer om et 100 prosent lokalt produsert øl, har Voss Bryggeri allerede kommet et stykke på vei med å gjenskape det historiske maltølet fra fjellbygda. Lokal humle og den gamle gjærtypen kveik har også gitt grunnlag for en videreutvikling til Vossa Pale Ale, som er et prisbelønt øl.

- Det er tradisjon og innovasjon og et meget godt eksempel på den typen utvikling som vi håper å bidra ytterligere til, sier Bråtå.

Målet er nye produkter 

Fjellølprosjektet fungerer nemlig toveis: bryggerne stiller med sin kunnskap og forskerne formidler tilbake det de finner ut av. Dette skal lede til nye produkter basert på gamle tradisjoner og ingredienser.

Hans Olav Bråtå baserer prosjektet sitt i stor grad på såkalte spørrelister som ble sendte ut for over 60 år siden og som i dag forvaltes av Norsk Etnografisk Gransking.

Ett av temaene som ble besvart i 1952 var ølbrygging. Hvem brygget, hvordan ble humlen dyrket, samlet og oppbevart? Hvem skulle smake? En rekke eldre personer fra hele landet svarte på hele 103 spørsmål, og de mest formidlingsivrige leverte fra seg opp til ti tettskrevne sider om alt fra dyrking av korn til øl, bryggeprosessen og tradisjoner knyttet til øl.

Datidens kaffekopp

En mann fra Seljord i Telemark skriver:

“Framstillingen av maltet ble utført av husbonden. Selve bryggingen sto ofte husmora for».

Videre kommer det frem at ølet var datidens kaffekopp:

«Øl var gjerne det første som ble bydd fram for folk som stakk innom. Det ble satt til side øl for at flest mulig skulle få smake.»

Og for å holde vekk vonde vetter som kunne skade ølet vigslet man det:

«En hadde et gloende kullstykke ned i ølfatet og det ble ikke fjerna før fatet ble tømt.»

Juleøl til vetter, huldrer og underjordiske vesener

I svarene kommer også betydningen av juleøl tydelig fram. 

Som en mann fra Vestre Slidre i Valdres skriver:

«Ved jul var de onde makter mest i farten og juleølet var mye utsatt». Han melder at de kastet ut litt juleøl langs veggen til «tøltebonda».

Denne «toften» eller nissen var den første som hadde ryddet gården og bodde fortsatt under «tuften». Klart han måtte få sin skvett av juleølet: «Gjør du tøltebonda til lags, så får du lykke til alle slags».

Mange andre steder var det vanlig å sette ut en skål med juleøl i fjøset til huldrer, vette og underjordiske.

For å være på den sikre siden kan du jo fortsatt ofre noen edle dråper. Men visse ting har forandret seg. Hvis du på Thomasmessedagen ikke har rukket å sette juleølet ditt på tønnen før naboene kommer for å prøvesmake, så rekker du fortsatt en tur til butikken.

Folkehelseinstituttet opplyser at det halvveis ut i desember fortsatt er lite influensaaktivitet. Så langt har den nye varianten vært i mindretall i Norge, og det er usikkert i hvilket omfang den vil sirkulere denne sesongen.

– Hvilket virus som vil dominere i årets influensautbrudd, og hvor stort det vil bli, er det ennå ikke mulig å forutsi, sier seniorforsker Olav Hungnes som leder instituttets laboratorieovervåkingen av influensa.

Han sier at forholdsvis få har blitt syke så langt i årets influensasesong. Av de tilfellene som er påvist gjelder noen tilfeller en virusvariant som ikke er dekket helt opp i årets influensavaksine.

– Det er ennå for tidlig å si om dette vil føre til hardere influensasesong i år enn i fjor, sier Hungnes.

Den nye varianten er en såkalt driftsvariant. I tidligere sesonger har det forekommet at driftsvarianter har vist begrenset spredningsevne i den første perioden de sirkulerer. Prøver viser godt med antistoff mot alle vaksinevirusvariantene.

– Dermed er det kanskje ikke helt «fritt fram» for den nye varianten heller, og et eventuelt utbrudd behøver ikke bli så stort, sier seniorforskeren.

Folkehelseinstituttet og internasjonale samarbeidspartnere vil følge influensaaktiviteten nøye i ukene fremover.

Når grana (Picea abies) ikke står i stua di er den oftest å finne som et tre som kan bli over 50 meter høyt. I Norge finnes den naturlig på Østlandet og deler av Sørlandet, i Trøndelag og sørlige deler av Nordland, samt spredt nordover til og med Finnmark.

På Vestlandet finnes ikke gran naturlig, så det meste av grana i landsdelen er plantet ut, eller forvillet fra plantefelt. Det finnes også mye utplantet og forvillet gran i Nordland.

Vi har bare én naturlig forekommende gran art i Norge, selv om plantene i Finnmark skiller seg fra plantene lengre sør med hensyn til form på kongler og kongleskjell. Genetisk er det ikke grunnlag for å anerkjenne gran i Finnmark som en egen underart.

Gran trives på relativt sur jord, og tolererer varmt og fuktig sommervær bedre enn de fleste andre granarter. Picea abies, eller «Norway spruce» som det engelske navnet lyder, har derfor blitt en av de mest populære artene til bruk i granplantasjer i Europa og USA.

Her kan du lese alle artiklene i serien Ukas art

12. januar 2015 starter det første kullet med masterstudenter i jordmorfag på Høgskolen i Oslo og Akershus.

Jordmorutdanningen som frem til nå har vært en toårig videreutdanning, blir fra nyåret høgskolens største masterutdanning.

– En akademisk kvalifisering er viktig og nødvendig for å utvikle jordmorfaget, sier høgskolelektor og koordinator Anne Marie Lilleengen.

Jordmødre som vil gå videre med en doktorgrad, slipper nå omveien med å ta en toårig videreutdanning før master.

– Vi ønsker at jordmødre skal drive fag- og forskningsutvikling på eget yrke. Det er viktig med tanke på kompetanseheving og kvalitet, fremhever instituttleder Kari Almendingen ved Institutt for helse, ernæring og ledelse ved HiOA.

Nye krav

Jordmødre har kompetanse på kvinnehelse som dekker fra pubertet til overgangsalder, og kompetanse i å oppdage sykdomstilstander både hos mor og barn.

God fødselshjelp er kritisk for mødrenes og barnas helsetilstand, både i forhold til medfødte sykdommer og til å redusere fødselsskader. Fedrene skal også bli tatt vare på med trygghet rundt fødselen for å øke samholdet i familien og tilknytningen til barnet.

– Dagens jordmødre møter nye utfordringer, og fødekvinnen er ikke den samme. Ett eksempel er at førstegangsfødende har høyere alder, og vi har andre krav i dag enn det som var vanlig for noen år siden, sier Lilleengen.

Blant emnene som tilbys på masterstudiet er jordmorfag, kvinnehelse, svangerskapsomsorg, føde-/barselomsorg, vitenskapsteori og forskningsmetode, og fødsel og familiedannelse. Det er fem teoretiske emner og fire praktiske emner, og praksisstudiene gjennomføres ved sykehus, i svangerskapsomsorgen og ungdomshelsetjenesten i kommunene.

Gjennom arbeidet med masteroppgaven vil studentene få mulighet til å fordype seg i alt fra prevensjonsveiledning, hjemmefødsler til svangerskapsomsorgen, for å nevne noen områder.

– Det er et vidt spekter av mulige prosjekter, sier Lilleengen.

Norges første jordmorprofessor

HiOA har opprettet landets første jordmorprofessorat og en forskningsgruppe med jordmødre og helsesøstre.

– Jeg gleder meg til å undervise jordmorstudenter og til å bli en del av lærerkollegiet hvor vi er mange med forskerbakgrunn. Det blir spennende å videreutvikle masterutdanningen, sier Ellen Blix, som er Norges første jordmorprofessor.

Hun er utdannet jordmor og har tidligere jobbet som førsteamanuensis ved Universitetet i Tromsø og forskningsleder ved Universitetssykehuset i Nord-Norge.

– Den nye forskningsgruppen under ledelse av professor Ellen Blix har allerede markert seg som et nasjonalt ledende forskningsmiljø innenfor jordmorfaget, og forskningsgruppen vil helt sikkert i fremtiden også gjøre seg bemerket internasjonalt, sier instituttleder Kari Almendingen.

Populært yrke

Jordmorutdanningen er et populært studium med mange søkere.

De fleste studentene har flere år med praksis før de søker, og opptakskravet er bachelor i sykepleie og minst ett års relevant yrkespraksis som sykepleier.

– Kanskje et av de beste øyeblikkene ved å være jordmor er på fødestua, når du ser det nyfødte barnet som bare folder seg ut. Det er øyeblikket som ikke kan beskrives med ord, forteller Lilleengen.

Høgskolen i Buskerud og Vestfold var den første institusjonen som fikk master i jordmorfag høsten 2012. HiOA er institusjon nummer to som får master i jordmorfag.

Paleontolog Jørn Harald Hurum forsker på fortidens livsformer. Sammen med sine kollegaer og frivillige, finner han nye biter til puslespillet for å avslørere fortidens dinosaurmysterier. 

– Vi må forstå framtiden, men for å forstå den, må vi studere fortiden. Vi har hatt tider der det har vært helt fantastisk å leve på jorden, men vi har også hatt katastrofer. Fossiler kan gi et hint og en forståelse for hvordan jorda fungerer gjennom tidene, sier Hurum. 

Årevis med hardt arbeid, både i felt på Svalbard og på laboratoriene, har gitt gode resultater for forskerne og for alle de engasjerte dinosaurentusiastene som har stilt opp frivillig. Teamet har oppdaget mange nye fossiler, der de fleste øglene ble beskrevet i 2012. Syv av de nyoppdagede sjøreptilene ble til og med oppkalt etter de frivillige i gruppen. 

– Forskerne får det de skal gjennom publiserte artikler, men alle de som står i bakgrunnen og som driver disse prosjektene, får ingenting. Jeg har derfor vært veldig bestemt på at de som har brukt mye tid på det her i flere år, skal få æren, forklarer Hurum. 

Forskernes formidlingsplattform

En video oppsummerer 10 år med forskning og utgravinger som har blitt gjennomført av Hurum. Men videoen har også en annen hensikt. 

Videoen er et samarbeid mellom Jørn Harald Hurum og Achim Reisdorf, en tysk paleontolog som i 2013 startet prosjektet Science Slam Sonic Explores (SSSE) sammen med produsenten Kurt Gluck i New York.

Ideen med SSSE er å lære forskere å formidle funnene sine på en underholdende måte, blant annet for å få et mangfoldig publikum. Formidlingen skjer gjennom nettet.

– Det sto litt fritt for disse produsentene da de lagde videoen, og de har gått et hakk videre og satt sammen tekstene med musikk.

– De har også tolket teksten min selv. De syntes at den siste konklusjonen om fossilene kan være en kommentar på hvordan verden kan bli som et resultat av de klimaendringene vi har i dag, avslutter Hurum.