Hvordan blir noen barnetalenter superstjerner?

Året er 2005 – en liten gutt på 7 år skyter fart med ballen, finter lett ut alle motstanderne på vei mot mål. Gapende foreldre står på sidelinjen når lilleput-laget slår erkerivalen. For et talent! Han kommer til å nå langt, kanskje spille på landslaget! Årene går, men han utmerker seg sjeldnere. Selv hans mor innser etterhvert at han aldri vil komme til å spille på A-laget til Vålerenga. 

Mange smågutter drømmer om å bli fotballspiller i England, og tjene millioner. Enkelte jenter også. Men bare noen ytterst få klarer å få landslagsplass så tidlig som 15-åringen Martin Ødegaard fra Strømsgodset.

19-åringen Mats Møller Dæhli, som nå spiller på Cardiff, var bare 17 år da han fikk kontrakt med Manchester United. Caroline Graham Hansen, karakterisert som vår mest talentfulle kvinnelige fotballspiller, inngikk nylig proffkontrakt med tyske Wolfsburg. Hun vil trolig tjene en million kroner i årslønn i en alder av 19 år. 

Hva skal til for å utvikle talenter til å bli toppidrettsutøver? Og hvorfor falmer åpenbare talenter? Kan man skusle bort et talent, og kan trenere overse talenter?

En som har mange av svarene, er universitetslektor Stig Arve Sæther ved NTNU i Trondheim. Han forsker på talentutvikling i barne og ungdomsidrett, og driver prosjektet Fotball og Talent som har fulgt et årskull aldersbestemte landslagsspillere i fotball siden 2005, fra de var 13 år.

Hva er talent?

Foreldre kan tro at deres barn har talent, men de er ofte inhabile. Finnes det en objektiv definisjon på talent?

- De fleste gjenkjenner et idrettstalent når de ser det. Et talent-barn utmerker seg ved å ha de beste fysiske ferdighetene i sin aldersgruppe. De har også talent for trening – de tåler å trene mye rent fysisk, og de liker det.

Men talenter har også mental mestring, de takler både seire og motgang, både på trening og i kamper, sier Sæther. Kriteriene har han funnet etter å ha spurt 14 tippeligatrenere om hvordan de definerer talent.

Det mange barn og foreldre lurer på, er hvordan man klekker ut disse talentene til å bli stjerner etterhvert. Sæther har forsket på dette. 

Mange forhold er avgjørende når en barnestjerne klarer overgangen fra lovende til å bli en toppidrettsutøver i tenårene. Utøveren selv, trenerne, foreldrene, treningsforhold og omgivelser. Men også flaks og tilfeldigheter. Som når på året de ble født. 

Fysiske forhold rundt spilleren spiller mindre rolle enn mange antar. Trenere og foreldre betyr mye, men aller mest avhenger suksess av utøveren selv, ifølge forskning. Tidligere forskning har vist at talentbarn som får prøve ut ulike idretter, lykkes best. 

Tre faktorer går igjen

Disse tre faktorene kjennetegner barn og unge som ble definert som talenter, og som når langt som seniorspillere: 

  •  De trener mye på egen hånd, i tillegg til organisert trening
  •  De har trent og spilt kamper med eldre spillere
  •  De er født tidlig på året.

Fødselstidspunkt kan naturlig nok ingen gjøre noe med. Bortsett fra at ambisiøse foreldre kan ta dette med i betraktning når de planlegger å få barn.

10 000 timer 

I idrettskretser har det utviklet seg en tommelfingerregel for hva som må til av treningsmengde for å nå toppnivå. Man må legge inn 10 000 treningstimer i løpet av en tiårsperiode. Så mye hadde for eksempel Bjørn Dæhli trent for å nå verdenseliten da han var på høyden. 

- Dette tilsvarer altså tusen treningstimer i året, eller 19 timer i uken. Det utgjør nesten tre timer per dag, inkludert lørdag og søndag, hvis vi tenker et 10 års perspektiv, forklarer Sæther. 

Dette er total treningsmengde, som inkluderer både organisert trening, kamper og trening på egen hånd. Egentreningen bør være lystbetont, uorganisert lek, der barna trener med hverandre eller alene. Typisk fotball på løkka, forklarer Sæther. 

Leken trenger ikke ha med selve sporten å gjøre. Det viktige er at barnet får bred bevegelseserfaring. En tidligere studie viser at tidlig spesialisering gir stor risiko for frafall.

Det anbefales at organisert trening bare utgjør en liten andel av totalen i yngre aldersgrupper. Sæther presiserer at spillerens indre motivasjon er avgjørende for å orke å trene så mye. Tidligere forskning har vist at unge spillere ofte viser tegn til utbrenthet. 

- Det har ingen hensikt å trene for eksempel to timer ekstra på egen hånd i tillegg til en times organisert trening, hvis man ikke har lyst, sier han. Da blir gleden borte, og treningseffekten kan bli redusert. 

Derfor gir det ingen mening for foreldre å presse barna til å trene hvis de ikke selv vil. 

- Det anbefales at 80 prosent av treningen er lekbetont, og bare 20 prosent er organisert. 

Indre, sterk motivasjon 

Det som kjennetegner idrettsutøvere som har klart overgangen fra å være talentfullt barn, er nettopp at de trente mye på egen hånd fra de var små. 

- De har lagt inn minst like mye uorganisert trening på fritiden, som de har hatt av organisert trening, sier Sæther.

Disse barna har gjerne en sterk indre drivkraft til å bli gode, gjerne uavhengig av ferdigheter.

- De synes rett og slett sporten er veldig gøy. Spillerens egen, indre motivasjon, er også det fremste kjennetegnet i trenernes definisjon av talent og hva som kjennetegner dem som lykkes. 

Tålmodighet er også viktig – at de i perioder med motgang, holder ut og ikke gir opp. 

- Dette kan være perioder med skader, at de ikke blir tatt ut til å spille på laget, eller at de ikke har fremgang i ferdigheter. Mange kan da bli fristet til å gi opp, og slutte å trene. Mens andre holder ut, fordi de skjønner at det sporten innebærer både opp- og nedturer.

- Dette er en form for mentale ferdigheter, som vi ser noen har mer av enn andre. sier Sæther. En tidligere studie viser at gjentatte skader kan unngås. 

Men vi ser også at tilbakemelding er viktig. Enten fra trener, eller foreldre. 

- De som har lyktes, oppgir at det har vært viktig å bli sett, at noen har lagt merke til fremgangen deres. 

Fordel å være født tidlig 

Det å være født tidlig på året, øker sannsynligheten kraftig for å bli plukket ut som et talent som får ekstra oppfølging. Det viser flere forskningsstudier.

- 50 prosent av dem som defineres som talenter er født mellom januar og mars. Hele 70-80 prosent er født første halvår, sier Sæther. Dette kalles relative age-effect.

Disse barna får et naturlig fortrinn i forhold til barna i samme årskull som er født senere på året. 

- Vårbarn er litt større, litt raskere og kan ha litt bedre motoriske ferdigheter enn høstbarn, i kraft av at de har levd litt lengre. Sammenligner du et januar-barn med et desember-barn, så har de nesten et års forsprang. De 19-årige fotballproffene Mats Møller Dæhli og Caroline Graham Hansen er født henholdsvis er født 2. mars og 18. februar samme år. 

Er du fysisk stor, blir du automatisk lagt mer merke til og ofte definert som et talent.

- Men det er ikke sikkert du er det. Og dette er selvsagt veldig trist for høstbarn, tilføyer han.

For man vet ikke om disse barna som de voksne tror er talenter, har nok indre motivasjon til å nå langt. 

- Kanskje de ikke har samme eierskapsforhold til det tilsynelatende talentet sitt, som de barna som må kjempe mer for å bli lagt merke til, sier Sæther. Kometen Martin Ødegaard er for eksempel født så sent på året som 17. desember. 

Går glipp av talenter?

Risikerer idrettstrenere å satse på å utvikle feil personer dersom fysiske ferdigheter er eneste kriteriumet, mens andre kriterier ved spilleren kan være vel så viktig? En stor nederlandsk studie viste i fjor at vi overser framtidens fotballstjerner. 

I flere land på kontinentet og i Storbritannia har de nå satt fokus på ulempen av relative age-effekten, forteller Sæther. 

- Man har begynt å tilby egne lag for høstbarn, slik at de skal få utvikle seg videre uten å komme i skyggen av vårbarna. 

Ofte kan det være en ulempe å komme lett til det, i ung alder. Er man ikke dedikert til å trene mye på fritiden, vil mange av dem som hadde best ferdigheter i småskolealder, bli tatt igjen av andre jevnaldrende. 

- Mange flinke spillere opplever at de blir tatt igjen av andre i 13-14-årsalderen. Da kan gleden bli borte for mange, sier Sæther. 

- Trenere har et ansvar for å utvikle alle. Det kan ødelegge muligheten for mange til å utvikle seg, dersom trenere ikke gir de middels gode spillerne oppmuntring når de når nye mål. 

Evne til å takle forventninger

Men det kan koste mer enn det smaker å være et talent. Forventingene er høye både fra lagkamerater, trenere og foreldre. De forventer at man gjør sitt beste, og sørger for seier for laget. 

- Noen takler ikke dette forventningspresset. Andre barn har større kognitiv evne til å takle dette presset, slik at de ikke blir handlingslammet.

- Det hjelper ikke å være et talent og bare ha trent 5000 timer i en alder av 16 år, dersom du ikke er villig til å trene de siste 5000 timene. Det kommer alltid nye spillere  inn fra sidelinjen som trener de 10 000 timene uavhengig av om de ble oppfattet som talent tidlig.  

Slik er en god trener

Gode trenere er også viktig for å nå langt. Men hvordan er en god trener? 

- Trener kan både være døråpnere og dørlukkere, poengterer Sæther. Han mener læringsklimaet på laget kan være avgjørende. 

Forskning viser at trenere som er oppgaveorienterte, lykkes bedre enn de som er prestasjonsorienterte. Dette kan Bundesliga-spiller Caroline Graham Hansen bekrefte. 

- Det er viktig å ha trenere som verdsetter utvikling fremfor resultater. Mine trenere har sett meg, og hatt fokus på at jeg skulle utvikle meg som spiller. Da kommer resultatene etterhvert, mener hun. 

Stig Arve Sæther forklarer videre: Trenere bør være mer opptatt av de individuelle spillernes oppgaveløsning, enn om laget vinner eller taper. Spesielt gjelder dette de som trener barn, sier Sæther. Enkeltspillere kan ha gjort en formidabel innsats i forhold til sin forutsetning, selv om laget tapte. Å ikke bli verdsatt for dette, kan ødelegge mye. 

- Barn klarer ikke rent kognitivt å skille mellom innsats og resultat. De skjønner ikke at de kan ha gjort en god innsats, selv om laget tapte. Taper de, tror de at de var dårlige, og kan miste motet. Treneren må derfor fokusere på om hver spillers innsats. 

Hvis treneren kritiserer kampresultatet, kan han overse utviklingen til hver enkelt spiller. 

De beste trenerne legger merke til individuelle spillere som når en ny milepæl, uavhengig av lagresultatet, forklarer Sæther.  

- Trenerens oppgave er å utvikle alle spillerne. Det er lettere å utvikle dårlige ferdigheter enn gode. Men også gode spillere trenger å få utfordringer, så de utvikler seg. De trenger å ha noe å strekke seg etter, ellers kan de begynne å kjede seg. 

Derfor krever et talentfullt barn en trener som skjønner dette. 

Den kritiske alderen

Det er i 13-19-årsalderen at barna legger grunnlaget for en eventuell voksen karriere. Eller hopper av. 

- I denne alderen er det mange som føler de må ta et valg. Noen føler det problematisk å trene så mye som det som trengs. De føler seg sosialt isolert fra andre venner, og at de må ofre for mye av andre aktiviteter. 

De må velge om de vil fortsette å trene mye, eller trappe ned. De som velger å fortsette, føler det ofte ikke som et offer. De får nye venner innen sporten, og er fornøyd med det. 

I denne alderen vet vi ennå ikke hvem som kan bli best, påpeker Sæther. Det finnes eksempler på noen som blomstrer sent, som først folder seg ut i 17-18-årsalderen. 

Han har ingen tro på at det er noen spillere som når toppen tidlig, og at de derfor bør spille i viktige A-lagskamper eller tas ut til å spille landskamper hvis de er i landslagstroppen. 

- Det er ingenting i veien rent fysisk for at de som er gode som 15-åringer, vil være gode også senere. Det er en vanlig strategi å holde unge utøvere litt tilbake. Det kan være mange grunner for det. Unge spillere får et sterkt forventningspress fra media. Noen tåler det, og presterer uansett, mens andre med fordel bør skjermes. 

Kan gå for fort

Framgangen kan tvert imot gå for fort, mener Sæther. Det kan bli for mye trening. Særlig gjelder dette de som velger idrettsfaglig linje på videregående skole. 

- Her kan det bli så mye organisert trening, at ikke alle takler det. Da er det kanskje bedre å gå vanlig videregående, og så trene så mye som man har lyst til.

- Har du vært med i Dana-cup som 14-åring, må du lenger ned i Europa neste år for å toppe dette. 

For mange kan det virke demotiverende å nå langt for tidlig, sier Sæther, som nevner Jon Carew som et eksempel. 

- Han fikk spille Champions League-finalen for Valencia som 20-åring. Han forteller selv at han mistet noe av motivasjonen den dagen. Uansett hva han gjorde etter dette, kunne han ikke oppnå noe mer. Å representere Norge under VM, var jo urealistisk. 

- Unge trenger noe å strekke seg etter. 

Og alt håp om å spille på landslaget er ikke ute, selv om jevnaldrende spillere tas ut til å spille på juniorlandslaget som 16-åringer. 

Det er flere eksempler på unge spillere som er blitt tatt ut til å spille på landslaget fra eliteserien i andre deler av landet.

Hva ser trenere etter?

Resultatene tyder på at de fleste trenerne hovedsakelig fokuserer på spillernes ferdigheter, men også mentale faktorer ble beskrevet som viktig.

- De fleste mente at spillernes utvikling var avhengig av spillerne selv.  Og selv om de fleste trenerne mente å ha klare syn på hvordan de kunne identifisere de mest talentfulle spillerne, har de visse problemer med å definere hva det er. 

Stig Arve Sæther jobber nå med en langtidsstudie over 10 år der han har fulgt 300 spillere fra de var 13 år. 

Hensikten er å forsøke å finne likhetstrekk mellom de som henger med, og blir gode seniorspillere blant barnetalentene. Studien blir ferdig i 2015. Så langt har under 200 falt fra som aktive spillere, mens resten fortsatt henger med. 

Referanse:

Stig Arve Sæther: Talent Identification in Soccer. What do Coaches Look for? 2014. Idrottsforum.com. 

 

Ofret russetiden for fotballen

Caroline Graham Hansen fra Oslo har oppnådd det mange fotballinteresserte barn drømmer om. Hun kan som 19-åring innkassere en million kroner i året på det hun har elsket å gjøre siden hun var liten. Hun er fotballproff i Wolfsburg i Tyskland, og spiller på det norske kvinnelandslaget. Sist helg lekte hun seg til to mål mot Albania, da Norge kvalifiserte seg til VM ved å slå Albania 11-0.

Hun er et av de få barnetalentene som blir superstjerner, og er født tidlig på året, har trent mye på egen hånd og har spilt mye med eldre utøvere. Det er de viktigste faktorene for å bli god, ifølge forskning.

- Jeg har alltid hatt en ekstremt stor interesse for fotball, oppgir hun som hovedgrunn til at hun har nådd så langt. Hun mener at det å ha talent, ikke er nok i seg selv.

Hun har alltid trent ekstremt mye. Men i starten var det mest lek, forsikrer hun. 

To-tre timer fra hun var 5 år

Hver dag fra hun var 5-6 år, har hun alltid vært ute og lekt med ball. Gjerne to-tre timer pr dag. 

- Når man er sammen med venner og har det gøy, så var det bare lystbetont, understreker hun. Tidligere forskning har vist at talentbarn som får prøve ut ulike idretter, lykkes best. 

De første årene trente hun organisert bare en time i uken. Da hun ble større deltok hun tre dager i uken på Lyn-Akademiet, et tilbud etter skoletid for fotballinteresserte barn i Nordre Aker. 

Hun spilte først på jentefotballaget i sin aldersgruppe. Men det skulle snart bli for lite etter Carolines smak. 

- Jeg ble aldri lei. Derfor tok jeg i tillegg også to økter til med to andre lag, et guttelag og et lag for eldre jenter, sier hun. Det meste av treningen hennes de første årene besto likevel av uorganisert lek med ball på løkka. Med eller uten venner. 

I helgene fikk hun faren sin til å kjøre henne opp til Idretthøyskolen i Oslo, for å trene på fotballbanen der. 

Må ha tålmodighet

Hun mener at det var nødvendig å trene så mye. 

- Man må legge ned ekstra trening for å nå langt, sier hun. Men Caroline drømte ikke om å bli fotballproff så tidlig. 

Motivasjonen gikk mer ut på å se hvor langt hun kunne komme.

- Jeg ville se hvor god jeg kunne bli, og ble aldri lei av å prøve å lære meg mer, forklarer hun. 

Caroline mener også at hun har vært heldig som ikke har hatt alvorlige skader.

- Har psykisk styrke hatt noe å si?

- Det går alltid opp og ned med både trening og resultater på banen. Man må ha tålmodighet til å holde ut og se framover når det butter imot. Mental styrke går kanskje også på at man må være målbevisst og klare å si nei til visse ting, sier hun. 

Trente med guttene

Fra Caroline var 11 år trente hun stort sett bare sammen med guttene. Det skortet på andre jenter i nærheten som var gode nok til å matche henne, å gi henne treningsmotstand. 

Hun fikk tidlig lov å spille kamper på Lyns guttelag. Ikke alle var like begeistret for det. Caroline fortalte nylig til VG at hun måtte tåle å høre en del bemerkninger fra enkelte fedre som mente hun tok plassen fra deres gutter, som ellers ville fått spille. 

Som 15-åring gikk Caroline Graham Hansen over til Stabæks kvinnelag, hvor hun debuterte i Toppserien. Laget tok seriegull samme år. 

Viktig å bli sett

Caroline understreker at foreldrenes oppfølging har hatt mye å si for at hun har nådd så langt. 

- De har pushet på for å få meg til å trene ekstra, de sa jeg måtte ta vare på talentet mitt. Og når jeg først kom ut, var det jo alltid gøy. Pappa har også sett på meg når jeg har trent, og gitt meg råd om hvordan jeg skal få til ting jeg har øvd på. Det har vært veldig viktig, sier hun. 

Hun synes dessuten at hun har vært heldig med trenerne. 

- Det er viktig å ha trenere som verdsetter utvikling fremfor resultater. Mine trenere har sett meg, og hatt fokus på at jeg skulle utvikle meg som spiller. Da kommer resultatene etterhvert, mener hun.

Ofret russefeiring

Hun har vært så målbevisst at hun har sagt nei til å være med på fester med venner, hvis det kunne gå ut over en viktig kamp neste dag. Hun valgte også bort russefeiringen. 

- Det er klart at jeg har gått glipp av en del. Men jeg har aldri følt det som noe stort tap. Jeg har bare skjønt at jeg måtte velge bort visse ting, sier hun til forskning.no.

Selv om hun har mistet kontakten med noen venner på grunn av sin satsing på fotball, ser hun muligheter fremfor problemer med det. 

- Man får andre venner i andre miljøer. Det er ikke alltid meningen at man skal tilbake til det man har hatt, sier Caroline. Som trives bra i Tyskland. 

- Jeg gleder meg veldig til å spille her, miljøet er topp og de tar godt vare på meg. Så får tiden vise hvor lenge dette varer, foreløpig vil jeg spille så lenge jeg kan. Men det er mulig jeg vil studere etterhvert, sier hun. 

Slik endrer vi på usunne matvaner

Hvordan motiverer man europeerne til å leve sunt? Hvordan får man barn til å spise mer brokkoli og fisk? Og hvordan ser fremtidens kostrådgivning ut?

Det er bare noen av de spørsmålene deltakerne ved konferansen EuroSense 2014 – A Sense of Life, diskuterte på konferansen. Det var sjette gang at arrangementet fant sted.

Europeerne er lite opptatt av sunn mat

Uansett om man er ung eller gammel, er kostholdsrådene viktige. Og det er nettopp rådene som gis Monique Raats kritiserte. Hun er professor i mat, forbrukeratferd og helse ved University of Surrey i Storbritannia.

Hun kritiserte rådgivningen for å være for lite nytenkende. Ifølge Raats bør man forkaste tradisjonelle matpyramider og i stedet fokusere på alfordelene ved å spise sunt.

– Vi bør ikke bare fokusere på ernæringsaspektet eller matrelaterte sykdommer. Vi må også se på de sosiale og psykiske fordelene for å motivere folk, sa hun i foredraget sitt.

Tidligere studier som Raats har ledet viser nemlig at helse ikke er spesielt høyt prioritet for europeiske forbrukere. Det er prisen som er avgjørende for hva forbrukerne putter i handlekurven.

– Vi må fokusere mer på hvordan vi kan gjøre helsen viktigere for valget av mat. Vi kan se på folks forhold til mat både sosialt og økonomisk. Vi må forklare hva folk kan gjøre med de sunne råvarene, sa Raats.

Lær å elske grønnsaker

Rådene om kosthold bør endre barns forhold til mat og få dem til å spise flere grønnsaker. Det poengterte flere av foredragsholderne.

For det er ikke tilfeldig at barn elsker pølser, men hater rosenkål.

Hvis barn blir presentert for usunne matvarer i stedet for sunne, kjenner de igjen den usunne smaken. Vi holder oss stort sett til det i kjenner i stedet for å utforske nye smaker, fortalte Martin Yeomans, professor i eksperimentell psykologi og matpreferanser ved University of Sussex i Storbritannia.

– Vi må spise sunne råvarer mange ganger før vi får gode assosiasjoner til dem. Når vi merker hva de sunne matvarene gjør for kropp og sinn, endres preferansene våre, sa han i foredraget sitt.

Ifølge Yeomans endrer tankene våre seg gjennom hele livet, og derfor vil minner om mat fra barndommen ha en stor effekt på valget vårt av mat som voksne. Nøkkelen til fremtidens fedmeproblemer ligger kanskje i å råde barn til å spise mer frukt og grønt.

Mat skal smake godt!

Men ifølge Grethe Hyldig, seniorforsker i sensorisk analyse ved Danmarks Tekniske Universitet, var det ikke bare helse som sto på dagsordenen. Formålet med årets konferanse var å sette fokus på smak.

– Det er ikke bare helse vi er opptatt av, men også den sensoriske tilnærmingen. Mat er ikke sunn før den blir spist. Hvis ikke folk liker de sunne matvarene, spiser de dem ikke, sa hun.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Frikjenner håndteringen av askeskyen

20. mars 2010 smalt det på Island. Vulkanen Eyjafjallajökull brøt ut, og enorme mengder aske ble slynget ut i atmosfæren. 

De neste to månedene besluttet mange lands luftfartsmyndigheter av sikkerhetshensyn å stenge luftrommet for flytrafikk i kortere eller lengre perioder.

Dette var den største stengningen av lufttrafikk siden andre verdenskrig.

Mellom 15. og 23. april var mesteparten av Nord-Europas luftrom ble stengt. Tusenvis av reisende ble strandet langt hjemmefra, og ordet askefast ble et nytt begrep. Flyselskapene meldte om gjennomsnittlig tap på 150 millioner euro i døgnet. 

Passasjerer fortvilte og flyselskapene var kritiske. Nå viser resultatene fra en doktoravhandling at myndighetenes håndtering av hendelsen ikke var så dårlig som mange ville ha det til.

- Riktig håndtert

Stipendiat Henning Veland og professor Terje Aven ved Universitetet i Stavanger mener at den massive kritikken som ble gitt under hendelsen ikke var berettiget.

– Myndighetene var bevisste på risikoen som forelå, tok innover seg ny kunnskap som ble tilgjengelig underveis, men ga samtidig ikke etter for presset, som var enormt. I våre øyne var dette riktig måte å gjøre det på, sier Veland.

Mange var kritiske til luftfartsmyndighetenes håndtering av saken, både flyselskapenes organisasjoner og andre. Hva var grunnlaget for å åpne og stenge ulike deler av luftrommet fra uke til uke? Var det nødvendig å være så restriktiv?

Og hvorfor kunne myndighetene plutselig gjenåpne luftrommet, selv om askeskyen fortsatt var der? Lot de seg presse av flyselskapene til å åpne før det var helt trygt?

Dette var problemstillinger som Veland vurderte i sin doktorgradsavhandling.

Fant få mangler

Han gjorde en omfattende litteraturstudie av tilgjengelig materiale, blant annet fra tidligere forskning, media og prosedyrer og saksdokumenter fra styringsorganer i den internasjonale luftfartsindustrien.

Hendelsensforløp og hvordan den ble fortløpende håndtert av europeiske luftfartsmyndigheter ble evaluert mot spesielt tre av totalt 23 kategorier av såkalte risk governance deficits. Det vil si mangler eller svakheter, både i risikoforståelsen og risikostyringen i samfunnet.

Disse tre kategoriene var: 

  • Faktakunnskap om risiko, i dette tilfellet nødvendig kunnskap om sikkerhet i luftfarten til å kunne håndtere situasjonen. Dette innbefatter kjennskap til fysiske farer og hvor sårbar man er for disse, samt forståelse av hvordan risiko blir oppfattet av ulike interessenter og mulige konsekvenser av disse oppfatningene.
  • Evne til å utforme effektive strategier for risikostyring. Hvordan var evnen til å sette mål, utforme en strategi for å nå disse målene og velge virkemidler som satte strategien ut i praksis?
  • Håndtering av fragmentert ansvarsforhold. Hvordan taklet man en situasjon som rammet luftrommet til mange ulike land, med hvert sin nasjonale luftfartsmyndighet?

Forskerne konkluderte med at det var svært få mangler eller svakheter til stede når håndteringen av askeskyhendelsen ble vurdert opp mot disse kategoriene.

Fant toleransegrensen

Veland viser blant annet til at de eksisterende grenseverdiene for å fly gjennom askeskyer var satt på et føre var-prinsipp. De var ikke basert på fysiske tester av flyenes faktiske toleranse for eksponering av askepartikler.

Kontrollerte forsøk av dette ble derimot utført mens hendelsen pågikk. De viste at flyene, og spesielt jetmotorene, kunne operere under en gitt konsentrasjon av askepartikler. Dermed kunne spesifikke toleransegrenser introduseres og flyene kunne sendes opp i lufta igjen.

Referanse: 

Henning Veland. Contributions to the further development of the new risk perspectives: some implications for the assessment, management and communication of risk. Universitetet i Stavanger, 2014

Utvikler språk ved å bable til seg selv

Spedbarns språkevner utvikles gradvis i løpet av deres første år. Fra gråting og gurgling til utforming av stavelser, dannes etter hvert barnets første ord.

De tilsynelatende meningsløse lydene ser ut til å ha en stor betydning for hvordan barnet lærer språk. 

Men for barn med nedsatt hørsel, uteblir den samme utviklingen, mener amerikanske forskere.

Må høre seg selv

Tidligere har det vært påvist at barn lærer mye av at voksne prater baby-språk til dem. 

- Hørsel er et kritisk aspekt for barns motivasjon til å lage lyder, sier Mary Fagan i en pressemelding. Hun har forsket på forskjeller i språkutvikling hos barn med og uten god hørsel.

Ved å sammenligne vokaliseringen, eller bablingen, hos 27 barn med normal hørsel og 16 barn med sterkt nedsatt hørsel, så Fagan en tydelig forskjell mellom de to gruppene.

Barna med dårlig hørsel lagde betydelig færre lyder enn de andre.

Derimot så hun ingen tydelige skiller mellom hvor ofte barna gråt eller lo.

Implantat til stor hjelp

Barna som hadde nedsatt hørsel, var alle kandidater for cochleaimplantat, som kan gi hørselen tilbake hos mennesker med en bestemt form for nedsatt hørsel.

Etter at barna fikk implantat i løpet av studien, fikk pipa en helt annen lyd. Plutselig var forskjellen mellom de to gruppene utjevnet.

- Dette støtter opp om viktigheten av screening av hørsel og tidlig bruk av cochlearimplantat, slår Fagan fast.

- Spedbarn lærer så mye gjennom lyd i sitt første leveår. Vi vet at læring fra andre er viktig for barnas utvikling, men hørsel tillater spedbarn å utforske sine egne vokaliseringer og lære gjennom sin egen kapasitet til å lage lyd, sier Fagan.  

Referanse:

Fagan, M.K. Frequency of vocalization before and after cochlear implantation: dynamic effect of auditory feedback on infant behavior. Journal of Experimental Child Psychology (2014)

«Likes» påvirker humøret

– Hele 90 prosent av Facebook-brukerne sier de blir glade når venner liker meldinger og bilder de legger ut, sier Berit Skog, som forsker på sosiale medier.

Skog er førsteamanuensis ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap ved NTNU. Hun stilte en del spørsmål om sosiale medier under Forskningstorget i Trondheim forrige helg.

Tre av ti av de spurte sier at mange «likes» styrker selvtilliten deres. Hver fjerde bruker blir skuffet om de får få «likes».

Unge deltakere

Til sammen 440 personer over 13 år deltok i undersøkelsen. Samtlige av dem brukte Facebook. Det var kravet for å få bli med på undersøkelsen denne gangen.

Nå skal det sies at undersøkelsen i stor grad mottok svar fra unge folk, og ikke gjenspeiler situasjonen om du ser på alle aldersgrupper under ett. Mange av dem som besøkte Forskningstorget tilhørte skoleklasser.

Halvparten av dem som svarte var skoleelever, 20 prosent studenter, 27 prosent i arbeid og bare tre prosent svarte «annet» under statusen.

Dermed gir undersøkelsen mest et bilde av de unges vaner på sosiale medier, samtidig som den gir et bilde av nye digitale trender.

Facebook under press

Ingen imperier varer evig. Facebook er under press fra andre sosiale medier.

– De unge er blitt multidigitale, sier Skog.

YouTube ble brukt av 94 prosent av dem som svarte. Men Snapchat er også populært med hele 86 prosent oppslutning.

– Snapchat er vinden for tida, og blant unge er det en sterk konkurrent til Facebook, sier Skog.

De yngre bruker jevnt over Facebook annerledes enn de voksne gjør. De oppdaterer ikke statusen så ofte, men poster isteden portrettbilder for å få «likes», de liker andres bilder og gjør gjerne avtaler på Facebook. Chatte-funksjonen er spesielt populær blant de unge.

Snapchat brukes i stor grad for å sende tullebilder og korte beskjeder, eller situasjonsbilder med tekst. Helt korte formuleringer. Men det er også vanlig å sende bilder av maten du spiser, omgivelsene, fine selfier eller portretter og treningsbilder.

Bruker flere medier

Både Spotify og Instagram ligger høyt på listen over sosiale medier som brukes av mange. Rundt 80 prosent av de spurte bruker disse to.

Twitter og kortvideotjenesten Vine har bare halvparten så mange følgere blant de spurte som Instagram og Spotify har. Bare rundt 40 prosent bruker disse tjenestene.

– Twitter er mer blitt en arena for debatt og det å følge kjendiser eller andre du er interessert i, og retter seg kanskje ikke på samme måten mot de yngste.

– De helt unge er ikke helt der enda, sier Skog.

Linkedin brukes av rundt hver fjerde av de spurte. Det har nok også med alderssammensetningen å gjøre. Linkedin er rettet mot studenter og arbeidstakere som er interessert i å knytte nettverk. Det oppfattes ikke som like relevant for de yngste brukerne.

Få bruker «mobbeapp»

Den sosiale spørretjenesten Ask.fm er den såkalte «mobbeappen». Trondheim kommune har stengt av tilgangen til dette mediet på sine PC-er, og bare 13 prosent av de spurte bruker den.

Datetjenesten Tinder brukes av 13 prosent av de spurte. Det er interessant at så vidt mange bruker denne appen, mener Skog.

– Det signaliserer at dating og sjekking via Tinder er populært i de aktuelle aldersgruppene.

Skog skal følge opp undersøkelsen fredag under Reseachers’ Night, som også er en del av Forskningsdagene, dag. Da blant elever i videregående skole.

Nesespray mot heroin-overdose

Neste år skal sprayen testes ut blant 260 reelle overdosetilfeller i Oslo og Trondheim.

Hvert år er det 1000 uttrykninger med ambulanse knyttet til overdose i Oslo. 

– Det er langt flere som dør av overdose i Norge enn av trafikkulykker. Rusmisbrukere fortjener nye medisiner, i likhet med andre pasientgrupper, mener Arne Skulberg, anestesilege og doktorgradsstipendiat ved NTNU. 

Han har sammen med professor Ola Dale og forskerlinjestudent Ida Tylleskär ved NTNU, utviklet en nesespray mot overdose. Målet er at nesesprayen skal bli delt ut til alle rusmisbrukere, politi, vektere og ambulansepersonell slik at flere liv kan reddes. 

Slutter å puste

– Mange av overdosedødsfallene skjer etter en pause i misbruket, som for eksempel etter et soningsforhold, forteller Skulberg.

Når det blir for mye heroin i kroppen bedøves pustesenteret i hjernen. Rusmisbrukeren puster altfor sakte, eller slutter helt å puste.

Døden inntreffer hurtig og ubarmhjertig hvis det ikke gis pustehjelp eller settes en sprøyte med motgift. I dag setter ambulansepersonell sprøyter. Noen ganger rett i en muskel, andre ganger rett i blodåren.

Alle kan gi motgift

Det er ikke alle narkomane som er i stand til å gi pustehjelp til en kompis munn-til-munn. 

Det er heller ikke alle vektere, pårørende eller ansatte på hospitser som føler seg kompetente til verken å sette sprøyter med motgift, eller å gi munn-til-munn til narkomane.

- Med denne nesesprayen kan alle lett gi livgivende og effektiv hjelp, sier Skulberg, som jobber i ambulansetjenesten i Oslo i tillegg til å være forsker. Han har sett og erfart hvor ille det kan gå. 

Høy risiko for blodsmitte

– Vi finner de vil skal hjelpe i et smug, bak en container eller under en bru. Det kan være mørkt og arbeidsforholdene er krevende. Det vil være til stor hjelp å slippe å sette sprøyter under slike forhold. Når rusmisbrukeren våkner etter en overdose, kan de være både sinte og redde. I oppstyret hender det at ambulansepersonell blir stukket av den samme sprøytespissen som ble brukt på rusmisbrukeren, sier han.

– Det er høy risiko for blodsmitte for de som jobber med narkomane. Med en nesespray slipper man søl med blod og smittefaren minimeres, sier Ola Dale.

Testet på 17 medisinstudenter

I mange år har medikamentet Nalokson blitt brukt i sprøyteform – som motgift ved heroinoverdoser. Det samme medikamentet blir nå brukt i nesesprayen.

Det har vært krevende å finne den riktige doseringen. Forskerteamet har testet ut sprayen på 17 medisinstudenter, og sammenlignet dette med å sette medikamentet intravenøst.

Målingen gikk ut på å sjekke hvor stort opptak i blodet som skjer med de ulike metodene. Medikamentet virker kun hvis duhar heroin eller tilsvarende midler i kroppen. Det eneste testpersonene opplevde var litt ubehag i nesen. Resultatet av opptak i blodet gjennom nesen var ifølge forskerne meget lovende.

Både sprøyte og spray

Når nesesprayen nå skal testes ut på rusmisbrukere, får ambulansepersonell en pakke med både spray og sprøyte som begge skal brukes ved overdose.

Det er medikament kun i den ene av dem. Studien er såkalt blindet ettersom vurderingskriteriene for hva som fungerer best, ikke er helt presise.

Når ambulansepersonell kommer til en overdosesituasjon gir de først pustehjelp. Så skal både sprøyten og nesesprayen brukes. Så startes stoppeklokka. Forkserne skal ta tiden på når den pasienten tar sitt første åndedrag selv, når de puster jevnt selv, når øynene åpnes og når de begynner å bevege seg.

Rett på god hjelp

– Rusmisbrukere er unge folk som har et stort potensiale for å leve et langt og godt liv helt til sitt siste åndedrag. De har også rett på like god hjelp mot sin sykdom som det andre har, sier Skulberg.

Det er mange politikere som er veldig opptatt av at narkomane skal bli rusfrie. I mellomtida er det altfor mange som dør. Med nesesprayen kan flere bli rusfrie, mener han.

Forskningen er finansiert av Lærdalsfondet for Akuttmedisin, NTNU, St. Olavs Hospital og Helse Midt-Norge. Statens Legemiddelverk har bidratt sterkt som rådgivere i lys av et meget komplisert regelverk. Forskerteamet er i gang med et samarbeider med et norsk farmasøytisk selskap.

Verstingene, ulv i fåreklær, de tålmodige og jokerne

Av Paal Krokene, Skog og landskap

Insektene er blant de organismene som reagerer raskest på klimaendringer. De har kort generasjonstid, er svært mobile og utviklingshastigheten deres er direkte påvirket av temperaturen. Dette betyr at utviklingen fra egg til voksent insekt går raskere når temperaturen øker, noe som kan skape store problemer for skogbruket.

Det er fire kategorier insekter som kan skape økte problemer for skogbruket ved en endring i klimaet:

«Verstingene»

Verstingene er arter som gjør betydelig skade i Norge i dag, og som kan gi enda verre skader i framtiden. Et eksempel er granbarkbillen (Ips typographus).

Insektene i denne kategorien finnes allerede i Norge og kan derfor reagere svært raskt på endringer i klimaet. Men responsen behøver ikke være gradvis – det kan også være at insektene først reagerer når klimaendringene har passert en viss grense. I så fall vil vi kunne oppleve plutselige endringer – såkalte ikke-lineære endringer.

Et aktuelt eksempel er generasjonstiden til granbarkbillen. Så lenge varmesummen om sommeren er under en bestemt grense vil granbarkbillen bare kunne fullføre en generasjon per år. Dette skyldes at kun voksne barkbiller er i stand til å overleve vinteren, mens larver og pupper fryser i hjel. En påbegynt, men ikke fullført andre generasjon, er dermed et rent tapsprosjekt for billene. Men med en gang sommerens varmesum passerer en viss grense vil billene kunne gjennomføre to generasjoner per sommer. Dette kan få store konsekvenser for skogen, siden vi da vil få to perioder per sommer der billene kan angripe levende trær.

«Ulv i fåreklær»

Dette er arter som finnes i Norge i dag uten å gjøre betydelig skade, men som er alvorlige skadeinsekter andre steder i Europa. For noen av artene trenger man ikke reise lenger enn til Sør-Sverige eller Finland for å finne tilfeller av ødeleggende angrep på skogen. Aktuelle eksempler er barskognonnen (Lymantria monacha), furumåler (Bupalus piniaria), furuspinner (Dendrolimus pini), furufly (Panolis flammea) og vanlig furubarveps (Diprion pini).

«De tålmodige»

Denne gruppen omfatter insektarter som ikke finnes i Norge i dag, men som er alvorlige skadeinsekter lenger syd i Europa. Eksempler: Arter på eik og andre treslag som har sitt tyngdepunkt lenger sør i Europa. Det vil ta lang tid før disse artene eventuelt kan skape problemer i Norge, siden deres leveområder må forflytte seg nordover.

«Jokerne»

Arter som ikke finnes i Norge i dag, men som kan komme hit og trives her i et varmere klima. Dette er de uforutsigbare jokerne – arter som kan komme til landet som blindpassasjerer med tømmerimport og annen handel. Eksempler er sibirfuruspinner (Dendrolimus superans) og furuvednematode (Bursaphelenchus xylophilus), som begge kan angripe både gran og furu. Andre kandidater er nord-amerikanske barkbiller, slik som den fryktede «mountain pine beetle» (Dendroctonus ponderosae) som har ødelagt enorme furuskoger i British Columbia.

Gravide reagerer sterkere på influensa

Det har tidligere vært antatt at gravides immunforsvar reagerer svakere på influensa, for å hindre at kroppen skader fosteret.

Men en ny studie viser at kroppen har helt motsatt reaksjon på viruset.

Kroppen overreagerer

Ved å utsette imunceller fra gravide og ikke-gravide kvinner for influensa, kunne forskere studere forskjellen på cellenes reaksjoner.

Et av influensavirusene cellene ble utsatt for, var H1N1, bedre kjent som svineinfluensa.

Immuncellene fra de gravide kvinnene reagerte mye sterkere enn kontrollgruppen med celler fra kvinner som ikke var gravide.

Blant annet reagerte dreper-cellene og T-cellene ved å produsere stoffer som tiltrekker flere immunceller til ett område.

Det kan være dårlig nytt dersom det for eksempel skjer i lungene. For mange immunceller i lungene kan nemlig forårsake lungebetennelse.

Annen behandling

Selv om det har vært kjent lenge at gravide ofte blir sykere av influensa, har det tidligere vært antatt at det har vært på grunn av det nedsatte immunforsvaret.

Derfor består behandlingen i dag av å sakke ned virusets reproduksjon. Selv om denne behandlingen har god effekt, foreslår forskerne bak studien andre alternativ.

- Vi forstår nå at alvorlig influensa ved graviditet er en overreaksjon hos immunforsvaret snarere enn et tilfelle av svekket immunforsvar, sier Catherine Blish, én av forfatterne bak studien, i en pressemelding.  

- Det betyr at behandlingen av influensa hos gravide kan ha mer med å kontrollere immunforsvaret enn å bekymre seg for at viruset reproduseres, fortsetter hun.

Referanse:

Kay, A.W. Enhanced natural killer-cell and T-cell responses to influenza A virus during pregnancy. Proceedings of the National Academy of Science (2014)

Den usannsynlige hundre-åringen

”Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant” er en morsom bok som beskriver alt det usannsynlige og sensasjonelle som hundreåringen Allan Karlsson har opplevd gjennom sitt lange liv.

Det var artig å lese om alt det rare som Allan Karlsson klarte å komme seg borti mot slutten av livet. Men det var ikke det at han hadde møtt Mao, Stalin, diverse amerikanske presidenter og var beste kompis med broren til Einstein som var det mest usannsynlige i denne boken. Heller ikke det at han rotet seg borti ran, drap, og flukt fra politiet var det mest usannsynlige.

Det som virkelig var et brudd med realitetene var det at denne mannen bodde på sykehjem! Han var jo altfor sprek til det! Ikke var han dement. Ikke var han noe videre fysisk syk. Han var tydeligvis så sprek at han kunne klatre ut gjennom et vindu og rømme fra sykehjemmet! Det er jo helt usannsynlig!

De som bor på sykehjem i dag er ofte så dårlige at de ankommer i ambulanse. Mange av dem har ikke evnen til å gå lenger en gang, enda mindre klatre ut gjennom vinduer. Veldig mange av sykehjemspasientene har demens, og de må passes på så de ikke går seg bort. Sykehjemspasienter trenger mye hjelp til kroppslig pleie, til å få i seg mat, komme på toalettet – ja, i det hele tatt til å overleve. Dette trengte ikke hundreåringen Allan Karlsson. Ærlig talt, denne boka må jo være fiksjon!

De første sykehjemmene som ble bygget for eldre ble kalt aldershjem. De ble bygget for at de eldre som hadde jobbet og slitt hele sitt liv skulle få slappe av, servert mat og hvile ut på sine eldre dager. Sykehjem er ikke lenger noe hvilehjem for eldre. Sykehjemmene er våre nye lokalsykehus. De er fulle av svært syke, skrøpelige eldre. Man må være temmelig syk for i det hele tatt å få plass. Folk står på venteliste i årevis, og det er ofte slik at noe alvorlig må hende før en gammel stakkar får plass; for eksempel at han begynner å gå ut i kulda på natta i ren forvirring og står i fare for å fryse i hjel.

Til tross for dette så legges allikevel sykehjemsplasser ned. Til tross for at vi blir stadig flere eldre, så satses det ikke nok på disse tjenestene. Tanken er at alle skal bo hjemme så lenge som mulig og få hjelp av hjemmesykepleien hvis det er behov for det. Og tanken er god. Selvfølgelig vil vi alle bo hjemme så lenge som mulig. Vil ikke du det?

Men det er allikevel slik at en del mennesker er så syke og så forvirret at det blir meningsløst å bo hjemme. Noen ganger er det rett og slett direkte uforsvarlig. De fleste av oss forventer å få den hjelpen vi trenger dersom vi blir ordentlig syke. Dette endrer seg ikke selv om man blir 70 eller 80 eller 90. Og det er dette som er poenget: Man trenger ikke være hjelpetrengende selv om man er gammel. Mange er selvhjulpne til tross for sin høye alder. Men når man er gammel OG syk, da forventer man å få hjelp! Da hjelper det ikke å si at det er et mål at alle skal bo hjemme. Selv om hjemmesykepleien kommer ti ganger om dagen, er dette for lite hvis den eldre ikke klarer seg innimellom besøkene.

Nei, så det at Allan Karlsson spankulerte ut av sykehjemmet på hundreårsdagen sin, kjøper vi ikke. Forfatteren har tydeligvis gjort et grundig arbeid med å sette seg inn i verdenshistorien i de siste hundre årene – og det var fint å få det repetert – men at han ikke hadde ikke satt seg inn i situasjonen på dagens sykehjem, det ble helt tydelig. Det er det kanskje flere som burde gjøre der ute, før de beslutter å bygge ned livsviktige tilbud.

Til syvende og sist blir vi gamle alle sammen, og vi forventer vel fortsatt da å få hjelp når vi trenger det?