Overvekt i svangerskapet kan gi barn med fedme

Barn av overvektige mødre har større risiko for selv å bli overvektige. Det er lett å tenke at dette skyldes fedmegener eller usunn livsstil i familien. Og slike faktorer kan åpenbart spille inn.

Men i de siste åra har forskningen stadig funnet flere tegn på at en annen mekanisme også er med i spillet:

Det ser ut til at moras egen vekt under graviditeten kan ha betydning for hvordan barnets vekt skal utvikle seg, både før og etter fødselen.

Fedme gir fedme

Flere studier peker mot den spesielle sammenhengen.

En norsk undersøkelse fra 2012 viste for eksempel at babyenes fødselsvekt økte jo høyere BMI mora hadde da svangerskapet begynte og jo mer hun la på seg under graviditeten. Tre år etter fødselen hadde barna av overvektige mødre fortsatt litt høyere BMI enn treåringer født av normalvektige mødre.

Og andre studier viser at fenomenet sannsynligvis ikke bare kan tilskrives arvelige anlegg for fedme.

I 2006 kom resultatene av en kanadisk undersøkelse av søsken født av alvorlig overvektige mødre som hadde gjennomgått en slankeoperasjon. Noen av søsknene ble født før operasjonen, og andre ble født etter.

Det viste seg at barna som ble født før inngrepet, hadde mye høyere risiko for å utvikle fedme enn ungene som var født etter operasjonen, altså av en slankere mor.

– Det er en spiral: Fedme gir babyer med økt risiko for fedme, sa fedmeforsker Torsten Olbers fra Göteborgs Universitet på en forskerkonferanse om spørsmålet sent i 2014.

Skadet cellene

Det kan altså se ut som om fedme overføres fra generasjon til generasjon. Men hvordan?

Er det noe med miljøet inne i magen til den overvektige mora som endrer innstillingene i kroppen til det lille fosteret?

For øyeblikket vet ikke forskerne hvilke mekanismer som ligger bak sammenhengene mellom vekta til mor og barn. Men det forskes mye på nettopp dette.

Og nylig kom resultatene fra en studie som kan kaste en ny strime av lys over saken.

Australske forskere har studert utviklinga til foster fra slanke og overvektige musemødre, og undersøkt hva som skjer i cellene til de små musebarna.

Nå konkluderer de med at fedme gjør noe med cellenes energiverk, mitokondriene, i mødrenes kropp. Og akkurat slike mitokondrier arves på en helt spesiell måte. De overføres direkte fra mor til barn.

Færre mitokondrier

Linda L. Wu fra University of Adelaide og kollegaene hennes ønsket å se på hva slags påvirkning babyene fikk fra mora helt fra begynnelsen av svangerskapet. Derfor undersøkte de egg fra tykke og normalt tynne mus.

Da viste det seg altså at eggcellene fra de tykke og de tynne musene var ulike. En av de store forskjellene var antallet mitokondrier – små energiverk i cellene. Eggcellene fra tykke mus hadde langt færre av disse viktige «organene».

Da forskerne forsøkte å befrukte eggene, ble det klart at færre av eggene fra de overvektige dyra var levedyktige. Det er også kjent fra før at celler må ha et minimum av fungerende mitokondrier for å overleve.

Påvirket allerede ved unnfangelsen

Wu og co ville undersøke hvordan disse skadene på mitokondriene i eggene påvirket videre fosterutvikling. Derfor satte forskerne befruktede egg fra både slanke og tykke mødre inn i normalvektige surrogatmus, som så bar fostrene fram til fødselen.

Eventuelle forskjeller på fostrene ville nå altså skyldes det som fulgte med i egget fra mora, ikke forholdene under svangerskapet. Slik kunne forskerne finne ut hva mødrenes vekt helt i starten av svangerskapet hadde å si for fosteret.

Det viste seg at fostrene fra de overvektige musene var tyngre enn ungene fra slanke mus. Undersøkelser av cellene viste også at det fortsatt så ut til at de tunge musefostrene hadde færre mitokondrier i cellene sine.

Dermed ser det altså ut til at moras overvekt påvirket barnet allerede idet det ble unnfanget.

Ingen enkle svar

– Dette er spennende forskning som sier at det miljøet fosteret unnfanges i, kan bety noe for utviklingen, sier Unni Mette Stamnes Køpp ved Sørlandet Sykehus. Hun forsker selv på mors vekt og fedme hos barn, og stod bak den norske undersøkelsen fra 2012.

– Men det er viktig å huske at dette er en dyrestudie og at resultatene ikke nødvendigvis gjelder for mennesker.

Køpp tror heller ikke at skader på mitokondriene er hele bildet.

– Dette er bare en brikke i et stort puslespill, sier hun til forskning.no.

– Det er mange faktorer som spiller inn. En rekke forhold i og omkring familien, skole og fritidsaktiviteter og måten vi har tilrettelagt samfunnet betyr noe for utviklingen av vekten. Her er det ingen enkle forklaringer.

Foreløpig er det heller ingen enkle løsninger på problemene rundt fedme hos gravide og barn, selv om Wu og co mener det kan være håp om nyttige medisiner.

Mulig medisin

Det australske forskerteamet testet ut medisiner som nå prøves ut mot diabetes hos mennesker. Det viste seg at fete mus som tok denne medisinen like før eggcellene deres ble befruktet, fikk fostre uten de karakteristiske skadene på mitokondriene.

I framtida kan slike stoffer kanskje brukes til å forebygge de uheldige effektene som moras fedme kan ha på fosteret i magen, spekulerer en av de australske forskerne i en pressemelding fra University of Adelaide.

Køpp advarer imidlertid igjen om at det slett ikke er sikkert at dette vil virke for mennesker.

– Ingenting er umulig. Men det er langt fra dyrestudier og fram til en trygg medisin for mennesker. Egentlig forteller disse resultatene oss bare at dette er noe vi må se nærmere på.

Forskeren mener imidlertid det er viktig å formidle det vi i dag vet om fedme og graviditet.

For lav og for høy vekt kan være uheldig

Både for lav og for høy vekt under graviditeten kan derimot være uheldig for fosteret, sier Køpp, som anbefaler overvektige kvinner som ønsker å gå ned i vekt før svangerskapet å gjøre dette i god tid før graviditeten.  

Annen forskning viser at dette kan være vanskelig for mange, spesielt om målet er å forbli slankere over tid.

Men om du ikke kommer helt i mål, vil enhver reduksjon av overvekt før svangerskapet hjelpe, mener Køpp. Det samme gjelder de ekstra kiloene du legger på deg undervegs. Jo nærmere normalutviklinga du er, jo bedre er det.

Forskeren mener vi snakker for lite om vekt i graviditeten.

– Det er mest gunstig å starte graviditeten med normal vekt, å unngå å gå opp veldig mye i svangerskapet og å få de ekstra kiloene av mellom graviditetene. Dette bør bli et viktig mål for arbeidet med folkehelsa.

Referanser:

Linda L. Wu mfl., Mitochondrial dysfunction in oocytes of obese mothers: transmission to offspring and reversal by pharmacological
endoplasmic reticulum stress inhibitors, Development, 2015. DOI: 10.1242/dev.114850. Sammendrag.

Stamnes Køpp mfl., The associations between maternal pre-pregnancy body mass index or gestational weight change during pregnancy and body mass index of the child at 3 years of age, International Journal of Obesity, 2012, DOI: 10.1038/ijo.2012.140. Sammendrag.

 

Formen på nanopartikler påvirker hvordan de funker

Nanoforskere er oppdagelsesreisende på vei inn i et nært, men ukjent landskap. Nanopartikler er bittesmå, og vi har bare så vidt begynt å forstå verden på dette nivået. Vi vet at denne verdenen er viktig, men ikke hvordan den fungerer.

Forskere ved NTNU gir oss nye kunnskaper om fenomener som vi ikke har skjønt før. Dette kan hjelpe oss når vi skal spesialdesigne nanopartikler.

Formen bestemmer egenskapene

Forskerne har blant annet funnet ut hvordan nanopartikler med ulike former transporterer varme og masse. De har utviklet den nye metoden selv.

– Formen på en nanopartikkel har mye å si for hvordan egenskapene dens er, sier Øivind Wilhemsen, som er stipendiat ved Institutt for kjemi ved NTNU.

For eksempel leder en smultringformet nanopartikkel varme og masse på en helt annen måte enn en som er formet som en rugbyball, selv om de er laget av samme materiale. Dette har med krumningen på overflaten å gjøre, forklarer Wilhelmsen.

En smultringformet nanopartikkel som tilføres varme, kan for eksempel vames mye raskere på utsiden av ringen enn på innsiden, mens en partikkel formet som en rugbyball typisk varmes hurtigst i endene. 

Med andre ord kan egenskapene til en nanopartikkel forandresved å endre formen på den. Det er svært nyttig å vite når vi skal spesialdesigne nanoteknologi i framtiden, forklarer Wilhelmsen.

En helt annen verden

– Vi driver med grunnforskning, sier førsteamanuensis Titus van Erp, som også har vært sentral i arbeidet med å utvikle den nye metoden.

Nanoteknologer jobber med bittesmå ting. Størrelsen varierer fra rundt 0,1 nanometer til 100 nanometer. Én nanometer er en milliondels millimeter. 

Overflaten utgjør bare en liten del av store ting, men jo mindre en ting blir, dess større andel utgjør overflaten. Det er også en grunn til at forskning på overflaten av nanopartikler blir så viktig. På dette nivået utgjør overflaten en svært stor andel av hele partikkelen.

Vi vet altså ikke hvordan verden fungerer på dette størrelsesnivået. Nanopartikler er så små at de ikke oppfører seg på samme måte som verden vi observerer til daglig. Samtidig er de for store til at vi kan bruke atommodeller på dem.

Det er her folk som van Erp og Wilhelmsen kommer inn.

Kan gi nye romskip

Skal vi få til å benytte oss av alle mulighetene nanoteknologi gir oss, må vi først skjønne hvordan strukturer oppfører seg når de blir så bittesmå.

Nanoteknologi kan brukes til målrettet levering av medisiner til bestemte steder i kroppen. Den gir nye muligheter innenfor kjemi, og mer effektive solcellepaneler. Den kan også gi oss datamaskiner som nesten ikke bruker strøm, men likevel er mye, mye raskere enn noe vi har tilgjengelig nå.

Nanoteknologi har også betydning innenfor romfart. Det kan gi oss materialer som gjør romskip lettere uten å gjøre dem svakere, eller som kan brukes som kabler i romheiser. Det kan igjen redusere prisen for å sende noe ut i rommet. Eller hva med bittesmå roboter som reparerer en lekk romdrakt, eller som gir astronauten medisiner i en krisesituasjon? Nanosensorer kan også brukes til å utforske andre planeter.

Dette er den raskest voksende teknologien i verden nå, og er et område der Norge vil nyte godt av å etablere miljøer som også tiltrekker de beste hodene fra andre land.

Referanser

Øyvind Wilhelmsen mfl: Heat and Mass Transfer across Interfaces in Complex Nanogeometries. Physical Review Letters, februar 2015. DOI: http://dx.doi.org/10.1103/PhysRevLett.114.065901

Øyvind Wilhelmsen mfl: Communication: Superstabilization of fluids in nanocontainerThe Journal of Chemical Physics, 2014. DOI: http://dx.doi.org/10.1063/1.4893701

Skal telle isbjørn sammen med russerne

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. 7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.

Ny kreftvaksine får immunforsvaret til å angripe kreft

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. 7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.

Slankere med mindre vanlig fedmeoperasjon

Stadig flere sykelig overvektige tyr til kirurgiske inngrep for å gå ned i vekt.

Den vanligste operasjonen i Norge er gastrisk bypass, der kirurgene gjør magesekken mindre. I tillegg blir en del av tynntarmen koblet bort fra fordøyelsessystemet.

Ved en annen type operasjon gjør kirurgen mer kompliserte inngrep. Operasjonen heter duodenal omkobling, og innebærer at man kobler ut en større del av tynntarmen.

På sikt kan den hjelpe de mest overvektige bedre med å gå ned i vekt enn det en bypass kan. Det viser en norsk-svensk studie.

Ekstremt overvektige

Duodenal omkobling brukes langt sjeldnere enn gastrisk bypass, men det er ikke enighet om hvilken metode som er best. Norske og svenske forskere ville sammenligne effekten av de to kikkhullsoperasjonene.

De fulgte 55 pasienter i fem år. De var svært overvektige, med en kroppsmasseindeks (BMI) på over 50 og en gjennomsnittsvekt før operasjon på 162 kilo.

Pasientene ble delt tilfeldig inn i to grupper. Halvparten fikk den ene operasjonen, den andre halvparten fikk den andre.

Bedre blodtrykk

Begge grupper gikk ned i vekt, men det var en del kilo forskjell. Mens pasientene som fikk gastrisk bypass, gikk ned i snitt 41 kilo, var de andre slankeopererte hele 66 kilo lettere fem år etter operasjonen.

Det er samme tendens som forskerne fant ett år etter operasjonene, ifølge Tidsskrift for Den norske legeforening.

I tillegg fikk pasientene bedre blodtrykk og lungefunksjoner, og bedringer når det gjaldt diabetes type 2.

Her var det ikke noen forskjell mellom gruppene.

Opplevd fysisk og psykisk livskvalitet var også omtrent lik for de to gruppene.

Bra for hjertet

Duodenal omkobling ga imidlertid gunstigere nivåer av kolesterol og andre fettstoffer, som triglyserider, og blodsukkeret var bedre hos dem som hadde fått duodenal omkobling enn bypass.

Dette er faktorer som kan påvirke risikoen for hjerte- og karsykdommer.

Nylig viste en annen studie dessuten liten effekt av gastrisk bypass-operasjon på stivheten i blodårene, noe som også kan ha betydning for hjerte- og karsykdommer.

Vondt i magen

Selv om det var noen fordeler med å velge duodenal omkobling, var det også flere ulemper.

Disse pasientene manglet i større grad enn bypass-pasientene vitamin A og D.

Begge grupper rapporterte om ubehag knyttet til mage og tarm, som vondt i magen og problemer med fordøyelsen.

Duodenal-pasientene hadde i tillegg flere sure oppstøt.

De måtte også mer på sykehuset, med flere kirurgiske inngrep knyttet til operasjonen.

Derfor anbefaler forskerne å være forsiktig med å bruke denne typen operasjon.

Referanse:

Hilde Risstad mfl: Five-Year Outcomes After Laparoscopic Gastric Bypass and Laparoscopic Duodenal Switch in Patients With Body Mass Index of 50 to 60A Randomized Clinical Trial. JAMA Surgery, online 4. februar 2015. doi:10.1001/jamasurg.2014.3579

Forsker vil åpne det skjulte Internett

Når vi går inne på Google, Facebook og forskning.no, bruker vi det normale Internett. Kriminelle og aktivister bruker det mørke nettet når de skal unngå myndighetenes blikk.

Og så til slutt har vi det semantiske nettet – et idealistisk prosjekt om å gjøre all data lett tilgjengelig. Her finner man store mengder med data, som kan gi svar på mange slags spørsmål.

Det er imidlertid de færreste som kan bruke det. Det skal et nytt forskningsprosjekt ved Aalborg universitet gjøre noe med. Katja Hose er en av forskerne.

– Det semantiske nettet er vanskelig tilgjengelig. Du kan få adgang til listene av rådata, men du må bruke et vanskelig, teknisk språk. Jeg vil gjøre det lett og effektivt for brukere, sier Hose.

Hun vil konstruere et system, QWeb, til dette formålet.

Idealistisk kategorisering av data

Det semantiske nettet oppsto som en tanke om å gjøre alle data lett tilgjengelige. Mannen bak var Tim Berners-Lee, som også fikk ideen til verdensveven – The World Wide Web – og skapte verdens første nettleser, mens han arbeidet ved forskningssenteret CERN.

Verdensveven består av tekstdokumenter lenket til hverandre, mens det semantiske nettet består av data lenket rett til hverandre, uten å ha en masse tekst rundt.

Tekst egner seg for mennesker, mens maskiner får mer ut av lister.

– Tim Berners-Lee hadde en visjon om det semantiske nettet som en kollektiv bevegelse av folk og av nettstandarder som skulle gjøre data tilgjengelige for alle, sier Katja Hose.

Oppskriften var enkel: Alle data skulle kategoriseres og beskrives.

– «Semantikk» er læren om mening, og det semantiske nettet består av såkalt «tripletter»: subjekt, verb og objekt. Det kunne være «Katja – er – kvinne, forklarer Katja Hose. Det gjør at en datamaskin kan koble sammen Katja med kunnskap om kvinner fra andre datasett og konkludere med at Katja er et menneske. Det er enkelt for mennesker, men ikke for datamaskiner.

Maskiner skal gjøre arbeidet

Når man søker på Google, vet ikke datamaskinen om «Java» refererer til programvare eller til en øy. Hvis man bruker de veldefinerte dataene på det semantiske nettet, er ikke det noe problem.

Hun forteller at data fra Wikipedia har blitt konvertert til databasen DBpedia, som følger standardene for det semantiske nettet. Hvis man er interessert i å finne alle danske byer, trenger man altså ikke lese gjennom en haug ulike artikler – QWeb-systemet kan finne svaret.

– Systemet skal være tilgjengelig for alle, slik at andre kan få glede av det og andre forskere kan bygge videre på det. Det er ånden på det semantiske nettet, sier Hose.

Sammenligner mange kilder

Men hvorfor ikke bare bruke Google? For det første fordi QWeb kan finne svaret raskere, mener Hose. Og for det andre fordi det vil kunne sammenligne opplysninger fra en lang rekke forskjellige kilder.

– Man bruker mange kilder for å få det mest komplette resultatet. Det er spesielt interessant når de motsier hverandre, sier forskeren.

– Noen ganger skifter konteksten. Hvis du søker på hvem prins Charles er gift med, skifter det riktige svaret over tid, sier Hose. Hun forteller at en avgjørende komponent i QWeb er forklaringen av hvordan systemet kom fram til svaret.

Referanse:

Troels Andreasen, Henrik Bulskov, Summarization by domain ontology navigation, International Journal of Intelligent Systems 2013. DOI: 10.1002/int.21575 Sammendrag

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Doktor i smørsaus

Hun har stått over panner og gryter på kjøkkenet og gjort sine erfaringer, men 29-åringen har i tillegg gjort noe ingen norske før henne har gjort: Hun har tatt doktorgrad i molekylær gastronomi.

Eller for å konkretisere litt: Hun har satt sauser og emulsjoner under lupen.

Og for å forenkle litt: Hun har forsket på hvordan ingrediensvalg og produksjonsmetode påvirker sluttresultatet i hollandaisesaus.

– En måte å forklare hva molekylær gastronomi er for noe, er å si at det er vitenskapen som forklarer hvorfor en rett er blitt som den er og hvorfor den smaker slik den gjør. Mens en emulsjon er en blanding av to væsker som i utgangspunktet frastøter hverandre, slik som fett og vann, forteller Helgesdotter Rognså fra sin plass blant kokker på Gastronomisk Institutt (GI) i Stavanger.

Interessert i mat, forsker på saus

At to væsker nekter å blande seg og heller skiller seg, er noe de fleste som har prøvd seg på kjøkkenet har fått erfare. Men dette og andre smørsausspørsmål er ikke blitt ordentlig utredet tidligere fra en kokkefaglig vinkling. Og enda mindre forsket på, før Valdres-jenta Guro Helgesdotter Rognså som den aller første i Norge nylig tok doktorgrad i molekylær gastronomi ved Københavns Universitet.

«Emulsions from a culinary perspective – The case of hollandaise sauce and its derivatives,» er den nøyaktige tittelen på Rognsås doktorgradsoppgave. Som tittelen antyder, har varme smørsauser som hollandaisesaus vært valgt som modellprodukt.

– Jeg har alltid vært interessert i mat, men utdannet meg som sivilingeniør i kjemi- og bioteknologi og satset på en karriere innen medisinsk forskning. Men så dukket dette opp, og noen mente det måtte passe meg perfekt, forklarer Rognså om veien fram til den gastronomiske doktorgraden.

Kokkehjelp

En vei som muligens kan sies å ha gått som smurt, siden den ferske doktoren bekrefter at det er gått med «minst 200 kilo smør» i forskningsøyemed. Til noe dekket bord er hun likevel ikke kommet. Siden ingen har gjort dette før, måtte veien bli til underveis.

Med stor hjelp fra kokkene ved Gastronomisk Institutt.

– Alle de andre som jobber her, er kokker, og det var viktig at de skulle kunne relatere seg til prosjektet. Derfor var det også naturlig å spørre hva de lurte mest på. Svaret viste seg ganske raskt å være emulsjoner. Hvilke kjemiske prosesser foregår mens man lager smørsaus, og hvordan påvirker faktorer som tilberedningsmetode sluttproduktet, sierRognså forskningsprosjektet med.

Hun framholder at noe av utfordringen har vært at både forskere og kokker har hatt mye kunnskap, men relativt lite har tradisjonelt blitt utvekslet mellom profesjonene.

– Med dette prosjektet prøver vi å trekke gastronomien og vitenskapen tettere sammen.

Vann og olje

– Emulsjoner skiller seg fordi de er laget av to væsker som ikke kan blande seg i hverandre; vann og olje, forklarer hun. Når man lager en emulsjon, pisker man inn bittesmå fettdråper i vannet.

– Fettdråpene er normalt så små at de ikke kan sees med det blotte øye, og derfor fremstår emulsjoner som homogene produkter, men under et mikroskop ser man fettdråpene. Noen emulsjoner skiller seg raskt, mens andre bruker timer, dager eller måneder på dette. Uhomogenisert melk er et eksempel på en emulsjon som skiller seg, og det er grunnen til at man homogeniserer melka. Når man homogeniserer, gjør man fettdråpene mindre, slik at de holder seg flytende og ikke stiger opp til overflaten og danner fløtelag, forklarer Guro Helgesdottter Rognså.

Men melkeglasset er vi allerede ferdig med, og i stedet har doktoren funnet fram hovedingrediensene smør, eggeplommer, vann og sitron. Målet er en hollandaise, som er karakterisert som modersausen til de andre smørsausene i den franske sausklassifiseringen.

Eggeplomme holder dråpene små

– De aller fleste emulsjoner er ustabile produkter. Noen skiller seg svært lett, og trenger derfor hjelpestoffer som stabiliserer dem. En ingrediens som inneholder slike stoffer er eggeplomme, og derfor er eggeplomme en svært viktig ingrediens i mange matprodukter, forklarer Rognså.

Eggeplommen inneholder både vann, fett og proteiner, og eggproteinene legger seg på overflaten mellom fett og vann i emulsjonen. Dette hindrer de små fettperlene i å danne større dråper når de støter borti hverandre.

Mange har nokl misforstått noen av eggeplommens egenskaper når delager emulsjoner.

– Når folk lager hollandaise eller majones og opplever at den skiller seg, så tror mange at det skyldes at de har hatt i for få eggeplommer. Det er imidlertid sjelden problemet, for en eggeplomme er nok til å lage over 20 liter stabil majones. Det som er problemet. er heller at de har tilsatt for lite vann i emulsjonen, sier Rognså.

Mye kan gå galt

Når hun står på kjøkkenet sammen med kokkene, brukes kjeler og panner i huiende fart. Men det finnes også andre metoder som kan være verdt å prøve.

– Det er mange faktorer som spiller inn og mye som kan gå galt når vi lager smørsaus. Én vanlig tabbe er at sausen får for høy temperatur. Blir det for varmt, nærmere 80 grader eller mer, koagulerer proteinene fra eggeplommene. Konsistensen blir mer lik eggerøre, og noe helt annet enn vi hadde tenkt, smiler Rognså.

Kokker med erfaring har gjerne varmekontrollen i fingrene på en helt annen måte enn den vanlige amatør. For dem går det helt fint å lage hollandaisesaus direkte i en kjele på plata. For andre kan det være lurt å lage sausen i en bolle over en kjele med varmt vann i stedet, foreslår Rognså.

– Med et vannbad er det mye enklere å kontrollere temperaturen, slik at den ikke blir for høy.

Tester oppskrifter

En vesentlig del av Rognsås arbeid med doktorgraden har bestått i å teste ut ulike oppskrifter og smørsauser sammen med GI-kokkene. Hun innrømmer at det nok har resultert i at hun lager smørsaus oftere nå enn tidligere.

– Det er ikke så rart at det gjør noe med interessen å ta doktograd på saus. Men jeg lager likevel ikke smørsaus overdrevent ofte. Denne typen saus inneholder jo mye fett, og egner seg derfor mer som festsaus enn hverdagssaus, smiler Rognså mens hun smaker til sausen.

– Smak er noe av det vanskeligste og mest personlige som finnes. Fortsatt mangler vitenskapen instrumentelle verktøy for å måle smaksopplevelse, og det er derfor sensoriske panel som gjelder når smak skal vurderes.

Hun forklarer at aromaen i mat gjerne er sammensatt av titalls til flere hundre ulike aromastoffer.

– Forskjellen i smak mellom to ulike typer epler, for eksempel, trenger ikke være sammensetningen av aromastoffer, men i hvilken konsentrasjon de ulike stoffene er til stede.

Ingen perfekte sauser

Guro Helgesdotter Rognså fastslår at det «ikke finnes noen perfekt saus» og at det varierer fra person til person hvilke ingredienser som brukes og hvordan sausen lages. Men hun har kanskje i hvert fall noen tips som fungerer bra for de fleste som vil lage gode smørsauser?

– De fleste kokkene i dag starter gjerne med en sabayonne når de skal lage en hollandaise. Den lages når man visper eggeplommer og vannbaserte ingredienser over varme. Jeg vil anbefale at man lager sabayonnen i en bolle over dampbad, hvor man pisker eggeplomme sammen med enten vinreduksjon eller vann og sitronsaft til det stivner, sier Guro Helgesdotter Rognså før hun tar oss oppskriftsmessig til mål:

– Etterpå tilsetter man varmt smør i en tynn stråle mens man pisker godt. Mens du gjør dette, er det spesielt tre ting du bør passe på: ikke bruke for mye varme, sørge for at du pisker nok og ikke minst tilsette tilstrekkelig med vann. Vann bør utgjøre rundt 20 prosent av sausvekten, for når sause,n blir varm fordamper vann lett. Og blir det for lite vann, skiller sausen seg.

London for den nysgjerrige

En langhelg i London handler gjerne om shopping, fotball eller øl. Kanskje alle tre. På hverdagene trekker store konferanser og viktige jobbmøter til seg nordmenn i tusentall.

Men London er også byen som i løpet av 1800-tallet vokste seg til å bli verdens største og sentrum for nesten alt, og vitenskapen var ikke noe unntak. Flere store gjennombrudd fant sted i den britiske hovedstaden – noen var godt planlagt, andre skyldtes en god dose flaks.

Flere titalls nobelpriser er tildelt forskere med base i London, og i dag er to av verdens seks høyest rangerte universiteter å finne her i byen.

Er du en reisende av den nysgjerrige typen? En som tørster etter mer når handleposene er fylt opp i Oxford Street, når dommeren blåser av kampen på Emirates eller Stamford Bridge, når møtet er over og avtalen undertegnet, når applausen har lagt seg etter avslutningsforedraget? En som tørster etter mer enn pinten på neste pub?

Da legger du, i vitenskapens navn, turen innom én av disse:

Rosetta-steinen – en ny dør inn i faraoenes tid

I 1798 dro Napoleon med sin hær på felttog til Egypt. Året etter fant Bonapartes vitenskapsmenn denne steinen i en mur på Fort Julien nær byen Rosetta (som i dag heter Rashid). De skjønte straks at de sto foran noe verdifullt. Det skjønte også engelskmennene, som tok steinen som krigsbytte i 1801, da de kastet franskmennene ut av Egypt. Den uvurderlige vitenskapelige verdien lå i at her var den samme teksten skrevet med gamle egyptiske hieroglyfer, i egyptisk demiotisk skrift og på gammelgresk. Dermed hadde man nøkkelen til å forstå hieroglyfene, og nye dører kunne åpnes inn til det gamle Egypt. Franskmennene fikk en liten revansj, det var nemlig Jean-François Champollion som i 1822 presenterte det første gjennombruddet i oversettelsen. Selv om egyptiske myndigheter har forsøkt å få Rosetta-steinen tilbake, har den stått i British Museum i London siden 1802. Sammen med det største utvalget av mumier utenfor Egypt, og millioner av andre historiske skatter.
(British Museum, Great Russell Street. Åpent hver dag 10–17.30, torsdag til 20.30)

22 millioner skapninger på sprit

Charles Darwin har selv samlet inn noen av de mange små og store dyrene som ligger lagret på sprit i Darwinsenteret i Natural History Museum. Spritsamlingen, som den heter, består av 22 millioner glassbeholdere i alle størrelser og fasonger, og alle er naturlig nok ikke utstilt til enhver tid. Et av høydepunktene er den 8,6 meter lange kjempeblekkspruten Archie, som ble fanget utenfor Falklandsøyene i 2004. 170 000 av skapningene er såkalte typeeksemplarer, det eksemplaret som ble brukt til å beskrive arten da den ble oppdaget. Ellers inneholder det naturhistoriske museet også den 22 meter lange Diplodocus-dinosauren Dippy. En bit av mineralet jadaritt, som sjokkerte forskere da det ble funnet i 2006 fordi det har nesten samme kjemiske formel som kryptonitt, Supermanns skrekk. Og Broken Hill-hodeskallen, som stammer fra en mannlig Homo heidelbergensis som ble funnet i det som nå er Zambia i 1921, og som sannsynligvis er 200 000–300 000 år gammel.
(Natural History Museum, Cromwell Road. Åpent hver dag 10–17.50)

Vannpumpen som løste koleragåten

I 1854 ble London rammet av en koleraepidemi, og de fleste trodde at smitten kom fra forurensning eller smittet gjennom lufta. «Mot bedre vitende» tok lege og fysiker John Snow heller prøver av vannet i Soho, der koleraen herjet. Han fant partikler i vannet fra en bestemt vannpumpe Broad Street. Da myndighetene satte denne ut av drift, ved å fjerne håndtaket, var det snart slutt på epidemien. I dag står det en håndtaksløs vannpumpe til minne om hendelsen og mannen som regnes som utgangspunktet for moderne epidemiologi, læren om blant annet befolkningshelse og hvordan sykdommer sprer seg. Gata heter i dag Broadwick Street, og hvis du først er der, kan du jo ta en pint på John Snow Pub. En rosa stein i fortauet utenfor puben viser hvor den omtalte pumpa egentlig sto.
(John Snow Memorial, Broadwick Street. Puben ligger i nummer 39 og er åpen hver dag kl. 12–23, til 22.30 på søndager)

En kalkulator på fem tonn

Matematikeren Charles Babbage lagde allerede på første halvdel av 1800-tallet tegninger som kan kalles forløpere til dagens datamaskiner. Dessverre for Babbage fikk han aldri bygget noen av vidundrene sine. I 1991, 200 år etter pionerens fødsel, bygget Science Museum i London en kopi av hans andre versjon av differansemaskinen. Den 2 x 3,5 meter store innretningen kan både utføre regnestykker og skrive dem ut. Halve hjernen til Babbage står også til skue på museet. Den andre halvdelen finnes på Hunterian Museum i Royal College of Surgeons.
(Science Museum, Exhibition Road. Åpent hver dag 10–18)

Diagrammer i folkehelsas tjeneste

Florence Nightingale er mest kjent som omsorgsfull sykepleier fra Krimkrigen (1853–1856) og for sitt bidrag til moderne sykepleie. Men hun var også en foregangskvinne innen anvendt statistikk. Hun fant ikke opp kakediagrammet, men hun utviklet det videre til det som kalles rosediagram (polar area diagram). Med «Diagram of the Causes of Mortality of the Army in the East» viste hun tydelig hvor mange flere soldater som døde på grunn av dårlige sanitærforhold og feilernæring, enn antallet som falt i kamp. Diagrammet fra 1858 er utstilt i British Library og i Florence Nightingale Museum. Sistnevnte ligger på samme sted som Nightingale i 1860 fikk opprettet verdens første sykepleierskole. Der finnes også hennes trofaste følgesvenn: Den utstoppede ugla Athena.
(Florence Nightingale Museum, Lambeth Palace Road 2. Åpent hver dag 10–17)

Verdens første dynamo

I 1820 oppdaget den danske fysikeren Hans Christian Ørsted at elektrisk strøm skaper magnetisme. I laboratoriet sitt på Royal Institution beviste Michael Faraday 11 år senere det motsatte: At et magnetfelt kan skape elektrisk strøm i ledninger. Og vips, sto han der med verdens første dynamo. Laboratoriet er i dag en del av Faraday Museum, der man også kan se hvorfor grovsmedsønnen blir sett på som en av de største eksperimentelle vitenskapsmenn som har levd. Faraday er også beæret med et minnesmerke, i midten av en rundkjøring og av omstridt utseende, i veikrysset Elephant and Castle.
(Faraday Museum, Royal Institution, Albemarle Street 21. Åpent mandag–fredag 10–18)

Finn din favorittforskers blå plakett

Lord Byron og Napoleon III var ikke forskere, men de var de første som ble beæret med blå plaketter på husvegger i London. Det skjedde i 1867, og i dag er det rundt 900 slike plaketter spredt rundt i byen. De er gjerne plassert på huset der personer ble født, bodde eller døde. Eller der de gjorde viktige oppdagelser, som tilfellet er med noen av de mange plakettene som hedrer vitenskapens menn og kvinner. For eksempel Isaac Newton på Jermyn Street 87, Alan Turing på Warrington Cresent 2, eller Thomas «Man of Science» Young på Welbeck Street 48. I det patriotiske og uvitenskapelige hjørnet? Besøk Edvard Grieg på Clapham Common North Side 47 eller selveste Haakon VII på Palace Green 10.
(Søk etter din favorittforskers blå plakett hos English Heritage, eller last ned gratis Blue Plaque-app)

Psykoanalyser deg selv på divanen til Freud

I 1938 flyktet Sigmund Freud fra nazistenes Wien og slo seg ned i London. I sitt nye hjem i Hampstead nord i byen rekonstruerte han behandlingsrommet sitt, inkludert sofaen som må ha vært vitne til mangfoldige psykoanalyser. Divanen skal opprinnelig ha vært en gave fra en takknemlig pasient, en Madame Benvenisti, og såpass viktig for Freud at han sørget for at den ble med fra Wien. I sitt «nye» hjem fortsatte han å skrive og tok også imot enkelte pasienter. Freud døde allerede i september 1939. Datteren Anna bodde i huset fram til hun døde i 1982, og etter hennes ønske ble det gjort om til museum.
(Freud Museum, Maresfield Gardens 20. Åpent onsdag–søndag 12–17)

Mellom øst og vest på nullmeridianen

På Greenwich-observatoriet kan du stå med ett ben på den vestlige halvkule og ett ben på den østlige halvkule. I 1884 møttes nemlig 41 delegater fra 25 nasjoner i Washington, D.C., og vedtok at nullpunktet for klodens lengdegrader skulle gå gjennom Royal Observatory i Greenwich. Selve vedtaket var ingen vitenskapelig prestasjon, og store deler av verden forholdt seg allerede til Greenwich som nullpunktet. (Unntatt blant annet Frankrike, som trassig holdt seg til Paris-meridianen i mange tiår.) Store prestasjoner er derimot skipsklokkene som John Harrison lagde over 100 år tidligere. De tikket og takket så presist i både stor sjø og i skiftende temperaturer at man endelig kunne klare å beregne hvilken lengdegrad man befant seg på, selv uten land i sikte. Dermed var et av datidens største vitenskapelige problemer løst, og talløse skip, sjøfolk og verdifulle laster reddet fra havari. Den mest kjente klokka, H4, og flere andre av Harrisons klokker, kan studeres nærmere i Royal Observatory. Planetariet, Peter Harrison Planetarium, har ingenting med klokkemakeren å gjøre. Det er oppkalt etter noe så kjedelig som fondet som finansierte byggingen.
(Royal Observatory, Blackheath Avenue, Greenwich. Åpent hver dag 10–17)

Hell i uhell – det første penicillinet

Det var egentlig et uhell, men det har spart oss for mye død og lidelse. Legen og farmakologen Alexander Fleming hadde ikke ryddet ordentlig i laboratoriet sitt før han tok sommerferie i 1928. Da han kom tilbake, fant han noen av de gjenglemte stafylokokk-kulturene drept av en sopp, og en av de viktigste medisinske oppdagelsene noensinne var et faktum. I 1945 fikk Fleming Nobelprisen i medisin for «oppdagelsen av penicillinet og dets helbredende virkning på forskjellige infeksjonssykdommer.» Laboratoriet hans på St Mary’s Hospital er nå tilbakestilt til 1928-standard og døpt om til Fleming Museum.
(Alexander Fleming Laboratory Museum, St Mary’s Hospital, Praed Street. Åpent mandag–torsdag 10–13)

Redningsaksjon for tagget millionmaleri

I oktober 2012 skrev polakken Vladimir Umanets navnet sitt og teksten «A Potential Piece of Yellowism» med svart tusj på Mark Rothkos Black on Maroon i Tate Modern. Mannen ble dømt til to år i fengsel, maleriet til 18 måneder i laboratoriet hos restaureringsforskerne. Tusjen var av verste sort og trengte tvers igjennom underlaget. Rothkos arbeidsmetoder, med et sammensurium av materialer og teknikker, gjorde ikke jobben lettere. Nesten ett år brukte konserveringsforskerne bare på å utarbeide en metode for å fjerne blekket. Så måtte de uønskede strekene tas bort millimeter for millimeter. I mai 2014 kunne Tate Modern endelig ønske bildet tilbake i Rothko-rommet, sammen med de andre Seagram Murals.
(Tate Modern, Bankside. Åpent hver dag 10–18, fredag og lørdag til 22)

Fotgjengerovergangen som ga oss atombomben

I fotgjengerovergangen på Abbey Road risikerer Beatles-turister hver dag livet for et bilde. Da er det mindre farlig å stoppe på rødt lys i krysset der Southampton Row møter Russel Square. Slik den ungarskfødte fysikeren Leó Szilárd gjorde en regntung septembertirsdag i 1933. Da lyset skiftet til grønt, skrittet han ned fra fortauskanten, og før han var over på andre siden hadde han tenkt omtrent slik: «Hvis vi kan finne et grunnstoff som når det blir bombardert av ett nøytron, vil frigi to nøytroner, kan det føre til en kjedereaksjon som kan frigjøre enorme mengder energi.» Altså ideen til kjernefysiske kjedereaksjoner som danner grunnlaget for hvordan atomvåpen og atomkraftverk virker. Senere flyttet Szilárd videre til New York der han sammen med Albert Einstein sto bak det første initiativet til det som etter hvert ble Manhattanprosjektet og den første atombomben.

Har du flere gode tips til vitenskapelige opplevelser i London? Del dem med oss og med andre lesere i kommentarfeltet under.

Colobocephalus costellatus – unik for Norge

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. 7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.

Stressede bruker lenger tid på å bli friskere etter hjerteinfarkt

Kvinner opplever mer stress enn menn i forkant av et hjerteinfarkt. Det kan gi langvarige konsekvenser. Én måned etter hjerteinfarktet var kvinnene i en studie i dårligere form enn mennene.

Kvinner trenger tid

Stresset kan være en medvirkende årsak. Det konkluderer en internasjonal forskergruppe som har sett på pasienter som overlevde hjerteinfarkt i tre land.

Flere forskere har pekt på at stress kan skade hjertehelsen. Kronisk stress kan bidra til langsiktige problemer for hjertet og blodårene fordi hjertet slår for fort. Blant annet kan stressfaktorer i arbeidsmiljøet henge sammen med blodverdier som gir økt risiko for hjerte- og karsykdommer.

Det er kjent at kvinner bruker lenger tid på å komme seg etter et hjerteinfarkt, og også at kvinner generelt oppgir å være mer stresset enn menn. Andre forskere har allerede funnet at opplevd stress kan være negativt for eldre hjertepasienter, skriver forskerne bak den nye studien.

De ville undersøke kjønnsforskjeller og sammenhengene mellom stress og bedring for yngre og middelaldrende hjertepasienter.

Kvinner med flere familieforpliktelser

Rundt 1000 menn og 2000 kvinner fra sykehus i USA, Spania og Australia deltok i studien. De var mellom 18 og 55 år gamle, og meldte seg frivillig til å delta.

Pasientene fortalte selv om opplevelsen av stress. Ved innleggelsen for hjerteinfarktet svarte de på 14 spørsmål om hvordan livet hadde vært den siste måneden, om det for eksempel var uforutsigbart og om de opplevde store belastninger. Et av spørsmålene lød slik: «I løpet av den siste måneden, hvor ofte har du blitt opprørt fordi noe uventet skjedde?»

Etter svarene å dømme, hadde kvinnene vært litt mer stresset enn mennene i forkant av hjerteinfarktet. Svarene kan selvsagt ha blitt påvirket av situasjonen de nå befant seg i, preget av et nylig hjerteinfarkt.

Kvinnene oppga å ha flere forpliktelser knyttet til barn, familiekonflikter og økonomiske problemer. Menn, på sin side, jobbet mer, og de opplevde økonomiske problemer som verre enn det kvinnene gjorde.

Kvinnene hadde både dårligere fysisk og psykisk helse ved innleggelsen.

Også stressede menn sliter

Forskerne fulgte dem opp én måned etter at de hadde blitt utskrevet fra sykehuset. Da så de at de som hadde rapportert om mye stress før hjerteinfarktet, også hadde dårligere fysisk helse. Forskerne målte både hjerterelatert helse og generell helse.

De fant ikke noen kjønnsforskjeller i hvor mye stresset påvirket bedringen. Også de stressede mennene hadde dårligere helse en måned etter infarktet, kan de statistiske analysene tyde på.

Forskerne kan ikke si om det var stresset som første til dårligere bedring; bare at det var en sammenheng mellom de to.

Mange mulige årsaker

Forskerne tok høyde for flere egenskaper ved deltakerne som kunne henge sammen med helsa, som landsbakgrunn, alder, etnisitet, utdanning, sivilstatus, røyking, sosial støtte, kroppsmasseindeks (BMI), en rekke tidligere helseproblemer, hvor alvorlig hjerteinfarktet var, og hva slags pleie pasientene fikk på sykehuset.

Selv når de tok slike opplysninger med i betraktningen, var det kjønnsforskjeller når det gjaldt bedring – også når de sammenlignet stressede menn og kvinner.

Forskerne understreker selv at det er mange mulige årsaker til hvorfor noen er friskere etter hjerteinfarkt, og at stress sannsynligvis bare er en liten del av det store bildet.

Referanse:

Xiao Xu mfl.: Sex Differences in Perceived Stress and Early Recovery in Young and Middle-Aged Patients with Acute Myocardial Infarction. Circulation, online 9. februar 2015.