Bemannet ferd til Venus, i et luftskip?

Det er vanskelig å se for seg at Venus kan besøkes av mennesker. Venus ligger nest innerst av planetene i solsystemet, på innsiden av jordens bane.

Planeten er en svettende ovn, med en gjennomsnittstemperatur på nesten 500 grader på overflaten. Ingen av de jord-lignende planetene i solsystemet har en så tett atmosfære som Venus, som nesten bare består av CO2.

Trykket på planetens overflate er rundt 100 ganger mer enn på jorda, omtrent samme trykk du finner på 1000 meters dyp i våre hav.

Flere romsonder har blitt sendt til Venus, både for å observere planeten, men også for å lande. Venus’ brutale klima har sørget for at landerne sjeldent overlever i mer enn en time på overflaten.

Det høres ikke ut som et fristende reisemål.

HAVOC

Men framtidsdrømmerne ved NASA Langley Research Center har nå lansert en designstudie som skal la mennesker utforske Venus.

Konseptet kalles High Altitude Venus Operational Concept (forkortet HAVOC), og består i å sende et bemannet luftskip til Venus.

Fordelen med luftskipet er at astronautene kan holde seg 50 kilometer over bakken, og dermed ikke måtte forholde seg til trykkoker-forholdene på Venus’ overflate.

I denne høyden er trykket omtrent tilsvarende jordas overflatetrykk, samtidig som at tyngdekraften på Venus er svært nærme jordas egen tyngdekraft.

Videoen over viser hvordan ingeniørene tenker seg at ferden kan foregå. Luftskipet ligger pakket og klart helt til det blåses opp, rundt 70 km over Venus’ overflate.

Rom-luftskipet kan bære vitenskapelige instrumenter som kan sendes ned til overflaten, samtidig som det har en tomannskabin. Solceller på toppen av ballongen gir strøm, og ingeniørene ser for seg at oppdraget skal vare en måned.

Havoc betyr forøvrig ødeleggelse på engelsk, så det er uklart hvorfor de har valgt et navn som gi dette akronymet.

Hvorfor dra til Venus?

Etter at menneskeheten kom seg til månen har de fleste rettet sitt blikk mot Mars. Ingeniørene og forskerne bak dette konseptet mener at Venus kan være det neste målet for menneskelig utforskning. Det kan til og med lønne seg å dra til Venus før Mars, mener ingeniørene.

– Det kan være en slags treningstur for videre utforskning, sier Chris Jones til Universe Today, prosjektleder ved Langley Research Center.

Venus er også den planeten som er nærmest jorden, så oppdraget vil ta kortere tid enn en tur til Mars.

Foreløpig er dette bare et konsept, og en virkelig tur til Venus trenger tiår med utvikling, testing og planlegging, for ikke å snakke om enorme pengesummer.

Venus’ vinder

De atomsfæriske forholdene skal gi god løftekraft til luftskipet, og sterke vinder gjør at luftskipet kan reise rundt hele Venus på 110 timer, i følge Jones.

Siden klimaet på Venus’ overflate er så ugjestmildt, er dette langt fra det første forslaget om å bruke ballonger for å utforske planeten.

De sovjetiske VEGA-sondene  landet på Venus i 1985, og hadde med seg ballonger med måleinstrumenter. Disse ballongene ble sluppet fri i Venus’ atmosfære, og var en stor suksess.

Mange andre planer for ballonger på Venus har blitt analysert av NASA-forskeren Geoffrey Landis. Hans analyser kan du lese i artikkelen Low-altitude Exploration of the Venus Atmosphere by Balloon.

Landis konkluderer med at store ballonger på Venus er en stor utfordring, men at det er gjennomførbart.

Spørsmålet nå er om luftskip-planen til NASA noensinne kommer til å se dagens lys.

Tourettes-pasientar fekk meir ticks av å sjå seg i spegelen

Tourettes syndrom er ein arveleg tilstand som består av gjentekne ufrivillige bevegelsar eller ukontrollerte lydar som vert kalla tics. Ein antek at mellom 0,5 og 1,5 prosent av befolkninga har syndromet.

Utbrota hjå pasienten kan nokre gonger bestå av upassande språkbruk kalla koprolali, ifølge Norsk Tourette Foreining

Tyske forskarar har observert at pasientar med Tourettes syndrom fikk fleire utbrot når dei såg seg sjølve i spegelen. Pasientane ticsa betydeleg mindre når dei såg video av seg sjølve utan tics eller rykkingar.

Studien er publisert i Cognitive Neuroscience. Forskarane kjem frå høvevis University Medical Centre Hamburg-Eppendorf, University of Lübeck og Ghent University.

Ser ikkje nytta

Egil Midtlyng, psykologspesialist ved Nasjonalt kompetansesenter for AD/HD, Tourettes syndrom og narkolepsi, seier at studien er interresant, og seier det manglar mykje forsking på syndromet. Han seier at mykje av det forskarane har kom fram til i denne studien ikkje er uventa, men at det er bra at pasientane har blitt studert nærare under kontrollerte føresetnadar.

- Dette er ikkje gamalt nytt. Ein lærer av å sjå og høyre. Det er slik hjå alle. Er ein Tourettes-pasient saman med ein annan som lid av tics, tek han eller ho lett etter. Den same effekten ser vi kanskje her i spegeleksperimentet, seier Midtlyng til forskning.no.

Midtlyng ser ikkje for seg at ein utan vidare kan etablere nye behandlingsmetodar på bakgrunn av den nye studien. Korvidt resultata kan overførast til klinisk praksis, til dømes som behandlingsmetode, må prøvast ut, meiner han.

Fleire utbrot framfor spegelen

Studien var todelt. I første del vart kvar og ein av tolv deltakande Tourettes-pasientar sett inn i eit rom, og deretter sett framfor ein spegel. I den andre studien gjorde 16 pasientar det same. I andre del fikk pasientane også sjå seg sjølv i eit videoklipp der dei ikkje hadde utbrot.

Forskarane såg at pasientane som satt framfor spegelen ticsa meir enn vanleg. Dei som såg seg sjølve på video hadde betydeleg færre utbrot.

Åtte av dei 16 pasientane i del to, var også deltakande i første studiedel. Pasientane vart filma i alle testane. Alle har tidlegare delteke i liknande studiar, og filmklippa til andre delstudie vart henta derfrå.

Utbrota framfor spegelen kom av at deltakarane vart ekstra merksame på komande utbrot, skriv forskarane i studien.

Det er tidlegare stadfesta at pasientar med Tourettes reduserer omfanget av utbrot om dei er merksame på til dømes aktivitetar utandørs. Det kan forklare den positive verknaden hjå pasientane som såg seg sjølve på video.

- Det er vanskelig å trekke ei klar slutning på studieeksperimenta, men ein veit at pasienten ticsar mindre om han eller ho fokuserer på heilt andre ting. Når pasienten er oppteken av å spele til dømes gitar eller trommer, eller driv idrett kan vedkommande også vere heilt fri for tics, seier Midtlyng.

Omvendt ser ein at pasientar kan ha oftare tics når dei setter seg ned og slapper av framfor fjernsynet. Han stadfester at det blir spekulativt å seie noko meir om resultata.

Få representerer mange

Pasientar med Tourettes syndrom kan ha ekkolali eller ekkoprakasi. Ekkolali får pasienten til å gjenta det andre seier, og ved ekkopraksi er vedkommande tvungen til å gjenta rørsler eller handlingar. Dette kan ha vore tydingsfulle faktorar ved studien.

Ei stor svakheit ved studien er at svært få har delteke, men forskarane peiker på at funna likevel har ein sterk effekt. I tillegg var halvparten av deltakarane i andre delstudie også med i første.

Forskarane oppmodar til vidare forsking der ein ser på mulige interaksjonar mellom pasientar si merksemd på ukontrollerte utbrot, fornemmelsen dei har før eit utbrot, samt mengda av ticsa.

Midtlyng deler forskarane sitt synspunkt, og seier at ein i dag blant anna nytter behandlingsmetoden Habit Reversal Training for å redusere tics hjå Tourettes-pasientar.

- Dette er ein behandlingsmetode der ein bruker merksemda før eit utbrot til å trene på å motstå utførelsen av eit tics. Såleis kan ein dempe både mengda og intensiteten av rykkinga, seier Midtlyng.

Referanse:

Brandt V. C. m.fl.: Visual Feedback of own tics increases tic frequency in patients with Tourette’s syndrome. Cognitive Neuroscience (04.09.2014) (PDF)

Caurin, Belen m.fl.: Environmental circumstances influencing tic expression in children. European Journal of Paediatric Neurology (20.04.2014) 

Samandrag

Pasientene får makt i helseforskningen

Nå skal pasientene trekkes inn i forskningen. Om et forskningsprosjekt ikke har brukermedvirkning, må de begrunne det spesielt når de søker penger.

– Fremtiden er for de helseforskerne som er interessert i å samarbeide med brukerne og pasientene, sa den nederlandske pasientforskeren Maarten de Wit på en konferanse om brukermedvirkning i helseforskning i november.

Her i Norge står også medbestemmelse høyt på dagsorden. De regionale helseforetakene skal nå kartlegge omfanget av brukermedvirkning. 

– Vi ønsker å flytte helseforskningen enda nærmere pasientene og tjenestene. På den måten sikrer vi at forskningen som departementet finansierer, skal få en enda større nytteverdi både for brukeren og pasienten, for samfunnet, og for helsetjenestene, sier avdelingsdirektør Maiken Engelstad i Helse- og omsorgsdepartementet (HOD)

For pasientene vil dette gi bedre og mer kostnadseffektive behandlinger, mener Engelstad.

I fjor brukte Forskningsrådet nesten en milliard kroner på helseforskning. De handlingsrettede programmene stod for en tredjedel, og her er brukermedvirkning er aktuelt.

– Stadig flere erkjenner nå at det er viktig å involvere pasientene i forskningen, og diskusjonen fremover må handle om hvordan vi skal gjøre det, sier avdelingsdirektør Mari Nes i Forskningsrådets helseavdeling.

Fra prat til handling

Hittil har det vært mye snakk om brukermedvirkning, så nå må det skje, sier programdirektør Jean R. Slutsky fra Patient-Centered Outcomes Research Institute (PCORI) i USA. Han er en internasjonal pioner på feltet.

PCORI ble etablert i 2010 og har vokst fra fem til 160 ansatte i løpet av kort tid.

– I løpet av disse årene har vi vist hvordan man kan snu forskningsmetodene i USA på hodet. Vi engasjerer pasienter og deres familier hvert skritt på veien i helseforskningen. De er med på å planlegge forskningen, de er med i selve forskningen, og de er med på kommunikasjonen etterpå. Poenget er at dette øker sannsynligheten for at forskningen blir relevant. I tillegg styrker vi tilliten mellom forskere og pasienter, sa Slutsky.

Engelstad fra HOD ser for seg utvalg med representanter både fra forskere, brukere og behandlere. Disse utvalgene skal vurdere forskningens relevans og nytteverdi for pasientene.

Og de skal bidra med prioriteringer av hva det skal forskes på.

Vi har lært fra England hva man bør gjøre hvis man må velge mellom ett prosjekt som har høy vitenskapelig kvalitet og liten potensiell nytteverdi for pasienter, og ett annet prosjekt som har lavere kvalitet, men høyere potensiell nytteverdi. Da bør man satse på å videreutvikle det siste prosjektet, slik at den vitenskapelige kvaliteten blir høyere, sa Engelstad.

Mer jobb for forskerne?

Jean R. Slutsky fra USA mener at brukermedvirkning nok fører til merarbeid for forskerne, men det behøver ikke være noe problem.

Han mener at ekstra midler vil være nok til at forskerne endrer synet på hvordan forskning kan gjøres.

Maarten de Wit fra Nederland har lang erfaring med brukermedvirkning i revmatismeforskningen. Han er skeptisk til penger som motivasjon:

– Hvis pengene er forskernes eneste motivasjon til å begynne med brukermedvirkning, er det ikke nok. Forskerne bør være personlig overbevist om at dette er viktig, sa de Wit.

Du kan frakte kuvirus i nesa

Hver vinter herjer diareen i norske fjøs. Kyr hoster, får feber og mindre matlyst, blir dårlige i magen og er i generelt laber form.

De er rammet av det svært smittsomme bovint coronavirus (BCoV), eller kudiaréviruset, som veterinær Veslemøy Sunniva Oma kaller det.

– Sykdommen kan være alvorlig for kyrene, særlig kalver, likevel har det vært lite fokus på hvordan vi kan unngå smitte, sier Oma.

Doktorgradsstipendiaten ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) forsker på hvordan kudiaréviruset kan smitte via mennesker.

Alvorlig sykdom

Viruset går også ut over bøndene, for de økonomiske konsekvensene kan bli store når kyr produserer mindre melk og kalver vokser saktere eller trenger mer mat for å vokse.

Mange har hatt mistanke om at det kan være bonden selv, eller veterinæren, som sørger for at kyr fra ulike gårder smitter hverandre.

Hvordan det skjer, og hvor lenge mennesker er smittebærere, er det imidlertid forsket lite på.

Oma gikk grundig til verks – helt inn i nesa på forsøkspersonene.

Hun fant at viruset kan være inni nesa vår i inntil seks timer.

– En halvtime etter kontakt med en syk ku har du en god del virus i nesa. Venter du noen timer med å besøke neste fjøs, kan du kanskje unngå å smitte noen, sier Oma.

Smitter ikke mennesker

Viruset biter ikke på mennesker, men de av oss som er i kontakt med kyr kan altså bære det med oss.

Oma har ikke testet om viruset i nesa er smittsomt, bare at det finnes der inne.

Hun hadde allerede en mistanke om at viruset kunne finnes i menneskeneser, for det er vanlig å ta neseprøver av ku for å sjekke om de har viruset.

Viruset tar nok bolig i nesa når vi puster inn bittesmå partikler fra lufta i fjøset. Likevel er det mer sannsynlig at vi overfører viruset ved direkte kontakt gjennom klær eller støvler, enn at vi puster ut viruset på kyrene, tror Oma.

Sjekker klokker og støvler

Også lungebetennelse blir et stadig større problem i fjøsene.

Omas kollega Thea Blystad Klem ved NMBU ser på smittekildene til viruset Bovint respiratorisk syncytialvirus (BRSV).

Dette viruset setter seg i lungene, og kan gi alvorlige følger. Mens diareen sjelden er dødelig, fører luftveisinfeksjonen oftere til at dyr dør.

Foreløpig har postdoktoren gjort et pilotprosjekt på to hostende, snørrete kyr. Hun fant at det er virus i kuas nese i hele 12 dager.

– Det er mye lenger enn andre studier har vist. Det må bonden, veterinæren og de på nabogården ta hensyn til, sier Klem.

Hun mener vi vet for lite om hva som er de viktigste måtene å overføre smitte på. Hygiene er viktig. Men hun har ikke tro på vanntette skott mellom fjøsene. Selv om alle som besøker et fjøs er pålagt å skifte klær og vaske hender på vei ut, kan viruset fort feste seg under støvlene eller på en klokke.

Det er urealistisk at bønder og veterinærer dusjer kroppen og desinfiserer alt utstyr hver gang de har vært innom, hevder Klem.

– Derfor er det viktigste å finne ut hvor det er størst konsentrasjon av virus, slik at man kan være ekstra nøye med den gjenstanden, sier hun.

For å finne ut hvor viruset trives best, har Klem og Oma testet både klokker, støvler og stetoskop – som veterinærer bruker på sykebesøk. Men disse prøvene har de ikke analysert ferdig ennå.

Mystisk utbredelse

Det er flere mysterier knyttet til de to virusene.

Smitten sprer seg nemlig svært ujevnt i landet.

Da stipendiat Ingrid Toftaker ved NMBU sammenlignet prøver av antistoffer i melken som ble levert på tank til meieriet, fant hun oppsiktsvekkende store geografiske forskjeller.

Nesten alle besetninger på Nordmøre er smittet. Nesten ingen i Sogn.

Toftaker er i samme forskergruppe som Oma og Klem. Mens de to sistnevnte undersøker forekomsten av selve viruset, er Toftaker epidemiolog og jakter på risikofaktorer for smitte.

Forskningen hennes er ikke ulik en detektivjobb.

Toftaker forsøker nå å finne ut hvorfor noen storfebesetninger blir smittet. Og vel så viktig: Hvorfor blir andre besetninger ikke smittet?

Mye virus på Nordmøre

I dag kan veterinærene greit finne ut om kuene i et fjøs har antistoffer mot BRSV eller BCoV. De tar ganske enkelt prøver av tankmelken fra gården når den kommer til meieriet. Dersom det er antistoffer i melken, betyr det at dyr i besetningen har hatt en infeksjon med det aktuelle viruset.

Da Toftaker fikk hjelp av Tine til å kartlegge utbredelsen av antistoffer mot de to virusene i fjøsene i de to fylkene Møre og Romsdal og Sogn og Fjordane, ble hun i stand til å lage to kart.

Disse kartene ga klar beskjed: Mens de to virusene var lite utbredt blant annet langs Sognefjorden, var de mye utbredt ved kysten på Nordmøre. Finner man det ene viruset, finner man ofte også det andre.

– Hvor mange besetninger som har antistoffer mot virusene varierer mye geografisk, forteller Toftaker.

I noen områder hadde 80 prosent av storfebesetningene antistoffer mot virus. I andre områder var nesten ingen smittet.

– I alle områdene hvor mange av besetningene har antistoffer, så er det nesten alltid noen som ikke har det. Noen bønder klarer altså å holde smitten unna fjøsene sine, selv med mye smitte i nærheten.

Analyserer data om dyrene

Dette forteller oss hvor viktig det er å finne ut hvordan virussykdommene smitter fra fjøs til fjøs, mener Toftaker.

– Det er viktig å huske på at BRSV og BCoV er lett å få inn i fjøset. Det er også forholdsvis lett å bli kvitt disse virusene. Smittebildet skifter derfor fort, sier hun.

Mange forskere får stadig større datamengder de kan bruke i sin forskning.

Epidemiologer som forsker på dyrehelse har i dag ikke bare kunnskap om utbredelse av smitte. De har også databaser som forteller dem hvor mange dyr det er i hvert fjøs, hvor lang avstand det er mellom besetningene, hvor mye melk som produseres, hva slags rase kuene tilhører, og hvem som selger og kjøper dyr.

Avstand mellom dyr er viktig

– Når vi sammenligner disse dataene, så ser vi at større besetninger lettere blir smittet enn mindre besetninger. Det tror vi rett og slett kan skyldes at det er mer trafikk inn og ut av disse større fjøsene. At fjøset er stort med mange dyr, behøver altså ikke å være en avgjørende faktor i seg selv, sier Toftaker.

– At det tilsynelatende er svært viktig hvor tett storfebesetningene ligger, mener jeg er veldig interessant. At smitteutbredelsen varierer så mye fra område til område i den delen av landet jeg har undersøkt, mener jeg at også kan være avgjørende kunnskap.

Kjøper seg smitte

– Salg og kjøp av dyr mellom besetninger er antakelig også en viktig smittekilde, særlig når det gjelder smitte over større avstander, sier Toftaker.

Det har vært varierende kontroll av BRSV og BCoV ved kjøp og salg. For det første mangler bøndene en samlet oversikt over smittede dyr. Ikke alle dyr med virus har symptomer.

– Dessuten har det i perioder vært så få dyr til salgs at bøndene ikke kan være så kritiske som de ønsker og bør, forklarer Toftakers forskerkollega Thea Blystad Klem.

Bøndene må ta de dyrene de kan få.

Det er også et problem at dyr fra ulike gårder fraktes på samme bil når de skal selges. Slik smitter de hverandre.

Gjennom Helsetjenesten for storfe, som Toftaker samarbeidet med da hun analyserte prøver av melken, skal alle gårder i landet som har hatt kuviruset BRSV merkes.

Tanken bak bekjempelsesprogrammet er at bønder som har hatt smitten i sitt fjøs bare skal kunne selge til andre smittede gårder.

Svartelisting av gårder?

Vil det føre til at noen bønder kommer dårligere ut enn andre, dersom de bare kan kjøpe ku som tidligere har vært syk? Etter en skikkelig runde influensa kommer melkekyrne kanskje aldri opp på samme produksjonsnivå igjen.

– Nei, det tror jeg ikke, sier Thea Blystad Klem.

– Det er ikke alle kyr som blir like syke, eller får langvarige konsekvenser av å være syke. Og det er fortsatt viktig å kreve papirer på god helse når man skal kjøpe.

I tillegg til et sentralt kuregister, kan den nye kunnskapen om smittespredning bli nyttig.

– Når vi får vite mer om hvor lenge en ku er potensielt smittsom, kan vi også gi tydeligere råd om hvor lenge bøndene bør vente med kjøp og salg av storfe, sier Klem.

Du kan frakte kuvirus i nesa

Hver vinter herjer diareen i norske fjøs. Kyr hoster, får feber og mindre matlyst, blir dårlige i magen og er i generelt laber form.

De er rammet av det svært smittsomme bovint coronavirus (BCoV), eller kudiaréviruset, som veterinær Veslemøy Sunniva Oma kaller det.

– Sykdommen kan være alvorlig for kyrene, særlig kalver, likevel har det vært lite fokus på hvordan vi kan unngå smitte, sier Oma.

Doktorgradsstipendiaten ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) forsker på hvordan kudiaréviruset kan smitte via mennesker.

Alvorlig sykdom

Viruset går også ut over bøndene, for de økonomiske konsekvensene kan bli store når kyr produserer mindre melk og kalver vokser saktere eller trenger mer mat for å vokse.

Mange har hatt mistanke om at det kan være bonden selv, eller veterinæren, som sørger for at kyr fra ulike gårder smitter hverandre.

Hvordan det skjer, og hvor lenge mennesker er smittebærere, er det imidlertid forsket lite på.

Oma gikk grundig til verks – helt inn i nesa på forsøkspersonene.

Hun fant at viruset kan være inni nesa vår i inntil seks timer.

– En halvtime etter kontakt med en syk ku har du en god del virus i nesa. Venter du noen timer med å besøke neste fjøs, kan du kanskje unngå å smitte noen, sier Oma.

Smitter ikke mennesker

Viruset biter ikke på mennesker, men de av oss som er i kontakt med kyr kan altså bære det med oss.

Oma har ikke testet om viruset i nesa er smittsomt, bare at det finnes der inne.

Hun hadde allerede en mistanke om at viruset kunne finnes i menneskeneser, for det er vanlig å ta neseprøver av ku for å sjekke om de har viruset.

Viruset tar nok bolig i nesa når vi puster inn bittesmå partikler fra lufta i fjøset. Likevel er det mer sannsynlig at vi overfører viruset ved direkte kontakt gjennom klær eller støvler, enn at vi puster ut viruset på kyrene, tror Oma.

Sjekker klokker og støvler

Også lungebetennelse blir et stadig større problem i fjøsene.

Omas kollega Thea Blystad Klem ved NMBU ser på smittekildene til viruset Bovint respiratorisk syncytialvirus (BRSV).

Dette viruset setter seg i lungene, og kan gi alvorlige følger. Mens diareen sjelden er dødelig, fører luftveisinfeksjonen oftere til at dyr dør.

Foreløpig har postdoktoren gjort et pilotprosjekt på to hostende, snørrete kyr. Hun fant at det er virus i kuas nese i hele 12 dager.

– Det er mye lenger enn andre studier har vist. Det må bonden, veterinæren og de på nabogården ta hensyn til, sier Klem.

Hun mener vi vet for lite om hva som er de viktigste måtene å overføre smitte på. Hygiene er viktig. Men hun har ikke tro på vanntette skott mellom fjøsene. Selv om alle som besøker et fjøs er pålagt å skifte klær og vaske hender på vei ut, kan viruset fort feste seg under støvlene eller på en klokke.

Det er urealistisk at bønder og veterinærer dusjer kroppen og desinfiserer alt utstyr hver gang de har vært innom, hevder Klem.

– Derfor er det viktigste å finne ut hvor det er størst konsentrasjon av virus, slik at man kan være ekstra nøye med den gjenstanden, sier hun.

For å finne ut hvor viruset trives best, har Klem og Oma testet både klokker, støvler og stetoskop – som veterinærer bruker på sykebesøk. Men disse prøvene har de ikke analysert ferdig ennå.

Mystisk utbredelse

Det er flere mysterier knyttet til de to virusene.

Smitten sprer seg nemlig svært ujevnt i landet.

Da stipendiat Ingrid Toftaker ved NMBU sammenlignet prøver av antistoffer i melken som ble levert på tank til meieriet, fant hun oppsiktsvekkende store geografiske forskjeller.

Nesten alle besetninger på Nordmøre er smittet. Nesten ingen i Sogn.

Toftaker er i samme forskergruppe som Oma og Klem. Mens de to sistnevnte undersøker forekomsten av selve viruset, er Toftaker epidemiolog og jakter på risikofaktorer for smitte.

Forskningen hennes er ikke ulik en detektivjobb.

Toftaker forsøker nå å finne ut hvorfor noen storfebesetninger blir smittet. Og vel så viktig: Hvorfor blir andre besetninger ikke smittet?

Mye virus på Nordmøre

I dag kan veterinærene greit finne ut om kuene i et fjøs har antistoffer mot BRSV eller BCoV. De tar ganske enkelt prøver av tankmelken fra gården når den kommer til meieriet. Dersom det er antistoffer i melken, betyr det at dyr i besetningen har hatt en infeksjon med det aktuelle viruset.

Da Toftaker fikk hjelp av Tine til å kartlegge utbredelsen av antistoffer mot de to virusene i fjøsene i de to fylkene Møre og Romsdal og Sogn og Fjordane, ble hun i stand til å lage to kart.

Disse kartene ga klar beskjed: Mens de to virusene var lite utbredt blant annet langs Sognefjorden, var de mye utbredt ved kysten på Nordmøre. Finner man det ene viruset, finner man ofte også det andre.

– Hvor mange besetninger som har antistoffer mot virusene varierer mye geografisk, forteller Toftaker.

I noen områder hadde 80 prosent av storfebesetningene antistoffer mot virus. I andre områder var nesten ingen smittet.

– I alle områdene hvor mange av besetningene har antistoffer, så er det nesten alltid noen som ikke har det. Noen bønder klarer altså å holde smitten unna fjøsene sine, selv med mye smitte i nærheten.

Analyserer data om dyrene

Dette forteller oss hvor viktig det er å finne ut hvordan virussykdommene smitter fra fjøs til fjøs, mener Toftaker.

– Det er viktig å huske på at BRSV og BCoV er lett å få inn i fjøset. Det er også forholdsvis lett å bli kvitt disse virusene. Smittebildet skifter derfor fort, sier hun.

Mange forskere får stadig større datamengder de kan bruke i sin forskning.

Epidemiologer som forsker på dyrehelse har i dag ikke bare kunnskap om utbredelse av smitte. De har også databaser som forteller dem hvor mange dyr det er i hvert fjøs, hvor lang avstand det er mellom besetningene, hvor mye melk som produseres, hva slags rase kuene tilhører, og hvem som selger og kjøper dyr.

Avstand mellom dyr er viktig

– Når vi sammenligner disse dataene, så ser vi at større besetninger lettere blir smittet enn mindre besetninger. Det tror vi rett og slett kan skyldes at det er mer trafikk inn og ut av disse større fjøsene. At fjøset er stort med mange dyr, behøver altså ikke å være en avgjørende faktor i seg selv, sier Toftaker.

– At det tilsynelatende er svært viktig hvor tett storfebesetningene ligger, mener jeg er veldig interessant. At smitteutbredelsen varierer så mye fra område til område i den delen av landet jeg har undersøkt, mener jeg at også kan være avgjørende kunnskap.

Kjøper seg smitte

– Salg og kjøp av dyr mellom besetninger er antakelig også en viktig smittekilde, særlig når det gjelder smitte over større avstander, sier Toftaker.

Det har vært varierende kontroll av BRSV og BCoV ved kjøp og salg. For det første mangler bøndene en samlet oversikt over smittede dyr. Ikke alle dyr med virus har symptomer.

– Dessuten har det i perioder vært så få dyr til salgs at bøndene ikke kan være så kritiske som de ønsker og bør, forklarer Toftakers forskerkollega Thea Blystad Klem.

Bøndene må ta de dyrene de kan få.

Det er også et problem at dyr fra ulike gårder fraktes på samme bil når de skal selges. Slik smitter de hverandre.

Gjennom Helsetjenesten for storfe, som Toftaker samarbeidet med da hun analyserte prøver av melken, skal alle gårder i landet som har hatt kuviruset BRSV merkes.

Tanken bak bekjempelsesprogrammet er at bønder som har hatt smitten i sitt fjøs bare skal kunne selge til andre smittede gårder.

Svartelisting av gårder?

Vil det føre til at noen bønder kommer dårligere ut enn andre, dersom de bare kan kjøpe ku som tidligere har vært syk? Etter en skikkelig runde influensa kommer melkekyrne kanskje aldri opp på samme produksjonsnivå igjen.

– Nei, det tror jeg ikke, sier Thea Blystad Klem.

– Det er ikke alle kyr som blir like syke, eller får langvarige konsekvenser av å være syke. Og det er fortsatt viktig å kreve papirer på god helse når man skal kjøpe.

I tillegg til et sentralt kuregister, kan den nye kunnskapen om smittespredning bli nyttig.

– Når vi får vite mer om hvor lenge en ku er potensielt smittsom, kan vi også gi tydeligere råd om hvor lenge bøndene bør vente med kjøp og salg av storfe, sier Klem.

Snøalge – grønnalge farger snøen rød

Rødfargede flekker på snøen er noe vi kan oppleve i høyfjellet og i polare strøk. Mang en skigåer har klødd seg i hodet og lurt på hva den røde fargen skyldes.

Svaret er ​– den mikroskopiske, encellede grønnalgen Chlamydomonas nivalis.

Chlamydomonas nivalis har grønt klorofyll som andre grønnalger, men i tillegg inneholder den karotenoidet astaxanthin, som har rød farge. Man tror at høy lysintensitet på snøoverflaten og nitrogenmangel gir akkumulering av stoffet. 

Astaxanthin er for øvrig årsaken til den rødoransje fargen hos krepsdyr, og det gir rosa farge til kjøttet hos laks og ørret, som spiser krepsdyr.

Snøalge er næring for blant annet innsekter og spretthaler, som i sin tur bidrar videre i næringsnettet.

Her kan du lese alle artiklene i serien Ukas art

Danmark fikk sin første by 70 år tidligere enn antatt

Ribe er den eldste byen i Skandinavia. Det har vært kjent i flere tiår. En ny studie tyder nå på at Ribe ble til en by allerede i begynnelsen av 700-tallet.

– Ribe er det stedet urbaniseringen starter i Skandinavia. Hvis det skjedde allerede på begynnelsen av 700-tallet, var det før vikingtiden, noe som er viktig for vår forståelse av perioden, mener postdoktor Sarah Croix fra Aarhus Universitet.

Forskningsleder Søren Sindbæk fra Aarhus Universitet mener at studien får stor betydning: – Studien viser at den modellen man har hatt i 30 år, rett og slett ikke holder.

Også den norske professoren Dagfinn Skre mener studien er viktig. I 2007 kom han fram til at Ribe først ble en by omkring år 780. Men den nye artikkelen er svært overbevisende, forteller han.

– Det er et viktig resultat. Det vil imidlertid kreve flere utgravinger å slå det fast, mener professoren, som arbeider ved Kulturhistorisk museum i Oslo.

Den nye studien er publisert i European Journal of Archeology.

Hva er en by?

I vikingtiden foregikk all viktig handel via sjøveien.

Ribe lå strategisk til på Danmarks vestkyst, ikke langt fra Vesterhavet. Det var en handelsplass helt fra begynnelsen av 700-tallet – men var den også en by?

Det er en diskusjon som har versert blant arkeologer siden 1970-tallet, forteller Sarah Croix.

– Man har tenkt at det må ha vært sesongbetont, et sted som ble besøkt en gang i året. Å tenke at det kan ha vært by – altså en permanent bosetning – helt fra starten er litt revolusjonerende. Men det fant jeg klare tegn på.

Flere tegn på permanent bosetning

Kan man bevise at det har bodd mange mennesker året rundt i et område som har vært sterkt preget av handel, vil de fleste arkeologer godta at det har vært snakk om en by.

Sarah Croix har gjennomgått data fra en utgraving som ble foretatt på Sct Nicolajgade, midt på Ribes markedsplass, i perioden 1985–86. En liten, men detaljert utgraving som tidligere bare har vært gjennom foreløpige analyser.

Ifølge Croix er det flere tegn som peker på permanent bosetning:

Jorden har blitt jevnet ut – altså gjort jevn og stabil – med blokker av gresstorv. Det har vært et stort arbeid.

Det er funnet redskaper for tekstilarbeid, blant annet vevevekter. Altså har det vært kvinner blant beboerne.

Det ble funnet fragmenter av «kvernsteiner», som ble brukt til å male korn. Steinene ser ut til å ha vært i daglig bruk.

Solid konstruksjon

Det viktigste elementet i analysene er imidlertid et helt hus. Det ligger dessverre for det meste utenfor utgravingsområdet. Derfor har man ikke klart å finne noe ildsted.

Croix mener imidlertid at huset har vært minst seks meter langt, med et gulv av hardtrampet leire og vegger av flettede greiner. Konstruksjonen minner om helårshus fra steder som Kaupang (Norge) og Birka (Sverige), samt flere steder i England.

– Sarah Croix viser at huset er bygget mer solid enn vi har trodd. Det tyder på permanent bosetning, sier Dagfinn Skre.

Trenger flere utgravinger

Men det skal selvfølgelig mer til enn ett enkelt hus for å overbevise skeptiske arkeologer. Derfor har Croix vært på jakt etter tegn på andre, lignende anlegg.

Hun har lett etter grøfter og stolpehull – og funnet tegn på at helårshuset neppe var det eneste av sitt slag. Det kreves ytterligere utgravinger for å konkludere, forteller Croix.

En utgraving av resten av huset vil kunne gi svar på om det faktisk var et ildsted der. Det er en usikkerhet ved studien, mener Dagfinn Skre.

Starten på vikingtiden ligger fast

Vikingtiden blir ofte definert som den perioden da Skandinavia ble urbanisert. Sarah Croix vil imidlertid ikke si man skal endre på startpunktet på vikingtiden.

– Urbaniseringsprosessen i Skandinavia er et viktig aspekt av vikingtiden, og en bedre forståelse av denne prosessen kan lede oss til å nyansere synet vårt på perioden. Men definisjonen av perioden er mer komplisert enn som så, sier hun.

Hun får støtte fra arkeolog Claus Feveile fra Østfyns Museer, som selv har forsket på Ribe:

– Det er veldig vanskelig å definere en periode. Det er et kunstig grense som vi legger ned over fortiden.

Referanse:

Permanency in Early Medieval Emporia: Reassessing Ribe, Journal of European Archeology (2014), DOI: 10.1179/1461957114Y.0000000078 (sammendrag)

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Fant 98 nye biller

Skjønt oppdaget og oppdaget, fru Blom. Oddsen er vel at en og annen lokal innbygger har observert noen av disse krypene kravle over noe vissent løv i øyekroken. Men vitenskapen har ikke visst om dem før nå.

Sant og si var bare en eneste art av billeslekta Trigonopterus tidligere fanget av forskere i disse områdene, som omfattet både Java, Bali og flere av de små Sundaøyene i Indonesia.

Men i løpet av de siste åra har et team av tyske og indonesiske forskere lett i skogbunnen, på flere ulike steder i disse områdene. Og resultatet er altså intet mindre enn 98 nye arter i Trigonopterus-slekta.

Ulike kjønnsorganer

For et utrent øye er det ikke lett å se forskjell på mange av de nye artene. Men forskerne mener likevel at det er snakk om ulike arter. De har også brukt DNA-kartlegging av deler av arvematerialet til de små insektene for å gjøre det lettere å skille artene fra hverandre.

I de fleste tilfellene mener forskerne at de fant greie skiller mellom billeartene, for eksempel i utformingen på kjønnsorganene. Dersom insektene er for forskjellige til å pare seg med hverandre, kan de jo heller ikke høre til samme art.

Er du interessert, kan du faktisk se alle billartene – og penisene deres – nederst i den fritt tilgjengelige forskningsartikkelen i Zookeys.

I noen få tilfeller måtte imidlertid flere undersøkelser til før forskerne kunne konkludere med at det var snakk om to arter og ikke individuelle variasjoner innen samme arten.

Kan forsvinne igjen

Det var ikke slik at de nyoppdagede artene levde på alle stedene forskerne undersøkte. Tvert imot så mange av billetypene ut til å finnes bare i begrensede områder: Én art i en fjellside her, og en annen i en flekk av lavlandsskog der.

Det betyr at vi slett ikke kan være sikre på at tallet på Trigonopterus-arter kommer til å holde seg på 99 så lenge, mener forskerne.

Små, begrensede populasjoner er nemlig temmelig sårbare overfor endringer og ulykker.

Vulkaner og turister

Flere av artene lever i sidene på aktive vulkaner. Ett uheldig utbrudd – og mesteparten av leveområdet kan være svidd av, skriver forskerne i tidsskriftet Zookeys.

I tillegg er mange av områdene på Bali, Java og Sundaøyene tett befolket, og noen av innbyggerne kan nok være fristet til å lage åkrer av noe av det fruktbare landet som en del av skogen står på.

Ikke minst er øyene yndede mål for turister som vil ut i naturen. Og det kan for eksempel øke risikoen for at en uheldig kastet sneip eller gnistene fra et leirbål skal starte skogbrann.

Forskerne konkluderer temmelig klart:

- Med nesten hvert område av gjenstående urskog som ødelegges, så mister vi noen flere arter – med eller uten navn.

Referanse:

A. Riedel, R. Tänzler, M. Balke, C. Rahmadi, Y. R. Suhardjono, Ninety-eight new species of Trigonopterus weevils from Sundaland and the Lesser Sunda Islands, Zookeys, 22. desember 2014. doi: 10.3897/zookeys.467.8206

Pensjonsalderen i akademia

Arbeidsminister Robert Eriksson ønsker å øke pensjonsalderen til 72 år i første omgang og deretter til 75 år. En slik endring vil påvirke rekrutteringen av nye professorer ved universitetene og vil kunne gi negative konsekvenser for unge forskere som satser på en akademisk karriere.

Mange av professorene ved universitetene arbeider i dag til de er 70 år og ikke få har et ønske om å fortsette den akademiske karrieren etter dette. I mange tilfeller samsvarer dette med et ønske fra arbeidsgiver om at professorene fortsatt bør ha en tilknytning til universitetet og forskningsmiljøet.

Vi har derfor mange professorer som fortsetter med en tilknytning etter 70 år og får posisjonen professor emeritus/emerita. Vedkommende hever pensjon, men har kontorplass og infrastruktur ved universitetet og fortsetter å bidra med forsknings- og undervisningsaktivitet. I noen tilfeller blir også personen lønnet i en gitt prosentdel. Professorstillingen derimot blir fristilt og en ny person får muligheten til å få en permanent posisjon ved universitetet.

Fast vitenskapelige ansatte i Norge har et sterkt stillingsvern. Det er sjeldne unntak at en professor blir sagt opp fra et universitet. Vi husker Nedkvitne-saken ved Universitetet i Oslo hvor det endte med oppsigelse, men den påfølgende rettsaken viste hvor mye som skal til for å si opp en professor. Det ligger innebakt i en fast vitenskapelig stilling en akademisk frihet og mulighet til stor faglig selvstendighet i forhold til arbeidsgiver. Dette er en del av en langvarig universitetstradisjon.

William Osler argumenterte sterkt for aldersgrense på 60 år for professorer da han i 1905 sluttet som sjeflege ved Johns Hopkins medical school. Det var for å slippe til unge og produktive vitenskapelige ansatte. Etter hvert innførte amerikanske universitet og colleges aldersgrense. I 1986 klarte de å beholde aldersgrense da det ble et generelt forbud mot dette i et tillegg til Age Discrimination in Employment Act. Argumentet var igjen å sikre god rekruttering av unge og ikke minst sikre posisjoner for kvinner og minoriteter. Kongressen lot likevel unntaket gå ut på dato 31. desember 1993.

Opphevingen av aldersgrensen for professorer i USA medførte en økende andel professorer over 70 år. Det medførte naturligvis også en nedgang i faste stillinger for yngre forskere. Universitetene i USA har også redusert antallet fast vitenskapelige stillinger totalt de siste årene. Noen mener at den stadige økende andelen eldre professorer også bidrar til de økonomiske utfordringene ved mange universitet.

Det er ingen tvil om at mange av professorene våre er en stor og viktig ressurs for universitetene også etter oppnådd aldersgrense. Deres motivasjon til å fortsette med forskning og undervisning har medført at noen har blitt mer produktive som pensjonister enn som ordinære arbeidstakere fordi forpliktelsene til for eksempel administrative oppgaver har blitt mindre. Derfor har vi stor glede av dagens muligheter til fortsatt tilknytning og nyte godt av bidragene fra de mest erfarne og ofte mest kompetente vitenskapelige ansatte ved fakultetet.

Jeg er likevel skeptisk til å øke pensjonsalderen. Jeg tror at erfaringene fra andre land har vist at det kan gå ut over rekrutteringen til faste stillinger for unge lovende forskere. I USA er det stadig en diskusjon om at aldersgrense bør gjeninnføres. Jeg tror også at økt pensjonsalder vil gi endrede arbeidsvilkår for professorer i 60-årene. Det er ingen tvil om at vi tidvis har gitt professorer på slutten av karrieren noe mer tilpassede arbeidsoppgaver som for eksempel mindre undervisning, men slike tilpasninger kan bli vanskeligere hvis en stadig økende andel av de vitenskapelige ansatte blir i 70-årene.

Vi har ved fakultetet vårt vært liberale i å ansette nye professorer 1-2 år før stillingene har blitt ledige for å sikre en god overgang for virksomheten. En økt pensjonsalder vil dermed bidra til å binde stillingsprioriteringene i flere år fremover siden vi ikke har forutsatt en økt pensjonsalder.

Selvfølgelig vil vi kunne håndtere en økt pensjonsalder, men jeg skulle gjerne sett at vi fikk en nærmere diskusjon om hva det vil innebære for de unge forskerne våre, før vi gjør endringene. I USA fikk universitetene et unntak i begynnelsen og vi bør i alle fall se på pensjonsalderen i en samlet vurdering av hvordan ulike stillingsgrupper håndteres på universitetene og om en slik endring vil bety endret stillingsvern på sikt.

Meitemarkens grøde

Noen synes den er ekkel, fiskerne elsker den og den er i hvert fall viktig for bonden. Forskere ved Bioforsk har funnet mye spennende når de har gravd i jorda og sett etter meitemark de siste årene.

– Vi har blant annet sett på innholdet av plantenæring i avføringa fra meitemark og sammenliknet det med jord på samme dyp og samme sted, forteller forsker Reidun Pommeresche ved Bioforsk Økologisk.

I avføringen, som på fagspråket kalles kast, fant forskerne høyere innhold av viktig plantenæring, både nitrogen, fosfor og kalium, enn i jorda rundt.

Stormeitemark spiser mest planterester på overflaten, og det høye næringsinnholdet i avføringen er ikke overraskende.

Gråmeitemark, som er den vanligste arten i norsk dyrka jord, spiser helst jord med omdannet plantemateriale, som husdyrgjødsel og nedpløyde planterester.

– Derfor forventet vi ikke så næringsrik gjødsel fra gråmeitemarken, sier Pommeresche.

– Dette viser at også i norsk pløyd jord som domineres av gråmeitemark, kan meitemarkskit være en viktig naturlig kilde til plantenæring, sier hun.

Holder på vannet

Det er ikke bare som gjødselprodusent at meitemarken kan være viktig. Med klimaendringer og økende ekstremvær er det viktig at nedbøren kan trekke raskt ned i bakken, slik at jorda ikke renner ut i bekker og hav. God jordstruktur er også viktig for å holde på vann og næringsstoffer.

– Med den mengden meitemark vi fant i våre jorder, kan hele 22 kilo med jord per kvadratmeter ha gått gjennom markmagen i løpet av en sesong.

Dette tilsvarer 22 tonn med jord per dekar, eller vekten av tre store traktorer.

– Etter at jorda har vært gjennom en meitemarkmage er organisk materiale og jord blandet på en unik måte og jorda har fått en god grynstruktur, sier forskeren.

God struktur på jorda dannes i et samspill mellom planterøtter, mikroorganismer og meitemark. En jordklump med god grynstruktur og med kuleforma aggregat holder mye bedre på vannet. Jord med god struktur og mye jordliv vil kunne fungere som en svamp når det regner. Og vannet i slik jord vil komme plantene til gode i lengre tørkeperioder.

Ulike oppgaver

I Norge har vi flere ulike arter meitemark som alle er nyttige på sitt vis. For eksempel er gråmeitemark vår viktigeste jordspiser som «pløyer» og løsner matjordlaget.

De dype permanente gangene som stormeitemarken lager, er veldig viktige for å drenere luft og vann ned i jorda. Er jorda pakket, vokser mer enn halvparten av planterøttene i meitemarkganger.

Alle meitemarkene kan jobbe ute i jorda under svært fuktige forhold, og noen er aktive ved temperaturer helt ned mot tre varmegrader.

Levende matjord

Fylkesagronom Øystein Haugerud i Buskerud, leder prosjektet «Levende Matjord». Han mener at erkjennelsen om at jordlivet er viktig for matproduksjonen, ikke har vært tilstrekkelig til stede i landbruket, rådgivinga eller i forskning og utdanning på svært mange år.

– De siste 20–30 årene har det vært lite eller ingen satsing på dette, sier Haugerud.

Han mener matjorda har blitt sett på som et ståsted for planter og at den har blitt behandlet deretter.

– Matjorda er en levende organisme som deg og meg og har sin produktive tålegrense, sier han.

– Degraderer vi det levende livet i jorda, både i forhold til antall arter, biologisk mangfold og balansen mellom artene, vil vi få problemer på sikt.

Haugerud mener at en del av årsaken til den vedvarende avlingsnedgangen i for eksempel grovfôr, kan skyldes lite liv og biologisk mangfold i jorda.

Humusregnskap

Haugerud er glad for at gardbrukerne i enkelte områder i Buskerud har tatt initiativet til å lage et regnskap for humus og organisk materiale i området de driver i. Da kan en se hvordan jorda utvikler seg over tid.

Humus er sentralt i oppbygginga av jordstruktur, og har stor betydning for å gjøre jorda egnet for plantevekst.

Humus kan absorbere vann tilsvarende 80–90 prosent av sin egen vekt, og betyr mye for å hindre uttørring på tørkesvak jord.

– Dårlig jordstruktur og manglende jordliv er en av årsakene til at mye jord i verden går ut av produksjon, sier Haugerud.

Både Haugerud og Pommeresche mener vi vet altfor lite om humusdannelse og det viktige livet i jorda. Kunnskap om jordliv kan bli avgjørende for matproduksjonen i framtida, tror de.

FN har annonsert 2015 som Det internasjonale jordåret. Dette håper Haugerud og Pommeresche medfører masse aktiviteter knyttet til jord, både i Norge og i hele verden.