Kreasjonisme er ikke noe som bare eksisterer ute på landet blant bondetampene i USA. Den er rotfestet i Afrika og Midtøsten og vinner terreng i Sør-Amerika og Asia. 

Men det stopper ikke der. I en ny bok konkluderer danske forskere med at kreasjonisme også vinner frem i evolusjonsteoriens høyborg, Europa. 

– Kreasjonismen står sterkest Øst-Europa og Tyrkia. Men også i Nederland finnes det nå skoler hvor man underviser i kreasjonisme. I Tyskland har politikere i noen delstater tatt til orde for at kreasjonisme skal med i undervisningen. Det foregår etter hvert kamper om dette mange steder, forteller Hans Henrik Hjermitslev, forsker ved UC Syddanmark. 

Usynlig tro 

Hjermitslev er en av forfatterne av boken «Creationism in Europe», som er resultatet av et fem år langt forskningsarbeid. 

Forfatterne mener at kreasjonisme vinner frem i Europa, selv om det fortsatt skjer i det skjulte. Det er sjelden at kreasjonismen får oppmerksomhet i offentligheten. Et unntak kom i 2005, da Polens viseutenriksminister erklærte at Darwins evolusjonsteori var resultatet av «en gammel ateists svake idé – kanskje fordi han var vegetarianer og manglet indre ild» (gjengitt i en kronikk i Politiken i 2006). 

Den nye forskningen viser stadig flere lærere underviser i såkalt «intelligent design» – tanken om at noen har lagt en plan for hvordan naturen er innrettet. 

– Kampen mellom vitenskap og kreasjonisme foregår ikke blant vitenskapsfolk. Den foregår i skolesystemet, konstaterer Hans Henrik Hjermitslev. 

Velutdannede kreasjonister 

Peter C. Kjærgaard, som er professor i evolusjonsstudier ved Aarhus Universitet, er også blant forfatterne av den nye boka. 

– I løpet av de siste ti årene har det oppstått en storbykreasjonisme. London er et godt eksempel. Mange unge mennesker har blitt med i forskjellige lokale og religiøse grupper. Og det gjelder ikke bare muslimer. Mange unge mennesker føler at verken myndighetene eller skolen tar dem på alvor, sier Kjærgaard. 

Kreasjonismen har fått innpass i land som Spania og Italia, men spesielt i det muslimske Tyrkia og i Øst-Europa. 

I mange land har kommunismens død etterlatt et rom hvor religion har kunnet gjøre et comeback. Kreasjonistene har også vokst gjennom bruk av Internett. Kjærgaard mener det har blitt enklere å presentere et budskap som ser vitenskapelig ut. 

«Mer kritisk vinkling»

Også Skandinavia har noen små bobler av kreasjonisme. 

På Det Kristne Gymnas i Ringkøbing underviser man i «en mer kritisk vinkling» på evolusjonsteorien, sier biologilærer Kristian Bánkuti Østergaard. Han understreker samtidig at undervisningen følger myndighetenes retningslinjer. 

I Danmark finner man også tidsskriftet Origo, som uttrykker skepsis overfor ideen om at mennesket har samme opphav som dyr. 

Hans Henrik Hjermitslev har hørt flere historier om muslimske elever som nekter å møte opp til undervisning i evolusjonsteori. 

– Det er fortsatt et marginalt fenomen. De fleste er enige om at det ikke er noen motsetning mellom evolusjonsteori og kristendom. Slik er det generelt i Skandinavia, sier Hjermitslev. 

Kreasjonismen finnes i enkelte kristne miljøer, men de er klart i undertall. 80–90 prosent av alle dansker tror på evolusjonsteorien. 

Kamp om evolusjonen 

Kreasjonistene forsøker imidlertid å vinne fram også her. Hans Henrik Hjermitslev nevner særlig en fremtredende tyrkisk kreasjonist, Adnan Oktar, som under navnet Harun Yahya har forsøkt å sette sitt preg på debatten. 

Yahya har utgitt flere bøker i serien Atlas of Creation, hvor han kritiserer Charles Darwins evolusjonsteori. Argumentene er blant annet at alle fossiler ser like ut og minner om dyr vi kjenner i dag. Evolusjon eksisterer ikke, mener Yahya. 

– Evolusjonsteorien er et foreldet konsept fra 1800-tallet. Den har brutt totalt sammen under moderne vitenskapelige kjensgjerninger, konkluderer han. Et digert verk på over fem kilo ble i 2007 sendt til blant andre politikere, lærere og forskere verden over. 

Nettavstemninger

Ifølge Hjermitslev forsøker Yahya å bruke Internett for å overbevise folk om at darwinistisk vitenskap er feilslått. 

Hjermitslev nevner et eksempel fra 2007, da avisa Ekstra Bladet hadde en nettavstemning om evolusjonsteorien. Hjermitslev forteller at de vanlige 80–90 prosentene hadde stemt ja. Men over natten var flertallet plutselig skiftet. 

Det viste seg senere at halvparten av stemmene var avgitt fra Tyrkia. 

– Yahya argumenterte med at folk hadde lest boken hans og blitt kreasjonister. Det var en del av en propagandakampanje, sier Hjermitslev. 

Noe tilsvarende har skjedd med avstemninger i Frankrike, Sveits og Tyskland. 

Åtte år senere har Harun Yahya utgitt i alt fire bind i serien, som fortsatt blir sendt rundt til skoler og prester i utlandet, og han uttaler seg fortsatt til utenlandske medier. Yahya er for øvrig tidligere Holocaust-benekter. 

Kristen kreasjonisme dominerer 

Nøyaktig hvor utbredt kreasjonisme er i Danmark, vet ingen. 

– Vi er overbeviste om at det ikke er et generelt problem i grunnskolen. Men vi bygger konklusjonene våre på anekdoter og beretninger. Vi har tatt første skritt på veien for å gjøre dette til et forskningsområde. Det som trengs, er antropologiske undersøkelser og intervjuundersøkelser på friskoler og i de religiøse miljøene, påpeker Hjermitslev. 

«Creationism in Europe» er skrevet sammen med den belgiske forskeren Stefaan Blancke. 

Den bygger på en gjennomgang av avisartikler, internettsider, vitenskapelige undersøkelser, meningsmålinger og beretninger fra forskere i andre europeiske land. 

Boken er utgitt på Johns Hopkins University Press. 

Referanse:

Creationism in Europe

Stefaan Blancke mfl.: Creationism in Europe: Facts, Gaps, and Prospects; Journal of the American Academy of Religion; doi: 10.1093/jaarel/lft034 Sammendrag

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

I dag utarbeider Meteorologisk institutt nye iskart fem ganger i uken. Det er erfarne meteorologer som lager dem manuelt. De baserer seg hovedsakelig på radarbilder fra satellitter.

– Hvert år analyseres det tusenvis av satelittbilder i Norge. Dette er tidkrevende og gir rom for subjektive vurderinger, forteller fysiker Mari-Ann Moen.

I doktorgraden sin ved UiT – Norges arktiske universitet har hun forsket på metoder som blant annet kan brukes til å kartlegge og karakterisere sjøisen med tanke på klimaovervåkning.

Presise og oppdaterte iskart er også viktig for fiskebåter, skipsfart og for eventuelle redningsaksjoner i polare havområder. I tillegg er disse kartene av interesse for oljeindustrien og eventuelle installasjoner i Barentshavet.

Vil skille kompakt is fra overflatesørpe

Moen har forsøkt å finne en metode for automatisk analyse av radarbilder fra satellitt, der datamaskiner kan karakterisere sjøisen på bildene.

– Vi vil at dataprogrammet skal kunne skille ulike istyper fra hverandre og bestemme om vi for eksempel har kompakt og massiv is, mye lagvis pakking av is, områder med såkalte skrugarder der isen er presset opp i fjellignende formasjoner, eller slush-aktig suppe som ligger på havoverflaten, sier hun.

På tokt med KV Svalbard

I Polhavet nord for Svalbard har Moen analysert sjøis både fra satellittbilder, fra båt og fra helikopter. Hun var på tokt med kystvaktskipet KV Svalbard der hun blant annet målte isens saltinnhold og snødybden oppå isen. For å finne isens tykkelse brukte forskerne et instrument som hang under helikopteret.

Hun konsentrerte seg om et mindre geografisk område på 25 ganger 25 kilometer. Der hentet hun inn data både fra satellitter og fra bakkestasjoner i løpet av en ukes tid i april 2011.

Moen brukte radarbilder fra ulike vinkler for å detektere forskjellige egenskaper i sjøisen.

Vil finne sammenhengen

For å utfylle radarmålingene, utførte hun bakkemålinger på isen i det samme området som ble dekket av satellittdata. Saltinnhold, fuktighet i isen, tykkelse og pakking er eksempler på egenskaper som forskerne ønsket å bygge inn i analysene sine.

– Målsettingen vår er å bidra til utvikling av pålitelige automatiske beregninger for beskrivelse av sjøis og med det bidra til effektivisering av iskartproduksjonen. Det vil kunne gi objektive, mer pålitelige og mer detaljerte iskart, forklarer Moen.

Referanse:

Mari-Ann Moen, Analysis and interpretation of C-band polarimetric SAR images of sea ice, doktorgradsavhandling, UiT – Norges arktiske universitet, 2015. Arbeidet ble finansiert av RDA Troms, Norsk Polarinstitutt, Framsenteret, KSAT og Forskningsrådet.

De er arbeidsomme, de er fredelige, de er gjester, de er krigere, de kan ta slaver og de kan gå på gjestebud eller tiggerferd. Mangfoldet blant de forskjellige maurartene er like komplekst som blant mennesker.

– Mauren viser seg i kulturhistorisk sammenheng å ha en stor plass i menneskenes bevissthet, i motsetning til veldig mange andre insekter, forteller Torstein Kvamme fra Norsk institutt for skog og landskap.

Kvamme og Åse Wetås fra Universitetet i Oslo står bak den ferske boka Maurens kulturhistorie.

Konkret og metaforisk

Mauren har inspirert mennesker siden historisk tid, og denne inspirasjonen har gjenspeilet seg i både det språklige, det litterære og det folkloristiske.

Mennesket har brukt og bruker mauren aktivt i litteraturen, i folkemedisinen, som værtegn, som samfunnssymbol og ikke minst som mat i mange kulturer. Mauren dukker opp i både konkret og metaforisk bruk i de flest fagfelter.

– At maur har så stor plass i folks bevissthet, skyldes flere forhold. Maur er vanlig i det meste av landet, og finnes ofte i store konsentrasjoner. Visse maur gjør stor skade på treverk og isolasjonsmaterialer i bygninger, mens andre kan stikke og være plagsomme.

– Likevel er maur insekter vi tillegger positive egenskaper som flid og oppofrelse, fortsetter Kvamme, og viser til en av flere bibelske tekster hvor mauren er nevnt:

«Gå til mauren, du late, se hva den gjør, og bli vis! Den har ingen hærfører, verken oppsynsmann eller hersker. Likevel sørger den for mat om sommeren og samler inn føde om høsten.» (Ordspråkene: 6,6–8).

Praktisk bruk av mauren

Det finnes tallrike eksempler på at maur spises rundt om i verden. I Norge er maur mer brukt som smakstilskudd: Det ble laget eddik ved å grave ned en gryte med varmt vann i toppen av maurtua.

Deretter ble tua pisket slik at mauren ramlet ned i gryta og sprutet fra seg eddiken. Maureddik ble regnet for det fineste eddiken.

Mauring av båter er en gammel teknikk for tetting. Strøet som ble ført under båten i vannet, ble sugd inn i sprekker. Språkdokumentasjon viser at dette har vært gjort over store deler av landet fra Østfold, rundt hele kysten og oppover Vestlandet og til Nord-Norge.

I Mørvika ved Svinesund ble seilskutene trukket over på siden og bøss fra skogen, det vil si maurtuemateriale, ble skurt over skipssiden.

Myldring i litteraturen

Æsops fabler fra cirka 600 f. Kr. inneholder en fortelling om en maur og en gresshoppe. I fabelen representerer mauren fornuften. I Iliaden finner vi fortellinger om krigerfolket myrmidonerne, som i følge legenden skal nedstamme fra kong Myrmidon, sønn av Zevs. Zevs skal ha skapt disse myrmidonene av maur.

Maur framstår som mennesker i miniatyr – og i tekster for barn og unge først og fremst som eksemplariske miniatyrer, som skapninger det er verdt å sammenlikne seg med og etterlikne, eller i noen tilfeller ta avstand fra.

Maurens eksempelstatus i barnelitterære tekster har trolig med dens komplekse levemåte å gjøre.

Arbeidsmoral

– Tekstene i det materialet jeg har samlet og sortert, synes nettopp å vise at maurens eksemplariske kvaliteter har endret seg gjennom litteratur- og kulturhistorien.

– Materialet tyder på at det har vært en slags høykonjunktur for maurtekster i årene like før, under og etter andre verdenskrig, men også at noen maurtekster, som Æsops fabler, har en særlig posisjon i enkelte lands litterære og etiske dannelseskanon, sier Wetås.

En forklaring på dette kan være maurens egnethet som eksempel på god arbeidsmoral, god kampmoral og god sosial ingeniørkunst.

– Hva mauren til ulike tider er et eksempel på, henger også sammen med endringer i synet på barn, kunnskap, arbeid, krig og dannelse. Maurtekster er dannelsestekster, forteller Wetås.

Fred, krig, tigging og slaver

Det høyeste artsantallet av maur er kjent langs kysten og i kystnære strøk fra Kristiansand til svenskegrensa. Det finnes mange forskjellige former for sameksistens mellom maur av ulike arter, både kortvarige og mer permanente former.

Flere arter av skogmaur har store samfunn, der flere tuer tilhører storsamfunnet. Arbeiderne fra de ulike tuene ferdes mer eller mindre fritt mellom tuene i slike superkolonier. Det er vanlig for flere av våre vanligste skogmaur at de lager slike superkolonier.

– Maurkriger forekommer naturlig når to ulike samfunn eller arter konkurrerer om det samme territoriet eller de samme resursene. Dette må ikke forveksles med de artene som røver andre maursamfunn for å holde slaver, fortsetter Kvamme.

I Norge har vi tre maurarter som holder slaver, blant annet Røvermaur (Harpagoxenus sublaevis).

Noen arter har raid i andre maurs kolonier og kan kalles slavejegere, mens gjestemaur (Formicoxenus nitidulus) har fredelig sameksistens med skogmaurene og får maten enten ved tigging eller ved at de stjeler fra matutvekslingen mellom arbeiderne av vertsarten.

Fortellingen starter et sted i Trysils dype skoger. Maurforsker Torstein Kvamme fra Norsk institutt for skog og landskap har tatt meg med hit for å vise meg Norges høyeste kjente maurtue.

Han vil helst at stedet der tua ligger, ikke skal bli for godt kjent. Det sjeldne byggverket skal skånes fra å bli ramponert.

Skjønt, i disse traktene er det ikke bare mennesker som kunne funnet på å herje i tua. Her streifer også bjørnen, og den graver noen ganger i tuer.

Vi gjør videoopptak. Etter en stund merker vi at det kravler og kryper på innsida av klærne. Men vi er så oppslukt av jobbingen at vi bare klasker oss på magen og sidene for å drepe de krabatene som har funnet veien inn under skjorte og bukse.

Se video av Norges høyeste kjente maurtue, og en maurforsker i arbeid!
(Musikk: Squinting At The Sun, Lee Rosevere, Creative Commons Attribution NonCommercial 3.0 International Licence)

Tidsmaskin

Ingen vet sikkert hvor gammel denne tua er. Men den kan være 250 år, eller kanskje enda eldre. Hvordan så det ut her da tua ble anlagt, kanskje på slutten av 1700-tallet? Torstein Kvamme gir et mulig svar, og vi har diktet videre på svaret.

Tidsreisen starter en sommerdag tilbake i 1764 ….

Når maurene svermer

Vi vet ikke om det var akkurat slik det skjedde. Men eventyret forteller hvordan svermingen og paringen mellom en maurhann og en maurdronning kunne ha skjedd.

Maurene svermer for å pare seg om sommeren i klart, varmt vær. Når det regner, er det oftest for kaldt for de vekselvarme insektene, og sikten er også for lav for hannene, som skal se hunnene.

Svermingen kan skje raskt og samtidig for flere maursamfunn i et område. De kan slå seg sammen til gigantiske svermer. Slik blandes gener fra flere samfunn.  Dette motvirker innavl.

Gigantsvermene sikrer også at noen maur alltid overlever øyenstikkere og andre rovdyr. De overlever som art rett og slett fordi de er så mange.

Voldsom paring

Hannene bruker synet for å finne fram til dronninger i svermen. Dronningene lokker også til seg hanner med luktstoffer, feromoner. Hos noen arter er det hannene som lokker med feromoner.

Samtidig prøver dronningen å unnslippe pågående hanner. Bare de raskeste  klarer å gripe en dronning i lufta. Hos noen maurarter er det bare hannene som flyr. Dronningene sitter på bakken ved tua, og venter på hannene. Så vandrer hun ut til fots for å lage en ny tue.

Paringen er voldsom. Kjønnsorganet til hannen nærmest eksploderer inne i dronningen. En dronning kan pare seg med flere hanner.

Hannenes eneste oppgave er å pare seg. De kan ikke en gang ta til seg føde de få dagene de lever. Derfor dør de kort tid etter paringen.

Dronningen lagrer spermen fra hannen i et kammer i buken. Der lever den videre så lenge dronningen lever, opptil 20 år. I løpet av denne tida kan spermen befrukte flere millioner egg.

Et eventyr med flere utganger

I vår fortelling anlegger en enslig dronning et nytt maursamfunn. Men maursamfunn kan anlegges på flere måter, forteller Torstein Kvamme.

En kald start

Hvis dronningen alene starter et nytt maursamfunn, er det sårbart den første tida. Men også seinere har maurene et problem: Hvordan takler de kulda? Hvordan overlever de vinteren? Maurene får hjelp både fra sine egne kroppsvæsker og fra den norske naturen, forteller Torstein Kvamme.

Hvordan går det med maurdronninga i fortellingen vår? Klarer hun seg?

Les neste kapittel fra tirsdag 3. mars: 1765 – hardt arbeid i små kår

Hva innebærer det å være en god mamma eller pappa?

Våre forestillinger om foreldrerollen avsløres når adoptivforeldre skal adoptere på ny.

Rapporter om foreldrene

Når foreldrene har blitt godkjent for adopsjon, skriver sosialarbeidere en rapport og sender den til det landet foreldrene skal adoptere fra.

Der argumenterer sosialarbeiderne for hvorfor søkerne egner seg som foreldre. Har foreldrene allerede adoptert, og ønsker et barn til, kan de dessuten vise til erfaringer med å ha barn. Den svenske forskeren Cecilia Lindgren har studert noen av disse rapportene om andregangs adopsjon.

Lindgren ville undersøke hva svenskene legger vekt på når de skal definere «gode foreldre». Hun fant at rapportene viser et bestemt bilde av foreldrene.

– De er lykkelige over å være foreldre og ser det som livets viktigste oppgave, sier hun til forskning.no.

Lykke, ro og tilfredsstillelse

Skal vi tro rapportene, er det å være foreldre preget av lykke, ro og tilfredsstillelse.

Foreldrene tar ansvar for barnets pedagogiske utvikling. De dropper fritidsinteresser og jobber mindre for å kunne sette barnets behov i sentrum. Barnet mangler likevel ikke grenser: regler og rutiner er viktige.

– Det er engasjement, tid, kjærlighet og respekt for barnet som individ. De tar det å være foreldre på stort alvor, og lar barnet ytre seg og påvirke familielivet, sier Lindgren, som er universitetslektor i barne- og familiestudier ved Linköpings universitet.

Tar ikke opp det som er krevende

Sosialarbeiderne presenterer fortellinger om adoptivforeldrene, ikke nødvendigvis en fullstendig beskrivelse av hverdagen deres.

Andre studier viser at foreldre ofte synes det er krevende å ha små barn, og vanskelig å leve opp til idealet om mye tid med barnet, påpeker Lindgren. Men slike aspekter tas ikke opp når adoptivforeldrene beskrives.

Hun understreker at hun ikke har undersøkt hvordan adoptivforeldrene egentlig er. Kanskje er de mer bevisste enn andre foreldre på å sette av tid til å skape tilknytning til barnet. Uansett løftes ikke eventuelle problemer fram i rapportene.

– Det som presenteres her, er et entydig bilde: De klarer alle utfordringene, sier Lindgren.

Et meningsfylt liv

I rapportene lar også sosialarbeiderne foreldrene fortelle:

«Kona mi og jeg har kommet nærmere hverandre etter at vi adopterte.»

«Livet sammen har blitt mer meningsfylt, og forholdet har blitt dypere.»

«Livet har blitt roligere.»

Sitatene framstiller det som at det å ha småbarn ikke har vært slitsomt eller en belastning på forholdet, men tvert imot har gitt foreldrene ro og mer nærhet til hverandre, skriver Lindgren.

Mor og far like involvert

Det finnes internasjonale retningslinjer om at myndighetene skal utrede om potensielle adoptivforeldre vil egne seg som foreldre, men de sier ingenting om hva det vil si å være en god forelder. Det er derfor interessant å se hva hvert enkelt land legger vekt på, mener Lindgren.

Forskning fra Nederland viser at sosialarbeidere løfter fram lignende egenskaper når de skal argumentere for hvorfor søkerne bør få adoptere, forteller hun.

De svenske rapportene røper dessuten den nordeuropeiske normen om kjønnslikestilling. Både mødre og fedre setter barnas behov først, tilbringer så mye tid med dem som mulig, og knytter nære bånd til barna.

«Glade, trygge» barn

Beskrivelsene av barnet peker også på at foreldrene har gjort en god jobb. Glad, trygg, aktiv og harmonisk, er ord som går igjen.

Lindgren studerte rapporter om 29 foreldrepar fra ulike deler av Sverige. De var i snitt rundt 40 år gamle da de søkte om å få adoptere sitt andre barn.

Rapportene var på 8-12 sider og forteller om familiehistorie, livssituasjon, jobb, økonomi, sosialt liv, helse, personlighet, ekteskap, motivasjon for adopsjon og kunnskap om og erfaring med barn.

Tross ulik bakgrunn beskrev familiene det å ha barn som meningen med livet.

Referanse:

Cecilia Lindgren: Ideals of parenting and childhood in the contact zone of intercountry adoption: Assessment of second-time adoption applicants in Sweden. Childhood 2015, DOI: 10.1177/0907568214566077. Sammendrag.

Ti liter. Så mye væske kan en pasient få inn i blodårene i løpet av det første døgnet på sykehus ved alvorlig blodforgiftning. Væsken sørger for at hjertet klarer å pumpe blodet rundt i kroppen. 

Problemet er å vurdere om en pasient har fått for mye eller for lite væske. Begge deler er farlig. 

– Vår nye metode kan tas i bruk allerede på akuttmottaket. Da vil legene kunne se om pasientene får den riktige mengden væske. I dag må de bare prøve seg frem, forteller Simon Tilma Vistisen, som er førsteamanuensis ved Aarhus Universitet. Det er Vistisen som har funnet opp den nye metoden. 

Ekstra hjerteslag 

Den tar utgangspunkt i hjertets naturlige uregelmessigheter. 

Alle mennesker har disse avvikene, hvor hjertet slår et ekstra slag. Hos pasienter med blodforgiftning opptrer dette ofte mer enn en gang per halvtime. 

– Hvis man ser på disse hjerteslagene, får man et bilde av hvordan hjertet reagerer på ekstra væsketilførsel, forklarer Vistisen. 

Håpet er at den nye metoden vil kunne tas i bruk på sykehusene. Den skal nå prøves ut gjennom et samarbeid mellom Aarhus Universitet og Harvard University. 

Tappet griser for blod 

Forskerne fra Aarhus Universitet har allerede testet metoden på griser. Grisene ble bedøvet, og forskerne tappet ut 15–20 prosent av blodet. 

Deretter ble det satt elektroder på grisenes hjerter. Dermed kunne forskerne skape de ekstra hjerteslagene og måle hvordan den ekstra fyllingen av hjertet forbedret blodstrømmen. 

Så lenge dette slaget bedrer pumpeevnen, er det logisk å tilføre ekstra væske. 

Når det blir for mye væske, øker risikoen for at den presses ut i vevet og lungene. Det kunne man også se på grisene. 

– Vi har allerede instrumenter som måler både hjertets rytme, de ekstra hjerteslagene, blodtrykk og så videre. Nå handler det om å kombinere de resultatene og dermed finne ut om hjertet vil reagere positivt på væske, forklarer Vistisen. 

Forskerne skal teste metoden på pasienter ved Aarhus universitetssykehus og Beth Israel Medical Deaconness Center, som er tilknyttet Harvard University. 

Lavt blodtrykk er livsfarlig 

Blodforgiftning skyldes en infeksjon med bakterier. Den oppstår ofte på grunn av en infeksjon i et enkelt organ, for eksempel lungebetennelse eller blærebetennelse, som sprer seg til blodet. 

Symptomene på blodforgiftning er: 

Høy feber: kroppen forsøker å bekjempe infeksjonen. 

Lavt blodtrykk: blodårene blir slappere og væske forlater blodbanen som har blitt «utett». 

Høy puls og rask pust: hjertet og lungene forsøker å få blod og oksygen ut til cellene. 

Blodforgiftning er så farlig fordi det lave blodtrykket innebærer at viktige organer får for lite næring og oksygen. Samtidig oppstår en overreaksjon i kroppens eget immunforsvar, noe som kan ramme kroppens egne organer, for eksempel ved at blodets koagulasjonsevne forstyrres. 

Behandlingen består av antibiotika mot infeksjonen, sammen med væsketilførsel.

Referanse:

Henriksen DP mfl.: Incidence Rate of Community-Acquired Sepsis Among Hospitalized Acute Medical Patients – A Population-Based Survey, Critical Care Medicine 2015, DOI: 10.1097 Sammendrag

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Gjennom Nofimas nettverk Kokken og bonden skal nytenkende matprodusenter i østlandsområdet og Oslos beste kokker møtes.

– Vi tror det er verdifullt for begge parter. Bøndene trenger å vite mer om hva slags råvarer restaurantkokkene ønsker seg. For kokkene kan det være inspirerende å se hvordan bøndene driver, sier Nofimas prosjektleder Therese Hagtvedt.

Prosjektet skal gjøre flere kokker mer bevisste på økologisk mat og bærekraft. Håpet er at denne bevisstheten kan skape en effekt blant restaurantenes gjester og at flere bønder ønsker å produsere økologisk.

Stange – et naturlig startsted

I Stange i Hedmark står allerede det økologiske og biodynamiske miljøet sterkt. Det var derfor naturlig for prosjektet å starte nettverksarbeidet der. Sju bønder i Stange-området og ti restauranter i Oslo, som alle er opptatt av å bruke økologiske råvarer, har nå møtt hverandre.

– Bare det at de får møtt hverandre, kan være en god begynnelse for mer samarbeid og videre kontakt, mener Hagtvedt.

– Dette er spennende, og det har stor verdi å kunne handle direkte med bevisste, lokale bønder. Ikke minst er det kult å kunne fortelle gjestene eksakt hvor maten kommer fra, sier Karla Siverts, kjøkkensjef på restauranten Smalhans.

Mindre tro på økologisk

Regjeringen har et mål om å øke norsk produksjon av økologisk mat til 15 prosent innen 2020.

Men den økologiske maten sliter med sitt rykte.

En undersøkelsen fra Statens institutt for forbruksforskning (Sifo) viser at det nå er færre forbrukere som ser fordelen med å kjøpe økologisk mat enn for 15 år siden.

Flere mener at økologisk mat har dårlig kvalitet, og de har mindre tillit til at mat merket som økologisk, virkelig er økologisk produsert.

Bare én prosent

Det er satt i gang flere politiske tiltak for å stimulere til økt produksjon og forbruk av økologisk mat. Det er også betydelig flere økologiske produkter på markedet i dag, sammenliknet med for 15 år siden. Likevel utgjør ikke de økologiske produktene mer enn vel én prosent av det totale markedet for mat.

Sifo forklarer dette delvis med at økologisk mat er blitt mer omstridt. Det blir stadig stilt spørsmål i mediene om økologisk er sunnere og mer miljøvennlig enn konvensjonelt dyrket mat. 

Referanse:

Gunnar Vittersø og Torvald Tangeland: The role of consumers in transitions towards sustainable food consumption. The case of organic food in Norway, Journal of Cleaner Production, desember 2014, Sammendrag

Den østerriksk-ungarske polarekspedisjonen med skipet «Admiral Tegetthoff» hadde som mål å finne Nordøstpassasjen da de la i vei nordover i 1872.

Med om bord hadde de hunder kjøpt av samer i Tromsdalen og den erfarne ishavsskipperen Elling Carlsen som los.

Hyllet rundt i Europa

– Noe av det mest spesielle med denne polarekspedisjonen er at vi ser at helt vanlige mennesker blir helter gjennom å ha prestert noe. Hundretusener av mennesker samlet seg rundt om i Europa for å hylle polarheltene.

– Men Carlsen valgte å bli igjen i Tromsø da resten av mannskapet fra denne historiske polarekspedisjonen dro på signingsferd i Europa.

Det forteller litteraturforsker Johan Schimanski ved Institutt for kultur og litteratur ved UiT – Norges arktiske universitet.

Han og historiker Ulrike Spring har nå samlet historien om heltene mellom to permer. Der beskriver de blant annet hvordan mannskapet fra turen ble bygget opp til å bli noen av sin tids aller største kjendiser.

– Det ble skrevet teaterstykker og dikt om dem. Pressen skrev tusenvis av artikler, og det ble holdt banketter og fester hvor enn de dro, sier UiT-forskeren.

Låste inn spriten

Ekspedisjonen ville ikke ha med flere nordmenn fordi norske sjømenn hadde rykte på seg på å være litt for glad i flaska og altfor sta.

– Staheten kombinert med god kunnskap om arktiske forhold kunne utfordre autoriteten til ekspedisjonsledelsen, sier Schimanski.

Men regnskapsfører Aagaard i Tromsø hadde ansvar for finansene mens de var i Nord-Norge, og Carlsen fikk være med. Alt av sprit ble låst inn om bord for å være på den sikre siden.

52 år gammel var Carlsen svært erfaren til sjøs og hadde blant annet vært med på å oppdage Kong Karls land øst for Spitsbergen.

Han var også den første i verden til å seile rundt Spitsbergen, og året før han mønstret på «Admiral Tegetthoff», hadde han funnet restene etter vinterleiren til William Barentsz på Novaja Semlja.

Fanget i isen

Det tok ikke lang tid før mannskapet mistet kontroll over skipet da det ble fanget i isen.

Og der de forventet å finne bare is og åpent vann, oppdaget de et landområde de kalte Frans Josefs land, etter keiser og konge Frans Josef I i dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn.

Det ble mange tette møter med isbjørn. De hadde hatt tuberkulose og skjørbuk om bord, og til slutt måtte de forlate moderskipet, som lå fast i over tre meter tykk is. Etter nesten to år i isen la de i vei med hundesleder og lettbåter.

Tre og en halv måneder senere ble de berget av russiske fiskere ved Novaja Semlja. Da de ankom Vardø, var det ingen som trodde at de fortsatt var i live. Bare én mann var omkommet – av tuberkulose.

Et symbol for monarkiet

Som statsdannelse var Østerrike-Ungarn, eller Die im Reichsrat vertretenen Königreiche und Länder und die Länder der heiligen ungarischen Stephanskrone som det offisielt het, et lappeteppe av folkegrupper.

Da polarekspedisjonen så overraskende dukket opp igjen i 1874, knaket det allerede i relasjonene mellom folkene i dobbelmonarkiet, bare sju år etter unionen mellom kongedømmet Ungarn og keiserriket Østerrike.

– Sammensatt av deltakere fra de fleste land i monarkiet ble polareventyret et stort symbol for det ferske dobbelmonarkiet, og deltakerne ble konstruert som kjendiser og veldig viktig å feire, sier Schimanski.

Mannskapet bestod også av personer fra alle samfunnslag.

– Forskerne ble derfor feiret som representanter for det nye og moderne Østerrike-Ungarn. Nå kunne alle mennesker bli helter, ikke bare de kongelige eller adelige, sier UiT-forskeren.

Også i Tromsø ble det storslagen fest med 120 gjester.

– Men Carlsen gikk glipp av kjendisstatusen i Europa, sier Schimanski.

Fem år etter at Carlsen kom hjem, var det slutt på hans ishavskarriere. Han tok jobb som fyrvokter på Skrova fram til 1894.

Elling Carlsen døde i hjembyen Tromsø noen få måneder inn i det nye århundret, 18. april 1900. Han var da slått til ridder av St. Olavs orden og hadde mottatt Franz Josefs orden.

Referanse:

Schimanski og Spring: Passagiere des Eises. Polarhelden und arktische Diskurse 1874, Böhlau Verlag 2015.

Når elever ikke klarer å gå på skolen på grunn av emosjonelt ubehag, kalles det skolevegring.

Vegring må ikke forveksles med skulk, som handler om manglende motivasjon eller lysten til å gjøre noe annet.

– Skolevegrere har lyst, men klarer ikke gå på skolen, sier Trude Havik ved Læringsmiljøsenteret ved Universitetet i Stavanger.

Hun har i doktorgradsarbeidet sitt blant annet undersøkt hvordan forhold i skolen påvirker skolevegring.

Kan forebygge

Over 5000 elever fra sjette til tiende klasse deltok i undersøkelsen «Skolemiljø, psykisk helse og fravær fra skolen». Resultatet viser at forholdet til medelever er avgjørende for skolevegring, mens medelever spiller en mindre rolle når det gjelder skulking.

– På barnetrinnet er det å bli mobbet en svært stor risikofaktor for fravær relatert til skolevegring, og i mindre grad også på ungdomstrinnet. Lærerens klasseledelse, i form av kontroll og relasjoner overfor den enkelte elev, synes å ha direkte betydning for både vegringsrelatert og skulkrelatert fravær blant elever på ungdomstrinnet, sier Havik.

• Les også: Mye unødvendig fravær fra skolen

Læreren kan forebygge

Videre viser funnene at læreren kan forebygge særlig skolevegring gjennom å arbeide med klassemiljøet, regulere relasjonene mellom elevene og ved å forebygge mobbing.

– Det mest oppsiktsvekkende med studien, er at funnene indikerer at skolefaktorer kan utgjøre vesentlige risikofaktorer for skolevegring uavhengig av om eleven er emosjonelt sensitiv og uavhengig av kvaliteten på oppfølgingen fra hjemmet, sier Havik.

Hun understreker at det er viktig å ta tak med en gang en elev viser tegn til skolevegring.

– Denne studien viser at det er viktig ikke å vente med å kartlegge mulige grunner i skolen når et barn viser tegn til skolevegring, enten dette er en medvirkende grunn eller direkte grunn til skolevegring, sier Havik.

Referanse:

Havik mfl: «School factors associated with school refusal – and truancy- related reasons for non-attendance,» Social Psychology of Education, februar 2015, doi: 10.1007/s11218-015-9293-y. Sammendrag