På 1800-tallet er det allerede laget ulike arabiske bibeloversettelser i 1000 år, og kanskje lenger.

Men i 1860-årene vil omstendighetene det slik at en ny bibeloversettelse blir en bestselger i den arabiske verdenen.

Den amerikanske misjonæren Eli Smith har fått med seg den amerikanske legen og misjonæren Cornelius Van Alen Van Dyck og arabisklæreren hans – den lærde, libanesiske forfatteren Butrus al-Bustani – for å lage en ny arabisk bibeloversettelse. De lager den de på vegne av et amerikansk misjonsselskap.

De oversetter fra gresk og hebraisk til arabisk, og boka trykkes opp i et opplag på 3000. Det Nye Testamentet kommer ut i 1860, og Det Gamle Testamentet kommer ut i 1865. De gis ut i Libanon, som ikke skal bli selvstendig før på 1940-tallet. 

Oversettelsen blir formidlet til flere arabiske land. Den blir en salgssuksess, og snart må det trykkes opp 3000 eksemplarer til. Dette er en tid når få kan lese. 

Muslimer kjøpte bibler                               

– Ikke bare kristne kjøpte denne bibelen. Det gjorde også muslimer. De kjøpte den fordi de mente at den var passende litteratur til å øve seg på lesing, sier Rana Hisham Issa.

Om få uker disputerer hun for doktorgraden sin på Institutt for kulturstudier og orientalske språk ved Universitetet i Oslo.

Issa har gjort språkanalyser av fire bibelversjoner, litterære tekster og historiske dokumenter fra misjonsarkiver i Beirut og Cambridge.

– Da Bibelen på 1800-tallet ble en lett tilgjengelig vare som var rimelig å få kjøpt overalt, så endret den leseferdighetene og fortolkingsmønsteret til det arabiske samfunnet generelt – og til de orientalske kristne spesielt. 

• Les også: Hvorfor blir noen krenket?

Oversettelsen til Smith, Bustani og Van Dyck var den første lokale oversettelsen som gjorde disse tekstene tilgjengelige for vanlige folk.

Første billigbok

En ny, dampdrevet trykketeknologi utviklet seg på denne tiden så raskt at hvert eneste opplag ble billigere å presse ut enn det forrige.

– Van Dyck-bibelen blir den første billigboka som finnes på dette markedet, sier Rana Hisham Issa.

Helt siden 800-tallet hadde det kommet en jevn strøm av jødiske og kristne oversettelser av den hebraiske bibelen og det nye testamentet til den arabiske verdenen.

– I tusen år har Bibelen tilpasset seg muslimsk smak innen språklig stil. Oversettelsene på 1800-tallet blir et gjennombrudd for bibelen. Fra nå av er Bibelen en trendsetter i arabisk språk og litteratur, i konkurranse med Koranen, sier hun.

Oversetterne fikk altså en del makt, og selv om Issa har funnet at disse tekstene ikke hadde noen større grammatisk påvirkning på arabisk, ser hun at de er med på å bestemme hvordan visse temaer omtales.

Ordvalgene er gjort bevisst, og er annerledes enn i Koranen, for eksempel.

Nye ord

Eksempler på utradisjonelle ordvalg som oversetterne på 1800-tallet gjorde, er ordet for «kirke», og navnet Syria. Selv om arabisk har mange ord som betyr kirke, og alle disse ordene kommer fra gammelsyrisk eller hebraisk, bestemte oversetterne på 1800-tallet seg for et ord som ikke er brukt i Koranen, nemlig kanisa.

– Dette ble stående som det eneste ordet for kirke i det moderne språket, sier Issa.

Noe lignende skjedde med navnet Syria. Tradisjonelt var det på arabisk brukt det bysantinske navnet – Sham. Men de moderne oversetterne gikk for et annet.

– De valgte heller å bruke det greske navnet, Syrie, selv om også alle arabiske bibler før 1860 hadde brukt Sham. Siden da har har Suriya vært det mest brukte navnet.

– Oversettelsene fra 1800-tallet skaper også den normen at navnet Allah ble brukt uansett hvilken gud i de monoteistiske religionene det var snakk om, sier Issa.

Rift om bibeldominans

Ulike kirker hadde altså i mange århundrer oversatt bibelske tekster til arabisk.

• Les også: Åpner arabisk skattkammer av ord

Den katolske kirken var tidlig på bibeloversettelses-ballen. Den ønsket, som mange andre kirker, å slå gjennom med sin oversettelse, og var i 1526 den første aktøren til å komme med en trykket utgave, ifølge Issa.

– Denne oversettelsen og de som ble laget i de påfølgende århundrene, ble for dyre for dyre å kjøpe inn for de små kirkene, og vant derfor ikke så mye terreng, forteller hun.

– Da oversettelsen fra de amerikanske misjonærene kom, ført i pennen av fra Smith, al-Bustani og Van Dyck, truet den katolske maronittiske kirken med å ekskludere enhver som hadde kontakt med de amerikanske misjonærene.

Oversetterne

De som oversatte bibelen til arabisk, var ikke hvem som helst. Nesten alle oversetterne hadde, eller fikk senere, selv betydning for den moderne arabiske kulturen på en eller annen måte. De var del av den kulturelle eliten, og nesten alle bodde i Beirut.

Én oversetter endte opp med å skrive det første ordentlige arabiske leksikonet.

Butrus al-Bustani skrev også leksikon, i seks bind, og en arabisk ordbok. I tillegg var han en sentral pedagogisk skikkelse som moderniserte skolesystemet i Libanon. Han regnes som viktig i moderniseringen av arabisk kultur i samtiden sin.

Til forskjell fra Eli Smith, som døde før bibeloversettelsen deres kom ut, var Cornelius Van Alen Van Dyck lege i tillegg til å være misjonær, og lærte seg raskt arabisk. Han skrev etterhvert også lærebøker på arabisk, og ble en av grunnleggerne av Syrian Protestant College, som i dag heter The American University of Beirut. Van Dyck ble en svært populær mann i regionen.

En som også ble bibeloversetter, var Ahmed Faris Shidiaq, en skribent, forlegger og forfatter. Han regnes av mange som den arabiske journalistikkens far. Han reiste mye og bodde blant annet i London i en periode, forteller Issa.

Hans roman «Legg over legg» regnes av mange som den første arabiske romanen.

– Det er en veldig morsom bok, sier Rana Hisham Issa.

– Den er veldig antireligiøs, men Shidiaq kom altså med sin egen arabiske bibeloversettelse et par år etter.

• Les også: Er teologi egentlig vitenskap?

Hundetrening er egentlig veldig enkelt.

Du trenger ikke noe bestemt «hundetekke» eller kunnskap om spesielle «energier» eller «soner» eller annet hokuspokus.

Atferd følger naturlover!

Det hele koker ned til at:

Alle dyr gjør det som lønner seg og unngår det som ikke lønner seg – for seg selv og ingen andre.

Det er som med tyngdekraftens «Alt faller mot bakken – enten du vil eller ikke»

Ha alltid det som utgangspunkt. Ellers surrer man seg lett oppi mye rart.

Vi går rett til virkemidlene vi benytter oss av.

• Belønning
• Ignorering
• Forhindring

Det er hundetrening i et nøtteskall.

Klipp det ut og heng det på kjøleskapet.

Belønning

Først og fremst så må vi vite helt klart hva som er målet med treningen.

Vi har det med å si f.eks. «Jeg vil ikke at hunden skal hoppe når han hilser på naboen».

Men for å kunne formidle dette til hunden, så er det ofte enklere å fokusere på det vi faktisk ønsker at hunden skal gjøre.

Fido må jo få vite hva som faktisk er riktig atferd!

Med andre ord: Vi må belønne riktig atferd.

I dette tilfellet blir det:

Fido skal ha bakkekontakt med alle fire labbene når han hilser på naboen.

Første steg unnagjort. Vi vet hva vi vil – hva vi skal belønne.

… belønne med hva?

Godbiter er klassikeren. Universalbelønningen. Den er praktisk å ha i lomma og går hjem hos de fleste hunder. Leker er også populært.

Likevel kan det ofte være lurt å spørre seg selv hva hunden ønsker av den bestemte situasjonen, hva motivasjonen er. Og bruke det som belønning – hvis det er mulig. Gjerne i tillegg til godbitene. 

Vi går til eksempelet vårt. Hva vil Fido når vi møter naboen?

Dette kan vi selvsagt aldri vite for sikkert, men under normale omstendigheter er det jo naturlig å tro at han vil … hilse. Tror du ikke? Vi satser på det.

Nå vet vi hva vi skal belønne og med hva.

Fido har bakkekontakt med alle fire labbene = Fido får hilse

Vel og bra, tenker du nå. Vi fokuserer på den atferden vi vil ha, og belønner med det Fido vil ha der og da.

Slenger på noen pølsebiter også.

Men … hva hvis han faktisk hopper?!

Vi må ta i bruk vårt neste virkemiddel.

Ignorering

Ignorering er det du tror det er. Vi ser til at det ikke følger noen konsekvens etter atferden.

Formidle at «du oppnår ingenting med å oppføre deg sånn».

Og husk at man må passe seg å ikke gi noe oppmerksomhet – en klassisk tabbe vi alle gjør. Ikke si noe eller engang se på hunden.

Opplevelsen skal verken være behagelig eller ubehagelig!

Hvordan skal vi få til det sånn rent praktisk i vårt tilfelle?

Ved at naboen snur seg 180 ° rundt.

Det skjer ingen hilsning, ingen godbit – det skjer ingenting!

Helt til Fido har alle fire labber på bakken …

Da er det slutt på ignorering og tilbake til belønning,

Dette punktet er superviktig!!!

For, som vi aldri kan gjenta for ofte:

Fido må jo få vite hva som faktisk er riktig atferd!

Altså:

Vi belønner riktig atferd så langt det er mulig, og ignorerer feil atferd hvis det er unngåelig.

Men …

 … som du allerede har lagt merke til, så funker ignorering i eksempelet vårt kun hvis du kjenner naboen – og du har instruert henne på forhånd.

Hva om vi møter på hu jålete dama nedi veien, som ikke har greie på verken hunder eller ignorering?

Vi kan vel ikke bare stå der med lomma full av pølser og vente på at Fido skal få bakkekontakt med alle fire?!

Noe må vi vel gjøre!?

Klart vi må.

For å redde både rykte, ræv og nabofred så vil man i en sådan situasjon gjøre det man kan for å få labbene til Fido bort.

Komme med et utrop, puffe på ham – hva som helst innen etikkens grenser.

Og beklage det hele på det sterkeste.

Men vil dette få oss nærmere målet vårt?

Har Fido nå forstått at han skal ha alle fire labbene på bakken når han hilser på naboen?

Neppe.

Han har sannsynligvis lært at det var gøy å hoppe på naboen. Han fikk fart på folk.

Han ble belønnet!

Eller enda verre. Har en av dere gått i fella og prøvd å straffe hunden – si et hardt «Nei» eller kanskje til og med påført smerte av noe slag – så vil han sannsynligvis ha lært at naboer er noen skikkelig kjipinger.

Det er jo ikke det vi vil …! Vi vil jo bare at han ikke skal hoppe på dem.

Så hva gjør vi da!?

Vi har Fido i bånd.

Forhindring

Å forhindre atferd før den forekommer skal vi nemlig ikke kimse av.

Ikke bare gjør det at vi unngår pinlige møter. 

Det vil sørge for at hunden ikke blir belønnet for feil atferd.

Noe som selvsagt er like viktig som å belønne riktig atferd.

For det er jo en drøss av belønninger vi ikke har kontroll på. Se for deg at vi møter en hundeglad skoleklasse i skogen. Fido hopper, barna jubler, og vi er ti skritt tilbake i treningsopplegget. Det var kjempegøy!

Så inntil vi er helt skre på at Fido har lært – at han helt sikkert ikke vil hoppe på folk vi møter – så har vi ham i bånd mellom trenigsøktene. 

Forhindring vil også ha en annen læringseffekt.

Det vil kunne gjøre at den ønskelige atferden viser seg – og vi kan belønne den i stedet.

For straks Fido er i bånd, så vil jo labbene hans lettere få bakkekontakt.

Bare husk:

Forhindring skal ikke være ubehagelig for hunden!

Du kan klippe ut det også.

Ingen rykking i båndet eller noe annet som gir dårlig stemning. Og har du en sprettball av en hund, så må du selvsagt bruke sele, ikke halsbånd. Strupehalsbånd er aldri aktuelt.

Dessuten … forhindring betyr ikke nødvendigvis å sette hunden i bånd eller bure ham inne. 

En annen måte å forhindre atferd er å motivere hunden til å gjøre noe annet – noe som ikke er forenelig med den uønskede atferden.

Har du en hund som tigger ved middagsbordet? Gi ham et saftig kjøttbein å tygge på i kurven sin før dere setter dere til bords når dere ikke har anledning til å trene med belønning og ignorering.

Man kan ikke tigge og tygge samtidig.

————

Relevante bøker:

Ikke skyt hunden – Karen Pryor (2007)

Læringspsykologi – Frode Svartdal og Magne Arve Flaten (1998)

PS: Følg meg på Facebook eller Twitter, så går du ikke glipp av noe.

Tilløpene til prinsipielle overlegninger i forbindelse med Grunnlovsjubileet har vært få og spredte. Festtalene og historiefortellingene har dominert.

2014 har stått i Grunnlovens tegn. Det har vært feiret i det lange og brede – aldri var det så mange bunader å se på 17. mai. Eidsvollsbygningen er blitt pusset opp og arrangementene har stått i kø. Flere enn 200,000 har besøkt Eidsvoll 1814. Og som det heter fra arrangørene av Grunnlovsjubileet 1814-2014: «Vi har mange å takke for at jubileumsfeiringa finner sin plass i den nasjonale historieboka og manges personlige minnebok». En har i stor grad blitt minnet om heltedåder og gratulert seg selv med de seirer som er vunnet og de framskritt som er gjort.

Fokuset har i stor grad vært på 1814, hva som skjedde det året. Også de fleste forskningsbidrag som har kommet i år har hatt dette som fokus. Tilløpene til prinsipielle overlegninger har vært få og spredte. Festtalene og historiefortellingene har dominert.

Nasjonalisme og tilbakeskuende feiring

I tillegg til oppsvulmet nasjonalisme, er problemet at en tilbakeskuende feiring forsterker foreldete oppfatninger av grunnlov og selvstyre. Den forsterker illusjonen om utmerket isolasjon – om nasjonalt selvstyre og frie og selvrådde borgere. Grunnlovsjubileet kunne vært en anledning til å se framover og spørre oss hva en grunnlov er og kan bety i en internasjonal verden som er radikalt forandret fra den gang da.

Grunnloven av 1814 var viktig for å etablere og sikre nasjonal suverenitet, for å kvitte seg med fremmedstyre og bli herrer i eget hus. Forestillingen om et suverent folk som konstituerer seg selv og staten ved å gi seg de lover de skal leve etter, sto sterkt. Det gjaldt å etablere en ny stat og å bli anerkjent av andre stater. Men internasjonalt skjedde det noe etter to verdenskriger som endret problemstillingen. Det demokratiske problem gjaldt ikke lenger bare hvordan et suverent folk skulle styre seg selv, men hvordan et suverent folk – en suveren stat – ikke skulle komme til å skade andre «folk» eller egne innbyggere.

Et system av individuelle rettigheter

Konteksten for Grunnloven har endret seg radikalt fra den i1814, og dermed også hva som er viktig med den. I dag må den sees som et system av individuelle rettigheter som skal voktes, om ikke av nasjonalstaten så av internasjonale organer.

Vi fikk menneskerettighetserklæringen av 1948 som gav støtet til en ny rettsutvikling hinsides nasjonalstaten. I dag er situasjonen slik at de fleste rettsområder er berørt av europeiseringen, av globaliseringen og internasjonaliseringen. Og, det er ikke bare snakk om en økonomisk globalisering, men også av en politisk globalisering og konstitusjonalisering av internasjonale relasjoner. Nye politiske organer og domstoler har kommet til og har ført til sterkere bindinger mellom stater. I Europa har statene avgitt suverenitet til overnasjonale EU-organer og har lukket seg inne i et forpliktende samarbeid.

Det har skjedd en formidabel internasjonal rettsoppbygging i kjølvannet av opprettelsen av FN som i realiteten har begrenset nasjonalstatenes suverenitet. Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg skal beskytte europeiske borgeres rettigheter. Denne sammen med den internasjonale straffedomstolen begrenser spillerommet til nasjonale flertall og til diktatorer. Sistnevnte risikerer å ende opp i Haag.

Endret suverenitetsbegrep

Menneskerettighetene er blitt mer synlig i nasjonale konstitusjoners rettighetskatalog. Noen snakker endog om en kosmopolitisering av nasjonale konstitusjoner. Suverenitetsbegrepet har endret seg fra å gjelde uinnskrenket rett til eget territorium til å gjelde overholdelsen av demokrati og menneskerettighetene. Her er mange problemer og dilemmaer av prinsipiell karakter, ikke minst for Norge som på en besynderlig måte har underlagt seg EU uten å ha krav på medbestemmelse. Hvordan kan en gratulere seg selv med Grunnloven når det er EUs «grunnlov» som i stigende grad gjelder her til lands?

Det er denne nye konteksten for Grunnloven som et grunnlovsjubileum kunne ha fått fram, nemlig at den nasjonale selvråderetten ikke er ubegrenset, at der er grunnlovsmessige problemer for utenforlandet Norge, at Grunnloven inneholder universalistiske elementer som viser til at vi ikke bare er borgere av et nasjonalt fellesskap, men også av det globale, menneskelige fellesskapet.

Det har ikke vært noen større forsøk på å reflektere over hva grunnlov betyr og hvorfor det er viktig å skille mellom folk og nasjon på ene siden og grunnlov og demokrati på den andre siden. I feiringen har dette gått opp i en sømløs forening. En moderne grunnlov som den norske bør ikke forstås som uttrykk for nasjonal karakter eller et kollektivt vi – et folks selvforståelse – men for de prinsipper som gjelder når vi tilkjenner hverandre rettigheter. En grunnlov sier hvem som har makt og hvordan den skal utøves, og den gir borgerne rettigheter også mot staten. En moderne liberal grunnlov knesetter regler for det offentlige samkvem, beskytter individ og mindretall mot ubegrenset flertallstyre, beskytter flertallet mot mindretallstyranni.

Grunnloven må være levende

En grunnlov bør ikke reduseres til et ark i den nasjonale historieboka eller den personlige minneboka. Den trengs i høyeste grad som et samfunnsmessig problem- og konfliktløsningsorgan. Men for at den skal være det må grunnloven være levende. Den må være nedfelt i en politisk kultur, i borgernes sinn og i omgangsformer, i den kontinuerlige debatt om hva som skal gjelde. Det er nok av eksempler på at de universalistiske elementene i den norske grunnlov ikke har vært eller er operativ i nordmenns sinn. Vi ble ikke kvitt jødeparagrafen før i 1851 og norske tjenestemenn var aktive i tjenesten med å ekskortere jøder til Tyskland under krigen. Minoriteter som samer, tatre og homofile har alle hatt sitt å stri med i nasjonen, og fremmedfiendtligheten blomstrer i mange leirer her til lands.

Det er den kollektivistiske oppfatningen av et norsk etnisk vi som grunnlag for Grunnloven som må knuses. Den norske grunnloven knesatte de demokratiske selvstyreprinsippene i tråd med idealene i den amerikanske og franske revolusjonen. Heretter var konstitusjon å forstå som en horisontal sammenslutning av like og frie borgere som styrer seg selv gjennom rett og politikk. Med dette ble politiske herredømme løst fra tradisjon og religion, og den moderne stat fant sin begrunnelse i beskyttelsen av individet, dets verdighet, frihet og velferd. Det er følgelig ikke våre «norske» verdier det står om, som grunnlovsfeiringen etterlater inntrykk av, men om menneskehetens verdier!

Den er kanskje ikke så vakker, men forskerne ved Office of Naval Research i den amerikanske marinen mener de har lyktes i å utvikle en slags robotbrannmann-prototype sammen med universitetet Virginia Tech.

Robotbrannmannen kalles Saffir (Shipboard Autonomous Firefighting Robot) og er en menneskelignende robot som står og går oppreist på to ben. Den kan holde og styre en brannslange.

Roboten kan kjenne igjen en brann og med infrarøde og lasersensorer, kan den se gjennom tjukk røyk. Den er også programmert til å ta forsiktige steg framover på egen hånd, samt å styre slangen etter egen dømmekraft.

Fordelene er åpenbare, siden en menneskelignende robot kommer seg lettere fram gjennom ganger, dører og trapper som var designet for mennesker. Dermed kan den også komme lettere til utilgjengelige og farlige steder som brenner, uten at mennesker trenger å utsettes for fare.

Roboten er også laget for å samarbeide med ekte mennesker og har en menneskelig sjef med full kontroll.

Den amerikanske marinen har laget en liten skrytevideo av forsøkene med roboten som ble gjort på et gammelt marinefartøy. Videoen kan sees øverst i artikkelen.

Ustø grunn under bena

Selv om roboten er stødig og klarer seg selv til en viss grad, er det vanskelig å se for seg at denne kan komme løpende til et brennende rom i et skip, slik den ser ut nå.

– Det er ikke så lett å se for seg hvor vanskelig det er å få en robot til å holde balansen og gå på to ben, sier Anders Kofod-Petersen. Han er forsker ved Institutt for datateknikk og informasjonsvitenskap ved NTNU og ved Telenor Research.

– Spesielt på et skip, hvor roboten ikke har fast grunn under beina, og båten ruller fra side til side. Samtidig skal den holde og bevege brannslangen, og bevegelsene skal koordineres med rullingen. 

– Dette er arbeidsforhold som er mye vanskeligere for en robot enn for oss, sier Kofod-Petersen til forskning.no.

Han mener Saffir er et skritt i riktig retning og ser velkonstruert ut.

• Les også: Tusen roboter jobber sammen

Robotsamarbeid

Akkurat denne Saffir-varianten kommer nok ikke til å slukke ekte branner på skip, men den er en slags testplattform for teknologier som kan gjøre slike roboter mulig.

Kofod-Petersen tror også at det kan være noen store samarbeidsfordeler med å ha en menneskelignende robot til å gjøre slike oppgaver.

– Det er antagelig lettere for folk å samarbeide med noe som ligner på oss selv, siden vi pleier å tillegge ting egenskaper som de ikke nødvendigvis har.

– Hvis du drar i en bilvask, så spiller det ikke så stor rolle at roboten som vasker bilen din ser ut som en stor kasse. Men hvis du skal begynne å gi ordre til roboten, kan det være lettere å samarbeide med én som ligner på deg selv.

– Det er ikke sikkert at vi kommer til å se en effektiv brannslukkingsrobot i framtiden, men det er en god måte å teste ut disse samarbeidsrobotene på.

Han nevner også at dette er et militært prosjekt, og at marinen er interessert i å se hvordan mennesker og roboter kan løse vanskelige oppgaver sammen.

– Hvis man ser for seg en kampsituasjon, er de enda mer avhengige av å kunne samarbeide på en god måte, sier Kofod-Petersen.

Menneskelignende og humanoide roboter kan virke litt fremmed for oss, og vi er kanskje mest vant til industri- og støvsugerroboter. I Japan er det en helt annen robotvirkelighet, og de menneskelignende (og dyrelignende) robotene blir mer og mer framtredende i samfunnet.

Fattige mennesker finnes i store deler av verden. Vi kan ikke hjelpe alle. Hvem velger vi ut som mottakere av pengene våre?

I USA er det tydelig at det er landets egne interesser som styrer bistandsmidlene, ifølge en ny doktorgrad.

– Alle sier de vil gjøre godt, men politikken avhenger av nasjonale interesser. Det er et sprik mellom idealer og interesser, sier Shai André Divon, stipendiat ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU), til forskning.no.

Han har studert amerikansk bistandspolitikk fra andre verdenskrig fram til i dag.

Kombinerer myk og hard makt

Amerikanske myndigheters bistandsavdeling, United States Agency for International Development (USAID), uttrykker et ønske om å bekjempe fattigdom og bygge demokrati samtidig som de sikrer trygghet for USA.

Divon forventet at terrorangrepet på USA 11. september 2001, etterfulgt av kampen mot terror, skulle ha mye å si for hvor USA konsentrerte innsatsen. Men det viste seg at utenrikspolitikken allerede hadde preget bistanden i mange år.

­– Siden andre verdenskrig kombinerer USA hard makt gjennom militæret, med myk makt gjennom utvikling, for å fremme sine interesser, sier Divon, som mener bistand i seg selv er makt.

– Pengene gjør at giverne bestemmer hva mottakerne kan oppnå. Amerikanerne tenker strategisk når de velger hvilke land, organisasjoner og prosjekter de skal støtte, hevder han.

Bistand for sikkerhet

Forskeren har fagbakgrunn i historie, arkeologi, miljø- og utviklingsstudier, og dessuten arbeidserfaring fra etterretning og militære.

Han har særlig sett på hvordan amerikansk sikkerhetspolitikk og bistandspolitikk krysser spor. For eksempel hvordan USA forsøker å bekjempe terror gjennom å støtte lokale prosjekter som de mener kan hindre radikalisering.

Divon har studert historiske og samtidige dokumenter, snakket med amerikanere og afrikanere, statsansatte, organisasjoner og lokalbefolkning, og fulgt bistandsarbeidet i Mali.

Kampen mot russerne

Under den kalde krigen var USA opptatt av å begrense Sovjetunionens innflytelse i verden, også i Afrika.

– Afrika var ikke så viktig for amerikanerne på den tida. Når de ga bistand eller investerte i Afrika, var det stort sett for å stanse russerne, hevder Divon.

USA støttet Sør-Afrika under apartheid, ikke nødvendigvis fordi landet delte ideologien, men fordi Sør-Afrika også styrte det som nå er Namibia.

Amerikanerne ville hindre at Sovjetunionen fikk fotfeste i Namibia. Kubanske tropper hadde allerede grep om nabolandet Angola. Derfor støttet USA tropper som kjempet mot et uavhengig Namibia som sto i fare for å bli kommunistisk. Samtidig bygde amerikanerne opp landet gjennom bistand.

Kampen mot terror

Etter terrorangrepene på USA i 2001 var det islamistisk terror som skulle bekjempes, blant annet i Mali. Der ga amerikanerne bistandspenger til utvalgte skoler som underviste en moderat form for islam, i håp om at det skulle forebygge rekruttering av nye terrorister.

Samtidig gravde amerikanske soldater brønner for lokalbefolkningen, som del av et bistandsprosjekt. En problematisk sammenblanding mellom militære operasjoner og sivil støtte, mener Divon.

– Lokalbefolkningen fortalte meg at når USA gir dem penger, er det fordi de vil ha noe tilbake, sier han.

Det slår tilbake på USA, mener Divon.

– Det skader amerikanske interesser når folk forbinder bistand med militære intervensjoner.

Et manglende skille gjør at det lett bygger seg opp mistro til alle typer amerikanske aktører, forklarer forskeren. Dessuten har ikke de siste 70 årenes bistandspolitikk ført til nevneverdig utvikling, påpeker han.

• Les også: – Norsk bistandspolitikk har ingen effekt

– Tvinger fram ideologi

Å gi og ta med samme hånd, gjelder nok ikke bare USA, tror Divon. Han har imidlertid ikke studert andre lands bistandspolitikk.

Divon er kritisk til at egeninteresser skal være motivet for å hjelpe.

– Bistand burde være motivert av et genuint ønske om å hjelpe der det trengs mest. Amerikanske interesser er ikke nødvendigvis de samme som folks interesser i det landet de vil hjelpe, sier han.

Han synes land som USA tvinger ideologien sin på andre land.

– For å få penger krever USA at landene godtar den amerikanske forståelsen av demokrati og økonomisk utvikling.

– Vi bør ikke fortelle folk hvordan de skal gjøre ting. Vi bør ta utgangspunkt i menneskerettighetene, ikke enkeltes ideer om hva som er rett eller galt, sier han.

– I Norges interesse å hjelpe

I Norge er det delte meninger om motivene bak bistandspolitikken. Tidligere miljø- og utviklingsminister Erik Solheim mener egeninteresser er en viktig del av norsk bistand.

– Bistanden er og bør være styrt av en blanding av solidaritet og egeninteresse. Du hjelper andre og forventer at de hjelper deg, sier Solheim til forskning.no.

– Vi skal hjelpe dem som er mindre heldige enn oss selv, men det å hjelpe er også del av en opplyst egeninteresse. Vi erkjenner at globale utfordringer knyttet til klima, terror, flyktningstrømmer og narkotika er farlige for oss selv.

I dag har ikke Norge noen utviklingsminister. I stedet er det utenriksminister Børge Brende som styrer bistandspengene.

De siste årene har bistanden blitt klart tettere knyttet til utenrikspolitikken, bekrefter Solheim.

– Jeg mener det er en helt riktig utvikling. Stadig flere erkjenner at hvis vi skal bygge en fredeligere verden, er det mer å oppnå med økonomiske og sosiale virkemidler, enn med militære.

– Spiller med falske kort

Det gjelder ikke bare sikkerhet, men også økonomiske interesser, forteller Solheim, som i dag jobber med bistandsspørsmål i OECD, den internasjonale organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling.

Norsk næringsliv er ofte på plass når et land bygges opp med bistand. Delvis statlige Statoil er i Angola, og Telenor er i Myanmar.

– Ingenting rammer markedet mer enn fattigdom. Økonomisk utvikling er til fordel også for Norge. En velfungerende, rik verden vil gjøre det lettere for norsk næringsliv, sier Solheim.

– Hva skal være sterkest, vår egeninteresse eller ønskene til dem vi skal hjelpe?

– Landene som gir mest, står på begge beina samtidig. Storbritannia viser solidaritet, men fremmer også langsiktige britiske interesser for en mer stabil verden.

Eller som Solheim sa det i en tale om utviklingsmeldingen i 2009: «Vi vil stå mye mer solid dersom vi greier å hamre inn det budskapet til den norske befolkningen at dette gjør vi ikke bare for å hjelpe folk i Afrika og Asia, men også fordi en tryggere verden er i vår og våre barns egeninteresse.»

Å tenke på egne interesser i bistandsarbeidet er helt feil tankegang, mener Ketil Fred Hansen. Han er førsteamanuensis i afrikansk historie ved Universitetet i Stavanger.

– Det blir å spille med falske kort. Jeg later som om jeg er grei, men gjør det for egen del, sier Hansen til forskning.no.

Fattige steder

Hansen mener den egennyttige tankegangen preger hvilke land Norge velger. Han har ikke forsket på dette, men har hatt samtaler med politikere og byråkrater på sine reiser rundt i Afrika. Tidligere har han evaluert virkningen av bistandsprosjekter blant annet i Mali.

– Vi driver i stor grad bistand for vår egen del, hevder han.

– Hvilke motiver bør styre?

– En dollar er nyttigere jo fattigere du er. Pengene må gå til fattige steder der prosjekter drives av små, frivillige organisasjoner. Ikke svære organisasjoner der direktørene tjener på linje med en president.

En annen mulighet er å gi støtte direkte til myndighetene og stole på at de selv kan bestemme hvor pengene skal brukes. Men det har vært mange eksempler på at korrupte regjeringer sørger for at pengene kommer en liten elite til gode, i stedet for landets befolkning.

Rettferdig handel er bedre enn bistand, mener Hansen. På den andre siden sikrer handel mellom to land heller ikke nødvendigvis folkets beste.

Velger etter vår kompetanse

Solheim er uenig i at egeninteressene styrer hvilke land Norge velger å gi bistand til.

– Men det er en viss sammenheng, for det er naturlig å gi bistand til land som Norge har hatt langvarig kontakt med. Det betyr ofte at det allerede finnes norsk næring der. I min tid som minister valgte vi Ghana blant annet fordi vi hadde næringsinteresser der, og en god tilknytning til landet.

Ifølge Utenriksdepartementet (UD) styrer ikke norske egeninteresser hvilke land den nåværende regjeringen velger å gi bistand til.

– Det er ikke slik vi jobber, at vi vurderer å gå inn i et land etter om det lønner seg for norske interesser. Vi tenker på hva behovene er der, hvordan Norge kan hjelpe best mulig, hvilke aktører vi kan få inn, sier Ingrid Skjøtskift, politisk rådgiver i UD, til forskning.no.

Det er tre kriterier som styrer norsk bistand, ifølge Skjøtskift.

– Vi skal hjelpe de fattigste og de mest sårbare landene, bistanden skal ha effekt, og vi skal hjelpe der vi har kunnskap og kompetanse som kan være nyttig for landet. Et eksempel er Olje for utvikling, olje er et område der Norge har noe å lære bort, sier hun.

– Samtidig tenker vi også på norske interesser. Det er i norske interesser at landet utvikler seg, at landets økonomi vokser og blir en del av den globale økonomien.

Vanntette skott?

Vi har tettest samarbeid med land og regioner som vi kjenner best, men Norge gir bistand til svært mange land. Det i seg selv viser at norske interesser ikke styrer bistanden, mener Skjøtskift.

– I 2013 ga vi til 116 av de 148 landene som OECD mener trenger hjelp. Det er jo nesten alle. OECD har pekt på at vi kan oppnå mer effektiv bistand dersom vi konsentrerer innsatsen om færre land. Det er bakgrunnen for at vi nå gjør en forsiktig konsentrasjon, til rundt 84 land.

Den nåværende regjeringen har også valgt ut noen land som Norge skal fokusere særlig på framover.

De er enten konfliktfylte stater som trenger stabilisering eller land i utvikling der vekten legges på næringsliv. Ett av disse tolv landene er Myanmar. Der er Telenor en stor investor.

– Det er ikke usannsynlig at det hjalp Telenor med å etablere seg at Norge allerede hadde et godt navn der politisk, sier Solheim.

Det vil ikke UDs Ingrid Skjøtskift spekulere på.

– Hvis Telenor og Statoil også tjener penger på utviklingen i et land, er det bra. Det er jo fint om norske bedrifter kan bidra til å utvikle ressurser og arbeidsplasser, og skape vekst og utvikling. Men bistandsmidler skal ikke brukes til det, sier hun.

Både Skjøtskift og Solheim mener at det er vanntette skott mellom norske selskaper og myndigheter.

– Da det i min tid ble klart at Statoil skulle investere i Tanzania, kunne ikke norske myndigheter samtidig bidra til å lage lover i landet. Ingen ville tro på at de da var uavhengige av hverandre, sier Solheim.

Olje for utvikling

Ketil Fred Hansen er ikke så sikker på at skottene er vanntette.

– I Angola har Norges ambassade og oljeselskapet Statoil kontorer i samme hus. Den ene skal redusere fattigdom, den andre skal sørge for norske interesser. Det er helt uforenelig.

– Bistandsprogrammet Olje for utvikling og Statoil opererer parallelt i Tanzania etter at Statoil vant kontrakter der. Når Olje for utvikling sender tanzanianske ansatte til Norge for å lære, er det klart de blir vennligere innstilt til et norsk oljeselskap. Det er naivt å tro at Norge ikke tjener på det. Vi kan ikke gi gaver uten at det skaper forventninger om å få noe igjen, sier Hansen.

– Det er definitivt ikke hensynet til Statoil som avgjør om Olje for utvikling starter et prosjekt i Tanzania, sier Skjøtskift i UD.

Hun ser ikke bistanden som en gave som skaper forventninger om at Norge skal få noe tilbake.

– Norsk bistand er ubunden, og skal være det. Vi stiller ikke betingelser for bistanden, sier den politiske rådgiveren.

De glemte landene

Samlokalisering kan skape problemer for troverdigheten, innrømmer tidligere politiker Erik Solheim. Men det betyr ikke at myndigheter og selskaper mangler klare skillelinjer.

Han ser likevel noen ulemper ved å hjelpe med egeninteresse. Det kan føre til at vi overser dem som trenger det mest. Tross den norske regjeringens løfter om å hjelpe de fattigste er det nemlig ikke alltid slik at pengene går dit.

– Det er et dilemma. Det kan bety at land som er ekstremt fattige ikke får noe, dersom de ikke har konflikter eller tiltrekker seg verdens oppmerksomhet på andre måter. Vi i OECD har en liste over land som får lite bistand, og som vi mener er underhjulpet, sier Solheim.

På lista står land som Madagaskar, Bangladesh og Niger. Praktiske hensyn bidrar til å avgjøre hvor bistanden går, forteller Solheim. Engelskspråklige land får oftere hjelp enn fransktalende, for de er enklere å kommunisere med. Giverne vil også unngå risiko, og klumper seg sammen i noen land, som OECD kaller «donor-darlings».

– Næringsliv er bedre enn bistand

At egeninteresser og bistand går hånd i hånd, er en virkelighetsbeskrivelse forskere kan være enige om. Men ulike politiske ståsteder preger hva de synes om det.

Utenrikspolitisk forsker og kommentator Asle Toje, mener at det hele er en overforenklet problemstilling.

Han viser til at det ikke er noen entydig sammenheng mellom hvor bistandsmidlene flommer og hvor vi har økonomiske interesser.

– Norge gir til en rekke land og vet forbausende lite om hva bistanden fører til, sier Toje.

– Samtidig tjener norske myndigheter gode penger når delvis statlig eide selskaper som Statoil og Telenor etablerer seg i land der vi bygger opp næringslivet gjennom bistand?

– Jeg kan ikke forstå at det er så forferdelig, dersom det fører til økonomisk utvikling i det landet. Det handler om å skape bærekraftig vekst. Globalisering har på dette feltet gjort mer for verden enn bistand.

Andre forskere har tidligere hevdet at kapitalisme skaper fred.

– Det synes å være et særnorsk perspektiv at det er suspekt at selskaper går ut og virker i den tredje verden, sier Toje.

– Som om afrikanere skulle leve i et reservat, der de ikke trenger mobiltelefoner. Og hvis de skal ha mobiltelefoner, så skal i alle fall ingen tjene penger på det.

– Bistandsbransjen bestemmer

Tojes forskning viser at bistandsorganisasjonene i stor grad former norsk bistand. Han gjorde feltarbeid i blant annet Mali.

– Bistandsbransjen er en milliardindustri med sterke egeninteresser, hevder han.

– Organisasjonene ønsker for eksempel å bruke penger der de allerede er, for det koster penger å bygge opp stedlig nærvær. Så selger de det de gjør i tråd med trenden innen bistand akkurat nå: Et gitt prosjekt kan etter behov presenteres som kvinnebistand, klimabistand, mikrokreditt eller kamp mot hungersnød. Det er mange kinderegg der ute, sier Toje.

Han mener forskere også bør gå bistandsorganisasjonene etter i sømmene.

– Pengene sitter løst, etterprøvingen er mangelfull, og brudd på regler gir få konsekvenser.

Det er fem år siden Toje drev med bistandsforskning. Kanskje er det annerledes nå? Norge konsentrerer innsatsen rundt utvalgte land, blir vi mer strategiske når vi velger hvem vi skal gi bistand til?

– Bildet er ikke så entydig som spørsmålet gir inntrykk av. Norge har nasjonale interesser, men de hviler ikke i Afrikas sand. Norske selskaper har oljeinteresser der, men Statoil er mer privat enn statlig, så det representerer ikke norske interesser, sier statsviteren.

– Men at Mali blir et fokusland nå har nok delvis å gjøre med radikalisering i regionen. Norge støtter kampen mot terror. Her ligger politiske motiver oppe i dagen.

Utenriksdepartementet (UD) holder fast ved at egeninteresser ikke er et viktig motiv bak norsk bistand.

– Det er likevel klart at det som utgjør en fare for andre, også kan være en fare for oss. En fredeligere verden kan igjen bidra til velstandsutvikling. Det som er bra for verden, er bra for Norge, sier politisk rådgiver Ingrid Skjøtskift i UD.

Kvantekjemi forklarer hva skjer inne i molekylene. Eller, nærmere bestemt hva som skjer med elektronene i molekylet. 

Her gjelder det å holde seg fast, for det er mye mer komplisert enn som så. I naturfagtimen på videregående lærte du at elektroner går i baner rundt atomet. Men så enkelt er det ikke.

Elektroner er ikke bare partikler, men også bølger. Elektronene kan være mange steder samtidig. Det er ikke mulig å holde orden på hvor de er. Men det er likevel håp.

Forskerne bruker kvantekjemiske modeller til å beregne seg fram til hvor elektronene befinner seg. 

Resultatene blir ofte enda mer nøyaktige når forskerne gjør kvantekjemiske beregninger, enn når de gjør eksperimenter.

– De kvantekjemiske beregningene kan blant annet brukes til å forutsi kjemiske reaksjoner. Da slipper kjemikerne å gjette og tippe i laboratoriet. Det er også mulig å bruke kvantekjemiske beregninger til å forstå hva som skjer i eksperimenter, forteller Trygve Helgaker ved Universitetet i Oslo.

Med kvantekjemiske beregninger er det nemlig mulig å forstå kjemiske reaksjoner enda bedre enn i laboratoriet. Forklaringen er at du i kvantekjemiske beregninger kan beregne nøyaktig hvordan alle atomene og elektronene i et molekyl fungerer sammen.

Krefter og spenninger mellom atomer

Tenk på hva som skjer når ultrafiolette stråler sender såkalte fotoner, som er partikler fylt med energi, inn i cellene dine. Det øker energien i molekylene. Da kan det hende at noen molekyler blir ødelagt. Dette skjer når du soler deg.

– Den ekstra energien vil påvirke oppførselen til elektroner og kan ødelegge de kjemiske bindingene i molekylene. Dette kan bare forklares kvantekjemisk. De kvantekjemiske modellene brukes for å få et bilde av kreftene og spenningene mellom atomene og elektronene i et molekyl og av hva som skal til for å få et molekyl til å gå i stykker, sier Helgaker.

For noen år siden klarte han og kollegaene hans ved Universitetet i Oslo (UiO) å beregne at det måtte finnes en helt annen type kjemiske bindinger i magnetfeltet i små, kompakte stjerner, kalt dvergstjerner, enn på jorda. Beregningene viste en helt ny mekanisme som holdt to hydrogenatomer sammen.

Nyheten vakte stor oppmerksomhet. Oppdagelsen ble gjort av Senter for teoretisk og beregningsbasert kjemi ved UiO. Bakgrunnen for arbeidet deres var nøyaktige, kvantekjemiske beregninger av hva som skjer når atomer og molekyler utsettes for ekstreme forhold.

Helgaker har de siste 30 årene vært med på å lage et datasystem som kan beregne kvantekjemiske reaksjoner i molekyler.

De kvantekjemiske beregningene løser schrödingerligningen for molekyler. Denne ligningen er grunnleggende i all kjemi og beskriver hvor alle elektronene i et molekyl befinner seg.

Enorme beregninger

Beregningene er blytunge.

– Schrödingerligningen er en svært komplisert, partiell differensialligning, som studerer endringer i tid og rom og som ikke kan løses eksakt. Vi må derfor ty til tunge simuleringer, forteller forsker Simen Kvaal.

Beregningene er så krevende at de benytter en av universitetets raskeste tungregnemaskiner.

– Vi tøyer hele tiden grensene for hva som er mulig. Begrensningene er maskinkapasiteten, sier Helgaker.

For ti år siden tok det to uker å gjøre beregninger på et molekyl med 140 atomer. Nå kan det gjøres på to minutter.

– Det er 20 000 ganger raskere enn for ti år siden. Beregningene går 200 ganger raskere fordi datamaskinene har doblet hastigheten sin hver attende måned. Og beregningene er blitt ytterligere 100 ganger raskere fordi programvaren stadig er blitt forbedret, forteller senioringeniør Simen Reine.

– Vi fyller alltid opp den ledige kapasiteten i datamaskinen. Jo mer beregningskapasitet, desto større og mer pålitelige beregninger.

Takket være enda raskere datamaskiner kan kvantekjemikerne studere stadig større molekyler.

I dag er det lett å beregne kvantekjemisk hva som skjer i et molekyl med opptil 400 atomer. Med forenklete modeller er det mulig å studere molekyler med mange tusen atomer. Men da er det visse effekter i molekylet som ikke blir beskrevet detaljert.

Nå nærmer forskerne seg et nivå der de kan studere nøyaktig hvordan atomer og elektroner forholder seg til hverandre i levende celler.

– Dette er spennende. Molekylene i levende celler kan inneholde mange hundre tusen atomer, men man trenger ikke beskrive hele molekylet kvantemekanisk. Vi kan derfor allerede i dag bidra til å løse biologiske problemstillinger.

Elektronjakt i insulinmolekylet

Kjemikerne har altså muligheten til å kombinere avanserte og enklere modeller.

– Det er hele tiden snakk om hvilken presisjon og hvilket detaljnivå du ønsker på beregningene. Det beste hadde vært å bruke schrödingerligningen til alt.

Som et kompromiss kan de i deler av modellen beskrive hvert elektron detaljert, mens de i andre deler av modellen bare ser på gjennomsnittstall for flere elektroner.

– Vi må hele tiden finne en god balanse mellom hvilke detaljer vi trenger og hvilke vi ikke har behov for.

Simen Reine har sammen med Aarhus Universitet brukt gruppens programvare til å studere et insulinmolekyl. Et insulinmolekyl består av 782 atomer og 3500 elektroner.

– Alle elektronene frastøter hverandre, samtidig som de trekkes mot atomkjernene. Atomkjernene frastøter hverandre. Likevel er molekylet stabilt. For å studere et molekyl med høy presisjon, må vi derfor ta hensyn til hvordan alle elektronene beveger seg i forhold til hverandre. Slike beregninger kalles korrelerte og er meget pålitelige.

Hvis de fikk muligheten til å kjøre en komplett, korrelert beregning av insulinmolekylet på universitetets tungregnemaskin, kunne beregningen i teorien ta to døgn.

– Om ti år kan disse beregningene gjennomføres på to minutter.

Viktig i medisin

Viserektor Knut Fægri ved UiO påpeker at kvantekjemiske beregninger kan bli viktige innenfor livsvitenskapen.

– Kvantekjemiske beregninger kan bidra til å beskrive fenomener på et nivå som kan være vanskelig tilgjengelig eksperimentelt, men som også kan fungere som en støtte i tolking og planlegging av eksperimenter. I dag vil beregningene gi mest nytte innenfor molekylærbiologi og biokjemi, mener Fægri.

Førsteamanuensis Michele Cascella på Senter for teoretisk og beregningsbasert kjemi er nylig hentet fra Italia for å bringe kvantekjemien inn i studier av levende organismer.

– Kvantekjemi er en stødig teori som er viktig for å forklare hva som skjer i molekylene, og den er derfor avgjørende for å forstå biologiske systemer, forteller Cascella.

Som eksempel nevner han analyser av enzymer. Enzymer er molekylære katalysatorer som forsterker de kjemiske reaksjonene i cellene våre.

Cascella trekker også frem nanomedisinen, som skal sørge for å frakte medisinen langt mer presist ut i kroppen.

– I nanomedisin må vi forstå fysiske fenomener i nanoskala og få et mest mulig korrekt bilde av molekylære fenomener. Da er kvantekjemiske beregninger viktige, forteller Cascella.

Proteiner og enzymer

Professor K. Kristoffer Andersson på Institutt for biovitenskap bruker den enklere formen for kvantekjemiske beregninger for å studere detaljer i proteinene og hvordan enzymer fungerer kjemisk.

– Det er viktig å forstå den kjemiske reaksjonsmekanismen og hvordan enzymer og proteiner fungerer. Med kvantekjemiske beregninger kan vi lære mer om hvordan proteinene utfører oppgavene sine, trinn for trinn. Vi kan også bruke beregningene til å se på aktiveringsenergien, altså hvor mye energi som trengs for å komme til en bestemt tilstand. Det er derfor viktig å forstå de kjemiske reaksjonsmønstrene i biologiske molekyler for å kunne utvikle nye medikamenter, forteller Andersson.

Forskningen hans kan også brukes til å finne medisiner mot kreft. Det gjør han ved å undersøke radikaler, som er atomer og molekyler som lett reagerer med andre stoffer, og som kan være viktige i kreft. Blant annet ser han på metall-ioner i proteiner. Dette er ioner med et stort antall protoner, nøytroner og elektroner.

Fotosyntesen

Professor Einar Uggerud ved Kjemisk institutt har avslørt en helt ny kjemisk bindingsform med avanserte eksperimenter og kvantekjemiske beregninger.

Sammen med stipendiat Glenn Miller har Uggerud funnet et uvanlig skjørt og spesielt molekyl, i en drageformet struktur, bestående av magnesium, karbon og oksygen. Molekylet kan gi en ny forståelse av fotosyntesen. Fotosyntesen, som er grunnlaget for alt liv, omdanner CO2 til sukkermolekyler.

Molekylet reagerer så hurtig med vann og andre molekyler, at det bare har vært mulig å studere det isolert fra andre molekyler, i et vakuumkammer.

– Tiden vil vise om molekylet virkelig har en viktig sammenheng med fotosyntesen, forteller Einar Uggerud. 

Beret Bråten har allsidig faglig bakgrunn. På hovedfag i sosiologi skrev hun om unge feminister og likestilling. Hun tok doktorgrad i statsvitenskap på integrering av innvandrede minoriteter i de politiske partiene. Som forsker på Fafo har hun jobbet på mange felt, men mest med barnehager og integrering.

Hva er den beste fagboka du har lest?

– Jeg har ei suppe av faglige nedslagsfelt. Å skulle velge den ene beste fagboka, er nesten helt umulig for en stakkar, sukker statsviteren.

Men det finnes en fellesnevner i Bråtens studier og arbeid: maktforskjeller.

– Jeg fikk alltid høre, særlig av moren min, at alle mennesker er like mye verdt. Det var en lov vi skulle leve livet etter. Da jeg etter hvert oppdaget at det ikke var sånn i praksis, ble jeg veldig interessert i å finne ut av hva det kommer av.

En gang på 1980-tallet sto Bråten på Blindern, på Universitetet i Oslo, for første gang. Rett fra en ikke-akademisk bakgrunn i Krødsherad. Hun kjente ingen. Hun gikk seg stadig bort i jakten på forelesningssaler og faglig mening.

– Det ble litt lettere på grunnfag i statsvitenskap. Faget var interessant, men jeg skjønte ikke helt hva jeg skulle bruke kunnskapen til i praksis, sier Bråten.

På sosiologi begynte livet å gi mer faglig mening. Og der fant hun den beste fagboka hun har lest: Distinksjonen. En sosiologisk kritikk av dømmekraften av Pierre Bourdieu.

– Den boka var overveldende. For første gang forsto jeg noe jeg ikke hadde skjønt før. Den ga meg redskap til å forstå både meg selv og samfunnet. I noen situasjoner kjente jeg meg så utilpass at jeg ble stum. Som da jeg begynte på Blindern, eller når jeg skulle samarbeide med folk fra Vestkanten. Og jeg så at også andre hadde det sånn.

– Boka til Bourdieu fortalte meg at det ikke bare er de økonomiske forholdene du vokser opp i, som avgjør hvem du er, men også kulturen. Sosial klasse handler ikke bare om eiendom og økonomi, men også om kultur, sier Bråten.

– Din kulturelle bakgrunn definerer hva du liker og hva du ikke liker, måten du snakker på og hva du snakker om. Kulturen setter seg i kroppen. Det bidro til å forklare følelsen jeg i noen sammenhenger hadde av å være så utilpass at jeg kjente meg som en elefant i porselensbutikk.

Dette gjelder også på samfunnsplan, forklarer statsviteren. Det er ikke alle smaker og væremåter som verdsettes like høyt, her er det et hierarki. Noen bestemmer hva som er in og hva som er ut. Og du skjønner plutselig hvorfor noen av tingene du liker, ikke blir verdsatt så høyt.

– Når du finner denne type tekster, ser du at dette er tilnærminger og begreper som kan brukes til å skape mening og forståelse. Boka ga meg innsikter jeg ikke hadde før, som jeg kunne bruke både i eget liv og til å forstå samfunnsforhold, sier Bråten.

Hvilken fagbok vil du ikke anbefale?

– Det er den samme boka! Distinksjonen av Pierre Bourdieu.

– Hvordan kan ei bok være både verst og best?

– Jo, fordi den på formidlingsskalaen skårer så langt under pari. Boka er skrevet på en veldig krøkkete måte, med ekstremt lange setninger og innskutte bisetninger.

Mange samfunnsvitere er glad i Bourdieu. Bråten synes det merkelig er at mange mener at det vanskelige språket nærmest er nødvendig. I den norske oversettelsen fra 1995, skriver oversetteren at teksten er komplisert, men at det «er nødvendig for å holde tak i tankens struktur». Det er Bråten uenig i:

– Jeg kan ikke skjønne at det skal være nødvendig med setninger som varer en halv side, med et hav av bisetninger. Punktum er sjelden vare. Jeg er ikke motstander av kompliserte resonnementer, men om de ikke kan bli enkle, så må vi i hvert fall kreve at de er forståelige. Ellers klarer vi ikke å ta stilling.

Distinksjonen er en klassiker som veldig mange ikke har lest, mener Bråten. Hun tror de heller har lest om Bourdieus teorier gjennom andre forskeres fortolkninger.

– Hva gjorde at du faktisk leste hele boka?

– Den ga en så sterk resonans i meg og ny forståelse. Det redder boka! Men dette er ikke et verk som har gitt meg særlig leserglede.

Boka bidro til at Bråten fikk troen på at samfunnsvitenskapene var stedet for henne. Hun bestemte seg for å lese alt Bourdieu har skrevet.

– Men det slo jeg raskt fra meg. Det ville ta for lang tid, og jeg vil heller bruke livet på noe annet, sier Bråten.

– Har du brukt teoriene i forskningen din?

– Det er krevende å bruke Bourdieus kompliserte teoretiske byggverk på eget forskningsmateriale. Men jeg har brukt ham i alle fall én gang, da jeg skrev om foreldre som selv har lite skolegang og hvilken vekt de tillegger utdanning i oppdragelsen av egne barn.

Beret Bråten har fortid som politiker. Hun har vært nestleder i AUF, utredningssekretær i Arbeiderpartiet og politisk rådgiver for partileder og statsminister Thorbjørn Jagland.

– Brukte du Bourdieu som politiker?

– Boka har vært med meg hele tida. Den har gitt meg en forståelse av hvordan folk fungerer.

– Du har også jobbet som journalist, var Bourdieu nyttig i den jobben?

– Ja, for teoriene hans gir meg en metode for å analysere relasjoner mellom folk – uansett hvor du beveger deg i verden. Sånn sett har jeg hatt nytte av boka både i politikken, journalistikken, akademia og i familien, sier Bråten.

Hvilken bok vil du anbefale for en som har lyst til å sette seg inn i faget ditt?

– Det er i alle fall ikke boka til Bourdieu, for den er som sagt skrevet på en måte som lett gjør kål på folk. Nei, jeg vil heller anbefale en bok som er en god inngang til både sosiologien og statsvitenskapen: Menn imellom. Mannsdominans og likestillingspolitikk av Hege Skjeie og Mari Teigen.

Bråten forteller at forfatterne setter et kritisk søkelys på likestillingslandet Norge anno 2003. Boka bygger på en eliteundersøkelse, hvem som er toppledere i næringslivet, politikken, forsvaret, kirken, akademia, idretten, kulturlivet. De intervjuet også politikerne om likestillingstiltak, og de så på holdninger til likestilling i befolkningen.

– Likestilling er noe alle er for, ikke sant, i prinsippet? Men forfatterne analyserer holdningene til og oppslutningen om likestillingstiltak kritisk. Boka er fortsatt råaktuell, den kobler empiri og teori på en god måte, og så er det en morsom bok å lese. Den er godt skrevet, her finner du ingen setninger som går over en halv side.