Du har sikkert sett hundeeiere gjøre det. Gå med lomma full av godbiter.

Hvorfor gjør de egentlig det?

Det hele bringer oss til de vitenskapelige læringsprinsippene.

Og – før du stenger denne siden – ikke la deg lure av det tørre begrepet.

Det er mye mer spennende enn det høres ut. Og angår oss alle. Hundeeier eller ikke.

Både mennesker, elefanter, katter, ulver, undulater, delfiner, kyllinger, gullfisk – ja, du skjønner – lar seg ganske så ufrivillig og ubevisst styre av disse prinsippene.

Selv så jeg verden gjennom litt nye øyne da jeg første gang ble kjent med dem.

Plutselig forsto jeg hvorfor jeg har et problematisk forhold til julenisser, hvorfor jeg elsker lukta av våt hund, og hvorfor jeg automatisk bremser når jeg ser en fotoboks.

Men la oss nå i første omgang få avklart disse godbitene.

Vi går rett til ett av mine mantra:

Alle dyr gjør det som lønner seg og unngår det som ikke lønner seg – for seg selv og ingen andre.

Jeg drar på kaffebesøk til Åshild – fordi det lønner seg (hun lager drøyt gode vafler).

Jeg tar ikke på kokeplater som er i bruk – fordi det ikke lønner seg (det gjør vondt).

Dette er ting jeg har lært. Jeg har ingen medfødt evne til å forstå at Åshild er god på å lage vafler. Heller ikke at kokeplater kan være varme.

Hele tiden foregår denne type læring.

Man gjør noe som etterfølges av en konsekvenser, som i sin tur bestemmer sannsynligheten for at man gjør det samme igjen.

Enig så langt? Sånn passe? Jeg satser på det.

Da er det klart for mitt neste mantra:

Vår jobb som hundetrenere er å ha kontroll på konsekvensene til hundens atferd.

Vi må altså se til at atferd som vi ønsker å se mer av, lønner seg for hunden, og at atferd vi ønsker å se mindre av, ikke lønner seg for hunden.

Som du ser, så gir det gir det oss 2 forskjellige måter vi kan tilnærme oss det hele på:

Vi kan enten fokusere på hvordan ting ikke skal gjøres.

Som for eksempel fokusere på at hunden ikke skal hoppe på folk vi treffer på tur.

Men … hold an et øyeblikk …

Tenk så mye mer enn det hunden ikke skal gjøre!

Vi vil jo heller ikke at den skal hoppe på oss selv.

Eller ta beina fatt og stikke av.

Bare for å nevne noe.

Ethvert logisk resonnement tilsier derfor at det er mye enklere å snu det på hodet: 

Fokusere på det vi faktisk vil at hunden skal gjøre!

Og hva er vel det i nevnte situasjon? Sånn helt konkret?

Jo, vi vil at hunden skal ha bakkekontakt med alle fire labbene.

Ok. Flott.

Vi har vi nå bestemt oss for å fokusere på det vi vil at hunden skal gjøre, deretter funnet ut hva det faktisk er.

Så langt, alt vel. 

Men hvordan formidle dette til hunden? Et vesen man ikke kan sette seg ned og ta en alvorsprat med?

Og her kommer godbitene på banen:

Ved å belønne den riktige atferden!

Fordi …? 

Ja! Nettopp! Ti poeng til deg!

Fordi alle dyr gjør det som lønner seg, og unngår det som ikke lønner seg – for seg selv og ingen andre.

Fido opplever (gjentatte ganger!) at det lønner seg å ha alle fire labbene på bakken når vi møter kjentfolk

Voilà! Han har lært å ikke hoppe på folk.

Ganske snedig, spør du meg.

————

Relevante bøker:

Ikke skyt hunden – Karen Pryor (2007)

Læringspsykologi – Frode Svartdal og Magne Arve Flaten (1998)

Ein ny gjennomgang av arkeologiske bevis viser korleis menneske verda over har rusa seg på alt frå alkohol til opium og magiske soppar sidan førhistorisk tid.

– Av og til ser vi ei ubrote linje av bevis for bruk av eit rusmiddel heilt fram til i dag, seier professor Elisa Guerra-Doce ved University of Valladolid i Spania til Huffington Post. Guerra-Doce står bak studien.

Her er lista over når arkeologar først finn bevis på nokre rusmiddel:

Alkohol:

Den eldste alkoholdrikken kan daterast tilbake til om lag 7000-6600 år før Kristus. Restar av drikken blei funne i keramikkskår i Jiahu, i Henan-provinsen i Kina. Drikken bestod av ein blanding av ris, honning, gjæra druer eller anna frukt

Hallusinogen:

Mange soppar inneheld hallusinogene stoff. Tidlegaste arkeologiske bevis på bruk av den hallusinogene San Pedro-kaktusen kan daterast tilbake til 8600 til 5600 før Kristus.

Små steinskulpturar,«mushroom stones», tyder på at hallusinogene soppar har vore brukt i ulike søramerikanske kulturar mellom 500 og 900 år etter Kristus.

Opium:

Dei tidlegaste fossile restar av opiumplanten i arkeologiske funn er datert tilbake til om lag 5500 år før Kristus

Koka:

Det tidlegaste beviset på at menneske har tygge kokablader går tilbake til Peru for 8000 år sidan.

Tobakk:

I det nordvestlege Argentina er det funne piper som går tilbake til 2000 år før Kristus, sjølv om det er usikkert om desse har vore brukt til tobakk eller andre hallusinogene plantar. Nikotinfunn i piper er datert tilbake til 300 før Kristus.

Kannabis:

Bruk av kannabis er kjent frå Kina frå om lag 4000 år før Kristus.

Integrert del av å vere menneske

– Rus har blant anna inngått i rituelle samanhengar. Ei endra bevisstheit har gitt menneske ei kjensle av å komme i kontakt med andre dimensjonar, fortel Christopher Prescott, professor i arkeologi ved Universitetet i Oslo, til NRK.

Frå Noreg kan fleire abstrakte geometriske motiv, i blant anna helleristingar, forklarast med at dei er rissa inn av menneske i rus, eller at dei har gjengitt opplevingane sine mens dei var rusa.

– Rusbruk er ein så integrert del av det å vere menneske, at vi må rekne med at det har vore noko slikt til alle tider, seier Prescott.

Det spanske rankingbyrået Webometrics blei utsett for eit åtak frå hackerar og måtte difor utsetja publiseringa av kven som er dei beste universiteta i verda på nett. – Hackerane hadde lagt ut hatbodskap frå ekstreme islamistar, fortel dagleg leiar Isidro G. Aguillo.

Knytt til det spanske forskingsrådet

Hackeråtaket er likevel ikkje meld til politiet, trass i at hackerane har klart å gå inn i systemet og endra rekkjefylgja på minst eitt universitet, opplyser Aguillo til Uniforum.

Rankingbyrået Webometrics er tett knytt til Det spanske forskingsrådet, og publiserer to gonger i året ei rangering over kva for universitet i verda som er mest synlege på nett og som har flest forskingsartiklar tilgjengelege på nettet.  Den siste publiseringa blei utsett i fleire dagar på grunn av åtaket.

Jihadist-bodskap

 I eit intervju med Uniforum forklarar Isidro G. Aguillo det som har skjedd.

– Me oppdaga at det hadde vore eit hackingåtak då det brått dukka opp ein logo på hovudsida med ein typisk jihadist-bodskap, altså bodskap frå ekstreme islamistar.

– Kva var innhaldet i bodskapen?

– Det uttrykte støtte til radikal islam.

– Melde de frå til politiet?

– Nei!

– Kvifor ikkje?

– Det var ei avgjerd som blei tatt av IT-avdelinga.

– Endra rekkjefylgja

Isidro G. Aguillo og medarbeidarane hans oppdaga at hackerane hadde gått inn og gjort endringar i rankinga.

– Dei hadde gått inn og endra rekkjefylgja på minst eitt universitet, slik at det universitetet brått blei det beste i det landet det ligg i. Men det var berre eitt slikt tilfelle, understrekar han. Aguillo ynskjer ikkje å fortelja kva land det gjeld.

Webometrics klarte likevel å retta opp feilen. Byrået hadde ein ekstra kopi av alle data, og måtte i tillegg stengja eit hol i sikringsnettet.

Bodskapen og logoen var ikkje heilt ukjend for dei:

– Me har sett dei på andre nettsider som ikkje har noko å gjera med oss.

Problem med å lasta ned

Hackerane har likevel ikkje klart å hindra publiseringa av rangeringa over dei universiteta i verda som er mest synlege på nett.

– Det oversynet kan alle interesserte finna på nettsidene våre. Problemet er at det er stor trafikk og at det kan ta litt tid å lasta ned nettsidene, fortel Isidro G. Aguillo.

Uniforum kjem til å publisera innhaldet i rankinglistene straks dei er klare.

Lykken er et klasserom der mattetimen blir en diskusjon om regnemetoder snarere enn pugging av formler. Der elevene spør «hvorfor» – ikke «hva», og der læreren dyrker frem sunn, kildekritisk ungdom som vet å skille fakta fra svada i en verden full av informasjon og vaksineskeptikere. 

Men lykken er visst et stykke unna, skal vi tro de som for tiden har snakkepinnen.

Pendelen ser nemlig ut til å ha snudd etter flere år med skrive-regne-lese-fokus. Kunnskapshullene etter PISA-sjokket er i ferd med å tettes igjen, og bekymringen er nå at dagens barn og unge er for dårlig rustet til å tenke så kritisk som det 21. århundret vil kreve av dem. 

Skolen må derfor endre seg, slås det ganske enkelt fast i forskningsvedlegget til det såkalte Ludvigsenutvalget – et knippe fagfolk som i fjor la frem rapporten som skal svare på hvilken kompetanse elevene trenger i åra som kommer.

Godt nok rustet?

Under paraplyen «kritisk tenkning» møtes en rekke strømninger. Og som så mye annet kommer også de utenfra. Særlig fra USA, der universitetslærere i flere tiår har  revet seg i håret over studenter som ikke evner å tenke sjæl. 

Under paraplyen samles altså de som mener at skolen har blitt for mye av et testregime. Så har du de som utgjør en motreaksjon til alternativbevegelsen, og en tredje fraksjon som er opptatt av hvordan vi møter det uendelige kildemangfoldet som internett har ført med seg. 

Sammen kjemper de for mer kritisk tenkning, men skiller lag i spørsmålet om det bør være et eget fag i skolen eller om det bør integreres i fagene som allerede finnes. 

Vi har gått kritisk til verks, og spurt forskere fra de fleste leire: Er det egentlig noen grunn til å rope alarm? Hvor dårlig står det til med norske skolebarns evne til refleksjon og å veie argumenter? Er det bra nok som det er, eller må vi rett og slett forberede elevene på en helt ny fremtid? Og hvem skal i så fall gjøre det?

Politisk kampsak

For noen er svaret enkelt:

– Få kritisk tenkning inn som eget fag i skolen, proklamerte høyskolelektor Erik Tunstad høylytt i en kommentar på forskning.no i fjor høst, og mottok klikk og smilefjes fra hele landet.

Ideen falt også i god jord i Arbeiderpartiet. Da Jette Christensen i midten av januar presenterte partiets forslag til ny kunnskapspolitikk, var kritisk tenkning i grunnskolen med ett blitt en politisk kampsak.

– Evne til kritisk tenkning må ligge over alle fagene som en paraply. Utviklingen er slik at vi må ta indiviuelle valg tidlig. Vi må sortere informasjon og derfor lære kildekritikk tidlig, uttalte Jette Christensen til Dagbladet.

Partiet vil ikke ha et eget skolefag, men mener at kritisk tenkning skal inngå som en av de grunnleggende ferdighetene som alle elever må lære seg. I dag er disse å lese, skrive, regne, formulere seg muntlig og å mestre digitale verktøy. Ap-utvalget vil altså putte på én til. 

Spørsmålet er bare hva slags kritisk tenkning de ønsker seg. 

– Den som legger vekt på søken, spørsmål og undring – noe barn i utgangspunktet er flinke til, men som skolen kanskje i alt for stor grad har lagt hindringer for – eller den som legger til grunn at det lar seg gjøre å finne fram til et riktig svar? spør Thomas Dahl, forskningsleder for Program for lærerutdanning ved NTNU. 

Intelligent betyr ikke at du er klok

Arbeiderpartiet ser ut til å være mest opptatt av det første, men i fagmiljøet går diskusjonen høyt. Og meningene er delte, avhengig av hvilket ståsted man har. 

La oss starte med de mest ihuga, høgskolelektor Erik Tunstad og hans kollega Siri Holtung, begge tilknyttet Høgskolen i Buskerud og Vestfold (HBV). De har siden 2012 jobbet for å etablere et eget fag for lærerstudentene – noe à la gamle ex.phil.

Nå er de altså på barrikadene for å innføre kritisk tenkning som eget fag i grunnskolen, og står parate med et ferdigsnekret opplegg for lærerstudentene. 

– Verden er full av gløgge folk som er dumme. Se bare på ekstremistsidene på internett. Kritisk tenkning handler om hele tiden å ha et analyseapparat parat, for å håndtere påstander og diskusjoner. Du kan ikke sjekke alt hele tiden, men du kan ha en bullshit-detektor oppe i hodet ditt, uttaler Tunstad i et intervju på HBVs nettsider. 

Den vitenskapelige ammunisjonen henter Tunstad og Holtung fra den nye bølgen av intelligensforskning, popularisert gjennom psykolog og nobelprisvinner i økonomi Daniel Kahneman.

Kahneman har vist at vi tenker i ett av to systemer – enten raskt, intuitivt og følelsesdrevet, eller langsomt, rasjonelt og logisk. Poenget er at intuisjonen og følelsene kan spille selv de smarteste av oss et puss, nettopp fordi det første tenkesystemet er raskest. 

Dyrker vi den rette kunnskapen?

I samme tradisjon har professor Keith Stanovich ved Universitetet i Toronto studert sammenhengen mellom intelligens og rasjonalitet, og funnet ut at den er overraskende svak.

Intelligens er da et mål på hvor raskt vi bearbeider informasjon og hvor flinke vi er til å lagre den i arbeidshukommelsen. Rasjonalitet er blant annet evnen til å kritisk vurdere informasjon og å basere beslutninger på den beste kunnskapen. Det siste er altså noe intelligenstestene ikke fanger opp, ifølge Stanovich.

Så selv om det kan være en fordel med høy IQ, lar vi ofte være å koble den inn i situasjoner som krever at vi utøver god dømmekraft. 

Med andre ord er det ikke gitt at de skoleflinke er de beste tenkerne blant oss, de som skal befolke akademia, tenke annerledes, gi oss ny kunnskap og gjøre verden til et bedre sted. Dyrker vi da den rette kunnskapen i skolen? 

Nasjonale prøver slår kritisk tenkning

En av dem som nå begynner å tvile, er Bjørn Smestad, studieleder på fakultet for lærerutdanning og internasjonale studier ved Høgskolen i Oslo og Akershus, med forskningsbakgrunn innen matematikkfaget. 

Han er uenig i at kritisk tenkning bør være et eget skolefag, men kan være enig i at det bør settes opp som et ferdighetsmål sammen med lesing, skriving og matte.

I utgangspunktet burde læreplanen og opplæringsloven, som sier at elevene skal «utvikle kritisk skjønn og dømmekraft», vært bra nok. Samtidig er Smestad bekymret for at det voldsomme innslaget av ulike tester og sjekkpunkter skal bidra til at det blir stadig mindre plass til refleksjon, argumentasjon og debatt i klasserommet. 

Forskning i matematikkfaget – blant annet referert i boken Arbeidsplaner, læringsmål og vurdering: hva gjør vi? – viser at det undervises på en veldig oppgavefokusert og fasitpreget måte, hvor elevene verken oppfordres til å begrunne løsninger eller å diskutere dem. Læreren slår i stedet fast om svaret er riktig eller ikke. 

– Nasjonale prøver fremmer ikke kritisk tenkning, understreker Smestad. 

I Sverige advarer forskere om samme tendens. I sin doktorgradsforskning fant den svenske utdanningsforskeren Anna-Karin Wyndhamn at det meste nå handler om å reprodusere kunnskap, noe hun mener henger sammen med et stadig større fokus på markedsstyring og konkurranse, både når det gjelder karakterer og skoleresultater.

Og det hjelper ikke om læreren er aldri så ivrig etter å få elevene til å tenke selvstendig og kritisk. De blir fanget i det samme konkurransejaget, og våger simpelthen ikke å heve røsten av hensyn til egen karriere, ifølge Wyndhamn. 

Tid til å dyrke egne ideer

Ifølge den amerikanske professoren Dennis Shirley er det nå et opprør på gang blant amerikanske lærere mot dette presset. Han har skrevet en bestselger av en bok for lærerstanden – Den fjerde vei – og traff nok sitt publikum midt i hjerte da han talte under fjorårets Utdanningskonferanse i Oslo. Forskningen hans bekrefter langt på vei Wyndhamns funn og påstander, og konkluderer i bunn og grunn med at læreren må slippes fri. 

Da han undersøkte de landene som gjør det best på PISA-testene, fant han at det er de som gir lærerne frihet i undervisningen, som får de beste resultatene. Ta for eksempel Singapore. Der har læreren ti prosent såkalt hvit tid, som de kan bruke til å dyrke egne ideer som ligger utenfor pensum.

– Slik er lærerne i Singapore blitt oppmuntret til å samarbeide mer med andre lærere om sitt eget undervisningsopplegg, uttalte Shirley under konferansen. 

Også i Finland, en annen PISA-vinner, gis lærerne stor frihet til å forme undervisningen selv. 

Slik kan det altså gjøres

Også i Norge har vi en rekke studier som viser at veien til nirvana er mulig. Den ene feltarbeideren etter den andre har vært ute skolehverdagen for å hente inn kunnskap om hva som skal til for at klasserommet skal syde av undring og debatt. 

For eksempel viste en studie ved Universitetet i Agder at da mattelærerne lærte seg hva det vil si å forske, og å sette seg inn i hvordan elevene tenker, så ble det også gitt rom for å stille spørsmål, utforske og finne flere alternative løsninger. 

Omtrent det samme skjedde da høyskolelektor Anne Kristine Byhring ved Høgskolen i Oslo og Akershus ga elevene i naturfagstimene i oppgave å diskutere avskoging av regnskogen og andre politiske dilemmaer.

Resultatet var engasjerte elever, som riktig nok syns det hele var krevende, men som satt igjen med både faglig påfyll og en god porsjon allmenndannelse. I alle fall hvis vi skal vi tro forskeren selv. 

– Naturfag handler ikke bare om naturfaglige spørsmål. Det handler også om allmenn argumentasjon og overveielser, og om opplæring til demokratisk medborgerskap, uttaler Byhring. 

Det går altså an, men er det egentlig plass til slike dypdykk i skolens tettpakkede tidsbudsjett? 

Lever i beste velgående

En som verken ser poenget med å ha kritisk tenkning som eget fag eller egen grunnferdighet, er Jan Kristian Hognestad. 

Han er førsteamanuensis ved nordisk språkvitenskap på Universitetet i Stavanger, og har vært involvert i arbeidet med skolens læreplaner og de nasjonale retningslinjene for norskfaget i de nye lærerutdanningene. 

Han mener at det rett og slett dyttes for mange ting inn i skolen. 

– Både politikere og skolefolk har en tendens til å prøve å putte alle de gode sakene inn flest mulig steder. For eksempel bestrebelsene på å få inn miljø og entreprenørskap i alle fag. Alt dette er godt ment, men kanskje ikke alltid like funksjonelt, sier han. 

Hognestad mener de fem grunnferdighetene holder lenge, og at dersom lesing og skriving øves opp slik det skal – i alle fag og på alle nivåer – så vil den norske skolen klare å opprettholde en kritisk offentlighet. 

Han påpeker at det nettopp er elevenes evne til å tenke kritisk som blir fremhevet som en verdi vi allerede har i norsk skole, og som lever i beste velgående. 

– Måling ikke til hinder for kritisk tenkning

Til kritikerne av at norsk skole har blitt en test- og måle-skole, sier språkforskeren at norske elever har hatt godt av dreiningen mot mer fagkunnskap som har preget undervisningen de siste årene. 

– Jeg tror vi har hatt behov for en vending mot økt kunnskapsfokus i den klassiske norske, sosialdemokratiske skolen. Og hvis kompetansemålene kan hjelpe med det, er det ikke meg imot. Jeg tror heller ikke målinger er til hinder for dette med kritisk tenkning. Tvert om: Kanskje er det i skolefagenes konkrete kompetansemål at dette best kan nedfelles, istedenfor å påstå at det er en grunnleggende ferdighet, sier Hognestad. 

Så hvor bringer alt dette oss hen?

I faktafella

Tilbake til USA?

Dersom trenden blir som der og i andre land der den målbare fagkunnskapen står sterkt, så vil de raskt se seg fanget i faktafella. 

En av de mest kritiske til en slik utvikling er Beate Børresen, som har forsket og undervist i både kritisk tenkning og filosofi med barn i en årrekke.

Hun er førstelektor ved Høgskolen i Oslo og Akershus og er bekymret for at andre aktører skal komme på banen dersom ikke skolen tar et større ansvar for å undervise i kritisk tenkning. 

– Det er forferdelig dersom vi for eksempel skal overlate dette til museer og bibliotek. Skolen er kjernen for all undervisning og læring. Den kan favne alle grupper. Dersom dette overlates til andre eller foreldrene alene, vil arbeiderklassen og de ressurssvake nok en gang sitte igjen som taperne – fordi de sjelden vil oppsøke andre fora. Det er viktig at dette skjer i skolen, fordi det har en form for tvang i seg, der du ikke kan velge, sier Børresen. 

Hun har tidligere ivret for å få kritisk tenkning inn som eget skolefag. Nå har hun innsett at det blir vanskelig – av praktiske grunner. 

– Derfor bør det heller inn som egen grunnferdighet, fordi det da kan kobles til kompetansemålene. Dette er først og fremst en måte å arbeide på, der du som elev ikke bare må gi svaret, men fortelle de andre hvordan du kom frem til det. Gjennom det forstår du bedre selv, og avslører hva du bør jobbe mer med, sier hun, og legger til:

– Det er en glimrende måte å jobbe på, men den går sakte. Mange lærere liker jo ikke det….

Referanser: 

Stein Ludvigsen, m.fl. Elevenes læring i fremtidens skole (Ludvigsenutvalget), NOU 2014:7 

Anne Kristine Byhring, Complexity and deliberation in collaborative socioscientific issues (SSI) inquiry discourse, doktorgradsavhandling Norges natur- og biovitenskapelige universitet (NMBU), 2014.

Øistein Anmarkrud, m.fl. Multiple-documents literacy: Strategic processing, source awareness, and argumentation when reading multiple conflicting documents, Learning and individual differences, 30, 2014

Anna-Karin Wyndhamn. Tänka fritt, tänka rätt. En studie om värdeöverföring och kritiskt tänkande i gymnasieskolans undervisning. Göteborgs universitet, 2013. Sammendrag. 

Daniel Kahneman. Tenke, fort og langsomt. Pax 2012

A. Hargreaves and D. Shirley, The Global Fourth Way: The Quest for Educational Excellence, Thousand Oaks, CA: Corwin, 2012

Bergem, O. K. & Dalland. Arbeidsplaner, læringsmål og vurdering: hva gjør vi? Oslo: Universitetsforlaget 2010

Grønmo, L. S. & Onstad, T. Tegn til bedring: norske elevers prestasjoner i matematikk og naturfag i TIMSS 2007. Oslo: Unipub. 2009

Stanovich, K. E. What intelligence tests miss: The psychology of rational thought. New Haven, CT: Yale University Press, 2009

Gardiner, Lion F. Redesigning Higher Education: Producing Dramatic Gains in Student Learning. ASHE-ERIC Higher Education Report No. 7 1995 

Det svarer til et areal som dekker hele Nord- og Sør-Amerika.

Konklusjonen kommer fra fra en stor internasjonal undersøkelse. En av forskerne heter Jonas Geldmann og er postdoktor ved Center for Makroøkologi, Evolution og Klima ved Københavns Universitet.

Han forteller at verdens land allerede har forpliktet seg til å bevare 17 prosent av landjorda. Men bare på papiret, avslører den nye forskningen. Alle de danske kirkegårdene er for eksempel blant områdene som er tatt med på vernelisten.

– I USA har man gjort noe lignende. Man har utvalgte områder med nasjonale monumenter, som er fredet fordi en eller annen general tapte eller vant et slag på stedet. Det betyr ikke at det nødvendigvis er et sted med stort biologisk mangfold

Holder ikke løftene

I 2010 ble det bestemt at vi i 2020 skal verne 17 prosent av landjorda og 10 prosent av havområdene i verden.

For tiden er 14,6 prosent av landjorda vernet. Det er 19,7 millioner kvadratkilometer land. Det mangler «bare» 3,3 millioner kvadratkilometer før målsettingen er nådd. 2,8 prosent av havet er fredet.

Men ser man på hvor de områdene ligger, så blir bildet mindre imponerende.

– Vi undersøkte om de vernede områdene var de stedene med mest biologisk mangfold, og om de dekker de overordnede naturtypene, sier Geldmann.

Det viste seg at overlappet bare var på 77–78 prosent. Blant annet Tana-elven i Kenya, øya Fatu Hiva i Fransk Polynesia, og Mount Karthala på Komorene Det indiske hav.

Bare 59–68 prosent av naturtypene var tilstrekkelig dekket. For eksempel tundra, ørken, lavlandsregnskog og høylandsregnskog.

Av 25 380 truede dyrearter var bare 57 tilstrekkelig dekket.

– Det er lett å skrive under på at 17 prosent av landjorda skal vernes. Men løftene om å stoppe tapet av biologisk mangfold har blitt brutt, sier Geldmann.

Må ligge på riktig sted

Forskerne har kommet fram til at det blir nødvendig å verne 34 prosent av jordens overflate.

– De områdene som bør beskyttes, er ikke «øyer». Da fungerer det ikke. Det er problemet i Danmark i dag. De små flekkene av natur vi har, ligger spredt, omkranset av moderne landbruk, sier Geldmann.

Han mener at det kunne være mulig å redusere størrelsen på områdene som må vernes. Men da må de være nøye utvalgt, og myndightene må bruke nok ressurser på driften.

Jens-Christian Svenning er professor ved Institut for Bioscience ved Aarhus Universitet. Han synes den nye forskningen virker troverdig.

– Beslutningen om at de beskyttede områdene skal utgjøre 17 prosent, er ikke en naturlov. Da dyrene utviklet seg, var 100 prosent av kloden natur. Så det vil ikke være overraskende om man trenger mer enn 17 prosent, sier Svenning.

Ikke menneske-forbud

Svenning tror ikke det er noe problem å utvide de vernede områdene. Det kan godt bo mennesker der, bare de tar hensyn.

– Det er grunn til optimisme. Artene på jorda har levd gjennom massive klimaendringer i fortiden. Naturen fungerer ikke som en fin organisme som ikke tåler å bli forstyrret. Så jeg tror det er stort rom for at det også kan finnes mennesker i beskyttelsesområdene.

– Man kan riktignok ikke ha intensivt landbruk og skogbruk. Men det er mange andre ting man kan gjøre.

– For eksempel finnes det oljeraffinerier i jungelen i Sør-Amerika som ikke en trussel mot det lokale biologiske mangfoldet.

– Problemet er at folk flytter inn langs veiene og begynner å jakte på dyrene i stor skala. Men kan man styre bruken av området, så kan man bevare det biologiske mangfoldet samtidig med at det bor mennesker der, sier Svenning.

Viktig forskning

Selv om den vitenskapelige artikkelen først nå er publisert i tidsskriftet Conservation Letters, har resultatene allerede påvirket synet på naturbevaring.

– Vi har kjent til resultatene en stund og har kunnet formidle dem videre. Derfor har artikkelen allerede fått en virkning, sier Geldmann.

– I november 2014 møttes 6000 bevaringsfolk i Sydney til en konferanse som blir holdt hvert tiende år. Den setter tradisjonelt et stort preg på den retningen naturbevaringen tar. Vi la frem noen av resultatene våre, og alle var enige om at man burde utvide områdene.

Han håper nå at FNs komité for bevaring av biologisk mangfold vil ta forskningen til etterretning.

Referanse:

Stuart H.M. Butchart mfl.: Shortfalls and Solutions for Meeting National and Global Conservation Area Targets, Conservation Letters (2015), DOI: 10.1111/conl.12158

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Metangass har mye kortere levetid i atmosfæren enn CO₂. Men virkningen av metan på klimaendringer er over 20 ganger større over en 100-års periode. 60 prosent av metangassen i atmosfæren kommer fra menneskeskapte utslipp.

Metan er en naturlig gass. Flere gigatonn av den er fanget under havbunnen i Arktis. Og den lekker ut. Det har den gjort lenger enn menneskene har vandret på jorden.

– Vår planet lekker metangass hele tiden. Hvis du snorkler i Karibia, kan du se bobler komme opp fra havbunnen ved 25 meters dyp. Noen av disse boblene er metangass, sier forsker Andreia Plaza Faverola ved Senter for arktisk gasshydrat, miljø og klima ved UiT – Norges arktiske universitet.

Sammen med forskerkollegene sine har han studert denne typen utslipp, bare i mye dypere, kaldere og mørkere omgivelser.

– Vi fant ut at utslipp har pågått med jevne mellomrom så langt tilbake som 2,7 millioner år, sier Faverola.

Hun snakker om Vestnesaryggen i Framstredet, tusen meter under Polhavets overflate, utenfor kysten av Vest-Svalbard. Her stiger enorme, 800 meter høye gassbluss fra havbunnen i dag. Det er på størrelse med den høyeste menneskeskapte bygningen i verden – Burj Khalifa i Dubai.

– Halvparten av Vestnesaryggen har svært aktive utslipp av metan. Den andre halvparten er inaktiv. Men det er åpenbare groper på den inaktive halvdelen, hulrom og bulker i havbunnen, som vi gjenkjente som tegn på tidligere utslipp.

– Så vi lurer på hva som aktiverer eller deaktiverer lekkasjene fra sedimentene i dette området, sier Faverola.

Hvorfor 2,7 millioner år?

Sammen med en gruppe geofysikere, brukte Faverola seismikk for å finne ut av det. En P-kabel er et seismisk instrument som slepes bak et forskningsfartøy. Instrumentet registrerer sedimentene i bunnen under disse inaktive gropene.

P-kabelen gjengir bilder som ser ut som lag av en kake. Det gjør det også mulig for forskere å visualisere dype sedimenter i 3D.

– Vi vet fra andre studier av regionen at sedimentene vi ser på i våre seismiske data, er minst 2,7 millioner år gamle. Dette er den perioden da vi fikk en økning i dannelsen av isbreer på den nordlige halvkulen, noe som påvirket sedimentene. P-kabel hjalp oss til å se trekkene i sedimentene som tyder på gassutslipp i fortiden, sier Faverola.

Disse elementene kan være topper eller hulrom begravet under havbunnen. De danner det som i de seismiske dataene kalles gasspiper.

– Gasspipene vises som vertikale forstyrrelser i lagene i vår sedimentære kake. Dette gjør oss i stand til å rekonstruere utviklingen av gassutslipp fra dette området i minst 2,7 millioner år, sier Faverola.

Hvordan frigjøres metan?

Ved å bruke denne metoden, var forskerne i stand til å identifisere to store begivenheter i gassutslippene i denne perioden: Én for 1,8 millioner år siden, den andre for 200 000 år siden. Det betyr at det er noe som aktiverer og deaktiverer utslippene.

Faverolas forklaring er at det er bevegelsen til platene i jordskorpa som påvirker gassutslipp.

Vestnesaryggen er ikke som California, pepret med jordskjelv på grunn av bevegelige plater i jordskorpa. Ryggen er på en såkalt passiv margin. I passive marginer beveger kontinental- og havbunnsplaten seg ikke i forhold til hverandre, og det skjer en opphopning av sedimenter.

Det viser seg at det ikke kreves store bevegelse i jordskorpa for å frigjøre metan lagret under havbunnen.

– Selv om Vestnesaryggen er på en passiv margin, er den også mellom to oseaniske rygger som sakte sprer seg. Disse spredningsryggene resulterte en gang itiden i separasjon av Svalbard fra Grønland og åpningen av Framstredet. Spredininger påvirker den passive marginen av Vest-Svalbard, og selv små kollapser i sedimentet kan utløse gasslekkasjer, sier Faverola.

Hvor kommer metanen fra?

Metan er lagret som gasshydrater, biter av frossen gass og vann, opptil flere hundre meter under havbunnen. Vestnesaryggen ligger oppå et stort gasshydratsystem.

Det er en viss bekymring for at global oppvarming av verdenshavene kan smelte denne frosne gassen og slippe den ut i atmosfæren. Det er ikke veldig sannsynlig i dette området, ifølge Faverola.

– Dette gasshydratsystemet ligger på dypt vann, noe som betyr at det er i permanent kulde og under et stort trykk. Trykket stabiliserer hydratene, og systemet er derfor ikke sårbart for globale temperaturendringer.

– Men under de stabile hydratene finnes det gass som ikke er frosset. Mengden av denne gassen kan øke hvis hydrater smelter ved foten av denne stabile sonen, eller hvis gassen fra dypere i sedimentene siver inn i systemet.

– Dette kan øke trykket i den nederste delen av systemet, og den frie gassen kan unnslippe havbunnen gjennom såkalte gasspiper. Hydratene vil fortsatt være stabile i dette scenariet.

Historiske metanutslipp sammenfaller med temperaturøkning

Gjennom jordens historie har det vært flere korte perioder med betydelig økning i den globale temperaturen.

– Disse periodene sammenfaller ofte med høye mengder av metan i atmosfæren, noe vi ser arkivert i iskjerner.

Forskere som Andreia Plaza Faverola diskuterer stadig om hva årsaken til disse metautslippene er.

– En hypotese er at massiv gasslekkasje fra geologiske kilder, for eksempel vulkaner eller havsedimenter, kan ha påvirket det globale klimaet. Det vi vet er at det er store mengder av metan som idag frigjøres fra havbunnen.

– Hva vi trenger å vite mer om, er om drivhusgassen når ut i atmosfæren. Eller om den noen gang gjorde det.

Historiske metanlekkasjer, som for eksempel de på Vestnesaryggen, kan gi viktig informasjon som kan brukes i fremtidige klimamodellering.

– Ved å finne ut om disse lekkasjene gjentar seg, og identifisere hva som gjør at gassen slipper ut, kan hjelpe oss til å bedre forutsi potensiell påvirkning metan fra havene har på fremtidige klimaendringer, sier Faverola.

Referanse:

Faverola m.fl: Role of tectonic stress in seepage evolution along the gas hydrate-charged Vestnesa Ridge, Fram Strait, Geophysical Research Letters, februar 2015, doi: 10.1002/2014GL062474. Sammendrag

For hjemmetjenesten er det krevende å rekke rundt på hjemmebesøk til alle de oppsatte brukerne til rett tid og å få gjennomført medisineringen på rett måte.

Ikke sjelden ender det med at medisinen ikke blir gitt eller tatt etter planen. Dette er det vanligste avviket som rapporteres. 

Derfor har Bærum kommune ønsket å undersøke om automatiske medisindispensere vil styrke tjenesten. Tanken bak er at teknologien både skal forbedre livskvaliteten til de eldre og effektivisere omsorgstjenesten.

Sender sms når medisinen ikke tas

Produktene på markedet kan i hovedsak deles i to typer: En løsning der pilledosene legges i kamre eller begre, og en annen løsning der ruller med ferdigdoserte piller – såkalt multidose-løsning – settes inn i dispensere.

Bærum kommune kjøpte inn ti dispensere av typen Pilly i 2013. Her legges pillene inn i en karusell med 28 kamre, og du hører en lyd når det er tid for å ta medisinen. Om medisinen ikke blir tatt, sendes det SMS-varsel om feil til et telefonnummer.

Frihetsfølelse eller ikke?

Brukerne som har testet ut de automatiske medisindispenserne i Bærum, har vært i alderen 68-96 år. De har hatt ulike funksjonshemninger som lammelser, nedsatt motorikk, svekket syn eller kognitiv svikt. Kognitiv svikt er en samlebetegnelse på svikt i en rekke funksjoner vi bruker hver eneste dag. Blant dem er forskjellige typer hukommelse, oppmerksomhet, konsentrasjon og planlegging. 

– Noen brukere med stabil psyke og bare moderat kognitiv svikt melder om frihetsfølelse når medisineringsbesøkene faller bort, forteller Sintef-forsker Ingrid Svagård.

For andre brukere oppleves hjemmebesøkene som en trygghet.

– De kan dermed bli utrygge når de kommunale besøkene faller bort, sier hun. 

Lydsignalene kan virke stressende

Ifølge Svagård er det mye som må være på plass for å kunne hente ut gevinstene ved å bruke medisindispensere.

– Erfaringsmessig ser vi at det er helt grunnleggende å kartlegge hvem som er brukere. Skal brukeren ha nytte av dispenseren, må vedkommende oppfatte og forstå hvordan Pilly fungerer. Det er også svært viktig at medisindispenseren blir tilpasset den enkelte brukeren. Noen vil for eksempel trenge lengre tid enn andre for å ta medisinen.

For mange av brukerne er heller ikke lydsignalene og påminnelsene den viktigste funksjonen. De følger med på klokken, og signalene kan tvert i mot virke stressende.

Sintef-forskeren forteller at det har vært en del feilsituasjoner under testperioden som har vært krevende for både ansatte og brukere. Ofte har dette vært knyttet til feil bruk eller hardhendt håndtering av dispenseren.

Piloten har skapt forståelse i Bærum kommune for at automatiske medisindispensere som Pilly gir store muligheter for riktigere medisinering, pluss at det sparer hjemmetjenesten for hjemmebesøk.

– En dispenser tvinger fram både riktige medisiner og riktig medisineringstidspunkt, og bidrar dermed til bedre helse for brukeren. Noe som igjen gir trygghet for både brukeren selv, for pårørende og for kommunen, avslutter Svagård.

Sarpsborg, Fredrikstad, Oslo, Larvik og Kristiansand. Dette er alle kommuner som har problemer med radikalisering. De er derfor valgt ut i et nytt forskningsprosjekt.

Også 26 andre kommuner er invitert til å være med når forskerne skal se på hvilke utfordringer norske kommuner står overfor i forebyggingen av ekstremisme.

Noen utvikler hat

I dag er det ekstreme islamister i flere kommuner i Norge. I tillegg gir høyreekstreme og anti-islamske miljøer grunn til bekymring flere steder, mener Politiets sikkerhetstjeneste (PST).

«Også personer som vokser opp i våre nabolag og har gått på skole med våre barn eller sitter på en veranda nær deg, kan ende i en rennestein av hat,» sa justisminister Anders Anundsen da han 2. februar holdt innlegg på et politisk toppmøte om forebygging av vold og ekstremisme.

Men ifølge en kartlegging Aftenposten har utført, er bare en håndfull kommuner i gang med tiltak mot radikalisering, sju måneder etter at regjeringen la fram sin handlingsplan.

Global situasjon, lokale utfordringer

Nå er forskere ved Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR) og Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) i gang med et forskningsprosjekt som ser på hvilke utfordringer norske kommuner står overfor når ekstremisme skal forebygges.

For utfordringene er store, mener Kommunenes sentralforbund (KS), som er med på å finansiere forskningen.

– Tidligere kunne du se disse gruppene, for eksempel under en lyktestolpe i Brumunddal. I dag er situasjonen mer global. Likevel er kommunene og lokale aktører svært viktige i det forebyggende arbeidet, sa Yngve Carlsson i KS da han presenterte prosjektet på toppmøtet i februar.

Fremmedkrigere og familier

Forskerne skal peke ut dilemmaene og hva som kan være kommunenes rolle i forebygging av voldelig ekstremisme. Hva har de mulighet til å gjøre? Hvordan kan de jobbe, og hvem bør de samarbeide med?  

På den måten skal prosjektet bidra til å forbedre forebygging rettet mot personer som står i fare for å bli radikalisert, mot hjemvendte fremmedkrigere og mot familier og nærmiljø i kommunene.

Forsker Susanne Søholt ved NIBR er prosjektleder. Hun har samlet folk fra 31 kommuner for å snakke om problemer og dele erfaringer med å identifisere, håndtere og forebygge radikalisering. I alt skal det arrangeres tre slike utviklingsverksteder som en del av datainnsamlingen til forskerne. I tillegg skal forskerne altså gå grundigere inn i fem kommuner, som alle har erkjent at de allerede har et problem.

Trenger mer kunnskap

Hovedinntrykket fra møtet er at kommunene synes dette er vanskelig, forteller Søholt.

– Det er stor variasjon mellom dem. Men felles er at de trenger mer kunnskap, både om fenomenet og om når de eventuelt bør gripe inn og hvordan de kan gripe inn. I kommunene er man også engstelige for å stemple hele miljøer i lokalsamfunnet og skape mer konflikt.

Sarpsborg har kommet langt

Sarpsborg og Fredrikstad er blitt pekt ut som to kommuner med spesielt store radikaliseringsproblemer.

Tone Faale i Sarpsborg kommune er koordinator for Samordning av lokale kriminalitetsforebyggende tiltak (SLT) i Sarpsborg kommune. Hun er takknemlig for at Sarpsborg er blitt valgt ut som en av case-kommunene. 

Kommunen har like mye oppmerksomhet rettet mot høyreekstreme som mot radikale islamister. Dette arbeidet startet etter 22. juli 2011, forteller hun.

– For oss har dette vært svært vanskelig. Vi hadde ikke ressurser, og ikke  hadde vi kunnskap, heller. Vi visste heller ikke hvem vi skulle rette oss til for å få kunnskap. Vi har i det hele tatt vært veldig utrygge på hvordan vi skulle gå fram, både overfor enkeltindivider og overfor lokalsamfunnet, forteller Faale.

Likevel har Sarpsborg kommet langt, sammenliknet med andre norske kommuner.

Krevende og sårbart å drive FN-arbeid lokalt

En viktig del av resepten har vært dialog.

Representanter fra de fem moskeene i Sarpsborg, Den norske kirke, Metodistkirken og Kirkens bymisjon møtes nå jevnlig i Østfold-byen. Kirker og moskeer er åpnet for hverandre. Folk er blitt bedre kjent med hverandre og har fått gjensidig respekt, forteller Faale.

Det er opprettet dialogmøter mellom politirådet og trossamfunnene. Jevnlige møter mellom religiøse ledere skaper felles mål i det forebyggende arbeidet for et trygt lokalsamfunn.

Det kan høres enkelt ut. Men Faale legger ikke skjul på at det er komplisert.

– Det er krevende og sårbart å arbeide med store temaer som inkludering, ekstremisme, menneskerettigheter, sharia, religiøse og politiske spørsmål. Ja, faktisk alle de store FN-temaene bør vi arbeide med lokalt .

Etterlyser et kompetansesenter

Sarpsborg også opprettet en beredskapsgruppe som kan kontaktes tidlig.

– Det er viktig at sentrale enheter som barnehage, skole, Nav og barnevern har et telefonnummer å ringe til. At de tidlig kan få avklart bekymringer de har. Det er ikke mange fremmedkrigere fra Østfold, men antallet er allikevel meget alvorlig. Det som er svært viktig fremover, er å forebygge utenforskap, og å fange tidlig opp unge som er i en voldelig radikaliseringsprosess, sier Faale.

– Kunnskapsbehovet er prekært, noe jeg tror dette forskningsprosjektet vil synliggjøre. Vi trenger noen metoder politiet og kommunene kan bruke. I tillegg håper jeg at dette forskningsprosjektet kan avklare gråsonene mellom ansvarsområdene.

Vår forskning omkring mottakelsen som den østerriksk-ungarske polarekspedisjonen fikk da den vendte tilbake til Europa i 1874, har nå fått et svært håndfast resultat, i form av en bok på 719 sider inkludert kildehenvisninger, illustrasjoner, kart og tabeller.

Hva er så resultatene våre så langt, utover en tykk, lærd, men også forhåpentligvis underholdende bok på tysk? Hvilke glede mener vi verden har av forskningen som synliggjøres i boken?

Det er klart at en slik bok formidler en mengde ny viten for de som er interessert i faktiske forhold rundt denne ekspedisjonen som oppdaget Franz Josef Land i 1873. Under vårt arbeid har vi funnet flere nye kilder, særlig i forhold til beskrivelser av velkomstfester (i flere land, inkl. Norge), populærkultur, politisk polemikk, bildet av Arktis og litterære omarbeidelser av ekspedisjonen.

Forståelsen av ekspedisjonens betydning i det daværende samfunnet er dermed beriket, og dette skaper grunnlaget for et mer prinsipielt argument angående polarekspedisjoner i polarforskningens gullalder på 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet: at grunnen til at disse polarekspedisjonene fikk så mye betydning den gangen, henger sammen med mange ulike kulturelle, sosiale og politiske faktorer.

Denne kompleksiteten kan ikke forstås uten utviklingen av en massekultur bygget rundt medier som aviser, vitseblader, populærvitenskapelige tidsskrifter, store gatefester og teaterforestillinger. Utbredelsen av slike medier bidro til store endringer i samfunnet, og mediehendelser slik som polarekspedisjoner hadde en avgjørende rolle i denne utviklingen – samtidig som slike mediehendelser gjorde det mulig å finansiere framtidige ekspedisjoner. En slik offentlig aksept av polarhelters bedrifter på 1870-tallet bidro også til at Norge fikk etablert seg som polarheltnasjon.

Nye publikum fikk tilgang til bilder av Arktis. En ny type helt – hverken kongelig, adelig eller kirkelig – fikk innta scenen. I det hele tatt hadde svært mange forskjellige typer mennesker – offiserer, matroser, journalister, politikere, skuespillere, forfattere, tilskuere – en rolle å spille når det gjelder ekspedisjonen, og vi mener at denne typen polarekspedisjon i andre del av 1800-tallet bidro til en demokratisering av samfunnet.

Derfor har det vært viktig å ikke se bare på ekspedisjonen selv, eller dens ledere, slik mange ekspedisjonshistorier gjør. Ved å se på mottakelsen i media har vi ikke bare gjort synlig mange forskjellige aktører, men også gjort tydlig hvor viktig symbolverdien av en slik vitenskapelig og samtidig fengende ekspedisjon kunne være.

For det var ikke alle i samtiden som likte ekspedisjonen. Den konservative katolske pressen fant fokuset på andre enn kirken og de kongelige problematisk, ikke minst når det ble koblet med en entusiasme for vitenskapen. Tilsvarende var deres politiske motpol i samtiden, de liberale, svært interessert i å framheve ekspedisjonens bedrifter. I det hele tatt kunne Arktis brukes som et sosialt projeksjonsbilde av hjemlige forhold, hvor verdier som demokrati, kjønn, idealisme og vitenskap kunne forhandles på symbolsk måte.

Spørsmålet er nå – er Arktis like sammenvevd med vår tids mediale offentlighet i dag? Brukes Arktis fremdeles som en politisk spilleball? Har Arktis fremdeles behov for demokratiserende krefter? Og hvilke rolle spiller historien og historisk symbolikk i dagens forståelse av Arktis?

Lenker:

Nyhetssak ved Universitetet i Oslo

Blogg ved Høgskulen i Sogn og Fjordane om lanseringen i Wien

Nyhetssak ved Ambassaden i Wien 

Pressebyråartikkel

Radiodokumentar i østerriksk kringkasting

Innholdsfortegnelse

Bildet, tegnet av Ernst Juchs, er tatt fra vitsebladet Figaro 19.9.1874. Kilde: ANNO/Österreichische Nationalbibliothek. Boken Passagiere des Eises er publisert med støtte fra Norges forskningsråd.