Mye skjermbruk om kvelden kan føre til at vi sover for lite. Mange tidligere studier har konkludert med det.

Men nå viser en fersk, svensk studie fra Universitetet i Uppsala at du kan like sove godt om natten, selv om du glaner mye på nettbrett om kvelden. Bare du får nok dagslys eller annet lys først.

Studien er publisert i tidsskriftet Sleep Medicine.

Blått lys gjør oss mindre trøtte

Men studien gikk ikke helt slik som forskerne hadde sett for seg på forhånd.

– Det forskerne ville finne ut, var om det er verre for søvnen å lese på nettbrett enn i fysisk bok, forklarer professor og søvnforsker Ståle Pallesen ved Universitetet i Bergen.

Pallesen har tidligere funnet ut at nordmenn som bruker elektronikk sent på kvelden, sover mindre enn andre. Han var ikke med på den svenske studien, men har skrevet en kommentar til studien i samme tidsskrift.

Søvnforskeren forklarer at det blågrønne lyset fra elektroniske skjermer som nettbrett, pc og smarttelefoner gjør oss mer våkne.

– Dette lyset har bølgelengder som påvirker hjernen, slik at vi blir mindre trøtte om vi bruker dette om kvelden.

Dermed legger man seg gjerne senere, og man får for lite søvn hvis man skal tidlig opp, forklarer Pallesen, som jobber ved Nasjonalt kompetansesenter for søvnsykdommer. 

Særlig uheldig for B-mennesker

B-mennesker bør derfor være ekstra forsiktige med å bruke skjerm sent på kvelden, fordi det kan gjøre døgnrytmen enda mer forsinket, mener han.

– Man kan altså risikere å bli mer B-menneske om man ser mye på nettbrett og pc om kvelden, sier Pallesen.

• Les også: Fem ting som A-mennesker gjør annerledes

Målte søvn og melatonin

For å måle søvnen koblet de elektroder på hodet til forsøkspersonene og målte søvnigheten og melatonin-nivået i spyttet.

De forventet at søvnen skulle bli dårligere da forsøkspersonene leste på nettbrett sammenlignet med da de leste i bok.

– Men de fant overraskende nok ingen forskjeller, forteller Pallesen.

Forskerne Frida Rångtell og Christian Benedict klødde seg i hodet.

Antar at mye vanlig lys beskytter

Så kom de til å tenke på at deltakerne hadde vært utsatt for veldig sterkt lys i over seks timer før lesingen startet. 

– De kom til laboratoriet som var sterkt opplyst klokken 14.30 hver dag. Taklampen var på 569 lux.

Til sammenligning er normal, innendørs belysning på mellom 100 til 250 lux, forklarer Pallesen.

– Dette viser at dagslys motvirker de hemmende effektene som lyset fra elektronikken har på utskillelsen av melatonin, sier forsker Christian Benedict ved institutt for nevrovitenskap ved Uppsala Universitet til forskning.no. 

– Det kan se ut til at sterkt lys med vanlige bølgelengder kan beskytte mot den negative virkningen som senere blått lys har på søvnen, bekrefter Pallesen.

En annen studie har vist at kroppens celler eldes for raskt om du sover for lite.

Forskjell på sommer og vinter

Dermed kan vi muligens være mindre følsomme for elektronikkens negative innvirkning på søvnen om sommeren. Spesielt i Nord-Norge der det er lyst hele døgnet.

– Hvis det stemmer, bør man altså være ekstra forsiktig med å bruke dataskjermer sent om kvelden om vinteren, spesielt her i Norden hvor det er mørkt i vinterhalvåret, sier Pallesen.

Men det trengs mer forskning for å kunne være sikker på at sterk belysning reduserer senere sensitivitet for lys, for eksempel fra dataskjermer, mener han.

En annen, fersk studie viser at kvinner sover en halv time lenger enn menn.

Blått lys svekker søvnen

Langvarig kveldsbruk av elektronisk utstyr som nettbrett, datamaskin eller smarttelefon forstyrrer søvnen, viser tidligere studier. Det kan ta lengre tid å sovne, drømmeperiodene blir færre (REM-søvn), og mange er trøtte og uopplagte neste dag.

Det blå lyset fra elektronikken er trolig synderen, fordi det kan svekke utskillelsen av søvnhormonet melatonin. Dette hormonet er avgjørende for at vi blir søvnige.

Forskere har advart mot å bruke mobilen og nettbrett rett før man legger seg, og særlig oppfordret foreldre til å begrense barn og unges nettbruk om kvelden.

Foreldre som nytteløst har mast på barna om å begrense surfing og spilling om kvelden, kan nå vurdere en ny taktikk.

Enten sørge for at de er mye ute mens det er lyst. Eller slå på mye lys inne, før barna setter seg til med duppedittene.

E-post kan likevel forstyrre

Forskeren Christian Benedict understreker at de kun har undersøkt lesing på skjerm. 

– Det kan likevel være slik at søvnet forstyrres hvis du leser epost fra jobben eller sosiale medier før du legger deg til å sove, fordi du kan bli følelsesmessig påvirket, sier han til forskning.no.

Referanse:

Frida H. Rångtell, Christian Benedict mf: Two hours of evening reading on a self-luminous tablet vs. reading a physical book does not alter sleep after daytime bright light exposure. Sleep Magacine. 25. juli 2016. DOI: http://dx.doi.org/10.1016/j.sleep.2016.06.016

Leder Inga Marie Nymo Riseth i Studentenes og akademikernes internasjonale hjelpefond (SAIH) reagerer på at forskerne fra NTNU blir med olje- og energiminister Tord Lien (Frp) på tur til Israel, skriver Vårt Land.

– NTNU kan ha akademisk samarbeid med israelske forskere på andre områder, men hvis de deltar i dette prosjektet, risikerer de indirekte å bidra til folkerettsbrudd gjennom olje- og gassutvinning fra palestinsk eller syrisk territorium, sier Riseth. Hun viser til at NTNUs etiske retningslinjer sier at universitetet skal fremme menneskerettigheter og demokrati gjennomforskning.

– Jeg tviler på at dette prosjektet gjør noen av delene.

NTNU-rektor Gunnar Bovim sier han forstår problemstillingen og at saken ikke er uproblematisk. Samtidig sier han at NTNU i utgangspunktet skal ha akademisk samarbeid med andre land som ønsker det.

– Vi betrakter ikke det som en politisk handling, men som en faglig handling, som også kan være med på utvikle internasjonal forståelse. Men vi går ikke ukritisk inn i et samarbeid, og det vil tas nye vurderinger etter turen i september.

Beskyldningene sprer seg som ild i tørt gress gjennom sosiale medier. Tusenvis av mennesker kaster seg på bølgen av hat mot en person eller gruppe.

På engelsk kalles det gjerne online firestorm. Politikere, kjendiser, firmaer og helt vanlige folk kan rammes.

Uansett om påstandene er sanne eller ikke, kan de gjøre stor skade. Et eksempel er kvinnen som skrev en spøk på Twitter før hun gikk om bord på et fly: «Drar til Afrika. Håper jeg ikke får AIDS. Bare tulla. Jeg er hvit!»

Innen hun hadde landet, hadde spøken blitt misforstått tusenvis av ganger verden over og en rasende menneskemengde skjelt henne ut virtuelt. Amerikanske Justine Sacco endte med å miste jobben, og gråt da avisa The New York Times intervjuet henne.

Svertekampanjer

Det er lett å tro at terskelen er lavere for personangrep og svertekampanjer om du kan være anonym.

Men mesteparten av hetsen kommer under fullt navn, fant forskere ved det sveitsiske Universität Zurich. De har analysert en halv million innlegg på et tysk nettsted mellom 2010 og 2013.

På nettstedet openpetition.de kan folk starte underskriftskampanjer om en rekke temaer – alt fra protester mot skatteordninger til krav om at en politiker må gå av.

De kan velge å være anonyme for andre brukere eller stå fram med navn. Samtidig kan de legge igjen en kommentar om temaet.

Også debattmotstandere kan koble seg på diskusjonen. Mange har sterke meninger. Ofte koker det over.

Banning og avsky

Forskerne telte antall aggressive ord i kommentarene. De fant banning og forakt for organisasjoner, personer eller politikk: «Faen ta den dritten!», «Jeg hater GEMA, de er komplette idioter og utsugere», «Deporteringspolitikken til tyske myndigheter er et avskyelig og inhumant rot!»

Hele 20 prosent av kommentarene inneholdt sinte setninger. I én av ti kommentarer var det mellom to og 15 slike ytringer.

De som sto fram med eget navn, brukte flere sinte uttrykk i kommentarene sine.

Forskerne tok stikkprøver for å sjekke at beskjedene virkelig uttrykte sinne mot noen. Helt sikre kan de likevel ikke være på at ordene de telte gir et godt bilde av aggresjonsnivået. Og de har trolig ikke fått med seg alle typer verbale angrep, som for eksempel når en leser bruker kynisme for å få fram sitt poeng.

Godtar vi mer?

Har det blitt større aksept for hatefulle ytringer på nett? Øyvind Solstad har også stilt seg det spørsmålet. Han er ansvarlig for sosiale medier i VG.

Bryr vi oss ikke lenger?, spurte han i april i en kommentar i VG der han ba leserne om å ta seg sammen. Arbeiderpartipolitiker Hadja Tajik ble utsatt for grov hets etter et intervju med VG der hun tok til orde for å avskaffe monarkiet i Norge.

Det skjedde i full åpenhet, for VG krever at leserne identifiserer seg når de kommenterer artiklene deres. De har valgt å bruke Facebook til det.

VG hadde aldri før kastet ut så mange brukere fra kommentarfeltet på én dag.

– Folk skriver så stygge ting. Det synes jeg er en trist utvikling, sier Solstad.

Selv om de fleste oppfører seg, synes han å se en hardere tone i kommentarfeltet under saker om for eksempel innvandring.

Solstad er ikke overrasket over at den sveitsiske studien viser at personangrepene også skjer under fullt navn.

– Folk sier det de mener uansett. Jeg tror den dempende effekten av å skrive under fullt navn var større da sosiale medier kom, sier Solstad.

Etter hvert ble nordmenn vant til å være synlige på nett. Solstad har ingen statistikk, men tviler på at det er mer sjikane på forumet VG Debatt, der deltakerne kan være anonyme.

Gir åpen hets status?

VG lar leserne angripe andres meninger, men redigerer stadig bort banning og personangrep. Likevel anslår Solstad at avisa bare fjerner et par prosent av flere tusen daglige innlegg.

Funnene fra den sveitsiske studien kan ikke uten videre overføres til avisenes kommentarfelt. Den som går inn på et nettsted som samler underskrifter har nok allerede sterke meninger om saken.

Dynamikken i sosiale medier kan øke ønsket om å stå fram, mener forskerne i Sveits. Når avsender er kjent, kan kommentaren hans bli mye delt i sosiale medier. Forskerne tror det øker statusen i gjengen av likesinnede. De mener også at det kan øke troverdigheten om påstandene kommer fra en som våger å stå fram.

Kanskje oppleves risikoen dessuten som lav når det er så mange som kaster seg på. Hvem har vel tid til å forfølge hver eneste av de mange tusen kommentarene som kommer når et selskap blir anklaget for en skandale?

Moralsk overlegne

Det er lite anstrengende å slenge noen sterke ord ut i universet via mobilen, uten tanke på mottakeren. I motsetning til mobbing på nett av noen du kjenner, møter du ikke mobbeofferet på skolen dagen etter.

Mobbeteori kan ikke forklare fenomenet «online firestorms», mener forskerne. Dette handler ikke om personlig hevn, men om moral.

De foreslår i stedet å bruke teorien om sosiale normer. Den går ut på at vi kontrollerer hverandre ved å slå hardt ned på det vi mener er brudd på felles standarder og det som truer vår egen posisjon i samfunnet. Typisk er angrep på de «politisk korrekte».

Når de moralsk indignerte skriver hatefulle kommentarer, mener de trolig at de er i sin fulle rett til å gjøre akkurat det. De får selskap av mange, noe som forsterker troen på at de står for riktige synspunkter. De har ikke noe å skjule – det er de andre som bør skamme seg.

De ser ut til å bry seg mindre om risikoen for å bli kastet ut av samtalen.

Men alt dette er altså bare teorier fra forskernes side. De vet ikke hvorfor noen velger å være anonyme eller å stå fram med fullt navn. De vet heller ikke om alle kommentarene er ekte eller generert av roboter eller folk som er betalt for å spre propaganda om en sak.

Vil overse nettrollene

Mange har trodd at det vil bli en mer ryddig debatt om mediene krever kommentarer under fullt navn. Men hvis det ikke hjelper, hva kan de gjøre da?

Øyvind Solstad i VG vil at mediene skal løfte fram kommentarer som er godt skrevet.

– Vi må begynne å belønne gode innlegg, sier han.

Faren er at lesere kan tro at redaktørene liker noen synspunkter bedre enn andre. Fordelen kan være at nettrollene tar mindre plass.

– Det blir som i et klasserom. De bråker ikke nødvendigvis mindre om de får oppmerksomhet.

Referanse:

Katja Rost, Lea Stahel og Bruno S. Frey: Digital Social Norm Enforcement: Online Firestorms in Social Media. PLOS ONE, 17. juni 2016. DOI: 10.1371/journal.pone.0155923

Alle transportformer hadde vekst, men passasjerbåt ble vinneren med 10 prosent flere påstigninger enn i 2014, viser nye tall fra Statistisk sentralbyrå.

Passasjerøkningen kommer på tross av reduserte busstilbud. Siden 2010 har både båt og bane hatt en passasjervekst på 27-28 prosent, mens bussnæringen har måttet nøye seg med omtrent det halve.

Billettinntektene har i samme tidsperiode økt med 29 prosent samlet sett og for de skinnegående transportmidlene med hele 48,2 prosent.

Det ble i 2015 betalt 1,7 milliarder kroner mer for 234 millioner reiser med bane, enn for 356 millioner bussreiser.

Folk er subjektive vesen som juksar, slurvar og gjer feil. For at noko skal vere vitskap, må objektiviteten sikrast. Andre må ha mogelegheit til å gå arbeidet etter i saumane. Det blir kalla etterprøving.

Når dokumentasjonen av forskingsprosessen er god og tilgjengeleg, blir det mogeleg for uavhengige forskarar å gjere heile eller delar av arbeidet om att – for å sjå om resultatet blir nokolunde det same. Debatten rundt temaet har flamma opp den siste tida.

På fleire fagfelt har til dels oppsiktsvekkande mange forskingsfunn ikkje vore mogelege å reprodusere. Dette har ført til spørsmål kring verdien av dei originale funna – og enkelte har trekt heile fagfelt i tvil.

Praktisk vanskeleg

Geir Kjetil Sandve forskar på biomedisinsk informatikk ved Universitetet i Oslo (UiO) og veit kor praktisk vanskeleg etterprøvinga kan vere. Fleire gonger har han og mastergradsstudentane han rettleier prøvd seg på reproduksjon.

– Ved å få tak i data frå originalarbeid og gjere utrekningar og analysar på nytt, kan ein setje seg effektivt inn i eit felt, forklarer Sandve.

Bioinformatikk handlar dessutan mykje om å utvikle metodar. Det kan vere interessant å prøve desse på arbeidet til andre og samanlikne resultata. Problemet er at det nesten aldri fungerer.

– Det har ikkje vore nok detaljar i artiklane – sjølv frå tidsskrift som Nature. Då har vi kontakta forfattarane, men utan å få gode nok svar, seier Sandve.

Han meiner det berre er nokre få vitskapelege tidsskrift som går i bresjen og legg skikkeleg til rette for etterprøving. Konsekvensen er at få tek seg tid til slikt, trur Sandve.

Publiserer likevel

Mange tidsskrift ser gjennom fingrane med forsking som er vanskeleg å nøste opp i, trass i eigne retningsliner, meiner Joar Øveraas Halvorsen, psykolog og forskar ved Nidaros DPS ved St. Olavs Hospital i Trondheim.

Dei største tidsskrifta innan klinisk psykologi og klinisk medisin er samde om berre å publisere kliniske studiar der forskingsprotokollen er publisert i offentlege databasar på førehand.

Slike protokollar skildrar i detalj kva forskarane vil finne ut og korleis dei skal gå fram. Etterpå blir det enklare å sjå om strikken blei strekt for langt. Om protokollen skildrar noko anna enn den publiserte artikkelen, er det eit raudt flagg. Halvorsen er oppgitt over at retningsliner av denne typen berre blir etterlevd i avgrensa grad.

– Når tidsskrifta får inn sexy forskingsresultat, publiserer dei gjerne likevel, trass i at førehandsregistreringa manglar, seier psykologen.

Fisketur

Han understrekar at ein aldri kan stole på enkeltvise funn. Forskarar kan ha eigeninteresser både økonomisk og intellektuelt som påverkar resultata. Ein del statistisk signifikante funn kjem av tilfeldig variasjon.

Dersom ein forskar prøvar ut ulike analysemetodar på jakt etter noko å publisere, aukar faren for slike falske positive. Halvorsen meiner vi her står ved kjernen av det som blir kalla tvilsam praksis i forsking.

– Ein samlar inn store mengder data og set i gong med analysar utan å ha ein plan. Enkelte nyttar uttrykket «å dra på fisketur», seier Halvorsen.

Sandve skildrar problemet på denne måten:

– Det kan vere mykje prøving og feiling i forskingsprosessen. Ein startar kanskje med ti ulike mogelegheiter og tek ikkje bryet med å notere ned alle detaljar før ein kjem over noko som fungerer.

«Forskingsparasittar»

Dessutan er det lite prestisje å hente for forskarar som vil reprodusere arbeidet til andre. «Forskingsparasittar» var omgrepet som blei brukt av to redaktørar i ein kommentarartikkel i New England Journal of Medicine i januar.

– Sjølv om dei fleste er samde i at reproduksjon er viktig, så har ein synda mot det. Auka fokus på temaet er på høg tid, seier Halvorsen.

Han meiner forskarar bør vere forplikta til å gjere data tilgjengelege når finansieringa stammar frå det offentlege. Han etterlyser også meir fokus på reproduksjon frå institusjonane som løyver pengar.

Dei som har lyst å gjere den typen studiar, bør få finansiering. Finansieringsinstitusjonane bør også legge vekt på mogelegheitene for reproduksjon ved vurdering av metodedelen i eit prosjekt.

– Dersom det står mellom ein studie med ein sexy hypotese, og ein reproduksjon med god metode, meiner eg det er reproduksjonen som bør få finansiering, seier Halvorsen.

Han har ikkje sett at Forskingsrådet eller andre norske finansieringsinstitusjonar har hatt eksplisitt fokus på dette. Det same rapporterer Sandve:

– Eg har høyrt forskarar seie det er flott med reproduserbarheit, men at det ikkje opnar dører hjå Forskingsrådet, seier han.

Automatisk loggføring

Bioinformatikaren har trur på å bruke og utvikle system som automatisk loggfører statistiske utrekningar og endringar i data.

– Med dagens publiseringspress nyttar det ikkje å moralisere for å få folk til å loggføre prosessane meir nøyaktig. Det er betre med rutinar der ein nesten ikkje treng tenkje på dette, seier Sandve.

Han arbeider i systemet Galaxy, som UiO har satsa på som plattform for sine nettportalar innan livsvitskap.

– Dette er eitt av dei fremste systema i verda når det gjeld automatisk sikring av mogelegheitene til å kunne reprodusere forsking. Bruken er ikkje avhengig av forskingsdisiplinen, seier Sandve.

Verdifullt også utan robuste funn

Der omattforskinga til slutt viser nok anna enn originalforskinga, vil det ikkje nødvendigvis seie at ho avkreftar dei føregåande resultata. Det inneber likevel at vi ikkje kan vere trygge på at originalfunna var robuste. Det treng på si side ikkje bety at den første forskingsinnsatsen taper verdi.

– I mi verd finst det ikkje feil forskingsfunn med mindre det er snakk om juks eller metodiske feil. Testing av hypotesar som viser seg å ikkje stemme, har like stor verdi som forsking der hypotesane blir stadfesta, seier Halvorsen.

– Eit grunnleggande krav til all forsking

Forskingsrådet kunne kanskje finansiert fleire reproduksjonar, seier administrerande direktør Arvid Hallén.

Han meiner det er svært viktig at forskingsresultat lèt seg reprodusere.

– Ein enkeltståande studie vil normalt ikkje vere avklarande, men når fleire studiar kan stadfeste resultata, blir forskinga ny kunnskap, seier Hallén.

– Er reproduserbarheit eit sjølvstendig kriterium i søknadsprosessane?

– Reproduserbarheit er eit grunnleggande krav til forsking. Våre prosjekt blir vurdert ut frå vitskapeleg kvalitet. Dei internasjonale ekspertane vi brukar, er raske til å påpeike svak metodisk kvalitet i søknadane.

– Finansierer Forskingsrådet reproduksjonsstudiar – eventuelt kor mange?

– Vi har ikkje eit system der vi registrerer talet på reproduksjonsstudiar vi finansierer, men det er ikkje umogeleg at vi burde hatt fleire enn det vi har.

– Har Forskingsrådet på andre måtar signalisert til norske forskarar at reproduserbarheit er viktig?

– Søkarane til Forskingsrådet må gjere grundig greie for design, metode og gjennomføring. Krav om lagring av forskingsdata er éin måte å gjere forskinga etterprøvbar på.

– Meiner Forskingsrådet at reproduksjonsstudiar er viktige?

– Ja, og medvitet kring dette hjå oss og i forskingsmiljøa er aukande. Summen av forsking, inkludert reprodusering og overlappande studiar, gir solid kunnskap, seier Hallén.

Når vestlige forskere og politikere snakker om hvordan vi kan få ned klimagassutslippene til private bedrifter blir det ofte til en diskusjon om skatter og avgifter. Enten det er snakk skattelette til grønne firma eller avgiftssmekk til de som forurenser, er det toppledelsen og aksjonærene som skal avskrekkes fra å koke kloden.

Men nå har en gruppe forskere fra den amerikanske tenketanken National Bureau of Economic Research vist at det kan lønne seg å jobbe litt mer med arbeidstakerne, og mindre med sjefene. Spesielt når de jobber i en bransje som forurenser mye. 

Fikk pakker i posten med informasjon

Hver måned fikk flykapteinene i selskapet Virgin Atlantic Airways et brev i posten. I det fikk de klar beskjed om hvordan de hadde fløyet den siste måneden, og hvor effektiv drivstoffbruken deres hadde vært.

– Disse lavkostnadsinngrepene kan virkelig føre til store innsparinger, ikke bare for flyselskapet, men for samfunnet, sier Robert Metcalfe, en av forskerne bak studien, til The Washington Post.

Pilotene ble målt på hvor mye drivstoff de fylte før avgang, hvor effektivt de fløy mens de var i luften, og hvor mye drivstoff de brukte mens de kjørte på rullebanen før avgang og etter landing.

Alle gruppene gjorde det veldig bra

De 335 flykapteinene ble delt inn i fire grupper, som avgjorde hva som skulle stå i brevet. Noen fikk bare beskjed om hvor godt de hadde klart seg på hver av de tre fasene av flyvningen, andre fikk personlige mål de kunne prøve å møte neste måned.

• Les også: Forskere vil ha felles flyskatt i EU

Den tredje gruppen fikk beskjed om at flyselskapet ville donere penger i deres navn til en valgfri veldedighet, dersom de klarte å nå drivstoffmålene sine. De ble også minnet på hvor mye veldedigheten kom til å gå glipp av dersom de ikke fløy effektivt nok.

Den fjerde gruppen, som ble brukt som en kontrollgruppe, fikk de rapportene om drivstoffbruk de ellers hadde fått, uten noen inndeling i hvordan de gjorde det før, under og etter flyvning. Men de visste at drivstoffbruken deres ble målt.

Brukte mindre av å vite at noen følger med

Forskerne slår fast at en av de største effektene ble ikke avgjort av hvilken gruppe flykapteinene havnet i.

Veldedighetsgruppen gjorde det best, gruppen som kun fikk mål gjorde det nest best og informasjonsgruppen gjorde det litt mindre bra enn dem igjen. Kontrollgruppen, som ikke fikk noe som helst i posten, gjorde det dårligst.

Men forskjellene var overraskende små. Til og med de som aldri fikk vite hvordan de lå an, fløy mer effektivt og brukte mindre drivstoff.

– Det vi finner, er at kontrollgruppen også oppførte seg mer drivstoffeffektive, forklarer Robert Metcalfe fra University of Chicago.

Forskerne mener at den aller største innsparingen kom rett og slett fra av å fortelle pilotene at noen fulgte med på hvor mye bensin de brukte.  

Liten klimadråpe i stort hav

Flyverne sparte inn omtrent 683 tonn med drivstoff, som direkte følge av det åtte måneder lange prosjektet. Og siden karbondioksidutslippene er omtrent tre ganger så store som drivstoffet som brukes, betyr det at klimaet ble spart for litt over 21.500 tonn med CO₂.

Men selv om det kan høres imponerende ut, blir det en liten dråpe i et veldig stort hav. Virgin Atlantic Airways slapp ut over 4,7 millioner tonn med karbondioksid som direkte resultat av å fly i 2013, ifølge sin egen bærekraftrapport.

Og flybransjen er ansvarlig for 705 millioner tonn med CO₂ hvert år, det er omtrent to prosent av verdens karbondioksidutslipp. 

– Selv om du bare ser på innenlandstrafikken i Norge, så står den for 1,3 millioner tonn med CO₂ ekvivalenter, forteller Borgar Aamaas, seniorforsker ved CICERO senter for klimaforskning.

– De aller fleste tiltak vil virke veldig små

Han er likevel tydelig på at denne typen nudging, eller direkte påvirkning av enkeltpersoner til å oppføre seg mer miljøvennlig, er et nyttig verktøy i kampen mot klimagassene. 

– De aller fleste tiltak vil virke veldig små, men det betyr ikke at de ikke er viktige, sier Aaamaas.

• Les også: Faglig strid om fly og klima

Og selv små tiltak kan bety penger i kassa for flyselskapene. Forskerne anslår at selskapet sparte totalt 5,37 millioner amerikanske dollar på drivstoff i den åtte måneder lange prosjektperioden. 

– Dette var en stor oppgave, men de imponerende resultatene er et hedersbevis for alle som har vært involvert. Vi gleder oss til å se hvordan vi kan bygge på disse funnene i fremtiden, sier Emma Harvey, sjef for bærekraft ved Virgin Atlantic, i en pressemelding.

Referanse: 

Greer K. Gosnell, John A. List og Robert Metcalfe: “A New Approach to an Age-Old Problem: Solving Externalities by Incenting Workers Directly.” NBER Working Paper Nr. 22316. Juni 2016. 

Rundt årtusenskiftet satte Norge seg et konkret mål: Vi skulle bygge ut tre terrawattimer (TWh) vindkraft, det vil si rundt 500 moderne vindmøller, innen 2010. Da fristen gikk ut, hadde vi bygget ut én tredjedel. Fortsatt er ikke målet nådd.

– Norge og Skottland startet likt ved årtusenskiftet. 14 år senere hadde Skottland bygget ut fem ganger så mye vindkraft som Norge, sier Janne Thygesen.

Hun er samfunnsforsker ved IRIS. I sin ferske doktorgrad fra Universitetet i Stavanger sammenligner hun politikken og planleggingen for utbygging av vindkraft i Norge og Skottland.

Oljenasjoner

Norge og Skottland var relevante å sammenlikne fordi landene er relativt like. Begge landene har store olje- og gassressurser, og de har vannkraft, selv om Norges gass- og vannkraftressurser er betydelig større.

– De hadde dessuten ingen kraftproduksjon fra det som kalles ny fornybar energi, som i praksis vil si all fornybar kraft bortsett fra vannkraft, sier Thygesen.

Av de nye fornybare energikildene hadde begge landene mest tro på vindkraft.

Men der stopper også likheten. For mens Norge ikke nådde målet, klarte Skottland det med glans.

Skottlands mål var ikke like ambisiøst som det norske. De skulle bygge ut ny fornybar kraft tilsvarende to TWh innen 2010. De klarte fem.

– Norge så seg blind på kostnader knyttet til fornybare energikilder, mens Skottland så muligheter, sier Thygesen.

Hun fortsetter:

– I Norge har de positive mulighetene knyttet til arbeidsplasser, klimagassreduksjoner og forsyningssikkerhet i stedet blitt knyttet til utbygging av gasskraft innenlands.

Thygesen mener at Norge ikke klarte å nå målet av flere grunner. For eksempel gikk det 17 år før det ble lagt fram en ny stortingsmelding om energipolitikken i april 2016.

Skottland fikk forutsigbare støtteordninger på plass i 2002, i form av elsertifikater. I Norge kom disse først i 2012.

Hvilepute for Norge

Skottland har mindre vannkraft og mindre olje- og gassressurser enn Norge. I tillegg har skottene hatt mer arbeidsledighet. Ifølge Thygesen har Skottland derfor vært mer bevisst på at landet trenger flere bein å stå på for å skape arbeidsplasser og holde forsyningssikkerheten oppe.

Men nå, med nedgangen i olje- og gassnæringen, opplever også Norge arbeidsledighet og behov for omstilling.

– Olje, gass og vannkraft har vært en velsignelse, men også en forbannelse for ny fornybar kraft. For Norge har det blitt en hvilepute, sier Thygesen.

Tro på havvind

Thygesen har særlig tro på mulighetene som ligger i havvind. Teknologi fra olje- og gassnæringen kan overføres til vindkraft til havs, med nye arbeidsplasser og ny næringsvirksomhet som resultat.

– Hvis myndighetene gir støtte til bygging av store anlegg utenfor norskekysten, kan havvindindustrien få utvikle seg. Uten denne satsingen vil vi sakke håpløst akterut for andre land som allerede er godt i gang med havvind, sier Janne Thygesen.

Referanse:

Janne Thygesen: Dilemmas and discourses in wind power planning and development in Norway and Scotland. Doktoravhandling, Det samfunnsvitenskapelige fakultet ved Universitetet I Stavanger, 2016.

En gruppe forskere foreslår en ny, felles flyskatt for hele Europa.

Skattene som er blitt innført på nasjonalt nivå har ikke fungert godt nok, ifølge forskere fra Austrian Institute of Economic Research.

Hjemme i Norge har det vært høy temperatur i etter at regjeringen innførte en ny seteavgift for flyreiser fra og med 1. juni. Norwegian har havnet i krangel med noen av kundene etter å ha sendt ut fakturaer for å få avgiften etterbetalt, mens RyanAir like gjerne valgte å trekke den uten samtykke, ifølge NTB. 

• Les også: Forskere uenige om fly og klima

De trøblete kårene for å kreve inn flyskatt på landsbasis er en av grunnene til at EU bør gripe inn, og fungere som overnasjonal innkrever. Forskerne har regnet seg frem til hvor mye EU kunne tjent, og medlemslandene kunne ha spart, dersom det var en felles, europeisk karbonskatt på flybilletter. 

Vil hindre enkelte land fra å bli avgiftsparadis

Skatten skal ikke bare være en ny inntektskilde for EU, men også føre til lavere utslipp av CO₂ fra luftfartsbransjen. 

– Flyindustrien står for en liten, men raskt økende del av Europas karbondioksidutslipp, Flere av EUs medlemsland har tidligere forsøkt å innføre nasjonale skatter på flybilletter, men de har mislykkes, sier Margit Schratzenstaller i en pressemelding. 

Pengene skal brukes til å finansiere medlemslandenes bidrag til EU, noe som frigjør penger til å holde enkeltlandenes velferdssystem ved like.

Forskerne mener at en skatt på EU-nivå vil forhindre at enkelte land prøver å tiltrekke seg flyselskap ved hjelp av lave skatter og avgifter, og gjør det enklere å kreve inn skatten fra alle som faktisk flyr i Europa.

– Aksepterer ikke premisset

Ikke alle er enige i at en felles europeisk flyskatt som blir krevd inn av EU er en god idè.

– Jeg aksepterer ikke premisset. Jeg tror ikke det er så vanskelig å kreve inn en flyskatt nasjonalt, sier Espen Andersen til forskning.no. Andersen er førsteamanuensis ved BI og ekspert på luftfartsbransjen. 

Andersen mener fellesskatten høres ut som en særavgift som er ment å gi EU inntekter. Han tror det ville vært vanskelig å gjennomføre av både politiske og skattetekniske hensyn.

– En skatt av denne typen er både lett å måle og lett å kreve inn, men jeg tviler på om den kan innføres på EU-nivå. Den vil ramme landene ulikt – de som ligger sentralt eller har mye turisttrafikk vil få inn mer. Og selv om den går til å redusere et lands EU-bidrag, vil alle landene være villig til å gi fra seg råderetten over en inntekt til EU? spør Andersen.

Vil ha smartere skatter over hele Europa

Forslaget kommer som en del av FairTax-prosjektet, som har som mål å finne ut hvordan vi kan skape gode skattesystemer i fremtidens Europa. Elleve universiteter i ni land er med på prosjektet, blant annet BI i Norge.

Dette vil gjøre det lettere for å stater å senke andre skatter, spesielt de som hindrer vekst.

• Les også: Flyavgiften er altfor lav

– Smarte skatter skal kunne forene bærekraftig vekst med sosial inkludering, likestilling og miljøhensyn, sier Åsa Gunnarsson, professor i jus ved Umeå universitet og koordinator for FairTax-prosjektet.

Forskerne mener inntektene fra skatten bør brukes for å redusere hvor mye bidrag hvert enkelt EU-land betaler inn til unionen, og frigjøre penger til bruk internt i landet. Dette vil også gjøre det mulig å senke skatten for vanlige lønnstakere.

Referanse: 

Alexander Krenek og Margit Schratzenstaller: “Sustainability-oriented EU Taxes: The Example of a European Carbon-based Flight Ticket Tax”, FairTax Working Paper Nr. 1, 2016.

De fleste av oss har hørt om sauen Dolly. Hun ble født i 1996 og var det første klonede dyret som ble laget ved hjelp av en celle fra et annet voksent dyr.

Men Dolly ble ikke så gammel. Hun ble avlivet i 2003 etter å ha pådratt seg kraftig leddgikt og lungekreft.

Da var hun rundt seks år gammel, mens denne sauearten har en gjennomsnittlig levetid på rundt 11–12 år. Selv om det bare er snakk om ett eneste dyr, reiser dette et åpenbart spørsmål: Har klonede dyr dårligere helse enn de som er skapt på naturlig vis?

Mus som har blitt klonet med den samme teknikken, har utviklet mer overvekt sammenlignet med vanlige mus, ifølge en studie. Det har også vært forskning som peker mot at disse musene har utviklet insulinresistens eller diabetes type 2, ifølge forskerne bak den nye studien.

En internasjonal forskergruppe har undersøkt 13 forskjellige klonede sauer for å se hvordan de har taklet alderdommen. Fire av disse klonene er identiske med Dolly, siden de er klonet fra det samme dyret som ga opphav til den berømte sauen.

• Les også:  Kloning av menneske – kva er problemet?

Overtok arbeidet           

Keith Campbell, som var en britisk forsker og biolog, jobbet med å klone Dolly i 1996. Han døde i 2012, men da hadde han allerede fått laget flere nye sauekloner. De fire Dollyene ble født i 2007, og resten av de 13 sauene har blitt klonet på samme måte, men stammer fra andre sauer.

Den britiske forskeren Kevin Sinclair ved Nottingham University har plukket opp stafettpinnen. Han har ledet forskningen som er beskrevet i en artikkel i Nature communications.

Alle de 13 sauene var mellom syv og ni år, så de kan kalles middelaldrende og gamle sauer. Forskerne gjorde fullstendige helsesjekker på dem. De tok blodprøver, blodtrykk, sjekket stoffskiftet og sjekket ledd og skjelett for sykdommer.

Hvordan hadde det gått med klonene?

• Les også: Kloner katter i dypfryst dyrehage

​Ganske friske

I det store og det hele var sauene friske og sammenlignbare med vanlige sauer på samme alder. Alle hadde mild leddgikt i hoftepartiet, men dette er ikke uvanlig for sauer i denne alderen, ifølge forskerne.  

De undersøkte alle sauenes ledd og testet dem for leddgikt, men bare en av sauene var litt hardere angrepet enn de andre.

De hadde normalt blodtrykk, og ingen viste tegn på noen spesielle sykdommer. Insulinresistens var heller ikke noe problem.

Dette er en av få studier som undersøker kloner som har begynt å dra på årene. Basert på disse testresultatene, mener forskerne at klonede dyr ikke får dårligere helse med alderen, sammenlignet med vanlige dyr.

Klonemetoden kalles SCNT (Somatic cell nuclear transfer) og går ut på å sette en cellekjerne fra et voksent dyr inn i en eggcelle. Den originale eggcelle-kjernen fjernes.

Deretter blir egget satt inn i en surrogatmor, og hvis alt går etter planen, føder surrogatmoren en frisk klone. Dette er vanskelig å få til, og fostrene utvikler seg ofte unormalt, skriver forskerne.

Men hvis fosteret utvikler seg normalt, mener forskerne at de sannsynligvis vil leve et vanlig liv.

Referanser:

Sinclair mfl: Healthy ageing of cloned sheep. Nature communications, juli 2016. DOI: 10.1038/ncomms12359. Sammendrag.