Internett kan framstå som et eldorado for forskere. Store mengder informasjon ligger fritt og enkelt tilgjengelig og tilsynelatende bare ber om å bli studert, undersøkt og analysert.

– Det er kanskje lett å tenke at når folk har lagt opplysninger om seg selv frivillig ut på nettet, trenger ikke forskerne forholde seg til noen regler, da er det fritt fram. Men så enkelt er det ikke. Forskerne må tenke personvern hele veien og rette seg etter Personopplysningsloven, understreker Katrine Utaaker Segadal.

Hun er seksjonsleder ved personvernombudet for forskning ved Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste (NSD).

De siste årene har det vært en økning i forskning basert på data hentet fra Internett. I begynnelsen studerte forskerne hovedsakelig Internett og sosiale medier som et verktøy. I dag er trenden å studere Internett som en arena for å uttrykke eller forhandle identitet, og for kommunikasjon og interaksjon.

– Data hentes vanligvis fra sosiale medier, som blogger, sosiale nettverk eller virtuelle spillverdener, forteller Utaaker Segadal.

– Det syndes mye

– Forskjellen mellom offentlig og privat på Internett er noe vi har diskutert flere ganger på møtene våre. Det er vanskelige grenseoppganger, og det syndes mye, påpeker Elisabeth Staksrud.

Hun er medieviter ved Universitetet i Oslo og nestleder i De nasjonale forskningsetiske komiteene for samfunns­forskning og humaniora (NESH).

Staksrud forklarer at selv om informasjon på Internett teknisk sett kan være offentlig tilgjengelig, kan avsenderne oppfatte den som privat og rettet mot for eksempel egne venner. Andre kan være innforstått med at informasjonen er offentlig, men likevel ikke ønske at den blir brukt i nye sammenhenger, som forskning.

– Vi kan sammenligne det med at du sitter og snakker med en venn på kafé. Du oppholder deg i et offentlig rom, og i teorien kan alle ved nabobordene høre samtalen. Likevel oppfattes settingen som privat. Du ville sannsynligvis reagert sterkt dersom en forsker satt og lyttet, tok opp og noterte det du sa, og brukte det i forskningen sin. Det samme gjelder for mange når de for eksempel tweeter eller bruker Facebook, sier Staksrud.

Frustrerte forskere

Ifølge Staksrud, har forskere gjennom flere år uttrykt frustrasjon om uklare retningslinjer og et regelverk som har vært vanskelig å tolke.

– Det er veldig mange gråsoner og mye som er uklart for eksempel når det gjelder krav til samtykke. For en fersk forsker som jobbet med doktorgradsprosjektet sitt, var det en litt krevende prosess, forteller Niamh Ní Bhroin.

Hun har akkurat har fullført doktorgraden sin om hvordan folk bruker sosiale medier for å skape nye muligheter til å kommunisere på minoritetsspråkene irsk og nordsamisk.

– Gråsonene kan føre til at mye forskning ikke blir gjennomført, enten fordi forskerne ikke vet at det er mulig eller fordi de ikke tør. På den andre siden kan det også føre til etiske overtramp i forskningen, sier Ní Bhroin.

Hun tror forskere som forsker på Internett, alltid vil møte nye etiske utfordringer.

– Vi må ikke være naive og tenke at på ett tidspunkt kommer vi til å forstå dette. Feltet vil alltid være preget av gråsoner. Forskningsetikken må vurderes fra case til case, og derfor må vi dele våre erfaringer for å gi andre mulighet til å bygge videre på dem, oppfordrer hun.  

Oppdaterte retningslinjer

Allerede i 2003 lanserte NESH egne retningslinjer for internettforskning. Siden da har det skjedd store endringer i bruken av Internett, spesielt på sosiale medier, påpeker Vidar Enebakk. Han er sekretariatsleder i NESH. I desember 2014 lanserte komiteen oppdaterte retningslinjer.

– Vi forsøker å fange opp de nye måtene Internett brukes på, for eksempel når det gjelder sosial interaksjon og identitetskonstruksjon.

Grenseoppgangen mellom privat og offentlig er viet et eget avsnitt i retningslinjene. Det er også tema i flere av bidragene i antologien Internet Research Ethics som nylig ble utgitt av De nasjonale forskningsetiske komiteene.

– Både retningslinjene og boka er tenkt som veiledning og verktøy for alle som driver med internettforskning, sier Enebakk.

Ukjente mottakere

Dag Elgesem, professor ved Institutt for informasjons- og medievitenskap ved Universitetet i Bergen, er en av bidragsyterne i Internet Reserach Ethics. Han påpeker at kravene til informasjon og samtykke grunnleggende sett er de samme for forskning på sosiale medier som i annen forskning hvor enkeltindivider bidrar.

Men kommunikasjon i sosiale medier foregår ofte i en kontekst hvor man ikke vet helt hvem som er publikum, slik at det ikke er klart hvem som vil lese ytringene.

– Det bidrar til at skillelinjene mellom offentlig og privat blir annerledes enn på sosiale arenaer som ikke er nettbaserte, sier Elgesem.

Dette må forskningen på sosiale medier forholde seg til, påpeker han.

Skeptiske bloggere

Ifølge Elgesem trenger man ikke innhente samtykke når det for eksempel er snakk om ikke-privat informasjon som noen selv har gjort tilgjengelig i et offentlig forum. Det kan dreie seg om utsagn om politiske temaer i debattfora i nettaviser.

I andre tilfeller er det imidlertid ingen tvil om at forskeren må innhente samtykke, mener han.

– For tjenester som både er passordbeskyttet og inneholder sensitiv informasjon, for eksempel en privat Facebook-profil, er det åpenbart at de vanlige kravene til samtykke må gjelde.

Elgesem understreker at mange hensyn må tas når man vurderer om samtykke er nødvendig eller ikke. Kan informasjonen som undersøkes, lett søkes opp igjen og dermed knyttes til enkeltindivider? I hvor stor grad har brukerne på de ulike sosiale mediene mulighet til å begrense hva offentligheten skal se? Og hvor kompetente er de i forståelsen av hvordan sosiale medier fungerer?

I sin egen forskning har Elgesem gjennomført fokusgruppeintervjuer med 15–16-årige bloggere.

– De skriver om hverdagslige tema for vennene sine. I intervjuene ga de uttrykk for at de ikke ville synes det var uproblematisk at forskere begynte å analysere det de skrev, sier han.

Vet ikke om profilen er privat

I Elisabeth Staksruds forskning kommer det også fram at mange barn og unge ikke vet om profilen deres på sosiale medier er privat, offentlig eller delvis offentlig.

– De har ikke et aktivt, reflekterende forhold til det. Settingen oppleves for dem som privat, selv om den i praksis kan være offentlig, sier hun.

Samtidig forteller 19–20-åringer Staksrud har intervjuet, at de bruker Facebook hvis de skal være offisielle og Twitter hvis de skal være private. Teknisk sett er det imidlertid Facebook som er privat, og Twitter som er offentlig.

– Denne oppfattede offentligheten er noe forskere må ta innover seg og ta hensyn til i valget av forskningsdesign, oppfordrer Staksrud.

I skipsmodelltanken ved NTNU tester de en kunstig hvalhale som kan monteres på skip. NTNU utfører testene i samarbeid med Rolls-Royce og de britiske firmaene Seaspeed og Most.

En skipsmodell i skala 1: 16,57 henger bak på plattformen som farer gjennom de kunstig skapte bølgene i tanken.

Det tar ikke mange sekundene å tilbakelegge de drøyt 200 meterne, men verdifull informasjon samles inn. Kameraer og avanserte målere skal blant annet gi et inntrykk av hvordan modellen beveger seg, av motstand og effekten av endringer.

Mannen som har ansvar for å teste dette konseptet er Eirik Bøckmann, som er postdoktor ved Institutt for marin teknikk. Han har selv jobbet med denne oppfinnelsen i flere år.

Tar i bruk bølgenes energi

Hovedmålet med hvalhalen er at den skal redusere drivstofforbruket ved å ta i bruk bølgeenergi for å hjelpe skipet fremover.

Skjønt hvalhale er kanskje ikke det du først tenker på når du ser oppfinnelsen. Egentlig er det to vinger eller finner som monteres foran på skipet. Men prinsippet bak energibesparelsen er omtrent det samme som du finner hos en hvalhale.

Bølgene som treffer et skip, vil få skipet til å bevege seg. Det fører til at finnene slår opp og ned, altså som en hvalhale. Utformingen på disse finnene gjør at denne bølgekraften kan brukes til å påvirke framdriften.

Reduserer motstand og stamping

Foreløpig er resultatene svært lovende, ifølge Bøckmann:

– Foilene reduserte motstanden på skipet i de sjøtilstandene vi testet med mellom 9 og 17 prosent for signifikante bølgehøyder litt lavere enn tre meter.

Denne bølgehøyden er ganske vanlig i Nordsjøen og Norskehavet.

– Disse verdiene for motstandsreduksjon kan mest sannsynlig økes ved å optimalisere skroget for å utruste det med bølgefoiler. Foilene reduserte også stampebevegelsene til skipet i samme størrelsesorden som reduksjonen i motstand, fortsetter han.

Men det er tidlig ennå.

– Vi får ta det første først og så se på den beste veien framover, sier Alastair Sim, som er teknolog ved Rolls-Royces strategiske forskningssenter.

Men han ser store muligheter for oppfinnelsen om den fungerer som de håper. Sim har ansvar for å vurdere fremtidige marine teknologier og se om de kan være noe å satse på for Rolls-Royce.

Det er derimot ikke nok at vingene virker. Flere faktorer spiller inn. For eksempel må vingene tåle en trøkk og ikke gjøre skipet mindre stabilt.

– Erfaringen fra lignende finner viser at kollisjoner der vingene skades, ikke påvirker stabiliteten til skipet selv, sier Sim.

Utformingen og vinkelen på Bøckmanns finner er unik, men lignende oppfinnelser har vært prøvd ut og tatt i bruk tidligere.

Flere finner

3000 skipsmodeller og 1250 propeller er foreløpig testet ut i skipsmodelltanken på Tyholt i Trondheim siden starten i 1939.

Folk her har altså lang erfaring i å prøve ut tekniske nyvinninger. Men britene er ikke akkurat nybegynnere heller.

– Britiske myndigheter ville ha oss med på dette prosjektet, sier administrerende direktør Stephen Phillips i Seaspeed.

Phillips grunnla Seaspeed i 1990 og har noen tiårs erfaring fra arbeid med å forbedre hurtiggående skip. Seaspeed har allerede eksperimentert med finner, såkalte «wave foils» i flere år.

Seaspeed samarbeider med Rolls-Royce Marine, og er støttet av et offisielt britisk innovasjonsprogram nettopp for å utvikle denne typen finner til bruk i den kommersielle skipstrafikken.

Rolls-Royce Marine har lenge samarbeidet med skipsmodelltanken, men akkurat dette samarbeidet startet i 2013.

Fremtiden

Så hvor tenkelig er det at bølgekraft kan få stor betydning for skipsfarten i årene fremover?

– I mindre skala er det utviklet båter som utelukkende bruker bølgeenergi som fremdrift. Altså uten at noen motor er involvert, sier Ie-Bum Shin, som er skipsingeniør i Seaspeed.

Men det er et stykke frem til dette kan brukes i full skala. Foreløpig er hovedmålet målet å redusere drivstoffutgiftene.

Behandling med cellegift involverer vanligvis at pasienten får medisinen intravenøst via et venekateter. Kateter og tilkoblet utstyr av denne typen har ofte et sølvbelegg.

Sølvet brukes fordi det er antibakterielt, og forhindrer derfor bakterievekst og uønskede infeksjoner ved bruk av utstyret.

Forskere ved Institutt for fysikk på NTNU har nå studert hva som skjer når cellegiften kommer i kontakt med sølvet.

Sølvet bryter ned cellegiften

– Vi ønsket å finne ut hva som kan gå galt med tubene. En interaksjon mellom belegget og medisinen var én mulig årsak. Cellegift er et aktivt stoff, og det var ikke vanskelig å forestille seg at det kunne reagere med sølvet, forteller Justin Wells.

De tok utgangspunkt i en av de vanligste typene av cellegift, 5-Fluorouracil (5-Fu). Sammen med sine studenter brukte Wells såkalt røntgen fotoelektron-spektroskopi (XPS) for å studere overflatekjemien på og mellom de to stoffene.

Ved hjelp av et XPS-instrument ved synkrotronlaboratoriet Max IV i Sverige, oppdaget de at sølvoverflaten brøt ned cellegiften. Ikke bare vil det kunne gi en redusert effekt av medisinen, det skapte også hydrogenfluorid, også kalt HF-gass, noe som kan være skadelig både for kateteret og for pasienten.

Som en del av masterstudiet sitt ved NTNU, oppholdt Elise Ramleth Østli seg en periode i Stockholm. Her jobbet hun blant annet med å studere slanger brukt til intravenøse kateter. Tilbake på NTNU kontaktet hun Justin Wells på Institutt for fysikk med et spørsmål om han ville være med på videre studier av denne type medisinsk materiell.

– Reaksjonene mellom cellegift og stoffer medisinen kommer i kontakt med har, så vidt vi vet, ikke blitt studert på denne måten tidligere, sier Wells.

Det har blitt antatt at medisinen leveres intakt inn I kroppen.

Magisk materiale

Gruppen fortsatte studiene med XPS-instrumentet. Denne gangen undersøkte de hvordan cellegiften reagerte med stoffet grafén.

– Det er et ikke-reaktivt stoff, og har blitt omtalt som et nærmest magisk materiale som vil løse alle problemer. Vi fant ut at dette ville være optimalt å teste mot cellegiften, forklarer Wells.

Og, ganske riktig, forsøkene viste at cellegiften ikke reagerte med grafén.

Grafén er allerede foreslått som belegg for medisinsk utstyr, og det er ifølge forskerne teknologisk mulig å produsere tynne grafénlag til denne typen bruk.

– Vi håper denne undersøkelsen på sikt kan være med på bidra til at cellegiftbehandlinger forbedres, og vi håper på å få muligheten til å fortsette våre studier på dette området.

– Blant annet ønsker vi å undersøke hva som skjer med cellegiften når den overføres via utstyr med andre typer belegg enn sølv, sier Wells.

Referanse:

Mazzola mfl: Graphene coatings for chemotherapy: avoiding silver-mediated degradation, 2D Materials, mai 2015, doi:10.1088/2053-1583/2/2/025004.

Medisinske studier som gjøres ved at deltakerne bruker apper på mobilen eller nettbrettet, er ikke noe nytt, men heller ikke spesielt utbredt. Det kan det bli en endring på nå.

I mars lanserte nemlig selskapet Apple et rammeverk for forskning: Researchkit. Rammeverket skal gjøre det mulig å utvikle apper som kan brukes til medisinske studier i stor skala. De fem appene som er på markedet nå, retter seg mot hjerte- og karsykdom, astma, diabetes, Parkinsons sykdom og kreft.

Gjennom Researchkit kan forskerne gjøre spørreundersøkelser og få tilgang til data som er registrert av innebygde sensorer i mobilen eller andre digitale enheter.

11 000 deltagere på ett døgn

Researchkit gjør at forskere potensielt kan nå hundrevis av millioner Iphone-brukere verden over. Etter mindre enn ett døgn hadde for eksempel 11 000 personer registrert seg som deltagere i hjerte- og karstudien Myheartcounts.

Ifølge den medisinske direktøren ved Stanford Medicine, som står bak denne hjertestudien, ville det vanligvis krevd innsats fra 50 medisinske sentre i et år for å få så mange deltagere.

Hittil er Researchkit-apper tilgjengelige på App Store i USA, men de vil bli rullet ut til flere land i framtida.

– Vi undersøker lokal godkjenning i blant annet EU-land og håper vi snart har en metode som gjør det mulig å gjennomføre studiene våre i disse landene også. Det er et ønske både fra deltagere og behandlere, skriver Jon Wilbanks i en e-post til bladet Forskningsetikk som gis ut av de Nasjonale forskningsetiske komiteene.

Wilbanks jobber i Sage Bionetworks – en frivillig organisasjon som sammen med ulike forsknings­institusjoner står bak studiene på henholdsvis brystkreft og Parkinsons sykdom.

Frykter skjevt utvalg

Wilbanks forklarer at de har brukt nesten ett år på å diskutere forskningsetiske utfordringer med en rekke aktører, deriblant behandlere, brukerrepresentanter, etikere og teknologer.

– Hvis man ikke lytter til disse gruppene, kan det bli vanskelig å rekruttere deltagere, holde på interessen deres og få nok data til å gjøre interessante funn, påpeker han.

Foreløpig må man ha en Iphone for å delta i studiene, og mange har uttrykt bekymring for om det vil bli en stor skjevhet i utvalget. Iphone-brukere er kjent for blant annet å ha høyere utdanning og være bedre økonomisk stilt enn gjennomsnittet.

Researchkit er imidlertid lansert med åpen kildekode. Det betyr at forskere og utviklere i alle land kan bruke programvaren til å lage sine egne apper, også til andre operativ­systemer enn Apples.

Forskere reagerer positivt når Forsk­ningsetikk forteller dem om Researchkit, med forbehold om at blant annet personvern og samtykkeprosesser er på plass. Men ingen har foreløpig planer om å bruke programvaren i sine studier når den blir tilgjengelig.

Kan ikke garantere anonymitet

Deltakerne i studiene må klikke seg gjennom relativt omfattende samtykkeskjemaer. I amerikanske medier diskuteres likevel om samtykkeprosessen er god nok. Det har blant annet vist seg at personer under 18 år kan lyve om alderen sin og dermed delta uten foresattes samtykke. Enkelte har påpekt at man ikke kan stille spørsmål hvis man lurer på noe underveis i registreringen, og andre er kritiske til om personvernet er godt nok.

Ingen i Apple har villet uttale seg til Forskningsetikk om disse spørsmålene. Selskapet krever imidlertid nå at apper rettet mot helseforskning som involverer mennesker, må ha godkjenning fra en etisk komité.

Apple understreker også at de ikke skal ha tilgang til brukernes data. Alle opplysninger skal gå via Sage Bionetworks, som sørger for at deltagerne ikke kan identifiseres, før dataene blir sendt videre til forskerne i de enkelte studiene.

John Wilbanks innrømmer imidlertid at systemet ikke er bombesikkert.

 – Vi bruker industriens mest anerkjente metoder for å sikre dataene så godt som mulig. Men siden dataene skal deles med og analyseres av mange, og ikke låses inn i en safe, kan vi ikke garantere fullstendig anonymitet eller at ingen vil bli reidentifisert.

Opp til forskeren å passe på

Atle Årnes, fagdirektør for teknologi i Datatilsynet, forteller at tilsynet ofte går gjennom lignende løsninger som Apples Researchkit. Han understreker at forskere har et eget ansvar for å sikre personopp­lysningene i studien.

– Vi kan ikke umiddelbart si om Researchkit faller innenfor eller utenfor loven. Generelt sett avhenger mye av at behandlingsansvarlig, eller forskningsan­svarlig, sørger for at personopplysninger er forsvarlig sikret, sier han.

– Opplysninger skal være kryptert hele veien, fra bruker og inn til forsker.

Hvem har tilgang?

Årnes mener det også er viktig å stille spørsmål ved hvem som skal få tilgang til opplysningene.

– Apple sier at de ikke skal ha innsyn, men det er forskerens plikt å undersøke at dette faktisk stemmer. Generelt sett må forskeren forsikre seg om at opplysningene ikke blir brukt til andre formål enn det opprinnelige.

Sensorene på smarttelefoner er i utgangspunktet laget for privat bruk. De kan måle en rekke forskjellige ting og fortelle svært mye om hver enkelt. Noen av appene i Apples Researchkit ber om informasjon som gjør det mulig å identifisere en person unikt, ifølge Årnes.

– Hva trenger forskerne å vite for å kunne gjøre jobben sin? Jeg tror de vil være edruelige på dette området og ikke innhente unødvendig informasjon, men når noe er mulig, er det også fristende, sier han.

Hilde Lovett leder Teknologirådets prosjekter om mobil helse og velferdsteknologi. For å undersøke hva nordmenn kan ha i vente, har hun testet hjerte- og karstudien Myheartcounts. Lovett registrerte seg med en gang appen kom, men denne muligheten er i ettertid blitt stengt for folk som ikke er bosatt i USA.

I flere uker har Lovett latt forsknings-appen på mobilen registrere alt fra søvn og aktivitet til puls og blodtrykk. Hun har svart på spørsmål om blant annet alder, høyde og vekt og gjennomført en enkel gå-test.

Flere og raskere studier

– Jeg synes det er interessant å bidra med data til forskning. Samtidig fikk jeg tilbakemelding om egne registreringer og målinger, i form av en risikovurdering og skreddersydde tips til hvordan jeg kan bedre helsa, sier Lovett.

Teknologirådet jobber med mobil helseteknologi, som selvtesting og oppfølging via mobilen. Lovett understreker at det er viktig at denne teknologien blir brukt på en forsvarlig og god måte.

– Hittil er det få kliniske studier på området. Jeg tror mobile forskningsplattformer som ResearchKit vil øke både antall studier og tempoet på studiene. Dermed kan vi raskere få svar på hvor teknologien kan være nyttig eller hvor den ikke er nyttig, sier Lovett.

Må ta personvernet på alvor

Hvis forskning via Researchkit blir aktuelt også i Norge, må forskningsinstitusjonene vise at de tar personvernet på alvor for å oppnå tillit, mener hun.

– Det må for eksempel gå tydelig fram hvordan dataene brukes og eventuelt deles videre. Dataene må også lagres på en sikker måte, påpeker Lovett.

– Samtidig er det viktig at hele befolkningen i utgangspunktet har mulighet til å delta i studiene. Det betyr at forskningsplattformer må utvikles til andre mobiltelefoner enn Iphone.

– Eg hadde aldri høyrt om at kanneberarane vart brukt som mat tidlegare, seier botanikar Hugo de Boer ved Naturhistorisk museum, Universitetet i Oslo.

– Eldre kjelder fortalde om at plantane vart brukt seremonielt, men ikkje på andre måtar.

Kanneberarane er ei slekt med kjøtetande plantar som høyrer heime i Asia og Australia, med størst utbreiing på dei indonesiske øyene Sumatra og Borneo.

Søk på sosiale nettstader

De Boer og forskarkollegaene skulle eigentleg undersøkja kor mykje kanneberarane i høglandet var truga av klimaendringar, då dei kom over at nokre artar òg vart brukte til mat.

– Dei to artane som er mest brukt til mat, Nepenthes ampullaria og Nepenthes mirabilis, veks begge i låglandet. Ingen av desse ser ut til å vera truga av at dei vart hausta inn og brukte til mat, seier de Boer.

Ved å søkja på dei sosiale nettstadene Flickr, Pinterest, Facebook og YouTube etter peruik kera, det lokale namnet på planten, kom forskarane i kontakt med folk som kjende desse tradisjonelle smårettane. Ikkje berre dét. Forskarane kunne òg danna seg eit bilete av utbreiinga.

Utfyllande spørsmål

– Nesten alle vi kom i kontakt med, høyrde til ei av dei to stammene Bidayuh og Kadazandusun nord på Borneo. På marknadane i desse områda er det vanleg å finna fylte kanneberarar, forklarar de Boer.

Når forskarane hadde kome i kontakt med folk via sosiale medium, bad dei dei om å fylla ut eit nettbasert spørjeskjema. I tillegg oppsøkte stipendiat Rachel Schwallier frå Leiden i Nederland, seljarar og produsentar med meir utfyllande spørsmål. Ho fekk òg vera med på å tilverka retten.

– Kanneberarane vert fylte med kleberis blanda med grønsaker og kjøt. Dei har passeleg størrelse for eit mellommåltid, og innpakninga gjer dei hendige å ta med seg.

Ein viss aroma

De Boer legg til at før ein fekk moderne kjøkken, vart dei fylte kanneberarblada pakka inn i leire og kokt direkte på kol. Det kan ha ført til at innhaldet vart haldbart lengre, så lenge bladet var uopna.

Sidan kanneberarane er kjøtetande, inneheld «kannene» ei væske som vert brukt til å fordøya byttet. Forskarane ville undersøkja om denne væska påverka risen på nokon måte gjennom å koka den på ulike måtar.

– Men vi fann ikkje noko som tyda på det. Den einaste effekten blada har på innhaldet, må i tilfelle vera ein viss aroma, smiler de Boer.

Internasjonal trend

Medan tradisjonell plantemedisin gjerne vert fortrengt av betre og sikrare moderne medisinar, meiner de Boer at bruken av kanneberarar er eit døme på at tradisjonell mat står sterkare i lokalsamfunna.

– Om noko, er vårt inntrykk at interessa er aukande heller enn dalande, og at sosiale medium spelar ei rolle her.  

– Emballasje som går an å eta, er òg ein internasjonal trend. Det amerikanske firmaet Wikipearl har til dømes fått brei omtale for sine økologiske og sunne produkt.

Og skulle du ynskje å prøva denne tradisjonelle retten sjølv, kan du finna Nepenthes ampullaria i sal i norske hagebutikkar, og oppskrifta finn du her:

Oppskrift:

Reins og reinskjer så mange kanner som du ynskjer å bruka. Fyll dei halvvegs med kvit kleberis som har lege til svulming i vatn. Fyll på med godt salta kokosmjølk til risen er dekt. Dampkok kannene i ein times tid.

Kan etast som dei er, men på marknadane vert dei gjerne tilsette kylling eller krydra reker og pynta med peanøtter eller lauv frå pandanplanten som er mykje brukt i matlaging i Sør-Aust-Asia.

Referanse:

Rachel Schwallier mfl: Traps as treats: a traditional sticky rice snack persisting in rapidly changing Asian kitchens, Journal of Ethnobiology and Ethnomedicine, mars 2015, doi: 10.1186/s13002-015-0010-x.

Det brukes stadig oftere ultralyd. Nå er det utviklet en app som skal lære opp helsepersonell til å tolke ultralydbildene.

– Det er stadig lavere terskel for å bruke ultralyd, og flere må lære seg å tolke det de ser, sier Sintef-forsker Frank Lindseth.

Derfor mener han det er viktig at de blir eksponert for mange forskjellige ultralydbilder.

Kan spare narkoser

De fleste forbinder ultralyd med fosterundersøkelser, hvor man kan se at utviklingen til barnet er riktig.

Men man kan i dag ta ultralyd av det aller meste på kroppen og bruke det til blant annet å undersøke prostata og hjerte, samt til ulike inngrep, som for eksempel å fjerne en svulst i hodet.

– En stor fordel med ultralyd er at den gjør mange undersøkelser og inngrep enklere og mindre tidkrevende å gjennomføre og dessuten lettere for pasienten. Ved mange tilfeller kan ultralyd for eksempel spare en pasient for full narkose, forteller anestesilege Kaj Johansen.

Han har bidratt med data til ultralyd-appen.

Motiverende med spill

Frank Lindseth har flere års erfaring med bruk av ultralyd. Ideen til en app har han hatt i flere år, men det har vist seg vanskelig å få midler til å realisere den. Nå har han fått hjelp av masterstudenter i datateknikk ved NTNU til å lage en betaversjon.

Appen er utformet som et spill for å gjøre det motiverende å lære, forklarer masterstudentene.

– Tilbakemeldingene vi har fått fra helsepersonell som har prøvd den, har vært positiv. De var overrasket over hvor gøy det var å bruke den, forteller Hanna Holler Kamperud og Solveig Hellan.

Spillet har tre vanskelighetsgrader, slik at man kan få nye utfordringer etter hvert som man blir flinkere. På den første vanskelighetsgraden får man all hjelpen man trenger. På det vanskeligste nivået jobber man på tid.

– På den måten kan man alltid forbedre seg, forklarer studentene.

Lærer å bedøve en fot

I appen lærer man å identifisere lårnerven som går ut til foten. Oppgaven går ut på å stikke nåler i nærheten av nerven, slik at den blokkeres og foten blir bedøvet, før man kan gjøre inngrep.

Så langt er det lagt inn et begrenset bildemateriale i appen.

– Målet er å få lagt inn et større og mer variert datamateriale med flere ultralydbilder og oppgaver. Når vi får gjort det blir det naturlig å legge ut appen til nedlastning, forteller Lindseth.

Fordelen med å bruke en app til opplæring er at den er tilgjengelig hele tiden.

– Det er viktig at den blir brukt mye for den eneste måten å bli god på å tolke ultralydbilder er å få det inn i blodet. Tanken er at man skal kunne ta den frem på bussen, på venteværelse eller hjemme i sofakroken, forklarer Lindseth.

Planen er at appen skal legges bli tilgjengelig for alle så fort man får lagt inn litt mer datamateriale opplyser Sintef-forskeren.

– Det kan være lønnsomt å skifte ut asfalten med en annen type på de mest trafikkerte strekningene.

Det sier forsker Sara Anastasio ved Institutt for bygg, anlegg og transport ved NTNU.

– Men dette er et svært komplisert tema, sier Anastasio.

Professor og veileder Inge Hoff fra samme institutt mener det også kan være relevant å skifte ut asfalten på strekninger der det er mindre trafikk så lenge klimaet har stor betydning for holdbarheten.

Anastasio har påvist at nedbør spiller en stor rolle for holdbarheten. Det gjør piggdekk også, mens salt ikke betyr like mye som tidligere antatt.

Store beløp

Det vanskelig å beregne nøyaktig hvor mye det er mulig å spare. Men i år brukes 1,2 milliarder kroner på å fornye veidekket på riksveier alene. I tillegg kommer kommunale og fylkeskommunale veier.

– Vi snakker kanskje om 2–3 milliarder kroner til legging av nytt veidekke hvert år, anslår Hoff.

Om levetiden på veidekket forlenges med 10 prosent i snitt, som tilsvarer et år eller to, kan du dermed spare 200–300 millioner kroner i året. Men det er et røft anslag, og det er mange faktorer som spiller inn.

For det er ikke bare asfalten som avgjør. Spesielt på eldre strekninger kan veiunderlaget spille en stor rolle for hvor raskt veien slites ned. Om veiunderlaget er dårlig, får du mindre effekt av å bytte ut asfalten som ligger oppå.

Vann ødelegger mest

Anastasio er for tiden som stipendiat NTNU. Hun forsvarte doktoravhandlingen sin 28. mai. Selv har Anastasio forsket på ulike materialer som kan brukes som veidekke.

– Du må finne den rette balansen, påpeker hun.

Hun lager materialer. Deretter ødelegger hun dem. Forskningen hennes viser at vann er noe av det mest ødeleggende for asfalten. Nedbøren ødelegger sammensetningen av den. Men nedbøren er ikke den eneste utfordringen for den som skal bygge vei i Norge.

– Asfalt kan vare i 20 år, men du er jo nødt til å holde den ved like, sier Anastasio.

Den samlede offentlige veilengden i Norge var i 2008 rundt 93 000 kilometer. I tillegg fantes 126 000 kilometer private veier. Dette skal altså holdes i orden av en befolkning som ikke ennå har passert 5,2 millioner. Selv om vedlikeholdet har økt i det siste, er det fortsatt et betydelig etterslep.

Å legge veier i Norge byr på utfordringer som andre land ikke trenger å bry seg om. Vi har store temperaturforskjeller. Om vinteren kan det ofte bli 20 eller til og med 30 kuldegrader flere steder. Om sommeren kan det gjerne bli 20–30 grader pluss. Asfalten blir mye varmere enn det igjen, gjerne 50–60 grader.

Piggdekk – igjen

Dessuten kjører mange fremdeles rundt med piggdekk om vinteren.

– Du ser det på sporene i asfalten om vinteren. De skyldes i stor grad piggdekkene, sier Anastasio.

Anastasio har dessuten påvist at salt ikke er så ille som tidligere antatt, men saltet fører til en fuktigere veibane, så det tærer også indirekte på veidekket.

Få forskere

Anastasio har ingen tro på at hun på egen hånd kan finne en asfalt som vil fungere ideelt under norske forhold. Hun er en av de svært få som forsker på asfalt i Norge. Nettopp det er et av problemene.

– Mange vil ha bedre veier, men samtidig må vi finne asfalt som er bedre egnet til å stå imot de spesielle utfordringene du finner her. Dermed trengs det forskning, sier Anastasio.

Statens vegvesen og Avinor har sponset doktorgradsarbeidet.

Egtved-jenta betraktes som et av Danmarks best bevarte bronsealderfunn.

Eikekista med levningene etter jenta, som var mellom 16 og 18 år da hun døde, er i dag Nationalmuseets stolthet. Selve kroppen har forsvunnet, men den unike klesdrakten er godt bevart, selv om den er 3400 år gammel.

Nye analyser av tenner, klær, hår og negler viser at Egtved-jenta har reist over store avstander i de siste 23 månedene av livet.

– Det er helt utrolig. Vi har alltid trodd hun var fra området omkring Egtved. Da jeg begynte å undersøke klærne hennes, var det for å studere den tidens handelsmønstre. Vi svært overrasket, forteller Karin Margarita Frei, som er seniorforsker ved den danske Nationalmuseet.

– Den ikoniske Egtved-jenta viser seg nå å være migrant. Dette vil få betydning for forskningen i de kommende årene, mener professor Helle Vandkilde, som ikke selv har deltatt i den nye studien.

De nye resultatene er publisert i Nature Scientific Reports.

Bereist jente

Bakgrunnen for det nye funnet er en metode Karin M. Frei er verdenskjent for å ha utviklet: Strontiumisotoper i tekstiler avslører hvor de stammer fra.

Sporstoffet strontium finnes i planter, jord og vann. Det overføres til dyr og mennesker gjennom mat og væske (det erstatter kalsium). Hvis en sau har beitet i Danmark, Tyskland eller et annet sted, kan strontiumet i ullen avsløre dette.

Du kan lese mer om metoden i artikkelen «Nytt geokjemisk Danmarkskart oppklarer uløste mysterier».

Frei analyserte Egtved-jentas drakt, fikk hun seg litt av en overraskelse.

– Hun har en praktfull drakt. Det er det som har gjort henne berømt og kjent; men ullen kommer fra flere steder, og ingen av dem i Danmark, forteller Frei.

Ikke født i Danmark

Strontium-analysene kan også brukes på skjelettet. Egtved-jentas knokler finnes ikke lenger, men det gjør tennene, som også en del av skjelettet.

Emaljen på tennene blir ferdigutviklet på forskjellige tidspunkter gjennom barndommen.

Når tannemaljen dannes på de første jekslene, endres de ikke senere. Strontium-verdiene for den tannen viser hvor du oppholdt deg tidlig i barndommen.

Dermed kunne Frei se at jenta ikke vokste opp i Danmark.

En lys idé

Under arbeidet fikk Karin M. Frei plutselig en lys idé:

– Jeg tenkte at hår på mennesker og ligner jo ullen på sauer, så kanskje jeg kunne overføre metoden til menneskehår, sier Frei med begeistring i stemmen.

Etter å ha analysert blant annet sitt eget hår kunne hun konstatere at det fungerer.

– Jeg prøvde det på håret hennes også, og resultatene var helt fenomenale.

De siste 23 månedene

Håret på hodet vokser om lag en centimeter i måneden. Hver centimeter i håret har en strontium-signatur fra det stedet du oppholdt deg.

Fra Egtved-jentas 23 centimeter lange hår kunne Frei rekonstruere hva jenta gjorde de siste 23 månedene av livet. Og det var ikke så lite.

– Hun har reist over store avstander, frem og tilbake – det er helt utrolig, sier Frei.

Kristian Kristiansen har bidratt med de arkeologiske tolkningene av funnene. Han har tidligere argumentert for at folk i bronsealderen beveget seg langt og raskt.

I 2012 forsøkte han – i samarbeid med Morten Allentoft og Eske Willerslev fra Center for GeoGenetik ved Københavns Universitet – å hente ut DNA fra Egtved-jentas hår. Det klarte de ikke. DNA-et var ødelagt.

Derfor er det stort å nå oppleve støtte til teorien, forteller han:

– Jeg har fått kritikk for at teoriene mine var for vidtrekkende. Men dette viser at disse samfunnene var mer organisert enn vi har trodd, sier Kristiansen, som er professor ved Göteborgs Universitet.

Trolig født i Sør-Tyskland

Karin M. Frei oppdaget også at det fantes rester av Egtved-jentas negler i kisten.

En tommelfingernegl representerer de siste seks månedene av en persons liv.

Neglene bekreftet resultatene fra håret: Denne jenta har reist langt. Hun har foretatt to lange reiser, trolig mellom Sør-Tyskland og et sted på Syd-Jylland. Hun er trolig født i Sør-Tyskland.

– Det er jo alltid mennene vi har snakket mest om, så dette er viktige funn. Vi har sett at handelsmenn og krigere har flyttet seg distanser på 200 kilometer, men vi har ikke kunnet dokumentere det for kvinner, sier Kristian Kristiansen.

– Det tyder på at det fantes en organisert reisevei mellom Sør-Tyskland og Danmark, og at de var forbundet med politiske allianser.

Et logisk valg

Det er ikke mulig å være helt  sikker på hvor Egtved-jenta stammer fra, for strontium-verdiene i Tyskland er ikke kartlagt like grundig som i Danmark.

Men Sør-Tyskland er en opplagt kandidat:

For det første gir det mening i en arkeologisk sammenheng. I andre bronsealdergraver har forskerne funnet rav og metaller som peker mot en forbindelse.

Verdiene for ullen, tennene, håret og neglene peker på ett sted: Schwarzwald i Sør-Tyskland. Man kan ikke utelukke andre steder i Europa, men ifølge Karin M. Frei er det ganske unikt at de alle finnes ett sted. – Jeg har ikke kunnet finne andre steder som har alle disse signaturene.

For professor Helle Vandkilde, som er ekspert på bronsealderen, gir det god mening at Egtved-jenta kommer fra utenfor Danmark.

– Egtved-jenta tilhørte samfunnets privilegerte, og nettopp det segmentet kan tenkes å ha vært de mest mobile. I hvert fall har de eksotiske gjenstander med seg i graven, og hele livsstilen vitner om stor kunnskap om bronsealderens verden, sier professoren, som er ansatt ved Institut for Kultur og Samfund, Forhistorisk Arkeologi ved Aarhus Universitet.

Enda mer mystikk

Men mystikken om bronsealderikonet hersker fortsatt, understreker Karin M. Frei.

– Hvorfor har hun kommet hit? Hva er det som knytter henne til Egtved? Det kan vi ikke se i analysene. Man kan faktisk ikke se i isotopverdiene at hun har oppholdt seg i Danmark i det hele tatt, så kanskje hun døde like etter at hun ankom.

Frei håper den nye metode tas i bruk i rettsmedisinsk sammenheng – med en enkelt hårdott kan man i fremtiden avsløre om en forbryter har oppholdt seg på et gjerningssted.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

En kunstig intelligens har klart å finne ut av et 100 år gammelt mysterium: Hvordan flatormer kan gjenskape seg selv etter å ha blitt skåret opp på langs eller tvers.

Det er første gang en kunstig intelligens har gjort en slik oppdagelse, ifølge en melding fra Tufts University, der forskningen er gjort.

Flatormen er så interessant fordi forskerne håper at denne kunnskapen også skal kunne brukes til å gjenskape organer hos mennesker.

• Les også: Kunstig intelligens skal gi bedre dataspill

Mer enn tallknusing

Den kunstige intelligensen har hjulpet til med å bygge bro fra hvordan genene virker på mikronivå til hvordan organene bygges opp i større skala.

Dette arbeidet krever store beregninger, som datamaskiner tradisjonelt har vært gode til. Men det er også et viktig element av kreativitet og intuisjon i arbeidet til den kunstige intelligensen, ifølge meldingen.

Det er spesielt oppsiktsvekkende at den kunstige intelligensen ikke har kommet opp med en innfløkt modell som intet menneske kan få oversikt over. Teorien for hva som skjer i flatormen, er ganske enkel og forståelig.

Fant nye proteiner

Forskerne bak studien i tidsskriftet PLOS Computational Biology er både biologer og informatikere. De laget en datamodell som utviklet seg på noe av den samme måten som livet utvikler seg i evolusjonen.

Etter 42 timers arbeid fant programmet fram til en biologisk modell som stemte med tidligere forskning rundt flatormen. Programmet fant også to proteiner som aldri tidligere var beskrevet i denne forskningen.

Startet på 1970-tallet

Bruk av datamaskiner til problemløsning i forskning er ikke noe nytt. En artikkel i tidsskriftet Science fra høsten 2014 beskriver hvordan forskere allerede på 1970-tallet utviklet systemer med evne til å trekke slutninger av vitenskapelige data.

Ett eksempel var systemet DENDRAL, som analyserte rådata fra massespektrometre og foreslo mulige molekylstrukturer ut fra dette.

• Les også: - Forskeren har selv ansvar for at kunstig intelligens ikke utgjør en fare

Digitale vitenskapelige assistenter

Senere har den akselererende økningen av datakraften fyrt opp under teknikker for maskinlæring som kan arbeide med enorme mengder data, skriver forfatterne i artikkelen i Science.

Nå er også datamaskinene i stand til å arbeide den motsatte veien. De kan utvikle modeller for innsamling av data ut fra hypoteser som de er med på å utvikle.

Datamaskinen vil i framtida også kunne fungere som en intelligent assistent, som sammenfatter og tolker de stadig økende mengdene fagstoff fra tidsskrifter, blogger, diskusjonsfora og etter hvert videoer og bilder.

– Datamaskinen kan bli en reell, om enn underordnet, deltaker i forskerprosessen, skriver forfatterne i Science.

• Les også: Laget kunstig trommis – spiller med Margaret

Selvforsterkende runddans

Slike programmer vil igjen stimulere til videreutvikling av kunstig intelligens i en selvforsterkende runddans. Dette kan gi forskere den tverrfaglige oversikten som stadig mer spesialisering truer med å ta fra dem.

– Det er en stadig økende forståelse i akademiske miljøer for at forskere må skaffe seg bred kunnskap og ferdigheter i beregninger og programmering, skriver forfatterne bak artikkelen i Science.

Referanser:

Lobo D, Levin M (2015) Inferring Regulatory Networks from Experimental Morphological Phenotypes: A Computational Method Reverse-Engineers Planarian Regeneration. PLoS Comput Biol 11(6): e1004295. doi:10.1371/journal.pcbi.1004295

Yolanda Gil m.fl: Amplify scientific discovery with artificial intelligence, Science 10.oktober 2014, vol. 346, utgave 6206, DOI: 10.1126/science.1259439, sammendrag.