Våre personlighetstrekk kan påvirke hvordan vi fremstiller oss selv på nettet.

En ny studie viser at menn som postet flere bilder av seg selv enn andre på Facebook og Instagram, scoret høyere på målinger av narsissistiske og psykopatiske trekk.

Resultatene er publisert i Personality and Individual Differences.

Narsissistiske og selvopptatte

I tillegg fikk menn som oftere enn andre redigerte sine egne portrettbilder før posting, høyere utslag på narsissisme og selvobjektivisering. Dette måler hvor mye de prioriterer sitt eget utseende. 

• Les også: Selvopptatt på Facebook?

- Vi er alle opptatt av hvordan vi presenterer oss selv på nettet, men hvordan vi gjør det kan fortelle noe om vår personlighet, sier kommunikasjonsforsker Jesse Fox, ved Ohio State University i en pressemelding.

Flere antisosiale trekk

Det er ikke overraskende at menn som legger inn en masse selfies og tilbringer mer tid på å redigere dem er mer narsissistiske, men dette er første gang det faktisk har blitt bekreftet i en studie, ifølge Fox.

Hun er hovedforfatter av studien.

- Mer interessant er det at de også scorer høyere på den andre antisosiale personlighetsegenskapen, psykopati, og er mer tilbøyelig til å objektivisere seg selv, sier hun.

Innenfor normalområdet

Resultatene betyr ikke at menn som legger inn en masse selfies nødvendigvis er narsissister eller psykopater, understreker forskeren.

• Les også: Er de fleste psykopater menn?

Mennene i studien scoret alle innenfor normalområdet av atferd – men med høyere enn gjennomsnittlig nivå av disse anti-sosiale egenskapene.

Studien inkluderer ikke kvinner fordi datasettet ikke har sammenlignbare data for kvinner. Men tidligere studier har vist at jenter ser ned på andre jenter med sexy profilbilder.

800 deltakere

Utvalget omfattet 800 menn i alderen 18-40 som fullførte en spørreundersøkelse der de ble spurt om sine vaner når det gjaldt å poste bilder av dem selv på sosiale medier. Deltakerne gjennomførte også standard spørreskjemaer for anti-sosial atferd og for selvobjektivisering.

I tillegg til spørsmål om hvor ofte de la ut bilder, ble mennene spurt hvorvidt de redigerte bildene sine før publisering, inkludert om de pleide å beskjære bilder, bruke filtre og bruke bilde-redigeringsprogram.

- Folk flest tror ikke at menn gjør den slags ting, men det gjør de definitivt, uttalte Fox.

Utseende-fokusert

Resultatene viste at det var en sammenheng mellom  det å poste flere bilder og en høyere grad av narsissisme og psykopatiske trekk. Det å redigere bilder var ikke relatert til psykopati-trekk.

- Det er forståelig, fordi psykopati er preget av impulsivitet. De knipser bilder og legger dem ut på nettet med en gang. De vil se seg selv. De ønsker ikke å bruke tid på redigering, sier forskeren.

Redigering av bilder ble også knyttet til høyere nivåer av selvobjektivisering, som svært sjelden er studert hos heterofile menn, sier Fox.

Kan gi problemer

Selv-objektivisering innebærer å verdsette seg selv hovedsakelig for utseendet ditt, snarere enn for andre positive egenskaper.

• Les også: Ikke feminisert, men moderne

- Vi vet at selv-objektivisering fører til en masse forferdelige ting, som depresjon og spiseforstyrrelser hos kvinner, sier Fox.

- Med den økende bruken av sosiale nettverk, er alle mer opptatt av sitt utseende. Det betyr at selv-objektivisering kan bli et større problem for menn, så vel som for kvinner, antar hun.

Lignende for kvinner

Selv ikke forskerne denne gangen så på kvinner, gjennomfører Fox for tiden oppfølgingsarbeider som tyder på at lignende funn også gjelder for kvinner. Kvinner som legger ut flere selfies viser også høyere nivåer av narsissisme og psykopati.

Men selv-objektivisering ser ut til å spille en enda større rolle for kvinner, noe forskerne forventet.

Fox mener selv-objektivisering kan være selvforsterkende.

- Mennesker som skårer høyere på selv-objektivisering poster flere selfies, noe som fører til mer tilbakemeldinger fra venner på nettet, noe som oppmuntrer dem til å legge ut enda flere bilder av seg selv.

Kilde:

Jesse Fox, Margareth C. Rooney: The Dark Triad and trait self-objectification as predictors of men`s use and self-presentation behaviors on social networking sites. Personality and Individual Differences. Sammendrag. 

I Norge har vi en yrkesopplæring hvor mye av læringen skal skje ute i bedriftene.

Men hvert eneste år er det rundt 8000 ungdommer som ikke får læreplass. Dette blir sett på som en viktig årsak til det store frafallet i yrkesfaglig studieretning.

Hele 54 prosent av guttene har ikke fullført yrkesfag fem år etter at de begynte. Tilsvarende andel blant jentene er 39 prosent, ifølge en fersk undersøkelse fra Høgskolen i Hedmark. 

Som en del av tiltakspakken mot kriminalitet i arbeidslivet, har regjeringen lagt fram et forslag om at bedrifter som vil utføre oppdrag for det offentlige, må ha lærlinger.  

I tillegg foreslår de at lærlingene skal være knyttet til konkrete prosjekter. Det betyr at bedriftene ikke kan vinne anbud uten å bruke læreordningen aktivt.

Byggebransjen er en bransje der det kan være særlig aktuelt å bruke såkalte lærlingeklausuler, altså et krav om bruk av lærlinger knyttet til gjennomføringen av et oppdrag. 

Et viktig tiltak

Anna Hagen Tønder ved Fafo har vært leder for et prosjekt som har utredet bruk av lærlingeklausuler for å styrke yrkesopplæringen. Hun ønsker regjeringens forslag velkommen.

Tønder mener forslaget kan bidra til å støtte aktivt opp om bedrifter som satser systematisk på fagkompetanse.

– Det  gjelder ikke minst i byggebransjen, der økt bruk av billig utenlandsk arbeidskraft har skapt konkurransevilkår som har gjort det mindre lønnsomt å ta inn lærlinger. Om det offentlige i større grad stiller krav til at bedriftene skal ha lærlinger, vil det kunne bidra til at flere unge får læreplass.

I tillegg vil et slikt tiltak gi signaler om at det offentlige verdsetter fagkompetanse og den innsatsen bedriftene gjør når de tar ansvaret for å utdanne fagarbeidere, mener Tønder.

Bidrar til å heve statusen

Dette kan også bidra til å heve yrkesfagenes status, mener Tønder.

De siste årene har det vært en klar nedgang i søkningen til byggfagene i videregående skole, noe som blant annet må ses i sammenheng med økt arbeidsinnvandring.

Bruk av lærlingklausuler ved offentlige anskaffelser er ett av flere mulige tiltak som kanskje kan bidra til å motvirke denne tendensen.

Fagopplæringen har vært for svak

Også forsker Håkon Høst ved NIFU mener at dette i all hovedsak er et positivt tiltak.

– Den norske fagopplæringen har i all hovedsak vært preget av en liberal tradisjon, hvor bedriftene i veldig sterk grad har gjort som de selv vil. Det betyr at fagopplæringen blir veldig svak.

Ingen quick fix

Det gjenstår likevel å se om dette vil gjøre noe med statusen for yrkesfagene og frafallet fra yrkesfagene, mener Høst. Men regjeringen gir med dette signal om at normalen er at bedriftene tar et opplæringsansvar og skal ha faglært arbeidskraft, påpeker han.

– Dette er ingen quix fix. En del av problemet med yrkesfagene er at noen fag er veldig populære, andre ikke. Noen har god tilgang på læreplasser i en del av landet, men ikke i andre deler av landet. Men generelt kan det på sikt være positivt for yrkesfagene i byggebransjen at det blir mer stabilitet i lærlingeordningen, mener Høst.

Forskerne forskning.no har snakket med sier at samfunnet må vise i praksis at vi verdsetter yrkesfaglig kompetanse, på linje med akademisk kompetanse.

Noen utfordringer

Forsker Anna Hagen Tønder ved Fafo ser at det også kan være utfordringer knyttet til regjeringens forslag.

– Det kan tenkes at noen byggeprosjekter av ulike grunner ikke egner seg for opplæring, for eksempel på grunn av tidspress, sikkerhetsrisiko eller lite varierte arbeidsoppgaver. Det kan også tenkes at mangel på kvalifiserte søkere til læreplasser kan bli en utfordring.

Lærlingeklausuler kan også tenkes å føre til at bedrifter tar inn lærlinger for å vinne offentlige anbud, uten at de nødvendigvis har forutsetninger for å gi god opplæring, mener hun.

Splittelse i byggebransjen

Innad i byggebransjen har det vært en splittelse mellom de mindre bedriftene og de store entreprenørene, forteller Håkon Høst. En del av de sistnevnte har kuttet ned på lærlinger til fordel for import av billig arbeidskraft.

– Når det nå foreslås noen statlige incentiver som legger noen begrensninger på den frie konkurransen, vil det til syvende og sist være en fordel for alle bedriftene.

Høst mener partene i arbeidslivet ideelt sett burde ha ordnet opp i dette på egen hånd. Land som Tyskland, Danmark, Sveits og Østerrike, har slik sett kollektive ordninger som i sterkere grad forplikter bedriftene til å ta inn lærlinger. Samtidig er det bra staten støtter opp om dette.

Byggebransjen er fornøyd

Administrerende direktør i Byggenæringens landsforening, Jon Sandnes, er veldig godt fornøyd med forslaget fra regjeringen:

– Vi tror at forslaget vil skape større forutsigbarhet og dermed gjøre det lettere for unge å fullføre utdanningen. Slik vil det bli mindre frafall og økt rekruttering.

Sandnes tror også at den delen av byggebransjen som har brukt ufaglært, importert arbeidskraft, nå kan bli presset til å bruke lærlinger.

Med gass, bakepulver og sitronsyre, skal forskerne finne den optimale pakkemetoden som øker holdbarheten og mattryggheten på fersk kylling.

Løsningen er en liten pute som gir fra seg karbondioksid inne i pakningen etter at pakken er forseglet og matvaren er på plass.

Dette kalles «active packaging»-metode og forskerne kaller den lille puten for en CO2-emitter.

Muliggjør mindre forpakninger

Når produsenter skal lagre kjøtt og fisk, ønsker de ofte et høyt CO2-nivå, fordi gassen hemmer vekst av en del bakterier.

Effekten av CO2 er avhengig av lagringstemperatur, samt forholdet mellom hvor mye gass det er og hvor mye kjøtt det er.

Det beste vil være minst to ganger så mye gass som kjøtt eller fisk. Men dette er ikke særlig transportøkonomisk. Pakningene blir nemlig store og man ender opp med å transporterer kostbar luft.

Det er her de små gassputene, eller CO2-emittene, kommer inn.

– Emitteren bidrar til å redusere gassvolumet i pakningen, det blir plass til mer av produktet og man reduserer mengden emballasje og antall biler som frakter maten, sier seniorforsker Marit Kvalvåg Pettersen i Nofima.

– Sånn sett vil bruk av CO2-emitter også kunne gi en transportøkonomisk og miljømessig gevinst.

Målet er både økt holdbarhet og lavere væsketap

Både produsenter og konsumenter vil at maten skal holde på kvaliteten lengst mulig. Da er det viktig å ha kontroll på væsketapet fra kjøtt, fisk og fugl, i tillegg til å kontrollere CO2 innholdet. Kylling har ofte større væsketap enn andre kjøttprodukter, og det er en utfordring for industrien.

Det er gassammensetningen og mengen kjøtt i pakningen som påvirker hvor mye væske ferskvaren mister.  

Ifølge forskerne vil det beste være å bruke CO2-emitter i kombinasjon med gassblandingen. Da vil produktet miste mindre væske og holdbarheten vil bli lengre.

– Den optimale CO₂-emitteren for kylling må både produsere nok CO₂ og ha tilstrekkelig absorberingsevne, men heller ikke for mye av noen av delene, sier Kvalvåg Pettersen.

– Arbeidet med å finne frem til de optimale nivåene har vært omfattende og gitt oss mye ny kunnskap om samspillet mellom råvaren, emballasjematerialet og emballeringsmetode, sier hun.

På oppdrag fra SpareBank 1 Nord-Norge har historiker Ketil Zachariassen ved UiT – Norges arktiske universitet, skrevet andre bind i bokverket om bankens historie.

– Historien om SpareBank 1 Nord-Norge er på mange måter også historien om det moderne Nord-Norge, sier Zachariassen, som er leder av Institutt for kultur og litteratur ved UiT.

I 2,5 år har han dykket i SpareBank 1 Nord-Norges arkiv, og i andre kilder, for å forske på bankens utvikling i perioden 1989–2014.

Dyp krise

Da norsk, og spesielt nordnorsk, økonomi gikk inn i en dyp krise på slutten av 1980-tallet, rammet det de største sparebankene i landsdelen så hardt at de ikke klarte seg uten hjelp. Egenkapitalen var tapt, og på restene av fire nordnorske banker, ble SpareBank 1 Nord-Norge skapt.

– Siden oppstarten i 1989 har banken som finansinstitusjon og samfunnsaktør vært med på å forme Nord-Norge på veien fra kystkrise til den digitale tidsalderen, skriver Zachariassen i boka som har fått tittelen Oppdrag Nord-Norge.

Banken var først ute med å digitalisere banktjenestene og stengte kontantskrakene etter at Norges Bank påla bankene kostnaden med å transportere kontanter ut i distriktet. Bare i 2008 kostet det banken 72 millioner kroner å gjøre kontanter tilgjengelig for kundene. Samtidig konkluderte SpareBank 1 Nord-Norge med at de ikke hadde noen konkurransefortrinn – bare kostnader – med å opprettholde kontantskrankene.

Mye støy

– Banken var nødt til å lære opp kundene sine til en ny, digital hverdag. Det ble mye støy i media, men banken stod på sitt og historien har vist at det gikk bra, sier Zachariassen.

Han ser klare paralleller mellom de historiske digitale utfordringene til banken og de utfordringene som for eksempel mediehusene sliter med i dag.

– Papiravisene er et pengesluk og mediehusene må lære opp kundene sine til en digital avishverdag. Banken måtte oppdra kundene sine til å bli digitale for å overleve i et tøft marked, mediehusene må nå raskt endre lesevanene til sine abonnenter, mener historikeren.

650 millioner i gaver

I tillegg til å bli kontantløse, mener Zachariassen at bankens satsing på kompetanseheving av alle sine ansatte, har vært en nøkkelfaktor for bankens suksess. Han tror også at bankens strategi om å gi av sitt overskudd til lokalsamfunnet, har gitt dem stor godvilje i nord.

– Sparebankene har som selveiende institusjoner lange tradisjoner med å gi deler av overskuddet til samfunnsnyttige formål. Etter årtusenskiftet, i takt med at bankens overskudd økte kraftig, har stadig mer penger blitt gitt tilbake til lokalsamfunnene i landsdelen i form av gaver, sier Zachariassen.

I perioden 2004–2013 delte SpareBank 1 Nord-Norge ut 650 millioner i gaver. I tillegg kommer sponsoravtaler til for eksempel kultur og idrett.

– En bedrift som forvalter en kulturnæringsstiftelse på over 100 millioner, blir en veldig viktig premissleverandør for hva som skjer i Nord-Norge, mener Zachariassen.

I boken skriver han at det er viktig for banken å se Nord-Norge som en region, som én landsdel, og siterer ledelsen på at banken «ikke har et direkte ansvar for utviklingen av lokalsamfunnet, men vårt samfunnsengasjement er et viktig virkemiddel for vår langsiktige utvikling».

Han siterer også journalist Peter Reinholdtsen, som sommeren 2007 kommenterte bankens rolle i bladet Tromsø: «Sparebanken Nord-Norge skuffer inn penger i bøtter og spann og er samtidig landsdelens egen gavmilde onkel. Banken gjør det ikke enkelt å være kritisk journalist».

10 millioner i fødselsgave

Mens politikerne i Tromsø, Harstad og Bodø har brukt det offentlige rom til å krangle om lokaliseringer og ikke har maktet å finne en arena for samarbeid, har SpareBank 1 Nord-Norge delt ut millionstøtte til forskning og utvikling på tvers av fylkesgrensene.

I 2011 fikk Universitetet i Nordland ti millioner i fødselsgave, og i løpet av de siste ti årene har de to universitetene i Nord-Norge fått over 100 millioner i støtte.

– For politikerne er det viktig at utviklingen skjer i deres lokalregion, for banken er det viktig at det skjer i Nord-Norge, sier Zachariassen.

Ikke bare solskinn

Ikke alt banken har gjort gjennom de siste 25 årene har vært solskinnshistorier.

Raidet mot Nordlandsbanken i 1995 skapte splittelse og forargelse i nord. Satsingen på Nordnorsk Invest og troen på et Nord-Norges Dampskipsselskap som hurtigruteeier, kostet banken dyrt. Det samme gjorde satsingen på oljeleting i nord sammen med Troms kraft i selskapet Front Exploration.

– Også Sparebank 1 Nord-Norge lot seg blende av Troms kraft sin suksesshistorie, sier Zachariassen.

Da kraftselskapet søkte om et gigantisk lån til et oppkjøpsprosjekt, valgte banken å fravike egne utlånsregler. Bankledelsen lot kraftselskapets «soliditet, kompetansen og gjennomføringsevnen i selskapet, det offentlige eierskap og prosjektets godhet» veie tyngre enn egne retningslinjer.

– Troms Kraft fikk ikke tilslag på oppkjøpet, så da kraftselskapet få år senere havnet i økonomisk uføre på grunn av svindelen datterselskap i Sverige ble utsatt for, rammet dette ikke SpareBank 1 Nord-Norge like sterkt som det kunne ha gjort, sier Zachariassen.

Tidligere har forskning.no har skrevet om en norsk doktorgrad som konkluderte med at behandling med en kombinasjon av ren oksygen og høyt trykk fikk brystkreftsvulster til å krympe.

Kreftsvulster har ofte dårligere blodkarsystem enn normalt vev. Det betyr at de får lite oksygen, og kan gjøre svulstene blir mer aggressive.

Men denne uka publiserte forskere fra University of Pennsylvania og University of California en studie som antyder det motsatte, i hvertfall når det gjelder lungekreft.

Lungekreft er den kreftformen som tar livet av flest mennesker i Norge. I 2012 stod lungekreft for i underkant av 20 prosent av dødsfallene av kreft her i landet, ifølge Kreftregisteret.

Skadelig oksygen?

Forskerne fant at det var færre lungekrefttilfeller blant de av USA sine innbyggere som bor i høyden, sammenlignet med de som bor lenger ned mot havet.

Studien tok for seg pasientregistre med fire ulike krefttyper for en periode på fire år. Forskerne begrenset seg til krefttilfeller i det vestlige USA, der høydeforskjellene i landskapet er store. Det var imidlertid bare for lungekreft at funnene var tydelige, og ikke for brystkreft, prostatakreft eller tarmkreft.

Forskerne mener å kunne utelukke at forskjellene kan forklares med ulike nivåer av luftforurensning, sollys, eller hvilken befolkningsgruppe personene tilhørte, om de røyket eller hadde høy utdannelse. Det finnes ingen annen forklaring enn høyden over vannet, ifølge studien.

Forskerne selv tolker funnene sine dithen at oksygenet man puster inn kan virke kreftfremkallende. De begrunner dette med at det livsviktige oksygenet også bidrar til at det dannes frie radikaler i kroppen. Disse kan bidra til at mennesker utvikler blant annet kreft og hjerte- og karsykdommer.

Kanskje kan det å befinne seg i et lavere oksygentrykk, i høyden, i noen tilfeller gjøre risikoen for kreft mindre, resonnerer forskerne.

Tvilende

Linda Elin Birkehaug Stuhr er professor i biomedisin ved Universitetet i Bergen. Hun forsker blant annet på behandling av kreft med rent oksygen under høyt omgivelsestrykk. Stuhrs og andres forskning, som den omtalte doktorgraden, tyder på at mye oksygen i det vi puster inn har den stikk motsatte effekten på kreftsvulster, enn den de amerikanske forskerne finner.  

Hun får dermed ikke konklusjonen deres helt til å stemme. 

- At oksygen skulle være et kreftfremkallende stoff vi puster inn ville bety at et økt oksygeninnhold i pustegassen ga en økt kreftfare. En rekke studier, både eksperimentelle og på mennesker viser at dette ikke er tilfelle, sier Stuhr.

Det har lenge vært antatt at nettopp et høyt oksygentrykk ville gi bedre vilkår for kreften å vokse i. Men studier blant annet Stuhr arbeidsplass, har altså pekt mot det motsatte, nemlig en redusert svulstvekst spesielt ved brystkreft, men også i andre typer kreft som ikke er i luftveiene.

- Derfor er det viktig å påpeke at funnene deres i så fall bare gjelder for lungekreft, sier Stuhr.

Hun mener samtidig at studien ikke helt klarer å utelukke at forskjellene skyldes at det er mer luftforurensning der hvor folk bor i lavereliggende strøk.

- Forskerne har kun tatt høyde for temperatur, sollys, nedbør og innendørs radon. Det finnes så mange andre biologiske faktorer som spiller en rolle, sier hun.

Mulige forklaringer

Det er blitt stadig tydeligere de siste årene at kreft ikke bare én type sykdom, men mange. Selv det som omtales som én kreftform, som brystkreft, burde kanskje vært klassifisert som flere, ifølge Kreftregisteret.  Dermed er det ikke utenkelig at det som gjelder for brystkreft, ikke gjelder for lungekreft. 

Hvis det er slik at oksygenet faktisk kan spille den rollen som den nye studien antyder, i utviklingen av lungekreft, er det mest nærliggende å tro at det skjer noe helt lokalt i lungene på grunn av den tynne lufta, tror Stuhr. 

- Kanskje har dette en lokal effekt på lungene som kan forandre genene på en slik måte at det gjør lungene til et mindre attraktivt sted for kreftcellen å vokse.

Referanse:

Lung cancer incidence decreases with elevation: evidence for oxygen as an inhaled carcinogen. PeerJ, 13. januar 2015

Ghana er et land som både har stor befolkningstetthet, mange fattige og dårlig tilgang på rent vann, både på landsbygda og i de raskt voksende byene.

– Derfor klarer ikke landet å forsyne alle sine innbyggere med nok rent vann, ifølge sosialantropolog Sigrid Damman ved Sintef.

Nå er hun i gang med å utvikle bedre vannsystemer i landet for å sikre tilgang på rent vann på mer bærekraftige måter. Det skjer i tett samarbeid med økonomer og vannforskere.

– Ghana har noen store elver, og vann i grunnen som kan tas i bruk, men mange steder er det for lite og for dårlig infrastruktur. Det jobbes hardt for å innfri utviklingsmålene til FN, men utfordringene er store, også med tanke på klimaendringene, sier Damman.

Klimaet i landet er svært tørt i nord og fuktigere i sør. Totalt sett faller det mye regn – men det er relativt lange perioder uten nedbør. Det betyr at det finnes vann, men at det er en utfordring å få tak i, lagre og distribuere det uten at kvaliteten blir for dårlig.

Men en voksende middelklasse som lever godt på inntekter fra olje, handel og IT, gjør at det finnes ghanesere som har råd til å betale for egne vannsystemer. Og det er denne gruppen forskerne nå retter søkelyset mot:

– Det vi har satt sammen er et vannsamlingsanlegg som består av enkle, men funksjonelle teknologier som samler, lagrer og renser regnvann fra hustak, sier Damman.

Rent regnvann

En av årsakene til at forskerne går i høyden, er at regnvann i utgangspunktet er helt rent, mens grunnvannet er saltholdig mange steder. Høsting av regnvann kan hindre problemer med flom og oversvømmelse i regntida, samtidig som det sparer brukerne for penger.

– Pilotanlegget som de norske forskerne har satt sammen kommer i tre utgaver, forklarer vannforsker Herman Helness ved Sintef.

• Les også: Retten til Afrikas vann

Den enkleste basisutgaven består av et enkelt oppsamlingssystem og en lagringstank dimensjonert ut fra bruken, hustaket og nedbørsmønsteret. Dette gir vann som er godt nok til de fleste formål, men det må kokes eller renses før det drikkes.

I anlegg nummer to er denne utvidet med pumpe, distribusjon og en filtreringsenhet, som gjør vannet renere og kan kombineres med klorering for å oppnå drikkevanns-kvalitet. 

I den mest avanserte utgaven er det integrert et UV-desinfeksjonssystem, i tillegg til filteret. Dette gir vann som kan drikkes rett fra krana.

– Selve UV-rensingen er også mulig å få til ved hjelp av sollys, men det er tryggere å bruke en lampe som er utviklet til det formålet, sier Helness.

Ikke tradisjon for å drikke regnvann

Men utfordringene er ikke bare teknologiske. Det finnes kulturelle barrierer.

– Ghaneserne ser på regnvannshøsting som en primitiv løsning, og mange tror regnvann vil bli slimete og lukte vondt, sier Damman.

• Les også: Tropisk supertre skal sikre rent drikkevann

Selv om folk samler vann i bøtter, har de også blitt frarådet å høste vann i stor skala tidligere, på grunn av fare for parasitter og bakterievekst i vann som har stått stille.

– Naturlig nok, når man kjenner til det tropiske klimaet. En viktig del av prosjektet vårt består derfor av dialog og opplæring av lokalbefolkningen. Vannet vi produserer er rent drikkevann, og det er viktig å forklare brukerne hvordan og hvorfor systemene virker, sier Damman.

Viktig å skape et marked – og arbeidsplasser

Etter to års arbeid har 20 huseiere i Ghanas hovedstad, Acra, blitt med i prosjektet, og har installert vannsamlingsanlegg med rensing på hustakene sine. Nå står et skolebygg for tur – og resultatene er lovende.

– Målet er å skape en løsning som er så god og rimelig at den kan bli et godt alternativ for brede lag i befolkningen, sier Damman.

Ghana regnes nemlig ikke lenger som et u-land og blir nå klassifisert som et mellominntektsland av Verdensbanken. Nå er forskerne i gang med å lære opp håndverkere som kan installere og vedlikeholde anleggene. Håpet er at vannsystemene også kan generere arbeidsplasser.

– Det neste målet er å få til en oppskalering, slik at systemene blir mer tilgjengelige og rimelige, og dermed mer lønnsomme å investere i. Men allerede nå er dette en løsning som gir billigere og tryggere vann enn å kjøpe vann fra tankbiler, som mange ghanesere gjør i dag, sier Damman.

Forslaget kommer opprinnelig fra Farsund kommune, der Eilert Sundt ble født i 1817. I en epost til Kulturdepartementet peker kommunen på hans pionerarbeid som samfunnsforsker og hans innsats for folkebibliotekene, sjømannsmisjonen og flere andre samfunnsområder. Departementet har sendt forslaget videre til Nasjonalbiblioteket, som er nasjonal koordinator for forfatterjubiléer.

Informasjonsdirektør Ingjerd Skrede ved Nasjonalbiblioteket opplyser til NTB at det ennå ikke er tatt standpunkt til forslaget.

Eilert Sundt (1817-1875) tok teologisk embetseksamen i 1846. Men det er som samfunnsforsker han særlig gjorde en innsats. Det startet med «Beretning Om Fante- eller Landstrygerfolket i Norge» i 1850. Senere fulgte avhandlinger blant annet om dødeligheten i Norge, om giftermål, sedelighetstilstanden, edruelighetstilstanden og arbeiderklassens levekår. I Store norske leksikon omtales Eilert Sundt som en banebryter for sosiologisk kartlegging av bonde- og arbeiderklassens levesett, og en ivrig talsmann for folkeopplysning og sosiale reformer.