«På Bjørnøya fantes det meste. Der var det legekontor uten lege, sykehus uten sykesøster. Videre var det kino uten kinobestyrer, bakeri uten baker, store maskinhaller uten folk, og en ’Strandgate’ med hus på begge sider, men uten beboere.».

Med disse ordene overbeviste Fritz Øien sin kommende kone og svigermor om at Bjørnøya var en flott plass å tilbringe en vinter.  

Bjørnøya er en bratt, nesten utilgjengelig øy på 74 grader nord som befinner seg mellom Norge og Svalbard. Været er stort sett dårlig, og øya er ofte innhyllet i tåke.

I 1930 fantes det her en bemannet meteorologisk stasjon, en nedlagt gruveby og titusenvis av sjøfugler som hver vinter fløy til varmere strøk.

Ønsket seg kone

Foranledningen til at Øien ønsket å reise til Bjørnøya var at bestyreren på den meteorologiske stasjonen var blitt dødssyk, og måtte til fastlandet for å få legehjelp. I all hast måtte derfor en ny bestyrer på plass.

Den erfarne Fritz Øien, med flere overvintringer bak seg fra Jan Mayen, fikk tilbudet og hele to timers betenkningstid. Øien syntes det kunne friste, men helst hvis han kunne få med seg en kone til selskap.

Han fikk det travelt de to timene han hadde til rådighet før han eventuelt takket ja til tilbudet.

Kvinner var forbudt på Bjørnøya

Øien måtte først få omgjort Bjørnøen AS’ bestemmelse om at «kvinners opphold på øya ikke var tillatt». Bestemmelsen gjaldt overvintring.

Ved hjelp av en kjenning og forretningsmann i Tromsø, samt en liten hvit løgn om at Øien allerede var gift, gikk direktør Roaldkvam i Bjørnøen AS med på at Øien kunne bringe med seg sin kone på overvintring, «til tross for bitre erfaringer fra kvinners opphold på øya tidligere».

Måtte overbevise «svigermor»

Nå var det om å gjøre å få seg en kone i all hast. Øien hadde sett seg ut Margareth Dalsbø, og la turen innom henne og hennes mor. Da den kommende svigermor fortsatt var skeptisk etter Øiens utlegninger om hva som fantes på Bjørnøya, fortsatte han med:

«Det er en stor doktorbolig uten doktor, sykehus uten sykesøster. Jernbane og meget mer, dessuten store fjell av frembrutt kull. Jeg skal nok holde varmen i datteren.»

Etter en slik tirade ga mor og datter seg begge over og var smått begeistret for den forestående overvintringa; hvilken fantastisk start på ekteskapet, med bryllupsreise til Bjørnøya, og eventyret som ventet der.

Øien takket så ja til å være bestyrer på værstasjonen, og det ble bryllup i all hast.

Hard overfart

I oktober 1930 gikk det nygifte paret om bord i skuta «Tromsø», sammen med Egil Lindberg. De tre utgjorde overvintringsekspedisjonen.

Det ble en strabasiøs ferd fordi det ene uværet kom feiende etter det andre, og de måtte søke nødhavn på Skjervøy noen dager. Da de ankom Bjørnøya, var det uråd å gå inn i Sørhamna – den eneste naturlige havna. I stedet ble det Norskehavna, selv om dønningene var høye også her.

De red inn på en dønning mot stranda i en småbåt, og de nygifte ble kastet av på ett illeluktende hvalkadaver. Bruden i sin skinnkåpe så «nærmest ut som en våt kråke som nettopp var dratt opp av sjøen», skriver Øien i sin beretning fra turen.

Fant kokke

Først måtte de klatre opp en bratt fjellskråning fra stranda. Det var isete, og de måtte hugge ut hull for tåspissene. Så startet en lang vandring mot den meteorologiske stasjonen som lå 15 kilometer unna i luftlinje.

Underveis stoppet de ved Blyhytta, hvor det foregikk blyglansproduksjon, og hvor det til alt overmål befant seg en kvinne som var husholderske der for sommersesongen.

Siden drifta skulle legges ned, ble det bestemt at fru Mortensen skulle bli med vår gjeng og ha ansvaret for husholdninga. Hele følget fortsatte så nordover til de nådde ishavsstasjonen i Herwighamna nord på øya.

Bryllupsreisen fikk følger

Etter 13 dager på reise var kone og mann endelig framme på stasjonen som skulle bli deres hjem det neste året. Det ble et nokså ublidt første møte med Bjørnøya for brudeparet på bryllupsreise. Etter dette kunne det bare bli bedre. Så bra ble det at bruden ut på nyåret ble klar over at hun var gravid.

I mai måned, da Margareth var høygravid, ble de bekymret over all isen som fortsatt lå, og om hun ville komme seg til Tromsø før fødselen satte i gang. Fritz leste mye i den store legeboken han fant på sykehuset uten lege og søstre. Han lærte seg teorien om hvordan navleknuter skal bindes og hvor det skal klippes.

Stor var likevel gleden da fartøyet «Sotra» dukket opp i horisonten, og Thor Iversen fra Fiskeridirektoratet snart etter gikk i land. Margareth kom seg til Tromsø og fødte en sønn – Bjørn Øien ble hans navn. Året etter, i 1932 dro hele familien på ny overvintring, og lille Bjørn var med.

Referanse:

Fritz Øien: «Bryllupsreise til Bjørnøya», Polarboken 1958. Utgitt av Norsk polarklubb

Omstilling og endringer står høyt på agendaen i mange organisasjoner.

Det kan for eksempel handle om nye smarte måter å gjøre ting på eller nye måter å organisere arbeidet på.

Endringer er sjelden populære, selv om de skulle vise seg å bli til det bedre. Omstillinger gir ofte næring til interne konflikter og kan forsure kommunikasjonen mellom ulike avdelinger i virksomheten.

Ledere kan ha god grunn til å frykte at økt spenning og flere konflikter mellom selskapets ansatte kan gå ut over kvaliteten både på produkter og tjenester, og gi dårligere kundeservice.

Men økt konfliktnivå trenger ikke være skadelig for bedriften. Det viser en studie blant 221 medarbeidere i finske industriselskaper. Både ansatte som jobber med forskning og utvikling (FoU) og med produksjon var med i undersøkelsen.

Hyppige organisasjonsendringer kan faktisk gjøre det lettere for bedrifter å utvikle produkter og tjenester som kundene blir mer fornøyd med, ifølge førsteamanuensis Silja Korhonen-Sande ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) og førsteamanuensis Jon Bingen Sande ved Handelshøyskolen BI.

Få kritiske spørsmål

Forskerne undersøkte først hvor flinke de som jobber med utvikling og produksjon er til å bruke informasjon om kundene til å lage bedre produkter og tjenester. Dette er kunnskap som de jevnlig får fra sine kontaktpersoner i salgs- og markedsføringsapparatet.      

Det er ikke alltid slik at et godt samarbeid mellom medarbeiderne i produksjon og salg gjør at kunnskapen om kundene blir brukt til å utvikle bedre produkter og tjenester.

• Les også: Tar ikke medarbeiderundersøkelser på alvor

Selv om du får høre at kundene kunne tenke seg noe annet enn de får i dag, er det fort gjort å fortsette å lage produktene akkurat som før.

– Studien viser tvert imot at bedrifter som kjennetegnes av godt samarbeid og lite endringer, er lite flinke til å bruke kunnskapen de har om kundene sine. I slike stabile organisasjoner får informasjonsutveksling mellom folk i produksjon og salg lett et symbolsk preg, påpeker forskerne.

– Det stilles få kritiske spørsmål som hva er det kunden egentlig vil ha? Hva kan vi gjøre for å lage produkter som møter kundenes krav og forventninger på en bedre måte?

Forstyrrer og forbedrer etablerte arbeidsmåter

Studien viser et helt annet bilde i organisasjoner som gjennomgår hyppige organisatoriske omstillinger.

– Når ansatte i produksjon og salg samarbeider godt, vil hyppige endringer gjøre at de som utvikler og lager produkter bruker kunnskapen de har om kundene når de tar beslutninger, sier Korhonen-Sande.

Gode samarbeidsforhold bidrar til trygghet og tillit. Organisatorisk endring forstyrrer etablerte arbeidsmønstre. Dette er en cocktail som altså kan være bra for kundene.

– Ansatte, både innenfor forskning og utvikling og i produksjonsavdelingen, blir mer motiverte til å stille kritiske spørsmål og bruke kundeinformasjonen til å forbedre aktivitetene i urolige tider, påpeker Sande.

Konflikter et tveegget sverd

Studien bekrefter, ikke overraskende, at hyppige organisasjonsendringer øker konfliktnivået mellom ulike funksjoner i organisasjonen.

Organisatorisk endring er dermed et tveegget sverd. Selv om endringer gir flere konflikter på arbeidsplassen, kan altså disse konfliktene snus til en konkurransefordel.

• Les også: Slik får du sjefen til å gjøre som du vil

Bedrifter som klarer å kombinere organisasjonsendringer med godt samarbeid, blir ifølge forskerne flinkere til å lytte til kundenes behov.

Råd til ledere

Men den positive effekten av endringer kommer ikke av seg selv.

For å utnytte de positive effektene av omstillinger, må bedriftene investere i oppbygging av felles forståelse mellom avdelingene før man setter i gang endringer, anbefaler forskerne.

Dette kan gjøres for eksempel ved jobbrotasjon og rekruttering av ansatte med kunnskap fra ikke bare salg og markedsføring, men også teknologi.

– Salg og markedsføringsfolk som forstår målsettinger, rutiner, teknologi og informasjonsbehov i både innenfor forskning og utvikling og i produksjonen, bidrar til bedre kommunikasjon og bedre evne til å løse konflikter som oppstår.

Referanse:

Korhonen-Sande og Sande: Getting the most out of cross-functional cooperation: Internal structural change as a trigger for customer information use. Industrial Marketing Management 43, 2014

Da sentralbanken senket styringsrenten til 1,25 prosent i desember, ble mange analytikere overrasket over at det skjedde så fort. Norges Bank skal sikre stabile priser og et stabilt finansmarked. Et av virkemidlene er styringsrenten.

Styringsrenten er den renten en sentralbank setter ved innskudd fra, eller utlån til, bankene.

– Vi ble overrasket, men vi er glade for det nå, sa professor Kjell-Erik Lommerud ved Universitetet i Bergen da han la fram årets rapport på oppdrag fra Centre for Monetary Economics (CME). Det er et forskningssenter ved Institutt for samfunnsøkonomi ved Handelshøyskolen BI.

Før rentemøtet i desember trodde de fleste analytikerne at Norges Bank ville vente med å senke renten til i mars i år.

– Noen mente at renten burde vært kuttet tidligere, andre mente det var galskap å vente. Vi mener Norges Bank kunne tatt seg litt mer tid, sa professor Lommerud.

Oljeprisen i fritt fall

Grunnen til rentesenkingen var det dramatiske fallet i oljeprisen. Det ga dårligere utsikter for Norges økonomi.

Sentralbanken fryktet dermed at oljeprisfallet ville føre til stor økning i arbeidsledigheten. Å senke renten er et virkemiddel for å stimulere til investeringer.

• Les også: Kunne Norge vært enda rikere?

Men så langt i år har arbeidsledigheten steget overraskende lite, og er i dag ikke høyere enn den var i 2010. Arbeidsinnvandrere fra Øst-Europa som har reist hjem igjen, er trolig noe av forklaringen på det.

– Arbeidsledigheten kommer til å gå opp, men det er usikkert om dette vil påvirke boligmarkedet, sa professor Lommerud.

Det er 16. året på rad at Centre for Monetary Economics utgir Norges Bank Watch. Det eksterne fagmiljøet skal vurdere om Norges Bank gjør en god jobb.

Flere unge låner mer

Ulempen med lave renter er at boligprisene stadig øker, fordi det blir så billig å låne penger.

– Det skumle med så lave renter som vi har nå, er at mange unge mennesker tror at det er gratis å låne penger, kommenterte Knut Eggum Johansen, spesialrådgiver i Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet.

Likevel har økonomene bak rapporten ingen tro på at vi har en boligboble.

– Byggekostnadene er høye, og det virker restriktivt på tilgangen av nye boliger, sa professor Lommerud.

Tror på flere rentekutt

Det farligste for unge som nå ofte låner tre ganger så mye som inntekten, er at de må senke forbruket sitt kraftig ved en eventuell renteøkning.

– Det vil også påvirke samfunnet rundt, ved at kjøpekraften går ned, sa Lommerud.

Over halvparten, eller 7 av 16 bankanalytikere, forventer nå ett eller to kutt til i styringsrenten i løpet av 2015.

Lave renter rundt oss

– Vi forutsetter videre fall i oljeprisen, derfor regner vi med at renten skal ytterligere ned, sa Lommerud.

En annen årsak til at rentene skal mer ned, er at landene rundt oss fører en stadig mer ekspansiv pengepolitikk, det vil si stadig lavere rente.

• Se video: Har vi en boligboble i Norge?

Dermed blir det vanskeligere for Norge å føre en helt annerledes rentepolitikk.

Lange renter har også falt markant gjennom året, det vil si prisen på fastrentelån.

Bør kommunisere tydeligere

Alt i alt konkluderer rapportskriverne med at Norges Bank fører en god pengepolitikk, men at kommunikasjonen bør bli tydeligere.

Norges Bank er nær målet om å nå målet om en inflasjon på 2,5 prosent. Dette er nærmere enn mange andre land.

– Men det er rom for bedre kommunikasjon om hva Norges Bank forventer vil skje. Vi ønsker oss mer fyldige styrereferater når omstendighetene endres, sa Lommerud.  

– Hvis fortsatt oljeprisfall og rentenivået i nabolandene ikke vil påvirke renten i Norge, kunne vel Norges Bank fortelle det. Det kunne kanskje dempe folks forventninger, som er med på å drive boligprisene opp, sa Lommerud.

Fasit kommer etterpå

Visesentralbanksjef Jon Nicolaisen var også på BI for å svare på rapportens innspill.

– Vi samler inn fakta om situasjonen i ulike sektorer. Men virkeligheten er kompleks, og når ulike endringer virker i hver sin retning, kan det være vanskelig å kvantifisere. Det er her skjønn kommer inn.

Det er ikke godt å si hva som er god pengepolitikk. Fasiten kommer i ettertid.

– Vi prøver så godt vi kan å redegjøre for dette i pressemeldingene og rapportene.
Men vi tar rapportens innspill til etterretning, sa Nicolaisen. 

Referanse: 

Aamdal og Lommerud: Norges Bank Watch 2015 (pdf), Handelshøyskolen BI, 2015.

Av Sindre Bangstad, sosialantropolog, forsker, Teologisk Fakultet (TF), Universitetet i Oslo (UiO)

Den 7. januar 2015 stormet to bevæpnede menn av fransk-algerisk opprinnelse, Saïd (34) og Chérif (31) Kouachi inn i lokalene til det franske satiremagasinet Charlie Hebdo i 11. arrondissement i Paris bevæpnet med AK-47 geværer. Inne i lokalene drepte de elleve redaksjonsmedlemmer i Charlie Hebdo, inklusive satiremagasinets redaktør Stéphane Chabdonnier (aka ‘Chabd’).

På vei fra åstedet drepte de i tillegg en fransk politimann av fransk-algerisk opprinnelse på gaten. Etter å ha forskanset seg i fabrikklokaler nær Charles de Gaulle-flyplassen i Paris ble de to brødrene – som på forhånd hadde erklært i samtaler med fransk radio at de ønsket å bli ‘martyrer’ for sin sak – drept i skuddveksling med fransk politi den 9. januar. Samme dag stormet en bevæpnet Amédy Coulibaly (32), av fransk-malisk opprinnelse inn i et fransk-jødisk kosher supermarked i Port de Vincennes i Paris, hvor han tok femten kunder og ansatte som gisler. Under fransk sikkerhetspolitis storming av butikken ble fire franske jøder samt Coulibaly selv drept. Coulibaly antas å ha skutt en fransk politikvinne av fransk-martinikansk opprinnelse et annet sted i Paris dagen før.

I etterkant av disse terrorhandlingene tok AQIP (al-Qaida in The Arab Peninsula) på seg ansvaret for Kouachi-brødrenes terrorangrep, mens ISIL (Den Islamske Staten i Syria og Levanten) tok på seg ansvaret for Coulibalys antisemittiske terrorangrep. Brødrene Kouachi og Amédy Colybaly hadde alle bakgrunn som kriminelle av-og-på muslimer med en problematisk barndom og oppvekst. De hadde tilknytning til det samme salafi-jihadistiske nettverket.   I en kontekst av opptøyene i de franske forstedene (les banlieues) i 2005 erklærte daværende president Nicholas Sarkozy at «å forklare er allerede å unnskylde.» Nå er det imidlertid slik at terror og vold – uansett hvor brutal og meningsløs den er – er menneskelige fenomener forankret i tid og rom – og derfor noe en samfunnsforsker med full rett kan interessere seg for.

Her er følgelig mine fem teser om Paris-terroren.

Terrorisme har ikke én, men flere årsaker. Like lite som vi kan si at ‘årsaken’ til Anders Behring Breiviks terrorangrep 22.juli 2011 var ‘en vanskelig barndom’ og/eller sosialpatologiske trekk ved hans personlighet, kan vi trolig si at ‘årsaken’ til brødrene Saïd og Chérif Koauchi og Amédy Coulibalys terrorangrep 7. og 9. januar ene og alene var ‘radikal islamisme’. I begge tilfeller gjelder det imidlertid at vi ikke kan se bort i fra de ideologiske sidene ved deres verdensbilde – i Behring Breiviks tilfelle høyreekstreme, konspiratoriske, islamofobe og rasistiske ideer om islam og muslimer, i Kouachi og Coulibalys tilfelle deres tiltrekning til salafi-jihadismens konspiratoriske, manikeiske, anti-vestlige og antisemittiske verdensbilde. I begge tilfeller finner vi også en opplevelse av egen samfunnsmessig, økonomisk og politisk marginalisering, som nokså mange menn, hvorvidt de er hvite eller med minoritetsbakgrunn, opplever i et Europa i rask endring, med skarp og tiltakende sosio-økonomisk ulikhet og et nyliberalt hegemoni som utfordrer samfunnslimet i mange europeiske stater. Fremveksten av voldelig islamisme er et sammensatt fenomen, men kan blant annet se på som et radikalt symptom på langvarige sosiale, politiske, økonomiske og intellektuelle kriser i ‘den muslimske verden,’ globaliseringen og eksporten av salafisme i regi av saudi-arabiske myndigheter siden 1973, opplevelsen av marginalisering og diskriminering blant mange muslimske minoriteter i europeiske samfunn de siste tiårene, fremveksten av en transnasjonal muslimsk offentlig sfære sterkere koblet sammen av ‘nye’ sosiale medier enn før, og filtreringen av vestlige militære intervensjoner i den arabiske verden etter 2001.   

Dette har også med ‘islam å gjøre’. Islam er i likhet med enhver annen religion er en fortolket religion, dvs. en religion som mennesker på ulike tider og ulike steder fortolker i lys av egne erfaringer og sin variable tilgang til religiøse grunnlagstekster. I islamske religiøse grunnlagstekster finnes det også – som i kristne, hinduistiske, sikhistiske grunnlagstekster – tekster som kan brukes og brukes i legitimeringen av vold og terror. Norske salafi-jihadister som uttrykte støtte til terroren mot Charlie Hebdo i Paris (Arfan Bhatti) viste til sitater fra den klassiske islamske Hanbali-skriftlærde ‘ibn Taymiyya (d. 1328). ‘ibn Taymiyya, som er en forløper for ‘ibn al-Wahhab (1703-92) (den ideologiske forfaren til det moderne Saudi Arabias wahhabister), og mye sitert blant så vel fredelige som militante salafister i våre dager, erklærte at hija (satire) rettet mot profeten er en ‘unik forbrytelse’ (jinaya mufrada) som krever dødsstraff. Dette betyr at det er for enkelt å si at dette ikke handler om islam: for det handler også om samtidige fortolkninger av islam (salafisme samt salafi-jihadisme) som strider mot så vel grunnleggende menneskerettigheter, religions-og ytringsfrihet og deres tiltrekningskraft. Dette betyr imidlertid ikke at vi ikke skal være glade for, og støtte det store flertallet blant europeiske og norske muslimer som mener at ‘islam betyr fred’ og ikke ‘krig.’ Det finnes i islamske grunnlagstekster også betydelige ressurser til fremme av fredelig sameksistens. Den  krisen i ‘den muslimske verden’ som vi ser i vår tid er også en intellektuell krise, men den løses ikke ved å stille hver enkelt muslim personlig ansvarlig for vold og terror utført i ‘islams navn.’

Dette handler ikke bare om karikaturer og ytringsfrihet. Mediefremstillingen etter Paris-terroren har i overveiende grad dreiet seg om dette som et angrep på vestlige liberale begreper om ytringsfrihet. Terroristene er døde og kan således ikke snakke, men vi kan likefullt være nokså sikre på at deres raseri og hat ikke bare handlet om karikaturer av profeten Muhammed. Det handler utvilsomt om dette også: for al-Qaidas ‘intellektuelle’ vet utmerket godt at å angripe Charlie Hebdo var og å angripe det som fremstår som hjertet av liberal og sekulær kultur ikke bare i Frankrike, men også ellers i Europa. I historiens lange lys har fransk-arabiske-nordafrikanske relasjoner siden Frankrike invaderte Algerie i 1830, og også under den algeriske uavhengighetskrigen i 1954-62, samt den algeriske borgerkrigen (1991-2002) vært en historie om ekstrem vold og brutalitet fra alle sider.

Den sosiale, politiske og økonomiske marginaliseringen av franske borgere med nordafrikansk og muslimsk opprinnelse i franske storbyers banliueus og fransk rasisme og diskriminering er veldokumenterte og langvarige fenomener. Paradokset er selvsagt at hvis ‘vårt’ tilsvar er å si at dette handler om en ‘sivilisasjonskrig- eller konflikt’, at vestlige verdier og sivilisasjon ‘står og faller’ med massepublisering av karikaturer som mange fredelige europeiske muslimer med rette eller urette opplever som angrep på dem og deres tro, og å argumentere for at menneskerettighetene og den liberale rettsstatens verdier må kunne ‘settes til side’ i det som fremstilles som sikkerhetsmessige krisetider, så oppfyller vi enhver salafi-jihadistisk terrorists våte drømmer om samfunnsmessig polarisering og generalisert stigmatisering av enhver muslim. Karikaturer av profeten Muhammed er en ‘flytende signifikant’ som både sparker oppover og nedover på samme tid. Det lar seg vanskelig benekte at ‘islam’ med sine 1.2 milliarder tilhengere ikke også skulle representere makt. Samtidig er det et faktum at slike karikaturer med rette eller urette og i høyst variabel grad anses av mange europeiske muslimer i vår tid – som for en stor del representerer en relativt marginalisert og avmektig minoritet i mange europeiske land – å sparke nedover og å ramme dem individuelt.

Europa står oppe i vedvarende og antakeligvis langvarige kriser i politisk og demokratisk legitimitet som bla. kan knyttes til: (a) Politikkens ‘teknokratisering’: avstanden blir større mellom styrende og styrte. (b) Globalisering, ‘nyliberalisme’ – økende sosial og økonomisk ulikhet i en rekke land – og en situasjon hvor en betydelig andel av befolkningen, og da særlig menn med arbeiderklasse/serviceklassebakgrunn av ulik bakgrunn og opprinnelse med rette eller urette opplever seg som marginaliserte sosialt, økonomisk og politisk. (c) ‘Les extremes se touchent’: Dette uttrykker seg blant annet i økt tilslutning til bevegelser på de politiske ytterkantene: høyreekstremister og salafi-jihadister. Faren er selvsagt at ytterkantene på ulike sider får anledning til å definere rammene for samfunn og politikk som helhet: Europa har som vi alle vet en mørk fortid knyttet til systematiserte overgrep mot minoriteter fra statlig side utløst av vedvarende sosiale og økonomiske kriser, den liberale rettsstatens sammenbrudd og de politiske ytterkantenes erobring av stats- og samfunnsmessig makt. Dersom ytringsfriheten absolutteres og sakraliseres og det blir et allment akseptert dogme at den står over alle andre rettigheter og beskyttelser, er vi på god vei til å la ytterkantene definere rammene for våre felles liv. Verken salafi-jihadister eller høyreekstremister har lest så mye Habermas – det er ikke dialog, men konflikt de ønsker seg – og de ser begge vide rammer for hatspråk og hatretorikk som en viktig strategi i sin kamp for samfunnsmessig og politisk makt og innflytelse. For Norges del er det imidlertid viktig å understreke at det i alt overveiende grad er høyreekstremister som har utført terrorhandlinger.

Norge har et bedre utgangspunkt for mobilisering mot ekstremisme og terrorisme enn mange sammenliknbare land. Vi har relativt lav (men økende) grad av sosio-økonomisk ulikhet og samfunnsmessig marginalisering. Men vi har i lengre tid hatt mektige politiske aktører som snakker ekskluderingens språk overfor bestemte minoriteter og som fører en politikk som øker den sosio-økonomiske ulikheten. Norske medieredaktører har i det store og hele valgt pragmatisme snarere enn konfrontasjon mht. ‘karikaturstridene’ – så også nå: Forbeholdt seg den formelle retten til å publisere karikaturer i fremtiden, men understreket at dette må ha en konkret hensikt utover det å ‘krenke for krenkelsens skyld’. De har forstått at å rope enkle slagord om ytringsfrihet og karikaturer i libertarianske megafoner ikke er et bidrag til en løsning av de fundamentale langsiktige spørsmål knyttet til hvordan vi skal leve sammen i et Europa som i økende grad er og vil være flerkulturelt- og fler-religiøst. Norsk ‘blasfemi’-lovgivning er død: Loven i en liberal og sekulær rettsstat er til for å beskytte individer, ikke grupper, og mennesker, ikke deres guder. ‘Blasfemi’-lovgivning, som i Frankrike ble avskaffet alt i 1880, og som i Norge ikke har vært brukt siden 1930-tallet, er en usedvanlig dårlig idé i et liberalt, demokratisk og sekulært samfunn. ‘There is no such thing as free speech, and it’s a good thing too’ – skrev Stanley Fish. Ytringsfriheten er ikke absolutt i noe eksisterende samfunn. En absolutt ytringsfrihet på sikt og i pakt med Hans Skjervheims ‘Det Liberale Dilemma’ (1968) ville undergrave liberale samfunn, forstått som samfunn som ivaretar individers rett til å leve liv i verdighet og med formelt like sivile og politiske rettigheter, uavhengig av tro- og bakgrunn. Lovgivning mot rasistiske-og/eller diskriminerende ytringer (Straffelovens § 135 (a) i Norge) er generelt sett ikke en trussel mot verken ytringsfrihet eller legitim religionskritikk: At det er individer, ikke deres religion, som er beskyttet av 135 (a) ble slått fast av Norsk Høyesterett alt i Vivi Krogh-dommen i 1981. 

– Når vi sender barn på skolen, forventer vi at de skal lære noe. Vi bruker av deres tid, og da må vi gjøre en innsats.

Det sier Mila Dimitrova Vulchanova. Hun er professor i engelsk lingvistikk og leder NTNUs språklaboratorium der hun forsker på hvordan barn tilegner seg og forstår språk.

Hun forteller at det er bred enighet i Europa om at barn bør begynne tidlig å lære fremmedspråk, og i Norge ble engelsk som andrespråk innført i første klasse allerede i 1997. Men selv om norske barn begynner tidlig med engelsk, lærer de lite det første skoleåret.

– En av våre masterstudenter tok opp ordene en førsteklasse lærte på et helt skoleår og fant ut at barna lærte lite engelsk på det året. Faktisk glemte barna ordene fra én uke til neste. Det fikk oss til å stille spørsmål ved innlæringen av engelsk. Hvordan kan den bli bedre?

Ingen framgang

Det var utgangspunktet for doktoravhandlingen til førsteamanuensis Anne Dahl. Hun fant ut at lite engelsklæring det første året av skolen skyldes lite eksponering for språket. Førsteklassingene hører rett og slett for lite engelsk.

– Jeg testet en normal førsteklasse på en god skole, og det var ingen målbar fremgang i løpet av ett år med engelsk. Samtidig fikk jeg en annen klasse på en annen skole til å øke eksponeringen litt, uten å gjøre endringer i læreplanen. Jeg fikk dem til å snakke engelsk i engelsktimene, og det er det faktisk ikke mange som gjør. I tillegg snakket de litt engelsk utenom engelsktimene, forteller Dahl.

• Les også: Historien om engelskfaget i ungdomsskolen

Disse enkle grepene hadde stor effekt.

– Barna ble bedre til å lære ord, og de ble spesielt flinke til å oppfatte ord de hadde lært når de hørte noen snakke engelsk og få mening ut av hele setninger.

– Med forholdsvis liten innsats fikk man altså svært gode resultater i klasserommet. Man må jo ha en lærer som er i stand til å gjøre det, men det var ikke store endringer i måten de gjorde ting på, sier Dahl.

Varig effekt

Noen år etter at Dahl testet disse klassene, dro to av Vulchanovas masterstudenter tilbake og testet engelskinnlæringen deres på nytt. Klassene var da kommet til fjerde trinn. Klassen som fikk mer eksponering for engelsk, sluttet med det etter andre klasse fordi de fikk ny engelsklærer. Da fortsatte de heller med vanlig engelskundervisning. Klassen skilte seg likevel fra de andre klassene på ett viktig område.

– Det var ingen vesentlig forskjell på vokabularet sammenlignet med andre klasser, så på det området hadde de mistet forspranget. Men de hadde mye bedre språkforståelse av engelske tekster, forteller Vulchanova.

Det betyr at barna fikk en varig effekt av de to første årene med ekstra eksponering for engelsk.

• Les også: Språket sitter i biologien

– Dette understreker at språkkunnskap er mye mer enn å kunne ord i isolasjon. Man må kunne skape mening i setninger og tekster, og det må man eksponeres for. Hvis vi ser på lærebøker og strategier i norsk skole er det veldig ordfokusert. Men språk er så mye, mye mer enn det, og det trenger vi å ha større fokus på, sier Dahl.

Hun mener lærerne trenger større kunnskap om språklæring og større engelskkompetanse.

– Jeg tror egentlig at mange engelsklærere i første klasse er veldig flinke å snakke engelsk, de fleste nordmenn er jo det, men de må tørre. Det er jo ikke farlig om de sier litt feil.

– Det er ikke slik at unger plukker slike feil hos de voksne i særlig grad. Men mange lærere bekymrer seg for å måtte snakke engelsk og snakke det på en måte som gir mening for ungene. De trenger trygghet for å tørre å snakke, sier Dahl.

– Må inn i lærerutdanningen

Derfor mener forskerne at engelsk burde være et obligatorisk fag i utdanningen av grunnskolelærer. Det er det ikke i dag. Hvis lærerstudentene velger engelsk, går det på bekostning av andre fag, og det er grunnen til at få lærere har engelsk tror Dahl. 

– Å gjøre engelsk obligatorisk tror jeg kan være et viktig første steg. I ungdomsskolen må man jo ha minst 60 studiepoeng i det faget man skal undervise i, men det er en eller annen rar idé om at det ikke er så nøye om man kan noe når man underviser seksåringer.

– Studentene trenger også mer kunnskap om språkutvikling generelt i grunnskolelærerutdanningen. Få program inneholder nemlig slike emner. Vi har det i vår femårige lektorutdanning på NTNU, men her utdanner vi jo lærere som stort sett underviser på høyere nivå. Det er synd for de kan jo mye om språkutvikling, sier Vulchanova.

Selv de studentene velger engelsk i grunnskolelærerutdanningen får ikke nok studiepoeng i faget, mener Dahl. De fleste tar bare 30 studiepoeng.

– Du skal lære både engelsk språk, litteratur og kultur på de 30 studiepoengene, og da er det begrenset hvor mye tid du har til å lære om språktilegnelse, sier hun.