Nytt skritt mot optiske datamaskiner

Det er mange fordeler ved å overføre datasignaler med lys fremfor strøm, hvorav lavere energibruk og varmeutvikling er blant de viktigste. Derfor har mange aktører jobbet i en årrekke med å utvikle slike systemer. Men fortsatt gjenstår det utfordringer.

En gruppe forskere ved Stanford Universitety, under ledelse av professor Jelena Vuckovic, har utviklet en algoritme som både kan automatisere prosessen ved å designe optiske strukturer og å lage dem i svært små størrelser.

Forskerne oppdaget, ved hjelp av konsepter hentet fra den matematiske tilnærmingen konveks optimalisering, hvordan man automatisk kan lage nye former i nanostørrelser for å få lys til å opptre på spesifikke måter.

«Strekkode»
Nå har Vuckovic, sammen med doktoranden Alexander Piggott, demonstrert at algoritmen kan brukes til blant annet å lage en «optisk link» som er kompatibel med dagens fiberoptiske nettverk.

Forskerne forklarer at den optiske linken består av et lite stykke silisium hvor det har blitt etset ut et mønster som minner om en strekkode. Når komponenten belyses, vil to ulike bølgelengder av lyset – 1300 nanometer og 1550 nanometer – splittes i hver sin retning som begge er i rett vinkel i forhold til den innkommende lyset. Det dannes altså en T-form.

De to nevnte bølgelengdene, som tilsvarer C- og O-båndet, er mye brukt i fiberoptiske nett.

Ifølge Vuckovic har nanofotonikk-forskere i mange år lagd strukturer ved hjelp av intuisjon, enkle geometrier og regelmessige former.

– Strukturene man kan produsere med denne algoritmen ligner ikke på noe som har blitt lagt tidligere, sier hun.

Utgangspunktet for forsøket med i lage den optiske linken, var at man ønsket en struktur som rutet C- og O-båndene i motsatt retning av hverandre. Selve designen for å oppnå dette, ble overlatt til algoritmen.

– Vi ønsket å kunne la programvare designe strukturen i en gitt størrelse ved bare å oppgi ønsket input og output for enheten, forteller Vuckovic.


Fotografiet viser den optiske linken som forskerne ved Stanford University har designet ved hjelp av automatisert programvare. Som bildet viser, har den vesle silisiumbiten et mønster som kan minne om en strekkode. Den anses av forskerne som et skritt videre på veien mot datamaskiner hvor komponentene er knyttet samme ved hjelp av lys i stedet for kobbertråder.

15 minutter
Algoritmen begynte deretter å jobbe med en enkel design av ren silisium. Ved å gjøre hundrevis av små justeringer fant den stadig bedre strekkode-strukturer for å produsere det ønskede lyset ut av enheten. Algoritmen kan designe denne strukturen i løpet av 15 minutter på en vanlig bærbare pc.

Forskerne har også brukt algoritmen til å designe en rekke andre enheter, inkludert en svært kompakt «sveitserost»-struktur som ruter lys til ulike utganger basert på lysets modus i stedet for bølgelengde.

Brytningsindeks
Bakgrunnen for at strekkodemønsteret til den optiske linken kan brukes til å splitte lys med ulike bølgelengder, på samme måte som en svært liten prisme, er knyttet til hastigheten lyset beveger seg med i ulike materialer.

Det man vanligvis omtaler som lyshastigheten (c), omtrent 300.000 kilometer per sekund, er egentlig hastigheten lyset beveger seg gjennom vakuum. I materialer som luft, vann og ikke minst silisium beveger lyset seg langsommere. Det er brytningsindeksen til materialet som avgjør.

Lyshastigheten i et materiale (v) tilsvarer lyshastigheten i vakuum, dividert med brytningsindeksen (n) i det aktuelle materiellet (v=c/n). I luft er brytningsindeksen litt over 1. Ifølge Vuckovic er brytningsindeksen i silisium 3,5. Det vil si at lyset beveger seg med hastighet på drøyt 85.000 kilometer i sekundet i dette materialet.

Disse hastighetsforskjellene er det som fører til at lyset brytes, noe man for eksempel kan se dersom man kikker på et sugerør i et glass med vann. Det ser ut til å være forskjøvet fordi lyset beveger seg langsommere gjennom vannet enn mellom vannet og tilskuerens øyne.

Strekkode-mønsteret
Algoritmen til Stanford-forskerne designet en struktur hvor det på en spesifikk måte veksles mellom striper med silisium og mellomrom med luft. Enheten utnytter det faktum at når lys går fra ett medium til et annet, vil noe lys overføres mens noe lys blir reflektert. Når lys beveger seg gjennom den silisium-baserte «strekkoden», blir det reflekterte lyset interferert med lyset som det overførte lyset – med det forskerne omtaler som kompliserte måter.

Algoritmen har likevel greid å designe strekkoden slik at den bruker denne interferensen til å dirigere én bølgelengde mot venstre og en annen mot høyre. Det hele gjøres i en silisiumbrikke som er åtte mikrometer lang.

En artikkel om forskningen er publisert i journalen Scientific Reports.

Sløser bort 20 dager hvert år

Dårlige rutiner, press fra sjefen og lite hensiktsmessige verktøy bidrar til at prosjektledere sløser bort 20 arbeidsdager i året, skal vi tro en ny europeisk undersøkelse.

Den kalles Chaos theory report (pdf) og er laget av Cint og Loudhouse på oppdrag for Projectplace.

Grunnlaget er 1.240 respondenter i form av prosjektledere i seks europeiske land – 208 av dem fra Norge.

Tid og penger
Målet er blant annet å finne ut hvorfor prosjekter sprekker på tid eller budsjett eller ikke kommer i mål.

Det underliggende motivet for oppdragsgiveren er nok å finne argumenter for å benytte prosjekthåndteringsløsninger.

Undersøkelsen har uansett noen generelle funn om årsaker og konsekvenser.

Her er noen resultater blant de norske prosjektlederne:

  • 56 prosent opplever at deres arbeidsgivere forventer mer av dem for hvert år.
  • 21 prosent prosjekter blir ikke ferdig i tide.
  • 14 prosent ryker på budsjettet.
  • 43 prosent av respondentene uttrykker at deres personlige liv ofte er påvirket av stress fra jobb.

Smertegrensen
Prosjektlederen har ofte for vane å påta seg for mye.

Smertegrensen ser ut til å gå ved håndtering av åtte prosjekter eller fler. Da mister man kontrollen.

Det hjelper heller ikke at mange jobber med langt mer enn de strengt tatt skulle. 43 prosent påtar seg oppgaver utenfor sine opprinnelige roller.

Konsekvensen er at prosjekter blir utsatt, og budsjettene blir sprengt.

Bedre blodtrykk
Drøyt halvparten av deltakerne har tatt i bruk rene prosjektstyringsverktøy, og det ser ut til å ha en effekt på både kalender, lommebok og blodtrykk.

De føler at dette kan resultere i spart tid (82 prosent), bedre kontroll på kostnader (69 prosent), lavere stressnivå (81 prosent) og en sterkere gruppeidentitet innen prosjektet (71 prosent).

Kanalkaos
Samhandling får mye oppmerksomhet om dagen, men noen ganger går det over stokk og stein.

Hver tredje norske prosjektleder har problemer med å vite hvilken kommunikasjonsform som skal brukes på arbeidsplassen.

Samhandling over forskjellige geografiske plasseringer og tidssoner blir beskrevet som lite effektivt.

Og her er trøbbel med kommunikasjonskanaler en fellesnevner.

E-post er fremdeles kanal nummer én (76 prosent) på europeiske arbeidsplasser. Og det er en real stressfaktor. 35 prosent av prosjektlederne føler stresset øke i takt med størrelsen på innboksen.

To timer om dagen
Deltakerne ble bedt om å vurdere hvor mye tid som går til spille på grunn av slike forhold. Snittet ligger på 2 timer og 45 minutter hver uke.

Det tilsvarer rundt 20 dager i året.

Windows 10 får personlig assistent

Det har lenge vært antatt at Microsofts digitale assistent, Cortana, kommer til å bakes inn i Windows 10. «Hun» har likevel ikke vært tilgjengelig i de tidlige testversjonene av operativsystemet som Microsoft har lagt ut over den siste tiden.

Nettstedet WinBeta har imidlertid fått tilgang til en tidlig utgave av Cortana på Windows 10, og har fått muligheten til å prøvekjøre assistenten.

Cortana aktiveres ved å klikke på søkeknappen i oppgavefeltet, og deretter kan man rett og slett snakke for å aktivere funksjoner, legge til hendelser og lignende.

Ifølge WinBeta har Cortana på Windows 10 stort sett den samme funksjonaliteten som på Windows Phone, det vil si ringe til Skype-kontakter, sjekke været, sette opp avtaler, aktivere applikasjoner, kontrollere musikkavspilling, søke opp nærliggende interessepunkter og mer. Hun responderer på disse aktivitetene, men interaksjonen ellers er begrenset. Cortana kan nemlig ikke føre en samtale slik hun kan på Windows Phone, men dette er noe som kommer i ferdig versjon.

Dette er WinBetas test av en veldig uferdig versjon av Cortana.

Også den visuelle siden av opplevelsen er veldig uferdig, Cortana-varianten som WinBeta har testet er kun ment for utviklere, og har et veldig grunnleggende grensesnitt, som kun fremstår som et hvitt vindu. Det er også en del feil og bugs inne i bildet. Alt dette vil bli betydelig forbedret før kommersiell lansering, skriver WinBeta.

Cortana for Windows Phone ble rullet ut i sommer sammen med versjon 8.1 av operativsystemet. Selv om det i utgangspunktet er begrenset til amerikanske, britiske og kinesiske brukere (flere europeiske land er også i ferd med å få tilgang til en alpha-versjon), er det ganske enkelt å benytte seg av assistenten også i Norge. Cortana kan også kontrolleres med Microsoft nye, treningsfokuserte smartklokke Band.

Det er ventet at Microsoft skal avholde en ny Windows 10-konferanse etter nyttår, og denne skal være mer forbrukersentrisk. Det er rimelig å anta at en mer ferdig versjon av Cortana vil vises frem der.

– Det var langt nær like enkelt før

Ingeniører er som alle andre vant til å jobbe på nettet. Men enkelte arbeidsoppgaver kan ta uforholdsmessig lang tid. De som arbeider med konstruksjon må ha tilgang til svære databaser med produktinformasjon. For å arbeide effektivt må de sitte tett koblet til databasen.

Er de ikke i samme nettverk betyr det at de må laste opp hele eller deler av dem før de kan begynne å jobbe. Det tar tid, selv på raske linjer, og det er en kilde til feil når data skal sendes og synkroniseres tilbake. Dessuten er det en sikkerhetsrisiko at data sprer se på pc-er rundt omkring.

Odfjell Drilling, med sine 3.000 ansatte i mer enn 20 land er et av selskapene hvor ingeniørene har arbeidet på denne måten. Det fungerte bra når de satt i samme nettverk som databasen, men når de skulle jobbe hjemme, eller på andre kontorer, fikk de utfordringen med avstanden.

Statoil standardiserer
Mangelen på en 3D-standard var et problem for Statoil som brukte et stort antall kontraktører i sine prosjekter. Ulike programvareplattformer resulterte i mange konverteringer og steder hvor dataene ble lagret. Det var både et problem for datasikkerheten og for integriteten i datamodellene som ble bygget. Statoil besluttet derfor at alle som arbeidet for dem skulle benytte det samme 3D-systemet, Aveva PDMS – Plant Design Management System.

20 minutter
– Ingeniørene våre bruker Aveva PDMS, som Statoil har standardisert på og som er ganske utbredt i denne og andre industrier. Problemet var at selv med samme verktøy var de avhengige av å laste inn modellene på lokale pc-er når vi ikke jobbet i Statoils nettverk i Bergen. Det kunne fort ta 20 minutter før ingeniørene var klar til å jobbe selv om de satt på raske linjer. Og når de skulle zoome inn på en modell var det tid nok til en kaffe før de kunne jobbe videre. Det gikk veldig mye tid til spille, og i tillegg kan det alltid oppstå bitfeil i modellene på denne måten, sier PDMS Administrator i Odfjell Drilling, Tormod Heldal.

Virtualiserer
For å komme rundt problemet med de stadig opplastingene av store databaser har Odfjell Drilling fått hjelp av IT-konsulentselskapet Firstpoint Bergen. I stedet for å laste opp til lokale pc-er ville de la ingeniørene fjernjobbe på den sentrale databasen.

– Dette problemet kunne vi løst på flere måter, men sammen med Firstpoint ble vi enige om at en virtuell arbeidsmåte var det meste effektive, sier Heldal.

– Vi undersøkte om vi kunne bruke Citrix sin XenApp-teknologi til å bygge en slik løsning og det har vi klart. Det betyr at ingeniørene nå kan sitte på kontorer i andre byer, eller hjemme, og jobbe direkte på den sentrale databasen der den er lagret. Utfordringen var at vi skulle klare det med minst mulig båndbredde og med en akseptabel latenstid. Blir den over 150 ms blir det ubehagelig å jobbe på denne måten, men slik systemet nå fungerer merker ikke brukene at de ikke jobber i det samme nettverket der databasen er lagret, sier systemarkitekt i Firstpoint Bergen, Magnar Johnsen.

Snakker med arbeidsstasjonen
I stedet for at dataene lastes opp til hver pc som skal jobbe med den snakker pc-ene med en grafisk arbeidsstasjon som er koblet til databasene. Der kjører også programvaren fra Citrix som komprimerer skjermbildene og sender videostrømmen til brukerne.

Det er mulig å jobbe med en datalinje på 1,5 megabit/s per bruker, og det betyr at det er tilstrekkelig med en grei mobilforbindelse.

Teoretisk fungerer løsningen innen den samme verdensdelen. Blir det lengre bort enn det blir latenstiden for lang.

– Vi har testet løsningen fra Aberdeen og det fungerer godt, men ikke brukt den i praksis. Skulle vi gjort det måtte vi kjøpe engelske lisenser. Slik det er nå har vi ti lisenser på Aveva PDMS, men de gjelder i Norge, sier Heldal.

– Vi vet at løsningen skalerer godt og vi kunne ha hatt i hvert fall 30 samtidige brukere på grafikkserveren, sier Johnsen.

Bedre stabilitet
Heldal peker på at en bieffekt av den mye mer effektive tidsutnyttelsen er at stabiliteten er blitt bedre.

– Driftsmessig er det en stor fordel at arbeider skjer på servere i et kontrollert IT-miljø. Dessuten er all overføring og tilbakesynkronisering av data en kilde til feil. Og jo flere som jobber på den samme produktmodellen, for eksempel av en plattform, jo mer utfordrende er det. Nå kan vi gå rett inn i modellene uten ventetid og diskutere konstruksjonene med kunder og leverandører. Det var på langt nær like enkelt før, sier han.

Moser forklarte hjerneforskningen med humor

Ekteparet og deres mentor og medprisvinner John O’Keefe presenterte hittil upubliserte funn om gitterceller og stedsans foran en fullsatt sal i Aula Medica ved Karolinska Institutet i Stockholm søndag.

Med bilder, illustrasjoner og humoristiske innslag ble det fargerike forelesninger. May-Britt viste også fram en musikkvideo NTNU-kollegene hadde laget for anledningen.

Hoppende rotte

May-Britt innledet sitt foredrag med å vise en video som ifølge henne viser hvordan man gjør det umulige mulig. Ei mus med en kjeks i munnen hoppet og hoppet for å komme seg opp på en hylle, men forgjeves.

– En vanlig dag på laben, sa May-Britt til latter fra en fullsatt sal. Etter mye om og men klarte musa til slutt å finne en måte å få både seg selv og kjeksen opp på hyllen.

Gitter-sammenligning

Også Edvard viste fram sin humoristiske side i sitt foredrag. Han sammenlignet mønstrene til gittercellene, som ligner et fengselsgitter, med designen til Aula Medica.

– Det viser at nobelkomiteen har tenkt til å bli her lenge, sa han.

Edvard, som viste bilder av mentorer og forskere som har inspirert ham og May-Britt, forklarte også blant annet om hvordan gittercellene de har vunnet nobelprisen for, danner nye mønstre, eller «kart», i rottehjernen når rottene flyttes mellom ulike rom.

Room service

Ekteparet øvde natten før foredragene så hardt og lenge at de ifølge døtrene ikke engang hadde tid til å spise frokost. Ailin Marlene (19) og Isabel Maria Moser (23) satt med sommerfugler i magen mens foreldrene holdt foredrag på scenen.

– De har jobbet så hardt for det her. Jeg gleder meg nesten til det her er over så mamma og pappa kan slappe av. De bestilte bare room service i dag morges, sa Ailin Marlene til NTB før forelesningen.

– Fantastisk

Rundt 50 kolleger fra NTNU i Trondheim var på plass i salen. Flere hadde reist på eget initiativ og leid en stor buss for å komme seg rundt i Stockholm. I kjole og dress fulgte de spent med foredragene.

Salen brøt på ny ut i latter da de reiste seg, på May-Britts kommando, for å imitere de ulike lydene gitterceller lager.

– Det er så stort og fantastisk og gøy. De har jobbet veldig mye med dette her, sier Charlotte Alme, som også er førsteforfatter på ekteparets nye forskningsartikkel, til NTB.

Den største dagen

Foredragene er den delen av programmet som Moser har sett mest fram til i sin lange Nobel-uke. Noen av funnene ekteparet presenterte under foredragene, vil bli publisert i en ny forskningsartikkel mandag.

– Alle tre er fantastiske vitenskapsmenn. Som May-Britt sa i går, det er denne dagen hun har gledet seg mest til, sier Klas Kärre i Karolinska institutets nobelforsamling til NTB.

Etter foredragene søndag føk ekteparet videre på fest med sine kolleger. Onsdag mottar de den gjeve prisen.

Lederjobben gjør kvinner deprimerte

Forskerne sammenlignet helsen til kvinner med personalansvar på jobben, med helsen til kvinner uten slikt ansvar.  De fant at kvinner med slikt ansvar har betydelig flere symptomer på depresjon.

Studien er utført ved Universitetet i Texas, Austin, og blir publisert i desemberutgaven av Journal of Health and Social Behavior.

Sunnere menn

Kriteriene var om kvinnene hadde ansvar for å ansette, si opp og bestemme lønnen til medarbeidere på arbeidsplassen. Mens kvinner som hadde jobb med slikt personalansvar, altså hadde flere langt flere symptomer på depresjon, var bidet det stikk motsatte for menn. Menn med personalansvar hadde færre depresjonssymptomer enn andre menn.

Studien omfattet 1500 kvinner og 1300 menn mellom 54 og 65 år, som var utdannet på videregående skoler i Wisconsin.

Alt er bedre, unntatt den psykiske helsen

Det som er slående, er at kvinner i lederposisjoner har kjennetegn som i utgangspunktet er helsefremmende, påpeker forskerne bak studien.

– De har mer utdanning, høyere lønn, yrker med høy prestisje, høyere jobbtilfredshet isolert sett og mer selvbestemmelse enn kvinner uten lederjobb, sier universitetslektor Tetyana Pudrovska i en pressemelding. Hun ledet studien, som hun har gjort i samarbeid med Amelia Karraker ved Iowa State University.

 – Likevel har de dårligere psykisk helse enn kvinner uten personalansvar på jobben, sier hun.

Riktignok hadde kvinner uten autoritet på jobben i gjennomsnitt også flere depresjonssymptomer enn menn, men her var forskjellen mindre.

Så hvorfor fører lederjobber til økte depresjonssymptomer hos kvinner, mens menn får reduserte symptomer?

Motstand fra kolleger

Tidligere forskning antyder at kvinner i maktposisjoner må håndtere mellommenneskelige spenninger, negativt sosialt samspill, negative stereotypier, fordommer og sosial isolasjon, i tillegg til motstand fra kolleger, underordnede og overordnede, sier Pudrovska.

– Kvinner i lederposisjoner ses på som at de mangler den blir vurdert til å mangle den selvsikkerheten og tryggheten som kjennetegner sterke ledere. Men når disse kvinnene viser slike karaktertrekk, blir de negativt bedømt for å være lite feminine. Dette bidrar til kronisk stress, mener hun.

På den andre siden må menn i lederposisjoner generelt håndtere færre stressfaktorer fordi de ikke trenger å håndtere den motstanden og de negative stereotypiene som kvinner ofte må hanskes med.

Vanskeligere oppgaver

Førsteamanuensis Laura E. Mercer Traavik ved Institutt for ledelse og organisasjon ved Handelshøyskolen BI bekrefter funnene langt på vei.

 – Teoretisk kan kvinner ha det vanskeligere fordi kvinner ofte møter mer motstand, diskriminering, rolleoverbelastning og stereotyper, sier hun, og mener at de også ofte gir vanskeligere lederoppgaver.

Menn i lederposisjon er i samsvar med forventet status, og mannlig lederskap er akseptert som normativt og legitimt, ifølge Pudrovska.

Dette øker menns makt og effektivitet som ledere og reduserer konflikter på arbeidsplassen, forklarer hun.

Forskeren mener studien viser at vi fortsatt bør ha fokus på å unngå kjønnsdiskriminering, fiendtlighet og fordommer mot kvinnelige ledere for å redusere kvinners psykologiske belastning i høystatusjobber.

Kilde:

Tetyana Pudrovska, Amelia Karraker, Gender, Job Authority, and Depression, Journal of Health and Social Behavior, desember 2014, doi: 10.1177/0022146514555223

Sammendrag

Kritikk av PISA: Barns datakunnskap blir oversett

Minecraft, Facebook, Flickr, Pinterest og andre digitale medier sluker en større og større del av barnas fritid.

De bruker så mye tid på å oppdatere profiler, laste opp bilder, spille og chatte at evnene til å dele informasjon og skape elektronisk innhold bør bli testet på skolen på lik linje med det å lese og regne, argumenterer forskere.

– I barnas fritid skjer det en masse læring som har løsrevet seg fra boken, og som ikke blir evaluert på skolen, sier Christian Kobbernagel, som er adjunkt ved Roskilde Universitet. 

PISA-testene evaluerer bare de klassiske disiplinene, mener han. 

– I dag kommuniserer barna på tvers av kloden, publiserer innhold og lager filmer til sosiale medier. Vi bør revurdere skolens evalueringsform slik at den avspeiler utviklingen. Ellers står vi i fare for å overse viktige kompetansene.

Mest på nettet

Kobbernagel har nettopp publisert en undersøkelse om danske barns bruk av digitale medier i det internasjonale tidsskriftet Learning, Media and Technology.

Undersøkelsen viser at barn og unge mellom 13 og 23 år bruker mye tid på digitale medier, og spesielt  tenåringer med en annen etnisk bakgrunn enn dansk skiller seg ut: De chatter mer, skriver flere e-poster og leser mer på internett, i bøker, blader og aviser.

Samtidig klarer de seg dårligere i PISA-testens leseprøve.

– Vi kan se at disse barna leser mer på fritiden og er veldig aktive internettbrukere. De søker informasjon, og de bruker kommunikasjonsmedier, særlig sosiale medier, sier Kobbernagel.

Digitale evner blir oversett

Det er et paradoks at elevene med en annen bakgrunn gjør det dårlig på leseprøven.

– Det kan kanskje skyldes at de ikke blir evaluert riktig. PISA-testen burde evaluere læringen fra digitale medier. Det kunne for eksempel være å podcaste et essay på nettet, å forstå digitale symboler og skape filmer, bilder, lyder og tekst, sier Kobbernagel.

Pedagogikk og evalueringssystem bør avspeile samfunnsutviklingen, argumenterer han.

– Chat og spill er tidsfordriv

Forskernes kritikk preller imidlertid av på formannen for PISA-konsortiet, professor Niels Egelund.

Det barna lærer av å chatte, spille og oppdatere profiler, kan ikke brukes til så mye, mener han:

– Spill og chat er tidsfordriv. I PISA er vi interessert i om barna lærer noe nytt og kan bruke kompetansen sin. Vi tester det man trenger for videre utdanning. Da hjelper det ikke å være god i dataspill, sier han.

Digital kommunikasjon er fremtiden

Lesing og problemløsing avgjør suksess i utdanningssystemet, mener PISA-sjefen.

Det overbeviser imidlertid ikke Christian Kobbernagel.

– Når barn arbeider med digitalt innhold, lærer de noe om uttrykksformene som vil bli viktigere i fremtiden. Uansett om vi vil eller ikke, blir kommunikasjon mer og mer basert på skjermer og video. Pedagogikk og evaluering bør avspeile den utviklingen, sier han.

Dataspill kan brukes i undervisningen

Christian Kobbernagel får støtte fra førsteamanuensis Thorkild Hanghøj, som forsker på spillbasert læring ved Aalborg Universitet.

Hanghøj arbeider med et prosjekt for de minste barna i skolen. De skal bruke det populære dataspillet Minecraft i danskundervisningen.

– Det er ikke tvil om at barna får noe ut av spill når lærerne bruker det aktivt i undervisningen. Hvis barna bare sitter og spiller eller chatter, er det selvfølgelig meningsløst, men når lærerne får skapt en faglig ramme omkring det, blir det annerledes. Dataspill kan være mer enn et tidsfordriv, sier Hanghøj.

Lærer om eventyr med Minecraft

Hanghøj forsøker å bruke Minecraft i danskundervisningen. Når elevene skal lære om eventyr, kan de for eksempel bygge pannekakehuset fra eventyret om Hans og Grete i Minecraft.

Deretter kan læreren be barna om å reflektere over og fortelle om det de har bygget.

– Barn i Danmark bruker veldig mye fritid på dataspill. De ser også på videoklipp som andre barn har lastet opp på YouTube, hvor de forteller om hva de opplever i Minecraft, sier Hanghøj.

– Den kunnskapen kan man bruke i undervisningen. For eksempel kan man få barna til å planlegge, argumentere for, føre dagbok over, formidle og reflektere over det de har bygget i Minecraft. Ved å arbeide med Minecraft i undervisningen anerkjenner man den kunnskapen og erfaringen barn har fra fritiden sin.

Brukes til mye

Nylig kom resultatene fra en internasjonal undersøkelse av barns kompetanse knyttet til data og informasjon (ICILS).

Barn i 20 forskjellige land ble spurt om hvordan de bruker digitale medier.

Danske elever ligger over gjennomsnittet i bruk av Internett til informasjonssøk og enkle sosiale medier. Til gjengjeld ligger de under gjennomsnittet når det kommer til å skrive og kommentere blogginnlegg eller utarbeide hjemmesider.

– Mange tror danske barn er veldig avanserte i bruken av datamaskiner. Undersøkelsen viser at de hovedsakelig bruker dem til å spille, oppdatere profiler og laste opp bilder, sier Jeppe Bundsgaard, som er førsteamanuensis ved Aarhus Universitet. 

– Testene er allerede digitale

PISA-testen tar allerede høyde for at barn og unge bruker digitale medier, sier PISA-sjef Niels Egelund:

– Vi har allerede gått vekk papirbaserte tester: Allerede i 2009 laget vi en onlinetest, hvor vi undersøkte kompetanser i bruk av digitale læremidler, sier Egelund.

– Fra 2015 kjører vi utelukkende elektroniske tester. Da skal barna arbeide i et univers som ligner det de bruker når de er på nettet i fritiden, fortsetter han.

Barna skal klikke seg frem til den informasjonen de trenger, søke på ord og chatte med imaginære mottakere. Men selv om testen er elektronisk i form, er det fortsatt de klassiske disiplinene som lesning, skriving og matematikk den evaluerer.

Det skyldes at det fortsatt er disse ferdighetene barna trenger i sin videre utdanning, sier Egelund. 

Referanse:

Kirsten Drotnera og Christian Kobbernagel: Toppling hierarchies? Media and information literacies, ethnicity, and performative media practices, Learning, Media and Technology, 2014, DOI:10.1080/17439884.2014.964255

Sammendrag

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Fekk film til å bli like bra på PC som på kino

Om du slit med å kome deg inn på kinosalen med det største lerretet til ei filmpremiere, treng du ikkje fortvile meir. Tyske forskarar har kome fram til at skjermstorleiken ikkje har noko å seie, så lenge miljøet rundt deg er optimalt for filmtitten.

Så lenge omgjevnadene er stimulerande nok, held det med ein vanleg dataskjerm for å skape ei intens kino-aktig oppleving.

Merka knapt forskjell

Det fann dei ut, forskarane på psykologisk institutt ved Johannes Gutenberg-universitetet (JGU) i Mainz. Etter at dei hadde observert 300 forsøkspersonar, konkluderte dei med at vinkelen du ser ein film frå, ikkje har noko vesentleg å seie for filmopplevinga.

Visuelle signal speler ei større rolle for å trekkje sjåarar inn i ein film. Då forskarane gav dataskjermen kjenneteikn frå ein kinosal, merka forsøkspersonane knapt forskjell mellom det og ein vanleg kino med stor skjerm. Sjølv skjermen på ein mobiltelefon gjorde det relativt godt i eit kinomiljø.

– Du byrjar å undre deg på kvifor folk held fram med å vitje kinoen no som dei kan sjå alt heime, seier Andreas Baranowski ved JGU. Derfor fann han ut at han skulle undersøke om det var rommet og storleiken på skjermen som skapte ei anna og betre filmoppleving.

Imitert kino med modelleire-publikum

Forsøkspersona fekk sjå ti minutt frå filmen Gullivers reiser i tre ulike miljø. Nokre av dei gjekk på kino. Ei anna gruppe såg på dataskjermen. Gruppe tre satt framfor ein miniatyrkino, med ein skjerm på 30 X 53 cm, imiterte seterekkjer med små figurar i modelleire, tepper og gardiner, alt for å skape «kinostemning». Den siste gruppa måtte klare seg med ein kinomodell der skjermen vart vist på ein mobiltelefonskjerm.

 

Resultata tydar på at jo større skjermen er, jo meir lèt sjåarane seg trekkje inn i handlinga. Men sjølv om resultata var best på den ekte kinoen, var ikkje miniatyrkinoen med dataskjermen langt etter, og den var i sin tur berre litt framfor modellen med mobilskjerm.

– Vi trur at effekten av skjermstorleiken er overvurdert. Den er ikkje statistisk signifikant, samanfattar Baranowski i ei pressemelding. Det som var signifikant, var forskjellen i effekt mellom miniatyrkinoen og den berre dataskjermen – noko som får psykologane til å konkludere med at omgjevnadane spelar ei avgjerande rolle.

Referanse:

Andreas M Baranowski, Heiko Hecht, The big picture: Effects of surround on immersion and size perception, Perception 2014. doi:10.1068/p7663.

Samandrag

Synes distriktspsykiatriske sentre er på rett vei

Et distriktspsykiatrisk senter (DPS) er et desentralisert tilbud til pasienter som sliter psykisk. Sentrene, som samarbeider blant annet med fastlegene, har de de spesialiserte sykehusfunksjonene i ryggen.

Etter fastlegenes vurdering har DPS-ene god kompetanse og utvikler seg i positiv retning. De vurderer likevel sentrenes respons på henvisninger som dårligere enn tidligere, blant annet hvorvidt sentrene tar henvisende leges vurderinger på alvor og i hvilken grad de avviser henviste pasienter.

Dette er blant resultatene fra en spørreundersøkelse om samarbeidserfaringer med distriktspsykiatriske sentre (DPS) som Kunnskapssenteret har gjennomført blant landets fastleger. Resultatene fra årets undersøkelse er sammenlignet med svarene fra tre tidligere undersøkelser.

Går langsomt fremover

Resultatene tyder på at det har vært en positiv utvikling på nasjonalt nivå, men også at denne utviklingen går sakte.

– I store trekk, og på nasjonalt nivå, tyder resultatene på at de distriktspsykiatriske sentrene er inne i en positiv utvikling, men det går langsomt, sier seniorforsker Ingeborg Strømseng Sjetne i Kunnskapssenteret.

– På ett viktig område, henvisninger, får sentrene dårligere skår enn i de tre tidligere undersøkelsene. Dette viser seg særlig i Helse Sør-Øst, sier Sjetne.

Det gjelder blant annet hvorvidt de distriktspsykiatriske sentrene tar fastlegens vurderinger på alvor og i hvilken grad de avviser henviste pasienter.

Skårer best på kompetanse

Alle landets fastleger ble invitert til å svare på 23 spørsmål knyttet til sitt distriktspsykiatriske senter – i alt 77 sentre. Årets resultater er sammenlignet med tilsvarende resultater fra undersøkelsene i 2006, 2008 og 2011.

Fastlegene vurderer sentrenes kompetanse høyest med en skår på 57,2 på en skala fra 0 til 100.

Siden 2006 har fastlegene gjennom disse undersøkelsene gitt DPS-ene en gradvis høyere skår på alle områder, men altså ikke på de spørsmålene som er knyttet til henvisninger.

Antyder geografiske forskjeller

Fastlegene i Midt-Norge har gitt de mest positive vurderingene. Deres vurderinger er bedre enn gjennomsnittet på seks av de syv områdene. I den motsatte enden er Helse Sør-Øst og Helse Nord, der fastlegene har gitt en lavere skår enn gjennomsnittet på fire av syv indekser.

Generelt viser svarene at det er rom for forbedringer i denne delen av helsetjenesten, ettersom noen sentre skårer bra, andre mindre bra.

– Dette antyder at det kan være geografiske forskjeller i tilbudet til befolkningen. Samtidig innebærer denne variasjonen at mange enheter har etablert gode løsninger som kan tas i bruk flere steder i kvalitetsforbedringshensikt, sier Sjetne.

Referanse:

Sjetne & Holmboe: Fastlegers vurdering av distriktspsykiatriske sentre. Resultater i 2014 og utvikling over tid. PasOpp-rapport – Kvalitetsmåling nr. 4 – 2014, Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten.

Bør forskningsjuks kriminaliseres?

Kan undergrave tilliten

Julian Crane, som er forskningsdirektør ved University of Otago Wellington på New Zealand, er derimot bekymret for at kriminalisering vil undergrave den essensielle tilliten til forskning. Han tviler også på at strafferettslige tiltak vil ha noen avskrekkende effekt.

– Selvsagt er biomedisinsk forskningsfusk skadelig. Men vil det å hente inn politiet for å undersøke saken nærmere, avdekke fusk eller forhindre skade? Det virker usannsynlig, fastslår Crane og trekker fram forskningen på MMR-vaksinen som et eksempel.

– Taktikken med å sverte én vaksine for å fremme et potensielt lukrativt alternativ tyder på et tankesett som er milevis unna bekymring for en trussel om straffeforfølgelse. Og nøyaktig hvem ville ringt politiet, og når, spør han.

– Dagens straff ille nok

I Norge, som i mange andre land, har institusjonene selv hovedansvaret for å forebygge og behandle mistanker om uredelighet i forskningen. Nasjonalt utvalg for gransking av redelighet i forskning, det såkalte Granskingutvalget, bistår i saker om uredelighet.

Utvalgets leder Tore Lunde medgir at dagens system har enkelte svakheter, men tror ikke kriminalisering er veien å gå.

– Å miste jobben og omdømmet og bli støtt ut av forskerfellesskapet svir sannsynligvis mye hardere enn om man hadde blitt dømt til en kortere fengselsstraff, sier Lunde.

– Da er det viktigere å jobbe for for god opplæring og bevisstgjøring i forskerfellesskapene. Samtidig er det viktig med gode etterforskningssystemer ved institusjonene når det oppstår mistanke om forskningsfusk, mener han.

Ønsker nytt lovverk

Professor og forskningssjef Per Morten Sandset representerer det medisinske fagfeltet i Forskningsetisk utvalg ved Universitetet i Oslo. Til tross for at de fleste forskere ikke er skurker, tror han det fuskes mer enn det som kommer til overflaten.

– Belønningen er veldig stor hvis man for eksempel får en fin artikkel i et av de ledende tidsskriftene. Samtidig er sjansen for å bli tatt veldig liten, mener han.

Sandset synes kriminalisering er et vanskelig tema og er i likhet med Lunde opptatt av at etterprøving og kontrollrutiner bør bli bedre blant forskningsinstitusjonene. Han tror likevel kriminalisering kan være nødvendig ved alvorlige tilfeller.

– Det vil selvsagt være utfordrende å utvikle et passende lovverk som virker allmennpreventivt uten samtidig å ramme urimelig. Kanskje kan en begynnelse være å nedsette et utvalg som kan utrede problemstillingen, foreslår han.