Wall Street Journal melder at Philae skal ha funne organisk materiale på kometen, men dette er førebels ikkje stadfesta av ESA.

Norsk Romsenter har heller ikkje meir informasjon om det påståtte funnet.

– Organisk materiale kan vere så mangt. Det kan vere snakk om metan, som vi veit er der. Det vi er interessert i, er om det er meir komplisert materiale, seier administrerande direktør Bo Andersen i Norsk Romsenter til NRK.no.

Han avventar meldingar frå ESA om kva dei har funne.

Romsonden har med seg utstyr for å blant anna påvise aminosyrer. Den skal også kunne seie om eventuelle organiske molekyl er høgrevendte eller venstrehendte, noko dei er på jorda.

• Les også: Har landet på komet

Landingsdrama

Nyleg frigitte bilete frå ESA viser dramaet som skjedde då Philae trefte overflata på kometen 67P romsonden for så å sprette av igjen.

• Les også: Her står Philae støtt

Frå ei høgde på 17,5 kilometer over kometen tok Rosetta denne serien med bilete som viser kva som skjedde i ein 30 minutts periode frå sonden var i fritt fall til han trefte overflata, og så dreiv vidare. Bileta er tatt med Rosettas Osiris-kamera.

Resolusjonen er 28 cm/piksel, og dei kvadratiske innsette bileta representerer eit område som er om lag 17 x 17 meter av kometoverflata.

Frå venstre til høgre viser dei tre første bileta Philae mens han enno er i fall mot kometoverflata, deretter første treffpunkt, før sonden sprett opp igjen og beveger seg lenger austover.

Den endelege landingsstaden til Philae er enno ikkje kjent, men etter eit nytt sprett i møte med overflata igjen landa endeleg sonden.

• Les også: Dette er utsikten fra komet 67P/Tsjurimenko-Gerimenko

Kan forklare sprett

Dei få resultata som har blitt frigitt frå undersøkingane på kometen, kan tyde på at overflata er hardare enn det ein hadde trudd på førehand, skriv BBC.

Det tyske MUPUS-instrumentet skulle ta temperaturmålingar av kometen, men dette vart øydelagt i sondens forsøk på å stikke den ned i overflata.

Forskarar BBC har snakka med seier dette viser at støvlaget på kometen kan vere svært mykje hardare enn noko ein hadde forventa, og kan vere like hard som enkelte steinartar.

Dette kan også vere ei medverkande årsak til at sonden spratt så høgt opp att i møtet med kometoverflata.

ESA har enno ikkje lokalisert Philae på kometoverflata, men dei meiner at dei skal kunne finne ved å kombinere bileta dei har frå Philae med informasjon frå Rosetta som går i bane omkring kometen.

Men til akkurat dette kan ikkje Philae vere til særleg hjelp lenger, då sonden sjølv gjekk tom for batteri natt til laurdag.

De første dataene fra Philae viser at romsonden landet på et hardt underlag, mest sannsynligvis kompakt is dekket av støv og annet løst materiale på kometen 67P/Tsjurjumov-Gerasimenko.

Det kan også forklare hvorfor Philae spratt så høyt tilbake i rommet, nesten 1 kilometer, etter den første landingen 12. november 2014. Underlaget var mye hardere enn det forskerne hadde forventet.

Fikk gjort sine forsøk

Da Philae var falt til ro etter den dramatiske trippel-landingen, hastet det med å få gjort så mange målinger og vitenskapelige forsøk som mulig. Philae hadde begrenset med strøm i batteriene og stedet der det kjøleskapstore laboratoriet hadde havnet fikk for lite lys til å lade solcellene

Klokken 01.26 lørdag 15. november, etter mange timer med hektisk forskning, gikk strømmen ombord og det ble stille fra Philae. Men landingssonden hadde likevel fått gjort det meste av forsøkene som var planlagt uten opplading av batteriene.

De nye resultatene som er publisert på Rosettas blogg er fra instrumentet MUPUS (Multi-Purpose Sensors for Surface and Subsurface Science) som blant annet målte temperaturen rundt Philae og på overflaten.

MUPUS begynte sine målinger allerede da Philae ble satt fri fra modersonden Rosetta klokken 08.35 den 12. november (Greenwhich Mean Time ombord på romsonden. Signalet nådde jorda 28 minutter senere. Norsk tid er en time etter GMT.)

Philaes første landing skjedde klokken 15.34 GMT. Da ble ikke de to harpunene og isskruene som skulle klore Philae fast til underlaget utløst. Siden de to rakettmotorene som skulle trykke Philae ned mot overflaten heller ikke virket, var det ikke noe som hindret landingssonden fra å dabbe tilbake i rommet.

Selv om Philae på jorda er på størrelse med et kjøleskap og veier 100 kilo, veide den i den lave tyngdekraften på kometen 67P knapt 1 gram, omtrent det samme som en binders.

Deretter tok Philae bakken igjen klokken 17.25 og 17.32 GMT. Da hadde minilaboratoriet forflyttet seg rundt 1 kilometer bort fra det opprinnelige landingsstedet og befant seg i skygge.

Skikkelig kald komet

Instrumentene ombord virket ennå og MUPUS fortsatte sine undersøkelser. Den målte temperaturen på det endelige landingsstedet til å være -153 grader Celsius. I løpet av 30 minutter sank temperaturen enda 10 grader.

- Dette tror vi skyldes den kalde klippeveggen like ved Philae eller fordi temperaturmåleren boret seg inn i kaldt støv, sier Jörg Knollenberg som jobber med MUPUS ved den tyske romorganisasjonen DLR.

MUPUS prøvde så å hamre seg ned i overflaten, men klarte bare å bryte seg ned noen få millimeter, selv med full styrke på motoren. Det skjedde også da MUPUS ble testet på kompakt is i laben på jorda.

Hard utenpå, myk inni

Forskerne mener derfor at det ytterste laget på kometen 67P består av et fra 10 til 20 centimeter tykt lag med støv og annet løst materiale. Under det er et lag med kompakt is eller en hard blanding av is og støv.

Tetthetsmålinger utført av Rosetta viser at selve kometens kjerne består av relativt porøs is. Sannsynligvis går den kompakte isen ytterst på kometen over i mer porøs is lenger inne.

Det ryktes også at det er funnet spor etter organisk materiale i dataene fra Philae, men dette er ikke bekreftet og det er ennå ukjent hva slags organiske molekyler det dreier seg om.

Philae har nå fullført sitt oppdrag, men ESA utelukker ikke at minilaboratoriet kan våkne opp igjen når kometen er nærmere sola og Philae får mer strøm. Kontrollrommet klarte nemlig å heve kroppen til Philae noen centimeter og snu den slik at flere av solcellepanelene fikk lys.

- Får Philae nok strøm på et senere tidspunkt kan MUPUS settes i gang igjen, vi kan da undersøke laget som Philae står på nærmere og se hvordan det forandrer seg etter som kometen nærmer seg sola, sier Tilman Spohn, hovedforsker for MUPUS-instrumentet.

Det jobbes nå på spreng for å analysere alle dataene fra Philae. Samtidig foregår også letingen etter hvor romsonden endte opp etter landingen.

Imens fortsetter Rosetta sine undersøkelser av kometen fra bane. Rosetta vil følge 67P ut neste år til kometen er på sitt nærmeste sola 12. august 2015, omtrent ved jordas bane, og vender tilbake ut i rommet igjen.

Det vil komme mange flere nyheter fra både Rosetta og Philae fremover. Følg med!

Av: Åsmund H. Eikenes, stipendiat ved Senter for kreftbiomedisin, Oslo universitetssykehus

Eg håper å løyse kreftgåta med ein doktorgrad i korleis bananfluger lagar egg og spermceller.

Det er forståeleg at folk kanskje synest slike doktorgradar er bortkasta pengar og unyttig forsking, men gi meg ein sjanse til å kort forklare kva eg eigentleg har forska på.

Kreft er kjenneteikna av at cellene i kroppen vår deler seg ukontrollert. Endringar i DNAet (mutasjonar) gjer at kontrollmekanismane i cellene ikkje fungerer slik dei skal for å regulere vekst og celledeling.

For å forstå detaljane i kreftcellene treng vi også meir informasjon om korleis vanlege celler deler seg. Det er nemleg mykje vi enno ikkje veit om korleis ei celle vert til to.  

Kontrollmekansimar i celledelinga

I doktorgradsarbeidet mitt har eg saman med kollegaene mine oppdaga nye kontrollmekanismar som er viktige for presisjon når ei celle skal dele seg. Resultata vil kunne bidra til meir kunnskap om korleis vanlege celler koordinerer celledeling, og kva som kan skje dersom denne prosessen ikkje kontrollerast slik den skal.

Ofte vert slike eksperiment gjort med kreftceller som veks i plastskåler i laboratoriet. Eg har i staden nytta bananfluger som forsøksdyr for å undersøke celledeling. Ein viktig fordel er at bananflugecellene ikkje deler seg på eit underlag av plast, men som ein del av eit organ i ein levande organisme, slik som kreftceller i menneske.

Dette betyr at i tillegg til ny kunnskap om celledeling, gir forsking med bananflugene også informasjon om korleis denne prosessen er koordinert i eit tredimensjonalt vev. Resultatet vert kunnskap om korleis ulike celler samarbeider og påverkar kvarandre, og kva som vert effekten dersom noko går gale når ei av desse cellene deler seg. Dette er viktig og relevant for korleis vi forstår kreftutvikling hjå menneske.

Mine favorittgen

For å studere celledeling i bananfluga har eg og kollegaene mine fokusert på stamcellene som er ansvarlege for produksjon av egg og spermceller. Fleire år med hardt arbeid har vist at dei tre gena Cindr, Src og Alix er viktige for presisjon i celledelinga.

Dette er kunnskap vi ikkje hadde for berre tre år sidan.

Eksperimenta vi har gjort viser at dersom ei celle har mutasjonar i eit av desse tre gena får cella problem med å dele seg slik ho skal. I staden for ein presis og kontrollert prosess går celledelinga ofte gale. Resultatet vert celler med enno fleire mutasjonar, celler som kanskje kan verte starten på ein kreftsvulst.

Kunnskapen frå grunnforskinga eg har gjort er dessverre ikkje direkte nyttig for pasientar i morgon, men den er viktig for å forstå grunnprinsippa for celledeling i ein levande organisme, og for å forstå kva oppgåve einskilde gen har i denne prosessen. Likevel kan kunnskapen vi får frå å studere celledeling i bananfluga til ein viss grad overførast som prinsipp for korleis menneskeceller deler seg, og korleis ein kreftsvulst kan utvikle seg. Kanskje vil mine resultat vere viktige for å utvikle nye metodar for diagnose og kreftbehandling om nokre år?

Ei stor forenkling

Sjølvsagt er det ei stor forenkling å seie at eg snart har ein doktorgrad i flugeegg. For det første har bananflugene vore verktøyet i forskinga, der fokuset i prosjekta har vore regulering av celledeling, og ikkje korleis insekt formeirar seg. For det andre har eg brukt det meste av doktorgradsarbeidet mitt på å beskrive nyansar og detaljar i celledelinga som er svært vanskelege å forklare for ikkje-spesialistar. For det tredje har eg ikkje gjort dette arbeidet åleine, men i eit team med dyktige og inspirerande kollegaer.

Sjølv om eg helst vil at diskusjonen skal handle om spennande grunnforsking og kva mine favorittgen gjer, skjønar eg at folk flest er meir opptekne av korleis ein kan bli kvitt flugene heime på kjøkkenet. Så i tillegg til svaret om eplesidereddik tilsett sukker og oppvaskmiddel fortel eg også at insekta er svært viktige for internasjonale gjennombrot i kreftforskinga.

Eg håpar at mi historie om bananfluger som viktige forskingsverktøy kan illustrere noko av det fascinerande og viktige mangfaldet i kreftforskinga. Dersom det bidreg til å formidle at langsiktig grunnforsking er viktig og spennande, kan eg gjerne ha tittelen flugedoktor!

Les meir:

Frå kjøkkenbenken til laboratoriet (Aftenposten Viten)

Den internasjonale romstasjonen

Knappe to måneder etter ankomsten og to måneder før planen har NASA begynt å ta i bruk vindobservasjoninstrumentet ISS Rapid Scatterometer.

Instrumentet er montert på utsiden av romstasjonen, og skal levere data for værprognoser, stormvarsling og klimastudier i minimum to år.

Romfart generelt

Russiske kosmonauter vil i tiden som kommer kunne besøke den kinesiske romstasjonseksjonen Tiangong 1, og deres kinesiske kolleger vill kanskje komme på gjenvisitt til Den internasjonale romstasjonen. Det skal Roskosmos-sjef Oleg Ostapenko ha uttalt 12. november i forbindelse med den internasjonale fly- og romutstillingen Airshow China 2014.

Tiangong 1 er Kinas første romstasjon-element. Den betjente, sylindriske seksjonen med en masse på 8500 kilogram og en diameter på 3,4 m ble skutt opp i september 2011 med en Long March 2F/G. Det ubemannede romfartøyet Shenzhou 8 gjennomførte koblingsprøver i andre halvår 2011, mens de bemannede fartøyene Shenzhou 9 og 10 koblet seg til i 2012 og 2013.

Romturisme 

I samtaler NTSB (National Transportation Safety Board) hadde 7. november med Peter Siebold, den overlevende piloten etter SpaceShipTwo-ulykken 31. oktober (R 33/14, side 3), kom det frem at han ikke visste om fjerningen av låsen for halehevingssystemet (R 33/14, side 3).

Siebold skal også ha fortalt at han ble dradd ut av romfartøyet da det gikk i oppløsning, og fikk opp låsen i setebeltet like før fallskjermen åpnet seg automatisk.

Navigasjon

Kina har planer om å anlegge en bakkestasjon for navigasjonssatellittsystemet BeiDou i Antarktis, melder det offisielle nyhetsbyrået Xinhua.

Stasjonen skal bygges denne (antarktiske) sommeren av The Chinese Antarctic Research Expedition.

Jordobservasjon

ESA og den tyske luftfart- og romorganisasjonen DLR (Deutsches Zentrum für Luft- und Raumfahrt) har undertegnet en samarbeidsavtale om fordeling og oppbevaring/arkivering av data fra Sentinel-jordobservasjonssatellittene, ble det meldt 10. november.

Romforskning

Rosetta og Philae

Etter en reise på ca. 6,4 milliarder kilometer i løpet av noe over ti år, kom ESA-kometsonden Rosetta med landingsseksjonen Philae frem til målet – Komet 67P/Churjumov-Gerasimenko – 6. august. Med aktiv styring ble Rosetta 10. september dirigert inn i bane rundt kometen, som med en uregelmessig form, en utstrekning på omkring 5×3 kilometer og en tetthet på ca. 0,4 gram/kubikkcentimeter har en gravitasjonskraft på bare en hundretusendedel av Jordens.. Avstanden til kometen ble gradvis redusert, og det ble overført utmerkede bilder som blant annet gjorde det mulig å velge et landingsområde på omkring 1 kvadratkilometer ytterst på den minste av to sammenknyttede legemene kometen synes å bestå av. Landingsområdet fikk betegnelsen Site J, senere navnet Agilkia.

12. november, noen sekunder over klokken 10 norsk tid og i en avstand av ca. 22,5 kilometer fra kometens sentrum, ble Philae frakoblet for å begynne en forsiktig ferd mot landingsområdet. Det angitte frakoblingstidspunktet var bekreftet tid her nede, men hendelsen hadde i virkeligheten skjedd 28 minutter og 20 sekunder tidligere fordi avstanden til Jorden var 511 millioner kilometer. Denne avstanden, kometens topografi og rotasjonsperioden på 12,4 timer, gjorde landingsoperasjonen ytterst vanskelig, og den måtte i stor grad skje automatisk.

Signaler som bekreftet landing med en hastighet på ca. 1 meter per sekund ble mottatt noen sekunder over klokken 19, og det viste seg at Philae etter det første treffet hadde hoppet to ganger fordi en forankringsanordning  med to harpuner ikke var avfyrt og et system med nedoverrettede kaldgassdyser heller ikke hadde virket. Det første hoppet gikk trolig til en høyde av ca. 1 kilometer, dekket en strekning på omtrent det samme og varte i 1 time og 50 minutter fordi Philae, på størrelse med et lite kjøleskap og en jordvekt på 100 kilogram, ikke veide mer enn ca. 1 gram på kometen. Hopp nummer to varte i omkring 7 minutter og ga endelig landing i en skråning ved foten av en isholdig klippe som i hvert fall delvis skygget for sollyset.

Det er verdt å merke seg at første treff lå meget nær det utpekte landingsområdet og at Philae innledet det første hoppet med en hastighet på 38 centimeter i sekundet, mens unnslipningshastigheten er 50 meter i sekundet. Landingsseksjonen med ti instrumenter kom til ro etter hopp nummer to med den ene av de tre landingsføttene pekende oppover og dermed med i hvert fall én av solcelleflatene i en ugunstig solvinkel.

Tilgjengelig sollys for ladning av batteriene ble ganske snart en kritisk faktor. Det første treffpunktet kunne ha gitt 6-7 timer sollys hver 12,4 timers dag, mens tallet var bare omkring 1,5 timer i det andre. Philae var i stabilt leie, og ble hevet omkring 4 centimeter og dreiet 35 grader i et forsøk på å skaffe mer sollys. Uten at det hjalp. På tross av tidvise kommunikasjonsproblemer ble det likevel samlet og overført til Jorden bilder og store mengder data før batteriene gikk tomme natt til 15. november, etter nesten 57 timers operasjon på kometoverflaten.

Det er et ørlite håp om at virksomheten kan gjenopptas når lysforholdene blir gunstigere.

Transiting Exoplanet Survey Satellite

Utviklingen av TESS (Transiting Exoplanet Survey Satellite) har fått klarsignal, meldte NASA 10. november. Dermed vil den rombaserte letingen etter eksoplaneter ikke bare fortsette men også utvides – TESS skal bruke to år av den planlagte operasjonstiden på tre til å finne ekstrasolare planeter over hele himmelhvelvingen. Ved hjelp av transittmetoden.

Kepler-romteleskopet brukte samme metode, men bare på en del av himmelen.

Tidligere leting med bakkebaserte teleskoper har avdekket hovedsakelig store eksoplaneter. TESS vil på sin side konsentrere seg om småplaneter rundt de mest lyssterke stjernene på himmelen. Deretter skal TESS registrere de nærmeste og mest lyssterke hovedseriestjernene med eksoplaneter, som stadig vil være de mest interessante for grundigere undersøkelser. I løpet av det tredje operasjonsåret skal bakkebaserte observatorier fortsette undersøkelsen av eksoplaneter identifisert av TESS.

”Dette er en utrolig spennende tid for leting etter planeter utenfor vårt solsystem,” sier Mark Sistilli, én av lederne for TESS-programmet ved NASA-hovedkvarteret. ”Vi har fått grønt lys for bygging av et romfartøy som kan forandre hva vi tror vi vet om eksoplaneter.”

NASAs Cassini

NASAs Cassini fortsetter å utvide våre kunnskaper om utenomjordisk oseanografi med nytt fra hydrokarbonsjøene på Saturn-månen Titan. Under en passering i august undersøkte sonden dybden nær utløpet av et væskerikt elveløp og observerte nye, lyse trekk i innsjøen Kraken Mare, Titans største. Trekkene kan ha sammenheng med ”Den magiske øya” observasjonene som tidligere ble gjort i en annen stor innsjø, Ligeia Mare (R 30/14, side 4).

De nye trekkene i Kraken Mare ble observert med radar og på bilder fra Cassini´s VIMS (Visible and Infrared Mapping Spectrometer) instrument. Forskerne tror at det kan dreie seg om bølger eller flytende skrot.

Dybdemålingen ble foretatt langs en 200 kilometers kyst-til-kyst linje i Kraken Mare nær munningen av et stort elveløp, og ga som resultat 20-35 meter. Cassini skal utføre dybdemålinger for siste gang i januar 2015, og da i Punga Mare. Dette er den minste av tre store sjøer langt mot nord på Titan, og den eneste der dybdemålinger ikke er gjort.

Forskerne tror at der det ikke er registrert noe ekko fra Kraken Mare, har sjøen rett og slett vært for dyp. Alternativt kan signalene ha vært absorbert av væsken, i hovedsak metan og etan. Høydemålinger i området rundt Kraken Mare antyder forholdsvis bratte skråninger ned mot sjøen, noe som også kan bety ganske store dybder.

De nye resultatene ble presentert nylig på et American Astronomical Society møte i Tucson, Arizona.

NASAs New Horizons 

6. desember skal NASAs New Horizons for siste gang vekkes fra en dvaletilstand før ankomsten til Pluto i januar.

Neutrino-partiklene

Det digre sorte hullet i sentrum av Melkeveien kan være en produsent av de mystiske neutrino-partiklene. Antydninger om dette kommer fra tre NASA-satellitter som observerer i røntgen-området – Chandra, Swift og NuSTAR (Nuclear Spectrometric Telescope Array).

Neutrinoer er ørsmå partikler uten ladning. Vekselvirkningen med elektroner eller protoner er liten, og i motsetning til lys eller ladede partikler kan de dukke frem langt innenfra sine kosmiske kilder og bevege seg over store avstander i universet uten å bli absorbert av materiale som måtte komme i veien. Eller, dersom det er snakk om ladede partikler, avbøyet av magnetiske felt.

Jorden bombarderes fortløpende av neutrinoer fra Solen. Imidlertid kan neutrinoer som kommer fra kilder utenfor solsystemet være millioner eller milliarder ganger mer energirike. Forskere har lenge vært på jakt etter neutrinoer med meget høye energinivåer: ”Det å finne hvor høyenergi-neutrinonene kommer fra er én av de viktigste oppgavene innen astrofysikk i dag,” sier Yang Bai ved University of Wisconsin, medforfatter av en artikkel om temaet i Physical Review D. ”Vi har nå de første indikasjonene på at det er Melkeveiens store sorte hull som produserer høyenergi-neutrinoene.”

Fordi neutrinoene trenger så lett gjennom materiale, er det ekstremt vanskelig å bygge detektorer som kan fortelle hvor de kommer fra.

IceCube neutrino-observatoriet i isen ved Sydpolen har registrert 36 høyenergi-neutrinoer siden det kom i drift 2010.

Ved å bruke IceCube´s registreringsevner og data fra de tre røntgen-satellittene var det mulig å finne frem til voldsomme utbrudd i rommet som passet med ankomsten av en høyenergi-neutrino her på Jorden.

”Vi undersøkte hva som skjedde etter at Chandra hadde rapportert det største utbruddet registrert noensinne fra Sagittarius A, Melkeveiens enorme sorte hull,” uttaler en annen medforfatter av artikkelen i Physical Review D. ”Og noe over tre timer senere kunne IceCube melde om en neutrino-registrering.”

Ny satellitt

NASA har gitt grønt lys for utviklingen av ICON (Ionospheric Connection Explorer), en forholdsvis liten satellitt som skal brukes i studier av ionosfæren. Det meldte romorganisasjonen 12. november.

Ionosfæren er området mellom ca. 90-900 kilometer fra jordoverflaten, der det finnes elektrisk ladede partikler. Selve ioniseringen forårsakes av solaktiviteten, og kan påvirke enkelte typer radiokommunikasjon, for eksempel radiosignaler fra satellitter.

Byggingen er planlagt fra 2015, slik at oppskytning kan skje i oktober 2017. Den primære operasjonstiden vil være to år, og samlet pris ikke overstige 200 millioner dollar.

James Webb romteleskop 

Byggingen av NASAs James Webb romteleskop byr stadig på problemer. En lavtemperaturkompressor som tilhører systemet for kjøling av  teleskopets infrarøde sensorer har lenge skapt vanskeligheter, mens det nylig har vært nødvendig å omkonstruere en omkring ti meter lang ramme som skal foldes ut i rommet for å holde på plass en uhyre tynn solskjerm. Rammen beskytter dessuten skjermen mot vibrasjonsskader under oppskytningen.

Oppskytningen er fremdeles planlagt i oktober 2018.

Infrarød glød 

Instrumenter i en NASA-forskningsrakett har oppdaget overraskende infrarød glød i det mørke rommet mellom galaksene, ble det meldt 6. november.

Gløden skyldes trolig stjerner slynget ut av galaksene, og har endret noe på oppfatningen av hva galakser er. Det man tidligere så på som et avgrenset sett av stjerner, blir nå beskrevet som store, sammenknyttede stjernehav.

Forskningsrakett-prosjektet går under betegnelsen CIBER (Cosmic Infrared Background Experiment). Prosjektet ble gjennomført av Caltech (California Institute of Technology) og JPL.

Diverse

Det er den amerikanske delstaten Virginia som har ansvaret for Mid-Atlantic Regional Spaceport ved NASAs Wallops Flight Facility. Den kommersielle oppskytningsbasen fikk som kjent skader da en Orbital Sciences Antares bærerakett sviktet sekunder etter start 29. oktober norsk tid (R 32/14, side 1). Nyttelast var selskapets tredje kommersielle Cygnus romfartøy med utstyr og forsyninger til Den internasjonale romstasjonen.

Nå har Virginias transportminister meldt at det kan ta opptil et år og koste bortimot 20 millioner dollar å utbedre skadene.

Ministeren regner med at oppskytningsvirksomheten kommer til å fortsette, men krever økonomisk støtte fra oppskytningspartneren og føderale myndigheter.                                                                                                                                       

Tilbudet gjør at flere barn med innvandrerbakgrunn rekrutteres til barnehagen, og at de gjør det bedre i lesing og regning på barneskolen, viser rapporten som Statistisk sentralbyrå (SSB) og Fafo har utført på oppdrag fra Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet.

Skoleresultatene til barn uten innvandrerbakgrunn ble ikke påvirket av gratis kjernetid i barnehagen. Tilbudet økte heller ikke barnehagerekrutteringen av denne gruppen.

– Rapporten gir oss et godt kunnskapsgrunnlag som vi skal ta med oss i det videre arbeidet med å sikre at barn som vokser opp i Norge lærer norsk før skolestart, sier barne-, likestillings- og inkluderingsminister Solveig Horne (Frp).

– I forslag til budsjett for 2015 har vi blant annet foreslått å styrke gratis kjernetid i barnehage med 20 millioner kroner. Samlet innsats i 2015 blir da på 89,9 millioner kroner, sier statsråden.

– Skal du være rimelig effektiv, så må du ha over 200 000 innbyggere. Det er en forutsetning for å få overført nye oppgaver, sier Jørgen Amdam fra Møreforskning til Bergens Tidende.

Mandag leverte han sin utredning til kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner (H). Her ser de på ulike måter å organisere fylkeskommunen på i fremtiden. Konklusjonen er klar: Aust-Agder, Finnmark og Sogn og Fjordane bør bort.

Møreforskning konkluderer i sin rapport med at det beste og mest realistiske vil være å redusere antall fylker til mellom ti og femten. Amdam ser da for seg at Vestlandet er delt opp i to eller tre regioner.

Han har derimot liten tro på at det blir noen endring.

– Vi kan si det slik at sannsynligheten for at vi fortsetter med 19 fylker – som nå – er større enn at vi får endringer.