Vil ta vare på blå skog

Blå skog er vegetasjon som lever i havbunnen, der vekstene befinner seg både under havoverflaten – som tareskog og sjøgressenger – eller over havoverflaten – som mangroveskog og saltenger.

Norsk institutt for vannforskning, GRID-Arendal og Havforskningsinstituttet lager nå et norsk nettverk for å ta vare på den blå skogen. 

De vil at nettverket skal styrke den nasjonale kompetansen på blå skog, for å utnytte dens fulle potensial for blant annet fangst og lagring av CO2.

- Politikere får i økende grad opp øynene for betydningen av den blå skogen, enten det er snakk om tareskog som beites ned av kråkeboller i Nord-Norge eller truet mangroveskog i Myanmar. Nettverket kan bidra med viktig kunnskap for forvaltningen begge steder, sier Greta Bentzen, direktør ved NIVA.

Les hele saken på niva.no.

––––––––––––—

Norge samarbeider med Brasil om forskning på olje

Det var på et forskningsseminar i Rio de Janeiro i begynnelsen av november at Siri Helle Friedemann fra Forskningsrådet undertegnet avtalen med den brasilianske forsknings- og innovasjonsorganisasjonen FINEP. Det skriver Forskningsrådet på egne nettsider. 

- Avtalen er viktig for norske forskere fordi vi har mange felles utfordringer med Brasil. De første utlysningene vil være innen olje og gass. Den brasilianske olje- og gassektoren vokser fort og det vil være viktig for den norske leverandørindustrien å utvikle samarbeidsprosjekter med petroleumsnæringen i landet.

Les hele saken på Forskningsrådets nettsider.

––––––––––––

- Forskningsrådet mangler kompetanse på kjønn

Kjønnsforskere må akseptere at det finnes mange måter å forske på kjønn, mener Forskningsrådet. Forskningsrådet trenger langt mer kompetanse på kjønn, svarer kjønnsforskerne. 

To år inn i Forskningsrådets nye strategi for kjønnsbalanse og kjønnsperspektiver i forskning, er det enda ikke klart hvordan strategiens del om kjønnsperspektiver i forskning skal settes i verk, skriver Kilden på nettsidene sine. 

Strategiens mål om kjønnsbalanse har ført til opprettelsen av et eget program, BALANSE, som skal bidra til jevnere fordeling av menn og kvinner i forskning og høyere utdanning.

Når det gjelder hvordan sørge for at kjønn er del av all forskning der dette er relevant, innrømmer Simonsen imidlertid at Forskningsrådet ikke har kommet så langt.

‒ Dette er et område som har stor oppmerksomhet i Forskningsrådet og som vi vektlegger høyt. Forskningsrådet er faktisk ledende på gender i europeisk sammenheng, sa Simonsen. 

‒ Men de områdene som er de vanskeligste, og der vi har kommet kortest, er søknadsbehandling, og kompetanseheving.

Les hele saken på Kilden.no

––––––––––––––––––––-

NHH har laget eget filmstudio

Studioet skal bli brukt til undervisning og forskningsformidlig, skriver Paraplyen. Åpningen skjer 21. november i samarbeid med Pedagogisk time.

Målet er å spille inn alt fra enkle videosnutter til mer omfattende produksjoner til for eksempel nettbaserte kurs. NHH Executive har alt prøvd ut rommet i samarbeid med opptak til det nettbaserte kurset Bærekraftige forretningsmodeller, som begynner våren 2015.

Kommunikasjonsavdelinga har dessuten brukt rommet til opptak serien En økonom forklarer, som fikk hederlig omtale på forskning.nos medlemsseminar i november. 

Les hele saken på Paraplyen.no

––––––––––––––––––––––

Framprisene 2014 gikk til forskere fra NINA og UiT

Karl-Birger Strann fra Norsk institutt for naturforskning (NINA) og Jasmine Nahrgang fra UiT Norges arktiske universitet er vinnere av Framprisene 2014. Det skriver Framsenteret på egen nettside. 

Prisene, som består av 25.000 kroner, diplom og et kunstverk, ble delt ut under Framdagen fredag 13. november.

Framdagen er et årlig arrangement som skal bidra til tverrfaglig samarbeid, økt profesjonell og sosial kontakt samt inspirere til bedre og bredere formidling. 

Les mer om prisvinnerne og juryens begrunnelse her.

––––––––––––––––-

Forsker på behandling av tuberkulosepasienter

​Sammen med forskere København, har forkere på Infeksjonsmedisinsk avdeling ved Oslo universitetssykehus fått midler til et fireårig forskningsprosjekt, der de skal prøve ut behandling som stimulerer immunsystemet hos tuberkulosepasienter. Det melder OUS på nettsidene sine.

Målet er å kartlegge effekten av en behandling som kombinerer vaksine og anti-inflammatorisk medisin på tuberkulosesyke pasienter som i tillegg får vanlig tuberkulosebehandling. 

Statens serumsinstitutt i Danmark har nylig utviklet en tuberkulosevaksine som i disse dager prøves ut i en rekke tuberkuloserammede land. Overlege og forskningsansvarlig ved Infeksjonsmedisinsk avdeling ved Oslo universitetssykehus, Anne Margarita Dyrhol Riise, har lenge forsket på og jobbet med både HIV- og tuberkulosepasienter.

Det var gjennom sin erfaring med tilsvarende studier i HIV-forskningen hun sammen med kollegaer fikk ideen til dette samarbeidet og prosjektet.

- Ved infeksjonssykdommer som HIV og tuberkulose, jobber immunforsvaret i høygir. Vi har sett god effekt av å gi betennelsesdempende medikamenter som roer immunforsvaret. Derfor ønsker vi å prøve ut den nye vaksinen danskene har utviklet i kombinasjon med betennelsesdempende medisiner på pasienter med tuberkulose, forteller Dyrhol Riise.

Les hele saken på nettsidene til Oslo Universitetssykehus.

Eg er doktorgradsstipendiat knytt til Senter for Kreftbiomedisin ved Radiumhospitalet. Stillinga er finansiert av Kreftforeningen. Eg er interessert i korleis utviklingsbiologi kan bidra til å forstå basalmekanismar i sjukdomsutvikling, med fokus på celledeling og kreft. Ellers er eg stort sett alltid nyfiken og likar å undrast over biologi, naturen, menneske og ymse anna spanande.

Hausten 2013 jobba eg ved University of California – Los Angeles for å lære nye teknikkar og å utvide den faglege kompetansen min. Dette var svært inspirerande og ga nye innfallsvinklar til spennande forsking og nye fagfelt. 

Nokre av desse inspirasjonskjeldene og ideane er utgangspunktet for denne bloggen, der eg vil skrive om møtet med internasjonal forskingskultur, erfaringar frå livet som doktorgradsstipendiat og ei interesse for forskingsformidling.

Ved sidan av er eg glad i friluftsliv, mat, kunst og kultur. 

ZERO-konferansen har utviklet seg til å bli den største og viktigste klima-møteplassen i Norge. Mer enn tusen beslutningstakere og fagfolk fra nærings- og samfunnsliv deltok denne uka i Oslo. Næringslivets klimapris ble også delt ut for første gang, og prisen gikk til batterifergen «Ampere»

På konferansen ble aktuelle problemstillinger og siste nytt innen rammebetingelser, virkemidler og teknologi presentert og debattert. I tillegg ble det utdelt priser; TEKNAs studentkonkurranse, Årets Lokale klimatiltak samt Næringslivets klimapris hvor jeg har hatt den ære å sitte i juryen for.

«Ampere» mottok Næringslivets klimapris

Næringslivets klimapris ble delt ut for første gang, og prisen gikk til batterifergen «Ampere», bygget ved Fjellstrand AS på Omastrand i Hordaland. Dette er første batteriferge i den såkalte Zerocat-serien. Batterifergekonseptet ZeroCat er en miljøinnovasjon fra Norge. Fergen kombinerer flere gode enkeltløsninger inn i et fremragende sluttprodukt. Materialbruk, skrogform og ikke minst elektrisk drift gjør fergen utslippsfri. Konseptet med batteripakke på land for hurtig ladning er også en viktig del-innovasjon. Juryen har lagt vekt på at tiltaket er realisert, og at ZeroCat er en spydspiss for utslippsfri maritim transport. Det har potensial for store utslippsreduksjoner i Norge, men er også et viktig klimatiltak andre steder i verden. Konseptet er en kommersiell mulighet for norsk maritim næring.

Økt satsing på FoU

Det ble lagt fram mange forslag til virkemidler i kampen mot global oppvarming, og jeg konstaterer med glede at det er bred enighet om økt satsing på forskning og utdanning innen dette feltet. Videre utvikling av klimavennlig teknologi er altså påkrevd, noe som allerede resulterer i økte offentlige bevilgninger til NTNU og vårt fakultet.

Karbonlagring nøkkelen til å nå klimamålene

For å nå omforente klimamål, må fangst, transport og lagring av CO2 (CCS) realiseres i stor skala. Dette var utgangspunktet for at CCS hadde egen sesjon på konferansen. Her ble det påpekt at Norge som oljenasjon, har alle forutsetninger for å ha/ta en lederrolle i dette arbeidet. I så henseende er det med en viss stolthet jeg konstaterer at hovedkvarteret til den felleseuropeiske forskningsinfrastrukturen for CCS, ECCSEL, skal ligge på Gløshaugen.

– I dag har Norges Bank stor uavhengighet, men vi har sett at det kan gå veldig dårlig hvis ikke en sentralbank kan operere selvstendig, sier Jan Tore Klovland, professor ved Institutt for samfunnsøkonomi ved Norges Handelshøyskole (NHH).

I 2016 fyller Norges Bank 200 år. Jubileet skal markeres med en fagbok av og for økonomer.

Klovland skriver verket om pengehistorien og Norges Bank sammen med forsker Lars Fredrik Øksendal og direktør Øyvind Eitrheim, begge fra Norges Bank.

I den kronologiske 200-årslinjen de presenterer vil finansielle kriser få oppmerksomhet. Når den økonomiske stabiliteten vakler, kommer nemlig den økonomiske politikken og sentralbankens manøvreringsevne tydelig fram.

Avgjørende øyeblikk

– Kriser utløser tiltak og driver sentralbankutviklingen videre. Og diskusjonen om arbeidsdelingen mellom sentralbank og myndigheter er fundamental, spesielt i krisetider, sier Øksendal.

Et ekstremt eksempel på politisk innblanding, mener Klovland, er fra første verdenskrig da sentralbanken mer eller mindre ble tvunget til å cashe ut for regjeringen. Banken sprøytet masse penger inn i økonomien, noe som førte til en kraftig oppblåst økonomi, som til slutt sprakk.

– To store feil ble begått. Altfor mye penger ble sprøytet inn i økonomien fra første verdenskrig og til 1920. Så kom sentralbanksjef Nicolai Rygg inn med deflasjonspolitikk, forteller Klovland.

Rygg håpet dermed helt eller delvis å gjenopprette den gamle pengeverdien.

Dobbeltfeil

Dette er et handlingsmønster Klovland har sett flere ganger inntreffe i historien. Han sammenlikner det med feil som begås av en tennisspiller.

– Tennisspilleren kan gjøre en dobbeltfeil. Han har to server. Den første serven blir altfor løs og treffer nettet. Det er den ekspansive fasen med pengeinnsprøytning.

– Den andre serven blir for hard. Det var Ryggs deflasjonspolitikk. Det skjedde også i Norge på 1980-tallet, men i mindre skala. Først slapp en veldig mye opp, så strammet en kanskje vel mye inn.

Bankkrisen på 1920-tallet får naturlig nok mye plass i boka. Det gjør også finanskrisene i 1848 og 1857.

– Det kan belyse viktige forhold i tiden og hvordan banken agerte, sier Klovland.

– Kriser fungerer som en test for sentralbanken og det finansielle systemet, og ofte vil krise føre til endring. Derfor er kriser en veldig viktig inngangsport når vi studerer sentralbankens utvikling, kommenterer Øksendal.

Første sparebank i 1822

Forfatterne går bredere ut enn å beskrive Norges Banks utvikling.

– Vi studerer pengemengden og de institusjonene og faktorene som bidrar til monetær utvikling, over tid, sier Øksendal.

Etter at Norges Bank ble stiftet i 1816, var de første årene preget av oppbygging av en ny stat, en ny nasjonalbank og en ny pengeenhet.

I 1822 ble landets første sparebank stiftet: Christiania Sparebank. Etter at hovedstaden fikk sparebank, dukket det opp små banker i nesten alle norske kommuner, og gjennom hele 1800-tallet er publikum den store bulken av låntakere.

– På 1800-tallet var sparebankene svært ulike. I byene ble idealet om å få de lavere klasser til å spare relativt raskt forlatt til fordel for allmenn bankvirksomhet. På bygdene kunne de være nærmest en sparering som møtte annenhver lørdag for å ta imot innskudd eller gi lån, sier Øksendal.

Forretningsbanker i Oslo og Bergen

Den første forretningsbanken kom ikke før Christiania Bank og Kredittkasse  ble etablert i 1848. Noen år senere ble Bergens Privatbank stiftet, i 1855. 

Det er først fra rundt 1899 og fram til første verdenskrig at bankene ble store låntakere i Norges Bank. Da var sparebankene godt etablert, og på bygdene utførte de sine normale banktransaksjoner.

– Ute i distriktene var sparebankene veldig lokalt baserte. En del av dem sprang ut fra gamle kommunale kornmagasiner, som gradvis ble avviklet. Denne utviklingen skjøt fart særlig fra 1840-tallet.

– Tidligere hadde mange kommuner kjøpt opp kornlagre i frykt for ikke å ha noe i reserve dersom landet mistet tilgang til korn, slik Ibsen beskriver det i Terje Vigen, da landet var utsatt for kornblokade, sier Øksendal.

Ennå ikke bankenes bank

Ansvaret for sparebankene lå til Finansdepartementet. Norges Bank skulle sørge for at sedlene var innløselige i edelt metall, ikke for at sparebankene hadde likviditet.

Rundt 1890 fikk Norges Bank et bredere ansvar. Ni år senere ble Kristiania hardt rammet av en økonomisk krise. Med det såkalte Kristianiakrakket ble Norges Banks ansvar testet i praksis.

– Da ga Norges Bank for første gang likviditetsstøtte til banker i trøbbel. Målet var imidlertid ikke å redde banker, men å unngå et alvorlig sammenbrudd i pengevesenet.

Etter flere år med tilflytting, ekspansiv boligbygging og rundhåndete lån, sprakk boblen i hovedstaden. Mange næringsdrivende gikk konkurs, og arbeidsledigheten økte kraftig.  Norges Bank måtte gripe inn for å tilføre likviditet til kriserammede banker.

– Det var første gang Norges Bank massivt lånte ut til banker i krise. Det er mulig at redningspakkene til bankene i hovedstaden kan ses i sammenheng med at hovedkontoret til Norges Bank hadde blitt flyttet fra Trondheim til Kristiania to år tidligere, mener Øksendal.

Fra Trondheim til Kristiania

At Norges Bank fra starten ble plassert i trønderhovedstaden skyldes mer politisk hestehandel og regionpolitisk spill enn høyverdige overveielser, slik vi liker å tro, mener forskerne.

– Teorien om avstand til statsmakten er en vakker teori, og den stemmer overens med hvordan vi mener det burde ha vært, men vi har ikke så mye empiri for at det faktisk var slik. Det er nok en mer stilisert forståelse av historien, selv om Norge hadde erfart at kongen ikke hadde hatt god styr på pengene, sier Øksendal.

Landets første sentralbanksjef, farmasøyt og kjemiker Karl Gether Bomhoff, ble ansatt i 1893 og var med på flytting til hovedstaden, der nedgangstidene sto og ventet. Før den tid hadde bankens forretninger blitt styrt av deltidsdirektører, embetsmenn og næringsdrivende som utførte pliktene ved siden av sin vanlige jobb.

Seddeltrykking og håndverk

Arbeidet i Norges Bank var stort sett preget av praktiske vurderinger og rutiner knyttet til seddelhåndtering.

– Det bildet vi vi har av en sentralbank som en sterk kunnskapsorganisasjon med mange økonomer, begynner forsiktig på 1960-tallet, sier Øksendal.

– Finansdepartementet hadde et veldig sterkt grep på Norges Bank på 1950 -og 1960-tallet. På denne tiden mente en rekke økonomer at man kunne legge ned sentralbanken og la den blir et ekspedisjonskontor i departementet. De var jo planøkonomer, og de mente at realøkonomien var det viktige, ikke pengevesenet, sier Klovland

– Dette var en tid der en tenkte i realressurstilgang som murstein, spiker og arbeidskraft, og når man planlegger med realressurser, er penger bare bokføring, skyter Øksendal inn.

– Økonomene i Finansdepartementet skulle bestemme og legger føringer, det var ikke opp til Norges Bank, kommenterer Klovland.

– Var den en maktkamp?

– Nei, fordi departementet hadde makten. Det gikk sammen med planøkonomsynet med sentralstyring.

Farlig politikk

Først i 1986 fikk Norges Bank kontroll over rentevåpenet, som styringsrenten er. Da fikk de mandat for hva de skulle bruke renten til.

– Du kan sammenlikne det med en militæravdeling som er fratatt våpen. De styrte valutareguleringen, men kunne ikke sette styringsrente uten godkjenning av regjeringen. Det er en veldig farlig politikk. Politikere vil alltid ha renten lavere enn den burde være, sier Klovland.

Ny teknologi gjorde både regionale nettverk og egen produksjon av sedler overflødig og fordyrende. De siste filialene ble lagt ned på åttitallet. Tidligere lå seddelproduksjonen i kjelleren i banken. Da var banken nærmest en industribedrift.

– Var du ansatt i Norges Bank i 1850, var du en seddelskriver, en som undertegner sedler. Hopper du 100 år fram i tid er du en seddeltrykker, og i dag ville du vært en samfunnsøkonom, for å sette det på spissen, sier Øksendal.

Informasjon det ubemannede romfartøyet har sendt tilbake, viser at det etter den første landkjenningen spratt flere hundre meter opp fra kometoverflaten. Da det traff kometen på nytt to timer senere, gjorde den igjen et lite hopp og falt til ro på et sted på kometen som forskerne ennå ikke helt har lokalisert.

Planen var at sonden skulle presses mot kometen av en liten rakettmotor mens harpuner ble skutt ned i den porøse grunnen. På den måten skulle den bli solid forankret – men både motoren og harpunene sviktet.

Dermed kan den svært svake gravitasjonen på kometen være alt som holder Philae på plass. Bildene sonden har sendt tilbake, viser at et av de tre beina peker ut i verdensrommet.

Lite strøm

Sonden virker til tross for vanskelighetene, og instrumentene om bord sender tilbake en jevn strøm av vitenskapelige data.

Den skyggefulle landingsplassen gjør imidlertid at Philae ikke får nok sol til å lade opp batteriene om bord. Til det trengs seks eller sju timers sollys hver dag, og sonden får bare halvannen. Dermed vil landingssonden bare fungere så lenge batteriene om bord har strøm – under 60 timer.

Romforskerne i kontrollsentralen i Darmstadt i Tyskland som kontrollerer sonden, vurderer nå muligheten til å bruke Philaes understell og bevegelige deler til å bevege sonden, slik at den havner på et bedre sted. Lederen for Philae-teamet Stephan Ulamec sier imidlertid til BBC at det kanskje ikke er tid til analysen som er nødvendig for å en så risikabel manøver.

En feilslått forsøk kan sende sonden vekk fra kometen og ut i verdensrommet, eller ganske enkelt velte den over ende.

Virker fint

Åtte av de ti instrumentene om bord på Philae er slått på og sender tilbake informasjon om omgivelsene. Forskerne er meget fornøyd med dataene de mottar fra sonden og kaller prosjektet en suksess.

– Det som virkelig er verdt å merke seg, er ikke graden av mislykkethet, men hvor vellykket dette er, sier forsker Jean-Pierre Bibring i Den europeiske romfartsorganisasjonen ESA.

Målet med ferden er å granske kometen, som ble oppdaget av sovjetiske forskere i 1969.

Kometer er romobjekter på evig vandring blant planetene og kan inneholde støv og is fra den kosmiske urtåken som solsystemet ble dannet av for 4,6 milliarder år siden. Philae skal finne ut mer om dette «urmaterialet» for å gi oss ny forståelse av solsystemets opprinnelse.

Sonden har haiket med det større fartøyet Rosetta på en 6,5 milliarder kilometer lang ferd gjennom verdensrommet.

I en ny studie av hjernene til daglige marihuana-røykere fant forskerne både lavere IQ og mindre hjernemasse i den delen av hjernen som henger sammen med avhengighet.

Men det viste seg også at kommunikasjonen mellom ulike deler av hjernen økte hos marihuana-brukerne.

Hjernen kompenserer

Den nye studien tar for seg 48 voksne marihuanabrukere og sammenligner dem med en kontrollgruppe på 62 ikke-brukere. De som brukte rusmiddelet, brukte det i snitt tre ganger daglig. I tillegg til å gjennomføre IQ-tester, ble forsøkspersonene undersøkt med MRI-maskiner, som gav et innblikk i hvordan hjernen blir påvirket over lengre tid.

• Les også: Slik skader cannabis

Resultatene viste at brukerne av marihuana hadde økt kommunikasjon med de ulike delene i hjernen. Økningen er størst de første gangene en person bruker rusmiddelet.

- Det kan være en kompensasjon for tap av grå substans i hjernen, sier Sina Aslan, en av forskerne bak studien, i en pressemelding.

Tar slutt

Men kommunikasjonen slutter å øke etter rundt åtte år med tung bruk av marihuana. Likevel viser brukerne en høyere aktivitet enn ikke-brukere. Det gjør at hjernen fortsatt virker normal, til tross for tap av hjernemasse.

• Les også: Sammenheng mellom cannabismisbruk og vold

Forskerne bak studien understreker likevel at mer forskning trengs, før man kan si noe for sikkert. For eksempel vet man ikke om hjernen går tilbake til normalen dersom man slutter med rusmiddelet.

Det er også viktig å se at dette gjelder mennesker som bruker rusmiddelet svært ofte, og forskerne kan foreløpig ikke si om den samme effekten oppstår hos mennesker som bare bruker marihuana tidvis.

Referanse:

Filbey, F.M. (et.al) Long-term effects of marijuana use on the brain. Proceedings of the National Academy of Sciences (2014)

De nordiske statsministrene var samlet i Mývatn i mai i år og var enige om økt nordisk samordning og synlighet og ”gav prioritet bland annat till arbetet med regional branding i syfte att stärka de nordiska ländernas konkurrenskraft och ökade möjligheter till nordiskt inflytande internationellt.” Sitatet er hentet fra Nordisk ministerråds strategi for internasjonal profilering og posisjonering som ble offentliggjort i oktober.

Nylig kunne vi også presentere en annen viktig nordisk strategi: «Nordic Potential in Medical Research – Cooperation for Success». Dette er en felles forskningsstrategi som er utarbeidet av The Joint Committee of the Nordic Medical Research Councils (NOS-M).

Den nye forskningsstrategien er en videreføring av den forrige som ble publisert i 2011. Det forskningspolitiske landskapet er også endret siden 2011 med nedleggingen av European Medical Research Councils og etableringen av Science Europe. Dette har skapt en mulighet for å bygge et enda sterkere nordisk samarbeid som kan være med å sette forskningsagendaen i Europa.

Strategien peker på biobanker og registre, og persontilpasset medisin som områder hvor de nordiske landene gjennom samarbeid har en mulighet til å bli verdensledende. Videre må fokus fortsatt rettes mot å bedre karrieremulighetene for medisinske forskere og sikre samarbeid og investering i basalforskning som grunnlag for videre suksess i klinisk forskning.

I den nye strategien er det også flere oversikter over hvordan Norden gjør det samlet som forskningsaktør. Utgangspunktet er godt. OECD tall viser at vi har en sterkere økonomi per innbygger enn de største økonomiene i Europa og USA.  Medisinsk forskning har også historisk sett hatt høy prioritet i de nordiske landene og Norden bruker mer per innbygger både totalt og av offentlige bevilgninger enn både Frankrike, Tyskland, Storbritannia og Nederland.

Vi produserer også flere vitenskapelige artikler per million innbyggere enn de fleste europeiske land, men posisjonen blir mindre imponerende hvis det vurderes ut fra bruttonasjonalprodukt. Den prosentvise andelen vår av medisinske publikasjoner i verden går også nedover selv om det absolutte antallet stiger hvert år. I 1994 hadde Norden 13 218 medisinske publikasjoner av totalt 283 400. I 2011 var tilsvarende tall 18 086 og 505 095.

Hvis vi deler opp publikasjonene i biomedisin, klinisk medisin og helsevitenskap, så følger utviklingen i Norden den vi ser i USA og EU15 (Østerrike, Danmark, Belgia, Finland, Frankrike, Tyskland, Irland, Italia, Luxembourg, Hellas, Nederland, Portugal, Spania, Sverige og Storbritannia). Publikasjonsvolumet i Norden er på en fjerdeplass i biomedisin og klinisk medisin, og på andreplass i helsevitenskap.

Hvis vi ser på siteringsindeksen MNCS (mean normalised citation scores) som et grovt mål på vitenskapelig betydning og kvalitet, så viser den også en tilsvarende positiv utvikling. Selv om Storbritannia og Nederland leder an på alle de tre områdene, så er Norden helt klart konkurransedyktig.

Målet med den nordiske strategien for medisinsk forskning er å vise at vi kan oppnå enda mer internasjonalt med et tettere samarbeid. Her er de nordiske biobankene og registrene et godt eksempel og utgangspunkt for dette (for eksempel Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT)). Vi har unike personnummer og en sterk offentlig helsetjeneste som gir enorme muligheter hvis vi kobler data på tvers av de nordiske landene. Slik kan vi bidra til å svare på nye komplekse spørsmål og som kan bedre helse og livskvalitet globalt. Det krever selvfølgelig også at vi samordner lover og regler for bruk av slike opplysninger og at det skjer på en forsvarlig måte.

De nordiske landene har klart å kombinere likhet og elitisme på en unik måte og som gjør at vi har noen av de beste utdannings- og forskningsinstitusjonene i verden. Det gjelder også på det medisinske området. De nordiske landene har også stor betydning og innflytelse i hvordan Europa bruker forskningsmidlene sine hvis vi står samlet. Jeg har flere ganger tidligere skrevet om viktigheten av at vi er samkjørte i Norden innen medisinsk forskning, og jeg er sikker på at dette ikke blir siste gang.

Jeg har nå i flere år fulgt det nordiske samarbeidet som medlem og tidligere leder av NOS-M. Tidvis har det vært frustrerende å oppleve at den politiske viljen til å oppnå noe mer enn festtaler, har vært fraværende i perioder i enkelte av de nordiske landene. Viljen til å fremme den nordiske modellen og det nordiske perspektivet i den nevnte strategien fra Nordisk ministerråd kan likevel være en god start for å øke samarbeidet. I sommer kom Könbergrapporten om økt samarbeid innen helseområdet som også kan bli et viktig dokument.

Vi skal altså samarbeide om medisinsk forskning i Norden for å øke internasjonaliseringen med andre land, for å bidra med ny kunnskap i fellesskap på områder hvor vi har spesielle forutsetninger, for å bli enda bedre til å rekruttere og beholde forskningstalentene og for å sikre at Europa gjør de beste forskningspolitiske veivalgene for å møte de store globale utfordringene. Derfor tror jeg på fortsatt nordisk samarbeid.

Hans-Henrik Egede-Nissen kaster med dette inn en brannfakkel i vernedebatten når han i sin ferske doktorgradsavhandling dissekerer kulturminnevernets forhold til autentisitet, altså hvor opprinnelig eller ekte et kulturminne er. 

- Autentisitet er blitt et hypet konsept innen kulturminnevernet, og trenger å bli sett på med et friskt blikk, sier kunsthistorikeren som er tilknyttet Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo. 

Egede-Nissen mener at rekonstruksjoner, eller kopier, kan være like kulturelt verdifulle objekter. Han viser til verdensarvlisten, som er full av eksempler: gamlebyene i Warszawa, Novgorod og Mostar, monumenter som Museumsinsel i Berlin, den tyske ordens slott i Marienburg, La Grande Place i Brüssel, katedralen i Remis, basilikaen i Vezelay og mange flere.  

- Uegnet kvalifikasjonsgrunnlag

Autentisitet er et grunnprinsipp innen kulturminnevernet, og innebærer at kulturminnet består av sitt opprinnelige stoff. Jo mer opprinnelig og autentisk, jo mer verdifullt er det. 

– Autentisitet er blitt et universelt honnørord som må med for at et restaureringsprosjekt skal være kulturminnepolitisk korrekt, sier Egede-Nissen.

Selv mener han at begrepet ikke egner seg som universelt kvalifikasjonsgrunnlag.

– Begrepet er blitt utvannet, vidtfavnende og inkonsistent. Materiell autentisitet er blitt så viktig ikke minst fordi vi henger fast i nedarvede forestillinger som vi ikke er oss bevisst, mener Egede-Nissen.

Slippes inn bakveien

Han mener at teorien ikke henger sammen med praksis, nettopp fordi det er så mange eksempler på at også rekonstruksjoner blir vernet. 

– I teorien er det egentlig ikke åpnet for en slik praksis. Materiell opprinnelighet er vektlagt i så stor grad at en rekonstruksjon ikke skulle hatt noe der å gjøre.

– Likevel, hvis rekonstruksjoner er kulturelt viktige, slippes de inn bakveien. Det er som en grindgutt som har fått det for seg at han bare skal slippe gjennom hvite sauer. Men så ser han en svart eller grå med særlig fin ull. Istedenfor å endre forsettet sitt, leder han sauen til et hull i gjerdet. Det ligger en uoverensstemmelse mellom teori og praksis her, sier han.

Rekonstruksjoner blant arvesølvet

En god rekonstruksjon innebærer store investeringer, både i form av håndverket som utøves for å få kulturminnet i stand, og dermed også penger. 

- Ikke minst har det også en følelsesmessig side. Det betyr at rekonstruksjoner det er investert mye i, kan ha verdier og betydning på høyde med sine materielt autentiske forløpere, mener Egede-Nissen.

Blant de mest kjente norske kulturminner er det rekonstruksjoner vi ikke tenker over til daglig.

– Nidarosdomen er for eksempel delvis rekonstruert. Det samme er Akershus slott, Rosenkrantztårnet, Håkonshallen, Austrått. Eidsvollsbygningen ble nylig fredet etter at mange interiører og hele kjelleren var blitt rekonstruert. Vi har vernet rekonstruerte deler på linje med autentiske fordi vi vet at det ikke er opprinneligheten som veier tyngst, men verdien kulturminnet har for oss, sier stipendiaten.

Han legger til at hans prosjekt ikke er å nedvurdere originaler, men å oppvurdere kopier.

Varighet som verdi

Egede-Nissen mener fokuset bør vris bort fra autensitet og heller se på kulturminnets varighet.

I så fall vil dagens bygninger, som ikke bygges for å vare evig, ha begrenset fredningsverdi. 

– En fredning er ment å skulle bevare objekter for en uavgrenset fremtid. Men mye av det som bygges i dag har begrenset levetid, fordi vi bygger monolittisk. Det vil si at det ikke kan demonteres. Armert betong varer lenge, men på ingen måte ubegrenset. Uendelig vern av noe som er så begrenset går ikke opp, sier han.

Han mener kulturminnevernet bør begrense sitt nedslagsfelt til objekter som er kulturelt viktige, og som er laget for uendelig gjentatt vedlikehold, som for eksempel laftehus. Skjer det en råteskade i en tømmerstokk, så kan den tas ut, utbedres og settes inn igjen, noe som kan gjentas i det uendelige. 

– Etterkrigstidens måte å bygge på er samfunnets største energikonsument og produsent av avfall. Ved å frede samtidsarkitektur omfavner kulturminnevernet dagens ikke-bærekraftige praksis. Istedet burde vi, med historisk arkitektur som prinsipp, vise vei mot en moderne byggemåte tilrettelagt for ubegrenset livslengde, sier Egede-Nissen.

Det er da nærliggende å spørre om kunsthistoriekeren mener at nyere arkitektur, som for eksempel funksjonalisme, ikke bør ha en verneverdi. 

- Jeg skal ikke gjøre meg til talsmann for å oppheve vern av funksjonalismens bygninger på det grunnlag at de antagelig har en begrenset livshorisont, men jeg synes det er all mulig grunn til å tenke seg om før man legger varig vern på stadig flere nyere objekter i den hensikt å dokumentere samtiden, svarer han. 

Referanse:

Hans-Henrik Egede-Nissen: Autentisitetens relevans. På sporet av et endret fokus for kulturminnevernet. Doktorgradsavhandling ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo 2014