– Hjemmeværende finansfruer opplever at verden er et røft sted hvor barna deres må beskyttes. De setter opp et sterkt skille mellom det kalde finansmiljøet mennene deres jobber i, og de menneskelige verdiene de selv ser som det viktigste.
Det sier sosiolog Helene Aarseth, som har intervjuet en gruppe kvinner og menn det finnes lite forskning på: den rike eliten i Norge.
De ble bedt om å fortelle om hverdagslivet sitt, uten at forskeren presset dem inn på bestemte temaområder.
– På den måten fikk jeg innsikt i hvordan disse menneskene selv ser sin verden. Jeg er ikke opptatt av å avsløre fordreide virkelighetsoppfatninger eller felle moralske dommer. Jeg ser på den følelsesmessige bakgrunnen for valget om å hoppe av karrieren og konsentrere seg om barna, sier Aarseth.
Menneskene hun har intervjuet lever tett på den globale finanskapitalismens innerste vesen. Hun har spurt om hva det er som driver dem?
- Dette kan gi økt innsikt, ikke bare i denne gruppens livsprosjekt, men også i viktige dynamikker i det samfunnet vi lever i, sier hun.
Fra jurist til yogalærer
For kvinnene Aarseth har snakket med, er det svært viktig å lage et hjem som er en trygg og god base for barna. I de 13 familiene hun har snakket med, er ni av kvinnene hjemmeværende på fulltid, eller har en liten deltidsjobb som gjør det mulig for dem å alltid være hjemme når barna kommer fra skolen. Studien blir publisert i kommende nummer av Tidsskrift for kjønnsforskning.
Nesten alle mødrene tok en prestisjefylt utdanning i jus eller økonomi, og hadde høystatusjobber før de fikk barn. Da barna kom, innså de at det var andre verdier enn karriere som var viktigst for dem:
Som en av dem forteller:
“Så, plutselig, da jeg fikk barn, så var det noe somvåknet i meg følte jeg: «hva er de viktige tingene i livet?». Og det var for meg slett ikke om disse rederne tjente penger eller ikke. Jeg tenkte bare: Jeg er heltuinteressert!”
Flere av kvinnene har deltidsjobber som er lette å kombinere med å være hjemme når barna kommer fra skolen, og som har med mennesker å gjøre, for eksempel coach eller yogalærer.
Andre snakker om at de valgte helt feil utdanning i utgangspunktet, og at de kunne tenke seg å være sykepleiere eller jobbe i barnehage. Men de ser ikke poenget med å ta en slik jobb nå, med tanke på at lønna ville være en dråpe i havet i forhold til det mannen tjener.
Skilsmisse et ømtålig tema
Kvinnene er også stolte av å være hjemmeværende mødre, og vektlegger hvor lykkelig de ble av å hoppe av karrieren.
– Men de som har eldre barn, snakker om at de gjerne skulle hatt en vei tilbake til yrkeslivet nå som barna ikke trenger like mye oppfølging. Da prøver de seg for eksempel på studier i kunsthistorie eller andre humanistiske fagretninger, forteller Aarseth.
Det svært få av kvinnene kom inn på, var faren for skilsmisse.
– Det norske likestillingsidealet tilsier at kvinner skal ha sin egen inntekt, og vi mangler lover som sikrer kvinner som har valgt å ta seg av hjemmet, ved en eventuell skilsmisse. Noen av kvinnene i mitt materiale er nok sikret gjennom for eksempel familiearv, men ikke alle. Jeg tolker det at bare to av kvinnene nevnte uroen ved dette som at det var for ømtålig til å snakke om, sier forskeren.
Velger nabolag tidlig
Kvinnene Aarseth har snakket med legger vekt på at barna skal bli godt rustet for å klare seg i den globale konkurransen som voksne. For å klare det, trengs mye trygghet og skjerming i barndommen, mener de.
– Det handler ikke bare om det som skjer innenfor hjemmets fire vegger. Også nabolaget er nøye utvalgt, ofte allerede før kvinnene fikk barn. De har valg et område med tett nabonettverk. Barna løper inn og ut av hverandres hus, og mødrene forteller at alle får være med å leke, forteller Aarseth.
I nabolaget er alle like, og mange av foreldrene legger vekt på at barna ikke skal vite hvor mye penger de har.
– De signaliserer at her er vi opptatt av sunne og hele mennesker, og alle er like bra. Her får de hjelp av nabolaget, siden de bor i et område hvor en eksepsjonelt høy levestandard framstår som normal, kommenterer forskeren.
Produsere vinnere
Barna går ikke på skolefritidsordning, og mor bruker ettermiddagen på å være sammen med dem når leksene gjøres.
– Det er særlig tydelig hos de mødrene som har barn med et eller annet problem, som ADHD eller en hørselsskade. De bruker absolutt ikke dagene på å sitte på kafé! De går helt opp i det å tilrettelegge for at barnets spesielle behov ikke skal begrense deres muligheter. Det er et intensivt moderskap med tett oppfølging og mye omsorg og empati, forteller sosiologen.
Samtidig er det klart at målet er å produsere nye vinnere.
– Det er ikke det at de stiller så ekstremt høye krav til barna, men «hvis du har evner som tilsier at du kan få seks, så bør du faktisk strebe etter den sekseren.» Foreldrene tar det for gitt at barna skal utenlands for å studere og få en internasjonal karriere.
Far får ordne seg selv
Kvinnene går altså fullt og helt opp i barna sine. De ser dette som en viktig og krevende jobb. Disse kvinnene er ikke hjemme for å gå og rydde eller vaske gulv. De har vaskehjelp og kanskje en au pair eller to for å stelle huset.
– Middagen står klar når barna kommer fra skolen, tilpasset trening og kamper. Fedrene får ordne seg selv – kanskje bare med en kald pølse ved kjøkkenbenken, forteller Aarseth.
På ukedagene lever far sitt eget liv på jobben. Resten av familien kan ikke legge opp livet etter når han kommer hjem, for det vet man aldri når skjer, forteller kvinnene.
Det emosjonelle presset veier tyngst
Flere av mennene i Aarseths materiale understreker at det er helt nødvendig for familien at kona er hjemme, fordi de selv jobber så mye.
– Men ikke alle jobber så mange timer i uka. Noen er investorer og kan komme og gå litt. Advokater kan melde om opptil 60 timers arbeidsuke. Men 60-timers arbeidsuker er ikke uvanlig blant akademikerpar som jeg har intervjuet tidligere. De forteller at det er mulig å få hverdagen til å gå rundt, med to krevende jobber. Selv med barn, og uten au pair eller vaskehjelp, sier Aarseth.
Hun mener derfor at det ikke først og fremst er arbeidspresset i finanselitejobbene, men det emosjonelle presset som veier tyngst for det valget disse parene tar når de blir foreldre:
– Mens middelklassen ofte har jobber de opplever som givende, forteller kvinner og menn i denne studien om et hardt og nådeløst arbeidsmiljø. Som en motvekt mot dette, velger mødrene å investere enormt mye i familielivet. På sikt spiller dette arbeidet på lag med det harde arbeidslivet: Mange av disse barna gjør det godt på skolen, og vil innta samme posisjon i klassesamfunnet som foreldrene når de blir voksne.
Ingen tid til syke barn
Både mennene og kvinnene i studien understreket motsetningen mellom nådeløsheten i arbeidslivet og det varme hjemmet hvor de menneskelige relasjonene vektlegges.
Et av parene Aarseth intervjuet hadde noen år tidligere fått en datter med en alvorlig hjertefeil. To dager gammel måtte hun gjennom en potensielt livstruende operasjon. Men pappa var ikke til stede på sykehuset: Han måtte til Zurich for å redde en kontrakt på 20 millioner kroner. Heldigvis ble både kontrakten og datteren reddet.
– Selv om han egentlig ønsket å bli på sykehuset, opplevde han ikke at han hadde noe valg. Han måtte legge følelsene til side, og konsentrere seg om jobben. Og selv om denne situasjonen er ekstrem, står de som jobber i finansbransjen overfor lignende situasjoner hele tiden. Derfor opplever disse parene det som nødvendig at kona skaper det humane rommet som mannen kan komme hjem til og være hele mennesker, sier forskeren.
Jo tøffere konkurranse, jo større lengsel etter varme
– Men er det ikke sånn at mange kvinner har lyst til å være hjemme når de får barn? Kan forskjellen være at disse kvinnene har økonomi til det?
– Det kan hende, og framstillingen av verden som røff stemmer overens med for eksempel Kari Stefansens forskning på arbeiderklassefamilier, som ofte ønsker å vente lenger med å sende barna i barnehagen enn det middelklassen gjør. Akademikerforeldre jeg har intervjuet er mindre bekymret for at barna deres ikke skal tåle møtet med omverdenen.
– Jeg mener imidlertid det henger sammen med at de ikke opplever verden utenfor familien som like nådeløs som eliteparene jeg nå har intervjuet. Kanskje er dette noe av grunnen til at det norske likestillingsprosjektet ser ut til å ha en særlig appell hos akademiker-middelklassen, sier Aarseth.
– Men kanskje forteller dette også om en sammenheng mellom likestillingsprosjektet og arbeidslivet: Jo tøffere konkurranse og mindre menneskelige forhold i arbeidslivet, jo større blir kanskje lengselen etter en skjermet oase?
Drømmen om et annet liv
I helgene blir far del av familien igjen. Målet er å forlate jobben klokka 14 på fredag, og komme hjem til ferdigpakket bil. Så reiser familien til hytta på fjellet når det er vinter, og til sjøen om sommeren. Fedrene forteller at i helgene jobber de ikke i det hele tatt. Riktignok er de på nett hele tiden – men de får raskt unna forespørslene fra jobben, forteller de.
– Fedrene inntar en tradisjonell rolle som søndagspappa. De understreker det bekymringsløse og ansvarsfrie i helgene, og hengir seg til lek og kos.
Mange av mennene Aarseth intervjuet drømte om å hoppe av jobbkarusellen når de bare hadde sikret økonomien. Men en sikker økonomi betyr noe annet for disse mennene enn for folk flest.
– De var veldig bekymret for økonomien, og kunne for eksempel snakke om at de måtte jobbe litt ekstra en periode for at familien skulle ha råd til en tur til New York. Det virker litt rart når familien for eksempel eier en rekke eiendommer, sier Aarseth.
Hun mener usikkerheten henger sammen med det nådeløse kjøret i arbeidsmiljøet. Markedet kan svikte, eller man kan gjøre en feil og miste alt.
Drømmen til de norske finansmennene ligner på det konene deres har gjort: De kan tenke seg å studere kunsthistorie, trene barneidrett, kanskje skrive bok, og drive med noe som har med mennesker å gjøre. Når de bare har tjent nok penger.