Alle de tre instittutene (JMA, NOAA, NASA GISS) som allerede har rapportert global temperatur (målt ved overflaten) for 2014, er enige om at året var rekordvarmt. Dermed har vi nå følgende plasseringer for 2014:

- Ved overflaten:  nr 1 (JMA, NOAA, NASA)

- Nedre troposfære: nr 3 (UAH), nr 6 (RSS)

- Midlere troposfære: nr 3 (værballonger)

- Stratosfæren: 13. kaldeste (UAH og RSS) 

Trendene

Når det gjelder trenden i oppvarmingen av atmosfæren, så avhenger det selvsagt av hvor lang måleserie man ser på. I et 120 års perspektiv er den observerte trenden 0,07 grader pr tiår. 

Trenden over de 36 årene med satellittmålinger i nedre troposfære er nå (grader pr tiår):

- UAH: +0,14

- RSS: +0,12

For de 57 årene med værballongmålinger siden det internasjonale geofysiske året, er trenden +0,16 grader pr tiår.

Siden 65 år ofte framoldes som en typisk (eller mulig) periode for naturlige svingninger, så kan det nevnes at trenden i NOAAs tall for de siste 65 årene ved overflaten er +0,12 grader pr tiår. Så det må være noe som har dratt temperaturen oppover i denne perioden:    

Pådriv

Den årlige økningen i atmosfærens CO2-innhold er for tiden på ca 0,6 prosent. Dette er noe mindre enn den idealiserte økningen på 1 % pr år som inngår i likningene for transient klimarespons (TCR). Samtidig øker innholdet av en del andre klimagasser. Jeg har ikke noe samlet tall for økningen i pådriv fra klimagassene i 2014.  

Og ellers?

Jeg var i Tokyo i uken som gikk, for møter med JAXA om romforskning og sonderaketter. Jeg har ikke lett for å sove på fly, og noen lurer kanskje på hva jeg leste på flyet? Jo, i tillegg til å løse litt sjakkoppgaver, så brukte jeg mye tid på disse to artiklene: 

• F. Miskolczi: “The Greenhouse Effect and the Infrared Radiative Structure of the Earth’s Atmosphere” (Dev. in Earth Science, 2014)
• Douglass & Knox: “The Sun is the climate pacemaker II: Global ocean temperatures” (Physics Letter A, 2014)

Men det får vi komme tilbake til senere. Akkurat nå er jeg ganske døgnvill …

God helg. 

Foreløpige tall fra Konfliktprosjektet ved Uppsala Universitet (UCDP) forteller at antallet kriger steg fra sju i 2013 til ti i 2014.

UCDP driver, i samarbeid med Institutt for fredsforskning i Oslo (PRIO) en database over krig og konflikter i verden som går tilbake til 1946 og som oppdateres regelmessig.

Høye dødstall

Flere av krigene som nå pågår har svært høye dødstall. Særlig konfliktene i Syria og Irak.

Økningen skyldes også at helt nye kriger er satt i gang, som krigen i Ukraina, som har skapt spenninger mellom øst og vest.

– Det er ingen tvil om at vi er inne i en urolig periode akkurat nå, sier Nils Petter Gleditsch, professor ved PRIO.

Gleditsch minner likevel om at det er den langsiktige tendensen som er viktigst.

– Tallet på væpnede konflikter i verden er redusert til en tredel sammenlignet med årene rett etter den kalde krigen. Tallet på falne er også redusert. Første tiåret etter verdenskrigen var det rundt 300 000 døde i krig og konflikter per år. Det første tiåret etter år 2000 døde rundt 44 000 mennesker hvert år i krig og konflikter.

Kriger som blusset opp

I 2014 eskalerte flere allerede pågående konflikter.

Den sju ukers lange Gaza-krigen på sommeren i fjor ble den dødeligste konfrontasjonen mellom Israel og palestinske grupperinger på to tiår.

• Les også: En evig krig?

Samtidig pågikk det ”gamle” kriger i Afghanistan, Nigeria, Pakistan, Somalia og Jemen.

PRIO og UCDP definerer krig som en væpnet konflikt der minst 1000 mennesker blir drept i strid i løpet av ett år.

Dør det mellom 25 og 999 mennesker, brukes i stedet begrepet væpnet konflikt.

Også positive tegn

Det var i fjor også en positiv utvikling flere steder i verden.

Fredsprosessen i Colombia fortsatte og det ble inngått en fredsavtale mellom myndighetene og opprørsgruppen på Filippinene.

Gleditsch legger til at tilnærmingen mellom USA og Cuba også går i riktig retning.

– Viser ikke de virkelig store konfliktene

Uppsala-universitetets og PRIOs data over væpnede konflikter har satt en standard for denne typen internasjonal fredsforskning. Konfliktdataene blir mye referert. Mange mener den gir et svært godt grunnlag for forskning på krig og konflikter.

Øyvind Østerud, professor ved Institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo, er ikke enig. Han mener forskning basert på data fra UCDP kan bli mer villedende enn veiledende.

Dataene over krig fra UCDP fanger ikke opp noen av de voldeligste konfliktene i verden, påpeker Østerud.

– Definisjonen av krig er gammeldags. De bruker de samme definisjonene av krig som man brukte i 1815, nemlig at krig er konflikt mellom stater eller krig mellom regjeringsstyrker og opprørsbevegelser.

Lovløshet og narkokriger

Problemet med denne definisjonen er ifølge Østerud at man mister mange av de store, voldelige konfliktene som preger verden i dag. Konflikter som handler om statssammenbrudd, terroraksjoner, bandekriger og omfattende vold.

Østerud trekker fram den blodige konflikten rundt narkotikakartellene i Mexico som et eksempel:

– Narkokrigene og lovløsheten i Mexico har dødstall himmelvidt over konfliktene som defineres som krig i databasen. Når krigsanalysene ikke fanger opp den omfattende volden som skjer i Mexico, er definisjonen for snever.

– Kan ikke kalle verden fredeligere

Østerud vil ikke avskrive konfliktdatabasen. Han mener at den i flere sammenhenger er unik.

– Jeg er enig i at man trenger klare definisjoner i forskningen. Men de som jobber med denne databasen har lenge kommet med bastante konklusjoner om at verden blir et fredeligere sted.

I 2012 skrev forskning.no at andelen land i konflikt blir lavere og lavere. Forskerne mente da at i 2050 være konfliktene være halvert. Og at nedgangen ville blir særlig markant i Midt-Østen.

– Flere av de nye formene for konflikt, terrorisme og kriminell vold, er ikke krig i tradisjonell forstand og henviser derfor til andre voldskategorier i databasen. Det er ofte sammenheng mellom disse voldsformene, og det er rart å ikke analysere dem i sammenheng. Verden totalt setter kanskje fredeligere, men volden har økt i store områder, som i Midt-Østen, Mexico og Mellom-Amerika, med konsekvenser i andre deler av verden. I mange tilfeller sprer den seg fra et kjerneområde og ut i nabolandene.

En uforutsigbar framtid

Blir verden i stedet mer voldelig?

Østerud mener det er vanskelig å svare noe sikkert om dette, heller ikke på lang sikt. Verden sett under ett er det verken grunn til å være optimist eller pessimist, mener han.

– Noen av de nye konfliktene som Uppsala-databasen har fanget opp, er mer å regne som tilfeldige sammentreff. Noen skyldes langvarige konflikter som har eskalert, for eksempel Gaza-konflikten som blusser opp av og til. Noe skyldes kraftige sammenbrudd etter at internasjonale koalisjoner har trukket seg ut, slik som i Irak, Libya og Afghanistan. Noen skyldes framveksten av militante jihadister, for eksempel i Pakistan, Nigeria, Jemen, Irak og Syria.

Vil se mer statssvikt framover

Mye er forskjellig. Men disse konfliktene har også noen fellestrekk, mener Østerud.

– Alle er resultater av stater som ikke fungerer, altså statssvikt. Det offentliges autoritet har brutt sammen.

Østerud frykter at vi framover vil få se enda flere eksempler på slik statssvikt.

• Les også: - Ingen ny kald krig på vei

– Flere steder handler det også om rivalisering mellom folkegrupper, slik vi ser i Irak og Syria.

– Noen steder i verden er det en eksplosiv befolkningsvekst. Mange megabyer vokser sterkt og urbaniseringen er enorm. I byer som Lagos (Nigeria) og Dhaka (Bangladesh) er horder av unge menn uten jobb. Lovløsheten vil kunne øke.

Enklere å mobilisere til vold

Østerud peker på nok en grunn til pessimisme: At det flere steder i verden er blitt enklere å mobilisere til vold.

– Det er skremmende å se hvor fort en terrorgruppe som ISIS klarer å mobilisere. Sosiale medier spiller en ikke uviktig rolle i denne mobiliseringen.

Konflikt skaper konflikt

Da statsviteren Håvard Hegre fikk Dag Hammarskjöldprofessoratet i freds- og konfliktstudier ved Uppsala universitet i 2013, sa han i ansettelsesintervjuet: ”Antallet væpnede konflikter i verden kommer fortsatt til å gå ned”. Hans prognose for de nærmeste 40 årene er at flere positive tendenser som styrker freden.

Er det grunn til å være mer pessimistisk nå?

– Det har vært en alvorlig økning i konfliktnivået i verden 2014, og det er grusomt for dem som er berørt. Men tallet kriger og konflikter går opp og ned. Det er ikke registrert noen økning i antallet konflikter totalt, det vi ser er at en del konflikter har eskalert. Men det er for tidlig å si om det er et brudd på en nedadgående trend.

På den annen side er det slik at konflikt skaper konflikt, og at det har skjedd en eskalering i 2014 gjør at vi må være mindre optimistisk, sier Hegre.

Øyvind Østerud mener at tallene fra Konfliktprosjektet er mer villedende enn veiledende, fordi man ikke fanger opp de noen av de voldeligste konflikten i verden?

– For å si noe om trender, må man ha en klar og konsekvent definisjon. UCPD er ekstremt omhyggelig med å forholde oss til definisjonene. De tallene de som samler dataene her i Uppsala vil publisere i juli 2014, vil være direkte sammenliknbare med de tallene som er publisert helt siden 1989.

Det er ikke riktig at konfliktene som ikke fanges opp av UCDP er blant de voldeligste. Volden i Mexico er det eneste unntaket, og den er mindre blodig enn konfliktene i Irak og Syria, sier Hegre.

Færre mord

Hvis det er slik at konflikter endrer seg fra å være statsbaserte til ikke-statlige konflikter, kan det være villedende å bruke de samme definisjonene. Da må man samle inn data på andre typer konflikter, mener Hegre.

UCPD har samlet inn data på ikke-statlige konflikter siden 1989, forteller han.

– Det er ikke noen klar utvikling i negativ retning her. De som samler inn disse dataene ser derimot en klar nedadgående trend i antallet mord. Det er derimot vanskelig å kode trender i ikke-statlige konflikter hvor narkokarteller er aktører, fordi slike organisasjoner sjeldent tar ansvar for drapene slik som politisk motiverte organisasjoner gjør.

Blir verden fredeligere eller mer urolig?

– Det vi vet med sikkerhet er at det har vært en klar nedgang i antall drepte i statsbaserte kriger siden 2. verdenskrig. Og at de mest voldelige konflikten er konflikter der stater er involvert. Det kreves systematisk forskning med klare definisjoner av alternative konfliktformer for å kunne si om statsbaserte kriger er i ferd med å bli erstattet av andre typer.

I møte med kirkens gudstjenestereform viser det det seg at sentrale sider ved prestenes ekspertise blir satt på prøve. 

Både gudstjenesteorganiseringen, rollefordelinger, musikk, ritualer og til og med fadervår skal endres. 

- Dette slår ulikt ut for prestene, ifølge Ingrid Christine Reite, som i sin doktorgradsavhandling har studert hvordan prester egentlig lærer, i et samfunn som er i stadig forandring.  

Reite, som har bakgrunn som pedagog, har valgt nettopp prester fordi de som skal utøve profesjonen står i en vanskelig mellomposisjon. På den ene siden skal de ta inn over seg at kunnskap og sannhet endrer seg, mens de på den andre siden skal formidle kunnskap og tradisjoner videre.

Fulgt prestene i hverdagen

Reite har fulgt fem prester gjennom arbeidsdagene deres.

Hun har deltatt i personlige bønnestunder, på stabsmøter, i begravelser, i samtaler og i undervisning av konfirmanter. I avhandlingen sin viser hun hvordan prester har et bredt spekter av oppgaver å forholde seg til.

- Presteprofesjonen blir en kompleks møteplass med svært mange roller og aktører. Dette påvirker måten prester lærer på. Kunnskap og sannhet varierer fra situasjon til situasjon. Dette skaper også sammensatte former for læring, sier Reite.

Møtet med reformer

Reite har blant annet sett på hvordan prestene reagerer når en ny reform, i rekken av mange, finner sted. For eksempel gudstjenestereformen. 

Noen prester håndterer reformen gjennom å holde den på en armlengdes avstand.  

- De fokuserer på det å skape rammer om hva de kan.  Prestene fungerer derfor som “dørvakter” til profesjonskunnskapen.  Profesjonslæringen bremses ned. 

For en annen gruppe skjer det motsatte.  

- I en stab jeg fulgte, fungerer reformen som en døråpner for nye spørsmål.  Prester opplever at de går dypere inn i hva de har gjort tidligere, sammenlikner, diskuterer og inkluderer nye perspektiver. De sier at de vil lære alt på nytt, forteller Reite.

Resultatet er at reformen bidrar til en kritisk gjennomgang av all tidligere praksis.

- Det settes i gang prosesser av vekselvis inspirasjon og spørsmål, sier Reite.

Forvirring og handlingslammelse

For noen prester skaper reformen ikke annet enn total forvirring og handlingslammelse.

Prestene og deres samarbeidspartnere viser verken vilje til å gjennomføre reformen, eller til å behandle den kritisk. Dermed kuttes tidligere tradisjoner ut. Samtidig foregår det lite nyskaping.

- Det oppsiktsvekkende er at i alle tre tilfellene er det lite av den egentlige reformen som kommer til uttrykk. I stedet blir reformen skapt på nytt hvert sted. Vi kan gå så langt som å si at reformen i praksis ikke finnes som en egentlig reform. Dermed kan den heller ikke settes i verk med enkle kriterier for suksess eller fiasko, sier Reite.

Kan også gjelde lærere

Reite sier at det er nærliggende å sammenlikne med andre formidlere av kunnskap, som for eksempel lærere. Hun definerer både lærere og prester inn i begrepet verdibaserte profesjoner. 

- Nyere profesjonsforskning hevder at slike profesjoner tilegner seg lite nytt. Det sies at lærere stort sett forholder seg til sine interne arbeidsfellesskap. Jeg mener denne forskningen overser en rekke prosesser for læring. Funnene i min avhanding viser at verdibaserte profesjoner har et stort spekter av aktører som de forholder seg til i hverdagen.

- Kunnskapsmål, politiske føringer og reformer gir sterke føringer for lærere. Samtidig håndterer de møtet med mange elever, deres foreldre og dynamikker i klasserommet. Klasserommet er ikke en avgrenset, lukket sfære, påpeker Reite.

Utvikler forhandlingsevner

Tvert imot er klasserommet en møteplass med mange aktører, viljer og sammehenger, ifølge forskeren. 

- Læreren, slik som presten, må håndtere mange usikre faktorer hver eneste dag. Dette gjør at disse profesjonene utvikler sin spesifikke ekspertise: nemlig forhandlingsevner. Denne forhandlingen kaller jeg profesjonslæring, sier Reite.

Referanse: 

Ingrid Christine Reite. Between settling and unsettling: Professional learning trajectories of pastors in a changing knowledge society. Doktoravhandling ved Det teologiske menighetsfakultetet i Oslo 2014. Sammendrag. 

Når sure plikter blir gjort til en lek, blir de morsommere. Det er tanken bak fenomenet gamification. Kanskje kjenner du det fra løpeapper som lar deg leke at du flykter fra zombier eller lar deg konkurrere mot egne rekorder.

Det ser imidlertid ut til at det er innpakningen – det at noe ligner et spill – som står for en stor del av motivasjonen. Det har blitt påvist av Andreas Lieberoth ved Aarhus Universitet.

– De siste årene har det oppstått en industri som selger gamification. De sier at folk blir mer motivert hvis man pakker inn for eksempel spørreskjemaer i en form for spill. Jeg tviler ikke på at det kan fungere. Men studien vår viser at det ikke alltid skyldes selve spillet, men folks forventninger, sier Lieberoth.

Brukes av lærere og ledere

Gamification har, siden begrepet ble tatt i bruk i 2008, bredt seg til blant annet undervisningssituasjoner og organisasjoner.

Lærere kan ta i bruk rollespill, poengsystemer og delmål i undervisningen. Ledere kan utforme omstrukturering som spill. Det er morsommere å få poeng for gode ideer til å forandre organisasjonen enn å rekke opp hånden når sjefen gjennomgår visjonsplanen i en Power Point-presentasjon.

– Gamification-utviklerne går ut fra at det er en sammenheng mellom spilldelen og et økt engasjement. Men det er ikke vitenskapelig belegg for mer enn at det er nyhetsverdien som engasjerer. Derfor undersøkte vi det nærmere, forteller Lieberoth.

Studenter var forsøkskaniner

Forskerne fikk hjelp fra 90 psykologistudenter fra Aarhus Universitet. De ble delt opp i tre like store grupper. 

Den ene gruppen fordelte seg i mindre grupper som skulle spille et vanlig spill som Lieberoth hadde funnet opp for anledningen. Formålet var å fylle ut et spørreskjema om studiemiljøet på psykologilinja.

Grafikken var laget av en profesjonell spilldesigner, og lignet kjente spill som Trivial Pursuit og Bezzerwizzer: Når man trakk et kort, sto det et spørsmål om studiemiljøet. Spilleren skulle sørge for at de andre skulle reflektere grundig over spørsmålet. De som var flinkest til å styre medstudentene sine gjennom samtalen, fikk flytte brikken sin flere felt framover. 

Den andre gruppen ble møtt av det samme spillet, men de fikk ikke noen belønning for gode prestasjoner. Alle flyttet ett felt i hver runde. Rammen lignet et spill, men i praksis var det ingen konkurranse eller overraskelser. Brettet og brikkene var overflødige, og spørsmålene kunne like godt være stilt på et hvitt A4-ark.

Resten av studentene fikk rollen som kontrollgruppe. De fikk de samme spørsmålene – men på et vanlig ark.

Forskere observerte i hemmelighet

Etter en time sa forskerne at forsøket var slutt, men ba deltakerne bli sittende. Hvis de ville, kunne de fortsette å spille. I all hemmelighet observerte forskerne hvor lenge hver gruppe fortsatte.

Deretter skulle forsøkspersonene sine fylle ut standardiserte motivasjonstester.

– Bare kontrollgruppen hadde en annen opplevelse av oppgaven. De to gruppene som hadde sittet med spillbrett og brikker, var helt like, sier Lieberoth.

Slik narres folk

Eksperimentet viser at hvis vi tror vi spiller et spill, blir vi mer motivert, ifølge forskeren.

– Det å legge frem noen kort og brikker gjør dem mer motivert. Man kan narre folk til å tro at de spiller et spill, og da tror de en banal aktivitet er mye morsommere, sier Lieberoth.

– Det tyder på en brist i argumentene hos de som selger gamification. De sier at det er spillet som påvirker motivasjonen. Men det er mulig at de bare selger forventningen til at aktiviteten blir morsom, snarere enn at den faktisk er det, sier Lieberoth.

Forsker: Et flott eksperiment

Eksperimentet får ros fra Torben Tambo som forsker på gamification ved Aarhus Universitet.

– Det ligger et stort arbeid bak. Det er spennende at man prøver å sette ord på hva som skjer her. Det er forskning vi mangler, sier Tambo.

Etter at eksperimentet har blitt publisert i tidsskriftet Games and Culture, har Andreas Lieberoth blitt kontaktet av utenlandske forskere som vil samarbeide med ham om lignende eksperimenter – bare med dataspill og apper i stedet for brettspill. Han regner med at de første resultatene vil komme våren 2015. 

Referanse:

Andreas Lieberoth, Shallow Gamification Testing Psychological Effects of Framing an Activity as a Game, Games and Culture, 2014, DOI: 10.1177/1555412014559978, sammendrag

At kvinner har og tar en større del av omsorgsbyrdene i hjemmet, er velkjent. Resultatene fra Janne Paulsen Breimos studie viser at dette også er tilfelle når personen som trenger omsorg ikke er barn, men en partner eller forelder. 

Hun har analysert doktorgradsmaterialet sitt fra 2012 på nytt, denne gangen med et kjønnsperspektiv, og tar opp problemstillingen i lys av det politiske målet om mer skreddersøm i omsorgstilbudet. 

I sin egen forskning så Breimo en klar forskjell i hvordan tjenesteyterne omtalte kvinnelige og mannlige pårørende. Mannlige pårørende fikk masse skryt: «han er jo så flink», «han gjør så mye for kona».

Andre forvetninger til kvinner

– De virket nærmest overrasket over at mennene var så involvert i partnerens rehabilitering, sier hun.

Kvinner fikk ikke samme skryt for sin innsats. I omtalen av kvinnelige pårørende formulerte tjenesteytere seg gjerne i setninger som «hun trenger en del hjelp», eller «hun var så sliten, så jeg gjorde den oppgaven for henne».

– Her ser tjenesteyteren altså oppgavene som noe som egentlig burde gjøres av den pårørende, påpeker Breimo.

Press på å ha det ryddig

Forskjellen i saksbehandlerens innstilling overfor menn og kvinner skyldes på ingen måte at mannlige pårørende faktisk gjør mer enn kvinner, ifølge sosiologen.

– Det er ikke uvanlig at kvinner går ned i stilling eller blir sykemeldte som resultat av det omsorgsansvaret de påtar seg. Menn er på sin side klare på at det er begrenset hva de kan gjøre – de har jo tross alt en jobb.

– Gjennom intervjuene ser jeg også at kvinner opplever bistandsapparatets stadige tilstedeværelse i hjemmet som mer belastende enn menn gjør. De føler at hjemmet skal være presentabelt hele tida, i og med at det er fremmede innom kanskje flere ganger om dagen. Mennene følte tilsynelatende ikke det samme presset for å holde det ryddig, sier Breimo.

Støttes av annen forskning

En fersk studie fra NOVA støtter Breimos funn. Forskerne har blant annet utført en spørreundersøkelse hos ansatte i omsorgstjenesten, med spørsmål om praksis rundt tildeling av offentlig hjemmetjeneste.

I et intervju hos forskning.no sier prosjektleder Niklas Jakobsson at tallene blant annet viser at en eldre hjelpetrengende kvinne med en sønn vil motta 25 prosent mer offentlig omsorg enn om hun hun hadde en datter.

Et annet forskningsprosjekt, også fra NOVA, viser at selv om menn i langt større grad enn før deltar i barneomsorg, er de ikke blitt like likestilte når det gjelder å gjøre en innsats for sine foreldre. Menn med en tradisjonell arbeidsdeling når det gjelder egne barn gjør faktisk mer i foreldrehjemmet enn likestilte fedre, ifølge Aftenposten.

Individstyrt behandling

Breimo disputerte i 2012 med en doktoravhandling hvor hun så på hvordan prosesser for rehabilitering etter sykdom eller skade organiseres. Det er et politisk mål at slike prosesser skal organiseres rundt individet.

– Det betyr at brukerens behov skal styre hvilke tjenester som gis. Det skal ikke være avhengig av tilbudet i den enkelte kommunen, forklarer Breimo.

Resultatet av denne gode tanken kan lett bli at mange instanser og etater er involvert. Da trengs koordinering – eller samordning, som det formuleres i måldokumentene.

Det har en rekke konsekvenser for brukeren og de pårørende.

– Samordning har blitt et moteord i norsk velferdspolitikk. Men det er et lite selvforklarende begrep. Hvordan vet vi når noe er samordna – og hvem er det som skal samordne det? Det forklares ikke i de politiske dokumentene.

Mye ansvar på de pårørende

Breimo har kartlagt sju rehabiliteringsprosesser gjennom intervjuer med brukeren selv, deres pårørende og de som utfører tjenester, som fysioterapeuter og hjelpepleiere. Fordi svært mange av tjenesteyterne er kvinner, består utvalget av 26 kvinner og syv menn.

– I politiske styringsdokumenter har det vært lite fokus på den pårørendes rolle. Men fordi det er et mål at en økt del av rehabiliteringen skal foregå i hjemmet, har pårørende fått en tydeligere rolle. Dette er også gjort mer eksplisitt i stortingsmeldingen Morgendagens omsorg, forteller Breimo.

I doktorgraden så ikke Breimo på hvorvidt et økt ansvar for pårørende hadde ulike konsekvenser for kvinner og menn. Nå har hun altså analysert dataene på nytt – i et kjønnsperspektiv.

Upopulært å være koordinator

Personer i rehabilitering har lovfestet rett til en koordinator som hjelper dem å samkjøre de ulike hjelpetilbudene.

– Det viser seg imidlertid at dette ikke er noen fristende oppgave for tjenesteyterne. Det er en oppgave de blir pålagt uten at det følger lønn eller prestisje med det. Når du allerede har tusen andre ting å gjøre, har koordineringsansvaret lett for å bli neglisjert i en travel arbeidshverdag, forteller Breimo.

Det fører gjerne til at ansvaret faller på personen som er i rehabilitering selv, hvis vedkommende er i stand til det. Eller det havner hos nærmeste pårørende.

Fordel at pårørende gjør mye?

– Kvinner gjør mer – betyr det at det er en fordel å ha en kvinnelig pårørende?

– Det kan være både og. Menn stiller ofte flere krav til det offentlige, og det kan gi et bedre rehabiliteringstilbud. Det er jo heller ikke noen fordel for personen som er i rehabilitering hvis omsorgspersonen brenner ut, sier Breimo.

– Samtidig er det en verdi i å få bo hjemme under rehabilitering. Selv om kvinnene i min studie opplever dette som mer belastende enn mennene gjør, er mitt inntrykk at de ofte strekker seg lenger for å få til at partneren kan bo hjemme, avslutter hun. 

Referanser: 

Janne Paulsen Breimo. Koordinering og tilstedeværelse – om kjønnede forventninger til pårørende i rehabiliteringsprosesser. Tidsskrift for kjønnsforskning, nr. 3-4 2014. Sammendrag

Man skulle ikke tro kraftig sennep og brennende wasabi har mye til felles med kjølige temperaturer, men en nyoppdaget proteinreseptor reagerer på alle.

Reseptoren TRPA1, eller Transient receptor potential channel, undergruppe A, medlem 1, reagerer ikke bare på sennep, hvitløk og wasabi, men også på temperaturer under 20°C, viser funn fra svenske og tyske forskere.

Det kan hjelpe forskerne til å finne nye legemidler og behandlinger for de som er overfølsomme for kulde.

Kuldefølsomhet som bivirkning

- Det er svært vanlig med slike problemer hos pasienter med kroniske smerter eller sykdommer som påvirker nervesystemet, som for eksempel diabetes, forklarer Edward Högestätt, professor i klinisk farmakologi ved Lunds universitet, i en pressemelding.

• Les også: Kan man bli syk av å gå ut med vått hår?

- Selv pasienter som behandles med cellegift kan bli overfølsomme mot kulde som en bivirkning av medisineringen. Ubehag og smerter kan begynne allerede ved svak kjølighet innen det temperaturspennet som vi vet senneps- og hvitløksreseptoren reagerer på.

Den tredje temperatur-reseptoren

Högestätt og andre forskere fra Lunds universitet samarbeidet med tyske kolleger i undersøkelsen, der TRPA1 ble fremstilt og injisert i en syntetisk cellemembran så man kunne studere stimulireaksjoner i detalj.

• Les også: Du kan bli overfølsom for smerte

Til tross for at en rekke TRP-proteiner har vært foreslått som temperatur-reseptorer, har forskning til nå bare avdekket to – mentolreseptoren (TRPM8) og chilipepper-reseptoren (TRPV1). Med denne tredje oppdagelsen har man skaffet ny viten om hvordan kroppen reagerer på ulike temperaturer.

Sensorer dekker behagelig og ubehagelig kulde

- Vi vet allerede at chilipepper-reseptoren ikke bare reagerer på chilipepper, men også på temperaturer over 42 °C med samme reaksjon som når man brenner seg på en flamme. Mentolreseptoren reagerer ved temperaturer lavere enn 28 °C, som oppleves som svalt kjølende, forteller Peter Zygmunt, professor i farmakologi ved Lunds universitet.

• Les også: Chili sterk av mye vann

- Dette viser at pattedyr har minst to kuldesensorer som tilsammen dekker behagelige (TRPM8) og ubehagelige (TRPA1) kuldetemperaturer, fastslår forskerne i rapporten.

- Våre funn bidrar til forståelsen av hvordan temperatursansen er arrangert og dens rolle i smertereaksjon knyttet til kuldefølsomhet.

Legemiddelindustrien arbeider med å utvikle nye medikamenter som blokkerer TRPA1, for å forhindre smerter, kløe eller reaksjon mot kjemiske stoffer i lutfveiene. Men nedsatt kuldefølsomhet kan forhåpentlig også bli en mulig effekt av disse legemidlene, håper forskerne.

Referanse:

Lavanya Moparthi m.fl, Human TRPA1 is intrinsically cold- and chemosensitive with and without its N-terminal ankyrin repeat domain, Proceedings of the National Academy of Sciences, oktober 2014, sammendrag

– Det var rekordvarmt rundt om i hele verden. Den globale middeltemperaturen på land- og havoverflater var i 2014 den høyeste blant alle år siden registreringene begynte i 1880, heter det i rapporten fra det nasjonale hav- og atmosfæreinstituttet NOAA.

Funnene i rapporten er stadfestet i en uavhengig analyse utført av den amerikanske romfartsorganisasjonen NASA, som kom til samme konklusjon.

Med unntak av 1998, så har vi siden 2000 lagt bak oss de ti varmeste årene som noen gang er registrert, ifølge analyser av jordoverflatens temperatur utført av NOAA.

Menneskeskapte utslipp

Siden 1880, da målingene startet, har middeltemperaturen på jordoverflaten gått opp med 0,8 grader. Det skyldes i stor grad økningen i karbondioksid og andre menneskeskapte utslipp i planetens atmosfære, påpeker NASA.

De ferske analysene avkler myten om at global oppvarming har stanset, slår Bob Ward i Grantham Research Institute on Climate Change and the Environment fast overfor BBC.

– Fjorårets rekordtemperaturer bør få regjeringer verden over til å konsentrere seg om omfanget av risikoene som klimaendringer fører til, sier Ward.

2014 var rekordvarmt i blant annet Russland, deler av Sør-Amerika, USA og Australia, samt i Nord-Afrika – og i mesteparten av Europa, inkludert Norge.

2,23 grader over normalen

Like etter nyttår opplyste Meteorologisk instituttet at også Norge opplevde det varmeste været på over 100 år i fjor. I 2014 var temperaturen i Norge 2,23 grader over normalen, det varmeste siden målingene startet for over hundre år siden.

På verdensbasis var middeltemperaturen på havoverflaten den høyeste som er målt noensinne, og 0,57 grader over gjennomsnittet for 1900-tallet. Temperaturen på jordoverflata var 1 grad høyere enn forrige århundrets middeltemperatur.

Rekordvarm desember

Også desember måned slo rekorder, for den kombinerte middeltemperaturen på land- og havoverflater var høyere enn noen annen desember måned i moderne historie.

Kulderekorder ble i fjor bare slått i enkelte steder øst og sentralt i USA. Polarisen fortsatte å minke i Arktis, og den gjennomsnittlige størrelsen på nordpolisen var i fjor den sjette minste siden målingene startet for 36 år siden.

I Antarktis slo samtidig havisens størrelse rekorder for andre år på rad, ifølge NOAA.

– Fram til 15. januar er det påvist 28-32 ulver som kun lever på norsk jord og 28-35 ulver med tilhold på begge sider av riksgrensen mot Sverige. I tillegg har en ett år gammel ulv fra Julussareviret i Østerdalen vandret til Finnmark og over til Finland, sier Morten Kjørstad som leder Rovdata.

Som Rovdata og Høgskolen i Hedmark tidligere har opplyst, er det foreløpig i vinter påvist to helnorske ulvekull i landet; ett i Julussareviret og ett i Letjennareviret, og begge er i Hedmark fylke.

Revirene har i tidligere år hovedsakelig vært innenfor forvaltningsområdet for ynglende ulv, som er vedtatt av Stortinget.

I Østmarkareviret ved Oslo, hvor det i 2013 ble født ett valpekull, er det så langt ingenting som tyder på at det ble født valper i 2014.

Hittil i vinter er kun én revirmarkerende ulv påvist i Østmarka. Dette er hannen fra paret som fikk ulvekull for halvannet år siden. Han er sporet alene, men også sammen med to av sine ett år gamle avkom fra 2013.

– Ulvenes atferd og flokkens sammensetning tyder sterkt på at det opprinnelige ulveparet i Østmarka ikke lenger er intakt, sier Petter Wabakken, prosjektleder for ulveovervåkingen hos Høgskolen i Hedmark.

Høstkveld i Ny-Ålesund og normal arbeidsdag er for lengst over, men på et kontor i andre etasje på Sverdupstasjonen sitter en glasiolog fordypet i arbeid.

Jack Kohler er den fjerde i rekka som overvåker massebevegelsene på isbreene rundt Kongsfjorden. Helt siden 1967 har Norsk Polarinstitutt utført disse målingene, noe som gjør serien til en av de lengste i arktiske strøk.

- Det gjelder å utnytte dagene effektivt, og da blir det lange dager, sier Kohler.

Hans hovedprosjekt er å måle forandringene i breene; hvor mye snø kommer om vinteren og hvor mye smelter om sommeren. To ganger i året kommer Kohler til Polarinstituttets stasjon i Ny-Ålesund. Om vinteren setter han og assistentene ut stenger av aluminium, og påfølgende høst kommer han tilbake for å måle hvor mye is og snø som har smeltet. Tykkelsen på breene er fra alt fra 60 til 600 meter.

- Breene blir definitivt mindre, og det skyldes i størst grad økninga i temperaturen på Svalbard. Selv om det kan snø mye på breen vinterstid, kompenserer ikke dette for den økende temperaturen, forteller Kohler.

Helikopter og isbjørnvakt

For å komme seg inn og ut fra Kongsbreen og Kronebreen benytter forskerne helikopter. Om vinteren kjører de hovedsakelig snøscooter, men grensa går ved to timers kjøring hver vei. Etter det er helikopter å foretrekke.

- Alternativet er å sette opp teltleir med alt det medfører, som isbjørnvakt. Vi har observert bjørn på breene en del ganger, sier Kohler.

Stasjoner fra mange land

Sverdrupstasjonen, som ble tatt i bruk i 1999, er ikke den eneste vitenskapelige stasjonen i Ny-Ålesund. Å gå gjennom tettstedet gir deg assosiasjoner til et spesielt område i en langt større by – New York – nærmere bestemt gatene rundt FN-bygninga: Et utall land er representert med hver sine bygninger.

Norsk Polarinstitutt var i 1968 den første institusjonen som etablerte en helårlig forskningsstasjon. I dag rommer Ny-Ålesund bemannede forskningsstasjoner fra Tyskland, Frankrike, Nederland, Storbritannia, Italia, India, Kina, Sør-Korea og Japan.

Om lag 20 nasjoner har forskningsprosjekter i og rundt verdens nordligste bosetting. To eksempler på aktivitet er Tyskland og Kina. Alfred Wegener-instituttet har siden 1991 operert Koldewey-stasjonen som driver med biologisk- og atmosfærisk forskning.

Polar Research Institute of China åpnet i 2004 Yellow River station som driver med forskning på atmosfære, nordlys, biologi, glasiologi, geologi og marinbiologi.

Zeppelinobservatoriet

Over denne samlingen stasjoner ruver Zeppelinfjellet med Zeppelinobservatoriet, 475 meter over havet. Denne forskningsstasjonen er sentral i overvåkingen av det globale atmosfæriske miljøet. Data som samles inn har stor betydning for kartleggingen av klimaendringer, endringer i stratosfærisk ozon og UV, miljøgifter, og langtransporterte luftforurensninger.

Stasjonsbygningen eies av Norsk Polarinstitutt, mens NILU – Norsk institutt for luftforskning har det faglige ansvaret for stasjonen.

Og ved havna, ved Kongsfjorden, ligger det velutstyrte marinlaboratoriet som driftes av Kings Bay. Det ble tatt i bruk for 10 år siden og nå er det i perioder venteliste for å få arbeidsplass.

Nå lufter instituttet tanken om å bygge opp et lignende laboratorium for ikke-marine fagdisipliner i Ny-Ålesund.

Vil vokse uten å påvirke

- Vi trenger flere og større felles laboratorier, sier Kim Holmén. Som tidligere ansatt ved NILU og nå internasjonal direktør i Norsk Polarinstitutt, kjenner han forholdene i Ny-Ålesund svært godt.

- I år har vi sett at marinlaben er for liten, og ved flere av stasjonene er arbeidsforholdene både midlertidige og langt fra tilfredsstillende. Men her er det flere dilemmaer som dukker opp. Økt aktivitet vil gi økt lysforurensing men samtidig et sterkere økonomisk bein å stå på for Kings Bay. Den nye fiberoptiske kabelen til Ny-Ålesund vil føre til økt fjernmåling og mindre behov for å ha forskere tilstede over så lang tid som før. Samtidig vil kabelen føre til økt aktivitet. Vi må vokse på kvalitet og ikke på bemanning, sier Holmén.

Forskningskoordinator ved Norsk Polarinstitutt, Christina Pedersen utdyper:

- Hovedproblemet er at økt aktivitet gir økte utslipp. På den ene siden ønsker vi å by fram de flotte mulighetene vi har i Ny-Ålesund for andre forskere, men på den andre siden er det uhyre viktig at vi ikke påvirker omgivelsene vi måler på, slik at feilaktige konklusjoner om årsaker til observerte endringer trekkes. Dette er et dilemma, sier Pedersen.

Nytt jordobservatorium

Det desidert største prosjektet hva forskningsfasiliteter på Ny-Ålesund angår ble igangsatt i fjor.

4. oktober 2014 slo kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner ned grunnpælen til Kartverkets nye geodetiske jordobservatorium ved Brandallaguna. Herfra skal Kartverket overvåke Jordens endringer og bidra til beslutningstakere har en referanseramme for forskning på klima, for all kartlegging av, for satellittenes baner, for min og din GPS, og for navigasjons- og posisjonstjenester.

Etter en overlappingsperiode skal den eksisterende geodesistasjonen ved flystripa fases ut og så oppgraderes med ny teknologi.

- I 2018 skal vi levere et geodetisk jordobservatorium i verdensklasse. Ny Ålesund blir dermed vertskap for en stasjon som blir en av grunnsteinene i den globale infrastrukturen som understøtter mer presis overvåking av blant annet ishavssmelting og havnivå. Det sier direktør i Kartverket, Per Erik Opseth.

Den nye stasjonen, som er verdens nordligste i sitt slag, har en kostnadsramme på 300 millioner NOK.

Den internasjonale betydninga ble også understreket av leder i FNs klimapanel, Dr. Rajendra Pachauri, da han gjestet Ny-Ålesund i slutten av juni 2014.

- Geodetisk jordobservasjon gjør oss bedre rustet i kampen om å finne bedre løsninger for å møte klimautfordringene, sa Pachauri.