Behandlingsopplegget er utvikla i perioden 2012-2015 av forskarar frå Universitet i Agder i samarbeid med legar og sjukepleiarar frå Sørlandet sjukehus, pasientorganisasjonar og Kristiansand kommune.

– Målet med elektroniske helsetenester er å forenkle kvardagen for pasienten og effektivisere helsevesenet, seier Berglind Fjóla Smáradóttir.

Ho er utdanna sjukepleiar og stipendiat ved Universitet i Agder (UiA), knytt til Senter for ehelse og omsorgsteknologi ved UiA i Grimstad. Smáradóttir disputerte nyleg med ei avhandling om brukarinvolvering i utvikling av elektroniske helsetenester. Forskinga er ein del av EU-programmet United4Health, som vert gjennomført i fleire byar og ved fleire universitet i Europa. Målet for programmet er å utvikle nye digitale helsetenester.

Forenkling

– Eit digitalt opplegg med nettbrett og telesentral er ein vinn-vinn-situasjon for pasient og samfunn. Pasienten får trygg oppfølging heime og meistrar eigen sjukdom betre. Målet er å unngå nye sjukehusinnleggingar, seier Smáradóttir.

Saman med brukarane har ho vore med og utvikla eit dataprogram som ligg lett tilgjengeleg på skjermsida straks du slår på eit heilt vanleg nettbrett. Systemet har ingen kompliserte menyval. Du loggar deg inn med eitt tastetrykk. Ikon, fargar, skriftbilete, tekst og design er tydelege. Enkle søkefunksjonar gir lege og sjukepleiar all informasjon om pasienten frå éin database.

– Ofte vert feil og manglar funnen for seint når ein utviklar slike tenester. Men her har vi unngått det ved at brukarane vart involvert frå byrjinga av prosjektet. Dei har kome med nyttige innspel som har endra funksjonar og bruksmåten av nettbrettet, ikkje minst har forslaga gjort nettbretta enklare å bruke, seier Smáradóttir.

• Les mer: Lyset fra skjermen forstyrrer søvn og gjør deg trøtt om morgenen

Brukarinvolvering

Tett oppfølging av brukarane er nødvendig for å lykkast med å utvikle enkle elektroniske hjelpemiddel. Feltobservasjonar undervegs, både heime hos pasienten, på sjukehus, sjukeheim og andre relevante stader, har også vist seg å vere viktig for å forstå teknologi, pasient og helsevesen i samanheng.

– Mot slutten av slike prosjekt bør også teknologien bli testa ut der han skal brukast, seier Smáradóttir.

Doktorarbeidet til Smáradóttir viser at involvering av brukarane er ein effektiv metode for å forenkle og effektivisere dei elektroniske helsetenestene. Rundt 35 brukarar frå Landslaget for hjarte og lungesjuke (LHL), pasientar, sjukepleiarar, legar og IKT-spesialistar har vore med og utvikla programvare og design til nettbrett og ein telemedisinsk sentral, sistnemnde styrt av spesialtrente sjukepleiarar.

– Aktørane har prøvd utstyret og kome med forslag til forbetringar undervegs, og det er heilt klart at brukarinvolvering gjer gode idear enda betre, seier Smáradóttir.

Ho medgir at det gir meir arbeid å involvere brukarane, men det gir også meir brukarvenlege og effektive system, og da er det meir sannsynleg at det vert tatt i bruk. Prosjektet gjekk gjennom fleire rundar med endringar etter innspel og evalueringar frå brukarane. Pasientar, legar og sjukepleiarar har også gjennomført rollespel som vart filma, analysert og fortolka for å finne ut på kva måte systemet best kunne fungere for alle partar. Smáradóttir har også vore heime hos brukarane, observert dei når dei brukte nettbrettet og gjort fleire intervju med pasientane og dei andre brukarane.

• Les mer: Nettbrett-app kan gi færre kols-innleggelser

Nettbrett og telesentral

Ofte er kolspasientar så utmatta at eit sjukehusbesøk i seg sjølv kan forverre sjukdommen. Derfor passar det særleg godt for denne pasientgruppa å få helsetenestene levert via nettbrett.

Smáradóttir vedgår at det kan høyrest brutalt ut å overlate ein kolspasient med pustevanskar til seg sjølv og eit nettbrett. Men pasientar og pårørande i prosjektet har meldt tilbake at dei føler seg tryggare med denne typen behandlingsform. Alternativet er gjerne å ringje etter drosje når ein kjenner seg dårleg, karre seg ut i all slags vêr og kome seg til fastlege eller sjukehus.

Menneskeleg kontakt

Pasienten er dessutan ikkje aleine med seg sjølv og elektronikken, men har via nettbrettet direkte kontakt med ein spesialtrent sjukepleiar på ein telemedisinsk sentral. Pasienten måler sjølv puls og oksygenmetting i blodet, og svarar på spørsmål om sjukdomsutviklinga via nettbrettet. Informasjonen går direkte frå nettbrettet til sjukepleiaren på sentralen. Sjukepleiaren vurderer resultata og har eit videomøte med pasienten.

Dersom sjukdommen har forverra seg, kan sjukepleiaren setje i gang tidlig hjelp heime hos pasienten. Sjukepleiaren kan foreslå endring av medisineringa eller andre tiltak og på den måten kan pasienten unngå enda ei innlegging på sjukehus.

• Les mer: Nettbrett-tjenester for eldre

Etterspurd forsking

Alle dei ti fagfellevurderte artiklane Smáradóttir har skrive i samband med doktorarbeidet, vart akseptert utan dikkedarar av tidsskrift og konferansearrangørar. Ph.d.-kandidaten sjølv meiner det kjem av temaet er aktuelt og at studiane hennar derfor er relevante, men det er nok også grunn til å tru at arbeida held høg kvalitet. Utvikling av teknologi ligg elles i tida og er relevant for mange, ikkje minst i helsevesenet.

Samhandlingsreforma (2012) har overført meir ansvar for samarbeidet mellom heimebaserte helsetenester, fastlegen og sjukehuset til kommunane. Helsekøar og skorten på helsepersonell medfører at kommune-Norge må vere villige til å prøve ut nye helsetenester for å klare å ta seg av eldre og sjuke i tida framover, sett i det lys, er digitale løysingar riktig medisin, i alle fall dei løysingane som fører til færre sjukehusinnleggingar.  

Om lag halvparten av doktorarbeidet hennar er forsking på utviklinga av ei ny digital helseteneste for kronisk sjuke kolspasientar. Den andre halvparten dreiar seg om teknologisk samkøyring av system for helsetenester i fire kommunar og om tekniske løysingar for blinde som bruker mobiltelefon. Ho disputerer i oktober og håper å bli tilsett i ei postdoktor-stilling ved UiA etter jul.

– Eg vil gjerne halde fram med å forske på teknologiutvikling med brukarinvolvering, seier Smáradóttir.

Referanse: 

Smaradottir Berglind m.fl: User-centred Design and Evaluation of Health Information Technology. Doktorgradsavhandling ved Universitetet i Agder, 2016. Sammendrag

Bekymringen har økt i takt med utbredelsen av bærbare mediedingser som smarttelefoner og nettbrett:

Nå som det er så lett for oss å ta med skjermen og tilhørende sosiale medier i senga, vil dette påvirke søvnen vår?

I teorien er det flere grunner til å tro at duppedittene griper inn i søvnmønstrene våre.

For det første kan de rett og slett kan få oss til å sovne seinere, eller de kan vekke oss om natten. For det andre er jo denne stadige tilgangen på nyheter og andre folk psykologisk stimulerende. Og for det tredje kan det blålige lyset fra skjermen forstyrre døgnrytmen vår.

Men hvordan er det i praksis?

Flere undersøkelser har pekt mot at skjermene på soverommet ikke akkurat hjelper på søvnhygienen. For eksempel denne studien fra 2015, som konkluderer med at skjermlys ved sengetid forstyrrer kroppens produksjon av søvnhormonet melatonin.

Og nå har altså et team av britiske forskere samlet de tidligere forskningsresultatene på duppedittbrukende unge mellom seks og 19 år. Resultatet er ikke så lystige.

Doblet risiko

Studien viser at barn og ungdom som brukte telefoner og andre bærbare mediedingser ved sengetid hadde mer enn dobbelt så høy risiko for å ha utilstrekkelig søvnkvalitet om natta. Det var også klare koblinger mellom skjermbruk og direkte dårlig søvn og trøtthet på dagen.

Et interessant trekk var at sammenhengen mellom tekniske dingser på soverommet og dårlig søvn var klar, selv når maskinene ikke ble brukt.

Dette antyder at den psykologiske stimuleringen som følger med apparatene kan stå for en viktig del av innvirkningen på søvnkvaliteten, skriver forsker Ben Carter og kollegaene hans i tidsskriftet JAMA Pediatrics.  

De minner likevel om at det er en del usikkerhet knyttet til slike studier. For eksempel kan de ikke si noe sikkert om hva som fører til hva. (Kan dårlig søvn for eksempel føre til mer bruk av medieduppeditter?)

Resultatene kan også bli forstyrret fordi deltagerne i studiene feilrapporterer mediebruk eller søvnkvalitet. Det var i tillegg ganske store sprik mellom resultatene fra de ulike studiene forskerne hadde sett på, skriver de.

Norsk studie med

Også en norsk studie var med i oppsummeringen fra Carter og co.

Den undersøkte norske ungdommers bruk av en hel rekke apparater med skjerm, og hvordan den påvirket søvnen.

Resultatene pekte mot at særlig de som brukte dingsene til å kommunisere med andre, fikk dårligere søvn. Det kan jo stemme med Carter og cos tanker om psykologisk stimulering.

De britiske forskerne anbefaler nå at lærere, helsepersonell og foreldre begynner å jobbe sammen om strategier for å holde bruken av duppeditter ved sengetid til et absolutt minimum.

Og så får framtidig forskning vise om tiltakene virker.

Referanse:

B. Carter, P. Rees, L. Hale, D. Bhattacharjee, M. S. Paradkar. Association Between Portable Screen-Based Media Device Access or Use and Sleep Outcomes A Systematic Review and Meta-analysis. JAMA Pediatrics, oktober 2016.

Forskere ved Massachusetts Institute of Technology (MIT) har utstyrt bladene på spinatplanter med bitte små karbonrør. Nanoteknologien som har gjort dette mulig, har gitt planten en ny og viktig evne. Den kan nå brukes til å avsløre om det er eksplosiver i grunnen der planten vokser.

Plantene trenger ti minutter på å føre grunnvann via røttene og opp i bladene. Nanopartiklene som forskerne har lagt inn i bladene, gjør det mulig å lese av signaler med laser, ettersom bladene nå gir fra seg et tilnærmet infrarødt fluoriserende lys.

Den modifiserte spinatplanten avgir dette lyset når den avdekker eksplosiver i bakken. Karbonrørene inne i bladene reagerer på nitroaromatiske forbindelser, forklarer forskerne.

– Fjerner barrierer

Med et lite infrarødt kamera koblet til en datamaskin kan man deretter få tilsendt epost med informasjon om innhold av sprengstoff i grunnvannet. Signalet kan også leses av med en smarttelefon uten infrarødt filter, heter det i studien som er publisert i Nature Materials.

– Dette viser en ny måte å løse kommunikasjonshindre mellom planter og mennesker på, sier en av studiens forfattere, Michael Strano.

Han legger til at det ikke bare er spinat som har denne egenskapen.

– Vår studie viser hvordan man kan gjøre dette med andre planter og avdekke tilnærmet hva som helst, sier han til BBC.

Sprengstoff og nervegass

Strano har tidligere utviklet nanokarbonrør som kan brukes som sensorer som kan avdekke hydrogenperoksid, dynamitt og nervegassen sarin.

– Slike planter kan brukes til å overvåke utsiving i grunnvann fra nedgravde beholdere og avfall som inneholder nitroaromatiske forbindelser, sier Strano.

Foreløpig har forskerne klart å fange opp signaler fra de modifiserte plantene på 1 meters avstand, og forsøker nå å utvikle teknologien slik at de kan måle signaler fra større avstander. 

– Politihøgskolen ønsker gjennom dette studiet å bidra til å bedre den tverrfaglige innsatsen mot hatkriminalitet. Det gjelder både forebygging og etterforskning, sier avdelingsleder for Etter- og videreutdanninger ved Politihøgskolen, Siw Thokle.

Bakgrunn for opprettelsen er at saksfeltet har et lavt antall anmeldelser til tross for økende oppmerksomhet. Politiet mener det trolig er store mørketall på området.

– Kunnskap er avgjørende både for riktig registrering og håndtering av sakene, og for å kunne ivareta ofrene, sier Thokle.

Hatkriminalitet betegner straffbare handlinger som er motivert av hat, fordommer eller negative holdninger mot mennesker på grunn av etnisitet, religion/livssyn, seksuell orientering eller nedsatt funksjonsevne.

Forskning viser også at hatkriminalitet ikke bare har konsekvenser for dem som rammes direkte, men også for dem som tilhører samme gruppe og for samfunnet som helhet. Riksadvokaten har i en årrekke bedt politiet vie hatkriminalitet særskilt oppmerksomhet, og Norge har også fått kritikk fra FN for ikke å ta saksfeltet nok på alvor.

Medan politikarane pratar om «det grøne skiftet» som om det står om nokre øre i drivstoffavgift, viser forslaget til statsbudsjett at hovudplanen er å halda fram med utvinning av olje og gass som før.

I Brennpunkt-dokumentaren «Oljelobbyisten» (NRK1 4.10.) er hovudargumentet til Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, direktør i bransjeorganisasjonen Norsk olje og gass, at utvinning av olje og gass på norsk sokkel faktisk bør aukast for å hjelpa verda å nå klimamålet i Parisavtala. Miljøorganisasjonane seier derimot at utvinninga ikkje kan halda fram nettopp på grunn av det globale klimamålet. For nordmenn flest, som jamt over er uroa for klimaendringane og samstundes er takksame for olja sine bidrag til velferdsstaten, er denne motsetjinga eigna til å skapa både forvirring og frustrasjon.

Byggjer på to hovudpremiss

Argumentasjonen til Schjøtt-Pedersen, som liknar på argumentasjon me høyrer frå olje- og energiminister Tord Lien, og før det, frå forgjengarane hans, Ola Borten Moe og Terje Riis-Johansen, byggjer på to hovudpremiss:

Sjølv om alle er samde om at me må gjera verdas energisystem fossilfritt so snart som mogleg, er det ikkje til å koma utanom at me vil vera avhengige av fossil energi i mange år framover. Dette seier både FNs klimapanel (IPCC) og Det internasjonale energibyrået (IEA).

Norsk olje og gass er den reinaste i verda, det vil seia, ingen har lågare produksjonsutslepp per tonn ferdig vare. (No er det slik at utsleppa frå sjølve produksjonen berre står for nokre få prosent av dei samla utsleppa frå oljebruken, og Brennpunkt syner dessutan at det ikkje er slik at norsk olje og gass er verdas reinaste, men det lèt me liggja no).

Treng framleis fossil energi

Om me aksepterer desse to premissa ser det bra ut: Di meir av den naudsynte fossile energien i overgangsfasen som kjem frå norsk sokkel, di lågare globale klimagassutslepp. Og ganske riktig: Energibehovet i verda er i dag so massivt at det ikkje finst nok fornybar energiproduksjon til å dekkja det.

Ein kan ikkje skifta til 100 prosent fornybar energi over natta, og sjølv dei mest optimistiske framtidsvisjonane til IPCC og IEA lyt basera seg på ein viss del fossil energi i ein overgangsfase. Tilsynelatande held oljenæringa sitt resonnement vatn.

Men å syna til desse prognosane for å seia at verda treng meir norsk olje og gass, som Schjøtt-Pedersen og regjeringa gjer, er ikkje anna enn sirkelargumentasjon. Desse framtidige utsleppsbanane og framskrivingane er ikkje statiske, absolutte storleikar lausrive frå det som skjer på bakken. Dei lyt vera edruelege og ta inn over seg at omleggingar i energisystemet går seint.

– men me treng ikkje nye oljefelt

Poenget er at om Schjøtt-Pedersen og regjeringa lukkast med å overtyda oss om at norsk oljenæring treng nye felt (som i 23. og 24. konsesjonsrunde), tek det berre endå lenger tid før omleggingane i energisystemet skjer.

Følgjeleg lyt IPCC og IEA gjera rekning for ny oljeverksemd i sine reknestykke. Og om det i hovudsak er olje og gass som er tilgjengeleg, vil fagautoritetane melda at det truleg er slik verda vil bli forsynt med energi i tida som kjem. Dermed gjev oljenæringa seg sjølv rett.

Overfor utsikter som desse er det ikkje rart at IPCC og IEA òg slår fast at det vil vera ei enorm global utfordring å redusera klimagassutslepp i so stor grad at den globale oppvarminga kan avgrensast til 2 °C, for ikkje å snakka om til 1,5 °C, som er målsetjinga i Parisavtala. Dersom globale utslepp held fram som i dag har me fem år til på oss før CO2-utsleppa lyt gå ned til null, om me skal ha god von om å greia dette.

Eit langt mindre smertefullt alternativ ville vera å starta med ei stor omstilling no. Ein skulle tru det var dette «det grøne skiftet» ville handla om.

Det er eit politisk vegval

So lenge me brulegg framtida med nye petroleumsinvesteringar vil ikkje den storstilte fornybare omlegginga, som alle i prinsippet ynskjer, skje. Då vil verda framleis vera «avhengig» av olje og gass med «låge utslepp». Om me skal ut av skrutvinga lyt me innsjå at framtida ikkje er skrive i stein.

At utviklinga ikkje blir til av seg sjølv veit Schjøtt-Pedersen og Tord Lien godt. Kvifor elles enn for å påverka noko som er i spel trong dei reisa til Brussel for å overtyda EU om å kjøpa meir norsk gass? EU kan koma til å nå energi- og klimamåla sine på vis me ikkje kunne tenkja oss for nokre år sidan. Fornybar energi konkurrerer på pris, og ny teknologi gjer at ein no tenkjer heilt nytt om energilagring og straumnett.

Eit grønt skifte krev at me følgjer opp det me sa i Paris og at me torer nytta den politiske verktøykassa, også på heimebane. Det er for å setja kursen for samfunnet at me har statsbudsjett, politikarar og storting. I prinsippet er det utslepp å spara på å produsera olje og gass frå nokre felt eller land framfor andre, men like lite som øre i drivstoffavgifter, er det ikkje dette det står om. Alle som ser på klimaendringane med aukande uro bør vera klåre over det heilt sentrale: Når det gjeld klima er meir olje og gass grunnleggjande ein del av problemet, ikkje av løysinga. Heller ikkje i Noreg.

Dette innlegget var tidligare publisert i Gemini.

Forskere har undersøkt hva som skjer når de små karbonpartiklene blir liggende i naturen og møter andre forurensende stoffer på sin vei. Nanorørene havner nemlig ofte i vannet vårt etter at de har gjort nytte som super-funksjonelt materiale i enten klær, kosmetikk eller elektronikk.

Det viser seg at de tiltrekker giftige stoffer som fester seg til dem. Om dette er bra eller dårlig nytt for miljøet, er fortsatt uvisst. Det kommer nemlig an på om disse nanorørene tar med seg de giftige stoffene og synker til bunns, eller om de blir spist av organismer og dyr i havet.

I vann nær byen

– Fordi nanopartikler, i dette tilfellet karbonnanorør, er relativt nye materialer, trenger vi også mer kunnskap om hvordan disse nye partiklene oppfører seg i naturen – og hvordan de reagerer på andre forurensende kjemikalier, forklarer Andy Booth i Sintef. Han er kjemiker med en doktorgrad innenfor miljøpåvirkning.

I vannkilder rundt byer og industri er det vanlig å finne forurensende kjemikalier som kommer fra ufullstendig forbrenning, såkalte polysykliske aromatiske hydrokarboner, eller PAH. De kan være resultatet av alt fra oljesøl til røyk fra skorsteiner. PAH finnes i mange varianter, og de regnes som kreftfremkallende –og hydrofobiske. Det betyr at disse forbindelsene egentlig ikke trives i vann og helst vil finne noe annet å binde seg til.

Nå har Booth og hans kolleger interessert seg for hvordan disse nokså vanlige, men forurensende PAH-partiklene oppfører seg i vann når de møter nykommeren karbon-nanorør. Nanorør har nemlig svært stor overflate, og derfor absorberer de andre stoffer lett.

– Vi ønsket å undersøke om de ender i matfatet til dyrene som lever der og eventuelt er giftige, eller om de vil synke til bunns – men også finne ut hvordan vil de reagere med andre forurensende stoffer, forklarer forskeren.

• Les også: Ny type nanonåler kan avdekke kreft og hjerteinfarkt

Vannlopper er forsøksdyr 

Forsøkene ble gjort i Sintef SeaLab, med alger og den fem millimeter store vannloppen Daphnia magna som forsøksdyr. Vannloppen spiser selv alger, og er forøvrig viktig i næringskilden til blant annet fisk.

I laboratoriet etterliknet forskerne naturen så mye som mulig, blant annet gjennom å tilsette biologisk materiale som finnes i bekker og vassdrag i naturen i forsøksvannet, såkalt humus.

Berit Glomstad ved NTNU jobber med en doktorgrad på temaet, og har vært mye invovlert i de praktiske forsøkene.

– Humusen er en viktig komponent fordi den forandrer oppførselen til nanorørene i naturen. Nanorør er veldig sensitive for miljøforandringer, forklarer Glomstad.

I forkant av forsøkene hadde forskerne to teorier:

Den første teorien er at nanorørene adsorberer de giftige stoffene og synker til bunns, slik at de blir mindre tilgjengelig for levende organismer i vannet, og dermed mindre farlige.

Den andre var at de giftige stoffene adsorberes av karbonnanorørene og dermed er med på å øke konsentrasjonen av disse.

– Nanorørene kan da blir spist av små krepsdyr og lopper som forveksler disse med den naturlige maten sin; nemlig alger. Dette kan føre til at forurensingen frigjøres i kroppen til det lille dyret og dermed blir giftigheten mer alvorlig, presiserer Glomstad.

Fordi ulike nanorør oppfører seg ulikt i naturen, ble forsøkene gjennomført med fem ulike typer karbonnanorør. Disse hadde både ulik diameter og ulik oppbygging, de kunne både være enveggede og flerveggede. Noen av nanorørene hadde også en såkalt manipulert overflate som gir dem skreddersydde egenskaper.

• Les også: Nanopartikler kan presse ut enda mer olje

Fra dødelig gift til mulig rensemetode?

Så langt viser forsøkene at alle nanorørene tiltrekker seg de forurensende hydrokarbonene (PAH), slik at disse blir samlet opp på et lite område. De blir altså ikke mer giftige i seg selv, men fordi de blir mange på et lite sted, blir de giftigere for dyr som spiser partiklene.

Det var dårlig nytt for den lille vannloppen: Omtrent halvparten av vannloppene avgikk med laboratoriedøden.

– Samtidig kan man snu på flisa og se for seg at karbonnanorør i framtida brukes til nettopp å rense vann som inneholder mye av de polysykliske aromatiske hydrokarboene, sier prosjektleder Andy Booth i Sintef.

Referanse

Berit Glomstad m.fl: Carbon Nanotube Properties Influence Adsorption of Phenanthrene and Subsequent Bioavailability and Toxicity to Pseudokirchneriella subcapitata. Environmental Science&Technology. 2016. DOI: 10.1021/acs.est.5b05177. Sammendrag.

Flere eksperter hevder at tradisjonell økonomisk tenking bør danne grunnlag for regelverksendringer i norsk petroleumsindustri. En slik tenkning må unngås, da den representerer en alvorlig trussel mot sikkerheten. Den kan også bidra til at regelverksendringene vil være alt annet et kostnadseffektive. 

Ulike regjeringer har etter årtusenskiftet alle uttrykt høye ambisjoner for sikkerhet, helse og miljø i oljebransjen. Vi skal være verdensledende innen helse, miljø og sikkerhet. Politikerne erkjenner at oljevirksomheten vår innebærer en risiko for store og alvorlige ulykker. 

Risikostyring er ikke ensidig

Det høye fokuset på helse, miljø og sikkerhet betyr imidlertid ikke at reduksjon av risiko skal sees uavhengig av kostnader. Hovedformålet med risikostyring er å sikre en hensiktsmessig balanse mellom det å utvikle og skape verdier og det å unngå ulykker, skader og tap. Risikostyring er med andre ord ikke en ensidig prosess for å redusere risikoen i samfunnet. Utfordringen er hvordan en ved regulering av storulykkesrisiko kan finne fram til en hensiktsmessig balanse mellom de ulike hensyn. 

En løsning på utfordringen, fremmet av flere fageksperter, er bruken av tradisjonelle nytte-kostnadsanalyser. Alle fordeler og ulemper transformeres da til en sammenlignbar størrelse, penger. En slik tilnærming innebærer at innføring eller endring av et spesifikt HMS-krav eller -tiltak anses hensiktsmessig så lenge fordelene er større enn ulempene. 

For alle praktiske formål er det usikkerhet til konsekvensene av enhver beslutning. I nytte-kostnadsanalysen løses denne utfordringen ved at man i beregningen av fordeler og ulemper fokuserer på det som i fagspråket omtales som forventningsverdier. En multipliserer sammen mulige verdier og tilhørende sannsynligheter og summerer over alle verdier. For eksempel, hvis de mulige utfallene er enten 0 eller 10 milliarder, og sannsynlighetene for disse er henholdsvis 0.999 og 0.001, blir forventningsverdien 0 x 0.999 + 10 x 0.001 = 0.01. 

Forsiktighetsprinsippet

Det å bruke nytte-kostnadsanalyser som grunnlag for regelverksendringer i petroleumsvirksomheten bryter med forsiktighetsprinsippet, et prinsipp som på mange måter kan sies å være selve fundamentet for risikostyringen og sikkerhetstenkningen i bransjen. Forsiktighetsprinsippet innebærer at forsiktighet skal være et styrende prinsipp der det knyttes usikkerhet til hva som blir konsekvensene. Vi lager robuste designløsninger, implementerer sikkerhetsbarrierer og forbedre ytelsen av barrierer når vi ikke helt vet hva som blir konsekvensene av våre handlinger. 

Forsiktighetsprinsippet bygger på erkjennelsen at enhver analyse har sine begrensinger og følgelig ikke alene gir svar på hvilke beslutninger som er de riktige og beste.  Risikoanalyser, nytte-kostnadsanalyser og lignende typer analyser kan ikke erstatte forsiktighetsprinsippet. Slike analyser er verktøy som gir innsikt om risiko og de avveininger som er involvert, men de er bare verktøy med sterke begrensninger. 

Resultatene fra slike analyser er betinget av en rekke forutsetninger og antakelser, og uttrykker på ingen måte objektive resultater. Det å være forsiktig innebærer at vi også må ta hensyn til  dette faktum. 

Det at nytte-kostnadsanalyser anbefales som grunnlag for regulering av storulykkesrisiko når den bryter med forsiktighetsprinsippet som er selve grunnlaget for risikostyring og sikkerhetstenkningen i petroleumsindustrien er naturligvis i seg selv uheldig. 

Nytte-kostnadsanalyser strekker ikke til

I tillegg til dette, så kan en også stille spørsmål om nytte-kostnadsanalysene vil bidra til en hensiktsmessig balanse mellom risikoreduksjon og økonomi. Den faglige argumentasjonen for hvorfor fokus på forventningsverdier er hensiktsmessig relateres til store tall sterke lov fra sannsynlighetsteorien. Den sier at gjennomsnittet av en rekke målinger er tilnærmet lik forventningsverdien for en måling når antall målinger er høyt. Kaster du en terning mange ganger vil gjennomsnittlig antall øyne bli tilnærmet lik 3.5, som er forventningsverdien ved ett kast. 

Problemet er imidlertid at hvis en har et potensial for store tap, så vil bruk av forventningsverdier generelt kunne være misledende. I eksemplet ovenfor er 0.01 lite informativt da utfallene enten blir 0 eller 10.  Har en mange aktiviteter (for eksempel installasjoner) – en tar et samfunnsmessig perspektiv –  vil forventningen kunne bli mer informativ – mer lik gjennomsnittlig verdi, men avstanden kan fremdeles være stor når en står ovenfor ekstreme utfall. Dessuten kan det være forhold som våre analyser og vurderinger ikke har tatt hensyn til,  det skjer overraskelser i forhold til våre oppfatninger, modeller og forutsetninger.

En løsning på problemet, som enkelte fageksperter har trukket fram, er å justere forventningsverdiene for å ta høyde for stor usikkerhet. Dette kan for eksempel gjøres ved å legge spesielt optimistiske vurderinger til grunn, sett ut fra et sikkerhetsperspektiv, når forventet verdi av et sikkerhetstiltak eller sikkerhetsregulering skal beregnes. 

Utilstrekkelig hensyn til usikkerhet

Utfordringen med en slik tilnærming er imidlertid i stor grad den samme som tidligere. Usikkerheten blir ikke tatt hensyn til i tilstrekkelig grad, siden fokus fremdeles legges på forventningsverdier. Liten vekt blir da lagt på potensialet for storulykker. 

Se for eksempel for deg at et oljeselskap vurderer å implementere en undersjøisk isolasjonsventil (SSIV). En SSIV skal forhindre at en hendelse eskalerer til en storulykke hvis det er brudd eller skade på stigerøret, et rør som forbinder en produksjonsinnretning med en rørledning. Verdien av å ha en SSIV installert vil dermed kunne være svært stor da den vil dramatisk redusere varigheten av en brann, og dermed skader på utstyr og tap av liv. Sannsynligheten for brudd/skade på stigerøret og dermed sannsynligheten for at man får bruk for ventilen er imidlertid vurdert som svært lav. 

La oss nå videre anta at vi ønsker å anvende tankegangen beskrevet tidligere hvor man legger stor vekt på usikkerhet ved beregning av forventet gevinst av sikkerhetsventilen. En praktisk måte å gjøre dette på er å legge til grunn en relativ høy sannsynlighet, og kanskje også en urimelig høy sannsynlighet, for at ventilen kommer til anvendelse, i forhold til hva som anses å være beste vurdering. 

Utfordringen med denne fremgangsmåten er at fokus fremdeles legges på forventningsverdier. Selv om vi velger å legge til grunn en høyere sannsynlighet for brudd på stigerør enn hva som er rimelig, så vil forventet gevinst av sikkerhetsventilen gi et dårlig anslag på virkelig gevinst. Beregnet forventet gevinst av ventilen vil kunne være relativt lav, for eksempel 10.000 kroner, men virkelig gevinst av sikkerhetstiltaket kan være flere milliarder.

Den virkelige verdien av forsiktighet

En må derfor ved en fremgangsmåte som beskrevet over være varsom med å konkludere med at det ikke er rasjonelt å investere i ventilen hvis kostnadene er høyere enn beregnet forventet gevinst. Poenget er at forventet gevinst, selv med optimistiske anslag til grunn, kan gi dårlige anslag av virkelig gevinst. Den virkelige verdien av sikkerhetsventilen kan bli enorm, og det er dette faktum som på mange måter kan rettferdiggjøre anskaffelse av sikkerhetstiltaket hvis forsiktighetsprinsippet legges til grunn. Eksemplet tar her utgangspunkt i ett tiltak, men argumentasjonen blir den samme om vi ser på en samling av tiltak.  Med mange tiltak kan avvikene bli mindre, men ikke nødvendigvis.  Vi står overfor risiko og usikkerhet. 

Ved regulering av storulykkesrisiko i petroleumsindustrien så kan vi stå overfor nøyaktig samme type situasjon. Selv om forventet gevinst av en sikkerhetsregulering er lavere enn forventet kostnad, til tross for at optimistiske anslag er lagt til grunn, så betyr ikke dette nødvendigvis at sikkerhetsreguleringen ikke bør iverksettes. 

Grunnen er at en forventingsbasert tilnærming til regulering av storulykkesrisiko i stor grad ignorer potensialet for storulykker og kan dermed også i betydelig grad undervurdere kostnadene for samfunnet. 

Risiko og usikkerhet må vektlegges

Det vi trenger er analyser og evalueringer av antatte konsekvenser, kostnader og nyttegevinster som evalueres i en mye bredere kontekst enn hva tilfellet er gjennom tradisjonelle nytte-kostnadsanalyser. For å ta gode beslutninger når det gjelder sikkerhet, må risiko og usikkerhet vektlegges – forventningsverdier gir ikke et egnet underlag. Først da vil vi kunne oppnå kostnadseffektiv regulering av storulykkesrisiko i petroleumsindustrien.  Hvis man likevel velger å ta beslutninger basert på nytte-kostnadsanalyser, så vil man raskt kunne ende opp med både høyere storulykkesrisiko, og reguleringer som er alt annet enn kostnadseffektive. 

Alle rovdyr bruker noen av de samme strategiene. Noen ganger jakter de sammen, mens andre ganger jakter de alene. Det gjelder både mennesker, løver og ulver, ifølge en ny forskningsartikkel i tidsskriftet PLOS Computational Biology.

Hva er det som styrer hvilken strategi dyrene skal bruke? En fransk og en amerikansk forsker har prøvd å lage et system som sier noe om hvordan dyrene prioriterer.

Det handler om hvor mange byttedyr som er tilgjengelig, og om hvor lang tid det tar å få tak i et byttedyr, mener forskerne.

De har laget en datamodell som prøver å beskrive hvordan rovdyr oppfører seg i ulike situasjoner.

• Les også: Rovdyrdebatten gjenspeiler ikke folket

Informasjon og bytte

Spørsmålet er om det lønner seg for rovdyret å dele informasjon med artsfellene sine.

Hvis flere dyr i en flokk deler på informasjon om hvor byttet befinner seg, kan det hjelpe flokken med å felle et stort og vanskelig bytte, for eksempel når det skal felles en diger okse.

Selv om dyrene betaler en kostnad ved å dele på byttet, er det verdt det, siden de får tak i et bytte de ikke hadde fått tak i alene. Byttet er også så stort at dyret ikke klarer å fortære det alene.

Men hvis byttedyret er lett tilgjengelig, koster lite å få tak i og går fort å fortære, er det absolutt best å jakte alene.

• Les også: Norske rovdyr lever farligere enn svenske

Fiskere

Forskerne mener disse simuleringene er så generelle at de kan gjelde på tvers av mange forskjellige situasjoner, for eksempel blant fiskere.

Forskerne viser til studier av amerikanske fiskere som deler informasjon om laks og andre arter som beveger seg fort, og er tilgjengelig i korte perioder, siden de beveger seg til andre steder.

Men informasjon om arter som er trege og kanskje blir på de samme stedet over lengre tid, blir ikke delt med andre fiskere.

Den informasjonen holder de for seg selv, fordi det ikke er noen fordeler for den enkelte fisker å dele informasjonen, ifølge studien.

Referanser:

Watson mfl: The Spatial Dynamics of Predators and the Benefits and Costs of Sharing Information. PLOS Comput Biol, oktober 2016. Doi:10.1371/journal.pcbi.1005147. 

– Google og Facebook vil utvikle sikkerhetsløsninger tilpasset sine behov. Det vil blant annet gå ut over personvernet, sier professor Geir Køien ved Universitetet i Agder.

Løsningen er å lage et system som tar hensyn til personvernet og samtidig lar mikroprosessoren oppdatere sikkerhetsinnstillingene sine uten at brukerne trenger å gjøre noe. Køien publiserte tidligere i år en studie der han beskriver ulike funksjoner og metoder for å gjøre nettopp dette.

Han påpeker at det ikke dreier seg om sikkerheten i mobiltelefoner og datamaskiner, den biten er langt på vei løst. Men det gjenstår å lage sikre systemer for alle andre elektriske apparater som gjerne er knyttet opp mot mobiltelefonen, som igjen er tilknyttet Internett.

Eksempler er alle typer smartløsninger i kjøleskap, fjernkontroller for lys, radioer, TV og andre elektriske dingser med innebygd mikroprosessor.

Tingenes internett

Elektriske apparater med mikroprosessorer blir nå kalt Internet of Things (IoT).

De fleste har i dag både smarttelefon, smartkjøleskap, smart-TV, smartstrøm og mye annet smart med mikroprosessorer som er knyttet opp mot Internett. Men disse produktene blir ofte levert med til dels svært dårlige sikkerhetssystemer, ifølge Køien. Systemene blir utdatert etter ganske kort tid og har ofte dårlige prosedyrer for oppdatering.

Alle disse dingsene inneholder sensorer og rapporterer forskjellig informasjon: Kjøleskapet rapporterer om temperatur, smartklokka om pulsen din og telefon og skritt-teller om hvor du er.

Sikkerhetssystemene kan derfor bli brukt til å overvåke den enkelte. Hovedproblemet er ifølge Køien at systemene på dagens duppeditter ikke er sikre nok. Derfor er de utsatt for hacking der uvedkommende kan lese av dine private data.  

• Les også: Jakten på digitale bevis kan gå på bekostning av folks privatliv

Oppdatering uten sporing

Køiens løsning er et sikkerhetssystem som blir automatisk oppdatert uten at brukeren kan spores unødvendig. Systemet må vite hvor du er lokalt, men informasjonen formidles ikke videre til de sentrale delene av systemet.

– Eksempelvis kan Samsung sentralt levere nye sikkerhetsoppdateringer, uten at de sporer deg der du er i en by i Norge, sier Køien.

Sporing og overvåking av den enkelte foregår på mange måter. Ofte er den knyttet til lovlig bruk, som for eksempel betaling via NFC (Near Gield Communications) og andre betalingsløsninger via telefon og kort i butikk. Slike betalingssystemer registrerer identiteten din via konto, sted, tidspunkt, mottakerkonto og sum.

– Så lenge informasjonen bare brukes som avtalt og ingen andre får se dem, er dette stort sett greit. Men i praksis er det vanskelig for den enkelte å vite hvordan dataene brukes og det er ofte vanskelig å vite hva avtalen om bruk egentlig innebærer, sier Køien.

Målet hans er å bidra til at systemene blir bedre sikret mot uvedkommende og å unngå at hjelpemidlene våre blir brukt mot oss og til å spionere ulovlig på oss.

– Her kan vi lett bli paranoide, men disse duppedittene må bli bedre og mindre sårbare om de skal bli til å stole på, sier Køien.

• Les også: Forskere skjerper kampen mot nettkriminelle

Stjeler identiteter

Køien viser til tilfeller der kjøleskap er hacket og IP-adressen brukt til å sende spam fra. Da er du i realiteten frastjålet identiteten din. Den typen hacking kan gjennomføres i alle ting som har mikroprosessor knyttet opp mot Internett.

Noen ting er mer utsatt enn andre. De mest vanlige dingsene vil lettere bli et mål enn de som er mer sjeldne. Kostbare ting kan framstå som mer attraktive mål for hackere. Det samme kan også personvernsensitive data.

De tingene som alltid er knyttet direkte mot Internett, uten noen beskyttende sikkerhetssystem foran, er mer eksponert for angrep. Det samme gjelder de som er enkle å programmere.

– Vi må få en europeisk standard for sikkerhetsoppdatering på plass så fort som mulig. Jo lenger vi venter med det, jo mer øker sjansen for at Google og Facebook lager en standard som bare er tilpasset dem selv, uten å ta hensyn til personvernet, sier Køien.

Køien presenterte sine ideer om sikkerhetssystemer på den internasjonale Securware-konferansen i Frankrike i juni, og presentasjonen ble kåret til konferansens «Best Paper».

Referanse

Geir Køien: Security Update and Incident Handling for IoT-devices; A Privacy-Aware Approach. Think Mind. 2016. ISBN: 978-1-61208-493-0

I statsbudsjettet for 2017 velger regjeringen å investere 100 ekstra millioner i DEMO 2000, et forskningsprogram som er særlig rettet mot oljeindustrien og markedet. Det er samme økningen som i fjor, og gir en total pott på 170 millioner kroner.

Fornybarprogrammet ENERGIX, som ifølge departementets er nettsider «sentral i regjeringens arbeid med omstilling og grønn vekst» får en økning på 35 millioner kroner – altså kun en tredjedel av økningen til petroleum. Spørsmålet melder seg: Trekker regjeringens forskningsstøtte i riktig retning?

Har allerede sprengt karbonbudsjettet

Vi vet at verdens karbonbudsjett er lite, og har blitt betydelig mindre hvis vi skal ta 1,5-gradersambisjonen i Paris-avtalen på alvor. 68 prosent av allerede kjente ressurser må bli liggende hvis vi skal ha sjanse til å holde oss innenfor togradersmålet, ifølge Oil Change Internationals siste rapport. Tallmaterialet kommer fra Rystad Energy, og viser hvilken utfording vi står ovenfor. Skal vi begrense oppvarmingen til 1,5 grader, må så mye som 85 prosent av ressursene bli i bakken, og selv da er det bare en 50 prosent sjanse for at det oppnås.

Problemet er at det allerede er funnet og investert i nye gruver, oljebrønner og gassfelt som langt overgår dette budsjettet. Selv om alt av kull blir i bakken, er oljen og gassen som allerede er planlagt utvunnet mer enn verden tåler.

For å si som Greg Muttitt i Oil Change International under en konferanse om fossil energi i Oxford nylig: «When in a hole, stop digging.»

Rapporten deres anbefaler at vi ikke skal bygge ny infrastruktur for utvinning og transport av fossil energi, og at en rettferdig omstilling og styrt avvikling av fossilindustriene skal prioriteres.

Er ikke føre-var

Det er her forskningsprioriteringene kommer inn i bildet. Kan regjeringen virkelig hevde at den følger føre-var-prinsippet som er nedfelt i regjeringserklæringen når den bevilger midler ment til å styrke petroleumsforskningen?

I sin vurdering av petroleumsforskning i 2014, pekte de Nasjonale komiteene for forskningsetikk (NENT) på at bevilgende myndigheter sammen med institusjonene har et særlig ansvar for å ivareta forskningsetiske hensyn.

NENT etterlyste større refleksjon rundt hvordan føre-var-prinsippet henger sammen med situasjonen vi står ovenfor, også fra departementenes side, og skrev at «prioriteringer mellom forskning på ulike energikilder må kommuniseres åpent.»

Er ekstrabevilgningene i årets statsbudsjett en forskningsmessig fundert beslutning, basert på vår beste viten om naturvitenskapen og naturmiljøets tilstand? På hvilket grunnlag har regjeringen da bevilget nesten tre ganger så mye penger ekstra til forskning på fossil energi som forskning på fornybart?

Foreslår dyre investeringer i olje

Det finnes ingen garanti for at norsk olje og gass erstatter annen fossil energi, heller ikke når toneangivende institusjoner som IEA, myndighetsrepresentanter eller interesseorganisasjoner hevder dette ved å vise til modeller og projeksjoner. Når realpolitikken slår inn vil de fleste land være innstilt på å gjøre det meste ut av ressursene de kontrollerer.  

Samtidig blir det stadig mer fokus på å legge begrensninger ikke bare på bruken av fossil energi, men også på produksjonen av dem. En toneangivende artikkel i så måte var Paul Ekins og Christophe McGlades artikkel i Nature fra 2015. Problemstillingene, sammen med rammeverk som vil kunne styre en overgang bort fra fossil energi følges opp i flere forskningsprosjekt – og er blant annet noe CICERO i Norge skal forske på fremover.

Som bevilgende myndighet er regjeringen også forpliktet gjennom føre-var-prinsipp og landets grunnlov i miljøparagrafen 112, og en videre utvikling av norsk petroleumsindustri kan således bli problematisk både for den økologiske og økonomiske bunnlinjen. At petroleumsnæringen vil få trangere rammer fremover er også nylig nevnt  av olje- og energiminister Tord Lien.

Store investeringer i infrastruktur for petroleum er dyrt for felleskapet, og blir stadig vanskeligere å begrunne i takt med at risikoen for «stranded assets» øker som følge av økonomisk usikkerhet og strengere reguleringer. Både i et kortids- og langtidsperspektiv blir det spesielt risikabelt for kommuner i vest og nord, hvis statlig og regional politikk legger opp til at de binder seg i et utviklingsspor som ikke er tilpasset en verden der klimamålene oppfylles.

Må prioritere det grønne skiftet i praksis

I lys av dette bevilgninger til petroleumsforskning – også de som skal bedre miljøeffektiviteten til fossile næringer – vanskelig å forstå når de prioriteres over bevilgninger til reelt fornybare alternativ.

På forskningsfronten er det andre hensyn enn kortsiktige arbeidsledighetstiltak som må veies opp mot prioriteringene. Hvis målet i denne omgangen er å skape aktivitet i næringslivet og la ny kunnskap og teknologi komme samfunnet til gode, kunne en forvente at mer av midlene ville gå nettopp til utviklingen av fornybare alternativ og ressurser.

Det er på høy tid at regjeringen anerkjenner det grønne skiftet ikke bare i retorikk, men i prioriteringer og politikk. En mer forsvarlig prioritering av bevilgninger vil være en viktig del av det.