«Alle dyrene i skogen skal være venner. Ingen får lov til å spise hverandre». Dette er de to første paragrafene i en lov vedtatt like etter andre verdenskrig («Hakkebakkeloven», eller «HB-loven») som i korte trekk hadde som hensikt å begrense konsumpsjon av kjøtt og øke inntak av plantekost blant norske rovdyr. Loven har i store trekk virket etter sin hensikt. Konsumpsjon av kjøtt har falt betraktelig i norsk natur, hovedsakelig som følge av en sterk nedgang i bestandsstørrelsen av rovvilt.

Ulike arter har opplevd ulik grad av nedgang, men alle har vært nær eller faktisk utryddet. Mens den norske ulven ble utryddet på 1960-tallet, har bjørnestammen, med representanter som i sin tid ivret for HB-loven, så vidt holdt seg i live, på tross av en viss nedgang de senere år.

Jakt på ulv, jerv og gaupe, og også bjørn, har vært nødvendig for å gjennomføre forsettene i loven. Dette har bidratt til mindre konflikter mellom mus og andre smågnagere på den ene siden og rovdyr på den andre, noe som var en hovedmotivasjon bak loven. I 2014 kunne man melde at biomassen av sørnorske mus trolig er større enn biomassen til alle elg og rådyr i skogen til sammen.

Faktiske skader på husdyr kan enkelte steder være betydelig, men innmeldte erstatningskrav har sunket betraktelig de senere årene. Bare en forsvinnende liten andel av husdyr som slippes på utmark blir beviselig spist av rovdyr i Norge. Det er imidlertid uklart hvor stor andel av dagens innmeldt husdyrtap som skyldes hunden på gården (som ikke bor i skogen og som dermed ikke omfattes av HB-loven). Likevel, med en fortsatt nedgang i rovdyrstammen vil konflikten mellom mus/mennesker og rovdyr kunne finne en endelig løsning i nær fremtid.

Man kan imidlertid spørre om dette er hensiktsmessig. Mange mener at mus ødelegger et ellers koselig hytteliv med lort og musepest. De spiser opp matbeholdninger og griser til på en måte som undergraver intensjonene bak menneske-bjørn-mus samarbeidet. Elghorder løpende over mørke skogsveier er heller ikke noe man setter pris på. Tvert imot, det skaper misnøye, farefulle situasjoner og mange har argumentert for avvikling av HB-loven. Noen har snakket om straffeforfølgelse av bjørner som i sin tid støttet opp under lovproposisjonen.

Det er på mange måter ingen dum ide å la rovdyr jakte på syke og svake byttedyr og derigjennom gjøre økosystemer mer robuste. Evolusjonen av rovdyr de siste 50-60 millioner år har ikke egentlig bragt ulykke med seg. Det har snarere bragt levedyktige miljø med et mangfold av arter rundt omkring på kloden. En stor andel av verdens rovdyr er enten utryddet eller i ferd med å gå under. Dette har større konsekvenser for mange av verdens økosystemer enn mange liker å tenke på.

Gress- og bladsalatindustrien vil fortvile, men vi sier det likevel: tiden er moden for en økning av også den norske rovdyrstammen. Noen bør vurdere å avvikle Hakkebakkeloven.

Med hilsen,

Petter Pinnsvin & Mikkel Rev jr.

Eller for den saks skyld, hvorfor vinen skvalper høyere i glasset enn ølet.

Det handler nemlig om bobler, forklarer et team av franske og amerikanske forskere som har lekt seg med vann og oppvasksåpe på en svært strukturert og akademisk måte.

Såpebobler

Etter mange systematiske observasjoner av såpebobler i ett og flere lag, konkluderer de nå med at skum ser ut til å ha forbløffende god evne til å roe rørt vann.

Det er ikke så mye som skal til heller. Bare fem lag med bobler er nok til å redusere skvalpinga til en tidel. 

Forskerne tror effekten skyldes at friksjonen mellom boblene og kanten av glasset stjeler mye av energien i skvalpene.

Nå håper teamet at resultatene kan føre til at godt, gammeldags skum kan gjøre nytte, for eksempel ved å dempe farlig skvalping i tanker med flytende gass eller drivstoff.

Tanken ble til på bar

Men foreløpig er den nye kunnskapen kanskje mest nyttig som icebreaker mellom to fremmede på en bar for nerder.

Og jammen var det ikke i nettopp i skjæringspunktet mellom nerder og serveringssteder at ideen til undersøkelsen ble unnfanget, skal vi tro en pressemelding fra American Institute of Physics.

Emilie Dressaire, en av forskerne bak studien, begynte å gruble da hun fikk overlevert et fullt beger med kaffe latte på en Starbucks-kafé.

Og kollegaen Alban Sauret falt i sin tid i staver over et glass Guinness på en bar i Sør-Frankrike. Ølet skvalpet jo nesten ikke i det hele tatt under det tykke laget av skum! (Hikk.)

Hvem vet hvilken kunnskap vi kunne fått om vi bare hadde sendt forskere på byen oftere.

Referanse:

A. Sauret, F. Boulogne, J. Cappello, E. Dressaire & H. A. Stone, Damping of liquid sloshing by foams, Physics of Fluids, februar 2015, DOI: 10.1063/1.4907048.

Sammendrag

– En motiverende telefonsamtale fra helsepersonell kan gi bedre helse for eldre som bor hjemme og et godt alternativ til ressurskrevende hjemmebesøk, sier Kari Sundsli.

Hun har tatt doktorgraden på eldre menneskers evne til å ta vare på seg selv. En av hovedkonklusjonene hennes er at eldre menneskers mentale helse kan forbedres ved hjelp av telefonsamtaler med helsepersonell.

– Dermed kan telefonsamtalene erstatte omfattende forebyggende hjemmebesøk hos eldre, besøk som ofte tar store ressurser fra helsepersonell i kommunen, sier Sundsli.

Helsefremmende telefonsamtaler

I løpet av 19 uker gjennomførte 15 eldre hjemmeboende personer i alderen 75–93 år, fem 30 minutter lange telefonsamtaler med helsepersonell. En tilsvarende kontrollgruppe på 15 eldre hjemmeboende hadde ikke noen telefonoppfølging eller annen oppmerksomhet.

Telefonsamtalene dreide seg om daglige vaner og rutiner hos de eldre, om turgåing og andre aktiviteter, om mat og måltider, identitet, selvbilde og mening i livet.

– Samtalen var ingen pekefingersamtale eller undervisningssamtale, men dreide seg snarere om å minne om hvilke vaner og rutiner som er viktige for egen helse, sier Sundsli.

Funnene viste at kontrollgruppen fikk dårligere eller ingen endring i sin mentale helse, mens de 15 som samtalte med helsepersonell, fikk bedre mental helse. Mental helse er nøkkelen til egenomsorgsevnen blant eldre.

Konklusjonen er altså at telefonsamtaler med helsepersonell bidrar til bedring av eldres helse, eller «evne til egenomsorg» som forskeren kaller det.

• Les også: Medisinautomat gir håp om riktigere medisinbruk

– Det dreier seg om hvordan de klarer seg på egen hånd hjemme. Egenomsorg defineres som tiltak den enkelte gjør selv eller ved hjelp av andre for å opprettholde, gjenvinne eller øke egen helse og velvære.

1044 eldre hjemmeboende i alderen 65–95 år inngår i Sundslis studie. 83 prosent svarte at de klarer seg godt, mens 17 prosent svarte at de klarer seg mindre godt.

Egenomsorgsevne

De eldre i studien opplever selv at egenomsorg er å være i fysisk og mental aktivitet, være engasjert og bevisst om et sunt kosthold, ha sosial kontakt med familie, bruke sin kompetanse, være tilfreds og se positivt på framtiden og ha kontakt med helsevesenet etter behov.

Sundsli mener funnene viser at eldre er en ressurssterk gruppe mennesker som ved enkle og rimelige grep kan bo hjemme, holde seg friske og ha høy egenomsorgsevne.

For å opprettholde helse og egenomsorgsevne er det viktig å være fysisk og mentalt aktiv, være engasjert og til nytte, og være inkludert i et sosialt fellesskap.

– Det er viktig at helsevesenet og politikere blir oppmerksomme på ressursene eldre sitter inne med. Mange av informantene mine har kroniske sykdommer, men har likevel høy egenomsorgsevne. Jeg tror samfunnet kan vinne mye på å vektlegge ressursene og ikke sykdommen og manglene, sier Sundsli.

Det er ikke gjort tilsvarende studier om egenomsorg og eldre hjemmeboende i Norge tidligere.

– Med tanke på framtidens knapphet av helsepersonell vil frivillig innsats, blant annet fra de eldre selv, kunne være viktige bidragsytere, sier Sundsli.

Referanse:

Sundsli: Engasjement, kunnskap og autonomi – møte med en ny generasjon eldre fra urbane strøk: Studier om egenomsorg og helse, doktorgradsavhandling, NTNU 2015.

Oppgaven inkluderer til sammen fire studier og er en del av forskningsprosjektet Self-care and health among older home dwelling people in southern Norway, finansiert av Helse- og omsorgstjenesteprogrammet i Forskningsrådet.

«Hjemme så lenge som mulig» har i alle år vært det rådende idealet for eldreomsorgen. Men i praksis har kommunene prioritert institusjonsomsorgen, altså sykehjemmene.

Mens hjemmetjenester og omsorgsboliger baserer seg på at hjelpen skal komme dit de eldre bor, er sykehjem en institusjon som de eldre må flytte til for å få hjelp.  

Her skiller Norge seg fra Sverige og Danmark, som allerede i stor grad har erstattet aldershjem og sykehjem med eldreboliger og hjemmetjenester av ulike slag.

Dette kommer fram i en rapport som nylig er utgitt av NOVA med bidrag fra Statistisk sentralbyrå og Sintef.

Tre av fire kroner til sykehjem

Også Norge satser på eldreboliger; her til lands kaller vi det omsorgsboliger. Men ifølge forskerne statser vi altså ikke nok. Hovedproblemet med dagens norske omsorgsboliger er at det fortsatt jobber for få folk der, noe som gjør at de ikke kan erstatte sykehjemmene. 

– For eldre som trenger mye hjelp er noen få timer hjemmesykepleie ikke nok, sier forsker Svein Olav Daatland ved Velferdsforskningsinstituttet NOVA ved HiOA. 

Han mener også at mangelen på bemanning i omsorgsboliger i Norge, gjør at folk unødig tidlig blir sluset inn i sykehjem. Og sykehjemmene tar fortsatt mesteparten av ressursene, forteller Daatland.

– Når nesten tre av fire kroner i eldreomsorgen går til sykehjemmene, blir det lite igjen til boliger og hjemmetjenester som kunne utsette eller erstatte institusjonsomsorg, sier han.

Skjer over hele verden

Å få færre folk på sykehjem ved å legge mer til rette for hjemmetjeneste og omsorgsboliger er en internasjonal trend. Men dette har blitt et kontroversielt spørsmål i Norge med tilhengere av sykehjem og omsorgsboliger i hver sine leire.

Handlingsplanen for eldreomsorgen la opp til at kommunene skulle satse mer på omsorgsboliger og hjemmetjenester. Likevel står den tradisjonelle institusjonsomsorgen fortsatt sterkt i eldreomsorgen, selv om den blir sett på som uaktuell og upassende for andre grupper.

Omsorgsboligene er mindre kjent, og mange er nok redde for at tilbudet ikke er godt nok – at det blir boliger uten omsorg, mener forskeren. Men i stedet for å styrke dette tilbudet fyller altså mange kommuner på med korte besøk fra hjemmesykepleiere på den ene sida og flere sykehjemsplasser på den andre.

– Dette er neppe en bærekraftig strategi for et aldrende samfunn, sier Daatland.

Få omsorgsboliger i de store byene

Motstanden mot endringer ser ut til å være størst i de store byene.

Her er det middels sykehjemsdekning, men svært få omsorgsboliger og dermed et lite samlet tilbud av omsorgsplasser.

Dette fører trolig til en høy etterspørsel etter sykehjem, i mangel av andre tilbud.

Bedre i mellomstore kommuner

Flertallet av kommunene har noenlunde like mange sykehjem som omsorgsboliger. De minste kommunene har mye av begge deler, fordi de har økonomi til det.

De største kommunene satser fortsatt nokså ensidig på sykehjem, og det er vanskelig å forstå hvorfor, ifølge forskerne bak rapporten.

Det er derimot de mellomstore kommunene med 2000 til 20 000 innbyggere, med knapp økonomi og mange eldre, som har en boligorientert eldreomsorg. De har mange omsorgsboliger, generøse hjemmetjenester og få sykehjemsplasser, men mange plasser for korttidsopphold.

Anslagsvis 10 til 15 prosent av kommunene har en slik profil.

Behov for mer kunnskap

Omsorgsboliger kan erstatte flere alders- og sykehjem, men har bare i få tilfeller god nok bemanning til at de faktisk kan gjøre det. Hjemmetjenestene som skal betjene omsorgsboligene, er ikke blitt flere, men tvert imot færre. De er også i større grad reservert for yngre brukere, kommer det frem i rapporten.

– Det bærekraftige svaret på denne utviklingen er neppe å prioritere sykehjemmene slik vi til nå har gjort, men å styrke de svake leddene i tiltakskjeden, nemlig hjemmetjenestene og omsorgsboligene, sier Svein Olav Daatland

Han understreker at dette får stå som en hypotese snarere enn en endelig konklusjon, fordi forskerne fortsatt mangler god nok informasjon om omsorgsplasser og beboernes ferd gjennom tjenestene.

De fleste får før eller siden behov for pleie eller omsorg, og de fleste vil i kortere eller lengre tid motta omsorgstjenester mot slutten av livet. 

Referanse

Svein Olav Daatland mfl: Boliggjøring av eldreomsorgen? Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring NOVA Rapport 16/2014, ISBN 978-82-7894-529-2 

Stadig flere barn får allergi. Nå viser en ny studie at barn som vokser opp i familier som vasker opp på gammelmåten, kan bli spart for denne folkesykdommen.

De svenske forskerne har studert over 1000 barn og deres 7-8 år gamle barn i to regioner i Sverige, Kiruna i Nord-Sverige og Mölndal utenfor Göteborg. Studien fra Göteborgs universitet er publisert i siste utgave av Pediatrics.

40 prosent lavere sannsynlighet

Foreldrene ble spurt om oppvaskvanene sine, og om barna deres hadde eksem, astma eller sesongallergier.

De barna som vokser opp i hjem der foreldrene tar oppvasken for hånd, har faktisk rundt 40 prosent lavere sannsynlighet for å utvikle allergier enn andre barn.

Risikoen for allergi ble enda lavere hvis barna spiste ferske matvarer fra gårder, som har et høyere bakterieinnhold. Det er kjent fra tidligere forskning at barn som vokser opp på gårder, har lavere risiko for å utvikle allergier.

Støtter hygienehypotesen

Forskernes forklaring er at når du vasker opp for hånd, får du ikke glass, tallerkener og bestikk så rene som når du bruker oppvaskmaskin. Dette er faktisk en god ting, fordi det kan utsette familien for flere bakterier.

Flere studier har de siste årene gitt støtte til den såkalte hygienehypotesen, nemlig at barn har godt av litt skitt for å unngå blant annet astma og allergier. Flere forskere spekulerer i om det miljøet barn vokser opp i, rett og slett er for rent.

Ut med oppvaskmaskinen?

Men forskerne gjør oppmerksomme på at de ikke har funnet en direkte forklaring. Det betyr at det også kan være underliggende årsaker til at de som vasker opp for hånd, har mindre allergier. For eksempel har andre studier antydet at barn som bor i familier med lavere inntektsnivå, har redusert risiko for allergi. 

Selv om forskerne har tatt familiens økonomiske status i betraktning, kan det likevel være at folk som ikke har oppvaskmaskin, lever annerledes enn de som kjøper seg en maskin til å gjøre jobben.

Det er derfor for tidlig å oppfordre folk til å kaste ut oppvaskmaskinen. 

Referanse:

Bill Hesselmar m.fl.: Allergy in Children in Hand Versus Machine Dishwashing, Pediatrics, februar 2015, Sammendrag

Videoen er laget av News Watch

Den er ikke mer enn dobbelt så stor som en huskatt, men den har ikke noe mindreverdighetskompleks; det er en ytterst sjelden video fra Ugandas jungel et klart bevis på.

Her kan du se hvordan kattedyret oppløser en apeflokks fredelige hagefest i løpet av noen få sekunder.

– Det gir et spennende og sjeldent innblikk i verdenen til dette fascinerende dyret. Selv om vi vet mye mer om gullkatter enn for et par år siden, er det mye som fortsatt er mystisk, sier David Mills i en pressemelding.

Mills er ph.d.-student ved University of KwaZulu-Natal i Sør-Afrika.

Ikke noen overraskelse

Opptaket viser en afrikagullkatt som angriper en flokk kolobusaper. Den er filmet av en forskergruppe fra Max Planck-instituttet for evolusjonsantropologi i Tyskland.

– Primatologer i Kibale (nasjonalpark i Uganda, red.anm.) har flere ganger observert at aper har sendt ut faresignaler på grunn av gullkatter. Nå ser vi hvorfor, sier David Mills.

I videoen kan du se hvordan apene løper for livet så snart de oppdager det aggressive kattedyret. Denne gangen slipper de imidlertid unna, og gullkatten må gå slukøret hjem.

Aper plager katt

Forholdet mellom de to dyreartene er imidlertid mer nyansert enn videoen viser. En tidligere opptak viser nemlig modige kolobusaper som vekker en gullkatt som forsøker å sove.

Apenes lynraske reaksjonsmønster gir forskerne en bedre forståelse for denne modige atferden.

– Videoen gir oss helt ny kunnskap om denne jakten. Den viser hvorfor aper tør erte en gullkatt som forsøker å få seg en lur i et tre, sier student Laila Bahaa-el-din.

– En voksen kolobusape er en betydelig motstander for en afrikansk gullkatt. Gullkatten kan bare jakte ved å legge seg i bakhold og raskt få satt inn et dødelig bitt, forklarer hun.

Afrikagullkatten veier typisk mellom 5 og 16 kilo, mens apene i videoen veier mellom 7 og 12 kilo.

Referanse:

Laila Bahaa-el-din mfl.: The African golden cat Caracal aurata: Africa’s least-known felid, Mammal Review, januar 2015, DOI: 10.1111/mam.12033. 24/02/14

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

I 1347 seilte flere skip inn i italienske havner med en bitter last. En last som hele Europa snart skulle smake. Pesten.

I de neste åra raste svartedauden som en gressbrann gjennom den europeiske befolkningen. I 1349 ankom den Skandinavia, før den feide videre inn over Russland.

En betydelig andel av innbyggerne i mange land var døde da den skrekkelige pandemien endelig brant ut. Men marerittet var ennå ikke over.

Gjennom de neste hundreåra vendte pesten stadig tilbake i store og små epidemier på ulike steder i Europa. De siste utbruddene skjedde helt inn på 1800-tallet.

Trodde pesten overlevde i gnagere

Forskerne har lenge antatt at pestbakterien overlevde i ville gnagere mellom hver gang den slo til blant menneskene.

Men nå har et team av norske og europeiske vitenskapsfolk undersøkt saken nærmere. Og de finner ingen tegn til at pesten holdt stand i gnagerbestander i Europa.

Antageligvis ble bakterien i stedet importert på nytt og på nytt fra Asia, konkluderer forskerne.

– Jeg er veldig overrasket over resultatene. Jeg trodde i utgangspunktet at det fantes slike reservoarer blant gnagere i Europa, sier professor Nils Chr. Stenseth. Han leder CEES – Senter for økologisk og evolusjonær syntese – ved Universitetet i Oslo, og er en av forskerne bak de nye resultatene.

– Men dette forklarer jo hvorfor det ikke lenger er utbrudd av pest i Europa, slik det er andre steder i verden.

Klimaet påvirker pest

Pesten er nemlig ikke dau. I dag finnes bakterien hos ørkenrotter og andre ville gnagere i Asia, Afrika og Amerika. Noen ganger smitter sykdommen over til mennesker i nærheten. De siste ti åra har Stenseth og kollegaene forsket mye om hvorfor dette plutselig skjer.

De har funnet ut at klimaet har mye å si. Når våren er varmere og sommeren er våtere enn vanlig, har ørkenrottene mye mat og gode tider. Da øker både antallet dyr og lopper raskt. Dette kan skje over en hel region.

Dersom pestbakterien finnes blant disse dyra, kan den altså også spre seg til mange flere dyr og over større områder.

Men når klimaet igjen skifter og det blir trangere tider, vil mange av ørkenrottene dø. Loppene samler seg i store mengder på dyra som fortsatt er i live. Og selv om loppene foretrekker å leve på gnagere, blir det etter hvert så trangt at insektene begynne å søke etter alternative verter.

Som mennesker og husdyra deres.

Slik øker altså risikoen for at en pestinfisert loppe biter et menneske, og dermed overfører pestbakterien til oss.

Studerte gamle beskrivelser av pest

De tidligere studiene av klima, gnagere og lopper ga altså grunn til å anta at slike hendelser i Europa lå bak de stadig tilbakevendende epidemiene i århundrene etter svartedauden.

Nils Chr. Stenseth, Boris Schmid og Lars Walløe fra Universitetet i Oslo og deres europeiske kollegaer ville teste nettopp denne hypotesen.

– Vi tok historiske data over tid og sted for utbrudd av pest etter Svartedauden og spurte: er det en sammenheng mellom klimaet i Europa og tidspunktet for nye epidemier?

Forskerne har gått igjennom 7711 historiske beskrivelser av pestutbrudd, og sammenlignet dem med analyser av årringer på trær fra samme tid og sted. På denne måten kunne de sjekke om plutselige utbrudd av pest blant mennesker fulgte etter visse typer endringer i klimaet.

– Men vi fant ingen holdepunkt for det i Europa, sier han.

Derimot fant de en annen kobling.

Startet i Asia

– Da vi analyserte klimadata fra Sentral-Asia, fant vi en tydelig sammenheng mellom et pestfremmende klima i Sentral-Asia og forekomst av pest i Europa 12 til 15 år senere, sier Stenseth.

Dette kan altså tyde på at pestbakterien fantes blant ulike gnagere i områder i Asia, og så – når klimaet tilsa det – kunne smitte over til husdyr og folk som med tida tok smitten med seg til Europa.

I de historiske nedtegnelsene lå det også flere hint om at dette kan ha skjedd. I mange av tilfellene der pesten plutselig dukker opp i Europa, starter utbruddet i en havneby ved Middelhavet eller Svartehavet.

Dette var havner der varer fra Silkeveien og andre handelsruter fra øst ble skipet inn.

Skal undersøke gamle tenner

Kanskje kom de nye bølgene med pest med kamelkaravanene fra Østen, spekulerer forskerne i artikkelen, som nå er publisert i PNAS.

Mange av disse handelsrutene gikk i hvert fall igjennom områder hvor det i dag finnes pestsmitte hos ville gnagere. Og forskerne vet fra før at kameler ganske lett blir smittet av pestlopper i slike områder. Så kan de igjen overføre sykdommen til mennesker.

– Men ennå vet vi ikke om de nye pestepidemiene virkelig kom denne veien, sier Stenseth.

Neste: DNA-sjekk

Han forteller at neste skritt er å bruke genetisk materiale til å finne ut om ideen stemmer.

– Vi skal undersøke pest-DNA som er bevart i tennene til mennesker som vi vet har dødd av pest på ulike tider og steder.

Dersom det virkelig var ulike varianter av pest som kom fra Asia i flere bølger, forventer forskerne at det skal være relativt stor genetisk forskjell mellom pest-DNAet i de ulike tennene. Stammer alle utbruddene derimot fra den samme bakterien som kom i 1347, vil variasjonen være mindre.

Stenseth mener slike DNA-analyser vil gi et ganske sikkert svar.

– Jeg er overbevist om at pesten må ha kommet flere ganger. Hvis vi finner ut at det stemmer, vil så mange brikker falle på plass.

– I så fall må historien om svartedauden og alle pestepidemiene etterpå skrives om.

Referanse:

Boris V. Schmida mfl., Climate-driven introductions of the Black Death and successive plague reintroductions into Europe, PNAS, februar 2015. Sammendrag.

Når proffsyklistene forserer mil etter mil i hårreisende tempo, er alle muligheter for ekstra luftmotstand eliminert så godt det lar seg gjøre.

For eksempel er hårete legger barbert slik at kroppshår ikke skal bremse farten. Sykkeldrakten er designet etter alle kunstens regler for å få best mulig effekt og minst mulig motstand.

• Les også: Slik blir syklister raskere

Draktene sitter klistret til kroppen som et ekstra lag hud. Vekten er minimal, og kvaliteten på stoffet i drakten gjør at den puster. Stoffkvalitet og design er forsket på i mange år og forbedret mange ganger. Men fortsatt er det rom for ytterligere forbedringer.

Derfor driver Live Spurkland med testforsøk i vindtunnelen ved NTNU.

Tester forskjellig typer stoff

Hun har siktet seg inn mot draktene til de kvinnelige landslagssyklistene.

– Jeg startet med å teste nesten 30 forskjellige materialer på sylindre i ulike størrelser for å kartlegge stoffenes egenskaper. Ut fra resultatene fra disse første testene har jeg fått sydd tre drakter med litt forskjellige materialer.

– Disse tester jeg nå opp mot den originale, altså den som de kvinnelige landslagssyklistene bruker, forklarer Spurkland.

Hun er stipendiat ved Institutt for energi- og strømningsteknikk ved NTNU og er selv aktiv syklist.

Sykkeldrakter må være helt kroppsnære, men det betyr ikke nødvendigvis at stoffet skal være helt glatt. Draktene Spurkland har med seg til testingen har nemlig innfelt stoff med forskjellig struktur eller ruhet i overflaten.

– For å oppnå minst mulig luftmotstand må ruheten i overflaten tilpasses kroppsdelens form og hastigheten på luftstrømmen rundt kroppsdelen. Ved å sette sammen en sykkeldrakt av flere forskjellige materialer med ulik overflateruhet, kan man til en viss grad påvirke hvordan luften strømmer rundt syklisten.

Når hundredelene teller

De nydesignede testdraktene skal til pers i vindtunnelen – på en virkelig person. Proffsyklist Ingrid Lorvik har stilt seg til disposisjon. Landslagssyklisten er vant til daglige treningsturer på flerfoldige mil, så økta i vindtunnelen blir som en bitteliten oppvarming å regne.

Spurkland har likevel med et lite lager av sjokolade og nøtter for å holde energien oppe. For én ting er sikkert: Det blåser temmelig frisk motvind når luftstrømmen inne i tunnelen slås på.

– Det er viktig at draktene er mest mulig tettsittende. Vi merker det med én gang det kommer luft inn mellom drakten og kroppen. Drakten må sitte klistra, sier Lorvik.

• Les også: Sykler fortere om kvelden

Når hun sykler i Sør-Europa hvor det er veldig varmt, er det godt for komforten at det er innfelt netting enkelte steder slik at det blir litt luftig.

– Drakta har nok ikke så mye å si for en vanlig mosjonist, men for oss har den mye å si. Det er også et psykologisk element knyttet til det å vite at du har det beste utstyret. Mye sitter i hodet når du skal gi det siste du har av krefter, sier Lorvik.

I kraftig motvind

I en datamaskin koblet til vindtunnelen har Spurkland programmert inn ulike variabler hun vil måle. Sykkelen som brukes i testen, er fastspent på en vekt som blant annet måler aerodynamisk drag. Trykk og temperatur er også størrelser som mates inn i programmet.

Under testingen gjøres mange målesekvenser på 30 sekunder hver. Halvparten er dynamiske, det vil si syklisten tråkker i en jevn frekvens. Den andre halvparten er statiske, det vil si at syklisten sitter musestille i samme posisjon.

I alle forsøkene er motvinden inne i tunnelen temmelig frisk. Hastigheten varierer fra 35 til 65 kilometer i timen.

På sporet av en forbedret drakt

Når Spurkland i etterkant analyserer datamaterialet, trekker hun ut følgende resultater:

– Det ser ut til at endret materiale på ermer og skuldre kan ha positiv effekt. Buksen med en utradisjonell struktur kom best ut i den første testen, så det blir spennende å jobbe videre med den. Jeg har en del flere tester å gjøre før jeg kan konkludere noe, sier Spurkland.

Neste steg er nå å få laget en ny testdrakt med justeringer basert på det som kom fram under prøvingen i vindtunnelen. Det er Trimtex som er oppdragsgiver for Spurklands diplomarbeid og som lager testdraktene.

– Det blir blant annet noen endringer i plassering av sømmer på trøya slik at de i større grad går i fartsretningen. Vi har også endret litt på lengden på ermene og på plassering av lommene.

– I tillegg skal vi teste hvor mye ekstra struktur nederst på shortsen og på ermene har å si. Denne draktutgaven skal så ut i en ny testrunde både på en levende syklist og på en dukke, i hastigheter fra 35 til 75 kilometer i timen, forklarer Spurkland.

Det er ikke gjort i fei å skulle vinne hundredeler. Men hvis Spurklands tester viser gode resultater, kan proffsyklister etter hvert stille i nye og forbedrede drakter. Som gir det bitte lille ekstra for farten.