Analyser av miljøkonsekvensar av kommunesamanslåing har så langt glimra med sitt fråvær. Det var også tilfellet førre gong kommunesamanslåing vart diskutert.

Eitt unntak var ei utgreiing for Kommunenes Sentralforbund i 2003 med eksempel frå tre kommune-case: Nordfjordregionen, Ålesundregionen og nye Fredrikstad kommune.

I mangel av nye analyser kan det vere verdt å dra fram denne for å vurdere om konklusjonen framleis held mål: at samanslåing kan vere dårleg for miljøet.

• Les også: Derfor slår kommuner seg sammen

Flytting, ikkje sparing av transport

Dei økonomiske innsparingane av kommunesamanslåing som hadde vore framme i debatten, mellom anna med tilvising av analysar gjort av Statistisk Sentralbyrå, gjaldt i stor grad innsparingar frå reduksjonar i transporten utført i arbeidstida av kommunetilsette (til dømes køyring i heimehjelptenesta). Innsparinga skuldast samanslåingar av institusjonar innan helse, skule, barnehage og eldreomsorg.

Våre analyser tyda på at innsparing i den «interne» transporten truleg ville føre til ei tilsvarande auke transporten utført utanfor arbeidstida, av innbyggjarane i kommunen, til dømes levering av ungar i barnehagen. Det var altså ikkje tale om ei innsparing, men flytting av transportkostnadar frå kommunale budsjett til private hushald.

Denne overordna konklusjonen blir eksemplifisert mellom anna på følgjande måte i rapporten frå 2003:

«Ved samanslåing av legesentra i ein kommune vil dei innbyggjarane som blir hardast råka få ein auke i reiseavstand på 170 kilometer for kvar reise til legen [døme Bremanger]. På Austlandet kan ein med den same avstanden reise gjennom fem fylke. Innbyggjarane i den aktuelle kommunen må gjennomsnittleg bruke meir enn to timar for kvar reise til legen. Som vi har vist i det siste caset [Stryn og Hornindal] vil skulesentralisering i to andre kommunar medføre at sume elevar må reise nærare 50 km kvar dag med skulebuss. Dei får ei dagleg reisetid på meir enn 1 time med bussen. Det vil råke skuleborn ned til 6-7 års alderen. Reiseavstand og reisetid blir tilsvarande gjennomsnittet for heile den vaksne befolkninga i Norge, vel og merke når det vert summert for alle former for reiser».

• Les også: Danske forskere strides om kommunesammenslåing

Svekking av vilkåra for kommunalt miljøarbeid

Fleire analysar har vist ein samanheng mellom kommunestorleik og administrative ressursar til miljøarbeid. Ein nærliggjande konklusjon var difor at kommunesamanslåing kunne styrke vilkåra for kommunalt arbeid på miljøområdet, til dømes det å ta miljøomsyn i arealplanlegging. Men nærare analyser viser at det ikkje er grunnlag for ein slik konklusjon.

To faktorar i tillegg til folketal har stor forklaringskraft når det gjeld å avgjere om kommunen har tilsett ein miljøvernleiar: sentralitet og folketettleik. Store kommunar med høgt folketal, kommunar med høg folketettleik og kommunar som i tillegg ligg sentralt plassert normalt gjerne vil vere meir byprega kommunar med typiske pressproblem, og difor ein langt meir påtrengjande lokal miljøproblematikk knytt til ureining, støy og arealpress enn meir landlege og perifere kommunar.

Rapporten konkluderte difor med at det å slå saman kommunar treng ikkje vere det same som at vilkåra då automatisk vert styrkt for å auke den administrative kapasiteten på miljøområdet.

Kva har skjedd sidan 2003?

Kva har endra seg i diskusjonen om kommunesamanslåing, og kva har endra seg på miljøområdet sidan 2003, og korleis kan desse endringane påverke konklusjonane frå 2003?

Kommunesamanslåing i dag kan auke transporten endå meir enn i 2003.

Ein viktig generell forskjell mellom dagens og den førre debatten om kommunesamanslåing er at spørsmålet om økonomisk innsparing har fått mindre plass. No er debatten retta inn mot det å skape meir «robuste» kommunar ut frå ein tanke at dette skal leggje grunnlaget for å overføre oppgåver frå stat til kommune. Eit anna særtrekk, som er særleg tydeleg på Vestlandet, er at kommunesamanslåing denne gongen blir presentert som eit verkemiddel for auka vegutbygging.

Ein informasjonsfoldar sendt ut til alle husstandar i kommunane Vik, Balestrand, Leikanger og Sogndal i samband med den komande folkerøystinga for eller imot kommunesamanslåing illustrerer dette poenget. Der står mellom anna følgjande: «Vi skal styrkje samferdsla i heile regionen ved å prioritera tunnel gjennom Vikafjellet, styrka ferjetilbodet i Balestrandregionen, arbeida for ras sikring og utbygging av riks- og fylkesvegar i kommunen, prioritera ny veg Hella – Leikanger, prioritera ny bru Dragsvik – Hella og flytting av kai frå Hella til Verken, prioritera riksveg 5 med ny bru over Sognefjorden».

Med andre ord; kommunesamanslåing er tenkt å vere med å fremje realisering av ei rad vegprosjekt – nokre av dei svært omfattande og kostnadskrevjande – som rimelegvis vil føre med seg ei stor auke i den lokale vegtrafikken.

Sidan 2003 har dei samla utsleppa av klimagassar i Norge gått ned med fire prosent, medan utslepp frå vegtransport har auka med 32 prosent. Ingen andre av dei store kjeldene til norske utslepp av klimagassar har vore i nærleiken av ein slik auke i denne perioden. I den komande nasjonale transportplanen har dei statlege transportetatane gjort framlegg om å halvere utsleppa av klimagassar frå transport innan 2030.

Gitt at ei omfattande kommunesamanslåing faktisk førar til at fleire vegprosjekt blir gjennomført enn tilfellet utan samanslåing, og gitt at utsleppa av klimagassar frå vegtrafikk faktisk har auka sidan 2003, så forsterkar dette i sum våre konklusjonar frå 2003 om at ei omfattande kommunesamanslåing kan auke miljøproblema frå lokal transport.

Vilkåra for kommunalt miljøarbeid er svekka

Kva så med vilkåra for at kommunane kan arbeid med miljøspørsmål? Sidan 2003 har den administrative kapasiteten i kommunane til å arbeide med miljøspørsmål blitt vesentleg redusert. Frå ein situasjon rundt år 2000 der nesten 100 prosent av norske kommunar hadde minst ein person som arbeida berre med miljøspørsmål, er dette talet no nede i rundt 25 prosent, og skeivfordelinga mellom folkerike sentrale og spreidd bygde utkantkommunar er forsterka.

No er det nesten berre «byane» som har ein vel fungerande kommunale miljøavdeling. Samanslåing rundt desse byane kan nok tenkast å styrke vilkåra for miljøarbeid i dei kommunane som no ligg utafor dei same byane, men å slå saman spreidd busette utkantkommunar kan like gjerne bli som i ordtaket om at den blinde hjelper den halte.

Miljøtomrom i debatten om kommunesamanslåing

Eitt hovudpoeng her er fråveret av miljøfokus i debatten om kommunesamanslåing og (difor) mangelen på systematiske analyser av mogelege miljøkonsekvensar av ei omfattande kommunesamanslåing. Den svært avgrensa analysen som bli gjort for 13 år sidan gjev ikkje grunnlag for å konkludere tungt på dette området, men denne analysen saman med tilgjengeleg statistikk gjev likevel grunnlag for å to tilleggspoeng:

1. Ei omfattande kommunesamanslåing vil truleg svekke – ikkje styrke – arbeidet med å halvere utsleppa av klimagassar frå transportsektoren innan 2030.

2. Det er lite truleg at ei omfattande kommunesamanslåing isolert sett vil styrke vilkåra for kommunane sitt miljøarbeid.

Noen nye forskningsområder har fått prioritet ved Universitetet i Stavanger og forskningsinstituttet IRIS.

Fornybar energi og medisinsk teknologi er to slike satsingsområder.

Disse satsingsområdene skal gi Stavanger-regionen flere bein å stå på når «oljå» ikke er til å leve av lenger.

Ole Ringdal, direktør ved forskningsinsituttet IRIS, er en av initiativtakere til prosjektet «Pumps & Pipes». Prosjektet har fått fem millioner kroner på siste statsbudsjett for å vri Stavanger over fra olje og mot medisinsk teknologi.

Reiste på tur med ordføreren

Konseptet hentet de fra Houston, Texas i USA, der helse- og oljeteknologer har samarbeidet siden 2007. Dit pleide IRIS-sjefen å reise sammen med ordføreren i Stavanger en gang i året.

– Der besøkte vi forskere fra ulike forskningsaktører, mens politikerne besøkte andre aktører. Så snakket vi sammen utenfor møtene og fant ut at det var ting å hente i Texas.

Det begynte med ønsket om å skaffe Stavanger-regionen flere bein å stå på. Nå er det blitt alvor, og prosjektet er blitt en del av regjeringens krisepakke for Stavanger og omegn. Omstilling er stikkordet.

Men kan arbeidsledige oljeteknologer virkelig finne nye arbeidsområder i helsesektoren?

Oljerør og blodårer

Næringslivet er med i prosjektet via en referansegruppe. Foreløpig er det forskerne som er aktive, men hensikten er at næringslivet skal komme inn etter hvert. Tanken er gjensidig læring mellom olje og helse.

– Det vi tror vi kan gjøre, er å bringe forskningen nærmere næringsaktivitetene, nærmere produkter og nye tjenester, sier Ole Ringdal.

Universitetssykehuset i Stavanger blir snart IRIS sin nye nabo. Et av kjerneargumentene for flyttingen, var nettopp å etablere sterkere forskning rundt helse.

Ringdal tror oljeforskerne kan bidra til helseforskningen. For eksempel ved å simulere hva som skjer i et miljø du vanligvis ikke kan se – enten det er i oljerør på et havdyp eller inni blodkar i kroppen. Det er mye usikkerhet i oljeutvinningen, og på IRIS jobber fysikere, matematikere, kjemikere og biologer med å sette opp modeller og tolke strømninger gjennom både rør og porøse medier. Stein kan være porøst, men det kan også nyrer være.

– Det er klart at medisinen har kommet lenger på noen områder, men vi tror vel at de ikke har tatt i bruk det fulle potensialet i den teknologien de har tilgjengelig, sier Ringdal.

Er markedet der?

Professor Rune Dahl Fitjar ved Handelshøgskolen på Universitetet i Stavanger (UiS), er mer skeptisk. Han mener det nå er en fare for at regionen satser for tungt på områder som er for motepreget, uten at det finnes et marked der ute.

– Det blir ofte resultatet når politikere skal vedta satsingsområder for det regionale næringslivet. Mange regioner ender med å satse innenfor de samme områdene.

Forskerkollega Klaus Mohn ved Handelshøgskolen er også skeptisk.

Han mener det er risikabelt at politikere er så involvert i å styre næringsutviklingen i Stavanger-regionen. Resultatet kan bli en annen næringssammensetting enn den som gir maksimale verdier, frykter han. 

Fingrene av fatet!

Mohn ser helst at både regionale og nasjonale politikerne holder fingrene av fatet.

Han mener næringslivet selv bør finne ut hvilke bedrifter og næringer som er liv laga.

– Politikerne bør legge til rette for slikt som infrastruktur, kommunikasjon, helse, omsorg og skole. Slik blir omgivelsene næringsvennlige.

Gjør politikerne det, kan hvilken som helst næring blomstre, mener han.

Mohn er også skeptisk til en en utvikling der evalueringen av forskning utelukkende er basert på dens bidrag til omstilling, sysselsetting og verdiskaping. 

– Universitetet skal være en uavhengig premissleverandør og en uhildet leverandør av kunnskap.

Nå ser han flere utviklingstrekk som truer universitetenes rolle og integritet, både regionalt og nasjonalt.

Bare peanøtter

Hva mener så Ole Ringdal, direktøren ved IRIS? Frykter ikke han at politikerne skal styre for mye av forskningen i Stavanger?

– Prinsipielt er jeg enig. Men de midlene vi har fått til nå til et prosjekt som «Pumps & Pipes» er jo bare peanøtter. Det er ingen fare å bruke fem millioner kroner på en organisasjon som skal binde noe sammen. Jeg tror det er mye større fare hvis du ser på hva man subsidierer i andre typer bransjer.

Ringdal minner også om at IRIS og Universitetet i Stavanger har ulike roller.

– Vi er et oppdragsforskningsinstitutt. Vårt samfunnsoppdrag dreier seg om å gjøre forskning for noen andre. Universitetene må også passe på å være relevante for samfunnet rundt seg. De skal betjene et samfunn. Men de skal også ha en uavhengig rolle.

IRIS-direktøren minner samtidig om at det sannsynligvis aldri ville ha blitt et universitet i Stavanger, uten næringslivets engasjement.

– I vår region har næringslivet og offentlig sektor alltid stått sammen, hånd i hånd.

Universitetet i Stavanger er spesielt

Fitjar ved Handelshøgskolen mener at Stavanger-regionen er spesiell.

– Vi har et universitetet som er avhengig av næringslivet, ikke motsatt.

Årsaken er at næringslivet var sterkt før det ble et universitet i byen, mener han.

– I litteraturen om innovasjon er det slik at kunnskapsutvikling starter ved et universitet og så får det spinoff over i næringslivet. I Stavanger er det motsatt. Her har kunnskapsstrømmen delvis gått fra næringslivet til universitetet.

Kritikk for rolleblanding

At båndene er sterkere mellom næringsliv og akademia i Stavanger-regionen fikk vi et bevis på i april. Da ble rektor ved Universitetet i Stavanger, Marit Boyesen, valgt inn i styret i Næringsforeningen i Stavanger kommune.

Dette har møtt sterk kritikk fra flere ansatte ved Universitetet i Stavanger.

Boyesen selv sier til Stavanger Aftenblad at hun vil være oppnevnt som person, ikke som UiS-representant. 

I mai møtes Mohn og Boyesen på en scene i Stavanger for å diskutere nettopp forholdet mellom akademia, næringslivet og politikken i Stavanger-regionen.

Da kan spørsmålene bli: Hvor går grensen for å sitte i et styre?

Er nettverkskulturen i Stavanger en diger elefant i rommet?

Finnes det en konsensuskultur i byen som fjerner alt som ikke passer inn i enigheten?

Statoil betaler akademikere

Klaus Mohn, som tidligere har vært sjeføkonom i Statoil, er skeptisk til politisk styring av universitetene. Men han er ikke næringsfiendlig. Han er i dag en av de forskerne ved UiS som samarbeider mest med næringslivet. En av stipendiatene hans og en førsteamanuensis i deltidsstilling er betalt av oljeselskapet.

Mohn mener det er forskjell på å samarbeide med næringslivet – og å la seg styre.

– Vi ønsker å ruste oss innenfor energi- og klimaområdet. Dette er Statoil interessert i, og de gir oss derfor penger for å ruste vårt miljø og våre studenter innenfor fagområdet.

Dette samarbeidet mener han de lykkes med, så lenge Statoil ikke legger seg mye opp i hvordan vi bruker pengene.

– Jeg går ikke i møter med Statoil for å diskutere problemstillinger og resultater. Jeg holder en armlengdes avstand til dem. Det er spesielt viktig, siden jeg selv tidligere har vært ansatt hos dem.

Forskere ved SINTEF har jobbet med optimalisering innenfor trafikk på vei og jernbane i 25 år. De siste årene har de også brukt modellene i lufttrafikk.

– Vi ser at optimaliseringssystemet vårt kan finne de best mulige sekvensene og tidspunktene for når hvert enkelt fly skal benytte rullebanen, sier Patrick Schittekat ved SINTEF.

– Systemet kan planlegge detaljerte baner for det enkelte fly, automatisk foreslå en ny bane og kontinuerlig ta hensyn til informasjonen den mottar.

Schittekat tror det er mulig å forbedre punktligheten på flyavgangene med inntil 60 prosent.

Kortere ventetid

Det er mange forhold som hindrer høy effektivitet ute på en rullebane. Det er mange programvaresystemer å forholde seg til og trafikken styres fra ulike steder. De som leder flyavganger og de som overvåker fly som går inn for landing, sitter fysisk atskilt i ulike tårn. Systemene mellom disse må forbedres hvis det skal bli mer effektivt.

– Fly takser ut og venter i kø før de kan ta av. Mange stopper opp og bruker mye drivstoff. Når mange fly skal ta av samtidig, er det ikke uvanlig å måtte vente både fem og ti minutter, sier Schittekat.

– Her kan man oppnå 30 prosent kortere ventetid og i tillegg øke sikkerheten.

Optimaliseringsmodellen tar hensyn til grunnregler og fysiske begrensninger som eksisterer på en flyplass, som restriksjoner for radiusstørrelse når et fly snur og enveis takseringsbaner.

Modellen setter opp kjøreruter som ikke er i konflikt med hverandre, og rundt hvert fly trekkes et sikkerhetsområde som varierer i størrelse og form alt etter blant annet fart, aktivitet og vingespenn. Disse feltene må ikke overlappes når forskerne beregner de beste løsningene for bevegelse på bakken.

Optimalisering

Forskerne prøver å forbedre programvaren i tårnet ved hjelp av matematikk og optimering. Det tikker inn data til en flyveleder hele tiden, og han bør hele tiden få presentert den aller beste løsningen for god utnyttelse av rullebanen.

Optimeringsmodellen får kontinuerlig data om status for alle flybevegelser på bakken og i luftrommet nær flyplassen. Denne informasjonen kommer fra to andre systemer levert av svenske Saab og franske Thales.

– Vi sender så forslag til landingstider og avgangstider tilbake til de to før vi igjen mottar nye data – alt i en evigvarende loop, sier Schittekat.

– Noen fly kan av ulike årsaker ikke følge planen, men ny info fører til at algoritmene justerer planen og kommer med nye forslag i løpet av 0,05 sekunder.

Forskerne må finne fram til beste løsning og arbeidsdeling mellom menneske og maskin.

– Vi trenger å forske mer for å finne den ideelle arbeidsfordelingen mellom optimeringssystemet og kontrollørene, sier SINTEF-forskeren. – Derfor har vi startet et internt, strategisk prosjekt som tar for seg dette.

Mindre fly i bevegelse på flyplassen

De norske forskerne har samarbeidet med det svenske Luftfartsverket (LFV) og gjort tester og simuleringer på Arlanda ved Stockholm. LFVs store simuleringsplattform i Malmö er nesten som virkelighetens Arlanda. Her er det et rom med avgangstårn, et annet rom med ankomstkontroll og et tredje rom med rutekontroll, samt at fem–seks piloter er til stede.

– Arlanda flyplass har testet kombinasjonen av avgang og ankomst tidligere uten tilstrekkelig effekt. Det de prøvde på, var et fast repeterende mønster, som for eksempel to ankomster og to avganger de neste to timene. Men trafikken er ikke så jevn og forutsigbar at dette er effektivt.

– Avgangene og ankomstene må i langt større grad flettes sammen dynamisk. Vi testet de ulike systemene en hel uke og observerte hvordan flyvelederne reagerer og kommuniserer når ankomst og adgang kombineres. Faktisk var det mindre stress hos flyvelederne med en slik kobling, sier Schittekat.

Det er også gjort simuleringer og tester for Hamburg flyplass. Også her viste resultatene at det nye systemet førte til at trafikken gled bedre, det var mindre fly i bevegelse på flyplassen, og flyvelederne opplevde mindre stress.

Ledere husker ikke lenger enn tre år, sier Martin Gjelsvik.

Økonomen ved forskningsinstituttet IRIS trekker på smilebåndet og legger til:

– Spissformulert.

Fra kontoret sitt et stykke utenfor Stavanger sentrum analyserer han situasjonen i oljebyen. Nå vil han forske på hva krisen gjør med folk der.

For det er fortsatt krisetider i Rogaland. Etter å ha steget i hele fjor, ligger den registrerte arbeidsledigheten nå på 4,6 prosent. Det er mye høyere enn landsgjennomsnittet på 3,1 prosent.

Gjelsviks egen arbeidsplass er også hardt rammet. IRIS er avhengig av oppdrag for å forske, og måtte redusere staben med ti prosent i fjor. Det er varslet flere permitteringer i år.

Krisen rammer også norsk økonomi. Norges bank satte ned styringsrenten til rekordlave 0,5 prosentpoeng 17. mars i år. Den har aldri vært så lav før.

– Urealistisk kostnadsnivå

Forskningsleder Martin Gjelsvik er litt forundret over at folk sier de ble overrasket da krisen kom. Han spådde nedgangstider for flere år siden.

– Det er nifst å tenke på hvor kort hukommelse vi har. Ser du på utviklingen i oljeprisen over 20-30 år, ser du at den svinger dramatisk, sier han.

– På 1990-tallet var oljeprisen enda lavere enn den er i dag. Da var det ingen krise.

Men nå har vi tilpasset oss et kostnadsnivå som er helt urealistisk, mener Gjelsvik.

– Det er ille at bedriftene ikke har tenkt på hvordan de kan drive lønnsomt med det oljeprisnivået vi har nå.

Som økonom prøver han å forestille seg det verste som kan skje. Han lager framtidsscenarioer som kan hjelpe oss med å være forberedt dersom økonomien skulle endre seg. Bare slik kan næringslivets ledere forebygge fallet når pendelen svinger.

Spådde nedgang

I gode tider er det sunt å forestille seg at det kan snu, mener Gjelsvik. Det gjelder å utvikle strategier for både godværsdager og regnværsdager.

Allerede i 2012 viste han næringslivslederne hva som kan skje om oljeprisene stuper. Sammen med kollegaer anslo han hvordan Stavanger ville se ut anno 2029.

Dommedagsscenarioet, eller varslingsscenarioet som Gjelsvik helst kaller det, var ikke helt tatt ut av lufta.

Innovasjonsevnen i oljesektoren er liten fordi bedriftene i lang tid har vært innstilt på å produsere mer av det samme, spekulerte Gjelsvik og kollegene. De så dessuten for seg at det ville bli mindre legitimt å bruke olje på grunn av klimatrusselen.

– Ut fra erfaringer fra historien vet vi jo at det snur. Det er egentlig helt banalt, sier han.

De presenterte riktignok også hyggeligere framtidsutsikter. Gjelsvik og kollegene helgarderte seg ved å lage et positivt og et negativt scenario, men la ifølge dem selv mest vekt på det siste «for å vekke folk til å tenke alternativt».

Ingen ville høre

Men oljelederne ville ikke høre på det øret.

– Det var praktisk talt ingen interesse fra næringslivet. For det var gode tider, og ingen ville høre dette.

Økonomen la også fram et scenario i 1999. Da var det nedgangstider, og stemningen en helt annen. For krisen var allerede et faktum.

– Det var nesten en elektrisk stemning i salen da vi la det fram. Ordføreren tok utfordringene på strak arm og satte ned en gruppe for å utarbeide tiltak, sier Gjelsvik.

På stigende oljerus i 2012 var det derimot ingen som kunne forestille seg at spådommene skulle bli sanne.

– Ingen tok innover seg at vi trengte å forberede oss på en annen tid.

Men så slo scenarioet inn allerede nå.

I løpet av 2014 stupte oljeprisen fra over 100 dollar fatet til under halvparten. I januar i år var den 30 dollar fatet.

Som om oljen var evig

Janicke Løland trodde heller ikke at det skulle gå slik. Etter ni år som ansatt i et selskap som leier ut oljerigger, er de gode tidene over. Den første av de tre riggene til Dolphin Drilling AS ble lagt på land rett før jul i fjor. 150 ansatte mistet jobben.

I oppgangstidene har det vært en overproduksjon av oljerigger, og det er derfor ikke lenger kontrakter til alle når oljeprisen stuper. Mot slutten av året går kontrakten sannsynligvis ut på neste rigg. Neste år er kontraktsperioden over for den tredje.

På en kafé i sentrum av Stavanger sitter Løland i lønningsavdelingen. Hun forbereder seg på å stå uten arbeid fra nyttår.

– Jeg er realistisk, sier hun alvorlig, setter ned kaffekoppen.

Hun innrømmer at det har tatt tid å komme dit.

– De fleste av oss her i byen har levd som om oljealderen skulle vare evig. Selv om vi nok alle innerst inne vet at ingenting gjør det. Jeg tror mange fortsatt ikke har skjønt hvor dramatisk situasjonen er.

– Undervurderte virkningene av veksten

Selv har hun blitt smertelig klar over det. Ved juletider mistet samboeren hennes jobben. Etter jul har både nevøen og svogeren hennes blitt sagt opp. Hun kjenner mange som er i samme situasjon som henne selv. De går og venter.

Første runde med oppsigelser på jobben var et sjokk. Men det måtte komme, mener Løland.

– De siste ti årene har vi levd i en urealistisk verden. Vi har vent oss til et for høyt forbruk, sier hun.

Også økonom Klaus Mohn mener at det ble i meste laget. Festen var rett og slett for god til å være sann.

Før han ble professor ved Handelshøgskolen ved Universitetet i Stavanger i 2013 hadde han vært ansatt i Statoil i 16 år. De siste fire som sjeføkonom.

Han vil ikke si noe om hvilke diskusjoner de hadde i Statoil.

– Men generelt mener jeg at oljeselskapene undervurderte virkningene den kraftige veksten kom til å få på kostnadsutviklingen ellers i samfunnet.

– Gikk over stokk og stein

Veksten i olje- og gassnæringen bidro til mer lønnsvekst og et høyere kostnadsnivå enn vi ellers ville ha fått. Kostnadsnivået har også smittet over på offentlig sektor, mener Mohn.

– Hele Norge har blitt dyrere å drive som følge av den kraftige boomen i olje- og gassnæringen. Dermed har denne næringen noen virkninger som strekker seg langt ut over næringen selv.

– Kunne forskerne tidligere sett dette tilbakeslaget komme?

– Holden III-utvalget, et utvalg som så på lønnsdannelsen i Norge, advarte mot dette. De kom litt på etterskudd, i 2013.

De konkluderte med at: «Fra et makroøkonomisk perspektiv ville det etter utvalgets mening vært ønskelig med en jevnere utvikling i etterspørselen fra petroleumsvirksomheten».

Utvalget mente at dette burde gjøres gjennom å begrense nye oljevirksomhet.

– Problemet er at selv om man mente at dette gikk over stokk og stein, så har ikke myndighetene tiltak til å regulere aktiviteten i olje- og gassnæringen på kort eller mellomlang sikt, mener Mohn.

Har ikke tatt medisinen

Men næringslivets ledere kunne satt på kostnadsbremsen litt før, hevder Martin Gjelsvik ved IRIS.

– Oljeprisen kan ingen gjøre noe med. Men egne kostnader kan man håndtere. Næringslivslederne bruker situasjonen nå til å legitimere kutt i staben, men de burde gjort det for lenge siden, sier økonomen. Det har nok vært for mange ansatte.

– Hva kunne bedriftene gjort annerledes?

– Sjefene kunne vært mye mer innovative, i stedet for å ansette flere. De burde stått på flere bein og vært klare til å omstille seg raskt. Regionen har blitt mer og mer avhengig av én næring. Det er nå vi ser ulempene ved det.

Det har vært et politisk ønske i mange år: Kulturbyen Stavanger. Finansbyen. Matfylket Rogaland. Alt er forsøk på å utvikle regionen i flere retninger.

– Men i praksis har det vært vanskelig. Oljebransjen har støvsugd arbeidsmarkedet for ingeniører. Da blir det vanskelig å utvikle alternative næringer i regionen, sier Gjelsvik.

– Er det oljens skyld?

– Nja. De økonomiske incentivene setter til side selv politiske ambisjoner. Ressursene har vært kanalisert inn i den næringen som har vært suverent mest lønnsomt.

– Vi har ikke tatt medisinen selv heller, sier han og sikter til sin egen arbeidsplass, forskningsinstituttet som har tjent godt på oppdrag fra oljeindustrien.

– IRIS kunne også valgt å ha enda flere bein å stå på.

Får konsekvenser for alle

– Vi trengte nok en vekker innen oljebransjen, sier Janicke Løland, som snart kan miste jobben.

– Det har blitt dyrere og dyrere å bo her i byen. Det var stort sett de med gode oljeinntekter som hadde råd til å etablere seg i Stavanger. Vi var på vei til å få en by som ikke hadde plass til alle, sier hun.

Hun tror det kan komme noe positivt ut av krisen, tross alt. Selv har hun begynt å tenke at dette er en mulighet for å videreutdanne seg eller utdanne seg innen et nytt fagområde.

– Jeg er tross alt heldig fordi vi er to. Det er ikke lett for enslige å miste en god inntekt. Hadde jeg fortsatt vært alenemor og mistet jobben, hadde det vært dramatisk.

Dette snakkes det ikke om i Stavanger om dagen, mener Løland.

– Når noen fryder seg over at de som har tjent mye i oljebransjen, må dra inn årene, tenker de ikke på at dette får konsekvenser for andre også. Vi har alle levd på ringvirkningene av olja her i byen.

Forsker på krisen

Hvordan krisen påvirker folk som Løland, ønsker forskere ved IRIS å finne ut av. De vil studere krisen mens den skjer. Familier og arbeidsledige, næringsliv og lokalpolitikere – alle skal under lupen.

Økonom Martin Gjelsvik er del av forskningsprosjektet Coping with economic decline og skal, dersom prosjektet får penger, undersøke hva bedriftsledere tenker og gjør i krisetider. Klarer de å omstille seg? Og vil de det, eller tenker de at de dårlige tidene snart er over?

– Min hypotese er at gammel vane er vond å vende, og at det er oljebedriftene som har vanskeligst for å omstille seg – rett og slett fordi de har hatt suksess ved å drive med det samme så lenge, sier Gjelsvik.

– Hvis du ser på næringsutviklingen her i området, har den alltid gått i bølger. Vi har alltid klart å komme ut av nedgangstider. Det gjør vi sikkert denne gangen også. Men det kommer til å ta noen år.

– Sviktende evne til læring

Noe av det Gjelsvik er mest spent på, er om bedriftslederne har vilje og evne til å lære av historien.

Det er jo ikke første gang at Stavanger har måttet hive seg rundt. Hermetikkindustrien gikk nedenom og hjem på 1960-tallet, og sildefisket lenge før det.

– Jeg vil spørre om hvilke kilder de bruker for å utvikle nye strategier framover, sier han.

– Egne erfaringer er som regel upålitelige og kortsiktige. Historien kan gi innblikk.

Derfor skal også en litteraturviter og en historiker analysere krisen i Stavanger. Hvilke kilder går bedriftslederne til når de skal legge en strategi for framtida? Husker de Alexander Kiellands Garman og Worse, om fattigdom og rikdom i Stavanger? Eller Amalie Skrams beskrivelser av krise i Hellemyrsfolket?

Gjelsvik tror ikke at det blir så mye kriselektyre på sengekanten.

– Det har vært en sviktende evne til læring både fra egne og andres erfaringer.

50 år etter at olja sprutet opp av bakken er realitetene i ferd med å gå opp for stadig flere i oljelandet. Eventyret tar slutt.

Verst rammet er Stavanger. Men byen har noen av de beste forutsetningene for omstilling. Og noen av de dårligste.

Planen er at forskning skal hjelpe til med omstillingen, fra et samfunn smurt i olje til et samfunn med nye og varige arbeidsplasser.

Ordføreren i Stavanger har satt ned et utvalg som skal komme med forslag. Politikerne vil gi forskere i byen i oppgave å skape nye bein samfunnet kan stå på.

Vil ha en heiagjeng

Professor Rune Dahl Fitjar ved Handelshøgskolen på Universitetet i Stavanger (UiS) forsker på omstilling i regionen. Det samme gjør forskerkollegene hans litt lenger ned i gata, IRIS-forskerne Martin Gjelsvik, Atle Blomgren og Christian Quale.

De er alle enige om at innovasjon har blitt et buzzord blant politikere i regionen. Politikere som vil at forskere skal finne ut hva rogalendingene og de andre vestlendingene skal leve av etter olja.

Selv om Fitjar er glad for at forskningsområdet hans får mye oppmerksomhet for tiden, men mener det er viktig å være bevisst på forskernes rolle.

– Det er spennende å være forsker i Stavanger for tiden, men det kan også være utfordrende.

– Regionen ønsker seg nok mest en heiagjeng. Vi som er akademikere, må ha en mer kritisk rolle. Men det er ikke alltid like populært å være kritisk til det som foregår.

Politiske aktører og virkemiddelaktører vil gjerne ha forskerne med når det arrangeres konferanser og seminarer om omstilling. Det er viktig å delta på slike arenaer, mener Fitjar.

– Samtidig er det et element av begeistringsplikt på noen av disse konferansene. Vår forskning kan ikke alltid bidra til det.

Olje er mange næringer

Fitjar og hans kolleger kan for eksempel fortelle dem som vil høre, at Stavanger-regionen ikke er spesiell i innovasjonssammenheng. Forskningen deres viser at folk i og rundt Stavanger ikke har spesielt gode forutsetninger for omstilling. Men de er heller ikke spesielt dårlige.

– Stavanger skiller seg ikke mye ut fra andre middelstore norske byregioner, sier omstillingsprofessoren.

Vi tenker ofte på Stavanger som en veldig spesialisert by som har satset på én næring. I motsetning til en by som Trondheim, som er mer forskningsbasert og burde ha flere bein å stå på.

Men når innovasjonsforskerne studerer det de kaller «beslektet mangfold», får de et annet bilde.

Beslektet mangfold betyr at mange næringer bygger på samme type kunnskap, i stedet for å spre seg på vidt forskjellige områder. For eksempel at man bruker komponenter fra oljeteknologien til å utvikle fornybar teknologi.

Stavanger har faktisk mer beslektet mangfold enn byer som Bergen og Trondheim, viser forskningen til Fitjar.

– Oljenæringen er ikke én næring. Den er egentlig veldig mange næringer.

Lavt utdanningsnivå

Dette er forskning politikere og næringsliv liker å høre.

Verre er det med utfordringene.

For Stavanger-regionen skiller seg også klart negativt ut fra andre steder i landet. Blant annet når det gjelder utdanningsnivå. Her ligger Stavanger betydelige lavere enn både Bergen, Trondheim og Oslo. Og dette er alvorlig, viser empiri innovasjonsforskerne sitter på.

– Internasjonalt ser man en klar sammenheng mellom utdanningsnivå og økonomisk utvikling i en region. At Stavanger til nå har gått så bra, er et stort unntak.

Ser man på sammenhengen mellom utdanningsnivå og gjennomsnittlig inntekt i norske fylker, har rogalendingen hatt rundt 100 000 kroner høyere inntekt enn regionens utdanningsnivå tilsier, forteller Fitjar.

Det har gjort at mange ikke har sett poenget med å sette seg flere år på skolebenken. Dette gjelder ikke bare de som har jobbet på gulvet ute på plattformene. Også langt færre ledere i Stavanger-regionen har høyere utdanning enn ellers i landet. I denne regionen har det vært mer lønnsomt for folk å lage ting med hendene enn med hodet.

Vil samarbeide med kjentfolk

Det kan også være utdanningsnivået som forklarer det andre området hvor Stavanger-regionen skiller seg negativt ut. Dobbelt så mange i Stavanger som i Oslo svarer nemlig bekreftende på dette spørsmålet:

«Er det lettere å samarbeide med lokale aktører enn folk fra andre steder i landet eller andre land?»

To tredeler av bedriftslederne i Stavanger svarer bekreftende på dette.

Her skurrer det for innovasjonsforskerne. De vet nemlig at samarbeid, og helst internasjonalt samarbeid, er nøkkelen for dem som vil lykkes.

– Vi vet at utenlandsk eierskap, utenlandsk arbeidskraft og internasjonale nettverk gjør bedrifter mer innovative, sier Fitjar.

Er Stavanger-folk mer nysgjerrige enn andre?

Martin Gjelsvik, forskningsleder ved IRIS, Stavanger-regionens egen forskningsstiftelse, er enig med Fitjar i at det er et stort fokus på omstilling i regionen nå. Men han tror at mange bedrifter er blitt konservative, etter så mange år med det som har føltes som en evig oppgangstid.

Dette vil han undersøke i et forskningsprosjekt der han sammenligner hva ledere i oljebransjen og andre industrier tenker om framtida.

– Min hypotese er at de som er knyttet til oljeindustrien har vanskeligst for å omstille seg. De har hatt suksess ved å drive med det samme så lenge.

Gjennom forskningen sin har Gjelsvik oppdaget at innovasjon ofte blir nevnt, men sjeldnere praktisert.

– Jeg har ennå til gode å møte en bedriftsleder som ikke er for innovasjon. Men ledere som samtidig vil ha full kontroll, får ikke til det. De må tørre å slippe de ansatte løs.

Samtidig mener forskningslederen at Stavanger-folk er flinke til å snu seg rundt og utnytte muligheter som oppstår. Det var det de gjorde da oljen flommet opp av Nordsjøen. Noen spørreundersøkelser kan tyde på at folk i regionen er mer nysgjerrige enn i andre regioner.

En ekstremversjon

 Gjelsvik forsker på innovasjon i bedrifter og har funnet ut hva slags prosesser som er typiske.

– Det er tre spor: Å følge den stien du går på og gjøre mer av det samme. Å fornye stien, ved å bruke kompetanse og teknologi på andre områder. Og å velge en helt annen sti ved å etablere nye næringer.

– Det siste er vanskeligst.

Gjelsvik forteller om tidligere forskning, som har vist hva som kanskje fungerer best ved den typen omstillinger rogalendingene nå må gjennom: Å satse på noe nytt, men noe som er relatert til kompetanse som allerede finnes.

– Det å bruke eksisterende teknologi på nye felt, reduserer risikoen ved innovasjon.

Akkurat nå forsker Gjelsvik på finansnæringens betydning for omstilling. Disse aktørene holder seg helst på den kjente stien. Det kan bli et problem, nå når finansfolkene bør hjelpe regionen med penger til endring.

– Det som trengs, er finansinstitusjoner som tør å gå inn og investere tidlig. Det er det lite av. Jeg mener staten burde ha kommet mer på banen. For private vil helst unngå risiko.

Mange er blitt ydmyke

Vi møter også Gjelsviks kolleger Atle Blomgren og Christian Quale ved IRIS.

Sammen har de tre forskerne bedre føling med hva som skjer i næringslivet på Vestlandet akkurat nå enn mange andre.

IRIS har et oppdrag for Norges Banks regionale nettverk, hvor de snakker med alle de 400 mest sentrale bedriftene i regionen én gang i året.

Blomgren og Quales oppfatning er at bedriftene har blitt mer og mer ydmyke.

For tre kvart år siden var det mange som benektet at fallet i oljeprisen ville vare. Nå er flere lydhøre for nettopp det. Bedriftsledere i oljebransjen går nå oftere og oftere på seminarer om nye markeder.

Kultur for omstilling

Inntrykket de sitter igjen med er at mange kan klare å omstille seg. Det ligger i kulturen, mener IRIS-forskerne. De tror at det er de norskkontrollerte og gjerne familieeide bedriftene som kan ha størst mulighet for omstilling. Slik bedrifter tenker ikke bare på neste kvartalsresultat. Og mange av dem har allerede begynt å omstille seg. 

– Oljen gjorde ikke at folk her fant opp en masse ting på nytt, minner Blomgren og Quale om.

Dette viser rapporten deres «Industribyggerne 2015» med all tydelighet. De mest sentrale leverandørbedriftene til oljen i Stavanger-regionen, er virksomheter som eksisterte lenge før noen fant olje og gass på norsk sokkel.

En stor del av disse bedriftene har historie helt tilbake til 1800-tallet.

– Stavanger var ikke en fiskerlandsby da oljeeventyret startet i 1965. Vi hadde lange sjøfartstradisjoner og vi hadde en stor hermetikkindustri. Mange av bedriftene som ble oljebedrifter, startet med andre ting.

Møje smått é godt

Forskningen ved IRIS viser at flere bedrifter allerede er i gang med å levere til andre markeder, for eksempel offshore vindkraft og bygging av fiskefartøy.

– Har du erfaringer og metoder, kan det skje overføringer direkte fra oljeinstallasjoner til offshore vind.

«Møje smått é godt» er tittelen på en IRIS-rapport fra 2015. Den konkluderer med at Stavanger-regionen bør satse på et mangfold av mindre næringer.

– For du finner aldri et enkelt marked som alene vil kunne erstatte oljen i volum og betalingsvillighet, uansett hvor mange nye næringer som omstillingsprosessen får opp i regionen.

Det er de to forskerne helt enige om.

Disse knøttsmå robotene kan fly som insekter. Robotene har vært under utvikling i flere år og er hjertebarnet til Robert J. Wood, som er forsker ved Harvard University i USA.

Roboten ble først offentliggjort i 2013, og er en av verdens minste flygende roboter. Den veier under et tiendels gram.

Roboten har ingen tradisjonell motor, men bruker såkalt piezoelektrisitet for å få vingene til å bevege seg. Materialer med piezoelektriske egenskaper kan trekke seg sammen eller utvide seg når de blir utsatt for elektrisk strøm. Dermed kan de brukes omtrent som kunstige muskler.

Når dette skjer tusenvis av ganger på kort tid, kan du for eksempel lage vinger som slår.

Nå har forskerne prøvd å videreutvikle den lille insektroboten. De eksperimenterer med et enkelt elektrisk feste som gjør at roboten kan bli på et sted over lengre tid, for eksempel for å gjøre målinger.

• Les også: Tusen roboter jobber sammen

Statisk elektrisitet

Forskerne sammenligner systemet med vagling, bare at roboten kan sette seg på undersiden av en gren eller et blad.

Du kan se hvordan systemet fungerer i videoen under.

Hvis du bygger opp statisk elektrisitet i en ballong ved å gni den mot håret, kan du sette den fast på veggen. Den lille «hatten» på roboten bruker noe av den samme effekten.

Inne i hatten er det strømførende ledninger som kan bygge opp en statisk ladning. Når roboten skal sette seg fast til noe, skrus den på. Når den skal ta av igjen, skrus den av.

Systemet trekker veldig lite strøm, noe som forskerne trekker fram som en stor fordel.

Her kan du se en video av hvordan dette systemet fungerer

• Les også: Roboter som flyter rundt i skyene på Jupiter?

Ikke batteri enda

En så liten robot vil kanskje ha en ganske beskjeden flytid. Hvis en sverm av disse robotene skal inn og gjøre målinger etter for eksempel et stort utslipp, kan robotene feste seg til høye punkter for å spare energi, istedet for å fly omkring.

Dette er foreløpig bare på tegnebordet, siden robotene ikke kan fly veldig langt enda.

Som du ser i videoen er robotene fortsatt tilkoblet med en ledning, både for kontroll og strøm. Forskerne har enda ikke løst energi-problemet, hvor du må ha en strømkilde som er lett og liten nok for denne knøttlille roboten.

Hvor og hvordan roboten skal lande er foreløpig styrt av et dataprogram som henter informasjon fra blant annet et kamera som registrerer avstand og bevegelse.

Referanser:

M. A. Graule mfl: Perching and takeoff of a robotic insect on overhangs using switchable electrostatic adhesion. Science, mai 2016. DOI: 10.1126/science.aaf1092.

Den tidligere medieingeniøren har byttet ut TV-kamera med avanserte mikroskoper. Nå fokuserer hun på hvordan ulike væsker påvirker mineralene når de sprøytes inn i finkornede bergarter. Kunnskap om hva som skjer i steines porer, som inneholder olje, er viktig for å lære mer om hvordan oljeutvinningen kan forbedres.

Det meste som skjer i porene, kan bare ses på mikro- og submikronivå. Da snakker vi tusendeler av millimeter. Da er det ikke rart Minde lovpriser mikroskopet. Djevelen ligger som kjent i detaljene.

Mona Wetrhus Minde er forsker ved IRIS (International Research Institute of Stavanger) og tar for tiden doktorgrad ved The National IOR Centre of Norway.

Du får ett års forskningsopphold i utlandet. Hvor vil du dra og hvorfor?

– Da ville jeg dratt til Universitetet i Münster, Tyskland. Her jobber de med endringer i mineralogi som ligger tett opp til det jeg jobber med.

Hva ser du helst på TV, Farmen eller Forsker grand prix?

– Her må jeg nok svare begge. Farmen som underholdning, mens Forsker grand prix for å lære om andres forsking og om hvordan man på beste måte kan formidle forskingen sin på en enkel måte.

Hva synes du er morsomst, å undervise eller å forske?

– Foreløpig har jeg ikke undervist særlig mye, så jeg heller nok mot forsking akkurat nå, men jeg trives godt med å jobbe med mennesker, så jeg skal ikke utelukke undervisning i fremtiden.

Hvilke tre vitenskapshelter ville du invitert til firestjerners teselskap

– Jeg må nok være nokså stereotyp på dette svaret og velge Albert Einstein som en av dem. Ellers kunne jeg tenke meg å møte Marie Curie som en av de store synlige kvinnelige forskerne i historien. Den siste på listen er James Hutton, den moderne geologiens far.

Faguttrykk du elsker?

– «Wheel, fire, microscope!» Dette ble sagt på en nanoteknologikonferanse for noen år siden. Det er vel kanskje å overdrive litt, men det understreker hvor viktig utviklingen av mikroskopet har vært for vår kunnskap i mange felt, slik som i medisin, zoologi og mye av vår forskning på økt oljeutvinning, hvor mange av effektene kun er synlige på mikrometernivå eller enda mindre. 

Faguttrykk du hater?

– Jeg må med hånden på hjertet si at jeg ikke har noen spesielle faguttrykk jeg misliker. Har et litt dårlig forhold til ordet «gjennombrudd» som brukes litt for ofte. Om det er forskerne selv eller media som er skyld i det, kan jeg ikke svare på.

Nobelpris eller verdens beste mamma?

– Selv om jeg ikke hadde sagt nei takk til en nobelpris, hadde jeg nok ikke valgt vekk å gjøre så godt jeg kan for å være verdens beste mamma.

Finnes det noe positivt å si om tellekantsystemet?

– Samtidig som kan være problematisk at forskning skal kvantifiseres, er det et viktig verktøy som gir forskere og samfunnet mulighet til følge opp forskningsprosjekter.

Hvilket paradigmeskifte eller vitenskapelig funn skulle du ønske at du hadde vært en del av?

– Dette er nok langt utenfor mitt fagfelt, men å være med å utvikle bruk av vaksinasjon hadde vært fantastisk.

Kvalitativ eller kvantitativ metode?

– Ja takk, begge deler! For å få forstå mekanismene bak mineralogiske endringer i forbindelse med økt oljeutvinning, må vi vite både hva som skjer og hvor mye det skjer. 

Mastergradsstudentene Emil Kirkegaard og Julius Daugbjerg Bjerrekær fikk hjelp av en tredje student til å lage en programvare som automatisk samlet inn store mengder data om 70 000 brukere av datingnettstedet OkCupid, ifølge Vox.com.

Deretter publiserte de hele datafilen, sammen med en artikkel som beskrev metoden og dataene, på The Open Science Framework, en portal for åpen deling av forskningsdata.

– OkCupid-artikkelen er sendt inn. Dette betyr at datasettet nå er offentlig tilgjengelig. Kos dere! skrev Kirkegaard på Twitter mandag 9. mai.

Informasjon om seksuelle preferanser og narkotika

Problemet var at studentene verken hadde bedt brukerne eller datingnettstedet om tillatelse til å samle inn og publisere de til dels svært sensitive opplysningene. Dette bryter med det internasjonalt anerkjente prinsippet om å hente inn informert samtykke fra de berørte når man skal forske på persondata.

Selv om ingen av OkCupid-brukerne er direkte navngitt, inneholder datafilen nok informasjon til å kunne identifisere dem, blant annet brukernavn, sted, alder og stjernetegn. I tillegg var dataene koblet til brukernes svar på en rekke spørsmål nettstedet stiller for å kunne matche dem med potensielle partnere.

Spørsmålene dreide seg blant annet om brukernes seksuelle preferanser, om de noen gang bruker prøvd narkotika og om hvorvidt folk med lav IQ ikke burde få lov til å formere seg.

Det varte ikke lenge før kritikken mot studentene haglet.

– Samfunnsvitenskapen når et nytt lavmål. @KirkegaardEmil bryter grunnleggende lovverk om personvern og samtykke. Ingen tidsskrifter bør publisere dette, var én av de umiddelbare reaksjonene på Twitter.

– Dette datasettet er høyst reidentifiserbart. Det inneholder til og med brukernavn. Ble det gjort noe for å anonymisere dette i det hele tatt? spør en annen.

– Nei. Dataene er allerede offentlig tilgjengelige, svarte Kirkegaard.

– Dette er uten tvil den mest uprofesjonelle, uetiske og forkastelige datapubliseringen jeg noen gang har sett, skrev Oliver Keyes, forsker ved MIT Medialab, på bloggen sin.

– Uansett offentlig tilgjengelig

I artikkelen, som nå er fjernet fra Open Science Framework, skrev studentene at de regnet med at noen trolig vil ha innvendinger mot etikken i å samle og offentliggjøre disse dataene.

De mente likevel at alle data i datasettet uansett allerede var offentlig tilgjengelige. Å publisere dem innebar derfor bare å presentere informasjonen i en mer brukervennlig form, hevdet de.

Elisabeth Staksrud er nestleder i Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH) og førsteamanuensis i medievitenskap ved Universitetet i Oslo. Hun har vært tett involvert i utviklingen av NESHs Etiske retningslinjer for forskning på Internett og mener argumentet til Kirkegaard ikke holder. 

– Dette handler ikke om hvorvidt det er offentlig tilgjengelige data eller ikke, men at det nettopp er denne typen data som de kobler sammen og publiserer uten å innhente samtykke fra informantene. I dette tilfellet snakker vi jo om veldig sensitiv informasjon som OkCupid-brukerne ikke selv har sett for seg at skal bli publisert og brukt i forskning, sier hun.

Universitetet toer sine hender

Aarhus Universitet, der Kirkegaard er masterstudent, tar avstand fra det hele. De skriver på sin Twitterkonto at dette er noe studentene har gjort på privat initiativ, uten tilknytning til universitetet.

Kirkegaard bekrefter at dette er riktig, men har oppgitt tilknytning til Aarhus Universitet i artikkelen han og medstudentene publiserte på Open Science Framework.

– Når du setter et universitet som tilknytning på en oppgave eller en vitenskapelig artikkel, betyr det at du sier at du gjør forskningen som tilknyttet dem, kommenterer Jill Walker Rettberg. Hun er professor i digital kultur ved Universitetet i Bergen.

– I det øyeblikket du går inn i rollen som forsker, skal du følge de forskningsetiske prinsippene, sier Staksrud og påpeker at respekt for informantene er en integrert del av forskningsetikken.

– Det må være en etisk refleksjon i bunnen her og i tillegg må forskerne handle i tråd med de forskningsetiske prinsippene. Det er vanskelig å se at de har gjort det i dette tilfellet, sier hun.

Hvor langt strekker universitetenes ansvar seg?

Staksrud mener en faktor som kompliserer det hele, er at de som har gjort dette, er masterstudenter. Hun mener saken reiser interessante spørsmål om universitetenes og høyskolenes ansvar.

– I hvilken grad lærer de faktisk opp alle studentene sine i forskningsetikk, ikke bare doktorgradsstudentene? Forskningsetikk er noe du må installere i bevisstheten hos studentene slik at de tar det med seg overalt. Og hvor langt skal institusjonens ansvar strekke seg når det gjelder egne studenter som utfører forskning, men ikke som del av noen formell studentoppgave? spør hun.

Selv om Open Science Framwework nå har fjernet både datasettet og artikkelen fra nettportalen, er datafilen allerede lastet ned mer enn 500 ganger. Flere skal også allerede være i gang med å analysere dem, ifølge vox.com.

Ifølge Danmarks Radio vurderer nå det danske Datatilsynet å undersøke saken nærmere.

Har skjedd før

Det er ikke første gangen argumentet om at data som ligger offentlig tilgjengelig, er brukt for å rettferdiggjøre bruk av store mengder persondata fra nett uten samtykke.

I 2008 publiserte amerikanske forskere data fra Facebook-kontoene til mer enn 1700 studenter fra et ikke identifisert college, samlet inn over flere år. Det viste seg i ettertid at det var mulig å finne ut hvilket college det var snakk om, og ingen av studentene hadde samtykket til at informasjonen deres kunne brukes i forskning, skriver Dag Elgesem i boken Internet research ethics.

Som del av et forskningsprosjekt utviklet studenter fra MIT i 2009 programvare som ved å analysere vennelister på Facebook, kunne identifisere menns seksuelle orientering ved å analysere kjønnet og legningen til kontaktene deres i sosiale medier. Dette var mulig å gjøre selv om resten av profilinformasjonen deres var satt til «privat».

Også i Norge har vi sett liknende tilfeller, om enn i mindre skala. Flere slike saker har vært til behandling hos NESH de siste årene. Problemstillinger som går igjen er om informasjon som ligger åpent ute på nett, er offentlig tilgjengelig og kan brukes i forskning uten å hente inn samtykke, samt om muligheten for reidentifisering.

Ved å ta i bruk flere alarmer på sykehjem skal det bli tryggere for beboerne å oppholde seg der. Også de pårørende og de ansatte skal føle økt trygghet og sikkerhet. 

I en studie som ble gjennomført i Værnes-regionen i Trøndelag, har forskere ved Nord universitet testet ut fire ulike sensorer som styrer døralarmer, fallalarm, bevegelsesalarm og temperaturalarm.

Spørsmålet er hvor godt disse alarmene fungerer i praksis. 

Svaret, som ble presentert av forsker Bente Nordtug på en helsekonferanse ved Nord universitet nylig, er at det ikke er så enkelt. 

Hun beskriver alarmer som ikke virker, feilkobling av sensorer og uklar opplæring. Med andre ord motsatt effekt av det som var målet med teknologien.

Eldrebølge og mangel på sykehjemsplasser

Bakgrunnen for at dette er testet ut flere steder, er fordi man tror at antallet eldre vil øke betraktelig i de kommende årene, samtidig som det blir færre sykehjemsplasser.

Ifølge helsemyndighetene kan tilgang på nok helsepersonell bli et problem. Helsevesenet har også utfordringer med å møte behovene til folk med kroniske sykdommer.

Ett av flere svar kan være økt bruk av velferdsteknologi. Med det menes teknologisk assistanse som bidrar til økt trygghet, sikkerhet, sosial deltakelse, mobilitet, fysisk og kulturell aktivitet. Teknologien skal gjøre det enklere for den enkelte å klare seg i hverdagen til tross for sykdom eller sosial, psykisk eller fysisk nedsatt funksjonsevne.

Det er Helsedirektoratet som har tatt initiativ til utprøving av ny velferdsteknologi i kommunene. Så langt har 34 kommuner vært med i et slikt program. Sluttrapport fra utprøvingen vil foreligge i 2017.

Rapport om utprøving av velferdsteknologi

Helsedirektoratet har publisert en foreløpig rapport der forskerne har mange av de samme betenkelighetene som i studien til Nordtug. Men i rapporten pekes det også på positive effekter:

• Økt trygghet, selvstendighet og mestring for tjenestemottakerne.
• Økt trygghet, redusert belastning og mer frihet for pårørende.
• Økt trivsel, bedre arbeidsprosesser, mindre stress for ansatte.

Misforstår bruk av alarmer

Studien fra Værnes viser at beboere kunne misforstå hvilken alarm de var tilknyttet. For eksempel trodde noen brukere at fallalarmen var trygghetsalarmen, og trygghetsalarmen brukte de som ringeklokke når de ønsket tilsyn.

En av de ansatte beskriver:

«Vedkommende satt jo og trykket på fallalarm-knappen sin slik at det ble unødvendige falske anrop. Og når hun skulle dusje, tok hun den av og la den på nattbordet. Så lå den der i mer enn 20 sekunder og da gikk alarmen».

Andre ganger var det ansatte som utløste alarmen. Ble ikke døralarmen koblet ut før ansatte gikk gjennom døra, gikk alarmen. 

Alarmen kunne gå uten at de fant ut hvorfor den koblet til. For eksempel viste det seg at dørsensoren til en bruker ute i distriktet gikk av på nattestid uten at ytterdøra til brukeren var åpnet. Ansatte satte til slutt kosten på ytterdøra slik at de kunne kontrollere om alarmen var reell ved å se om kosten var veltet. Usikkerheten rundt ekte og falske alarmer kunne bidra til ekstra stress i hverdagen. I studien gir ansatte uttrykk for at det var flere falske enn reelle alarmer.

Kort oppsummert peker forskningen på en del problematiske sider ved teknologien og bruken av den i sykehjem:

• Usikkerhet om alarmene var falske eller ekte.
• Fire sensorer var utprøvd – ingen av dem var helt pålitelige.
• Uheldig plassering av sensor kan være årsak til falsk alarm.
• Feil med selve sensoren, eller feilkoblet sensor hos brukeren.
• Brukerutløst feilalarm.
• Utgåtte batteri.
• Mangelfull eller ustabil dekning i Telenor sitt nett.

Uklar opplæring og bruk

Flere ansatte mente at de fikk for liten tid til opplæring til behandling av sensorer og alarmer. Systemet krevde konstant pålogging på mobilen og deretter på iPad for å kunne se hvem det var alarm hos.

Det å glemme å logge seg på iPader skapte et irritasjonsmoment mellom de ansatte på dag og natt fordi det kunne hope seg opp med alarmer som kom på dagtid, men som nattevaktene måtte ta ansvar for. Dette kunne ta opp mot tjue minutter av vakta. Ansatte på nattevakt turte ikke å koble ut sensorer som alarmerte feilaktig, noe som ga merarbeid. Telenors dekning var også et usikkerhetsmoment.

– Teknologien må utvikles videre, bli mer robust, pålitelig og funksjonell. Det kreves mer ressurser for å skape et tettere samarbeid med ansatte. Videre vil det være en fordel å ha en plan for generelle evalueringer av prosjektet sammen med de ansatte, sier Bente Nordtug. 

Referanse: 

Bente Nordtug, mfl: Implementering av velferdsteknologi. En kvalitativ studie: Hvilken nytte og hvilke utfordringer erfarer ansatte i kommunehelsetjenesten? Senter for omsorgsforskning – Rapportserie nr. 1/2015