Det viser en studie av sosialhjelpsutbetalingene i seks kommuner i Nord-Gudbrandsdal.

I perioden 2007–2012 gikk utbetalingene til sosialhjelp ned i alle de seks kommunene, mens forskjellene mellom kommunene var betydelige.

I 2007 varierte utbetaling av økonomisk sosialhjelp per innbygger mellom 422 og 1530 kroner, mens utbetalingene i 2012 varierte mellom 171 og 692 kroner.

Ikke bare i Nord-Gudbrandsdal

Det var også variasjoner i gjennomsnittlig utbetaling av økonomisk støtte til den enkelte mottaker fra fylte 18 år. I 2007 varierte det mellom cirka 16 000 og 52 000 kroner, og i 2012 mellom 11 000 og 24 000 kroner.

– Slike variasjoner er nok ikke spesielle for Nord-Gudbrandsdal, sier professor Liv Johanne Solheim ved Høgskolen i Lillehammer. Hun har ledet arbeidet med kartleggingen.

– Sosialtjenesten i de seks kommunene gir trolig et bilde av status ved mange tilsvarende Nav-kontor og kommuner, sier hun.

Undersøkelsene bygger hovedsakelig på offentlig statistikk, innsyn i mapper og intervjuer med ansatte og ledere fra samtlige av de seks Nav-kontorene. Resultatene av kartleggingen og mulige årsaker til forskjellene i utbetaling av sosialhjelp, er samlet i en rapport som nylig ble offentliggjort.

– Vi ønsker ikke å henge ut Nav-kontor, men det er avdekket problemer som må tas på alvor, sier Solheim.

Ulik organisering og kompetanse

Ved en gjennomgang av organiseringen av Nav-kontorene, viste det seg at det var satt av ulik mengde ressurser til sosialtjenestearbeidet, og dette arbeidet var organisert forskjellig ved de ulike kontorene.

Det var også ulik formell kompetanse blant de som arbeidet innenfor sosialtjenestefeltet, både blant ledere og medarbeidere.

– Dette er forhold som samlet sett kan ha betydning for hvordan tjenesten forvaltes, forteller Solheim.

Ulikt skjønn

Saksbehandlere i Nav må anvende skjønn når juridiske spørsmål skal besvares etter lov om sosiale tjenester i Nav.

– Nav-kontorene utøver skjønn ulikt, forteller Solheim.

Studien viser blant annet at det er variasjoner i hvordan kontorene forholder seg til statens veiledende satser for sosialhjelp, det som kalles sosialhjelpsnormen, og i hvilken grad denne benyttes som rettesnor for skjønnsutøvelsen.

Funnene viser at skjønnsutøvelsen ikke bare varierer fra kommune til kommune eller Nav-kontor til Nav-kontor, men også internt på det enkelte Nav-kontor.

Informasjon om søkerne kommer ikke frem

Når Nav mottar en søknad om økonomisk stønad, skal informasjon om sivilstatus, utdanning, arbeid og økonomi skrives ned i journalen. Dette blir ikke alltid gjort.

– Ved samtlige kontor er søknadskjemaer mangelfullt utfylt. Det fantes få eller ingen journalnotater ved Nav-kontorene som kan bidra til å kaste lys over situasjonen til søkeren. Resultatet blir da at det kan virke noe vilkårlig hvordan hver enkelt sak blir vurdert, sier Solheim.

Det er også ulik praksis med hensyn til hva slags informasjon som legges til grunn for de vurderingene som gjøres.

Ved ett kontor ble det gitt svært mye og til dels irrelevant informasjon i vedtaket, mens ved de aller fleste kontorene er det ikke gitt noen opplysninger om faktiske forhold som danner grunnlag for beslutningen som fattes.

– Det blir derfor vanskelig å gjenskape resonnementet bak et vedtak som fattes, sier Solheim.

Ulik tolkning av loven

Ulikhetene forsterkes ytterligere av at det ofte er uklart hvordan saksbehandlerne i Nav tolker loven om sosiale tjenester.

Dette gjelder særlig begrepene «stønad til livsopphold» og «å gjøre gjeldende økonomiske rettigheter» i paragraf 18, samt begrepet «stønad i særlige tilfeller» i paragraf 19.

Paragraf 18 sier at de som ikke kan sørge for sitt livsopphold gjennom arbeid eller for eksempel trygd, pensjon eller studielån, har krav på økonomisk stønad. Stønaden skal her ta sikte på å gjøre vedkommende selvhjulpen.

Paragraf 19 sier imidlertid at kommunen i særlige tilfeller kan, selv om vilkårene i paragraf 18 ikke er tilstede, yte økonomisk hjelp til personer som trenger det for å kunne overvinne eller tilpasse seg en vanskelig livssituasjon.

– I kommuner med en restriktiv tolkning av «å gjøre gjeldende økonomiske rettigheter» i paragraf 18, vil kunne ha lavere utbetalinger enn kommuner som ikke i samme grad krever at samtlige inntektskilder skal realiseres, forklarer Solheim.

Forskerne ser også tendenser til at begrepet «livsopphold» forstås ulikt ved det enkelte Nav-kontor. Forskjellig vektlegging av de veiledende sosialhjelpssatsene kan også være med på å forklare ulikheter i utbetalingene.

– Det å følge sosialhjelpsnormen automatisk uten å gjøre individuelle, skjønnsmessige vurderinger i hvert enkelt tilfelle kan forklare ulikheter i utbetaling, mener Solheim.

Nav bør bli bedre på kompetanseheving

– Problemene som er beskrevet i rapporten, kan skyldes lovverket, men også at kompetansen og skjønnsutøvelse på sosialhjelpsområdet ikke prioriteres nok ved Nav-kontorene.

– Saksbehandlerne ved de enkelte kontorene kan ikke alene tilskrives ansvaret for de feil og mangler som er avdekket, sier Solheim.

Etter forskernes vurdering er det behov for en systematisk kompetanseheving hos både saksbehandlere og ledere, og et generelt høyere fokus på dette fagområdet fra kommunens, Navs og ledelsens side.

Forskerne foreslår tiltak som de mener kan heve kompetansen til de Nav-ansatte, kvaliteten på vedtakene og rettssikkerheten til brukerne.

Mer praktisk opplæring og veiledning i anvendelse og bruk av lovbestemmelser og skjønnsutøvelse er et tiltak.

Et annet er at vedtak bør inneholde hvilke konkrete individuelle, skjønnsmessige vurderinger som er gjort i den enkelte sak.

Videre bør det bli mer fokus på kartlegging av brukers situasjon og viktigheten av å lage journalnotat. Også maler for fatting av vedtak bør bli bedre, mener forskerne.

– Vi ser at våre funn bekreftes både av annen forskning og av Helsetilsynets rapporter. Vi tror at funnene i vår undersøkelse sannsynligvis har overføringsverdi og også gjelder andre Nav-kontor i landet, sier Solheim.

Referanse:

Billbo m.fl: Kommunale forskjeller i økonomisk sosialhjelp. En studie av forskjeller i organisering og praktisering i seks kommuner (pdf), Forskningsrapport 161, Høgskolen i Lillehammer 2014.

De fleste landene vi ønsker å sammenlikne oss med, har ambisjoner om å fremme verdensledende forskning. I møte med europeiske kollegaer diskuterer vi hvordan vi kan legge til rette for de beste forskningsmiljøene våre og hvordan vi kan lykkes enda bedre på den internasjonale arenaen.

I Regjeringens langtidsplan for forskning og høyere utdanning for perioden 2015-2024 står det eksplisitt at «verdensledende fagmiljøer» er et prioritert område når bevilgningene til forskning trappes opp. I Forskningsrådets forslag til ny hovedstrategi følges dette opp med et mål om å «styrke satsingen på grensesprengende forskning og nyskaping».

Nå diskuteres det hvordan vi i praksis kan legge til rette for flere verdensledende fagmiljøer. I en kronikk av Arvid Hallén og Nils Chr. Stenseth i Aftenposten ble blant annet følgende momenter nevnt: ambisiøse mål, elitesatsing, heie på de beste, frihet, krav, reelle forventninger, lettere rekrutteringsprosedyrer, karriereplanlegging og det å skape økonomisk handlingsrom gjennom tøffe prioriteringer.

Vi bør lære av May-Britt og Edvard Moser uttalte egen rektor etter at de fikk Nobelprisen. Gunnar Bovim nevnte spesielt evnen deres til å bygge internasjonale nettverk og rekruttere toppforskere til Trondheim.

I en tidligere blogg har jeg skrevet om «gullkortteorien» ved Det medisinske fakultet. Det innebærer at vi deler ut «gullkort» til de beste. Det skal lønne seg å være god på et universitet og å prestere best i forskning. Det betyr mer prioritet, rom, tid, og ressurser til de beste forskningsgruppene. Samtidig er selvfølgelig gullkortet avhengig av at prestasjonene vedvarer og at andre kan oppnå samme status hvis de lykkes tilsvarende.

Det er helt klart at Nobelprisen ved eget fakultet har gitt oss større autoritet til å uttale oss om hvordan vi kan legge til rette for toppforskning. Nylig var jeg invitert av Akademikerne til å snakke på topplederkonferansen deres om: «Hvordan legge til rette for Nobel-forskning».

Utgangspunktet for Nobelprisen er selvfølgelig at May-Britt og Edvard Moser er usedvanlig dyktige forskere som har drevet fremragende forskning i den internasjonale toppklassen. Jeg har sagt at hovedjobben min de ti siste årene har vært å legge til rette for forskningen deres, slik at de ikke har takket ja til de mange tilbudene om jobb ved ulike toppuniversitet i verden. Det er vanskeligere å flytte hvis du er fornøyd med infrastruktur, service og finansiering. Slik er gullkortet viktig.

Forskningsmiljøet rundt May-Britt og Edvard Moser har som følge av dette vært prioritert med hensyn til stillinger, forskningsmidler og infrastruktur. Siden 2002 og fram til og med 2014 har NTNU brukt anslagsvis 310 millioner kroner på dette forskingsmiljøet.

Vi har også ved NTNU startet en felles satsing på toppforskning. Med hjelp av ulike virkemiddel skal vi legge til rette for å rekruttere og beholde toppforskere, sikre etableringen av ulike ledende forskningssentre og skape en kultur for verdensledende prestasjoner innen forskning. Et av virkemidlene er Stjerneprogrammet som har som mål at egne talenter kan vinne fram i søknader til European Research Council.

Jeg er overbevist om at det også er lettere å legge til rette for toppforskning med ansatte ledere som er rekruttert ut fra kompetanse, motivasjon og personlige egenskaper. Det blir for meg feil å snakke om hvordan vi kan skape verdensledende forskningsmiljøer uten å diskutere ledelse ved universitetene. Selvfølgelig kan valgte ledere gjøre en god jobb, men jeg tror at langt flere og potensielt dyktige personer, er motivert og ønsker å bli ledere ved ansettelse. Ledelse ved universitet i dag krever tøffe prioriteringer og endringer som kanskje er vanskelig å selge i en valgkamp.

Forskningsmiljøer over hele Europa opplever for tiden en tøffere økonomisk virkelighet. Den økonomiske krisen i for eksempel Sør-Europa, har medført store kutt i forskningsbevilgninger og fremragende forskere har problemer med å fortsette karrieren slik de har planlagt. Vi har nå en unik mulighet til å rekruttere forskere som kan bidra i ønske vårt om å bygge verdensledende forskningsmiljøer her i Norge. Slik er også satsingen på infrastruktur viktig.

Nobelprisen i fysiologi eller medisin til norske forskere har vist et stort nasjonalt engasjement for forskning. Vi har nå muligheten til å bruke denne historiske begivenheten til å bli en enda bedre forskningsnasjon. Vi har de finansielle musklene som skal til, og vi har en infrastruktur og menneskelige ressurser som skal til for å nå målet. Vi skal også utnytte de fortrinn vi har som for eksempel at hos oss kan begge i et parforhold med barn opprettholde en fremragende forskerkarriere.

La oss bidra til at vi får flere forskerhelter som May-Britt og Edvard Moser, og at vi bygger flere verdensledende fagmiljøer. NTNU og Det medisinske fakultet vil fortsette å bidra til dette.

Leste du aviser høsten 2013, fikk du et inntrykk av at Oslo var rammet av en voldsom barneransbølge. Statistikken forteller et annet bilde, nemlig at ranstallene generelt går ned og at 2013 ikke var et rekordår.

«I dag må 19 gutter og unge menn møte i Oslo tingrett tiltalt for en rekke tilfeller av ran av mobiltelefoner, trusler og vold. De fleste ofrene var barn.» (Dagsavisen, 6. januar 2014)

I løpet av høsten 2013, og særlig senhøstes, hadde mediene en til dels massiv omtale av barn som ranet andre barn. Inntrykket publikum satt igjen med var at såkalte «barneran» var et omfattende og voksende problem i Oslo. Ordet «ransbølge» ble hyppig brukt i avisene.

Men undersøkelser blant unge i Norge og spesifikt i Oslo viser at ungdommen blir «snillere» enn før. Kriminalstatistikken viser også at ranstallene ikke øker, stikk i strid med dette inntrykket. Så hvem er de unge ranerne?

– Vi har identifisert to hovedgrupper: Unge med store levekårsproblemer og unge som har havnet «på feil spor». Felles for disse er tilknytningen til en ganske stor gruppe unge som oppholder seg mye i Oslo sentrum, sier forsker Evelyn Dyb ved Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR).

Hvorfor begår de ran?

Dyb har intervjuet personer i Oslo kommune og Oslo politidistrikt og unge som har begått ran. Resultatene presenteres nå i rapporten Unge ranere i den globale byen.

– Vi gjennomførte etter hvert lengre intervjuer med en svært liten gruppe unge som har vært med på ran. De unge mennene var delaktige i ran i 2013 og er i større eller mindre grad eksponert i mediene og kjent i nærmiljøet, sier Dyb.

Rapporten peker på fem hovedgrunner til at unge begår ran i Oslo:

1. Levekår
2. Rus
3. Innflytelse fra andre
4. Kjedsomhet og risiko
5. Nettverk

Levekår er avgjørende

– Unge ranere med store levekårsproblemer har utfordringer på flere områder, og sjansen for å havne i et kriminelt spor er betydelig større enn for annen ungdom. Mange begår lovbrudd, men flertallet klarer seg og ender ikke som kriminelle, understreker Dyb.

Mange av familien bor trangt, og de unge guttene er gjerne henvist til å oppholde seg mye på gata. Norskkunnskapene er forholdsvis svake hos mange, og de unge har hull i allmennkunnskapen om samfunnsforhold. De lever i fattigdom og har et svakt fotfeste i samfunnet.

De andre ranerne har også levekårsproblemer, men i mindre omfang enn den første gruppa. De har flere ressurser til rådighet og har også mindre risiko for å bli lovbrytere.

– Felles for barneranerne er frafall i skolen og at de står utenfor arbeidslivet, sier Dyb.

Spesielt de som har foreldre med utelandsk opprinnelse, opplever ofte en form for utstøting, noe som får betydning for hvordan de selv håndterer tilværelsen.

Hos mange er tilliten til samfunnets grunnleggende institusjoner helt i bunn. Disse problemene begynner allerede på grunnskolen, og for flere er rus og virkelighetsflukten den gir en viktig årsak til at de begår ran.

Forventningsgap

Noen av de unge som har begått ran, lever i hushold med til dels svært dårlige levekår, og ofte med foreldre som har innvandret til Norge.

Deler av Gamle Oslo er nærmeste nabo til enorm velstand og rikdom åpenbart gjennom Operaen, Barcode, andre signalbygg og boligområder i de høyeste prisklassene.

– Avstanden fra disse omgivelsene og ned til de unge som har vært involvert i ran, familiene og vennene deres er nærmest ufattelig stor. Disse skrikende forskjellene berører både unge fattige, som vokser opp i bydelen, og andre unge, som tiltrekkes av det unge miljøet i sentrum, sier Dyb.

Både foreldre og samfunnet generelt stiller store forventninger til de unge når det gjelder skolegang og prestasjoner på andre områder. Det gjelder også de unge ranerne.

– Her kan imidlertid gapet mellom muligheter og ressurser og forventningen framstå som en uoverstigelig kløft. Barna innfrir kanskje ikke foreldrenes forventninger til et bedre liv. Noen av disse er blant de som deltar i eller er aktive i å rane andre unge og barn, sier Dyb.

Fraværende foreldre

For en del av risikotilfellene er foreldrene fraværende. Det kan være flere årsaker til dette.

Én er at foreldrene jobber døgnet rundt for å få endene til å møtes uten at velstanden for familien økes. En annen grunn er at foreldre eller mor har mer enn nok med å ta seg av yngre søsken. De eldre guttene, som fremdeles er barn, må klare seg selv ute på gata.

– Disse er særlig sårbare for påvirkning fra gatekulturen, hvor forskjellene i samfunnet åpenbarer seg. Kontrasten mellom velstanden i samfunnet og fattigdommen de opplever i hjemmet kan bidra til en ytterligere desillusjonering, sier Dyb.

Flere undersøkelser viser at foreldre og familiebakgrunn i stor grad påvirker hvordan man håndterer og lykkes på ulike arenaer. Når foreldre er fraværende er sjansene større for at jevnaldrende i ungdomstiden får større innflytelse.

– Ranene foregår i grupper, og det er neppe tvil om at holdningene og normene i bestemte grupper er avgjørende. Guttegjengen på gata blir en erstatning for familien, sier Dyb.

En forestilling om at «alle gjør det» kan imidlertid bero på en feiltolkning av hva som er de dominerende holdningene i ungdomsmiljøet. Særlig usikre personer har en tendens til å overvurdere omfanget av lovbrudd begått av andre.

– En svak forankring i storsamfunnet «tillater» at man raner barn og andre svake grupper, som eldre rusmisbrukere. Unge blir utfordret av andre unge til å gjennomføre ran, som et ledd i å vinne respekt og status i enkelte miljøer. Også her kan pengebehov ligge bak. Måten man skaffer penger på gir respekt, sier Dyb.

Rus, lediggang og et savn av mening

Fra flere hold framheves rusproblemer som den viktigste enkeltårsaken. Ungdommene begår ran for å skaffe penger til rusmidler. Det kan også dreie seg om å skaffe penger for å dekke narkogjeld, til «personer man helst ikke skal komme i gjeld til», og en kombinasjon av narkotikabruk og -gjeld.

«Vi ser at dette går galt. De er unge, vi ser de er ute på Oslo S, langs Akerselva, i gatemiljøet, der er de involvert, de ”er der alltid”. Av og til rusa, mer og mer rusa, de dropper ut av skolen, de får ikke bo hjemme lenger. Det baller på seg med ran, narkotika og slåsskamper.» (Informant som jobber med fritidstilbud for ungdom i Oslo kommune)

Kjedsomhet og til dels ensomhet blir også nevnt som en av forklaringene på ranene. Andre avviser en slik forklaring.

– En eksistensiell kjedsomhet, i betydningen savn av mening i tilværelsen, kan blant annet få utløp i uakseptabel risikoatferd. Ran og illegale rusmidler som risikoatferd kan være legitimt i enkelte marginale miljøer som en spennende virkelighetsflukt, sier Dyb.

Noen få ekstremt aktive ranere i sentrum

Studien finner noen fellestrekk ved de unge ranerne. En ganske stor gruppe unge oppholder seg mye i sentrum og særlig rundt Oslo S. Denne sentrumsgruppa er stor og flytende, og de fleste trekker seg tilbake uten å havne i alvorlige problemer.

– Men i sentrumsgruppa finnes også noen få ekstremt aktive ranere, sier Dyb.

Uteseksjonen i Oslo og andre som jobber med ungdom i sentrumskjernen, opplever at miljøet har blitt hardere i løpet av det siste året.

– I hvor stor grad denne tilhardningen av miljøet i sentrum kan tilskrives en liten, svært aktiv gruppe, eller om det er en generell tendens blant de som oppholder seg mye i sentrum bør kartlegges ytterligere.

– For øvrig kan de mest aktive ranerne gjenfinnes i begge gruppene. Enkelte har til dels ekstreme oppvekstsvilkår, mens dette ikke er like åpenbart for alle, sier Dyb.

Det finnes ingen dokumentasjon på at ungdommene som begikk ran i 2013 er med i faste gjenger eller grupperinger. Enkelte grupper kan utvikle seg mot gjengdannelse, og de unge ranerne kan bli forsøkt rekruttert til etablerte kriminelle grupper og miljøer på sikt.

– Men det er også viktig å understreke at det går bra med de fleste, også flertallet av unge i denne gruppa som har lovbrudd på rullebladet «klarer seg». De fleste blir ikke kriminelle gjengangere i straffesystemet, sier Dyb.

Referanse:

Evelyn Dyb: Unge ranere i den globale byen (pdf), NIBR-rapport 2014:20.

Oppdragsgiver for prosjektet har vært Oslo politidistrikt. Initiativet til prosjektet ble tatt av Politirådet i Oslo, og det har blitt finansiert av Oslo politidistrikt, Oslo kommune og NIBR.

Etter å ha testet DNA fra over 80 000 personer kom en forskergruppe fra California opp med et overraskende sideresultat: Røykerne hadde mindre risiko for reisesyke.

Forskerne, som kommer fra den private bioteknologi-bedriften 23andMe, har ikke noen forklaring på sammenhengen. Therese Ovesen, professor ved øre/nese/hals-avdelingen ved Aarhus Universitet, har imidlertid et forslag:

– Når man røyker, blir nikotin tatt opp i hjernen via bestemte reseptorer. De befinner seg i samme område som balansesystemet, som blir påvirket ved reisesyke. Nikotin kan kanskje blokkere området, sier Ovesen.

Ovesens kollegaer har i noen år diskutert hvor man skulle se etter en mulig årsak til reisesyke. De nye resultatene tyder på at nikotinreseptorene kan være et utgangspunkt.

– Det er rett og slett en genistrek å undersøke forbindelsen mellom gener og reisesyke, sier hun.

Fisket etter gener

Forskere har lenge visst at arvelighet står for mellom 55 og 70 prosent av risikoen for reisesyke. De vet imidlertid ikke hvorfor det er slik.

– De spesifikke genene de har sett på, produserer bestemte proteiner. Det kan være en pekepinn mot en eventuell behandling, sier Therese Ovesen.

Forskerne undersøkte gener som så unormale ut hos folk som led av reisesyke. Slike gener produserte enten for mye eller for lite av et protein.

– Forskerne har vært ute på en fisketur. De har undersøkt et stort område og kommet fram til 35 gener som kan være relevante. Det er første skritt mot å finne en behandling, sier Ovesen.

Ser på de 35

Selv om forskergruppen kommer fra den private bedriften 23andMe, tviler ikke Ovesen på troverdigheten. Metoden og gjennomføringen er i orden, understreker hun.

– Jeg tror dette kan skape helt nye hypoteser som man kan arbeide videre med. Neste skritt burde være å konsentrere seg om de 35 genene. Man kan gjøre det gjennom en ny studie av personer som lider av alvorlig reisesyke, sier Ovesen.

Det ønsker nå Aarhus Universitet å gå i gang med.

Undersøkelsen er utgitt i Oxford Journals’ Human Molecular Genetics.

Referanse:

Bethann S. Hromatka mfl: Genetic variants associated with motion sickness point to roles for inner ear development, neurological processes, and glucose homeostasis, 23andMe, Inc., Mountain View, CA, USA, HMG Advance Access

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Hvert år legges over en halv million mennesker inn på sykehus med denguefeber, viser beregninger. Sykdommen gir utslett, høy feber, hodepiner og leddsmerter. Den er relativt vanlig i tropiske områder.

I hovedsak er det myggarten Aedes Aegypti som sprer denguefeber.

Tar livet av smittebærerne

På Florida Keys, kjeden av øyer som strekker seg sørover fra sørspissen av Florida, vil lokale myndigheter slippe ut genmodifisert mygg for å ta livet av smittebærerne.

Det britiske selskapet Oxitec har utviklet en genmodifisert variant av Aedes Aegypti. Myggen er testet av forskjellige forskningsinstitusjoner i flere forskjellige land, og nå vil Florida Keys Mosquito Control District slippe den ut som et eksperiment. Det amerikanske mattilsynet, FDA, skal ta stilling til om myggen er trygg nok til å slippes ut.

Ideen er å slippe ut millioner av genmodifiserte (GM-) hannmygg. De er tilført DNA som gjør at de dør raskere. Dette genet er dominant. Det betyr at når GM-hannmyggen parrer seg med en hunn av samme art, overføres genene til avkommet.

Dermed vil neste generasjon mygg dø før myggen blir voksen. Mange av de potensielle smittebærerne kommer til å dø ut før de rekker å smitte noen.

Resistente mot sprøytemidler

Vanligvis blir sykdomsbærende mygg fjernet med sprøytemidler. Men siden generasjon på generasjon av mygg er sprøytet med de samme kjemikaliene, har myggen utviklet resistens mot flere av disse midlene.

Mange steder i verden er det forsøkt å sette ut sterile hanninsekter. Appelsinfluer er et eksempel: Den legger egg i sitrusfrukter, og kan gjøre store skader på appelsinplantasjene. Når hannfluer som er utsatt for stråling og gjort sterile, settes ut i naturen, parer de seg med hunnene uten at eggene blir befruktet. Dermed dør de ut etter hvert, ifølge teorien.

Med Aedes Aegypti skal ikke denne metoden fungere spesielt godt. Den sterile myggen blir nemlig svekket, og dermed klarer den ikke å konkurrere med hannene ute i naturen om hunnenes gunst.

Fire av fem mygg er borte

I områder på Caymanøyene har GM-myggen ført til at det er blitt 80 prosent mindre mygg, ifølge artikkelen om forsøkene i Nature.

I USA begynner mygg å bli vanskelig å kontrollere. Derfor vurderer nå amerikanske myndigheter GM-myggen, forteller nyhetsbyrået AP.

I Florida smittes noen få mennesker med denguefeber hvert år. I et større utbrudd på Key West, den sørligste av øyene i Florida Keys, i 2009-10 ble rundt 90 personer smittet, ifølge helsedepartementet i Florida.

Underskriftskampanje

Men GM-myggen er omstridt. Nesten 150 000 mennesker har skrevet under på en kampanje mot myggslippet. De er først og fremst bekymret for eventuelle uforutsette konsekvenser.

Dessuten stiller Key West-innbyggerne spørsmål om det i det hele tatt er noen vits i eksperimentet, siden det ikke har vært noe denguefeber-utbrudd på flere år.

Likevel er flertallet av befolkningen positive til testen, skriver AP.

Farlig?

Spørsmålet er om myggslippet er farlig eller usikkert på noen måte. Myggen skal slippes fritt ut i naturen, i områder hvor det også bor mennesker.

– FDA har strenge krav. Slike organismer må gjennom en streng risikovurdering før de eventuelt slippes ut i naturen, sier Richard Meadow, førsteamanuensis ved NMBU og forsker ved Bioforsk, til forskning.no.

GM-arten kan ikke være i stand til å pare seg med andre arter ute i naturen. Alle genene som er endret, må også undersøkes nøye for å se om det kan ha noen uheldige effekter hvis de blir spredd – for eksempel hvis en fugl spiser en GM-mygg.

– De må ha et godt vitenskapelig grunnlag for å få det godkjent, og FDA er ikke akkurat interessert i å skape store problemer ved at det dukker opp utilsiktede konsekvenser i framtiden, sier Meadow.

Klarsignalet kommer kanskje i løpet av første halvår i år.

– Genial idé, men …

– I prinsippet er dette en genial idé hvis den fungerer, sier Meadow.

– Metoden er rettet mot én spesifikk art, sier han, og sammenligner med sprøytemidler: Kjemiske midler som spres over store områder, gjør skade på mye mer enn den arten man vil ramme.

– Uetisk

Men Meadow har én stor innvending mot selskapet som lager denne myggen.

De første feltstudiene som ble gjort, var nemlig på Caymanøyene i 2009-10. Caymanøyene er et britisk oversjøisk territorium. Det betyr at øyene riktignok er underlagt Storbritannia, men ikke har de samme restriksjonene som EU på å slippe ut levende, genetisk modifiserte organismer i naturen.

– Jeg stusser over framgangsmåten deres på Caymanøyene, sier Richard Meadow. Han mener det er uetisk hvis Oxitec bevisst har eksperimentert med GM-myggen på steder som ikke har de samme reguleringene som Europa og Nord-Amerika.

– Vi fulgte reglene

Oxitec avviser kritikken. – Dette er en gal framstilling av hvordan vi jobber, sier kommunikasjonsleder Chris Creese.

I en epost til forskning.no skriver hun at Oxitec ikke har gjort noe uetisk. Det var Caymanøyenes eget myggforskningsinstitutt, MRCU, som ville teste metoden der, og Oxitec sa ja til et samarbeid.

Ifølge forskningsartikkelen om eksperimentet ble det godkjent av landbruksdepartementet på Caymanøyene, og det ble gjort en risikoanalyse i forkant. Både de lokale lovene og den britiske lovgivningen ble fulgt, ifølge Oxitec. Modellen er den samme som selskapet har brukt i land som Panamà, Malaysia og Brasil, med tilsvarende resultater.

De understreker også at hvert selvstendige land er frie til å vedta sine egne biosikkerhetslover, og at de følger den internasjonale Cartagenaprotokollen, som regulerer transport og håndtering GM-organismer mellom land.

Biter ikke

Det er sluppet ut 70 millioner GM-mygg i forskjellige feltforsøk. Ifølge Oxitec er det aldri rapportert om negative effekter. Det er ikke noe ved myggen som kan gi negative helseeffekter, og ingenting som er giftig eller allergifremkallende, ifølge Chris Creese.

Det er hannmygg som slippes ut, mens det er bare hunnmyggen som biter. Likevel er det mulig at noe hunnmygg også blir med ut i naturen, skriver AP.

Nyhetsbyrået har snakket med forskere som mener at negative konsekvenser er veldig usannsynlig, selv om noe av det syntetiske DNA-et fra myggen kommer inn i blodet til folk. Men det er fortsatt mulig at fremmed DNA kan bli overført til mennesker, mener forskerne.

Oxitec håper på at FDA vil være ferdig med sin vurdering i løpet av året, kanskje allerede til våren. 

Referanser:

Florida Keys Project – Oxitec

Harris m. fl.: Successful suppression of a field mosquito population by sustained release of engineered male mosquitoes. Nature Biotechnology 2012, doi: 10.1038/nbt.2350

Reeves: Scientific Standards and the Regulation of Genetically Modified Insects. PLOS ONE, DOI: 10.1371/journal.pntd.0001502

I store og tilfeldige nettverk der mange mennesker bidrar, kan det plutselig oppstå enighet helt av seg selv.

Det kan skje uten at noen sentral aktør legger føringer og uten at noen har mer dominerende roller enn andre, ifølge en ny studie.

Et eksempel er hvordan navnetrendene idag oppstår, eller hvordan store ideologiske bevegelser har utgangspunkt i at folk treffes og kommuniserer på internett.

Den nye studien, der forskerne rekrutterte deltakere fra internett til et navnespill der de fikk belønning for å bli enige, tyder på at det er hvordan nettverkene er bygget opp, som avgjør om slike normer oppstår eller ikke. 

Først kaos, så orden

Forskerne fra University of Pennsylvania opprettet internettspillet The Name Game, og fikk med seg 24, så 48 og til slutt 96 deltakere fra hele verden til å være med. To og to skulle spille sammen, og hver av deltakerne skulle finne på et navn til en avbildet person. Hvis de ga det samme navnet, fikk de en liten pengesum i premie. Hvis de ikke valgte det samme navnet, mistet de istedet penger, men fikk se navnet som den andre hadde valgt.

Så lente forskerne seg tilbake og fulgte med på det som så skjedde. Ville de til slutt bli enige om ett enkelt navn? 

Først byttet deltakerne spillpartnere innenfor en liten gruppe på fire,som var satt sammen av de geografisk nærmeste naboene deres. I disse små gruppene ble det raskt enighet om et navn innad i gruppa, men naturlig nok ikke på tvers av grupper. Heller ikke i små grupper med fire tilfeldig deltakere fra hele nettverket, ble det orden i kaoset.

Det var først da deltakerne spilte med helt tilfeldige personer fra hele nettverket, og ikke begrenset seg til antallet fire, at alle plutselig ga personen på bildet det samme navnet, ifølge en pressemelding om funnene. På bare noen få runder av spillet hadde de blitt enige.

Enighet ut av ingenting

– Konsensus oppsto plutselig ut av ingenting, sier Damon Centola ved University of Pennsylvania.

– Først var det kaos. Alle sa forskjellige ting, og ingen klarte å samarbeide. Men plutselig så vi at personer som aldri hadde hatt kontakt med hverandre, brukte de samme ordene.

Se Damon Centola forklare hvordan de bygde opp spillet for å undersøke hvordan store grupper meninger kan samordne seg til én stemme:

Beregnet på forhånd

Resultatene fra studien stemmer overens med forskernes egen matematiske modell. På forhånd hadde de prøvd å forutse hvordan nettverkets struktur kunne komme til å påvirke hvordan deltakerne samordnet seg. Utregningene anslo at den tilfeldige sammensetningen av deltakerne ville legge best tilrette for at ett enkelt navn kunne vinne fram.

– Vi var sjokkerte over hvor nært opptil vår modell den menneskelige atferden lå, sier Centola i pressemeldingen.

Han mener at det går an å lære noe om kraften i sosiale nettverk på internett, gjennom denne studien.

Kapasiteten som disse nettverkene har til å få mange til å skifte mening, selv når ingen enkeltpersoner eller organisasjoner forfekter meningsskiftet, antyder at store og uforutsette skifter i felles holdninger og atferd kan bli mer vanlig i fremtiden, når flere og flere mennesker er på internett.

Referanse:

D. Centola, A. Baronchellic, The spontaneous emergence of conventions: An experimental study of cultural evolution. PNAS, 2. februar 2015.

Tung depresjon, ustabilitet, manglende energi og angst kan – men må ikke – være mer enn psykiske sykdommer. En gruppe italienske forskere anbefaler nå leger å være på vakt hvis vanlige medisiner mot de psykiske tilstandene ikke gir effekt. Kanskje brygger da pasienten på en alvorlig fysisk sykdom i tillegg.

Forskerne har gjennomgått tidligere studier, og funnet 21 studier som viser en slik kobling. Depresjon var det vanligste og sikreste varselet.

Kombinert med angst kan den varsle så vidt forskjellige sykdommer som lungekreft, Parkinsons sykdom og meningiom, altså svulst i hjernehinnen.

Samme symptomer, forskjellige forvarsler

Depresjon, angst, irritasjon, manglende appetitt og vekttap kan på sin side tyde på kreft i bukspyttkjertelen, og irritabel oppførsel kan også være forstadiet til magekreft, ifølge en av studiene som de italienske forskerne har tatt for seg.

Hjerteinfarkt kan innvarsles av dyp depresjon, sammen med angst og panikktilstander og til og med redsel for åpne plasser, agorafobi, viser en annen studie.

Kommende aids-syke kan plages av depresjon og nedstemthet. Det samme kan pasienter som seinere får multippel sklerose, eller Cushings syndrom. Dette er en sykdom som skyldes at binyrebarken produserer for mye av hormonet kortisol, oftest på grunn av en svulst.

Symptomene blir da seinere blant annet vektøkning med fedme rundt buken, nakken og ansiktet, tynne armer og bein etter muskelsvinn, samt tynn og tørr hud, svetting. De samme symptomene kan komme av langvarig behandling med kortisollignende stoffer for å dempe betennelser.

Mani kan varsle sjelden arvelig sykdom

Den maniske oppstemtheten som er motpolen til depresjon i bipolar lidelse, er mindre vanlig som forvarsel til fysiske sykdommer, viser studien.

Den kan likevel forekomme som et forvarsel til Wilsons sykdom. Dette er en arvelig stoffskiftesykdom som gir for store konsentrasjoner av kobber i kroppen. Dette fører seinere blant annet til leversykdom, muskestivhet, talevansker og en gyllenbrun ring rundt hornhinnen i øyet.

Viktig med helhetsvurdering

De psykiske symptomene kan også virke sammen med de fysiske og forverre tilstanden til pasienten, skriver forskerne i fagartikkelen.

De presiserer likevel at når en pasient kommer til legen med en depresjon eller en annen psykisk lidelse, bør legen vurdere hvordan pasienten reagerer på psykiske medisiner og den allmenne situasjonen for øvrig før det mistenkes at en fysisk sykdom også kan være i emning.

Referanse:

Cosci F., Fava G.A,  Sonino N: Mood and Anxiety Disorders as Early Manifestations of Medical Illness: A Systematic Review, Psychotherapy and Psychosomatics, Vol. 84, No. 1, 2015

Den regjeringsoppnevnte Produktivitetskommisjonen som nylig la frem sin rapport, mener at Norge bør satse mer på byene.

Ifølge forskere ved Norges Handelshøyskole (NHH), er personer i urbane områder i Norge generelt 16 prosent mer produktive enn personer bosatt utenfor urbane områder. Men dette tallet må justeres noe ned når man ta hensyn til at det kan være de mest produktive personene som bosetter seg i bysamfunn.

Det er altså ikke bare byen i seg selv som gjør folk mer produktive. Når forskerne bringer alder og utdanning inn i regnestykket, finner de at personer bosatt i norske byer er 13 prosent mer produktive enn om de samme personene bor på bygda.

Når forskerne i tillegg ser på enkeltpersoners evner, gjennom å sammenligne brødre der én har flyttet til byen og en har blitt igjen på bygda, faller byenes produktivtetsfordel til under ti prosent.

Det skjer altså en seleksjon mellom dem som bor i byer og dem som bor utenfor urbane strøk. Men en del av æren for produktiviteten i byene, kan byen selv ta.

– Vi ser klart at byer gjør folk mer produktive enn ikke-urbane strøk, slår professor Kjell G. Salvanes ved NHH fast.

Norge som laboratorium

Over halvparten av jordas befolkning bor nå i byer. I land som Kina skjer urbaniseringen i raskt tempo. Samfunnsforskere i mange land er opptatt av å finne svar på hvorfor folk i byer tilsynelatende er mer produktive enn folk på bygda.

Er det slik fordi bysamfunn er mer produktive? Eller er det heller et resultat av at de yngste, best utdannede og kanskje de smarteste – altså de antatt mest produktive personene – har flyttet til byen?

Norge er muligens det landet i verden som egner seg aller best som laboratorium for å undersøke nettopp dette. Det har forskergruppen i Bergen nå gjort.

Sen, men rask urbanisering

Norge var sent ute med å urbaniseres.

Det var først på 1960-tallet at norske kvinner og menn for alvor begynte å strømme fra bygda til byene. I Sverige skjedde det allerede på 1930-tallet. I Storbritannia skjedde urbaniseringen av landet før år 1900.

I Norge bor nå om lag 80 prosent av innbyggerne i urbane strøk. Omtrent som gjennomsnittet i den vestlige verden.

Denne sene, men raske urbaniseringen gjør Norge spesielt godt egnet til å studere effektene av urbanisering.

Gode norske befolkningsdata

– I Norge har vi i tillegg veldig gode befolkningsdata, sier Salvanes.

Dette setter forskerne bedre i stand til å svare på spørsmålet om personers produktivitet i by og bygd, enn forskerkolleger i andre land.

Forskerne har kunnet studere data for den norske befolkningen fra 1967 til 2010. De har kunnet koble data som viser hvem og hvor folk flytter, hvilken utdannelse de har og hvor mye de tjener.

Når forskerne har målt produktivitet, er det gjort med utgangspunkt i hvor mye arbeidsgivere er villige til å betale de ansatte i lønn.

Og produktivitetsfordelen ved å samle folk i norske bystrøk, framfor at de bor i Distrikts-Norge, faller altså med tre prosentpoeng når forskerne justerer for at slikt som høyere utdanning og lavere gjennomsnittsalder gir byene fordeler framfor bygdene.

By og bygd

Befolkningsdataene vi har i Norge har også satt NHH-forskerne i stand til å undersøke utviklingen over tid.

Forskerne i Bergen slår fast at de norske byenes produktivitetsfordel har falt fra 1960-tallet og fram mot i dag. Uten å justere for personkarakteristika, var denne fordelen over 25 prosent på slutten av 1960-tallet. I dag er den vesentlig lavere.

Forklaringen på dette er trolig først og fremst at på 1960- og 1970-tallet var forskjellen i alder og utdanning mellom folk i by og bygd mye større enn den er i dag.

Fordi relativt få norske kvinner deltok i arbeidslivet på 1960-tallet, har forskerne i denne studien bare undersøkt menn.

Flytter til seks byer

Store endringsprosesser i et land kan skje hurtig, uten at innbyggerne helt får med seg hva som foregår. Norge er altså et land som nå endres svært raskt.

– Arbeidsplassene spiller en helt sentral rolle i denne utviklingen. Arbeidsplasser bestemmer demografi og geografi, de bestemmer hvor folk bor, sier Salvanes.

– Distriktsbosettingen i Norge har i stor grad vært basert på råvareproduserende arbeidsplasser. Men de nye arbeidsplassene våre er kunnskapsbaserte. Disse arbeidsplassene ligger i dag i de aller største byene. De siste årene har dette tatt helt av. Folk samles nå i bare fem–seks av de store byene.

– Det er til Oslo, Bergen, Trondheim, Tromsø og Stavanger folk nå flytter. Og kanskje til Kristiansand, sier Salvanes.

Hele 80 prosent av befolkningsveksten i Norge de siste årene har skjedd i disse byene.

- Mislykket distriktspolitikk

– Dette betyr at mye av distriktspolitikken vår har vært mislykket, konstaterer økonomiprofessoren.

Han oppfordrer politikerne til å tenke nytt om distriktspolitikk. Fokus må vekk fra de minste småkommunene, mener han.

I stedet må mer krefter brukes på å sikre at de mellomstore byene våre også overlever, mener han, ikke bare storbyene.

– Vi bør heller være opptatt av å tenke på å opprettholde arbeidsplassene i regionbyer som Bodø, Ålesund og Lillehammer. Legger vi ikke forholdene bedre til rette for å skape arbeidsplasser også i disse regionbyene, så vil etter hvert svært mange nordmenn ende opp i Oslo og de fire til fem andre største byene.

Salvanes legger til at denne utviklingen ikke er særegen for Norge. Det samme har allerede skjedd over store deler av Europa.

– Det spesielle hos oss, er at dette skjer så sent. Derfor har vi nå mulighet til å gripe fatt i utfordringen med å sørge for at også regionbyene våre henger med i utviklingen.

Flere land har lover for å begrense belysning nattestid av hensyn til både folk og dyr. I Norge er lysforurensning et område som foreløpig har fått lite oppmerksomhet.

– Jeg er svært overrasket over hvor stor effekt lys kan ha på enkelte organismer. Både når det gjelder hvor forskjellige virkninger det kan ha, og hvor mange arter som kan påvirkes.

Det sier NINA-forsker Arne Follestad, og ramser opp eksempler på at dyr både blir drept og forstyrret av lyset. 

Han har på oppdrag fra Statens Vegvesen gått gjennom mye av forskningen på hvordan kunstig nattbelysning påvirker på naturmangfoldet. I forbindelse med bygging av E6 gjennom Åkersvika naturreservat i Stange kommune i Hedmark ønsket vegvesenet informasjon om de miljømessige konsekvensene av lyssetting.

I en ferske rapport trekker Follestad fram tallrike eksempler på forskningsresultater som viser hvordan alt fra encellede dyr til mennesker blir påvirket av lys.

Fanget av lyset

Du har sikkert opplevd at ett og annet insekt som har forvillet seg inn, svirrer rundt taklampa på kvelden. Også utendørs kan kunstige lyskilder virke som en felle for insekter. Mange trekkes for eksempel til utelamper og gatelys.

– I en middels stor by på størrelse med Kiel, blir flere hundre millioner insekter drept av gatelys i løpet av insektsesongen, forteller Follestad.

Fugler og flaggermus kan også bli fanget av kunstige lyskilder. Follestad forteller at belysningen på oljeplattformer for eksempel er et problem for fugler som skal krysse Nordsjøen. Å slukke lyset i noen minutter kan være alt som skal til for at de skal fly videre i stedet for å bruke opp reservene sine på å sirkle rundt plattformen.

Blir lurt av lys mot blanke overflater

Når lys treffer vannoverflater blir det polarisert. Når lyset blir polarisert, endres egenskapene til lyset. Minst 300 insektarter bruker dette for å orientere seg mot vann, der de finner mat, parer seg eller legger egg.

Lys som reflekteres fra asfalt eller andre kunstige flater er også polarisert, og ofte er dette et sterkere polarisert enn lys fra vannflater. Dermed kan for eksempel asfalterte veger nær vann bli en økologisk felle for mange insekter, fordi vegen bli mer tiltrekkende enn vannet for disse insektene. Dette kan føre til at en del insekter foretrekker å legge egg på en asfaltert bilvei i stedet for i vannet.

– Det kan tenkes at grovere, lysere typer asfalt eller betong kan redusere felle-effekten, men vi er ikke der enda at vi vet hva slags til tak som fungerer, sier Follestad.

Barriere for fiskevandring

Også under vann påvirker lysforurensningen dyrelivet. Laksefisk som skal vandre ut i havet beveger seg oftest om natten. Det samme gjør fisk som vender tilbake til elvene. Lys kan forstyrre vandringene og gjøre fisken mer utsatt for å bli spist.

– Hvis lyssetting av broer lyser opp vannoverflata, kan utvandrende fisk stoppe opp. For å forhindre dette, kan lyset dimmes ved lite trafikk om natta, eller skjermes slik at det ikke belyser vannflata, forklarer Follestad.

For eksempel er dette en relevant problemstilling for Åkersvika i Stange kommune, som er et viktig gyte- og oppvekstområde for innlandsfisken i Mjøsa.

All lysforurensning er imidlertid ikke nødvendigvis negativ.

Opplysning av strender kan for eksempel gjøre det lettere for en del vadefugler å beite på stranda i en større del av døgnet. Det bidrar også til at de ikke lokkes til å beite i mindre næringsrike områder enn de ellers ville gjort, eller at de bli mer utsatt for rovfugler.

Kunstig belysning gjør også at andre fugler kan beite lenger utover kvelden i skogen, men igjen risikerer de å bli mer usatte for rovfugler. Det er derfor ikke alltid lett å vite om totaleffekten for en enkelt art er positiv eller negativ.

Frosker blendet i flere timer

Lys kan virke svært forskjellig på ulike arter. Enkelte arter kan for eksempel bli helt satt ut i lang tid av ett eneste lysglimt.

– Frosker kan bli blendet i flere timer av korte lysglimt fra en forbipasserende bil, forteller Follestad.

Hos frosker skjer nemlig en kjemisk endring i fotopigmentene i øyet slik at de blir bleket. Et bleket fotopigment kan ikke reagere på lys igjen før det har fått tilbake sin opprinnelige kjemiske struktur. Det kan ta altså ta timevis.

Froskene kan også oppleve skiftende lysforhold naturlig, men de naturlige variasjonene er likevel små. 

– Effekten av lyset fra fullmånen er veldig lav sammenlignet med gatelys. Når det da er vist at forskjellen mellom nymåne og fullmåne kan være stor for noen arter, sier det seg selv at effekten av kunstig belysning kan bli voldsom.

Gjødselbilla navigerer etter Melkeveien

Ordet lysforurensning blir ofte brukt i forbindelse med at vi knapt ser stjernehimmelen lenger i tettbygde strøk. Noen forskningsfunn viser at dette kan være alvorlig nok i seg selv for enkelte dyr.

– Gjødselbiller for eksempel, kan faktisk orientere seg etter melkeveien. Når det er funnet én slik effekt hos én bille, noe tilfeldig, kan en lure på hvor mange andre arter som også bruker den, og som på grunn av kunstig belysning lys dermed blir dårligere til å navigere, sier Follestad.

– Skru av lyset i perioder

Det er likevel mulig å minske problemene. Det går for eksempel an å bruke andre typer lys, skjerme av eller til og med slå av lyset i perioder.

Det siste blir gjort på den nye Øresundbrua. På netter med lavt skydekke slås lyset av for å unngå at fugler kolliderer med brua.

Follestad forteller om armatur som skjermer slik at det ikke lyser i grøfta, men på veien, og om dimming av lyset når det ikke er bruk for det. Gatelysene kan for eksempel slås av når det ikke er biler på veien. Da får insekter som er fanget i lysstrålen muligheten til å fly sin veg, og nattaktive dyr kan bevege seg gjennom området uten å bli sett eller lurt til å kretse rundt lyskilden.

– Det er for eksempel ikke sikkert at veien over Åkersvika, der vi har undersøkt, trenger høye lyktestolper. Og hvis det bygges levegger mot støy, kan de kanskje lyssettes, forteller Follestad.

Slik er det mulig å ivareta både sikkerheten for trafikantene og dyrelivets behov for nattemørke.

Lite forskning i Norge

Kunnskapen om både effekter av lysforurensning og mulige tiltak er mangelfull. Follestad har for eksempel ikke funnet noe forskning på effekten av belysning vinterstid når det er snø.

Ett av de store problemene er at eksemplene er fra andre land, med andre arter enn i Norge.

– Det er svært lite norsk forskning på lysforurensning. Har vi oversett effekten av lysforurensning i en del forskning? spør Follestad.

I 2012 ga Samferdselsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet og tidligere Miljøverndepartementet ut veilederen Lys på stedet – utendørsbelysning i byer og tettsteder. Der blir de estetiske og sikkerhetsmessige effektene av belysning vektlagt.

Follestad håper nå at oppmerksomheten rettes mot andre sider ved den kunstig belysningen.

– En ny veileder bør revideres for å få med effekter på naturmangfoldet. Det er behov for å øke kunnskapen om bruk av lysteknologi og aktuelle avbøtende tiltak. Det kan få dobbelt positiv effekt å bytte ut noen lys, både å minske effekten på naturen og å spare energi, sier Follestad.

Helseeffekter

Den nye rapporten fra NINA har hatt fokus på økologiske effekter framfor helseeffekter. En rekke studier har imidlertid vist at lysforurensning kan ha negative helsemessige effekter for oss mennesker. Rapporten nevner blant annet studier som setter forekomst av kreft i sammenheng med både nattarbeid og kunstig belysning, koblet til dannelsen av melatonin – kroppens søvnhormon.

– Vi vet ingenting om det finnes tilsvarende effekter på dyr. Det ville være interessant om vi kunne dra vekselvirkninger på studier av effekter på mennesker og dyr, avslutter Follestad.

Referanse

Arne Follestad. Effekter av kunstig nattbelysning på naturmangfoldet. NINA Rapport 1081, 2014