I snart 30 år har de fleste arbeidstakere i Norge hatt rett til full lønn under sykdom. Ordningen er nesten ikke endret på disse årene.

Kontrasten til nabolandet Sverige er stor. Der ble sykelønnsordningen justert i 1991, 1992, 1993, 1996, 1997, 1998, 2003 og 2005. Mye har handlet om å stramme inn på sykelønnen. Den siste store endringen i Sverige kom i 2006, da det ble innført strenge krav om prøving av arbeidsevne for å gi rett til sykepenger. 

I Norge har det i løpet av de samme årene skjedd én eneste vesentlig justering i selve sykelønnsordningen. I 1998 ble arbeidsgivers ansvar for å betale lønn ved sykdom utvidet fra 14 til 16 dager.

Men kutt i pensjonen

Anniken Hagelund er forsker ved Institutt for samfunnsforskning (ISF) i Oslo. Med midler fra Forskningsrådet har hun gransket hvordan det har vært mulig å opprettholde den generøse norske sykelønnsordningen – i en omverden hvor velferdskutt er normalen.

Også i Norge framstår fredningen av sykelønnsordningen som nokså spesiell.

Den står for eksempel i skarp kontrast til de omfattende kuttene i pensjoner som mange av oss kommer til å møte i årene framover.

Satt på spissen: Hvordan kan det ha seg at norske arbeidstakere sier blankt nei til å bære noe av risikoen selv for to dager med forkjølelse, samtidig som de nesten uten motstand har funnet seg i å få det mye trangere som pensjonister?

Fredingen av sykepengene

– Det er jo litt merkelig dette her, konstaterer Hagelund.

– Det er ikke det at vi ikke diskuterer sykefraværet. Dette temaet setter jo stadig sinnene i kok i den offentlige debatten. For noen er den gode syketrygden vår et ubetinget gode, et uttrykk for et godt og inkluderende samfunn. For andre er det en kostbar ordning, der verken arbeid eller forebygging premieres økonomisk.

Ikke venstreside-seier

– I Norge er det lett å tenke seg at oljen gir svaret på hvordan en generøs sykelønn har stått imot alle forsøk på innstramming. Men oljen forhindret jo ikke pensjonsreformen som ble innført i 2011, konstaterer Hagelund.

Handler det da om det politiske styrkeforholdet mellom venstre og høyre i Norge. Og at venstresiden har vunnet denne kampen?

– Jeg tror ikke det. I Sverige har både høyre- og venstreregjeringer gjennomført kutt i sykelønnen, og i Norge har både høyre- og venstreregjeringer foreslått kutt, men mislyktes i å gjennomføre dem. Selv om høyresiden er mer villig til å endre trygdeordningene, er de altså ikke alene om slike ambisjoner.

Hagelund mener en viktigere forklaring er den viktige rollen arbeidslivets organisasjoner har spilt i sykefraværspolitikken. I Norge har arbeidslivsorganisasjonene deltatt både i offentlige utredninger og som avtalepartnere, sist i IA-avtalene om et inkluderende arbeidsliv. I Sverige, derimot, satte staten hardt mot hardt.

– Den norske modellen i arbeidslivet, med mye streben etter konsensus og samarbeid, er nok en viktig del av forklaringen på at sykelønnsordningen har vært så stabil.

Diskusjonen om sykelønn

Samfunnsforskeren tror også mye av svaret kan finnes i måten vi diskuterer sykdom og arbeid på i Norge.

Diskursen – altså måten vi diskuterer et politisk spørsmål som for eksempel sykelønn på – kan fortelle oss hvordan noe bør være, hva som er det riktige. Slik kan det skapes legitimitet for et tiltak, ved for eksempel å vise til at dette tiltaket er i samsvar med sentrale verdier vi her i Norge setter høyt.

Diskursen gjør også at ulike aktører får et felles språk rundt et problem.

Slik kan de lettere samarbeide – om for eksempel sykelønn og sykefravær. Og slik blir det lettere for politiske aktører å overbevise publikum om at tiltakene deres er både nødvendige og gode.

– IA-avtalen definerer nå i stor grad hvordan vi snakker om, og ikke snakker om, sykelønn i Norge, tror Hagelund.

Alt handler om aktivering

Etter 14 år med IA-avtaler og tre ulike avtaler, har da heller ingenting skjedd med pengene i sykelønnsordningen. Her er alt som før.

Men desto mer har skjedd innenfor en annen del av syketrygden, nemlig det som i dag kalles aktivering. Altså det som har med fraværet å gjøre.

– Både arbeidsgivere, sykmeldte og sykmeldere har i løpet av 2000-tallet blitt del av et stadig mer omfattende oppfølgingsregime, sier Hagelund.

I dag handler sykdom i arbeidslivet ikke om sykepenger. I stedet handler det om oppfølgingsplaner, dialogmøter, funksjonsvurderinger, aktivitetskrav, måling av legers sykmeldingspraksis og mye mer.

Nytter IA-avtalene?

Om det nytter? Se, det er omstridt.

Men hver eneste måned rapporteres det inn til Nav om minst 10 000 oppfølgingsplaner og nesten like mange avholdte dialogmøter mellom arbeidsgivere, sykmeldte og sykmeldere. All denne aktiviteten gjør at det neppe kan reises tvil om at IA har hatt betydning for hvordan sykefravær skal følges opp på arbeidsplassene.

Disse omfattende kravene til arbeidstakerne, arbeidsgiverne, leger og andre har ikke satt sinnene i kok. Heller ikke har de fylt avisspaltene. Temaet og kravene som stilles til de syke, blir nesten ikke diskutert.

At sykmeldte må følges opp og aktiveres av arbeidsgiver, er altså blitt noe selvsagt.

– Hvordan ble det slik? spør Hagelund.

Noe av svaret mener hun altså ligger i at økonomiske insentiver har liten plass i en diskusjon som har oppfølging og tilrettelegging som hovedtema.

Mer paternalisme og kontroll

Sykelønnsordningen altså ikke latt seg rikke. Sykefraværspolitikken i Norge er derimot blitt en helt annen.

Hagelund mener dette illustrerer hvordan en velferdsstat som den norske kan styres på flere måter. Når det ikke kan skje gjennom økonomiske insentiver, så forsøker man heller å regulere din og min adferd.

– Om samfunnet i det hele tatt har spart noe på IA-avtalene, er vanskelig å beregne. Men den politiske kostnaden ved IA-avtalen har vært lavere enn om politikerne skulle ha gjort noe med sykepengene. Derfor er det blitt slik.

– Om de sykefraværende like fullt betaler en pris i form av mer paternalisme og kontroll – se det er en annen historie, ifølge Hagelund.

De sveipet over seter, håndtak og rekkverk og fanget opp livet på t-banen i USAs største by, New York.

På 468 stasjoner fant de amerikanske forskerne DNA fra en rekke organismer, blant dem mer enn 500 kjente bakterier.

– Speiler menneskene

Noen snille bakterier som bor i mat, i rester av mozzarella-ost og andre ingredienser i den pizza-elskende byen. Andre som kan sørge for sykdom: matforgiftning, urinveisinfeksjoner eller hjernehinnebetennelse.

Med sine 4200 prøver gir prosjektet en genetisk profil av det offentlige transportsystemet.

– Det speiler menneskene som bruker t-banen, sier lederen av prosjektet, Christopher Mason, til den amerikanske avisa The Wall Street Journal.

For vi legger igjen spor etter oss hele tida. 1,5 millioner hudceller i timen, ifølge avisa.

Flest snille bakterier

I tillegg til å publisere en artikkel i et nytt tidsskrift, Cell systems, har forskerne ved Weill Cornell Medical College laget et eget nettsted med interaktive kart over bakterieflommen i New York.

De fleste bakteriene de fant, er ufarlige, beroliger forskerne oss. Bare 67 var knyttet til kjente sykdommer. Og selv disse fantes i så små mengder at det er lite trolig at de kan gjøre en frisk person syk.

Blant dem bakterien Yersinia pestis, som sørget for at svartedauden tok livet av mer enn halvparten av Norges befolkning på 1300-tallet.

Likevel var det ingen utbrudd i byen i perioden de undersøkte, påpeker forskerne. Sannsynligvis bor bakterien på rotter og mus som frekventerer det offentlige transportsystemet.

Miltbrann og antibiotikaresistens

Byens borgere har med andre ord lite å frykte. Selv potensielt sykdomsfremkallende bakterier slår ikke nødvendigvis ut i sykdom hos folk.

Men flere forskere har kritisert metodene som er brukt i prosjektet, ifølge bladet National Geographic. De mener det er svært usikkert om slike bakterier finnes på t-banen.

Helsemyndighetene i New York er heller ikke så begeistrede for forskningen: «Tolkningen av resultatene er feilaktige» og «t-banen er ikke opphav til pest eller miltbrann-smitte», skriver de i en offisiell uttalelse. Antraks, altså miltbrannbakterien Bacillus anthracis, kan også bli brukt av terrorister i biologiske angrep.

Det kan kanskje virke skremmende at forskerne fant antibiotikaresistente bakterier på 220 stasjoner. På den andre siden møter du antibiotikaresistente bakterier overalt.

Blindpassasjerer

Prøvene avslørte en rekke blindpassasjerer på t-banen, som mus og insekter. Genomet – arvemassen – til kakerlakker har ikke blitt kartlagt ennå, men forskerne mistenker at det finnes en del av dem der også.

Bare 0,2 prosent av funnene matchet menneskets genom. Sporene speilet byens mangfoldige befolkning, med afrikansk, asiatisk, europeisk og latinamerikansk opphav.

Nesten halvparten av funnene kunne de ikke plassere hos noen kjent art. Det er kanskje ikke så underlig, ettersom vi bare kjenner genomene til en liten del av jordas arter, skriver den amerikanske avisa The Huffington Post.

Hvorfor ville forskerne kartlegge DNA-universet i byen? Fordi det er viktig for helsa vår å vite hvilke smittekilder som finnes der ute. De vil vite mer om hvor de gode bakteriene er og hvilke forhold som skaper gunstige levekår for de skadelige bakteriene. Slik håper forskerne å kunne bidra med kunnskap som kan forebygge smittsomme utbrudd. For å oppdage unormale forhold, er det viktig å vite hva som er normaltilstanden i våre urbane miljøer.

Referanse:

Ebrahim Afshinnekoo, mfl: Geospatial resolution of human and bacterial diversity with city-scale metagenomics. Cell systems 1, online januar 2015.

Les mer om prosjektet PathoMap.

Dagens mobiltelefoner er så raske at de kan brukes som beregningsmaskiner.

– Vi har gjort om mobilen til en fysikksimulator der du kan se hvordan atomer endrer bevegelsene sine når du endrer på volum og temperatur, forteller stipendiat Anders Hafreager på Fysisk institutt ved Universitetet i Oslo.

Sammen med stipendiat Svenn-Arne Dragly har Hafreager nylig lansert appen Atomify, som gjør det mulig for alle å eksperimentere med atomer uten å kunne en eneste formel.

– Vi har møtt en del lærere som synes det er vanskelig å forklare atomer. Nå kan barn og unge leke med appen og forstå hvordan atomer oppfører seg. Vi håper appen blir en slager i undervisningen.

De to stipendiatene ønsker ikke bare å nå ungdomsskoleelever.

– Vi ønsker også å legge inn muligheten til å gjøre fysikkeksperimenter på videregående- og universitetsnivå, poengterer Hafreager.

Blander stoffer og knuser bilruter

Appen har en rekke valgmuligheter.

Du kan studere hvordan atomene i krystaller, som er organisert etter en bestemt struktur, beveger seg.

Du kan se hvordan to stoffer, representert med røde og blå kuler, blander seg helt tilfeldig.

Du kan følge atomer igjennom en membran. Cellene våre består blant annet av halvgjennomtrengelige cellemembraner. Her blir ioner, som er et fint ord for ladete atomer, sluppet igjennom. Den fysiske forklaringen er osmose, som er et viktig fenomen i cellene våre.

Du kan bruke appen til å se på hvordan sprekken i en bilrute sprer seg. Du har muligheten til å studere bombardering av fast stoff med geværkuler og hvordan fast stoff vibrerer når det kommer i kontakt med gass. Du kan også bruke appen til å se hvordan hydrogenatomene vibrerer i et vannmolekyl.

– Vi bruker en modell som kalles molekylær dynamikk. Den beregner kreftene mellom alle atomene i et system.

– Hele poenget vårt er at du skal få en visuell forståelse av sammenhengen mellom temperatur, trykk og volum for ulike typer atomer, uansett om de er i fast form, væske eller gass, forteller Dragly, og legger til at appen er gratis og kan lastes ned på både nettbrett og smarttelefon.

Inspirasjon

Henning Wernøe, lektor i fysikk på Hamar katedralskole, har testet ut den første versjonen av appen. Han mener den bør utvikles mer.

– For fysikkelever i videregående skole kan Atomify være en inspirasjonskilde til å lære mer om makroskopiske prosesser på atomnivå og hvordan forskere prøver å simulere dette.

– Hver av simuleringene bør suppleres med lett tilgjengelig, utfyllende informasjon hvis de skal ha en verdi i undervisningssammenheng, påpeker Wernøe.

Helse-Norge trenger flere hender, får vi stadig høre. Men arbeidslivet klarer ikke å holde på hendene når de blir over 62 år. For mange lar seg friste av gode offentlige pensjonsordninger.

Heller ikke når det ligger godt til rette for å bli i jobb, står ansatte løpet ut.

Mange av dem som pensjonerer seg tidlig fra jobber i helsevesenet, er friske og trives godt på jobben, viser en ny studie.

«Jeg er glad i jobben»

– Her er det mye å gå på. Potensialet er stort for å holde på folk lenger. Det handler mye om at lederne gir de rette signalene til de ansatte, sier Anne Inga Hilsen.

Hun er forsker ved Fafo og har ledet arbeidet med en analyse av sluttsamtaler som ledere i tre ulike helseforetak har gjort med 306 seniorer som alle har søkt om pensjon. Det dreier seg om alt fra leger til rengjøringspersonale.

«Jeg er glad i jobben min,» lyder tittelen på rapporten, som nylig er lansert.

– Grunnen til tittelen er jobbmotivasjonen og trivselen som så åpenbart preger disse sluttsamtalene. Selv om dette er mennesker som har et slitsomt arbeid, er det gjennomgående at de er glade i jobben sin, forteller forskeren.

Savner samtaler med lederne

De tre helseforetakene som er med i undersøkelsen, er Sykehuset Innlandet, Sykehuset i Vestfold og Sykehuset Telemark.

Disse har alle forpliktet seg til å jobbe med seniorpolitikk, for å redusere tidligpensjoneringen.

Likevel sier flere av seniorene i sluttsamtalene at de ikke har hatt formelle samtaler med lederen sin. De opplever derfor at de ikke har diskutert muligheten for å bli lenger i arbeid.

– Den største utfordringen for helseforetakene ser ut til å være å implementere seniorpolitikken over hele linja. Helseforetakene er store virksomheter, det er  vanskelig å få alle til å målbære det samme budskapet, sier Hilsen.

Gunstige pensjonsordninger

En del sier at de gjerne ville ha fortsatt selv etter at de har fylt 67. Noen opplever det som negativt at de blir fratatt en jobb som de gjerne vil beholde, på grunn av alder.  

Noen slutter tidlig fordi helsa skranter. Andre slutter fordi helsa er god. De sistnevnte vil utnytte tiden til mer samvær med familien.

Gunstige pensjonsordninger gjør det også mulig for dem å starte pensjonstilværelsen tidligere enn de må.

– Vi vet at dagens pensjoner for offentlig ansatte bidrar til tidligpensjonering. Når ansatte har sett pensjonsregnestykket sitt, ser de at det er fult mulig å gå av med pensjon når de er 62 år. Dette avgjør valget for noen.

Dagens pensjonsregler åpner for at du kan heve pensjon, og jobbe litt ved siden av.

Mange fortsetter derfor som ekstravakt, som tilkallingsvakt eller i små stillingsandeler etter pensjonering.

Mange vil ha mye

Flere av dem som er intervjuet, sier de skulle ønske at pensjonssystemet hadde sterkere økonomiske sporer for å kombinere arbeid og pensjon.

– For noen ville nok en mild oppfordring fra nærmeste leder ha vært nok til å få dem til å stå lenger i arbeid. Samtidig er det mange seniorer i dag som vil ha veldig mye. De vil ha turnusfritak og de vil ha bonuser. Og de vil ha arbeidsinntekt uten at pensjonen avkortes. Mange av disse ønskene og behovene er det opplagt at arbeidsgiverne ikke har mulighet til å møte de ansatte på, sier Hilsen.

– Seniorer har høye forventninger

To HR-arbeidere ved helseforetakene bekrefter dette bildet overfor forskning.no.

Konstituert HR-direktør Jorunn Brekke ved Sykehuset i Vestfold er en av dem:

– Mange i helsevesenet jobber turnus. Det er en løpende utfordring for oss å tilrettelegge for gravide, midlertidig syke, de som ammer og har små barn. Alt dette er lovhjemlet.

Å tilrettelegge for det som ikke er lovpålagt, men ønskelig, blir ofte vanskelig, mener Brekke. 

– Alle medarbeider skal ha årlig medarbeidersamtale, der seniortemaet er et eget punkt for de over 55 år. Noen ledere svikter kanskje på dette. Det er i tilfelle beklagelig, både for virksomheten og den ansatte.

Men det er mer sammensatt enn som så, mener hun. 

 – Samtidig er det noen eldre som har veldig høye forventninger til hva vi skal tilrettelegge for.

Ville spart pensjonsutgifter

Også HR-rådgiver Odd Dagsgard ved Sykehuset Innlandet mener at årsaken til tidligpensjonering er sammensatt. Han er enig i hovedkonklusjonen i rapporten. Han mener arbeidsgiverne har interesse av at ansatte jobber lengst mulig.

– Det sparer arbeidsgiver for pensjonsutgifter, ettersom mange helseforetak har selvfinansiering av tidligpensjon fra 62 år. I tillegg er kompetansen til seniorer verdifull for sykehusene i Sykehuset Innlandet.

Ansatte ved sykehuset som har særaldersgrense på 62 år, kan gå av med full pensjon og samtidig jobbe inntil 167,5 timer i kvartalet i helseforetakene uten at pensjonen reduseres. Forutsetningen er at de har opptjeningstid i Kommunal Landspensjonskasse (KLP).

– Dette er en god ordning for arbeidstaker, men ikke for arbeidsgiver som vil ha de ansatte til å jobbe utover 62 år, mener Dagsgard.

Mange føler seg ikke som eldre

Opplevelsen av alder knyttes til helse, viser undersøkelsen fra Fafo. «Eldre» er en merkelapp som knyttes til sviktende helse eller yteevne.

– Det er interessant at så mange sier at de ikke opplever seg som eldre, forteller Hilsen.

«Bare positivt å være eldre. Får respekt for den erfaringen og kunnskapen jeg har. Man er ikke så opptatt av alder – alle jobber godt sammen,» forteller en av dem som har blitt intervjuet.

Eldre er de over 57,4 år

I Norsk seniorpolitisk barometer, som Senter for seniorpolitikk gjennomfører årlig, stilles spørsmålet: «Ved hvilken alder vil du anslå at folk begynner å bli regnet som ”eldre” i arbeidslivet?»

I gjennomsnitt svarer yrkesaktive at alderen 57,4 år er grensen for å bli ansett som eldre.

Spør du dem som er 60 år eller eldre i Norge, så er det under halvparten som sier de er «eldre». 

Referanse: 

Anne Inga Hilsen: «Jeg er glad i jobben min». Sluttsamtaler med seniorer i tre helseforetak. Fafo, 2015.

Statistikken over skipsulykker langs norskekysten viser en sterk økning de siste årene.

I 2006 ble det registrert 48 ulykker per 1000 fartøyer. I 2012 var tallet økt til 150 ulykker per 1000 fartøyer.

– Bedre rapporteringsrutiner kan kanskje forklare noe av økningen. Men det forklarer ikke en tredobling i antallet ulykker, sier Trond Kongsvik.

NTNU-forskeren har nå ledet en studie av sikkerheten til sjøs langs norskekysten.

Resultatene viser at sikkerhetskulturen til sjøs er god. Men priskonkurransen mellom hurtigbåtrederier som vil vinne anbud hos fylkeskommunene, presser fram minimumsbemanninger. Det går ut over sikkerheten.

Ulykker til sjøs kan være kollisjoner, grunnstøtinger, brann og eksplosjoner.

God sikkerhetskultur

Forskerne har gjort et stort antall intervjuer med folk som på en eller annen måte er engasjert i transport av personer og varer langs kysten. Både sjøfolk, rederier, ansatte i fylkeskommunene og sjøfartsmyndighetene er intervjuet.

Forskerne har også vært med om bord på flere fartøyer, for selv å danne seg et inntrykk av sikkerhetskulturen om bord.

– Når vi snakker med folk «på gulvet» i transportbransjen til sjøs, får vi generelt et positivt bilde av sikkerhetskulturen på fartøyene, forteller Kongsvik.

• Les også: Avviser krise for norsk skipsfart

Dette bildet bekreftes av statistikk: Om bord på fraktefartøyer langs norskekysten skjer det 0,7 personulykker per 100 ansatte i året. Det samme tallet for norsk arbeidsliv generelt er 3 personulykker per 100 ansatte.

Hvorfor flere ulykker?

Men det er altså ikke innenfor personulykker om bord på fraktebåter at antallet ulykker har økt. Ulykkeøkningen har først og fremst skjedd med fartøyer som driver persontransport langs kysten – og det meste av denne transporten foregår i dag med hurtigbåter.

– Dette er jo et paradoks. Mye er gjort for å bedre sikkerheten om bord på nettopp passasjerskip. Et internasjonalt regelverk, det som kalles ISM-koder, må nå følges av alle og vi ser at dette har vært med på å endre sikkerhetskulturen.

Hvorfor går ikke da antallet ulykker ned?

Svaret mener forskerne ligger i det de kaller «motkreftene».

– En viktig faktor er den sterke konkurransen mellom hurtigbåtrederiene som må konkurrere om anbud. Når fylkeskommunene skal vurdere anbudene de mottar, er det klart viktigste kriteriet pris. Sikkerhet er knapt nevnt i anbudskriteriene, forteller Kongsvik.

Bruker bare minimumsbemanning

Jørgen Gullestad har skrevet mastergrad som en del av dette forskningsprosjektet. Han har undersøkt sikkerhetsstyring i anbudsutsatt hurtigbåtvirksomhet, og hvordan rederier og fylkeskommunale oppdragsgivere for anbudet sammen påvirker sikkerheten.

– Sikkerhet er sjelden direkte nevnt i anbudsutlysningene, forteller Gullestad.

Resultatet er at de fleste hurtigbåtrederiene bruker det som kalles sikkerhetsbemanning om bord på fartøyene når de skal frakte passasjerer fra A til B.

• Les også: Ny og krevende skipspassasje i nord

Men dette er et minimumskrav til bemanning om bord på fartøyer – et krav som fra sjøfartsmyndighetenes side ikke er ment å gjelde ved vanlig drift. Mannskapsbehovet om bord på et fartøy er ofte større enn minimumsbehovet.

– Rederiene vet at det å ha den beste prisen er en svært viktig faktor for å vinne et anbud, og mannskapskostnader utgjør en betraktelig andel av dette. Dersom et rederi planlegger å drifte en rute med mer personell enn det som er påkrevd sikkerhetsbemanning, så vil dette rederiet i anbudsrunden sannsynligvis bli utkonkurrert av et rederi som bare baserer seg på sikkerhetsbemanning i sitt tilbud, sier Gullestad.

En fastlåst situasjon

Gullestad mener samfunnet står overfor et dilemma i forsøket på å styre sikkerheten om bord på hurtigbåtene som nå tar seg av mye av passasjertransporten langs kysten vår.

– Ingen av aktørene har nå tilstrekkelig spillerom til å ta nødvendige grep for å øke sikkerhetsnivået.

Sjøfartsdirektoratet krever ikke mer enn minimumsbemanning på fartøyene, og viser til at rederiene er pålagt å gjøre sine egne risikovurderinger av hvilken bemanning som er forsvarlig.

Fylkeskommunene viser i hovedsak til sikkerhetskravene fra Sjøfartsdirektoratet, og at en forventer at rederiene vil oppfylle lover og regler.

Rederiene har utfordringer ved å tilby noe mer enn sikkerhetsbemanning på fartøyene, for å unngå å gå tapende ut av anbudsrundene.

Gullestad understreker at studien han har gjort er basert på intervjuer hos rederier og fylkeskommuner. Men han mener at studien, sammen med annen forskning, indikerer at denne problemstillingen er reell og har innvirkning på sikkerheten om bord.

– Sjøfartsdirektoratet må ta initiativ

Hvordan kan vi da komme ut av denne situasjonen? Trond Kongsvik ved NTNU Samfunnsforskning har et forslag:

– Reguleringsmyndighetene, her Sjøfartsdirektoratet, kan sørge for at sikkerhet blir en tydelig del av anbudskriteriene fra fylkeskommunene. Sikkerhet må altså bli et kriterium for å vinne anbud, ikke bare noe fylkeskommunen tar som en selvfølge at er oppfylt.

• Les også: Sjøfolk må læres opp mer effektivt

– Men fylkeskommunene trenger hjelp fra sentrale myndigheter i arbeidet med å tilby publikum trygg transport langs kysten, mener forskningslederen.

Han tar til orde for at sjøfartsmyndighetene ikke bare operer som tilsynsmyndighet, slik direktoratet gjør i dag. Myndighetsorganet bør også påta seg rollen som veileder.

– Tilsynsmyndighetene kan også påvirke rammebetingelsene for en virksomhet som hurtigbåttransporten. De kan stille krav til hvordan fylkeskommunene utformer sine anbud og de kan bistå fylkeskommunene i dette arbeidet.

Det hører med at Sjøfartsdirektoratet nå har tatt kontakt med de aktuelle fylkeskommunene for å utrede hvordan dette kan gjøres bedre.

Hilde Henriksen Waage har Midtøstens historie som spesialfelt. Hun er professor på Institutt for arkeologi, konservering og historie ved Universitetet i Oslo.

Hva er den beste fagboka du har lest?

Waage svarer lynkjapt:

– Det er The Iron Wall. Israel and the Arab World av Avi Shlaim.

– Den boka er bra av så mange grunner. Avi Shlaim er tidligere israeler, men jobber nå på Universitetet i Oxford. Boka handler om konflikten mellom Israel og palestinerne, og araberlandene rundt. Forfatteren tar deg gjennom den historiske og politiske utviklingen i denne vanskelige konflikten, og gir grundige forklaringer underveis. Boka er kjempekritisk til Israels politikk, men også til araberstatenes spill og mangel på politikk. Shlaim forklarer og kler av disse aktørene, så det står igjen et krystallklart budskap.

– Han tar ikke hensyn til hva som er politisk korrekt, men lar konklusjonene tale for seg selv, uavhengig av hvilken vei de måtte slå, sier Waage.

Hvilken bok vil du anbefale for en som har lyst til å sette seg inn i faget ditt?

– Det er samme boka. The Iron Wall av Avi Shlaim. Jeg kan jo ikke si at de bør lese min egen bok, sier Waage.

– Jo, du kan det.

– Nei, jeg vil anbefale Shlaims bok igjen. Boka er skrevet i nydelig og lettfattelig språk. Det finnes ingen bisetninger og inneklemte faguttrykk. Den kan nesten leses som en roman, samtidig som den er analytisk god. Jeg synes det er så strålende med forskere som er så klare og tydelige. Men det er også da det blir skummelt å være forsker, for budskapet står igjen så nakent.

– Avi Shlaim og jeg har mange fellestrekk i måten vi tenker og skriver historie. Det er også derfor jeg har så sansen for ham, sier Waage.

For ordens skyld: Waages egen bok, som hun ikke vil framheve her, heter Konflikt og stormaktspolitikk i Midtøsten og kom på Cappelen Damm Akademisk i 2013. Boka fikk Sverre Steen-prisen for fremragende historieformidling. Juryen var full av lovord. De skriver at boka er tungtveiende og viktig, men «forfatterens langvarig erfaring med formidling gjør at den aldri blir tyngende. Forfatteren gleder også leseren med et levende, variert og gjennomarbeidet språk.»

Hvilken bok vil du ikke anbefale?

Her nøler Waage, for det er mange bøker å ta av. Men hun tar valget:

– Jeg anbefaler ingen av bøkene til den israelske professoren Benny Morris fra 2003 og framover.

– Morris var på slutten av 1980-tallet verdens ledende og beste forsker på årsakene til det palestinske flyktningproblemet. Han var helt banebrytende!

– Han er israeler og brukte israelsk kildemateriale. I sine første bøker viste han på en faglig grundig måte hvordan palestinske landsbyer ble smadra, hvordan palestinere ble drept, voldtatt og fordrevet. Og hvordan mange flyktet. På 1980- og 90-tallet hadde han et enormt godt rykte for å ha skrevet ekstremt empirisk solide bøker. Jeg har brukt dem i alle mine arbeider. Og de er utrolige grundig belagt med kilder.

– Men så plutselig dukker en ny Benny Morris opp. Han gjennomgikk en politisk forvandling fra inngangen på 2000-tallet. Fra å være en av verdens beste historikere, har han nå blitt en politisk aktivist for Israels politikk. Men han fortsetter å selge bøker fordi han fortsatt har et godt navn som historiker, sier Waage.

Hun mener at bøkene til Morris nå har mistet sin faglige tyngde, og utelukkende kan leses som politiske skrifter. Hun nevner et eksempel:

– Morris mener nå at Israels første statsminister David Ben-Gurion kan kritiseres i ettertid, fordi han ikke fullførte fordrivingen og den etniske rensingen av alle palestinerne. Han lot det bli igjen noen innenfor Israels grenser. Morris mener i dag at alle de palestinerne burde ha vært kastet ut av Israel for evig og alltid. Slik kunne Israel nå vært et etnisk jødisk land.

– Han kan nå også finne på å legge vekt på at en imam i Egypt oppfordret lederne der til å gå til hellig krig mot Israel, for å vise at dette egentlig var en religiøs krig og sivilisasjoner som kolliderte. Men dette var storpolitikk. Egypt og araberstatene ville ikke ha noe å gjøre med staten Israel, og de ønsket seg det samme landet. Det hadde overhodet ikke noe å gjøre med hva en eller annen geistlig sa. Det ville historikeren Benny Morris aldri ha lagt vekt på.

Allikevel inviterte Waage den israelske historikeren til å holde foredrag for studentene sine, da han var i Norge i fjor høst, invitert av foreningen Med Israel for fred.

– Jeg inviterte historikeren Benny Morris, men jeg visste ikke om det var historikeren eller den politiske aktivisten som dukket opp.

– Hvorfor inviterte du han da?

–Jeg synes det er utrolig viktig å vise mine studenter at de må være bevisste på kildene i denne konflikten.  Dette er et landskap så politisert og så skummelt at du må ha mer enn vanlig god kunnskap om kildene, og om hvem som har skrevet hvilke bøker. Ellers kan du risikere å havne rett i en stor grøft.

–Hvem kom på forelesningen?

– Det var litt historikeren Morris, men ganske mye aktivisten. Og det ble en spennende debatt om hvordan man fremstiller historie. 

I april fjor satt jeg på flytoget fra Heathrow inn til London. En avis som lå i setet, London Evening Standard, kunne stolt melde over hele førstesiden at nå hadde byen fått sitt eget toppdomene. I stedet for å skrive www.chickenlondon.uk (eller noe slikt) kunne man kjøpe sitt domenenavn via ICANN (The International Assigned Numbers Authority), og kalle seg www.chicken.london.

Så flott tenkte jeg da, men hadde glemt det noen måneder etter. Men så ble jeg minnet på det igjen.

Topp level domains, eller toppdomener, er nemlig i ferd med å endre hele kartet for internett slik vi kjenner det i dag. Det var digitalredaktør i Dinamo, Bente Sollid Storhaug, som i januar gjorde meg oppmerksom på omfanget.

Egennavnet i enden av adressen er det nye store som vil skje. For noen år siden satt du og tastet inn «http», leita etter slashen, så var det å trykke «www», deretter navn og noen slasher eller punktum til, så satt du og lurte om det var «.no» eller «.se», «.uk», eller «.com» til slutt. Kanskje «.org»?

Med eget toppdomenenavn slipper du unna slikt. La oss si at jeg kjøper domenet «.skrei.» Sjansen for at jeg i disse dager får besøk til min side vil slå det meste, Godfisk, Rema og alskens annet.

Tenk deg: www.fersk.skrei. Skrei er et internasjonalt ord, jeg kunne bygge opp nettsider over hele verden med én sluttadresse. Og dette er ikke tatt helt ut av det ville. L’Oréal har eksempelvis kjøpt toppdomenenavnet «.makeup».

– I Norge snakkes det ikke om dette, men jeg mener dette er den nye revolusjonen, sa Bente Sollid Storhaug på seminaret til Tromsø internasjonale filmfestival – «Film 2.0 Content is King!»

– Dette vil endre hele det digitale økosystemet. Du eier selve roten av det globale internettet hvis du har et slikt domene, sa Storhaug.

Som mener merkevareprodusenter vil kunne ha store fordeler av dette. De vil kunne opptre mye renere. Gucci, som kopieres og selges som piratprodukter over alt, vil kunne si: skal du ha en ekte Gucci-veske er det kun på bags.gucci du kan bestille den, alt annet er juks! Det er også en haug andre fordeler, bare tenk mengden big data som kan hentes inn med ett internasjonalt toppdomene.

I Norge er det kun Statoil som har søkt om å få et slikt toppdomenenavn, som koster veldig mye penger, men konsernet har ennå ikke fått det. Hvem som har fått kan du lese her: http://data.iana.org/TLD/tlds-alpha-by-domain.txt

Og bare for å sette i gang fantasien i forsknings- og formidlingsverdenen Det er nå mulig å kjøpe seg plass med toppdomenenavnene «science» og «museum», men så langt er ikke «arctic», «chemistry» eller «nordic» godkjent eller kjøpt som eget toppdomener.

Se for øvrig video hvordan ICANN  (The International Assigned Numbers Authority) arbeider her: