Sony Pictures hacket

Sony Pictures, en av verdens største produsenter av film og tv-serier, ble i går rammet av et datainnbrudd. En rekke amerikanske medier melder dette.

Det er selskapets interne nettverk som skal være rammet. Ansatte ble mandag morgen møtt av en ny skrivebordsbakgrunn som informerte at de var hacket.

Bildet viser et skjelett med hodeskalle på sort bakgrunn, samt advarsel fra en gruppe som kaller seg GOP om at «dette er bare begynnelsen», ifølge nettstedet Deadline som først skrev om hendelsen.

«Vi har sikret oss alle deres interne data, inkludert hemmelighetene deres. Hvis dere ikke adlyder, blir dette avslørt for verden», lyder trusselen.

Bloomberg utdyper at angrepet er utført av en gruppe kalt “Guardians of Peace”. Hva de stiller som krav for ikke å røpe angivelige bedriftshemmeligheter er ikke kjent, men det fremstår som utpressing.

Stjålne data og filer ser ut til å ha blitt lekket.

Hvis vi skal dømme ut fra en lengre tråd på Reddit.com dreier det seg om en zip-fil på 207 megabyte eller rundt 1 gigabyte ukomprimert.

Det rapporteres om at arkivet består av en svært stor mengde dokumenter, både regneark relatert til økonomi også for 2015, samt det som fremstår som dokumenter om film- eller tv-produksjoner.

Offline
Ansatte i filmstudioet ble mandag instruert om å skru av pc-ene sine, samt deaktivere trådløst samband på alle mobile enheter. En kilde i Sony Pictures oppgir at situasjonen kan «ta alt fra én dag til opptil tre uker å løse», skriver Variety.

Kontorene i Los Angelsen og New York er blant de som er berørt. Mandag fikk alle ansatte forlate arbeidsplassene sine for å jobbe hjemmefra, sier en kilde til The Next Web.

– En enkelt server ble kompromittert. Angrepet ble spredt videre derfra, sier en Sony-kilde til nettstedet.

Offisielt har Sony foreløpig sagt svært lite, men talspersoner bekrefter at de etterforsker en IT-hendelse.

– Vanvittig overvåkning

Det ble nylig kjent at et komplekst program kalt Regin, som stammet fra en ikke navngitt etterretningsorganiasjon, kan ha spionert på organisasjoner og regjeringer i årevis, uten å ha blitt oppdaget.

Nå kommer det flere detaljer frem, via nettstedet The Intercept, som har snakket med en lang rekke eksperter.

Skadevaren skal utgi seg for å være legitim Microsoft-programvare, og skal blant annet ha blitt funnet hos Belgacom, det statlige belgiske telefonselskapet. Allerede i fjor skal det ha kommet meldinger om at Belgacom hadde blitt spionert på av hemmelig, britisk etterretning (kalt GCHQ).

Videre skal programmet ogsa ha blitt brukt til å infiltrere datasystemene til EU-kommisjonen.

Begge disse operasjonene ble avslørt av Edward Snowden, men det var ikke kjent hva slags programvare som ble brukt til spionasjen.

Det som er enda mindre hyggelig er at Regin ser ut til å ha blitt benyttet mot bestemte enkeltpersoner. Den belgiske forskeren Jean Jacques Quisquater skal ha blitt overvåket av spionprogrammet. Quisquater bekreftet selv tidligere i år at han hadde opplevd datainnbrudd, og nå skriver det russiske sikkerhetsselskapet Kaspersky Lab at de kunne bekrefte at det var Regin som ble brukt i hans tilfelle.

Kaspersky Labs deler mer informasjon på bloggen sin: De har vært på sporet av Regin i over to år, og det skal ha dukket spor av programmet fra tid til annen, men de var svært vanskelige å finne og ikke relaterte til hverandre.

De vet selv ikke når Regin ble opprinnelig skapt, men det er blitt funnet filer som går helt tilbake til 2003.

Kaspersky skriver også at Regin kan brukes til å angripe GSM-basestasjoner, og derfra benyttes til ekstremt omfattende overvåkning. Denne teknikken skal ha blitt brukt i et land i Midtøsten, der man hadde opprettet et nettverk av infiserte tilkoblinger, som ledet til landets president, et forskningssenter, en bank og et institutt for matematikk. Nettverket skal ha vært utrolig kompekst og sofistikert, der alle de infiserte forbindelsene kommuniserte med hverandre, og med et sentralt system lokalisert på instituttet. Ideen var at man skulle ha ett kontrollsenter som repliserte beskjeder og sendte dem videre til alle overvåkningselementene.


Slik overvåket Regin flere institusjoner i et helt land.

Costin Raiu hos Kaspersky kaller metoden for «vanvittig», ifølge magasinet Wired.

Totalt sett er det blitt identifisert 27 ofre av Regin i 14 forskjellige land, fra Russland, Tyskland og Belgia til den lille øya Kiribati i Stillehavet, som har 100,000 innbyggere.

Kaspersky påpeker at de mener Regin er fortsatt aktiv, men kan ha blitt oppgradert til mer sofistikerte versjoner. Det ferskeste tilfellet de kjenner til var fortsatt aktivt våren 2014.

Norges største samarbeid om strømdata

I forberedelsene til smarte strømnett med avanserte strømmålere, har 29 nettselskaper gått sammen om å etablere driftsselskapet Validér for felles innsamling og behandling av målerdata.

I dag sørger hver privatkunde selv for å lese av måleren og rapportere forbruket til sin leverandør.

Med innføringen av smarte målere (AMS) i 2019, skal dette gå automatisk over linje på timesbasis.

Og hvert døgn må nettselskapene sørge for at ferske målerdata lastes opp til en felles nasjonal database, Elhub.

6 milliarder verdier
De 29 selskapene befinner seg i hovedsak på Vestlandet, i Midt- og i Nord-Norge. De har gått sammen i et allianseprogram som er døpt Soria.


Ifølge Heidi Kvalvåg i NVE blir konkurransen mellom IT-leverandørene skjerpet når nettselskapene samarbeider om anskaffelser av AMS-løsninger.

De har ansvaret for 705.000 målepunkter, som omfatter i underkant av 800.000 målere.

Det utgjør drøyt en firedel av alle målerne i private boliger, og samarbeidet er det hittil største i Norge.

Med gamlemåten mottar allianseselskapene fire millioner målerverdier hvert år.

Med AMS skal de samlet sørge for å hente inn seks milliarder måleverdier.

Det blir med andre en omfattende jobb å håndtere et slikt volum. Derfor spleiser selskapene på jobben i form av Validér.

Sentralt system
Det norske IT-selskapet Powel har sikret seg en langsiktig avtale med Validér, der hovedoppgaven er å utvikle et sentralsystem for håndtering av måleverdiene.

Powel er en spinoff fra Energiforsyningens Forskningsinstitutt hos Sintef og har spesialisert seg på energisektoren.

Datainnsamling og styring av målere skjer gjennom løsningen Powel Elin, som er designet for automatiserte prosesser, og overvåking av drift og feilsituasjoner i strømnettet.

Les også: Smart lading kutter kapasitetsbehovet

Fanger feil
Utover ren innsamling av måleverdier, samler systemet også inn data rundt hendelser i strømmålere, kommunikasjonen eller el-nettet.

Datakvaliteten skal bli bedre, og meldinger om avvik skal håndteres automatisk.

Målet er at nettselskapene får bedre forutsetninger for sin planlegging, drift og vedlikehold av lavspentnettet.

– Utfordringen ligger i å håndtere så mange målere i en felles AMS-driftssentral i en såpass liten organisasjon som Validér er, forklarer løsningsansvarlig Arne Ljones ved Smart Grid Consultancy hos Powel.

GIS
Mye av jobben er å filtrere bort alle data som er ok, slik at man sitter igjen med feilmeldingene.

Slik informasjon visualiseres med kartverktøy, eller mer korrekt et GIS-verktøy, som angir hvor det er feil. Ikke bare geografisk, men i hvilket strømnett og hvilket kommunikasjonsnett det er oppstått problemer.

I tillegg kommer av system for avvikshåndtering, slik at feil skal bli rettet.

– Løsningene skal gi en bedre forståelse av hvorfor det er problemer med konkrete målere, sier Ljones.

Og feil kommer det til å bli.

– Erfaringer fra målere som allerede fjernavleses viser til dels høye feilrater. Og med store antall målere, betyr selv en tidels prosent feilrate ganske mange tilfeller, sier Ljones.

Smarte målere
Nå starter Soria anbudet på de såkalt smarte målerne og tilhørende kommunikasjonsteknologi.

Her er det flere usikkerhetsmomenter, fordi teknologien er umoden.

– Soria-programmet ønsker en fremtidsrettet teknologi basert på åpne standarder. Den endelige løsning blir imidlertid først klar når det er valgt en leverandør, sier IT-ansvarlig Henning Stenseth hos Validér.

Grovarbeidet med det nye sentralsystemet er planlagt å stå ferdig sommeren neste år. Deretter kjøres piloter på utprøving, før det hele skal være klar til å startes opp i januar 2016.

– Smart samarbeid
Norske myndigheter mener nettselskapene gjør klokt i å samarbeide gjennom et selskap.

– IT-leverandørene på dette området er få og store, så nettselskapene vil kunne stå sterkere i forhandlingene når de opptrer samlet, sier seksjonsleder Heidi Kvalvåg hos Norges Vassdrags- og Energidirektorat (NVE).

Hun leder sluttbrukermarkedet ved Elmarkedstilsynet i NVE, som utarbeidet forskriftene for AMS og Elhub.

– Hovedsaken for oss er at selskapene håndterer måledata på en sikker og kostnadseffektiv måte. Og det er et pluss at databasen Elhub utveksler data med færre og mer profesjonelle aktører, sier Kvalvåg til digi.no.

Les også om mulighetene med AMS.

Snart slutt for Java i Chrome

Google skal nå begynne å gjøre alvor av en plan selskapet kunngjorde allerede i september i fjor, nemlig å fjerne støtten for tradisjonelle plugins i nettleseren. Dette betyr at plugins som Java, Silverlight, Quicktime og Google Talk ikke lenger vil kunne brukes i nettleseren. Dette er noe av bakgrunnen til at BankID har fortet seg med å lage en Java-fri løsning.

I september i fjor ble det sagt at hele støtten for den aktuelle plugin-teknologien, NPAPI, som ble innført med Netscape 2.0 i 1996, skulle fjernes helt innen utgangen av 2014. Denne planen har blitt noe forskjøvet.

I løpet av 2014 har Google gjort det gradvis vanskeligere for brukerne å kjøre plugins på sider som ber om dette. I dag blokkeres alle plugins som ikke står på en egen hviteliste. Brukeren kan dog åpne for at andre plugins kjøres via et ikon som vises i adressefeltet når en plugins blokkeres.

I januar 2015 fjernes også hvitelisten. Det vil si at alle plugins vil blokkeres, med mindre brukeren åpner opp for kjøring på hvert enkelt nettsted hvor dette er aktuelt.

Stadig vanskeligere
Tre måneder senere, i april, vil hele NPAPI-støtten deaktiveres i Chrome som standard. Det betyr at ikke at støtten har blitt fjernet fra nettleseren. Men brukere som fortsatt avhenger av den, må skru den på via denne siden: chrome://flags/#enable-npapi. I bedrifter kan dette administreres fra sentralt hold.

I september 2015 vil det ikke lenger være mulig å aktivere NPAPI-støtten i Chrome, og dermed vil ikke denne typen plugins kunne brukes sammen med Googles nettleser.

Men Google vil fortsatt støtte de pluginene som følger med nettleseren, altså Adobe Flash Player og Googles egne plugins, altså Chrome PDF Viewer og Native Client.

Det er flere årsaker til at Google fjerner NPAPI-støtten fra Chrome, men forbedret sikkerhet, fart og stabilitet, samt mindre kompleks kode, er de viktigste. Stadig mer av den funksjonaliteten som bare plugins har kunnet gi webapplikasjoner, er i dag mulig med åpne, standardiserte webteknologier.

Redusert bruk
Bruken av NPAPI-plugins i Chrome har allerede blitt kraftig redusert allerede, siden september i fjor. For eksempel var det bare 3,7 prosent av Chrome-brukerne som startet opp Java i nettleseren minst én gang i oktober. I september i fjor var andelen på 8,9 prosent. Silverlight er den mest brukte av disse pluginene. Den månedlige bruksandelen har blitt redusert fra 15 til 11 prosent. En oversikt over disse tallene finnes på denne siden.

Selv om Chrome ikke er den mest brukte nettleseren på markedet, er den likevel såpass utbredt at nettsteder er nødt til å forholde seg til at den aktiverte støtten for de nevnte pluginene vil forsvinne fra Chrome innen en håndfull måneder. Da må alternative løsninger være på plass.

Både myndigheter og frivillige må ta ansvar for integrasjon

I det lille lokalsamfunnet er det to idrettslag. På det ene spiller det nesten bare norsketniske barn, på det andre nesten bare norsktyrkiske. Ingen av lederne i de to lagene synes dette er bra, men har verken økonomiske og frivillige ressursene til å gjøre noe med det.

Eksempelet illustrerer at lokalt integrasjonsarbeid ikke gjør seg selv.

Muligheter til å delta

Integrasjon i et flerkulturelt samfunn forutsetter at enkeltmennesker har muligheten til å delta i samfunnet hvor de møter andre som er forskjellige fra seg selv. Slik sosialiseres man inn i samfunnets felles normer og verdier.

Frivillige organisasjoner har tradisjonelt vært arenaer for lokal integrasjon der mennesker med ulik bakgrunn møtes. Bildet er ikke lenger så entydig. Våre studier av sivilsamfunnets rolle i flerkulturelle lokalsamfunn viser at integrasjon forutsetter noe mer enn en invitasjon til å delta i de fellesskapene som finnes.

Det krever både utforming av nye fellesskap – samt at nye grupper får eierskap til og deltar i de gamle.

I foreningslivet kan særidentiteter som kultur og religion bli dyrket og opprettholdt. Dette bidrar til å bygge viktige identitetsskapende bånd og tilhørighet mellom individer og grupper. Men det samme fellesskapet kan også fungere ekskluderende for personer som ikke deler denne særidentiteten.

I offentlige debatter har det eksempelvis blitt argumentert for at innvandrerforeninger og migrantmenigheter virker segregerende.

Et delt foreningsliv

I studien vår har vi sett at det tradisjonelle foreningslivet, som eksempelvis idretten, speiding og velforeninger, blir svekket hvis de ikke får til å rekruttere minoritetsspråklige deltagere og frivillige. Samtidig etableres nye møteplasser der deltagelsen bygger på felles etnisk, kulturell og/eller religiøs bakgrunn, som trossamfunn og innvandrerforeninger.

Utviklingen av et slikt delt foreningsliv er ikke uheldig i seg selv. Det avspeiler tvert imot retten til organisasjons- og trosfrihet som kjennetegner et demokrati.

Uheldig blir det først når det ikke finnes arenaer hvor mennesker med ulik bakgrunn og kultur møtes. Våre studier viser at det er et potensiale for lokal integrasjon i samspillet mellom den identitetsskapende og innadrettede virksomheten i foreningene på den ene siden, og brobygging på den andre. Men dette krever en bevisstgjøring og vilje til endringer, både i det tradisjonelle foreningslivet, i innvandrerorganisasjoner og trossamfunn – og fra offentlige myndigheter.

Hva kan det offentlige og de frivillige gjøre?

For det første. Det tradisjonelle foreningslivet må erkjenne at de noen ganger kan gjøre det vanskelig å delta for de som ikke kjenner dem. Slik deltagelse krever forpliktelse over tid, kompetanse på hva medlemsdemokratiet innebærer og kjennskap til hva som forventes av dugnadsinnsats. Dette er ofte uuttalt kunnskap.

For å rekruttere nye grupper, må terskelen for å delta senkes. Dette innebærer god informasjon i tillegg til å gå utenom selvrekrutterende nettverk når tillitsverv skal fylles. At etniske minoriteter i svært liten grad har tillitsverv i tradisjonelle foreninger, er i seg selv en barriere for deltagelse.  

For det andre. Innvandrernettverk og trossamfunn som opptrer innadvendt og i liten grad gjør seg  tilgjengelig for øvrig samfunnsliv, må bli bevisst sin potensielle rolle som brobygger i lokalsamfunn. Slike møteplasser er ofte organisert på en mer eller mindre uformell måte. Dermed svekkes koblingen til sivilsamfunnets organisasjonsfellesskap og lokale myndigheter, og svake nettverksressurser hindrer dem i å være springbrett for sine medlemmer ut mot majoriteten.

Gjennom å formalisere strukturen i nettverkene, kan innvandrerforeningene løfte seg ut av en usynlig posisjon og få større relevans som bidragsyter i nærmiljøet.

Lokale myndigheter kan gjøre mye

For det tredje. Lokale myndigheter kan fylle en viktig rolle som tilrettelegger for å styrke brobygging på tvers av grupper, organisasjoner og nettverk.

Der det finnes kontakt mellom foreninger, har vi sett at det er tatt et mer helhetlig kommunalt grep rettet mot flerkulturelle bydeler, som involverer samarbeid på tvers av offentlig og frivillig sektor, inkludert aktører som skoler, velforeninger, innvandrerforeninger, idrettsforeninger, politi, trossamfunn, bibliotek. Et slikt samarbeid sikrer stabilitet og kontinuitet dersom kommunen fyller en koordinerende rolle.

Der en slik helhetlig tenkning mangler, er tiltakene mer tilfeldige, spredt på flere sektorer og lite forankret i det aktuelle lokalsamfunnets egne nettverk. 

Enkelte kommuner begrunner sin passive integrasjons- og frivillighetspolitikk med respekt for sivilsamfunnets autonomi, og politikken omfatter primært et tilbud til frivillige organisasjoner om å søke prosjektstøtte til et integrasjonsskapende tiltak. Dermed overlates deler av integrasjonsarbeidet til det lokale foreningslivet, som fra før sliter med svak økonomi, få frivillige hender og manglende kompetanse til å drive denne type prosjektarbeid over tid. Dette gir kortsiktige og fragmenterte tiltak uten bærekraft.

Både myndigheter og frivillige må ta ansvar for integrasjon

I det lille lokalsamfunnet er det to idrettslag. På det ene spiller det nesten bare norsketniske barn, på det andre nesten bare norsktyrkiske. Ingen av lederne i de to lagene synes dette er bra, men har verken økonomiske og frivillige ressursene til å gjøre noe med det.

Eksempelet illustrerer at lokalt integrasjonsarbeid ikke gjør seg selv.

Muligheter til å delta

Integrasjon i et flerkulturelt samfunn forutsetter at enkeltmennesker har muligheten til å delta i samfunnet hvor de møter andre som er forskjellige fra seg selv. Slik sosialiseres man inn i samfunnets felles normer og verdier.

Frivillige organisasjoner har tradisjonelt vært arenaer for lokal integrasjon der mennesker med ulik bakgrunn møtes. Bildet er ikke lenger så entydig. Våre studier av sivilsamfunnets rolle i flerkulturelle lokalsamfunn viser at integrasjon forutsetter noe mer enn en invitasjon til å delta i de fellesskapene som finnes.

Det krever både utforming av nye fellesskap – samt at nye grupper får eierskap til og deltar i de gamle.

I foreningslivet kan særidentiteter som kultur og religion bli dyrket og opprettholdt. Dette bidrar til å bygge viktige identitetsskapende bånd og tilhørighet mellom individer og grupper. Men det samme fellesskapet kan også fungere ekskluderende for personer som ikke deler denne særidentiteten.

I offentlige debatter har det eksempelvis blitt argumentert for at innvandrerforeninger og migrantmenigheter virker segregerende.

Et delt foreningsliv

I studien vår har vi sett at det tradisjonelle foreningslivet, som eksempelvis idretten, speiding og velforeninger, blir svekket hvis de ikke får til å rekruttere minoritetsspråklige deltagere og frivillige. Samtidig etableres nye møteplasser der deltagelsen bygger på felles etnisk, kulturell og/eller religiøs bakgrunn, som trossamfunn og innvandrerforeninger.

Utviklingen av et slikt delt foreningsliv er ikke uheldig i seg selv. Det avspeiler tvert imot retten til organisasjons- og trosfrihet som kjennetegner et demokrati.

Uheldig blir det først når det ikke finnes arenaer hvor mennesker med ulik bakgrunn og kultur møtes. Våre studier viser at det er et potensiale for lokal integrasjon i samspillet mellom den identitetsskapende og innadrettede virksomheten i foreningene på den ene siden, og brobygging på den andre. Men dette krever en bevisstgjøring og vilje til endringer, både i det tradisjonelle foreningslivet, i innvandrerorganisasjoner og trossamfunn – og fra offentlige myndigheter.

Hva kan det offentlige og de frivillige gjøre?

For det første. Det tradisjonelle foreningslivet må erkjenne at de noen ganger kan gjøre det vanskelig å delta for de som ikke kjenner dem. Slik deltagelse krever forpliktelse over tid, kompetanse på hva medlemsdemokratiet innebærer og kjennskap til hva som forventes av dugnadsinnsats. Dette er ofte uuttalt kunnskap.

For å rekruttere nye grupper, må terskelen for å delta senkes. Dette innebærer god informasjon i tillegg til å gå utenom selvrekrutterende nettverk når tillitsverv skal fylles. At etniske minoriteter i svært liten grad har tillitsverv i tradisjonelle foreninger, er i seg selv en barriere for deltagelse.  

For det andre. Innvandrernettverk og trossamfunn som opptrer innadvendt og i liten grad gjør seg  tilgjengelig for øvrig samfunnsliv, må bli bevisst sin potensielle rolle som brobygger i lokalsamfunn. Slike møteplasser er ofte organisert på en mer eller mindre uformell måte. Dermed svekkes koblingen til sivilsamfunnets organisasjonsfellesskap og lokale myndigheter, og svake nettverksressurser hindrer dem i å være springbrett for sine medlemmer ut mot majoriteten.

Gjennom å formalisere strukturen i nettverkene, kan innvandrerforeningene løfte seg ut av en usynlig posisjon og få større relevans som bidragsyter i nærmiljøet.

Lokale myndigheter kan gjøre mye

For det tredje. Lokale myndigheter kan fylle en viktig rolle som tilrettelegger for å styrke brobygging på tvers av grupper, organisasjoner og nettverk.

Der det finnes kontakt mellom foreninger, har vi sett at det er tatt et mer helhetlig kommunalt grep rettet mot flerkulturelle bydeler, som involverer samarbeid på tvers av offentlig og frivillig sektor, inkludert aktører som skoler, velforeninger, innvandrerforeninger, idrettsforeninger, politi, trossamfunn, bibliotek. Et slikt samarbeid sikrer stabilitet og kontinuitet dersom kommunen fyller en koordinerende rolle.

Der en slik helhetlig tenkning mangler, er tiltakene mer tilfeldige, spredt på flere sektorer og lite forankret i det aktuelle lokalsamfunnets egne nettverk. 

Enkelte kommuner begrunner sin passive integrasjons- og frivillighetspolitikk med respekt for sivilsamfunnets autonomi, og politikken omfatter primært et tilbud til frivillige organisasjoner om å søke prosjektstøtte til et integrasjonsskapende tiltak. Dermed overlates deler av integrasjonsarbeidet til det lokale foreningslivet, som fra før sliter med svak økonomi, få frivillige hender og manglende kompetanse til å drive denne type prosjektarbeid over tid. Dette gir kortsiktige og fragmenterte tiltak uten bærekraft.

Både myndigheter og frivillige må ta ansvar for integrasjon

I det lille lokalsamfunnet er det to idrettslag. På det ene spiller det nesten bare norsketniske barn, på det andre nesten bare norsktyrkiske. Ingen av lederne i de to lagene synes dette er bra, men har verken økonomiske og frivillige ressursene til å gjøre noe med det.

Eksempelet illustrerer at lokalt integrasjonsarbeid ikke gjør seg selv.

Muligheter til å delta

Integrasjon i et flerkulturelt samfunn forutsetter at enkeltmennesker har muligheten til å delta i samfunnet hvor de møter andre som er forskjellige fra seg selv. Slik sosialiseres man inn i samfunnets felles normer og verdier.

Frivillige organisasjoner har tradisjonelt vært arenaer for lokal integrasjon der mennesker med ulik bakgrunn møtes. Bildet er ikke lenger så entydig. Våre studier av sivilsamfunnets rolle i flerkulturelle lokalsamfunn viser at integrasjon forutsetter noe mer enn en invitasjon til å delta i de fellesskapene som finnes.

Det krever både utforming av nye fellesskap – samt at nye grupper får eierskap til og deltar i de gamle.

I foreningslivet kan særidentiteter som kultur og religion bli dyrket og opprettholdt. Dette bidrar til å bygge viktige identitetsskapende bånd og tilhørighet mellom individer og grupper. Men det samme fellesskapet kan også fungere ekskluderende for personer som ikke deler denne særidentiteten.

I offentlige debatter har det eksempelvis blitt argumentert for at innvandrerforeninger og migrantmenigheter virker segregerende.

Et delt foreningsliv

I studien vår har vi sett at det tradisjonelle foreningslivet, som eksempelvis idretten, speiding og velforeninger, blir svekket hvis de ikke får til å rekruttere minoritetsspråklige deltagere og frivillige. Samtidig etableres nye møteplasser der deltagelsen bygger på felles etnisk, kulturell og/eller religiøs bakgrunn, som trossamfunn og innvandrerforeninger.

Utviklingen av et slikt delt foreningsliv er ikke uheldig i seg selv. Det avspeiler tvert imot retten til organisasjons- og trosfrihet som kjennetegner et demokrati.

Uheldig blir det først når det ikke finnes arenaer hvor mennesker med ulik bakgrunn og kultur møtes. Våre studier viser at det er et potensiale for lokal integrasjon i samspillet mellom den identitetsskapende og innadrettede virksomheten i foreningene på den ene siden, og brobygging på den andre. Men dette krever en bevisstgjøring og vilje til endringer, både i det tradisjonelle foreningslivet, i innvandrerorganisasjoner og trossamfunn – og fra offentlige myndigheter.

Hva kan det offentlige og de frivillige gjøre?

For det første. Det tradisjonelle foreningslivet må erkjenne at de noen ganger kan gjøre det vanskelig å delta for de som ikke kjenner dem. Slik deltagelse krever forpliktelse over tid, kompetanse på hva medlemsdemokratiet innebærer og kjennskap til hva som forventes av dugnadsinnsats. Dette er ofte uuttalt kunnskap.

For å rekruttere nye grupper, må terskelen for å delta senkes. Dette innebærer god informasjon i tillegg til å gå utenom selvrekrutterende nettverk når tillitsverv skal fylles. At etniske minoriteter i svært liten grad har tillitsverv i tradisjonelle foreninger, er i seg selv en barriere for deltagelse.  

For det andre. Innvandrernettverk og trossamfunn som opptrer innadvendt og i liten grad gjør seg  tilgjengelig for øvrig samfunnsliv, må bli bevisst sin potensielle rolle som brobygger i lokalsamfunn. Slike møteplasser er ofte organisert på en mer eller mindre uformell måte. Dermed svekkes koblingen til sivilsamfunnets organisasjonsfellesskap og lokale myndigheter, og svake nettverksressurser hindrer dem i å være springbrett for sine medlemmer ut mot majoriteten.

Gjennom å formalisere strukturen i nettverkene, kan innvandrerforeningene løfte seg ut av en usynlig posisjon og få større relevans som bidragsyter i nærmiljøet.

Lokale myndigheter kan gjøre mye

For det tredje. Lokale myndigheter kan fylle en viktig rolle som tilrettelegger for å styrke brobygging på tvers av grupper, organisasjoner og nettverk.

Der det finnes kontakt mellom foreninger, har vi sett at det er tatt et mer helhetlig kommunalt grep rettet mot flerkulturelle bydeler, som involverer samarbeid på tvers av offentlig og frivillig sektor, inkludert aktører som skoler, velforeninger, innvandrerforeninger, idrettsforeninger, politi, trossamfunn, bibliotek. Et slikt samarbeid sikrer stabilitet og kontinuitet dersom kommunen fyller en koordinerende rolle.

Der en slik helhetlig tenkning mangler, er tiltakene mer tilfeldige, spredt på flere sektorer og lite forankret i det aktuelle lokalsamfunnets egne nettverk. 

Enkelte kommuner begrunner sin passive integrasjons- og frivillighetspolitikk med respekt for sivilsamfunnets autonomi, og politikken omfatter primært et tilbud til frivillige organisasjoner om å søke prosjektstøtte til et integrasjonsskapende tiltak. Dermed overlates deler av integrasjonsarbeidet til det lokale foreningslivet, som fra før sliter med svak økonomi, få frivillige hender og manglende kompetanse til å drive denne type prosjektarbeid over tid. Dette gir kortsiktige og fragmenterte tiltak uten bærekraft.

Både myndigheter og frivillige må ta ansvar for integrasjon

I det lille lokalsamfunnet er det to idrettslag. På det ene spiller det nesten bare norsketniske barn, på det andre nesten bare norsktyrkiske. Ingen av lederne i de to lagene synes dette er bra, men har verken økonomiske og frivillige ressursene til å gjøre noe med det.

Eksempelet illustrerer at lokalt integrasjonsarbeid ikke gjør seg selv.

Muligheter til å delta

Integrasjon i et flerkulturelt samfunn forutsetter at enkeltmennesker har muligheten til å delta i samfunnet hvor de møter andre som er forskjellige fra seg selv. Slik sosialiseres man inn i samfunnets felles normer og verdier.

Frivillige organisasjoner har tradisjonelt vært arenaer for lokal integrasjon der mennesker med ulik bakgrunn møtes. Bildet er ikke lenger så entydig. Våre studier av sivilsamfunnets rolle i flerkulturelle lokalsamfunn viser at integrasjon forutsetter noe mer enn en invitasjon til å delta i de fellesskapene som finnes.

Det krever både utforming av nye fellesskap – samt at nye grupper får eierskap til og deltar i de gamle.

I foreningslivet kan særidentiteter som kultur og religion bli dyrket og opprettholdt. Dette bidrar til å bygge viktige identitetsskapende bånd og tilhørighet mellom individer og grupper. Men det samme fellesskapet kan også fungere ekskluderende for personer som ikke deler denne særidentiteten.

I offentlige debatter har det eksempelvis blitt argumentert for at innvandrerforeninger og migrantmenigheter virker segregerende.

Et delt foreningsliv

I studien vår har vi sett at det tradisjonelle foreningslivet, som eksempelvis idretten, speiding og velforeninger, blir svekket hvis de ikke får til å rekruttere minoritetsspråklige deltagere og frivillige. Samtidig etableres nye møteplasser der deltagelsen bygger på felles etnisk, kulturell og/eller religiøs bakgrunn, som trossamfunn og innvandrerforeninger.

Utviklingen av et slikt delt foreningsliv er ikke uheldig i seg selv. Det avspeiler tvert imot retten til organisasjons- og trosfrihet som kjennetegner et demokrati.

Uheldig blir det først når det ikke finnes arenaer hvor mennesker med ulik bakgrunn og kultur møtes. Våre studier viser at det er et potensiale for lokal integrasjon i samspillet mellom den identitetsskapende og innadrettede virksomheten i foreningene på den ene siden, og brobygging på den andre. Men dette krever en bevisstgjøring og vilje til endringer, både i det tradisjonelle foreningslivet, i innvandrerorganisasjoner og trossamfunn – og fra offentlige myndigheter.

Hva kan det offentlige og de frivillige gjøre?

For det første. Det tradisjonelle foreningslivet må erkjenne at de noen ganger kan gjøre det vanskelig å delta for de som ikke kjenner dem. Slik deltagelse krever forpliktelse over tid, kompetanse på hva medlemsdemokratiet innebærer og kjennskap til hva som forventes av dugnadsinnsats. Dette er ofte uuttalt kunnskap.

For å rekruttere nye grupper, må terskelen for å delta senkes. Dette innebærer god informasjon i tillegg til å gå utenom selvrekrutterende nettverk når tillitsverv skal fylles. At etniske minoriteter i svært liten grad har tillitsverv i tradisjonelle foreninger, er i seg selv en barriere for deltagelse.  

For det andre. Innvandrernettverk og trossamfunn som opptrer innadvendt og i liten grad gjør seg  tilgjengelig for øvrig samfunnsliv, må bli bevisst sin potensielle rolle som brobygger i lokalsamfunn. Slike møteplasser er ofte organisert på en mer eller mindre uformell måte. Dermed svekkes koblingen til sivilsamfunnets organisasjonsfellesskap og lokale myndigheter, og svake nettverksressurser hindrer dem i å være springbrett for sine medlemmer ut mot majoriteten.

Gjennom å formalisere strukturen i nettverkene, kan innvandrerforeningene løfte seg ut av en usynlig posisjon og få større relevans som bidragsyter i nærmiljøet.

Lokale myndigheter kan gjøre mye

For det tredje. Lokale myndigheter kan fylle en viktig rolle som tilrettelegger for å styrke brobygging på tvers av grupper, organisasjoner og nettverk.

Der det finnes kontakt mellom foreninger, har vi sett at det er tatt et mer helhetlig kommunalt grep rettet mot flerkulturelle bydeler, som involverer samarbeid på tvers av offentlig og frivillig sektor, inkludert aktører som skoler, velforeninger, innvandrerforeninger, idrettsforeninger, politi, trossamfunn, bibliotek. Et slikt samarbeid sikrer stabilitet og kontinuitet dersom kommunen fyller en koordinerende rolle.

Der en slik helhetlig tenkning mangler, er tiltakene mer tilfeldige, spredt på flere sektorer og lite forankret i det aktuelle lokalsamfunnets egne nettverk. 

Enkelte kommuner begrunner sin passive integrasjons- og frivillighetspolitikk med respekt for sivilsamfunnets autonomi, og politikken omfatter primært et tilbud til frivillige organisasjoner om å søke prosjektstøtte til et integrasjonsskapende tiltak. Dermed overlates deler av integrasjonsarbeidet til det lokale foreningslivet, som fra før sliter med svak økonomi, få frivillige hender og manglende kompetanse til å drive denne type prosjektarbeid over tid. Dette gir kortsiktige og fragmenterte tiltak uten bærekraft.

Pris for forskning om Jesus og maskulinitet

Om forskning.no

forskning.no er en nettavis med norske og internasjonale forskningsnyheter.

forskning.no gis ut under Redaktørplakaten

Ansvarlig redaktør / daglig leder: Nina Kristiansen, tlf 41 45 55 13
Redaksjonssjef Bjørnar Kjensli, tlf 94 24 35 67
Redaksjonen
Annonser: Arnt-Ove Drageset, 92 44 58 46 og Arne Bergsli, 91 73 78 10.
Stillingsmarked: Preben Forberg, 22 80 98 95

Kanelbollar, finsk språkrefs og bokmålsbrukarens manglande sjølvtillit

Finsk språkrefs

«Ut med engelsk!» utbraut Sanna Sarromaa i ein VG-kronikk 30. oktober i år. På kort tid har den finske historikaren, kjønnsforskaren og bloggaren frå Lillehammer etablert seg som språkrefsar i den norske offentlegheita. Mest merksemd skapte ho med skyllebøtta  «Det norske språks forfall» 8. september om nordmenns manglande evner på rettskrivingsfronten. Eg reiv meg i det håret eg ikkje har, av den kronikken, men gjorde ikkje stort meir med det enn å tvitra litt oppgitt hit og dit: Heldigvis var det andre som sette henne på plass, slik som mellom andre Erlend Vågane med sitt forsvar for feilskriving.

Språkslappe nordmenn

Men no sist var det den omfattande bruken av engelsk i alle moglege samanhengar – i Noreg – Sarromaa ville til livs. Ho var oppgitt over at det blir brukt så mykje engelsk i reklamar, annonsar og firmanamn her til lands, og ho avrundar kronikken sin med å seia: «Engelsk, med 400 millioner brukere, klarer seg utmerket godt uten vår innsats, men det gjør ikke norsk. Vi har alle et ansvar, så ikke skriv på engelsk det du kan skrive på norsk.»

Det er sikkert mange som deler Sarromaa sitt syn, men like sikkert er det at det må vera eit stort fleirtal av nordmenn som ikkje gjer det, eller som i alle fall engelskspråkleg reklame, annonsar og namn appellerer til. For elles ville jo ikkje fenomenet ha eksistert! Viss reklamebransjen og den aktuelle delen av næringslivet tenkte at bruk av engelsk fell i dårleg jord hjå mottakarane, ja, kvifor ville dei då bruka dette verdsspråket framfor norsk i så stor utstrekning?

Cinnamon Roll + kaffe

Eg var grunnleggjande einig med Sarromaa i denne siste teksten hennar, og då eg sist sundag gjorde ein stopp på Shell i Bjerkvik på mi ferd frå Lofoten og heim til Tromsø, måtte eg berre ta eit bilete av reklamen for «Cinnamon Roll + kaffe» som lyste imot meg der eg hasta inn i butikken for å kjøpa spylevæske. Kva er gale med ‘kanelbollar’, ‘kanelsnurr’ eller jamvel ‘shillingsbollar’, liksom?! Og kvifor står det «kaffe» og ikkje «coffee»? Pussige greier! Spylevæske var dei forresten heilt fri for, så eg enda opp med å kjøpa ublanda «screenwash» istaden, og så måtte eg stå der i kjølda og blanda ut med vatn. 

Språklandskap i Oslo og på Voss

Men trass i semjen med Sarromaa sakna eg ein djupare analyse i kronikken hennar. Kanskje vore det for mykje forlangt av henne som ikkje er språkforskar, men andre har nyleg sett på fenomenet. I år, faktisk! Lingvisten Karine Stjernholm, som i fjor disputerte på ei avhandling om språk og stad i Oslo, har på oppdrag frå Språkrådet studert og samanlikna dei språklege landsskapa på Grünerløkka og Majorstua i Oslo og på Voss. Heile rapporten, Urbane offentlige landskap i bygd og by: Lingvistiske landskap i Oslo og på Voss , kan lesast her og ein kort artikkel med dei viktigaste funna står i Språknytt 3/2014.

Hovudkonklusjonen i rapporten er at norsk dominerer bybiletet både på Oslo Øst og Oslo Vest og på Voss. Samtidig er innslaget av engelsk størst på Majorstua med så mykje som 30% av butikknamna på engelsk mot 30% norske – på Grünerløkka er fordelinga 16 prosent engelsk mot 45 prosent norsk, og på Voss er 80 prosent av butikknamna norske. Nynorsk er nærmast fråverande i bybiletet i Oslo, men godt synleg på Voss.

Bokmålsbrukarens manglande sjølvtillit

Og det resultatet, altså at bruken av norsk står sterkare på Voss enn i Oslo, får tankane over på noko eg høyrde styreleiar i Språkrådet, Ottar Grepstad, seia under utdelinga av Språkprisen 2014 tysdag i forrige veke. Han refererte ein tidlegare prisvinnar som skal ha sagt: «Mange bokmålsbrukarar er for lite opptekne av sitt eige språk og gir i staden auka sosial status til engelsk og lågare sosial status til nynorsk». Er det slik at nynorskbrukarar er meir opptekne og medvitne om sitt eige språk og difor i mindre grad gir etter for presset frå engelsk?

Språkhistorie

Også Sarromaa er innom nynorsk i Ut med engelsk-kronikken sin i eit avsnitt der ho fortel om opplevinga ved for første gong å ha fått ein eigen tekst omsett til nynorsk («Draumen om Finland» i siste nummer av Syn og Segn). Og i avsnittet røper ho manglande innsikt i den norske språkstoda. Ho skriv: «Som historiker er jeg også smertelig klar over at nynorsk var en snodig idé som oppstod med 1800-tallets nasjonalsjåvinisme, og er slik sett akkurat like kunstig og oppfunnet som bunaden – eller hele nasjonen, for den saks skyld.» Utsegna held ikkje mål historiefagleg og ein får lyst til å gi Sarromaa ein leksjon i såvel ytre norsk språkhistorie samt korleis etableringa av hennar eige skriftspråk, finsk, gjekk føre seg, og gjerne også korleis etablering og normering av skriftspråk meir allment føregår.

Men det er no ei innsikt også mange nordmenn manglar, og kanskje det viktigaste i denne samanhengen er å peika på det språklege medvitet den norske språksituasjonen gir – definitivt for den nynorskbrukande minoriteten som er nøydde til å ta omsyn til begge dei norske språkformene og potensielt for den bokmålsbrukande majoriteten som i større grad kan velja å gjera det. Og like lite som Sarromaa med sine tekstar har vist forståing for at språk er ein sosiologisk kamparena, hadde ho vel forventa at nettopp nynorsk skulle vera ein god medisin for den sjukdomen ho har diagnostisert: Den massive engelskpåverknaden.

Hjartespråk

Men eg vil rosa Sarromaa for den aller første VG-kronikken om språk som ho hadde 9. juli i år: « Morsmål er hjertets språk. Der gir ho mellom anna åtte gode råd til korleis ein kan oppdra ungen sin tospråkleg, og eg har inkje å utsetja på teksten – han er fin!

Ja kuin kaikki varmaan huomaavat: Vaikka olen kaksikielinen – jopa monikielinen – uusnorja on minun sydämeni kieli!