En slik endring vil kreve en politikk som støtter opp om nullvekst, kollektivt forbruk, deling og gjenbruk. Dette blir av mange oppfattet som radikalt og urealistisk.
Det finnes også en uvilje blant politikere, nasjonale styringsorganer og nasjonale forskningsråd mot å støtte opp under systemkritikk av vekstsamfunnet på grunn av antatte negative konsekvenser for konkurranseevne, arbeidsplasser og velstand.
Jeg forstår kritikken, men det er en annen virkelighet som er enda mer truende på lang sikt: En klode som er tre til fire grader varmere enn i dag vil ikke være positivt for hverken næringsliv, mennesker eller økosystem.
Teknisk effektivitet er ikke tilstrekkelig
I det kapitalistiske system er økt forbruk betraktet som positivt. Og det er ikke bare fordi det bidrar til økonomisk vekst, men også fordi velstand og trivsel assosieres med store og stadig voksende boliger, personlig transport og infrastruktur, matvaner som inkluderer mer kjøtt, varmere boliger og flere boliger med klimaanlegg.
Antall elektriske apparater i britiske hjem er tredoblet fra 1970 til 2002, og i 2012 var husholdningenes elektrisitetsbruk ansvarlig for 47 prosent av alle CO2-utslipp i Storbritannia.
Mange mener at større teknisk og økonomisk effektivitet skal kompensere for vekst. Dette er en illusjon som passer politikere som ikke tør å utfordre et økonomisk system som er avhengig av vekst.
- Les også: Brexit kan svekke EUs klimainnsats
Vi bor større og større
I min forskning har jeg sett på sammenhengene mellom kapitalisme som styringssystem og høyt energiforbruk. Både bolig, husholdningsapparater og energien som forsyner hverdagsvaner har vokst enormt i takt med økonomisk vekst over det siste halve århundre. Vekst i boligstørrelse henger sammen med vekst i antall og type rom: Fra felles til individuelle soverom for barn, større kjøkken og flere bad.
Et gjennomsnittlig hus i USA har nå 2,5 bad. 24 prosent av alle amerikanske boliger bygget i 2005 hadde tre eller flere bad. I en ny studie kommer det frem at i 2030 vil avkjøling av mat og inneluft, som for eksempel klimaanlegg, bidra til 30 prosent av det globale klimautslippet. Kjøleskapets størrelse har vokst i takt med økende kjøttforbruk og bruk av frossen og prosessert mat. Hele forsyningssystemet for mat har blitt mer og mer avhengig av avkjøling langs hele kjeden fra produksjon til distribusjon.
Økt etterspørsel etter komfort
Bruk av klimaanlegg har vokst enormt og er drevet fram av sentrale kapitalistiske aktører. Først i USA og så i andre land som Japan, Australia og nå India og Kina. Produsenter, banker, energiselskaper, bygningsbransjen og offentlige instanser har jobbet sammen om bruk av forskrifter, lånebetingelser, nye bygningsmaterialer og bygningsdesign som har ført til at det bygges hus og boliger der man er avhengig av klimaanlegg for å kunne oppholde seg.
I dag har 70 prosent av alle hus i USA klimaanlegg og det samme gjelder for over 90 prosent av husene i Japan. Livet i USA, Japan, Australia og andre rike land i varme strøk foregår for det meste i avkjølte rom. Klimaanlegg står på i bolig, bil, på kontoret og i supermarkedene.
Et liv uten denne komforten har blitt utenkelig for mange.
I europeiske land øker etterspørsel etter oppvarming. I Norge var det vanlig for 30 år siden å varme opp stuen og la andre rom være kjøligere. Dette har endret seg. Både stuer, soverom og andre deler av huset har fått en høyere gjennomsnittstemperatur.
I Norge har strenge forskrifter om isolering og tette vinduer heldigvis begrenset denne økningen. Energibruk i husholdninger har derfor stabilisert seg, men på et veldig høyt nivå. Denne energiintensive utviklingen er gunstig fra et kapitalistisk perspektiv, men meget problematisk for en overgang til lavutslippssamfunnet.
Outsourcer utslipp
På verdensbasis har CO2-utslipp økt med 70 prosent siden 1990. I landet med den reneste formen for uregulert kapitalisme, USA, har det skjedd nesten en firedobling av energibruken på 60 år, fra 1950 til 2010. Fra 1990 har det vært en svak nedgang i USAs CO2-utslipp fra et ekstremt høyt utgangspunkt i 1990, men mye av nedgangen skyldes outsourcing av utslipp til andre deler av verden gjennom import av forbruksvarer.
Seksti prosent av alle varer som forbrukes i USA, er nå produsert andre steder.
I EU, hvor vi finner ulike former for mykere kapitalisme, har energibruken gått ned med 20 prosent, og de samlede klimagassutslippene har gått ned med 23 prosent siden 1990. Men i likhet med USA har Europa også eksportert energiproduksjon og CO2-utslipp til andre deler av verden. Sytti prosent av varene som forbrukes i EU, er nå produsert utenfor Europa, hovedsakelig i Asia. Samtidig har Europa opplevd relativt lav økonomisk vekst siden 2006 og hvis veksten tas opp igjen vil også CO2-utslipp øke i takt med denne.
Norge har en meget høy energiproduksjon og et høyt energiforbruk per innbygger. Det har vært en 20 prosent økning i CO2-utslipp siden 1990. Vi ønsker å være ledende i skiftet mot et bærekraftig samfunn, samtidig vil vi ikke bare fortsette å produsere olje fra eksisterende felt, men også utvide produksjonen til miljøsårbare områder.
I begynnelsen av januar, mindre enn to måneder etter COP21 erklæringen i Paris, utstedte den norske regjeringen 56 nye konsesjoner for 36 bedrifter til å engasjere seg i oljeleting i nærheten av Lofoten.
- Les også: Klimaforskere vurderer 1,5-gradersmålet
Effektivisering er et middel, ikke et mål
Hvordan håndterer Det grønne skiftet denne veksten i forbruket vårt? Hovedfokuset er på økt teknisk effektivitet.
I forskningen er det liten dekning for at dette faktisk har vesentlig effekt. Et poeng som gjør seg gjeldende, er den såkalte rebound-effekten. I en vekstøkonomi blir energi og penger som er frigjort fordi vi har klart å effektivisere, ofte brukt på andre ting og aktiviteter som i sin tur bruker energi.
Jeg har vært med på flere studier som viser liten eller ingen effekt på husholdningers totale energibruk av å innføre mer energieffektive apparater.
Kapitalismens tid er forbi
På mange måter har kapitalismen vært et vellykket system som har levert en komfortabel tilværelse til mange over lang tid. Men disse “mange” er egentlig en liten del av verdens befolkning som har hatt nærmest ubegrenset adgang til hele klodens ressurser. Nå har flere land økonomier i rask vekst, og deres befolkning vil ha adgang til den samme livsstilen som oss.
Kapitalismens fundament er svekket og en videreføring vil være katastrofal for klimaet, matproduksjon, økologi og livsgrunnlag for millioner av mennesker. En ny politisk økonomi må til som bygger på prinsippene nullvekst, deling og sirkularitet. En overgang fra fossil til fornybar energiproduksjon skjer altfor sakte i land med markedsliberale kapitalistiske system. Det må snart myndighetene ta på alvor.