I det lille lokalsamfunnet er det to idrettslag. På det ene spiller det nesten bare norsketniske barn, på det andre nesten bare norsktyrkiske. Ingen av lederne i de to lagene synes dette er bra, men har verken økonomiske og frivillige ressursene til å gjøre noe med det.

Eksempelet illustrerer at lokalt integrasjonsarbeid ikke gjør seg selv.

Muligheter til å delta

Integrasjon i et flerkulturelt samfunn forutsetter at enkeltmennesker har muligheten til å delta i samfunnet hvor de møter andre som er forskjellige fra seg selv. Slik sosialiseres man inn i samfunnets felles normer og verdier.

Frivillige organisasjoner har tradisjonelt vært arenaer for lokal integrasjon der mennesker med ulik bakgrunn møtes. Bildet er ikke lenger så entydig. Våre studier av sivilsamfunnets rolle i flerkulturelle lokalsamfunn viser at integrasjon forutsetter noe mer enn en invitasjon til å delta i de fellesskapene som finnes.

Det krever både utforming av nye fellesskap – samt at nye grupper får eierskap til og deltar i de gamle.

I foreningslivet kan særidentiteter som kultur og religion bli dyrket og opprettholdt. Dette bidrar til å bygge viktige identitetsskapende bånd og tilhørighet mellom individer og grupper. Men det samme fellesskapet kan også fungere ekskluderende for personer som ikke deler denne særidentiteten.

I offentlige debatter har det eksempelvis blitt argumentert for at innvandrerforeninger og migrantmenigheter virker segregerende.

Et delt foreningsliv

I studien vår har vi sett at det tradisjonelle foreningslivet, som eksempelvis idretten, speiding og velforeninger, blir svekket hvis de ikke får til å rekruttere minoritetsspråklige deltagere og frivillige. Samtidig etableres nye møteplasser der deltagelsen bygger på felles etnisk, kulturell og/eller religiøs bakgrunn, som trossamfunn og innvandrerforeninger.

Utviklingen av et slikt delt foreningsliv er ikke uheldig i seg selv. Det avspeiler tvert imot retten til organisasjons- og trosfrihet som kjennetegner et demokrati.

Uheldig blir det først når det ikke finnes arenaer hvor mennesker med ulik bakgrunn og kultur møtes. Våre studier viser at det er et potensiale for lokal integrasjon i samspillet mellom den identitetsskapende og innadrettede virksomheten i foreningene på den ene siden, og brobygging på den andre. Men dette krever en bevisstgjøring og vilje til endringer, både i det tradisjonelle foreningslivet, i innvandrerorganisasjoner og trossamfunn – og fra offentlige myndigheter.

Hva kan det offentlige og de frivillige gjøre?

For det første. Det tradisjonelle foreningslivet må erkjenne at de noen ganger kan gjøre det vanskelig å delta for de som ikke kjenner dem. Slik deltagelse krever forpliktelse over tid, kompetanse på hva medlemsdemokratiet innebærer og kjennskap til hva som forventes av dugnadsinnsats. Dette er ofte uuttalt kunnskap.

For å rekruttere nye grupper, må terskelen for å delta senkes. Dette innebærer god informasjon i tillegg til å gå utenom selvrekrutterende nettverk når tillitsverv skal fylles. At etniske minoriteter i svært liten grad har tillitsverv i tradisjonelle foreninger, er i seg selv en barriere for deltagelse.  

For det andre. Innvandrernettverk og trossamfunn som opptrer innadvendt og i liten grad gjør seg  tilgjengelig for øvrig samfunnsliv, må bli bevisst sin potensielle rolle som brobygger i lokalsamfunn. Slike møteplasser er ofte organisert på en mer eller mindre uformell måte. Dermed svekkes koblingen til sivilsamfunnets organisasjonsfellesskap og lokale myndigheter, og svake nettverksressurser hindrer dem i å være springbrett for sine medlemmer ut mot majoriteten.

Gjennom å formalisere strukturen i nettverkene, kan innvandrerforeningene løfte seg ut av en usynlig posisjon og få større relevans som bidragsyter i nærmiljøet.

Lokale myndigheter kan gjøre mye

For det tredje. Lokale myndigheter kan fylle en viktig rolle som tilrettelegger for å styrke brobygging på tvers av grupper, organisasjoner og nettverk.

Der det finnes kontakt mellom foreninger, har vi sett at det er tatt et mer helhetlig kommunalt grep rettet mot flerkulturelle bydeler, som involverer samarbeid på tvers av offentlig og frivillig sektor, inkludert aktører som skoler, velforeninger, innvandrerforeninger, idrettsforeninger, politi, trossamfunn, bibliotek. Et slikt samarbeid sikrer stabilitet og kontinuitet dersom kommunen fyller en koordinerende rolle.

Der en slik helhetlig tenkning mangler, er tiltakene mer tilfeldige, spredt på flere sektorer og lite forankret i det aktuelle lokalsamfunnets egne nettverk. 

Enkelte kommuner begrunner sin passive integrasjons- og frivillighetspolitikk med respekt for sivilsamfunnets autonomi, og politikken omfatter primært et tilbud til frivillige organisasjoner om å søke prosjektstøtte til et integrasjonsskapende tiltak. Dermed overlates deler av integrasjonsarbeidet til det lokale foreningslivet, som fra før sliter med svak økonomi, få frivillige hender og manglende kompetanse til å drive denne type prosjektarbeid over tid. Dette gir kortsiktige og fragmenterte tiltak uten bærekraft.

I det lille lokalsamfunnet er det to idrettslag. På det ene spiller det nesten bare norsketniske barn, på det andre nesten bare norsktyrkiske. Ingen av lederne i de to lagene synes dette er bra, men har verken økonomiske og frivillige ressursene til å gjøre noe med det.

Eksempelet illustrerer at lokalt integrasjonsarbeid ikke gjør seg selv.

Muligheter til å delta

Integrasjon i et flerkulturelt samfunn forutsetter at enkeltmennesker har muligheten til å delta i samfunnet hvor de møter andre som er forskjellige fra seg selv. Slik sosialiseres man inn i samfunnets felles normer og verdier.

Frivillige organisasjoner har tradisjonelt vært arenaer for lokal integrasjon der mennesker med ulik bakgrunn møtes. Bildet er ikke lenger så entydig. Våre studier av sivilsamfunnets rolle i flerkulturelle lokalsamfunn viser at integrasjon forutsetter noe mer enn en invitasjon til å delta i de fellesskapene som finnes.

Det krever både utforming av nye fellesskap – samt at nye grupper får eierskap til og deltar i de gamle.

I foreningslivet kan særidentiteter som kultur og religion bli dyrket og opprettholdt. Dette bidrar til å bygge viktige identitetsskapende bånd og tilhørighet mellom individer og grupper. Men det samme fellesskapet kan også fungere ekskluderende for personer som ikke deler denne særidentiteten.

I offentlige debatter har det eksempelvis blitt argumentert for at innvandrerforeninger og migrantmenigheter virker segregerende.

Et delt foreningsliv

I studien vår har vi sett at det tradisjonelle foreningslivet, som eksempelvis idretten, speiding og velforeninger, blir svekket hvis de ikke får til å rekruttere minoritetsspråklige deltagere og frivillige. Samtidig etableres nye møteplasser der deltagelsen bygger på felles etnisk, kulturell og/eller religiøs bakgrunn, som trossamfunn og innvandrerforeninger.

Utviklingen av et slikt delt foreningsliv er ikke uheldig i seg selv. Det avspeiler tvert imot retten til organisasjons- og trosfrihet som kjennetegner et demokrati.

Uheldig blir det først når det ikke finnes arenaer hvor mennesker med ulik bakgrunn og kultur møtes. Våre studier viser at det er et potensiale for lokal integrasjon i samspillet mellom den identitetsskapende og innadrettede virksomheten i foreningene på den ene siden, og brobygging på den andre. Men dette krever en bevisstgjøring og vilje til endringer, både i det tradisjonelle foreningslivet, i innvandrerorganisasjoner og trossamfunn – og fra offentlige myndigheter.

Hva kan det offentlige og de frivillige gjøre?

For det første. Det tradisjonelle foreningslivet må erkjenne at de noen ganger kan gjøre det vanskelig å delta for de som ikke kjenner dem. Slik deltagelse krever forpliktelse over tid, kompetanse på hva medlemsdemokratiet innebærer og kjennskap til hva som forventes av dugnadsinnsats. Dette er ofte uuttalt kunnskap.

For å rekruttere nye grupper, må terskelen for å delta senkes. Dette innebærer god informasjon i tillegg til å gå utenom selvrekrutterende nettverk når tillitsverv skal fylles. At etniske minoriteter i svært liten grad har tillitsverv i tradisjonelle foreninger, er i seg selv en barriere for deltagelse.  

For det andre. Innvandrernettverk og trossamfunn som opptrer innadvendt og i liten grad gjør seg  tilgjengelig for øvrig samfunnsliv, må bli bevisst sin potensielle rolle som brobygger i lokalsamfunn. Slike møteplasser er ofte organisert på en mer eller mindre uformell måte. Dermed svekkes koblingen til sivilsamfunnets organisasjonsfellesskap og lokale myndigheter, og svake nettverksressurser hindrer dem i å være springbrett for sine medlemmer ut mot majoriteten.

Gjennom å formalisere strukturen i nettverkene, kan innvandrerforeningene løfte seg ut av en usynlig posisjon og få større relevans som bidragsyter i nærmiljøet.

Lokale myndigheter kan gjøre mye

For det tredje. Lokale myndigheter kan fylle en viktig rolle som tilrettelegger for å styrke brobygging på tvers av grupper, organisasjoner og nettverk.

Der det finnes kontakt mellom foreninger, har vi sett at det er tatt et mer helhetlig kommunalt grep rettet mot flerkulturelle bydeler, som involverer samarbeid på tvers av offentlig og frivillig sektor, inkludert aktører som skoler, velforeninger, innvandrerforeninger, idrettsforeninger, politi, trossamfunn, bibliotek. Et slikt samarbeid sikrer stabilitet og kontinuitet dersom kommunen fyller en koordinerende rolle.

Der en slik helhetlig tenkning mangler, er tiltakene mer tilfeldige, spredt på flere sektorer og lite forankret i det aktuelle lokalsamfunnets egne nettverk. 

Enkelte kommuner begrunner sin passive integrasjons- og frivillighetspolitikk med respekt for sivilsamfunnets autonomi, og politikken omfatter primært et tilbud til frivillige organisasjoner om å søke prosjektstøtte til et integrasjonsskapende tiltak. Dermed overlates deler av integrasjonsarbeidet til det lokale foreningslivet, som fra før sliter med svak økonomi, få frivillige hender og manglende kompetanse til å drive denne type prosjektarbeid over tid. Dette gir kortsiktige og fragmenterte tiltak uten bærekraft.

I det lille lokalsamfunnet er det to idrettslag. På det ene spiller det nesten bare norsketniske barn, på det andre nesten bare norsktyrkiske. Ingen av lederne i de to lagene synes dette er bra, men har verken økonomiske og frivillige ressursene til å gjøre noe med det.

Eksempelet illustrerer at lokalt integrasjonsarbeid ikke gjør seg selv.

Muligheter til å delta

Integrasjon i et flerkulturelt samfunn forutsetter at enkeltmennesker har muligheten til å delta i samfunnet hvor de møter andre som er forskjellige fra seg selv. Slik sosialiseres man inn i samfunnets felles normer og verdier.

Frivillige organisasjoner har tradisjonelt vært arenaer for lokal integrasjon der mennesker med ulik bakgrunn møtes. Bildet er ikke lenger så entydig. Våre studier av sivilsamfunnets rolle i flerkulturelle lokalsamfunn viser at integrasjon forutsetter noe mer enn en invitasjon til å delta i de fellesskapene som finnes.

Det krever både utforming av nye fellesskap – samt at nye grupper får eierskap til og deltar i de gamle.

I foreningslivet kan særidentiteter som kultur og religion bli dyrket og opprettholdt. Dette bidrar til å bygge viktige identitetsskapende bånd og tilhørighet mellom individer og grupper. Men det samme fellesskapet kan også fungere ekskluderende for personer som ikke deler denne særidentiteten.

I offentlige debatter har det eksempelvis blitt argumentert for at innvandrerforeninger og migrantmenigheter virker segregerende.

Et delt foreningsliv

I studien vår har vi sett at det tradisjonelle foreningslivet, som eksempelvis idretten, speiding og velforeninger, blir svekket hvis de ikke får til å rekruttere minoritetsspråklige deltagere og frivillige. Samtidig etableres nye møteplasser der deltagelsen bygger på felles etnisk, kulturell og/eller religiøs bakgrunn, som trossamfunn og innvandrerforeninger.

Utviklingen av et slikt delt foreningsliv er ikke uheldig i seg selv. Det avspeiler tvert imot retten til organisasjons- og trosfrihet som kjennetegner et demokrati.

Uheldig blir det først når det ikke finnes arenaer hvor mennesker med ulik bakgrunn og kultur møtes. Våre studier viser at det er et potensiale for lokal integrasjon i samspillet mellom den identitetsskapende og innadrettede virksomheten i foreningene på den ene siden, og brobygging på den andre. Men dette krever en bevisstgjøring og vilje til endringer, både i det tradisjonelle foreningslivet, i innvandrerorganisasjoner og trossamfunn – og fra offentlige myndigheter.

Hva kan det offentlige og de frivillige gjøre?

For det første. Det tradisjonelle foreningslivet må erkjenne at de noen ganger kan gjøre det vanskelig å delta for de som ikke kjenner dem. Slik deltagelse krever forpliktelse over tid, kompetanse på hva medlemsdemokratiet innebærer og kjennskap til hva som forventes av dugnadsinnsats. Dette er ofte uuttalt kunnskap.

For å rekruttere nye grupper, må terskelen for å delta senkes. Dette innebærer god informasjon i tillegg til å gå utenom selvrekrutterende nettverk når tillitsverv skal fylles. At etniske minoriteter i svært liten grad har tillitsverv i tradisjonelle foreninger, er i seg selv en barriere for deltagelse.  

For det andre. Innvandrernettverk og trossamfunn som opptrer innadvendt og i liten grad gjør seg  tilgjengelig for øvrig samfunnsliv, må bli bevisst sin potensielle rolle som brobygger i lokalsamfunn. Slike møteplasser er ofte organisert på en mer eller mindre uformell måte. Dermed svekkes koblingen til sivilsamfunnets organisasjonsfellesskap og lokale myndigheter, og svake nettverksressurser hindrer dem i å være springbrett for sine medlemmer ut mot majoriteten.

Gjennom å formalisere strukturen i nettverkene, kan innvandrerforeningene løfte seg ut av en usynlig posisjon og få større relevans som bidragsyter i nærmiljøet.

Lokale myndigheter kan gjøre mye

For det tredje. Lokale myndigheter kan fylle en viktig rolle som tilrettelegger for å styrke brobygging på tvers av grupper, organisasjoner og nettverk.

Der det finnes kontakt mellom foreninger, har vi sett at det er tatt et mer helhetlig kommunalt grep rettet mot flerkulturelle bydeler, som involverer samarbeid på tvers av offentlig og frivillig sektor, inkludert aktører som skoler, velforeninger, innvandrerforeninger, idrettsforeninger, politi, trossamfunn, bibliotek. Et slikt samarbeid sikrer stabilitet og kontinuitet dersom kommunen fyller en koordinerende rolle.

Der en slik helhetlig tenkning mangler, er tiltakene mer tilfeldige, spredt på flere sektorer og lite forankret i det aktuelle lokalsamfunnets egne nettverk. 

Enkelte kommuner begrunner sin passive integrasjons- og frivillighetspolitikk med respekt for sivilsamfunnets autonomi, og politikken omfatter primært et tilbud til frivillige organisasjoner om å søke prosjektstøtte til et integrasjonsskapende tiltak. Dermed overlates deler av integrasjonsarbeidet til det lokale foreningslivet, som fra før sliter med svak økonomi, få frivillige hender og manglende kompetanse til å drive denne type prosjektarbeid over tid. Dette gir kortsiktige og fragmenterte tiltak uten bærekraft.

I det lille lokalsamfunnet er det to idrettslag. På det ene spiller det nesten bare norsketniske barn, på det andre nesten bare norsktyrkiske. Ingen av lederne i de to lagene synes dette er bra, men har verken økonomiske og frivillige ressursene til å gjøre noe med det.

Eksempelet illustrerer at lokalt integrasjonsarbeid ikke gjør seg selv.

Muligheter til å delta

Integrasjon i et flerkulturelt samfunn forutsetter at enkeltmennesker har muligheten til å delta i samfunnet hvor de møter andre som er forskjellige fra seg selv. Slik sosialiseres man inn i samfunnets felles normer og verdier.

Frivillige organisasjoner har tradisjonelt vært arenaer for lokal integrasjon der mennesker med ulik bakgrunn møtes. Bildet er ikke lenger så entydig. Våre studier av sivilsamfunnets rolle i flerkulturelle lokalsamfunn viser at integrasjon forutsetter noe mer enn en invitasjon til å delta i de fellesskapene som finnes.

Det krever både utforming av nye fellesskap – samt at nye grupper får eierskap til og deltar i de gamle.

I foreningslivet kan særidentiteter som kultur og religion bli dyrket og opprettholdt. Dette bidrar til å bygge viktige identitetsskapende bånd og tilhørighet mellom individer og grupper. Men det samme fellesskapet kan også fungere ekskluderende for personer som ikke deler denne særidentiteten.

I offentlige debatter har det eksempelvis blitt argumentert for at innvandrerforeninger og migrantmenigheter virker segregerende.

Et delt foreningsliv

I studien vår har vi sett at det tradisjonelle foreningslivet, som eksempelvis idretten, speiding og velforeninger, blir svekket hvis de ikke får til å rekruttere minoritetsspråklige deltagere og frivillige. Samtidig etableres nye møteplasser der deltagelsen bygger på felles etnisk, kulturell og/eller religiøs bakgrunn, som trossamfunn og innvandrerforeninger.

Utviklingen av et slikt delt foreningsliv er ikke uheldig i seg selv. Det avspeiler tvert imot retten til organisasjons- og trosfrihet som kjennetegner et demokrati.

Uheldig blir det først når det ikke finnes arenaer hvor mennesker med ulik bakgrunn og kultur møtes. Våre studier viser at det er et potensiale for lokal integrasjon i samspillet mellom den identitetsskapende og innadrettede virksomheten i foreningene på den ene siden, og brobygging på den andre. Men dette krever en bevisstgjøring og vilje til endringer, både i det tradisjonelle foreningslivet, i innvandrerorganisasjoner og trossamfunn – og fra offentlige myndigheter.

Hva kan det offentlige og de frivillige gjøre?

For det første. Det tradisjonelle foreningslivet må erkjenne at de noen ganger kan gjøre det vanskelig å delta for de som ikke kjenner dem. Slik deltagelse krever forpliktelse over tid, kompetanse på hva medlemsdemokratiet innebærer og kjennskap til hva som forventes av dugnadsinnsats. Dette er ofte uuttalt kunnskap.

For å rekruttere nye grupper, må terskelen for å delta senkes. Dette innebærer god informasjon i tillegg til å gå utenom selvrekrutterende nettverk når tillitsverv skal fylles. At etniske minoriteter i svært liten grad har tillitsverv i tradisjonelle foreninger, er i seg selv en barriere for deltagelse.  

For det andre. Innvandrernettverk og trossamfunn som opptrer innadvendt og i liten grad gjør seg  tilgjengelig for øvrig samfunnsliv, må bli bevisst sin potensielle rolle som brobygger i lokalsamfunn. Slike møteplasser er ofte organisert på en mer eller mindre uformell måte. Dermed svekkes koblingen til sivilsamfunnets organisasjonsfellesskap og lokale myndigheter, og svake nettverksressurser hindrer dem i å være springbrett for sine medlemmer ut mot majoriteten.

Gjennom å formalisere strukturen i nettverkene, kan innvandrerforeningene løfte seg ut av en usynlig posisjon og få større relevans som bidragsyter i nærmiljøet.

Lokale myndigheter kan gjøre mye

For det tredje. Lokale myndigheter kan fylle en viktig rolle som tilrettelegger for å styrke brobygging på tvers av grupper, organisasjoner og nettverk.

Der det finnes kontakt mellom foreninger, har vi sett at det er tatt et mer helhetlig kommunalt grep rettet mot flerkulturelle bydeler, som involverer samarbeid på tvers av offentlig og frivillig sektor, inkludert aktører som skoler, velforeninger, innvandrerforeninger, idrettsforeninger, politi, trossamfunn, bibliotek. Et slikt samarbeid sikrer stabilitet og kontinuitet dersom kommunen fyller en koordinerende rolle.

Der en slik helhetlig tenkning mangler, er tiltakene mer tilfeldige, spredt på flere sektorer og lite forankret i det aktuelle lokalsamfunnets egne nettverk. 

Enkelte kommuner begrunner sin passive integrasjons- og frivillighetspolitikk med respekt for sivilsamfunnets autonomi, og politikken omfatter primært et tilbud til frivillige organisasjoner om å søke prosjektstøtte til et integrasjonsskapende tiltak. Dermed overlates deler av integrasjonsarbeidet til det lokale foreningslivet, som fra før sliter med svak økonomi, få frivillige hender og manglende kompetanse til å drive denne type prosjektarbeid over tid. Dette gir kortsiktige og fragmenterte tiltak uten bærekraft.

Finsk språkrefs

«Ut med engelsk!» utbraut Sanna Sarromaa i ein VG-kronikk 30. oktober i år. På kort tid har den finske historikaren, kjønnsforskaren og bloggaren frå Lillehammer etablert seg som språkrefsar i den norske offentlegheita. Mest merksemd skapte ho med skyllebøtta  «Det norske språks forfall» 8. september om nordmenns manglande evner på rettskrivingsfronten. Eg reiv meg i det håret eg ikkje har, av den kronikken, men gjorde ikkje stort meir med det enn å tvitra litt oppgitt hit og dit: Heldigvis var det andre som sette henne på plass, slik som mellom andre Erlend Vågane med sitt forsvar for feilskriving.

Språkslappe nordmenn

Men no sist var det den omfattande bruken av engelsk i alle moglege samanhengar – i Noreg – Sarromaa ville til livs. Ho var oppgitt over at det blir brukt så mykje engelsk i reklamar, annonsar og firmanamn her til lands, og ho avrundar kronikken sin med å seia: «Engelsk, med 400 millioner brukere, klarer seg utmerket godt uten vår innsats, men det gjør ikke norsk. Vi har alle et ansvar, så ikke skriv på engelsk det du kan skrive på norsk.»

Det er sikkert mange som deler Sarromaa sitt syn, men like sikkert er det at det må vera eit stort fleirtal av nordmenn som ikkje gjer det, eller som i alle fall engelskspråkleg reklame, annonsar og namn appellerer til. For elles ville jo ikkje fenomenet ha eksistert! Viss reklamebransjen og den aktuelle delen av næringslivet tenkte at bruk av engelsk fell i dårleg jord hjå mottakarane, ja, kvifor ville dei då bruka dette verdsspråket framfor norsk i så stor utstrekning?

Cinnamon Roll + kaffe

Eg var grunnleggjande einig med Sarromaa i denne siste teksten hennar, og då eg sist sundag gjorde ein stopp på Shell i Bjerkvik på mi ferd frå Lofoten og heim til Tromsø, måtte eg berre ta eit bilete av reklamen for «Cinnamon Roll + kaffe» som lyste imot meg der eg hasta inn i butikken for å kjøpa spylevæske. Kva er gale med ‘kanelbollar’, ‘kanelsnurr’ eller jamvel ‘shillingsbollar’, liksom?! Og kvifor står det «kaffe» og ikkje «coffee»? Pussige greier! Spylevæske var dei forresten heilt fri for, så eg enda opp med å kjøpa ublanda «screenwash» istaden, og så måtte eg stå der i kjølda og blanda ut med vatn. 

Språklandskap i Oslo og på Voss

Men trass i semjen med Sarromaa sakna eg ein djupare analyse i kronikken hennar. Kanskje vore det for mykje forlangt av henne som ikkje er språkforskar, men andre har nyleg sett på fenomenet. I år, faktisk! Lingvisten Karine Stjernholm, som i fjor disputerte på ei avhandling om språk og stad i Oslo, har på oppdrag frå Språkrådet studert og samanlikna dei språklege landsskapa på Grünerløkka og Majorstua i Oslo og på Voss. Heile rapporten, Urbane offentlige landskap i bygd og by: Lingvistiske landskap i Oslo og på Voss , kan lesast her og ein kort artikkel med dei viktigaste funna står i Språknytt 3/2014.

Hovudkonklusjonen i rapporten er at norsk dominerer bybiletet både på Oslo Øst og Oslo Vest og på Voss. Samtidig er innslaget av engelsk størst på Majorstua med så mykje som 30% av butikknamna på engelsk mot 30% norske – på Grünerløkka er fordelinga 16 prosent engelsk mot 45 prosent norsk, og på Voss er 80 prosent av butikknamna norske. Nynorsk er nærmast fråverande i bybiletet i Oslo, men godt synleg på Voss.

Bokmålsbrukarens manglande sjølvtillit

Og det resultatet, altså at bruken av norsk står sterkare på Voss enn i Oslo, får tankane over på noko eg høyrde styreleiar i Språkrådet, Ottar Grepstad, seia under utdelinga av Språkprisen 2014 tysdag i forrige veke. Han refererte ein tidlegare prisvinnar som skal ha sagt: «Mange bokmålsbrukarar er for lite opptekne av sitt eige språk og gir i staden auka sosial status til engelsk og lågare sosial status til nynorsk». Er det slik at nynorskbrukarar er meir opptekne og medvitne om sitt eige språk og difor i mindre grad gir etter for presset frå engelsk?

Språkhistorie

Også Sarromaa er innom nynorsk i Ut med engelsk-kronikken sin i eit avsnitt der ho fortel om opplevinga ved for første gong å ha fått ein eigen tekst omsett til nynorsk («Draumen om Finland» i siste nummer av Syn og Segn). Og i avsnittet røper ho manglande innsikt i den norske språkstoda. Ho skriv: «Som historiker er jeg også smertelig klar over at nynorsk var en snodig idé som oppstod med 1800-tallets nasjonalsjåvinisme, og er slik sett akkurat like kunstig og oppfunnet som bunaden – eller hele nasjonen, for den saks skyld.» Utsegna held ikkje mål historiefagleg og ein får lyst til å gi Sarromaa ein leksjon i såvel ytre norsk språkhistorie samt korleis etableringa av hennar eige skriftspråk, finsk, gjekk føre seg, og gjerne også korleis etablering og normering av skriftspråk meir allment føregår.

Men det er no ei innsikt også mange nordmenn manglar, og kanskje det viktigaste i denne samanhengen er å peika på det språklege medvitet den norske språksituasjonen gir – definitivt for den nynorskbrukande minoriteten som er nøydde til å ta omsyn til begge dei norske språkformene og potensielt for den bokmålsbrukande majoriteten som i større grad kan velja å gjera det. Og like lite som Sarromaa med sine tekstar har vist forståing for at språk er ein sosiologisk kamparena, hadde ho vel forventa at nettopp nynorsk skulle vera ein god medisin for den sjukdomen ho har diagnostisert: Den massive engelskpåverknaden.

Hjartespråk

Men eg vil rosa Sarromaa for den aller første VG-kronikken om språk som ho hadde 9. juli i år: « Morsmål er hjertets språk. Der gir ho mellom anna åtte gode råd til korleis ein kan oppdra ungen sin tospråkleg, og eg har inkje å utsetja på teksten – han er fin!

Ja kuin kaikki varmaan huomaavat: Vaikka olen kaksikielinen – jopa monikielinen – uusnorja on minun sydämeni kieli!